Organiserte venner og uformelle samarbeidspartnere

Studiet av en miljøorganisasjon som uttrykk for sivilsamfunn i den Tsjekkiske Republikk

Birgitte Tysdal

Hovedfagsavhandling i sosialantropologi
Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Bergen 1998

© Birgitte Tysdal. Distributed by www.AnthroBase.com
To download, print, or bookmark, click http://www.anthrobase.com/txt/T/Tysdal_B_01.htm To cite, quote this address and the download date. Not for commercial use. Please do not remove this notice from digital or paper copies of this text.


Innholdsfortegnelse


Forord
Introduksjon

Kapittel 1 - En mosaikk av forståelse
Målsetting og problemstillinger
Analytiske tilnærminger
Perspektiver på stat og sivilsamfunn
Diskurs og kulturbegrepet i organisasjonsstudier
Aktør, subjekt og kommunikativ handling
Fra data til hovedoppgave
Grunnlaget for datainnsamling
Språk, intervju og posisjon

Forsker og miljøaktivist
Noen refleksjoner om relativisme og posisjonering
Presentasjon av informantene
Presentasjon av kapitlene

Kapittel 2 - Vi ønsker å bygge opp sivilsamfunnet her
Hva menes med sivilt samfunn?
Idéhistorisk utvikling
«Der er noget, der skal siges» - sivilsamfunnets fornyede aktualitet

Civic society i Tsjekkia - et historisk perspektiv
Under Habsburgmonarkiet
Den 1.republikken
Den kommunistiske epoken
Etter kommunismens fall
Sivilsamfunnet - en importvare
Miljøkamp under og etter den kommunistiske epoken
Historie og fortolkning
Offentlig:privat - en passende modell?
Handlingsmuligheter ved et miljøengasjement
Medlemsskap i naturvernorganisasjoner
En kritisk tilnærming
Uformelle kontakter
Fra miljøforkjemper til regimenedkjemper
Mot en definisjon av sivilsamfunn
Civil Society
Sivile holdninger
En spesifisering av sivilsamfunnsbegrepet
Avslutning

Kapittel 3 - Grønn Klode er en jungel
En oversikt over organisasjonen
Organisasjonsstruktur
Kampanjer og seksjoner
Arbeidsrutiner- og metoder
Rettslig status, økonomi og arbeidsforhold
Beslutningsstruktur
Lederens rolle
Grønn Klode som del av civic society
Grønn Klode - del av den radikale miljøbevegelsen
«The world of Projects»
Civil society - begrepets konsekvenser
Å ville stå i regnet
Samarbeid i praksis

Øst, Vest og Grønn Klode
De utenlandske ekspertene; fra doxa til opinion
Greenpeace - et speil
På seminar om ledelse

Avslutning

 

Kapittel 4 - Bare en gruppe av venner
Zdenk slutter, og en kontorsjef blir til
Fellesskapsformer og vennskapsrelasjoner
Teoretiske perspektiver på vennskap
'Vennesamfunnet'
Typologi av fellesskap
Anvendelse av vennemodellen

Vennskapsforbindelser; plattform for handling
«Vi trenger vennskap, men vi bruker også vennskap»
Vennskapsrelasjonenes varierende betydninger
Zuzanas historie
Elenas historie
En sammenlikning
Refortolkning av Zdenks avgang

Vennemodellens implikasjoner
Læring gjennom erfaring
«Vi liker ikke autoritet»

Avslutning

Kapittel 5 - Som ulike strømninger
Kommunikasjon og konflikt
Ut av likevekt
Konflikthåndtering
Jennifers frustrasjon
En kommentar om kommunikasjon
«Jennifer kjenner ikke våre veier»
'Profesjonalisme' - en annen organiseringsmodell

Når Elena vil gå sine egne veier
Rådsmøtet i Brno
Hva er tillit?
Elena på 'ville' veier
«Har du aldri vært der?»
Skepsisen mot fremmede

To strømninger
Forholdet mellom vennskap og tillit
Ulike opplevelser av organisasjonsfellesskapet
Bare en overgangsfase?
Foran sceneteppet

Avslutning

Kapittel 6 - Jeg vet ikke hvor vi står!
Stat og styringsmentalitet - kontinuitet og brudd
Politisk situasjon
Forholdet mellom myndigheter og bevegelse
Skismaet '1992'
Miljøbevegelsens fortelling: 'Vi er svake'
Forholdet til, og bruken av media
Når Klaus skriver i avisen
Etter 1992: restrukturering av skillelinjer
Perspektiver på miljøbevegelsen
De Grønne
Radikale aksjoner
Miljøbevegelsen; «matter out of place»?

Formelle skiller - reelt samarbeid
Miljøregisteret PRTR
På møte
Samarbeidets grunnlag
Det internasjonale argumentet
Bare 'et spill'
En finurlig arbeidsfordeling

Makthavere og maktesløse
Avslutning

Kapittel 7 - Frihet, posisjon og venner
Sivilsamfunnet i et institusjonelt perspektiv
«Situasjonen forandrer seg fort nå i Tsjekkia»
... og muligheten for sivilsamfunnets oppstandelse?
Sivilsamfunnet som moralsk fellesskap
Noen betraktninger om sivilsamfunnet i Tsjekkia
Epilog


Forkortelser i teksten
Vedlegg 1
Vedlegg 2

Litteraturliste
Noter


Forord

Jeg vokste opp med at halve Europa var en hvit kunnskapsflekk på kartet. Det som den gangen het Tsjekkoslovakia, var et mystisk og totalt ukjent land. Hendelsene i Sentral- og Østeuropa forandret ikke bare tilværelsen for mange millioner mennesker, men de gav meg også muligheten til å stille kunnskapstørsten min. Sommeren 1990 besøkte jeg Praha for første gang, og ble bergtatt av den reklamefrie, dunkelt belyste og vakre byen. Tre år seinere vendte jeg tilbake, og ble sjokkert over de omfattende endringene i bybildet. Tanken på feltarbeid manifesterte seg. Jeg ville finne ut mer om disse endringene, og hvordan menneskene reagerte på, og håndterte alle forandringene i sin by og i sine liv.


Introduksjon

Første møter, februar 1996:

Etter noen uker i miljøorganisasjonen Grønn Klode, fikk jeg være med på et nasjonalt samlingsmøte. Jeg hadde ubevisst forestilt meg et konferanserom fylt opp av 'delegater' fra ulike lokallag, og ble temmelig overrasket over å tilbringe møtedagen på et lite kontor med 14-15 andre mennesker. Var dette en av Tsjekkias største miljøorganisasjoner?

Mitt sterkeste minne fra denne dagen var da en ung kvinne kritiserte lederen for hans manglende tilstedeværelse. Kvinnen spurte sarkastisk: «Har du kontortid? Når? Hvor står det skrevet?» Lederen svarte at han måtte være på sin vanlige jobb til faste tider, og dersom det skulle være på samme måte i Grønn Klode, så 'gikk han'. Grønn Klode var ikke noen jobb og skulle heller ikke være det! Ellers var stemningen munter og avslappet. Noen lå eller satt på gulvet, andre satt på stoler langs veggene. Blant deltakerne var det stort sett bare fire-fem stykker som var aktive i en diskusjon som bølget fram og tilbake. De fleste deltok imidlertid i latterbrølene som gjallet mellom veggene med jevne mellomrom. Selvironien og sarkasmen var kilder til både humor og spydigheter.

Neste morgen holdt to unge menn et foredrag for de andre om miljøgifter. De ledet en kampanje og drev lobbyvirksomhet for å få myndighetene til å opprette et miljøregister for bedrifter. Den ene av dem hadde vært på en OECD-konferanse i Amsterdam et par måneder tidligere. Da hadde et internasjonalt lovforslag etter en årelang forhandlingsprosess blitt ferdig. De snakket om liknende registre i USA og Canada, om miljøkatastrofen i Bhopal, India, og om Rio-konferansen og Agenda 21.

Blokaden av Temelín, juli 1996:

Motstandere av byggingen av atomkraftverket Temelín, blokkerte inngangene til kraftverket en ettermiddag etter en uke med forberedelser. Mellom 250 og 300 mennesker greide å sperre alle inngangene, med unntak av en som politiet ryddet, fram til aksjonen ble avblåst fire dager seinere. Blokaden var støttet av flere framtredende politikere og fikk mye positiv omtale i avisene. Målet hadde vært å få oppmerksomhet, og blokaden ble en suksess, men det var en tøff opplevelse for aksjonistene.

Den første natten begynte det å skye til, og regnet strømmet ned det neste døgnet. Aksjonistene fortsatte å ta sine åtte timers vakter mellom oljefat fylt med sement. De lenket seg fast til haker som var festet inni stålrør som gikk tvers gjennom oljefatet. Politiet måtte ha skjært av armene skulle de lykkes i å fjerne aksjonistene mellom tønnene.

Alt var vått og demonstrantene hadde bare plastikk og regntøy å beskytte seg med. Mens samlingsteltet enda var noenlunde tørt, satt vi der inne og fikk tiden til å gå med prat og kortspill. En gang ringte mobiltelefonen til en av lederne. Det var en utenlandsk avis som ville ha intervju. Lederen fortalte om aksjonens mål på glimrende engelsk, mens vi ufortørnet spilte videre.

Men det var kaldt og vått og usikkerheten om politiet ville dukke opp, naget på kreftene. Midt på natten fikk jeg varme meg i en varebil, som fungerte som bindeledd mellom alle inngangsportene. En amerikaner, en av relativt mange utlendinger som deltok i aksjonen, satt der. Han fortalte at han hadde bare vært med på én tøffere aksjon i sin lange miljøvernkarriere. Det hadde vært i USA, i førti kuldegrader. «Men, du vet, der hadde vi sånne 'romdresser' som isolerer sånn at du svetter i den kulden. Det er noe annet enn t-skjortene og plastikken her i Tsjekkia». Plutselig fikk han en oppringning per mobiltelefon om å hente tønne-aksjonister som var desperate av fuktighet og trøtthet. De livnet til med en gang de kom inn i bilen og ei jente sa muntert «jeg skulle hørt på mor da hun sa jeg skulle hatt med ekstra ullsokker». Vi ble kjørt til en lagerbygning, og i et digert rom fikk vi anledning til å tørke klærne og slenge oss ned på en ledig gulvflekk mellom sovende kropper, og hvile ut.

Etter møtet i februar var jeg forvirret og samtidig imponert. Jeg hadde fått innblikk i et mangfoldig aktivitetsspekter og i et nært samhold og fellesskap. Flere av medarbeiderne drev med spesialiserte saker som involverte samarbeid med lokale myndigheter og internasjonale organisasjoner. Samtidig virket organisasjonen så liten og puslete! Møtet var en langdryg affære uten avbrekk, og helt uten struktur. Det virket som en samling av venner og bekjente som bare satt og pratet og innimellom kjedet seg. Grønn Klode virket overraskende 'amatørmessig' og samtidig høyt profesjonell.

Blokaden av Temelín i juli, på slutten av feltarbeidet, gav noen av de samme kontrasterende assosiasjonene. Det ble tatt i bruk moderne hjelpemidler som mobiltelefoner og nye blokademetoder, som å lenke seg fast til tønner, og aksjonsledelsen hadde hentet ressurser og ideer fra miljø-organisasjoner i andre land. Men det var deltakerne som på tross av manglende ullsokker, termodresser og tett regntøy, var utholdende og hadde evnen til å se det komiske i situasjonen. De syntes å glede seg inderlig over fellesskapet mellom aksjonistene og mulighetene til å lure politi og sikkerhetsvakter. Det var dette som gjorde aksjonen vellykket.


Kapittel 1 - En mosaikk av forståelse

En informant sa til meg etter at jeg hadde forklart litt om feltarbeidet mitt og hvorfor jeg ville snakke med nettopp ham: «Du ønsker å bygge opp en mosaikk av forståelse». «Ja, det er akkurat det jeg forsøker å gjøre», svarte jeg.
- utdrag fra feltdagboka, juni 1996

Målsetting og problemstillinger

Motivasjonen for hovedfagsoppgaven har vært å forstå en gruppe menneskers engasjement i en frivillig organisasjon i et post-kommunistisk samfunn, nærmere bestemt Praha, hovedstaden i Den Tsjekkiske Republikk. Jeg hadde lest at menneskene i Sentral- og Øst-Europa var 'atomiserte individer', og at førti år med kommunisme hadde ødelagt folks engasjement i forhold til offentlig sfære. President Václav Havel uttalte for eksempel i en tale til det tsjekkiske parlamentet i desember 1997 at «there was nothing between the citizen and the state but a great wasteland» (1998:43). Men tusenvis av frivillige organisasjoner ble etablert, eller reorganisert, etter omveltningene i Sentral- og Øst-Europa i 1989 og 1990. Med hvilke ressurser, med hvilken motivasjon og på hvilket erfaringsgrunnlag organiserte menneskene seg? Det jeg hadde lest av antropologiske arbeider som var skrevet etter hendelsene i 1989, var nesten uten unntak opptatt av endringene per se. Jeg ønsket derimot å gripe fatt i 'hverdagen' eller det antropologer gjerne kaller 'everyday practices'. I den forbindelsen ble det viktig å forstå om disse praksisene hadde forandret seg, og hva de eventuelt hadde forandret seg fra. Jeg antok at relativt få mennesker var aktive i frivillige organisasjoner og at deres organiseringsform ville være annerledes enn slike jeg kjente til fra Norge. Utgangspunktet var en naiv forestilling om at engasjement i frivillige organisasjoner var tett knyttet til spørsmål om demokrati i praksis. Hvordan foregikk organisering i et samfunn som hadde vært 'udemokratisk'(1)?

Deretter var målet å forklare og formidle dette gjennom et teoretisk rammeverk bygget på politisk antropologi og teorier om samhandling og organisering. Jeg har vært opptatt av å forklare grunnlaget for dannelse og vedlikeholdelse av organisasjonsfellesskap i miljø-organisasjonen Grønn Klode. Jeg ble også opptatt av betydningen av ulike kommunikative mønstre som følge av kontakt med, og eksponering for vestlige organiserings-modeller og praksiser. Utfordringen har vært å finne et rammeverk som kan belyse forskjellene mellom forestillinger om og praksisen angående frivillig engasjement hos grupper av mennesker i en kommunistisk stat og i en liberaldemokratisk stat. Hovedoppgaven kan sies å fortsette i samme spor som den tradisjonelt sentrale tematikken innenfor Øst-Europa antropologi; forholdet mellom stat og individer knyttet til endring (Haukanes 1997a). I arbeidet vil jeg benytte meg av et analytisk begrep som belyser dette, men som er lite brukt i faget. Ideen om og begrepet sivilsamfunn har fått en økende interesse nettopp på grunn av samfunnsendringene i denne regionen.

Analytiske tilnærminger

Hvorfor organiserer mennesker seg? Svaret virker tilsynelatende enkelt; fordi man har en tro på at man i større grad kan oppnå noe ved å stå sammen enn ved å handle alene. Et annet spørsmål er hvordan menneskene gjør det. Disse spørsmålene er utgangspunkt for mange problemfelter i samfunnsteori. Jeg forstår sivilsamfunnsproblematikk helt generelt som å dreie seg om å forstå grunnlaget for typer av sosiale og politiske fellesskap som ikke kan forklares tilfredsstillende med fenomener som slektskap, nasjonalisme eller religion. Det er også knyttet til perspektiver omkring sosial orden og opplevelser av fellesskap. Det finnes hovedsakelig to ulike teoretiske premisser for betraktninger om grunnlaget for dette fellesskapet:

Émile Durkheim mente at det fantes en før-kontraktuell basis for menneskelig samhandling som definerte grunnlaget for tillit og gjensidighet mellom mennesker i samfunnet, og som var del av det som han kalte den kollektive bevissthet. Denne basisen bestod av noen universelle, moralske prinsipper, som eksisterte - analytisk sett - forut for samhandling og interaksjon.(2) Moral kan generelt defineres som forestillinger om rett og galt. Durkheim mente at moralske handlinger var uselviske handlinger rettet mot samfunnet: «To act morally is to act in terms of collective interest» (Durkheim 1973:xii), samfunnet «constitute the only possible goal of moral conduct (ibid:93). Max Weber søkte imidlertid å forstå utvikling mer ut fra ulike premisser. Han mente dermed at det ikke fantes noen iboende eller naturgitte prosesser som kunne forklare samfunnsutviklingen: «De årsaker som har bestemt en eller annen individuell begivenhet er jo bestandig uendelig mange og uendelig mangeartede, og det finnes intet kjennetegn som ligger i tingene selv» (1990:187, utheving i original).

Sivilsamfunnsdebatten kan tolkes som å foregå i spenningsfeltet mellom weberianske og durkheimianske perspektiver, og inngår i den klassiske debatten i faget omkring universalisme og relativisme: Hvorvidt mangfoldet av menneskers organiseringsformer dypest sett er strukturert etter noe som er felles, eller om det finnes en uendelig variasjon i livsformer, er uløste ontologiske problemstillinger. På liknende vis kan man spørre: Er sivilsamfunnet strukturert etter noen grunnleggende felles prinsipper, eller er det noe som oppstår mellom aktører i sosiale situasjoner slik at sivilsamfunnet har uendelig mange konkrete uttrykksformer? Dette spørsmålet kan være et godt utgangspunkt for å sortere og håndtere ulike typer av definisjoner og forståelser av sivilsamfunnsbegrepet, og jeg vil vende tilbake til dette problemfeltet seinere i oppgaven.

Sivilsamfunnet som fenomen kobles ofte direkte til moralske problemstillinger. I den forbindelsen er det verdt å nevne at etiske spørsmål har fått økende oppmerksomhet. Spesielt i USA har antropologer hevdet at det er nødvendig å bygge opp normative modeller for forskning og utvikle faget som en moralsk disiplin (Melhuus 1997:13). Forholdet mellom de andre og forskeren og forskningens etiske og politiske implikasjoner er imidlertid ikke nye problemstillinger i faget (ibid:14). Det som derimot synes å være en ny retning, er et fokus på ulike kulturelle diskurser om moral i empiriske studier (se Howell 1997). Derfor kan deler av denne hovedoppgavens fokus forstås i lys av et perspektivskifte i fagets historie, siden sivilsamfunnsbegrepet blant annet åpner for å forstå aspekter ved sosiale gruppers synspunkter om hva som er godt og hva som er dårlig grunnlag for politikk, ledelse og fellesskap. Hovedoppgaven er også et bidrag til litteratur om Tsjekkia, et land som i liten grad har vært gjenstand for antropologisk oppmerksomhet.

De ulike ontologiske motsetningene nevnt overfor finnes også blant de teoretikerne som jeg har brukt i hovedoppgaven, og jeg vil kort presentere de viktigste her. Det finnes få teoretiske bidrag til sivilsamfunnsbegrepet i faglitteraturen, så jeg har måttet benytte meg av litteratur fra et vidt spekter av fagfelter. For de andre analytiske fokuseringene har jeg stort sett forholdt meg til antropologiske arbeider.

Perspektiver på stat og sivilsamfunn

Idealtypiske typologier er ofte blitt brukt til å klassifisere ulike samfunn og organiserings-former. Tönnies tenkte seg to hovedkategorier av samfunn. Gemeinschaft er basert på lojalitet og at menneskene personlig kjenner hverandre. Gesellschaft er organisert ut fra et lovverk og abstrakte prinsipper, hvor menneskene inngår i relasjoner til hverandre i kraft av bestemte roller (Eriksen 1993:42). Durkheim skilte ulike samfunnstyper på grunnlag av graden av teknologisk utvikling: Mekanisk solidaritet er samfunn med enkel teknologi og lite arbeidsfordeling. Organisk solidaritet er samfunn med komplisert teknologi og omfattende arbeidsdeling. Solidariteten bygger på at alle utfører forskjellige arbeidsoppgaver og utgjør en funksjonell enhet (Seymour-Smith 1986:187). Mange antropologer har påpekt at disse dikotomiene har begrenset analytisk verdi og det synes i dag mer vanlig å betrakte dem som aspekter ved sosial organisering, dersom de i det hele tatt anvendes. Men prinsippet om å karakterisere sosial organisering ut fra idealtypiske begrepspar, bevares ved at dikotomier som primitiv:moderne, tradisjonell:moderne, før-moderne:moderne og stat:sivilsamfunn anvendes (se Giddens 1990, Seligman 1997). Det vil gå fram av analysens fokus, at jeg er kritisk til en slik tankegang.

Sosiologen Adam Seligman har gjort rede for sivilsamfunnsbegrepets opprinnelse i politisk teori og europeisk filosofi og drøftet begrepets analytiske fruktbarhet i The Idea of Civil Society (1992). Han bygger sine tolkninger på Durkheims perspektiver om grunnlaget for solidaritet i samfunnet. Seligman mener at det finnes klare begrensninger på muligheten for å kunne skape et sivilsamfunn, og konkluderer med at det er tvilsomt at sivilsamfunnet er en fruktbar analytisk kategori. Premisset for diskusjonen hans er et syn på individet som autonomt, handlende og moralsk, og han anvender grove stereotypier og forenklinger som empiriske fakta. Likevel tjener Seligman som et utgangspunkt for en diskusjon om anvendelsen av et begrep som statsvitere inntil nylig nærmest har vært enerådende i å interessere seg for.

Sosialpsykologen John Shotter forsøker blant annet i sin bok Conversational Realities, Constructing Life Through Language (1993a), også å undersøke på hvilke måter mennesker blir bundet sammen i solidaritet til hverandre og opplever seg som del av fellesskap. Utgangspunktet hans er imidlertid hvordan dette er mulig når det ikke eksisterer noen strukturerende premisser som ligger forut for aktørers samhandling. Han har således et weberiansk perspektiv som gjør ham mer åpen overfor kulturell variasjon.

Problemet med både Seligman og Shotter er å anvende deres perspektiver i en empirisk analyse. De skriver utelukkende på et teoretisk plan og må derfor suppleres med andre perspektiver og analytiske redskaper. Et slikt redskap er diskursbegrepet. Diskurs kan forstås som en skreven eller uttalt materiell virkelighet (Foucault 1993:7), eller alt som har en virkning på subjektet (Foucault i Kaarhus 1992:112). En mer spesifikk forståelse er at diskurs er det kommunikative aspektet ved handling. Man kan si at diskurser genererer ulike måter å forstå verden på (Milton 1996:167). Et viktig aspekt er at diskursen, i den grad den er virksom, er ekskluderende for alternative forståelser. Den er likevel ytterst sjelden enerådende. Derfor kan det sies at de av og til konkurrerer i bestemte sosiale kontekster (ibid). Jeg forstår det slik at diskurser kan spores opp i utsagn og handlinger, såvel som manifesteres i kunst eller lovtekster.(3) Forskeren kan anvende begrepet som et analytisk redskap for å avdekke kommunikative sammenhenger som former aktørers sosiale virkelighet.

I et av de få antropologiske arbeidene som finnes om Tsjekkia, The Little Czech and the Great Czech Nation (1996), har Ladislav Holy primært benyttet seg av diskursanalyse. Jeg vil i hovedoppgaven komme inn på hans perspektiver og det vil gå fram at jeg er ganske kritisk til en del av konklusjonene. Årsaken er hans ensidige metodiske innfallsvinkel. Holy benytter seg konsekvent av diskursanalyse basert på intervjuer og et selektivt utvalg av avisutdrag. Jeg vil hevde at dersom den analytiske ambisjonen er å gi et så utfyllende bilde av sosialt liv som mulig, så må en slik analytisk strategi kombineres med et samhandlingsanalyse som belyser forholdet mellom hva folk sier og hva de faktisk gjør.

Antropologen Akhil Gupta (1995) har gjort nettopp dette i sitt arbeid med å forstå hvordan staten blir forstått og erfart blant borgerne i en indisk landsby. Han bygger opp analysen sin ved hjelp av empiriske beskrivelser basert på samhandlingsstudier, men mener at dette er et metodisk ufullstendig prosjekt: Han hevder at antropologens kunnskapskrav som er basert på erfaringen av å 'ha vært tilstede' (1995:376), kan være en analytisk felle dersom man ønsker å forstå institusjoner som ikke er konkret lokaliserbare, slik som staten. En analyse utelukkende basert på samhandling er ikke er i stand til å redegjøre for hvordan staten blir forstått gjennom samtaler, medier og forestillinger. Gupta forstår staten som en konstruksjon som kun blir en realitet gjennom menneskers forståelse av den og gjennom deres konkrete møter med statens representanter. Denne forståelsen er blant andre bygget på Michael Herzfelds arbeid The Social Production of Indifference (1992). Kombinasjonen av datatyper gjør at Herzfeld og Gupta er i stand til å redegjøre for motsetninger, såvel som dynamikken som ligger til grunn for folks erfaringer med og håndteringer av møter med byråkrati, stat og sivilsamfunn. Jeg vil komme inn på dette i kapittel 6. Der har jeg brukt sekundære kilder for å forstå perspektiver både på tsjekkiske myndigheter, og omvendt; representanter for staten og befolkningens synspunkter på miljøbevegelsen generelt og Grønn Klode spesielt. Avisartikler og reportasjer kan utgjøre en form for 'situert' kunnskap, det vil si at de kan forstås som «a major discursive form through which daily life is narrativized and collectivies imagined» (Gupta 1995:385). Gupta bruker diskurser om korrupsjon til å forstå hva som skapte tilregnelighet og ansvarlighet i ulike kontekster. Den samme analytiske tilnærmingen har jeg anvendt ved å bruke informantutsagn om skuffelse, frustrasjoner og følelser av svik som inntak til forestillinger om hva som ble betraktet som rettferdig og riktig.

Det er ikke åpenbart at sivilsamfunn er en fruktbar analytisk kategori i et antropologisk begrepsapparat. Det synes å være både vagt og for vidt til å beskrive grupper av menneskers konkrete livsformer. Teorier om sivilsamfunn synes også for tett knyttet opp til europeisk statsbyggingshistorie og demokratiforståelser i vestlige land og kan således betraktes som 'etnosentrisk' (se Hann 1996). Jeg har likevel valgt å forsøke å anvende begrepet ut fra en interesse om hva som binder folk sammen i fellesskap og gjør frivillig arbeid mulig. Den forståelsen av sivilsamfunnet som jeg vil komme fram til i kapittel 2, er bygget på antropologen Chris Hanns perspektiv. Han argumenterer for en vid forståelse av sivilsamfunnsideen og at antropologer retter oppmerksomheten mot «the problems of accountability, trust and co-operation that all groups face. In this sense, all human communities are concerned with establishing their own version of a civil society, or civilisation» (ibid:20, utheving i original). Slik jeg forstår Hann, så mener han at sivilsamfunnsideen må relativiseres ved å løsrive den fra dens historiske opprinnelse. På den måten kan den åpne opp for et aspekt ved menneskelige livsformer som Hann synes å mene er universelt.

Diskurs og kulturbegrepet i organisasjonsstudier

I sin gjennomgang av organisasjonsstudie-litteraturen, hevder antropologen Susan Wright at det ofte blir fokusert på konsensus (1994). Implisitt blir det antatt at folk har samme fortolkning av forestillinger og begreper, og at det bare finnes en gyldig og felles definisjon av en situasjon. I organisasjonsstudier blir kultur dermed gjort til noe som organisasjonen har (ibid:4). Antropologers bidrag til slike studier har vært å utvikle fortolkende perspektiver hvor organisasjoner forstås som arenaer for meningskonstruksjon (ibid:3), og hvor mening slett ikke behøver å være delt og handlinger fortolket likt.

«'[S]haredness' is more likely to imply a common repertoire of ideas which are reworked continually in imaginative ways that are systematic, explainable, but not predictable. Not only is ambiguity essential, as it provides the space for this reworking, but the process is political: meanings of concepts and symbols are not just fixed, they are actively contested» (ibid:4).

Wright argumenterer for at man skal betrakte kultur som noe organisasjonen er, og mitt teoretiske utgangspunkt er i samsvar med dette: Grønn Klode har ingen spesifikk kultur, men det eksisterer samhandlingsmønstre og verdier som gir organisasjonen en form for struktur. Dette legger grunnlaget for meningskonstruksjon for de menneskene som er del av den, men jeg oppfatter dem hverken som entydige eller delte. Organisasjonens struktur og praksis er resultat av tidligere, såvel som pågående konflikter om posisjoner og innflytelse. Fairclough (i Wright 1994:22) hevder at det finnes flere konkurrerende diskurser i organisasjoner. Disse diskursene har også ideologiske aspekter ved seg. Å finne ut hvorfor en ideologi har blitt dominerende over en annen, innebærer å kontekstualisere både diakrone og synkrone prosesser. Med andre ord betyr det å undersøke «how 'essential meanings' become authoritative in specific historical circumstances» (Asad i Wright 1994:21-2). Organisasjoner kan ut fra en slik forståelse betraktes som systemer for politisk handling, og endring som følger av maktkamper som har krystallisert seg gjennom tid (Pettigrew i Wright 1994:16).

Det er denne forståelsen som ligger til grunn for min analyse av Grønn Klode. Et slikt dynamisk perspektiv anerkjenner at organisasjonens praksis er i konstant endring. Den kontinuerlige forandring har imidlertid blitt frosset fast ved at feltarbeidet foregikk over en begrenset tidsperiode, men jeg har forsøkt å inkorporere endringsaspektet slik det har blitt formidlet av informantene. Dette gjelder også for prosesser utenfor organisasjonen. I tråd med Wright mener jeg at disse prosessene har innflytelse på det som skjer i den. Hun foreslår på bakgrunn av det overnevnte perspektiv å betrakte kultur i organisasjonsstudier som en politisk prosess. Et slikt perspektiv legger tyngdepunktet på språk og makt: «[I]t helps avoid conceptualizing organizations as bounded units, and deals with the problem of context by placing organizational settings within national and international systems of relations which are ideological, as well as material» (ibid:26).

I hovedoppgaven vil jeg anvende dette perspektivet ved å betrakte Grønn Klode som del av et sivilt samfunn som er resultat av historiske prosesser og i stadig endring. Organisasjonens kultur vil jeg forstå som en pågående prosess av forhandling om innflytelse som ikke kan forklares uavhengig av prosesser og forbindelser utenfor organisasjonen. Ut fra denne forståelsen oppdaget jeg at det var analytisk fruktbart å tenke seg at det var ulike kulturelle strømninger tilstede i organisasjonen (Barth 1989).(4) Strømningene kan være ulikt konstituert og består av en gruppe av diskurser som Barth kaller «universe of discourse». Det viktigste kriteriet er at strømningen viser en viss sammenheng som strekker seg over tid og er gjenkjennelig i ulike kontekster, sammen med andre strømninger (ibid:130). Dette perspektivet er nyttig av flere grunner. Jeg ønsker å gjøre rede for den interne dynamikken og motsetnings-forholdet mellom ulike grupperinger. Jeg så at disse ikke var avgrenset av organisasjonen som en enhet, og strømningsmetaforen gjør det mulig å oppnå en direkte analytisk kobling til organisasjonens omgivelser. Strømningene er heller ikke identifiserbare med konkrete personer. Dette vil jeg forklare nærmere i neste avsnitt:

Aktør, subjekt og kommunikativ handling

Opprinnelig betraktet jeg Grønn Klode som en samling av enkeltpersoner med ulike interesser og muligheter innenfor organisasjonsfellesskapet. I analysen inntok jeg et aktørorientert perspektiv i tråd med Barths prosessanalytiske tilnærming til studiet av sosial organisasjon. Jeg forutsatte at informantene var strategiske i den forstand at de ønsket å arbeide for egne muligheter i spesifikke kontekster slik de subjektivt ble definert av hver enkelt. Dette perspektivet ble imidlertid for individualistisk. Det ble viktigere å gripe fatt i samspillet mellom de ulike aktørene enn å følge enkeltpersoner i ulike felt. Mange prosesser i Grønn Klode ble først forståelige etter at jeg betraktet motivasjon og interesser som resultat av prosesser mellom personer.

En del motstridende trekk ved aktørenes handlinger ble også mer forståelige av å fortolke aktørene i lys av postmodernistiske perspektiver på selvet, slik de for eksempel presenteres i Henrietta Moores A Passion for Difference (1994). Det analytiske premisset for slike perspektiver er at et subjekt ikke er det samme som et individ. Et individ kan ha flere subjektposisjoner. Det er erfaringer, eller det som blir kalt «practical engagements in lives lived» (ibid:53) som 'binder' personen sammen. Erfaringene har både individuelle og kollektive dimensjoner i seg og det er personens engasjement i verden og erfaringene som hun/han gjør seg som skaper grunnlaget for det Moore kaller subjektposisjoner (ibid:52). En subjektposisjon er individets holdninger og handlinger innenfor bestemte diskurser. Disse kan variere fordi individet forholder seg til mange diskurser og diskursive praksiser (ibid:55). De kan være motstridende og kontrasterende, men tidligere subjektposisjoner har en tendens til å dominere over nyere, slik at en følelse av stabilitet og kontinuitet framkalles. En slik forståelse virker forklarende på noen aspekter ved informantenes praksiser fordi den gir rom for at deres oppfatninger og handlinger kan både være motstridende og uforenlige - men likevel fullt til å leve med for personene som innehar dem. Å sette fokus på en persons erfaringer åpner også opp for mer analytisk direkte forbindelser mellom et kollektivt og et individuelt nivå.

Til sist vil jeg nevne at jeg har hentet mye inspirasjon og kunnskap fra Nora Gotaas' hovedoppgave Den Poetiske Middelvei. Fleksibilitet og modernitet blant middelklassen i Praha (1992). Jeg skummet gjennom deler av hovedoppgaven rett før jeg reiste på feltarbeid, og noen inntrykk satt som spikret mens jeg oppholdt meg i Praha. Jeg følte at hun beskrev aspekter ved menneskenes personligheter og samhandlingsformer som korresponderte utrolig godt med mine egne inntrykk. Gotaas skriver for eksempel:

«Der er noe ubestemmelig omkring handling. For å si det banalt: Når individer gjør noe aktivt, målrettet, (...) blir det problematisk for folk. Når personer ikke gjør noe, eller unngår konfrontasjoner, glir det - som for meg ser ut som en unnvikelse - forbausende ofte ubemerket forbi. Samtidig som folk evner å skape en intens atmosfære og stemning rundt seg uten å bruke sterke effekter» (1992:11, understrekning i original).

Dette beskriver også et av de sterkeste følelsesinntrykkene mine fra tiden i Grønn Klode. Jeg vil flere steder i hovedoppgaven også nevne at jeg ikke forstår når beslutninger tas og konflikter løses. Jeg hadde et inntrykk av at konflikter i det lengste ble forsøkt unngått. Etterhvert så jeg likevel at konfliktene var tilstede og kunne være både dype og vonde, men at de ble 'dramatisert' på en lite åpenlys måte. Perspektivene i Gotaas' hovedoppgave gjorde at jeg også fikk mot til å tro at en del aspekter som hadde forundret meg mens jeg var på feltarbeidet, var viktige data, og ikke bare individuelle personlighetstrekk ved de personene jeg omgikk. Jeg vil derimot ikke generalisere i samme grad som Gotaas gjør. Hun fokuserer mye på ambivalens i folks fortolkninger av symboler og ser det som «et uttrykk for en særegen tsjekkisk form for fleksibilitet» (ibid:13). Jeg ser også i mitt datamateriale aspekter som bekrefter denne fleksibiliteten, men jeg ønsker ikke å ta standpunkt til om den er særegent eller 'typisk' tsjekkisk. Jeg mener at det lett kan bli for essensialistisk. Dette vil jeg komme tilbake til i refleksivitetsavsnittet.

Fra data til hovedoppgave

Jeg har nå gjort rede for de sentrale teoretiske premissene for analysen og vil nå drøfte noen metodiske aspekter og utfordringer knyttet til feltarbeidet og til prosessen med å transformere inntrykk og opplevelser til data og hovedoppgave.

Mens jeg gikk på språkkurs i Praha høsten 1995, undersøkte jeg hvilke organisasjoner som kunne være aktuelle for et feltarbeid. Etter et par måneder tok jeg kontakt med en miljøvernorganisasjon som jeg var blitt fortalt var egnet for mitt formål. Grønn Klode hadde blitt etablert i september 1989, den hadde en god del frivillige medlemmer, en liten stab og var engasjert i mange forskjellige miljøsaker. Dessuten hadde Grønn Klode egne kontorlokaler - noe som ikke var en selvfølge for en del av de frivillige organisasjonene i Praha. Organisasjonen framsto som en veletablert frivillig organisasjon innenfor miljøsektoren i Tsjekkia. Etter å ha besøkt kontoret og hilst på noen av de aktive, ble det avtalt at jeg skulle ta kontakt igjen da språkkurset tok slutt i januar 1996. Slik havnet jeg i Grønn Klode, og jeg gjorde feltarbeid der frem til midten av juli 1996.

Mitt første møte med feltsituasjonen begynte dårlig. Den personen jeg hadde avtale med, dukket ikke opp, og de få personene som var tilstede, hadde aldri hørt om meg. De så heller ikke ut til å bry seg med hva jeg gjorde på kontoret deres. Det viste seg at Ivan, han jeg hadde gjort avtale med, ikke hadde formidlet avtalen videre. Jeg fortalte på ny om prosjektet mitt, denne gangen til lederen Jan, og var i det stille livende redd for at han ville nekte å la meg gjøre feltarbeid hos dem. Men han gav umiddelbart sin tillatelse og gav meg den underfundige kommentaren «hold deg til meg heretter».(5)

Premisset for feltarbeidet var at jeg skulle engasjere meg i organisasjonens arbeid. Jeg ønsket å hjelpe til med praktiske oppgaver som inntak til deltakelse og observasjon. De første tre månedene brukte jeg derfor relativt mye tid på å hjelpe forskjellige personer med forskjellige gjøremål. På den måten hadde jeg en legitim anledning til å være på kontoret. Jeg følte at det var nødvendig å vise innsatsvilje for å få aksept og tiltro. Jeg dro heller ikke til kontoret dersom jeg ikke hadde en grunn til det, fordi det var for lite til at jeg bare kunne henge rundt uten å gjøre noe.

Den første perioden var jeg forvirret og frustrert. Jeg var ikke forberedt på den totale friheten jeg fikk. Ingen viste noen motvilje til at jeg var med på møter og fikk innsyn i deres interne virksomheter. Alle gav meg informasjon dersom jeg spurte, og jeg ble alltid møtt med en distansert vennlighet. Men den totale friheten innebar også at heller ingen tok ansvar for å formidle informasjon som var relevant i forhold til rollen min som organisasjonsmedlem. Det var ubehagelig å måtte spørre om informasjon og oppgaver uten å virke påtrengende i den rådende atmosfæren. Halvveis ut i feltarbeidet forandret situasjonen seg markant ved at jeg måtte flytte fra leiligheten der jeg bodde. Jeg fikk tilbud om å bo på et rom i leiligheten til en av de unge kvinnene i organisasjonen. Dette var på mange måter et gjennombrudd. Jeg ble av naturlige årsaker bedre kjent med Zuzanas liv utenfor organisasjonen og det ble lettere å snakke om Grønn Klode med henne. Jeg tror også at de andre i staben etter flyttingen gradvis begynte å anse meg som et medlem av organisasjonen.

Jeg betraktet Grønn Klode som mitt primære fokus, men etterhvert begynte jeg å utvide fokuset: Jeg tok kontakt med personer utenfor Grønn Klode som på en eller annen måte var i kontakt med den, eller kjente til miljøsektoren generelt. Disse personene var som regel universitetsutdannet og var vant til å snakke med 'fremmede'. Det var tydelig å se etter hvor ledig de håndterte diktafonen, og hvor lett de pratet avgårde etter bare et par innledende spørsmål. I utgangspunktet hadde jeg bare intensjoner om å møte dem en gang, men et par personer ble intervjuet både to og tre ganger, og de ble viktigere informanter enn jeg hadde tenkt på forhånd.

Grunnlaget for datainnsamling
Språk, intervju og posisjon

Mange av inntrykkene mine fra begynnelsen av feltarbeidet var påvirket av kontakten min med Jennifer, et medlem av staben. Vår felles outsider-rolle ved at begge var utlendinger, gav oss et naturlig utgangspunkt for samtaler og samarbeid. Jeg var i begynnelsen bekymret over eventuelle konsekvenser ved at jeg var mye sammen med Jennifer. Selv om hun opptrådte vennlig og tilbakeholdende på kontoret og så ut til å bli godt likt, var det vanskelig å avgjøre hvilken status hun hadde og hvordan de andre betraktet henne. Dette illustrerer betydningen av portvakter (Hammersley og Atkinson 1992:76). Termen betyr personer som er viktige 'døråpnere' for lokal kunnskap og som gjerne er bindeledd til videre kontakter. Problemet med å knytte meg for mye til Jennifer, var at jeg ikke kunne vite om denne kontakten ville ekskludere meg, eller åpne dørene til fellesskapet i organisasjonen. Antropologen kan risikere å knytte seg til personer som kan virke hemmende på datainnsamlingen. Det kan skyldes informantenes personlige egenskaper, men like gjerne deres tilskrevne statuser og posisjoner i lokalsamfunnet (Berreman 1962). Problemet er å finne ut i tide hva slags posisjoner nøkkelinformantene har 'før det er for sent'. I ettertid så jeg at jeg bekymret meg unødig. Bofellesskapet med Zuzana og den økende kontakten med andre i organisasjonen, sikret at jeg ikke ble ensidig påvirket av Jennifer. Selv om vi ble gode venner, tilbragte jeg etterhvert mindre tid med henne. Min bekymring for at jeg ville bli identifisert konstant i relasjon til Jennifer, syntes også ubegrunnet. Jeg merket en nokså konsekvent motvilje hos informantene mot å generalisere over andre mennesker, og dette følte jeg også kom meg til gode.

Motviljen mot generaliseringer influerte også på analytiske fokuseringer: En viktig datakilde er observasjon av konflikter. En del av disse konflikter var mellom noen kvinnelige stabsmedlemmer og lederen som var mann. Jeg spekulerte i om teorier om kjønn og kjønns-forskjeller kunne forklare noen av antagonismene i forholdet mellom dem, men jeg kunne ikke observere forskjellsbehandling mellom menn og kvinner i Grønn Klode. Under feltarbeidet var det kvinner som hadde de største problemene i forhold til lederen. Men tidligere hadde noen unge menn i organisasjonen røket uklar med ham, slik at kjønnsaspektet kan være tilfeldig. Informantene benektet enhver form for generaliseringer over kjønnsatferd og henviste alltid til at forholdet mellom personer «avhenger av personligheten». Ingenting i form av uttalelser eller samhandling, indikerte at de tsjekkiske, kvinnelige stabsmedlemmene opplevde seg som annerledes eller forskjellsbehandlet på grunn av sin status som kvinne. Vestlige feministiske perspektiver har ikke slått gjennom i Tsjekkia.(6) Årsaken kan være denne benektelsen av noen felles identitet på grunnlag av kjønn. På dette grunnlaget har jeg derfor ikke lagt særlig vekt på kjønnsaspektet i denne analysen. Jeg utelukker ikke at kjønnsforskjeller har forklaringskraft, men det var rett og slett umulig å få data på dette i den posisjonen jeg var i.

Språket var et hinder under feltarbeidet. Jeg hadde et godt grunnlag for forstå tsjekkisk, men behersket det ikke godt nok. Mange utdannede personer i Tsjekkia snakker imidlertid godt engelsk, og dette gjaldt for en del av de aktive i Grønn Klode. Det gjorde at jeg ofte kunne kryssjekke det jeg hadde forstått, og se om inntrykket samsvarte med andres opplevelse av en situasjon. Slike supplerende vurderinger ble også viktige data. Jeg fikk etterhvert god trening i å lytte og forstå sammenhenger, men var ute av stand til å kommunisere aktivt på tsjekkisk. Språkproblemene kan ha ført til at jeg har fått en skjev forståelse av hva som foregikk i organisasjonen: Jeg observerte spenninger mellom ulike personer og plukket opp kommentarer fra de involverte i mange sammenhenger, men vurderinger og personlige synspunkter kom først og fremst fra dem som snakket engelsk. Dersom jeg bare hadde basert meg på intervjuer, var det stor fare for at jeg hadde fått et svært ensidig 'ekspert'-syn på prosessene.

Siden mange av samtalene jeg hadde med informanter foregikk på engelsk, og det verserer mange engelske forkortelser og betegnelser som brukes i dagligtale i den tredje sektor, har jeg noen steder i teksten derfor valgt å gjengi både engelske og tsjekkiske betegnelser.

Når jeg intervjuet personer utenfor Grønn Klode informerte jeg dem alltid om hvem jeg var, hvilket fag jeg studerte - og at jeg arbeidet frivillig i Grønn Klode.(7) Det er mulig at dette påvirket svarene jeg fikk ved at de idylliserte sine synspunkter på Grønn Klode og miljøbevegelsen. Jeg fikk likevel først og fremst inntrykk av at de var ivrige etter å rettferdig-gjøre sine posisjoner og standpunkter. Flere ganger signaliserte de sine kritiske holdninger med kroppsspråk, som for eksempel å himle med øynene, heller enn å si dem verbalt. Intervjuene foregikk alltid etter avtale og stort sett på et kontor, og noen ganger på kafé eller pub. Jeg hadde alltid forberedt noen spørsmål, men holdt meg kun til dem dersom vedkommende stoppet opp og ventet på neste spørsmål. Et annet aspekt var at flere informanter i intervju-konteksten ville komme med de reneste analyser av forholdene i Tsjekkia eller Praha, som jeg nærmest kjente igjen fra pensumlitteraturen hjemme. Det var lett å bli imponert av og tro på disse analysene, og vanskelig å innta en kritisk distanse til dem og fortolke dem på et kritisk grunnlag i ettertid.

Jeg foretok intervjuer med flere av de engelsktalende fra Grønn Klode, og slike intervjuer ble viktige datakilder i ettertid. Mot slutten av oppholdet gjorde jeg også intervjuer med stabsmedlemmer som ikke kunne engelsk, og hadde Jennifer med som tolk. Dette lærte meg først og fremst noe om begrensningene med intervjuet som metode. Disse personene var mer uvante med intervjusituasjonen og svarte kort og formelt. Siden jeg forstod en del tsjekkisk, skjønte jeg at Jennifer også hadde en tendens til å ikke oversette direkte, men oppsummere hva vedkommende hadde sagt. Det var nok også en bommert å la Jennifer, som selv jobbet i organisasjonen, være tolk. Våre dobbeltroller var ikke det beste utgangspunktet for en samtale om den praksisen vi alle var en del av, men det tjente noen ganger som utgangspunkt for interessante diskusjoner. Jeg hadde også en følelse av at disse informantene sa det de trodde jeg ville høre under intervjuene. Dette belyser viktigheten av å ikke begrense en slik type studie som jeg har gjort, til å bare anvende en type datakilde. Intervjuene fungerte som en ekstra datakilde, men det viktigste var interaksjonsanalyse. Den ble foretatt i kraft av at jeg var deltakende observatør, forsker og miljøaktivist. De metodiske aspektene knyttet til disse rollene vil jeg drøfte nå:

Forsker og miljøaktivist

Problemstillingene forandret seg delvis i løpet av feltarbeidet fra en interesse for hvorfor mennesker organiserte seg, til hvordan dette skjedde i praksis. Det var en følge av det metodiske opplegget, språklige begrensninger og min egen forsiktighet med å 'trenge meg på' andre mennesker. Jeg vil nedenfor gjøre nærmere rede for noen praktiske og etiske aspekter i feltarbeidssituasjonen som belyser dette.

Jeg antok ved feltarbeidets begynnelse, at lederen ville fortelle de andre om min rolle, men skjønte etterhvert at det hadde han ikke gjort. Jeg fikk etter noen uker høre fra en person at han trodde jeg studerte journalistikk (!). Etter dette forsøkte jeg å passe på at de jeg hadde kontakt med var informert. Da jeg begynte å intervjue personer utenfor Grønn Klode, lot jeg med vilje det falle bemerkninger for å gjøre det klart for medlemmene at jeg intervjuet andre parter. Selv om jeg erklærte hvor min sympati var overfor utenforstående, er det mulig at enkelte Grønn Klode-medlemmer var mer mistenksomme overfor meg. Jeg kunne bare håpe at det var tillitvekkende for resten av staben, at de så at jeg nedla en betydelig mengde konkret arbeid i organisasjonen deres.

Å studere en organisasjon og få delta i aktivitetene, var en bevisst strategi for å komme i kontakt med og være sammen med mennesker på en naturlig måte i en hektisk storby. Jeg tilbød min hjelp til alle som måtte trenge det, og ble i løpet av feltarbeidstiden involvert i ulike slags prosjekter og gjøremål. Erfaringen med å bo i Praha, en av Europas mest forurensede byer, svekket ikke akkurat mitt personlige engasjement i forhold til miljøproblemene. Luftforurensningen kan være kvelende, spesielt om vinteren, og man skjønner fort Praha-befolkningens nærmest besettende behov for, og opptatthet av, å komme seg ut av byen og fylle lungene med relativt frisk luft. En av aktivitetene var å skaffe sponsorer til et prosjekt som skulle skaffe inntekter til organisasjonen. Bortsett fra å stifte bekjentskap med en brokete samling av representanter fra Prahas næringsliv, var dette også et godt utgangspunkt for å få inntrykk av hvordan Grønn Klode ble oppfattet av utenforstående. De ulike anledningene hvor jeg representerte Grønn Klode, og en rekke opplevelser sammen med medlemmene, ledet til at jeg etterhvert identifiserte meg med organisasjonen og dens standpunkter.

Et viktig moment angående problemstillingene nevnt overfor, var det etiske aspektet. Min tvetydige posisjon som både forsker og aktivist/kollega gjorde at jeg var svært forsiktig med å spørre og 'grave' om opplysninger. Jeg observerte i møter med utenforstående, at enkelte i Grønn Klode også viste synlig ubehag av direkte spørsmål fra fremmede. Jeg skjønte fort at for å få innpass og vekke tillit, måtte jeg være avventende og ikke virke for nysgjerrig. Jeg var derfor forsiktig med å stille direkte spørsmål og de var ofte relatert til konkrete miljøsaker eller hendelser. Mye substansiell informasjon om miljøsaker er ikke benyttet i hovedoppgaven, men de tjente som utgangspunkt for samtaler om de prosessene jeg ble interessert i. Jeg følte noen ganger at det var lureri å bruke miljøsaken som et middel, men når jeg hintet frampå om dette til informanter, blåste de bare av mine bekymringer. Det gjorde også Zuzana da jeg flyttet inn hos henne. Jeg spurte om det virkelig var i orden for henne å ha meg boende der, tatt i betraktning at jeg studerte henne og de andre i Grønn Klode. «Neida, det er jo sikkert bare en fordel for oppgaven din», svarte hun. Og det hadde hun jo helt rett i. Jeg våget bare ikke å si det rett ut.

Det virket som om medlemmene i organisasjonen etterhvert ble fortrolige med meg og lot meg få innblikk i personlige synspunkter og holdninger. Jeg hadde inntrykk av at dette var resultat av en 'bevisst' avveining: Et eksempel er at jeg tydelig kunne se at Zuzana hadde lyst til å fortelle meg om hennes meninger om andre i organisasjonen. Hun holdt det imidlertid ofte inne, eller formulerte seg i ekstremt runde vendinger. Hun unngikk dermed å direkte baksnakke sine venner og våre felles 'kolleger'. Jeg betraktet denne selvsensuren som en konsekvens av mine mange roller overfor henne. Jeg var både samboer, en kollega, på vei til å bli venninne, og midt oppi dette «forsket» jeg på henne.

Selv om jeg er overbevist om at muligheten for å være både miljøaktivist og forsker gav meg større muligheter enn dersom jeg bare hadde hatt en av rollene, skapte dette også begrensninger. Zuzana lovte for eksempel at jeg kunne få være med på et møte med en lokal borgerforening. Men så skulle en annen person bli med, og da måtte jeg holde meg hjemme. Zuzana sa at tre personer var for mange, fordi de skulle treffe en mann «som ikke likte organisasjoner som Grønn Klode» som hun uttrykte det. Jeg ble i denne konteksten identifisert som et medlem av organisasjonen, mens jeg i det stille hadde tenkt at hun bare kunne presentere meg som en 'uavhengig forsker'. Dette viser konsekvensene av at også informantene posisjonerer antropologen.

Ved ulike anledninger ble forskjellige aspekter ved deltakende observasjon vektlagt, men jeg erfarte at det var vanskelig å både observere og være aktivist samtidig. Av og til var jeg mest av alt deltaker, ved at jeg opptrådte som et vanlig medlem av organisasjonen. Det praktiske arbeidet gav meg langt på vei en kroppsliggjort erfaring av arbeidet i Grønn Klode. Etter å ha hjulpet aktivt med et prosjekt som ble en skuffelse, merket jeg først og fremst solidariteten og samholdet som manifesterte seg mellom alle som hadde hjulpet til. De tøffe fysiske forholdene og den personlige, psykiske påkjenningen under blokaden av Temelín, lærte meg at å være observatør innebærer en viss trygghet. Når man ikke får sove, er dyvåt og redd, er det uhyre vanskelig å mobilisere den distansen som gjør det mulig å observere.

Dette reiser et delikat problem med hensyn til min posisjon som både forsker og aktivist. Siden jeg la så stor vekt på deltakeraspektet, er sannsynligheten stor for at jeg internaliserte en del verdier og synspunkter. Nå var min målsetting først og fremst å forstå hvordan det var å være engasjert i en frivillig organisasjon i et postkommunistisk samfunn. Jeg anså det som mer viktig å få erfaringer som de nevnt overfor, enn å opprettholde en kritisk distanse. Men denne problematikken ble likevel viktig med hensyn til å bygge opp en forståelse av forholdet mellom myndigheter og miljøbevegelse. Jeg mener likevel at jeg i løpet av skriveprosessen har greid å balansere fortolkningene av erfaringene ved å være både deltaker og observatør. Jeg vil nedenfor forklare hvordan:

Noen refleksjoner om relativisme og posisjonering

Siden 1920-tallet har relativisme stått som et teoretisk og metodisk utgangspunkt for antropologifaget, formulert med Malinowskis programerklæring om å studere livsformer «from the native's point of view». I Bornemans mening er det imidlertid «more a statement of the problem than its solution, more an orientation than an answer» (1992:36). Det forblir i praksis et forskningsideal, fordi all fortolkning er foreløpig og foranderlig (Rosaldo 1993:8). En refleksiv holdning til det antropologiske prosjekt, har ført til krav om å posisjonere forskeren i forhold til datamaterialet, for på den måten å kunne gjøre rede for grunnlaget for fortolkningene. Donna Haraway (1991) hevder med utgangspunkt i feministisk vitenskaps-kritikk at en slik posisjonering, kalt «situated knowledge», er sann (feministisk) objektivitet. Hun går således i mot et kultur-relativistisk perspektiv som inntak til en 'objektiv vitenskap'. Et relativistisk ståsted er ikke løsningen fordi den er perspektivløs, grenseløs og dermed uten noen form for ansvar: «Relativism is a way of being nowhere while claiming to be everywhere equally» (1991:191). Hun hevder at «[t]he only way to find a larger vision is to be somewhere in particular» (ibid:196). Et slikt eksplisitt perspektiv gjør kunnskapen kritisk og lokaliserbar og dermed kan forskeren også holdes ansvarlig - både på godt og vondt. Vitenskapelig autoritet bør derfor komme fra lokalitet, og ikke fra relativisme (ibid:194). Jeg forstår Haraway slik at lokalitet er et resultat av både metodisk og teoretisk, eksplisitt posisjonering.

Jeg mener at Haraways synspunkter er relevante i forhold til framstillingsformen i hovedoppgaven. Selv om antropologens ideal er å stille med samme åpne sinn som et lite barn i felten, eller 'å ikke ha sine egne briller på', så er det like klart at dette ikke er mulig i praksis. Som Archetti har sagt det; «antropologens viktigste redskap er seg selv - sine følelser og fordommer» (1984:46). Mine 'briller' påvirket de observasjonene jeg gjorde. Jeg har derfor valgt å synliggjøre dem i beskrivelsen av inntrykkene av Grønn Klode, og i fortolkningene av organisasjonens praksis. Samtidig gjenstår et ubesvart spørsmål: Hva ligger til grunn for den utvelgelse av data og sortering av inntrykk som jeg har foretatt i prosessen med å gjøre feltarbeidserfaringene om til hovedoppgave?

Dataene produseres ikke i 'limbo'. Feltarbeidet er resultat av det som oppstår i møtet med og relasjonene mellom informanter og antropolog. Keesing hevder at det antropologiske fokuset på forskjellighet, har ledet til analyser som impliserer en uheldig essensialisering, det han kaller «radical Otherness» (1994:301), som en følge av overfortolkning av 'de andre'. Jeg ser også i arbeidet med hovedoppgaven en fare for at jeg har eksotifisert praksisene i Grønn Klode. Jeg ble for eksempel fortryllet av Gotaas' hovedoppgave, som jeg nevnte tidligere. I tillegg har jeg valgt å sette egne navn på prosesser som jeg har fokusert på i analysen. Det er mulig at disse betegnelsene virker fremmedgjørende, men det er ikke meningen å gi inntrykk av at jeg mener at disse er unike for Grønn Klode.

Hovedoppgaven er et resultat av en lang skriveprosess og en vedvarende refleksjon over forholdet mellom teori, data og metode. Prosessen har vært en 'prøving og feiling' av hypoteser hvor noen aspekter viste seg å ikke føre noe sted hen, ut fra det overordnede teoretiske rammeverket jeg hadde valgt. Ved å gjøre rede for det prosessuelle og det trinnvise i arbeidet med hovedoppgaven, håper jeg å ha unngått å skape illusjonen om et 'sannhetsmonopol' (Rosaldo 1993:93). Argumentet mitt kan oppsummeres med følgende setning, lånt av Borneman: «In the narrative that follows, the initial meanings may be theirs, but the final story is mine» (1992:37).

Presentasjon av informantene

Feltarbeidet ble utført med utgangspunkt i Grønn Klodes sentrale kontor, som ble kalt 'nasjonalt koordineringssenter' (Národní Koordina…ní Centrum - NKC). Det var et lite og ganske nytt kontor et stykke utenfor sentrum, i en av de mer slitne bydelene i Praha. Det fantes også et annet lite kontor, og jeg var der flere ganger på møter, for å se i bøker eller ringe for noen. Men primært holdt jeg meg til NKC og til de personene som jobbet der. Noen var del av Grønn Klodes stab, andre var frivillige, det vil si ulønnede. Det syntes ikke å være helt klare skiller mellom disse kategoriene, så jeg har kalt dem for kjernepersonell, eller stab. Den siste betegnelsen indikerer en lønnet arbeidsgruppe, og jeg har forsøkt å avgrense betegnelsene til dem som faktisk fikk lønn. Kategoriene av kontrakter og lønnsforhold var imidlertid svært uklare, slik at det har vært vanskelig å definere dette nøyaktig. Felles for informantene i Grønn Klode var at de var aktive i driften. De utgjorde til sammen rundt 15 personer. De aller fleste hadde høyere utdannelse og var relativt unge, med en spredning fra 16 til 36 år.(8) Gjennomsnittsalderen var 26 år.

Zuzana, Jan, Jennifer, Karel og Ivan var mine hovedinformanter i Grønn Klode. Zuzana snakket godt engelsk, var på samme alder som meg selv, og var en utadvendt personlighet. Hun hadde jobbet aktivt i organisasjonen siden 1994 med en kampanje som var mye omtalt i tsjekkiske medier. Jennifer var fra England, men hadde allerede bodd flere år i Praha. Hun snakket tsjekkisk flytende og hadde stillingen som fundraiser.(9) Begge to var 26 år. Jan og Ivan var i midten av tredveårene og hadde vært med i Grønn Klode siden den ble stiftet. Jan var leder, men jobbet også som journalist. Han hadde et tilbakelent og rolig vesen. Han var alltid klar for en tur på puben og understreket at man aldri var eldre enn man selv følte seg. Både han og Ivan hadde barn. Ivan hadde jobbet som frivillig i tre år, og deretter vært bokfører. Han hadde imidlertid sluttet rundt den tiden jeg begynte på feltarbeidet og begynt i ny jobb. I løpet av våren møttes vi flere ganger på en pub i nærheten av arbeidet for å prate om Grønn Klode. Ivan satte meg i kontakt med sin barndomskamerat Bruno. Han var på samme alder og hadde vært aktiv i Grønn Klode i de første årene. Han hadde et svært kritisk perspektiv på aspekter ved miljøbevegelsen etter å ha vært leder i Greenpeace i flere år. Karel hadde vært med i organisasjonen siden 1993 og var 22 år. Han hadde en universitetsgrad i fagene administrasjon, økonomi og 'regional sosiologi'. Karel samarbeidet tett med og var god kamerat av David. Han var medisinstudent og 26 år og involvert i PRTR-prosjektet (se kapittel 6) både som medisiner og som aktiv i Grønn Klode. Det var tydelig å se hvordan David brant for miljøarbeid. Han syntes engasjert som få andre. Sammen med JiÍi utgjorde de et aktivt trekløver som var både ansvarlige for en kampanje og drev lokallag i en annen by. Elena var 24 år, og ansatt på fulltidskontrakt med ansvar for kontakten med lokallagene. Hun var også engasjert i et prosjekt for barn. Det syntes å være misnøye med prioriteringene hennes, men det var iallfall tydelig å se hvordan hun elsket den delen av arbeidet som hadde med barn å gjøre. Hennes tidligere mann Zdenk jobbet også en stund i organisasjonen. Jeg tror at han opprinnelig ble med på grunn av Elena, og han hjalp til med installering av og problemer med datamaskiner og internett. Elenas kjæreste Dušan hadde ansvar for å samle og ordne all litteraturen som organisasjonen var i besittelse av, og hjalp Elena med forefallende arbeid. Luboš var tjue, og gjorde siviltjenesten sin i Grønn Klode. Han hadde ansvar for en kampanje og arrangerte en konferanse om NATO-medlemsskap i feltarbeidsperioden min. Han samarbeidet dessuten mye med Jakub. Han var ikke formelt med i Grønn Klode, men kalte seg spøkefullt for 'ekstern intensiv medarbeider for Grønn Klode'. Han drev med energisparings-rådgivning og hjalp organisasjonen med å designe og trykke brosjyrer og annet informasjon-materiell, samt å planlegge aksjoner og demonstrasjoner.

Utenfor Grønn Klode tok jeg kontakt med noen representanter for utenlandske stiftelser, Ondrej, Sarah og Pavel Šremer. Jeg tok egentlig kontakt med sistnevnte fordi han var leder for miljøseksjonen til det amerikanske fredskorpset, men det viste seg at han hadde adskillig å berette med hensyn til miljøkamp under det kommunistiske regimet og forholdet mellom miljøkamp og politikk. Jeg intervjuet også Václav Novotný, Petr „erný og tre professorer som jeg ikke har funnet det nødvendig å navngi. Novotný var funksjonær i miljødepartementet og i løpet av tre lange intervjuer kom han inn på mange andre temaer enn PRTR. I tillegg kom jeg også i kontakt med noen utenlandske personer, men de blir presentert i teksten.

Jeg kommer stort sett til å referere til informantene ved navn. Noen aspekter ved deres aktiviteter som kan synes relevante, er med vilje tilslørt eller ikke forklart. Dette skyldes noen av aktivitetenes offentlige, og av og til relativt velkjente natur, for lesere med kjennskap til tsjekkisk samfunnsliv.

Presentasjon av kapitlene

Det er nå på høy tid å gjøre rede for hovedoppgavens oppbygning: Hovedtrekk ved sivilsamfunnsbegrepets idéhistoriske utvikling vil bli presentert i Kapittel 2. Ved å relatere det til aspekter ved tsjekkisk historie, vil jeg forsøke å finne fram til en definisjon som synes anvendelig på empirien. Den er basert på historier om engasjement for natur og miljø under og etter revolusjonen i 1989. Analysen vil avdekke at selv om en akademisk diskurs posisjonerer samfunn og stat i opposisjon til den sosialistiske perioden, så viser folks praksis en større grad av fleksibilitet og ambivalens enn hva slike diskurser skulle tilsi. Jeg synes i mitt materiale å se klare indikasjoner på at noen sosiale praksiser og typer av relasjoner som var viktige under kommunisttiden, fremdeles var verdsatte, uten at jeg dermed mener at tidsepoken var verdsatt.

Grønn Klode er del av en sosial bevegelse, som inngår i et globalt felt av natur- og miljødiskurser. Organisasjonen er en lokal manifestasjon av disse diskursene, og del av en tsjekkisk miljøbevegelse. Jeg vil gjøre rede for noen trekk ved 1990-årenes frivillige organisasjonsliv i Kapittel 3 etter å ha gitt en innføring i organisasjonens struktur. Sammen med Kapittel 6 fungerer det som en kontekstualisering for aktivitetene i Grønn Klode.

Deretter vil organisasjonen analyseres som et sosialt fellesskap og som en arena for samhandling i Kapittel 4 og 5. På dette grunnlaget vil jeg trekke fram former for sosiale relasjoner, som virker sentrale for å forstå dynamikken både internt i organisasjonen, og som kan forklare aspekter ved sivilsamfunnet i en tsjekkisk kontekst. Dette er i tråd med Marsden, som mener at «much more attention should be given to those 'organic' institutions which have served local populations well in adjusting over time to changing circumstances and environments» (1994:36-37). Jeg betrakter aspekter ved vennskapsrelasjoner, kalt vennemodellen i analysen, som å være en type 'organisk institusjon'.

Kapittel 5 vil vise at politisk og sosial endring har ført til at aktørene har bygget opp erfaringsgrunnlag såvel som kunnskap om metoder for å oppnå sine mål. I Grønn Klode fantes det ulike synspunkter på god organisering. Ut av dette oppstod et spenningsforhold som gav bud om både endring og kontinuitet i samhandlingspraksiser. Konsekvensene av dette har jeg belyst primært ut fra aktørers ulike posisjonering i Grønn Klode. Knyttet til sivilsamfunns-problematikk viser det hvordan nye påvirknings- og aktivitetsformer er på vei til å krystallisere seg og få tyngde, men ikke nødvendigvis slik at gamle former forsvinner. Flere «ideologier» er tilstede samtidig, og skaper inntrykk av en dynamisk, men konfliktfylt organiseringsform. Resultatet synes å være at det finnes to hovedgrupper av holdningssett hos de aktive i organisasjonen, som jeg har kalt henholdsvis 'profesjonalisme' og 'anarkisme'.

I Kapittel 6 vil jeg igjen rette fokuset mot Grønn Klodes omgivelser. Dette skjer ved å analysere Grønn Klodes forhold til media, og de aktive medlemmenes holdninger til politiske myndigheter. Jeg vil også presentere et bilde av Grønn Klode og miljøbevegelsen slik den kan oppfattes utenfor miljøbevegelsen. Et case-studie vil vise hvordan den samhandlingsformen som jeg kalte vennemodellen, benyttes instrumentelt for å skape samarbeidsmuligheter med myndighetene på tross av formelle skillelinjer. Dette vil igjen belyse hvordan noen aspekter synes å være kontinuiteter fra den kommunistiske epoken, mens andre former er nye. Det skaper en form for dynamikk og fleksibilitet som på tross av formelle skillelinjer mellom grupper med ulike interesser, gjør samarbeid om spesifikke miljøsaker mulig. Sett i sammenheng med funnene fra Kapittel 2, tegner det seg et bilde av kontinuitet som nyanserer en politisk og akademisk diskurs om radikal endring. Kapittel 7 vil drøfte mulige konsekvenser av min analyse, for forståelsen av sivilsamfunnet som analytisk begrep, og som empirisk realitet i Tsjekkia.


Kapittel 2 - Vi ønsker å bygge opp sivilsamfunnet her

Vi heter Civil Society Development Foundation. Det er antagelig det største enkeltbidraget til å utvikle sivilsamfunnet. Du vet, vi har med vilje sagt; 'vi ønsker bygge opp sivilsamfunnet her'.
- Sarah, fra NROS/CSDF

De bruker dette moteordet i USA - sivilsamfunn - men faktisk vet ingen hva det egentlig er. Jeg tror folk her [i Tsjekkia] har en mye klarere forståelse av hva det er.
- Andrew, frivillig aktiv for flere miljøorganisasjoner i Praha.

En gjennomgang av sivilsamfunnsbegrepets ulike betydninger gjennom vesteuropeisk politisk idéhistorie vil legge grunnlaget for en konvensjonell forståelse av begrepet (se Hann 1996:14). Denne forståelsen vil være utgangspunktet for en kort historisk framstilling av forholdet mellom stat, samfunn og organisasjonsliv i de tsjekkiske områdene.(10) Jeg har benyttet meg av to tsjekkere, filosofen Václav Havel og antropologen Ladislav Holy, i dette arbeidet. En kritisk gjennomgang av noen aspekter ved deres perspektiver er grunnlaget for en alternativ framstilling av sivilsamfunnets status under kommunismen, basert på fortellinger om miljøkamp og miljøengasjement fra denne perioden. De politiske omveltningene i Sentral- og Øst-Europa i 1989 og 1990, utløste en storproduksjon av analyser av hva som skjedde og hvorfor omveltningene skjedde. Det har også dukket opp nokså vidløftige postuleringer om muligheten for fremvekst av sivilsamfunn i regionen. Jeg vil kort gjøre rede for perspektivet til en politisk sosiolog, Adam Seligman for å illustrere dette. Et antropologisk perspektiv basert på fortolkninger av menneskers handlinger og praksiser konkretisert gjennom miljøkampen, vil lede til andre konklusjoner enn de nevnte teoretikerne. Dette er grunnlaget for hente inspirasjon fra noen filosofiske betraktninger omkring sivilsamfunn som var gjeldende på 1700-tallet. Disse perspektivene ligger nær antropologiske forståelser av sivilsamfunn. Ikke bare synes slike perspektiver å passe bedre på materialet mitt, men det leder også til andre konklusjoner med hensyn til sivilsamfunnets status i regionen. De to ulike faglige perspektivene vil sammen kunne gi et mer nyansert bilde av et samfunns politiske historie og folks realiteter.

Hva menes med sivilt samfunn?

Idéhistorisk utvikling

Seligman (1992) identifiserer opprinnelsen til ideene om sivilt samfunn med samfunns-utviklingen på 16 og 1700-tallet, og mer spesifikt; til opplysningsfilosofene Ferguson og Locke. Kommersialiseringen av jord, arbeid og kapital, markedsøkonomienes vekst, de store oppdagelsene av nye kontinenter og markeder, og ikke minst den engelske, amerikanske og seinere de kontinentale revolusjonene, førte til at folk stilte spørsmålstegn til de gamle modellene for sosial organisasjon. Folk skiftet i sin orientering fra synet på at eksterne krefter (kongen, Gud) og tradisjon forklarte og rettferdiggjorde den sosiale orden. Det ble åpnet for et mer kritisk perspektiv, som undersøkte potensialet for å forklare tingenes tilstand som iboende i samfunnsstrukturen. Filosofene begynte videre å tenke at kildene til moralske følelser kunne bli funnet i den menneskelige verden og ikke var skapt av Gud. Det betydde at mulighetene for å skape et godt fellesskap var tilstede i det umiddelbare og tilgjengelige. Moralske følelser ble dermed forstått som iboende egenskaper i menneskesinnet. Dermed handlet menneskene i samfunnet ut fra følelser som grunnet i godhet og vennskap (Ferguson i Seligman 1993:144). Behovet for filosofene på denne tiden synes å ha vært «å kunne begrepsfeste et offentlig rom hvor menneskets moralske standarder utvikles» (Nyvold 1997:30). De klarte ikke å begrepsfeste moralske standarder og fellesskapsrelasjoner bare ved hjelp av fornuftsbaserte forklaringer, så sivilsamfunnet ble definert ved å fokusere på de kvalitative sidene ved relasjonene (ibid). For eksempel argumenterte Adam Smith for at alle de komplekse aktivitetene som definerte økonomisk liv, egentlig kom fra menneskets interesse av å bli gjenstand for beundring og verdsetting. På denne måten var også arenaen for økonomiske transaksjoner basert på en verdisfære som ble styrt av gjensidigheten av hverandres anerkjennelse (Seligman 1993:144).

I denne perioden ble begrepet sivilsamfunn forstått som en offentlig arena av bytte og interaksjon. Dette leder meg til å kommentere kort skillet mellom offentlig og privat sfære: Fremveksten av skillet henger sammen med oppløsningen av føydalsamfunnet og fremveksten av en kapitalistisk produksjonsform i Vest-Europa.(11) Nye økonomiske strukturer som fjernhandel, oppløsningen av gamle laug og utviklingen av børsen, førte til at en ny samfunns-klasse vokste fram: Borgerne. De var eiendomsbesittende, frie menn konsentrert i byene, som gjerne stod i opposisjon til adel og aristokratiet. Gradvis oppstod et skarpere skille mellom stat, som var konge/fyrste og gjerne adel, og et samfunn som bestod av en stadig voksende gruppe av menn som fikk økende økonomisk og etterhvert politisk makt. De hadde helt andre økonomiske og politiske interesser enn adelen og hoffet. Med økende varebytte og handelsnettverk økte dessuten behovet for informasjon. «Den offentlige meningssfære» ble gradvis en realitet på 1700-tallet gjennom fremveksten av avisen, romanen og kaffehusene som ble populære på denne tiden. Der møttes eiendomsbesittende menn for å diskutere og utveksle informasjon. Etterhvert ble det en bevissthet og refleksivitet hos menn og etterhvert kvinner, om seg selv som mottakere av informasjon og som meningsdannere. Det vokste fram fora for refleksivitet og dialog, som kafeer. Avisene muliggjorde dessuten diskusjon med en part som man ikke trengte å møte, eller kjenne personlig. Det sosiale rommet ble utvidet og en borgerlig offentlighet var skapt (Habermas 1971:25, se også Gotaas 1992:32-35).

Ideen om 'den offentlige arena av bytte og interaksjon' var ikke bare en idé om et nøytralt rom hvor individer møttes for å bytte varer og tjenester og utvikle handel og kunst. Filosofene tenkte seg det som et 'etisk rom' hvor individet ble konstituert i sin individualitet gjennom selve handlingen å bytte med noen. «Vanity is that which links us to the social whole as we become who we are through the other's perception of us» (Seligman 1993:145). Den klassiske visjonen av sivilsamfunn var spesiell fordi den posisjonerte det sosiale rommet av menneskelig interaksjon som en moralsk sfære - ikke bare en nøytral byttearena (ibid:145-6). Dette finner vi igjen seinere hos Durkheim: Han ville forklare hva som binder folk sammen i gjensidighet og solidaritet samtidig som man anerkjenner eksistensen av det moralsk, autonome individet. Hans løsning var at det eksisterer en før-kontraktuell basis for den sosiale orden, som nevnt i kapittel 1. Seligman tolker dette som Durkheims svar til den dominerende politiske teorien om liberalisme på 1800-tallet (1992:120). Et interessant aspekt ved Durkheims teori er dens praktiske og politiske implikasjoner. Han mente at yrkesorganisasjoner og profesjonelle grupperinger skulle være bindeledd mellom individ og stat. Dette ville oppmuntre til solidaritet mellom individer i samme yrkesgruppe, som igjen ville legge grunnlaget for utdannelse og sosiale sikkerhetsnett (Lukes 1973:540). Staten blir i dette perspektivet garantist for både moralsk individualitet og individuelle rettigheter gjennom anerkjennelse av korporative grupper. Durkheim har således et positivt syn på staten og dens funksjoner (se Durkheim 1973:80-81).

Dette står i kontrast til tradisjonen fra Hegel. Hans filosofi betraktes som grunnlaget for den moderne tendensen til å skille skarpt mellom sivilsamfunn og stat (Hann 1996:4): For ham skulle sivilsamfunnet være en formidlende instans mellom individ og stat som kunne forhindre mulig maktmisbruk i statens navn. Dermed stod sivilsamfunnet sentralt for å sikre både individuell frihet, og individets mulighet til å påvirke statens karakter (Nyvold 1997:22). Denne tankegangen hadde han felles med Adam Smith, som jeg har vist, og Karl Marx. De to identifiserte sivilsamfunnet primært som økonomisk interaksjon på et marked. Forskjellen mellom dem var at Marx mente at sivilsamfunnet var en illusjon som måtte avsløres fordi individets tilsynelatende handlingsfrihet i virkeligheten bare tilslørte borgernes utbytting av arbeiderklassen. Et annet aspekt er at Marx mer enn noen andre fokuserte på statens føringer og de økonomiske mekanismer som grunnleggende for utviklingen av det sivile samfunn (Andersen 1993:28). Tocqueville står som den fremste representanten for den moderne liberal-individualistiske tilnærmingen innenfor politisk teori. Han skilte skarpt mellom et politisk samfunn som er «activities of the population as it engages actively with matters of government and power», i motsetning til et sivilt samfunn som forstås som «the private relationships between citizens and their myriad non-political associations» (Hann 1996:5).

Det meste som har blitt skrevet siden kretser omkring de to tradisjonene; en som understreker klasseundertrykking, og den andre som vektlegger frie individers organisasjons-rettigheter (ibid). Et poeng er at sivilsamfunnet slik det ble tematisert innenfor filosofi og økonomisk teori på 17 og 1800-tallet, var utgangspunkt for utformingen av teorier om stat og marked, mens det nå blir tematisert som en reaksjon på forestillingen om at stat og marked har fått for stor makt (Larsen 1993:9): En del filosofer og politiske tenkere taler for å gjenoppta ideene om sivilsamfunn som et normativt ideal. De mener å se et behov for fellesskapsfølelser og idealisme, som i lang tid er blitt undertrykket i vestlige industriland. De to tradisjonene har også fellestrekk ved at de identifiserer sivilsamfunn med områder utenfor statsmakten. Begge retninger antar dessuten universaliteten av moderne, vestlige forestillinger om personen som en autonom og handlende agent. Kulturelt spesifikke variasjoner med hensyn til dannelse av og former for fellesskap blir ikke undersøkt (Hann 1996:5).

«Der er noget, der skal siges» - sivilsamfunnets fornyede aktualitet

Relevansen av å trekke på 1700-tallets samfunnsteori kan synes nokså tvilsom. Politiske, økonomiske og sosiale forhold har endret fundamentalt karakter. Likevel har begrepet fått en renessanse etter å ikke ha vært brukt omtrent i hele dette århundret (Andersen 1993). Jeg vil her peke på noen årsaker til dette: Begrepet dukket først opp i skrifter som dissidenter i de sosialistiske landene skrev på 1980-tallet. De brukte det for å begrepsfeste hva de egentlig ønsket og kjempet for.(12) Noen få vestlige intellektuelle begynte deretter å anvende det for å kritisere kapitalismen i vestlige land såvel som de kommunistiske regimene i østlige land (Jean Cohen, Andrew Arato, John Keane). Etter omveltningene i 1989 og 1990 har imidlertid ideen om sivilsamfunnet fått gjennomslagskraft: «[T]he idea of civil society has been taken up by mainstream Western intellectuals as the new cause célèbre» (Seligman 1992:200, utheving i original). Men også hendelser og prosesser i andre deler av verden er aktuelle for å forstå den nye interessen for begrepet. Demokratiseringsprosesser i Latin-Amerika, politiske styrings-kriser i vestlige land, samt miljøproblemer, økonomisk stagnasjon og etniske konflikter spiller inn (Andersen 1993:15). De velkjente teoretiske begrepene kunne ikke lenger dekke de prosesser og hendelser som utspant seg: «Der er noget, der skal siges, som ikke kan blive sagt med de sædvanligt brugte begreber. Det er i denne sammenhæng, at talen om det civile samfund kommer ind» (Larsen 1993:5). Det er verdt å ha dette i bakhodet når man skal fortolke begrepets fruktbarhet i empiriske analyser.

Så hvordan definerer man sivilsamfunn på 1990-tallet? Det mest omfattende arbeidet hittil, omkring sivilsamfunnsbegrepet er Cohen og Aratos Civil Society and Political Theory (1995). Boka er et forsøk på å konstruere en kompleks teori om sivilsamfunn (1995:vii). Deres arbeidsdefinisjon av sivilsamfunn er: «A sphere of social interaction between economy and state, composed above all of the intimate sphere (...), the sphere of associations (...), social movements, and forms of public communication» (ibid:ix). Herunder framhever de spesielt familien, frivillige foreninger og organisasjoner (som tilhørende de to første kategoriene). De sier videre om sivilsamfunnets dannelse og vedlikeholdelse at det er avhengig av både aktørers kreative handlinger og rettighetstilskrivelser såvel som lovmessige garantier fra staten:

«Modern civil society is created through forms of self-constitution and self-mobilization. It is institutionalized and generalized through laws, and especially subjective rights, that stabilize social differentiation. While the self-creative and institutionalized dimensions can exist separately, in the long term both independent action and institutionalization are necessary for the reproduction of civil society.» (ibid).

De to teoretikerne arbeider først og fremst innenfor en statsvitenskapelig diskurs. Definisjonen er et resultat av ønsket om å kombinere institusjonelle aspekter med et handlende aktør-perspektiv. Det påpekes at det er menneskene som skaper sivilsamfunnet gjennom handling og engasjement, men det er kun staten som kan garantere sivilsamfunnets eksistens gjennom å håndheve lover som sikrer dets kontinuitet. Cohen og Arato definerer også familien som del av sivilsamfunnet, i motsetning til Hegel. For ham betydde sivilsamfunnet det som var mellom familie og stat. Problemet med deres forståelse er at den er så vid at den kan omfatte så mye at den blir meningsløs, og ofte innsnevres definisjonen til en mer hegeliansk forståelse, slik antropologen Wedel opererer med: «A 'civil society' exists when individuals and groups are free to form organizations that function independently of the state, and that can mediate between citizens and the state» (i Hann 1996:1). Disse definisjonene peker på institusjonaliserte former for sosialt liv. Det er tydelig at man tenker seg sivilsamfunnet i forhold til formelle rammer. Enten er det sivile samfunn et parallellsamfunn fritt og uavhengig av staten (Havel 1985), eller så er den en autonom sektor. Denne sektoren er ikke helt avgrenset, men forholdsvis fri fra statlige føringer, og tilstedeværelsen av uavhengige organisasjoner er det fremste kjennetrekket.

Jeg har nå vist sivilsamfunnsbegrepets mange betydninger innenfor det jeg har kalt en konvensjonell forståelse av begrepet. Spørsmålet om hvor fruktbart det er i en empirisk basert analyse gjenstår å se. Jeg vil i resten av kapittelet sette et skille mellom civic og civil society (Buchowski 1996). Civic betegner pluraliteten av organisasjoner og institusjoner i et samfunn (ibid:82). Siden det ikke finnes gode norske oversettelser av civic og civil som kan uttrykke nyanseforskjellene, vil jeg benytte meg av de engelske termene i teksten. Civic society er nærliggende det norske uttrykket den tredje sektor, som betyr mangfoldet av organisasjoner som ikke er direkte knyttet til staten og markedet. Nedenfor vil jeg undersøke begrepet som et fenomen i tid og rom. En drøfting av civil society vil jeg først foreta i slutten av kapittelet.

Civic society i Tsjekkia - et historisk perspektiv

I de neste avsnittene vil jeg gi en framstilling av det offentlige rommets utvikling i Tsjekkia med vekt på historiske rammebetingelser for den tredje sektors eksistens og grad av autonomi. Denne utviklingen er knyttet til staten, slik at det også har vært nødvendig å skildre den overordnede politiske situasjonen i landet. Dette utgjør også den historiske konteksten for Grønn Klodes eksistens.

Under Habsburgmonarkiet

De tsjekkiske områdene var del av det habsburgske imperium i nesten 300 år, fra 1620 til 1918. De hadde tidligere vært selvstendig kongedømme eller i allianser med andre konger og fyrster, men ble fra 1620 redusert til provinser uten særlig selvråderett. Det var mange områder som var bebodd av tysktalende grupper, spesielt i de vestlige tsjekkiske områdene.(13) Den tysktalende befolkningen hadde på denne tiden en privilegert posisjon i det offentlige livet. De tsjekkiske områdene var de mest industrialiserte i Østerrike-Ungarn, som følge av fruktbare jordbruksområder, rike naturressurser og geografisk nærhet til varemarkedet i Vest-Europa (Gotaas 1992:35). Denne faktoren er viktig for utviklingen av en selvstendig borgerklasse som etterhvert fremmet krav om politisk innflytelse. Tysk var det eneste offisielle språket fram til langt ut i forrige århundre, mens tsjekkisk var bondestandens språk (som til tider hadde vært nær å bli utdøende). Som i så mange andre europeiske land ble også de tsjekkiske områdene gjenstand for en nasjonal oppvåkning i pakt med den romantiske tidsånden som preget Europa på 1800-tallet. Fram til 1867 var Habsburgmonarkiet preget av vekslende perioder med liberalisering og innstramming av politiske og såkalte 'kulturelle' rettigheter; som rett til å bli undervist på skolen i sitt eget språk. Etableringen av dobbeltmonarkiet, som gav henholdsvis Østerrike og Ungarn lik status i 1867, førte til vesentlige forandringer for tsjekkerne. Konstitusjonelle lovendringer gav større bevegelses- og talefrihet. Folk levde fremdeles i en politistat, men en som var «exposed to public criticism and confined to civilised behaviour» (Taylor 1976:138). Den nye konstitusjonen (Artikkel 19 av 1867) var liberal ved at den slo fast at alle etniske grupper hadde like store rettigheter til å ivareta og dyrke sin nasjonalitet og sitt språk (Kann 1977:339). Alle skolene skulle organiseres som hver etniske gruppe fant passende, og det skulle ikke være nødvendig å lære et annet språk enn sitt eget. Men liberalismen i dette var mer tilsynelatende enn reell, hevder Kann (ibid). De såkalte nasjonale rettighetene, som var basert på etnisk tilhørighet, omfattet bare individuelle borgere, og disse hadde vansker med å anvende dem i det offentlige liv. I praksis måtte alle lære tysk for få kunne opptre på den offentlige arena, enten det gjaldt høyere utdannelse eller administrativt arbeid.

Det er verdt å nevne at de klassiske sivilsamfunnsperspektivene ikke trakk inn slike begrensninger i sine teorier. Forutsetningene var at borgerne hadde bevegelses-, tale- og økonomisk frihet, og ikke minst anledning til å bli hørt og få tale i det hele tatt. Den tsjekkiske borgerstanden var liten, uten særlig innflytelse, og var avhengig av å lære tysk. I tillegg var de politiske myndighetene raskt skiftende i sin undertrykkende karakter, selv om dette bedret seg etter grunnlovsreformer i 1867.

Språkstriden i forhold til de tyske grupperingene i Tsjekkia, var det viktigste temaet i den offentlige sfæren på denne tiden. Det ble kjempet for en revitalisering av språket i skolen og rett til å snakke tsjekkisk i offentlige sammenhenger. Tsjekkernes fokus på språket indikerer at en samling av nasjonen - det vil si å bygge opp et tsjekkisk språklig og kulturelt fellesskap - var viktigere enn politisk uavhengighet. Mange patriotiske foreninger ble stiftet for å fremme kunst og utdanning. Det inkluderte både vitenskapelige og kulturelle foreninger såvel som kvinneutdannings-organisasjoner og stiftelser for å hjelpe fattige studenter. Målet var å høyne det kulturelle nivået og kunnskapsnivået til tsjekkiske borgere innenfor det habsburgske imperium (NROS 1996b:6). En av de viktigste organisasjonene i denne prosessen var idrettsforeningen Sokol, som ble grunnlagt i 1862 (Holy 1996:63). Selv om den skulle være en idrettsorganisasjon, hadde grunnleggerne også andre intensjoner. De så Sokol som en motvekt til tyske turnforeninger og forestilte seg at Sokol skulle spille en sentral rolle i den tsjekkiske hæren. Idrettsutøvere ble også etterhvert sterkt involvert i politiske hendelser mot slutten av århundret. Dette illustrerer hvordan kampen for tsjekkisk kultur etterhvert ble fulgt av krav og drømmer om politisk uavhengighet.(14) Sokol ble forbudt i 1915 av de østerrikske myndighetene, men grupperinger ble dannet utenfor landet (i Frankrike, Italia og Russland) og disse var med å kjempe i 1.verdenskrig (King og Nebeský 1995:16).

Den 1.republikken

Det østerrisk-ungarske dobbeltmonarki ble oppløst etter 1.verdenskrig, og mange nye selvstendige stater ble dannet. TomᚠG. Masaryk og Eduard Beneš, som drev en aktiv lobbyvirksomhet blant de vestlige alliertes ledere under krigen, har fått æren for opprettelsen av Tsjekkoslovakia. De var henholdsvis formann og generalsekretær i det tsjekkiske nasjonal-rådet som i eksil ledet motstanden mot dobbeltmonarkiet. Den økonomiske boomen etter 1.verdenskrig ble etterfulgt av økonomisk depresjon og kriser på 1930-tallet. Dette førte til en oppblomstring av frivillige organisasjoner som forsøkte å hjelpe mennesker i sosial nød.(15) En del veldedighetsorganisasjoner samarbeidet med offisielle, statlige organer for offentlig omsorg, og hadde en viss administrativ makt (NROS 1996b:7).

Den 1.republikken kalles gjerne en borgerlig republikk, i betydningen av en statsforfatning etter vestlige demokratimodeller og en kapitalistisk basert økonomi (Gotaas 1992:39). Holy hevder at den politiske kulturen i Tsjekkia er personfokusert, noe som ble etablert allerede i den 1.republikken (1996:165). Masaryk var en nokså autoritær leder som omgav seg kun med en liten gruppe av personer som influerte direkte på politiske beslutninger. Han utfordret aldri grunnloven, men det hevdes at han var flink til å sno seg rundt den (ibid). Dette er relevant på grunn av den revitaliseringen minner og forestillinger om den 1.republikken har fått i dagens Tsjekkia. Henvisninger til epoken har både slagkraft og autoritet i den offentlige debatten. Flere av mine informanter kommenterte ved ulike anledninger at de håpet at Tsjekkia en dag igjen ville bli som landet hadde vært i mellomkrigs-tiden. Det er et faktum at Tsjekkoslovakia var det eneste landet i Sentral- og Øst-Europa som ble demokratisk styrt gjennom hele mellomkrigstiden. Landet var et av de mest industrialiserte i Europa, det hadde en velutviklet økonomi, og utdannelsesnivået var høyt (Holy 1996). Mellomkrigstiden blir ansett som en glansperiode i 1990-årenes Tsjekkia.

Deler av Tsjekkoslovakia ble annektert av Hitler-Tyskland i 1938, etter München-forliket mellom de allierte landene og Tyskland. Tsjekkerne betraktet dette som et stort svik av de allierte, og en av grunnene til at de politiske lederne vendte fokus mot Sovjetunionen etter 2.verdenskrig. Slovakia ble et slags lydrike under Tyskland, mens Tsjekkia ble okkupert. Under tysk okkupasjon ble aktivitetene til de frivillige foreningene hindret eller forbudt. Men tusenvis av medlemmer av Sokol engasjerte seg i den politiske og militære motstanden, og etablerte motstandsbevegelser. Den ble også reetablert blant eksilmiljøer i blant annet USA etter at tusenvis av mennesker emigrerte etter hendelsene i 1948 (King og Nebeský 1995:16).

Den kommunistiske epoken

Valgresultatet i 1946, der kommunistpartiet fikk 40% av stemmene i Bøhmen og Mähren (Holy 1996:18), indikerte at mange mennesker sluttet opp om de generelle sosialistiske prinsippene. Kommunistenes maktovertakelse skjedde gradvis. De siste ikkekommunistene i regjeringen trakk seg i februar 1948, i den tro at regjeringen da ville skrive ut nyvalg. I stedet ble kommunister innsatt på nye poster, med unntak av Jan Masaryk, sønn av den tidligere presidenten, som ble ny utenriksminister. Han døde derimot rett etterpå, og det er aldri blitt avklart om han ble drept eller begikk selvmord.

Bølger av strenghet og liberalisering fulgte i de neste 41 årene. På 1950-tallet ble det foretatt utrenskninger av partimedlemmer, som ble ansett for å være forrædere, etter mønster av Moskva-prosessene. Etter Stalins død ble det gradvis slutt på dette, og på 1960-tallet var det liberalisering som preget Tsjekkoslovakia. Praha-våren ble knust da Sovjetunionen og andre Warszawapakt-allierte land, marsjerte inn i august 1968. Tiden som fulgte ble kalt for 'normalisering', men i de tsjekkiske områdene var det titusenvis av akademikere og funksjonærer som ble sparket fra sine stillinger og som måtte jobbe med manuelt arbeid i mange år etterpå. Tusener flyktet dessuten fra landet eller ble fengslet.

Med hensyn til den frivillige sektoren, så ble de fleste aktiviteter gjenopptatt etter krigen, men mange organisasjoner ble forbudte og deres eiendommer konfiskerte. Alle lovlige organisasjonsaktiviteter ble samlet under paraplyorganisasjonen Nasjonal Front (Národní Fronta) sin kontroll. Det gjaldt både politiske, yrkes- og såkalt frivillige, sosiale organisasjoner (NROSb 1996:7). Alle organisasjonene var strukturert etter prinsippene om 'demokratisk sentralisme'. På toppen av organisasjonshierarkiet fantes en person som var medlem av og hadde tillit hos det kommunistiske partiet.(16) Organisasjonene ble kontrollerte ved at lederne ble valgt ut og holdt under oppsikt av kommunistpartiet. Generelt medlemsskap i noen politiske organisasjoner var i de fleste tilfeller bare en formalitet som inkluderte å betale avgiften og vise seg på møtene. Men det kunne ha direkte sosiale konsekvenser om man avstod, i form av mulighetene for å bli nektet å ta høyere utdannelse eller å få visse stillinger. Videre ble mange organisasjoner etablert på initiativ fra myndighetene, og flere av dem ble lansert som alternativer til organisasjoner som ikke var tillatt, slik som speiderne. Andre organisasjoner ble forbudte uten at det ble opprettet alternativer, og det gjaldt spesielt foreninger knyttet til kirken. Mange av disse organisasjonene, eller mer korrekt; de mest aktive medlemmene gikk inn i det Svetlik kaller 'den uformelle sektoren' (1997:4). Det pågikk blant annet skjult ordinasjon av prester under hele den kommunistiske epoken i Tsjekkoslovakia.

Det har vært et møysommelig arbeid å forsøke å nøste opp organisasjonenes virksomhet fra denne tiden. Opplysningene er mangelfulle og motstridige. Et eksempel er Sokol, den idrettsforeningen som ble nevnt tidligere. En skriftlig kilde (NROSb) hentyder at den var forbudt under store deler av den sosialistiske perioden. Men navnet Sokol er nevnt i denne tidsperioden i noen kommunekrøniker som antropologen Haukanes har studert.(17) Det viser at den lokale idrettsavdelingen av og til ble kalt Sokol, og dermed ble omtalt i offentlige dokumenter i perioder hvor navnet og organisasjonen altså skulle være forbudt. Dette kan være en indikasjon på at statens forbud ikke var mulig å håndheve fullt ut, og at menneskene forholdt seg pragmatisk til ulike typer påbud og forbud. En informant gav meg i tillegg en tredje opplysning: Hun mente at Sokol ble offisielt forbudt i 1949, men at noen avdelinger fortsatte under andre navn. I en kort periode rundt 1968 kom den igjen inn i varmen for deretter å bli forbudt. Tilfellet Sokol illustrerer kanskje det siste alternativet som Svetlik skisserer for organisasjonsvirksomhet under kommunisttiden (1997:4): En del organisasjoner som først og fremst var lokalt aktive, fikk lov til å fortsette sine aktiviteter fordi de ikke ble ansett som noen trusler for de sentrale myndighetene.(18) Dette kan kanskje forklare hvorfor Sokol kunne drive på med sine idrettsarrangementer i landsbyene, og samtidig ikke formelt ha rett til å eksistere. Ikke minst illustrerer det at den kommunistiske staten har mange nivåer, og at den ikke greide å være 'totaliserende' i utøvelsen av makt og kontroll over befolkningen. Dette er det sentrale temaet i resten av kapittelet, men først vil jeg fullføre den historiske gjennomgangen.

Etter kommunismens fall

Flere store demonstrasjoner på merkedager i 1988 og i januar 1989, mengder av østtyskere som flyktet til den vesttyske ambassaden i Praha sommeren 1989, og murens fall i Berlin noen måneder seinere, gav forvarsler om fundamentale endringer. Tsjekkoslovakias ledere prøvde imidlertid i det lengste å ignorere signalene. Ivan, en av mine informanter i Grønn Klode fortalte dette om en av de demonstrasjonene han var med på, i anledning 28.oktober(19) - tre uker før novemberrevolusjonen begynte:

Vi ble tatt med inn i en buss, og de dro oss med til en politistasjon i liten by utenfor Praha. Vi stod der i løpet av natten (...) Vi stod i et gårdsrom på politistasjonen, med hendene over hodet, og hundene bak oss, og beina slik som dette og hendene som dette [viser med kroppsbevegelser], gutter som jenter, i en time (...) Tidlig om morgenen bragte de oss tilbake, og vi ble satt av bussen i grupper, for hver andre kilometer på veien til Praha. For hver andre kilometer dyttet de 10-15 folk ut av bussen, og vi måtte gå til fots tilbake. (...) Det var flere demonstrasjoner, og politiet slo oss over hodet. Det var litt morsomt, men også litt farlig, de hadde vannkanoner (...) Det var en stor demonstrasjon, og politiets angrep var for hardt, og fra denne dagen forandret alt seg. Folk ble mer aktive...

17.november 1989 ble en stor studentdemonstrasjon arrangert i Praha.(20) Tusenvis av studenter marsjerte mot sentrum, og ble lokket inn i en blindgate der de ble banket opp av politi. Dette var opptakten til demonstrasjoner som samlet 2-300.000 mennesker i sentrum av Praha (Gotaas 1992:6). Det utløste generalstreik over hele landet, og i løpet av ti dager ble partisjef Jakeš tvunget til å gå av. En provisorisk regjering med både kommunister og ikkekommunister ble deretter etablert, og den tidligere dissidenten Václav Havel ble utnevnt til president av nasjonalforsamlingen den 29. desember 1989. De første frie valgene ble holdt i juni 1990.

Antallet frivillige organisasjoner eksploderte rett etter revolusjonen. Den frie organisasjonsretten ble garantert gjennom Lov 83 i 1990. En stor andel av Nasjonal Fronts midler ble overført til flere nyopprettede stiftelser, som delte ut økonomisk støtte til individuelle organisasjoner og deres prosjekter. Mange kirkeorganisasjoner gjenopptok veldedighetsarbeid, og en del foreninger fra den 1.republikken ble forsøkt gjenopprettet. Røft regnet fantes det i 1995 ca. 28 000 sivile foreninger og 4500 stiftelser (NROS 1996a:6). En stor andel av dem er imidlertid hobbyklubber, sportsforeninger og yrkesorganisasjoner (ibid:14).

Jeg har nå belyst utviklingen av civic society i Tsjekkia. Den har visse fellestrekk med en vesteuropeisk utvikling, men forskjellene er markante med en lang historie med politisk undertrykking. Jeg har vist at førti år med manglende organisasjonsfrihet ikke hadde drept organisasjonslivet, men at det ble forsøkt styrt av myndighetene. Jeg vil i de neste avsnittene vise hvordan folk utnyttet muligheter, og fikk utrettet resultater, på en måte som ikke kan belyses med det perspektivet jeg til nå har anvendt. Først vil jeg introdusere et annet aspekt ved sivilsamfunnsbegrepets fornyede aktualitet.

Sivilsamfunnet - en importvare

Dissidentene i Sentral- og Øst-Europa krevde at folket måtte få en fri, offentlig sfære, uavhengig av statlig innflytelse. Den skulle være en motpol til statsmakten, i tråd med liberalistisk tradisjon som illustrert overfor (se Havel 1985). Det skapte en bestemt visjon av det nye samfunnet - og det sivile samfunnet - som ville oppstå når bare det kommunistiske styresettet falt.

Akademikere og intellektuelles perspektiver har på sett og vis blitt videreført og materialisert ved demokratibyggingsprogrammer og utviklingsprosjekter for å bygge opp sivilsamfunnet. Kunnskap og penger har strømmet jevnt fra Vest til Øst siden 1989. Sampson (1996) har lansert begrepet transisjonsindustri for å beskrive den interaksjonen og prosessen som har foregått: Den kalde krigens øst-vestblokker har blitt erstattet av vestlige lands bevisste forsøk på å 'hjelpe' statene i overgang til markedsøkonomi og demokrati. Denne hjelpen overføres gjennom et uendelig antall hjelpeprogrammer. Men den er også mer dyptgående, sier Sampson; det er ikke bare ressurser som øses over Sentral- og Øst-Europa, men vestlige organer driver også en modelleksport, eller en representasjonseksport. Bak gode forsetter om å hjelpe de nye demokratiene ligger forestillinger om at landene med tiden skal bli som dem i Vest-Europa, bare forholdene legges til rette og relevant kunnskap blir formidlet på en presis måte. Kunnskap formidles gjennom prosjekter og programmer som skal bygge opp kompetanse og infrastruktur (tekniske hjelpemidler), og som skal skolere lokale organisasjons-medlemmer i 'organisasjonsstruktur' og 'organisasjonsstrategier'. Alle slags kurs og trenings-programmer er de konkrete manifestasjonene av modelleksporten. Mye kapital og kunnskaps-overføring skjer med andre ord i sivilsamfunns-dannelsens navn. Det synes også å være en bestemt forståelse av sivilsamfunn som ligger til grunn for modelloverføringen, en forståelse som først og fremst vektlegger institusjonsbygging basert på modeller fra 'eksportørenes' egne samfunn.

Hva er så mulighetene for suksess? Seligman hevder at etterspørselen etter sivilsamfunn i Sentral- og Øst-Europa egentlig er et krav om de typer av demokratiske strukturer og institusjoner som identifiseres i Vest-Europa og USA (1992:160). Men mulighetene for å oppnå dette anser han som dårlige, fordi institusjonene i Vesten er så tett knyttet til historiske forhold og statsbyggingsprosesser. Siden disse strukturelle forutsetningene ikke har vært tilstede, har det heller ikke blitt utviklet grunnleggende, frie rettigheter og respekt for enkelt-individet i Sentral- og Øst-Europa. Det vil si de verdiene som Seligman hevder ligger til grunn for sivilsamfunnet.

Disse påstandene reiser en rekke innvendinger. Seligman tar for gitt at landene i Øst har bedt om de spesifikke formene som hjelpeprogrammene ofte tar, og at de ønsker å bli som landene i Vest. Det autonome, handlende individ er grunnlaget for hele analysen og knyttes tett til statsborgerskapsrettigheter. For Seligman er sivilsamfunnet først og fremst knyttet til staten som motpol, og kan aldri bevege seg under eller over dette nivået. En rekke antropologer har vist at dette ikke trenger å være det eneste utgangspunktet for å kunne drøfte sivilsamfunn som en empirisk størrelse (se Hann og Dunn (ed.) 1996). Min siste innvending er at Seligman vil hevde at det ikke fantes sivilsamfunn tidligere, fordi det ikke fantes et liberalt demokratisk styringssystem i regionen. Dette perspektivet vil jeg utfordre gjennom empirien.

Miljøkamp under og etter den kommunistiske epoken

Tsjekkoslovakia var det landet som etter Øst-Tyskland, forurenset mest i hele Europa.(21) Landet hadde - og har fremdeles - store miljøproblemer å slite med. Den tungdrevne og energikrevende industrien har ødelagt store områder og skapt omfattende helseproblemer hos befolkningen. Myndighetene forsøkte lenge å benekte miljøproblemene, men ut på 1980-tallet ble miljøproblemene så åpenbare og helseskadene så omfattende, at de måtte vedkjenne at miljøsituasjonen ikke var tilfredsstillende. Dette skyldtes antagelig press fra personer og institusjoner, slik jeg vil diskutere nedenfor.

Holy hevder at bekymringene for miljøet reflekterte både en bevissthet om den store krisen som det sosialistiske system befant seg i, og en radikal kritikk av det. Miljøkampen fikk sympati i befolkningen langt ut over dem som deltok i den. Statistikker som fortalte om hvordan Tsjekkoslovakia sakket akterut sammenliknet med andre land, ble forsøkt holdt tilbake av myndighetene, men mange kjente dem likevel. Krisen manifesterte seg tydelig i kvantitative data som sammenliknet levealder, livskvalitet og spedbarnsdødelighet. I de mest forurensede områdene var den gjennomsnittlige levealderen bare 65 år for menn.(22) Dessuten hadde forventet levealder sunket i forhold til vestlige land.(23) Konklusjonen var klar: «Socialism had delivered neither a higher standard of living nor a healthier and longer life» (Holy 1996:171).

Jeg fikk motstridende informasjon om i hvor stor grad det hadde skjedd substansielle forbedringer med hensyn til miljøets tilstand siden revolusjonen i 1989. Det syntes å være enighet om at forurensningen hadde forandret karakter. Det var ikke lenger kullgruveområdene i nord som var de verste, men Praha, på grunn av økende biltrafikk. Jeg fikk også høre at forurensningen fra jordbruket og fra tungindustrien var blitt mye mindre. Kritiske røster påpekte imidlertid at dette skyldtes økonomiske nedgangstider for disse sektorene, og ikke effektive miljøtiltak.

De følgende avsnittene er bygget opp slik at jeg først presenterer et intellektuelt perspektiv. Dette representeres ved tsjekkiske akademikere og dissidenter sine holdninger, uttrykt i publikasjoner og bøker som omhandler forholdene under det kommunistiske regimet (Havel 1985, Holy 1996). Holys arbeider er litt problematisk i forhold til materialet mitt,(24) men jeg ønsker likevel å anvende det siden det ikke finnes så mye antropologisk litteratur fra Tsjekkia. Havel og Holys tekster er førstehånds kilder til å forstå hvordan tilværelsen under det kommunistiske regimet kunne bli erfart og fortolket. Samtidig er de posisjonert som akademikere og intellektuelle - en liten gruppe med spesielle livshistorier i forhold til majoriteten av den tsjekkiske befolkningen. Aspekter ved Havel og Holys framstillinger synes å samsvare dårlig med mitt datamateriale, og dette er utgangspunktet for å problematisere forestillinger om sivilsamfunnet som noe utelukkende mulig i liberaldemokratiske stater. Faren for en skinnuenighet er tilstede, fordi våre ulike perspektiver kanskje er resultat av ulike typer data og analytiske perspektiver, slik jeg diskuterte i kapittel 1. Men det kan også knyttes til problematikken omkring historieberetning- og konstruksjon. Jeg vil derfor innlede diskusjonen med å gjøre rede for noen metodiske aspekter.

Historie og fortolkning

Datamaterialet er delvis basert på sekundære kilder, det vil si noen publiserte skrifter og en upublisert, privat kommentar. I tillegg bygger jeg argumentasjonen på personlige beretninger fra intervjuer og uformelle samtaler. I hvor stor grad kan jeg stole på disse beretningene og ha dem som utgangspunkt for å nyansere påstander om det sivile samfunns status? Hva ble konstruert i minneproduksjonen i møtet mellom informant og antropolog? En persons minner og konstruksjon av historie kan ikke sees isolert: «[P]ersonal memory, shared memory, and narrative (written) history interact in highly complicated ways, shaping each other as versions of the past are constructed and reconstructed» (Watson 1994:9, parentes i original). Det er mulig at betydningen av visse handlinger overfortolkes i ettertidens klokskap, og at mine informanter har glorifisert sin egen rolle i omstendighetene og aktivitetene både før og etter 1989. Men dette betviler jeg faktisk: Rekonstruksjon av miljøbevegelsens innsats og resultater syntes ikke å være noe 'hett tema'. Det ble aldri tatt opp i noen fora hvor folk var samlet, og jeg kom ikke over noen avisartikler eller liknende som kunne indikere at noen hadde interesse av temaet. De dataene jeg fikk var mer resultat av omstendighetene i selve intervjusituasjonen. Det var antagelig måten jeg stilte så åpne - og i deres øyne antagelig naive - spørsmål om miljøbevegelsen og miljøsaker, som vekket til live minner som skulle illustrere noe angående situasjonen i nåtiden. Mitt viktigste poeng er heller ikke å avdekke det nøyaktige omfanget av miljøaktiviteter, men å belyse at visse typer miljøaktivisme foregikk, og at noen av dem faktisk produserte resultater.(25) På den måten er muntlige og skriftlige rekonstruksjoner av faktiske hendelser grunnlaget for min drøfting og nyansering av sivilsamfunnsbegrepet:

Offentlig:privat - en passende modell?

Dikotomien mellom offentlig og privat sfære har ofte blitt anvendt for å beskrive livet i et kommunistisk samfunn. En slik kontrastering skapte en forlokkende orden i beskrivelsene av tilværelsen; menneskene var kalde og avvisende i den offentlige sfæren, varme og ærlige i den private. De vanskjøttet offentlig eiendom, og stellet og pyntet varmt i sine private hus og hytter. Menneskene eksisterte i den offentlige sfæren, og levde i den private sfæren. Distinksjonen mellom offentlig og privat sfære har derimot blitt mye kritisert i faget. Likevel synes antropologen Holy å betrakte distinksjonen som et empirisk faktum (1996). Jeg vil gi en kort presentasjon av standpunktene til ham og Havel. Poenget mitt er å vise at denne distinksjonen i enkelte tilfeller kan virke mer tilslørende enn forklarende på forholdene under det forrige regimet. En problematisering av skillet mellom offentlig og privat sfære, mellom det uoffisielle og det statlige, kan være et fruktbart inntak til en historisk fortolkning av sivilsamfunnets eksistens og rammevilkår i Tsjekkia..

Den private eiendomsretten ble avskaffet etter kommunistenes maktovertakelse i 1948. Avskaffelsen førte til at alt lønnet arbeid automatisk, eller logisk sett, foregikk i den offentlige sfæren. Dette forsterket splittelsen mellom de to sfærene, sier Holy. Til de to sfærene hørte også to forskjellige moralske standarder.(26) Det var uproblematisk for de fleste mennesker å lure og lyve i den offentlige sfæren, mens i den andre sfæren kunne den samme atferden være moralsk forkastelig:

«Morally, lying to the state does not worry him; it is a lie in self-defence, for he is aware that the state cheats him to (...) This same citizen at home views with horror and indescribable sadness his child's lying to him for the first time and turns away in disgust from a friend who has lied to him or concealed a secret from him» (Šime…ka sitert i Holy 1996:23).

De ulike moralske kodene førte til at de fleste mennesker mente at det var helt i orden å behandle offentlig eiendom på en dårlig måte. En annen konsekvens var synet på tidsbruk. Den tiden som man var nødt til å tilbringe i den offentlige sfæren føltes bortkastet for folk, enten det gjaldt arbeid eller køståing. Det var kun den tiden som man tilbragte med sin familie og sine venner, det vil si i privatsfæren, som ble opplevd som meningsfylt (ibid:25).

Havel hevder at; «[i]n societies under the post-totalitarian system, all political life in the traditional sense has been eliminated. People have no opportunity to express themselves politically in public, let alone to organize politically. The gap that results is filled by ideological ritual» (ibid:49). Han hevder, i likhet med Holy, at folk flest var opptatt av å tilfredsstille behov i privatsfæren. Målet var å eie en bil og en leilighet, tilbringe mest mulig tid på hytta og trekke seg unna en offentlig sfære de ikke kunne identifisere seg med. Ved å tilfredsstille folkets konsumbehov i privatsfæren, og gi opp ethvert mål om å mobilisere befolkningen til å bygge opp det sosialistiske samfunnet, oppnådde regimet politisk stabilitet (Holy 1996:26). Det holdt at folk deltok i ritualene og reproduserte dem. Likevel: «individuals and groups of people exist who do not abandon politics as a vocation and who, in one way or another, strive to think independently, to express themselves and in some cases even to organize politically, because that is a part of their attempt to live within the truth» (Havel 1985:49). Det som seinere vil bli referert til som borgerinitiativer, dissidentbevegelser og opposisjon, oppstår i en slags uformell skyggeeksistens. Den realiseres av mennesker som ikke holder ut hulheten i ritualene lenger, og som vil forsøke å 'leve i sannhet'. Jeg forstår Havel slik, at den uavhengige sfæren som oppstår som resultat av aktivitetene til folk som vil leve i sannhet, er ekvivalent med sivilsamfunnet.

I den grad hans tekster ble distribuert og lest under kommunismen, hadde tankegangen en viss kraft i rekken av argumenter mot det eksisterende regimet. «In this discourse, civil society is a slogan, reified as a collective, homogenised agent, combating a demonic state» (Hann 1996:7). Mange, deriblant antropologen Chris Hann, har kritisert dissidentene for denne idealiserte, litt naive forståelsen. Dissidentene skilte skarpt mellom samfunn og stat, hvor sivilsamfunn var 'samfunnet', det vi si den uavhengige offentlige sfæren hvor det var mulig å leve i sannhet: «What is this independent life of society? (...) it is an area in which living within the truth becomes articulate and materializes in a visible way» (Havel 1985:65). Det er viktig å ta i betraktning at dissidentene opererte innenfor en diskurs som først og fremst gikk på å lansere et alternativ til det kommunistiske regimet på 1970- og 1980-tallet. Konklusjonen var, som nevnt tidligere, at Tsjekkoslovakia manglet noe som landene i Vest hadde - et uavhengig samfunn - et sivilsamfunn.

Handlingsmuligheter ved et miljøengasjement

Havel og Holy tegner et bilde av det tsjekkiske samfunnet som fundamentalt delt mellom et offisielt/statlig og et privat/skygge-samfunn. Holy hevder også at befolkningen selv skilte skarpt mellom mennesker de kom i kontakt med i offentlige fora og familie og venner, som de heller fikk gjennom ulike interesse-organisasjoner.(27) Eksistensen og mangfoldet av slike interesse-organisasjoner bruker Holy til å bekrefte dikotomien: «'Interest organisations' constitute an area which spans the divide between the public and the private spheres but in which particular organisations (...) tended to cluster closer to either the public or the private pole of the dicotomy» (1996:207, fotnote 6). Det avhang av størrelsen på organisasjonen, graden av åpenhet i rekrutteringen, og muligheten for å unngå offisiell kontroll, hvorvidt de trakk mot den ene eller andre polen. Sitatet synes først og fremst å indikere at Holys empiri ikke passer så godt inn i kategoriene. Med utgangspunkt i mitt etnografiske materiale, og i henhold til beretninger og historier som jeg fikk høre, så syntes grensene å være mye mindre markante enn hva intellektuelle ville ha det til. Jeg vil presisere at mine konklusjoner først og fremst er basert på miljøkampen. Konklusjonene kan bli annerledes dersom de trekkes på basis av andre sektorer.

Medlemsskap i naturvernorganisasjoner

Det fantes flere miljøorganisasjoner under det sosialistiske regimet, og mange mennesker som gjennom frivillig arbeid var involvert i landskapsbevaring og beskyttelse: En naturvernforening ved nasjonalmuseet i Praha ble opprettet i 1958, men ble reorganisert i 1969 til en uavhengig forening for vern av natur og landskap, kalt TIS. Denne organisasjonen virket relativt uavhengig i en tiårsperiode, men ble forbudt av myndighetene i 1979-80.(28) En del aktive personer fra TIS var med på å etablere, eller gikk inn i en ny organisasjon: Czech Union of Nature Protection(29) („SOP). Den ble etablert for å fremme 'offentlig bevissthet om miljøvern og rasjonell landskapshåndtering' (Helclova og Mrnka 1987:102). Organisasjonen hadde nesten 30.000 individuelle medlemmer og over 400 kollektive medlemmer.(30) En annen stor organisasjon som fremmet økologisk bevissthet, spesielt hos ungdom, var Brontosaurus. Den ble etablert på 1970-tallet, og var fokusert på restaurering av gamle slott, og å lage sommerleire for barn og ungdom. Formelt var den organisert under den kommunistiske ungdomsforeningens sentralkomité (Moldan et al. 1990:32). Disse organisasjonene og aktivitetene hadde partiets og statsapparatets velsignelse, under de forutsetningene for lederskapskontroll som jeg beskrev tidligere. „SOP fortsatte sin virksomhet etter revolusjonen, men reformerte organisasjonsstrukturen i 1991. «Its members, after ten years of work in totalitarian regime, gained a wide range of professional experiences which they successfully use today» (NIKA, Volume XIII:1). „SOP er den største naturvernorganisasjonen i Tsjekkia også på 1990-tallet.

En kritisk tilnærming

I tillegg til å arbeide med naturvern i de offisielle organisasjonene, fantes det også en annen mulighet. Denne hadde gjerne utgangspunkt i en refleksjon over erfaringene med naturkonservering. Man kunne gå inn i mindre grupper som arbeidet med en mer kritisk innstilling til regimet. Det er bare en gradsforskjell fra interesse for miljøkonservering, blomster og trærs vekstforhold, til en begynner å stille spørsmålstegn ved hvorfor de opprinnelige vekstområdene ødelegges.(31) En person fra miljøbevegelsen beskrev forskjellen slik:

Da jeg gikk på ungdomsskolen begynte jeg å jobbe for „SOP, og på den tiden var jeg veldig interessert i miljøet og andre relaterte saker, men fort fant jeg ut at det ikke virket. For du prøvde å gjøre noe i slutten [av prosessen] - du prøvde å rydde det opp. Hvilket er totalt feil! Det er mye bedre å stoppe forurensningen enn å rydde det opp!

Denne lille gradsforskjellen omdefinerte personen fra å være en stueren 'økolog', til en miljøvernaktivist, og dermed i kommunistpartiets øyne; en dissident. Et miljøengasjement som gikk over til aktivisme og kritikk, og som indikerte at myndighetene ikke førte en miljøvennlig politikk, ble betraktet som samfunnsfiendtlig. Vitenskapsfolk, økologer og andre, balanserte derfor mellom ulike kategorier, og som hadde ulike implikasjoner. Det fantes imidlertid et rom for tvetydig manøvrering og manipulering: Jeg ble fortalt om flere personer som var ansatt i statlige forskningsinstitusjoner, og som dermed formelt ikke hadde muligheten til å kritisere regimet på noe vis. Likevel hadde de greid å arrangere protestaksjoner, underskriftskampanjer og stille direkte krav til myndighetene. Dette vil jeg gå nærmere inn på nedenfor. Grensene mellom et rent naturkonserveringsengasjement og aktiviteter som innebar kritikk av regimet, var med andre ord flytende.

Uformelle kontakter

Beretninger om miljøkampen før hendelsene i 1989 er først og fremst preget av historier om kontakter og forbindelser mellom personer av en uformell art. Samtidig utnyttet folk allerede eksisterende offisielle strukturer der de hadde muligheten til å dra nytte av det. Det fører til et bilde av utbredt kontakt mellom personell i ulike sfærer. Et kort, empirisk eksempel kan belyse dette:

Šremer fortalte om tiden før revolusjonen da han var aktiv i Slovak Union of Landscape Protectors (SZOPK),(32) og om hvordan de etablerte en mer uavhengig gruppe innenfor denne organisasjonen. Šremer sammenliknet situasjonen i Tsjekkia og Slovakia. Han henviste til tilstedeværelsen av partirepresentanter som fantes i alle offisielle organisasjoner: «Vi var mer uavhengige i Bratislava. Det var ikke noen separat komité, fordi det var, du vet, kommunister som overvåket medlemmene i denne komiteen, men i Bratislava hadde de ikke innflytelse, iallefall ikke noen stor innflytelse.» Da jeg deretter spurte hvordan de kunne være så uavhengige, presiserte han: «Fordi vi hadde utgangspunkt i SZOPK. Ulike medlemmer av bykomiteen, var kommunister. Men noen relativt gode kommunister».

Šremer henviser til at det fantes «relativt gode kommunister» blandt de folkene som holdt oversikt og rapporterte til det sentrale partiapparatet dersom det forekom «uregelmessigheter». Jeg tolker uttrykket gode kommunister som mennesker som antagelig i stor grad så gjennom fingrene med hensyn til «uavhengige elementer» innenfor de statskontrollerte organisasjonene. Jeg støtte ofte på en slik type karakteristikk når folk skulle beskrive forholdene til overordnede eller til maktpersoner. På tross av sine posisjoner, kunne de opptre på en måte som mine informanter fant gunstig eller i det minste ikke skadelige for dem personlig. Da kom personlige karakteristika foran formelle maktposisjoner i sine evalueringer av dem.(33)

Mitt hovedpoeng er at miljøkampen ble ført på mange ulike plan og i forskjellige former. Mange hadde stillinger i offentlige forskningsinstitutter og lovlige miljøorganisasjoner. De var med dette 'bastet og bundet', og hadde begrensede handlingsmuligheter. Dersom de gikk åpent ut og kritiserte regimet, kunne de miste jobben og ødelegge eventuelle barns muligheter for høyere utdannelse (en vanlig straffemetode fra myndighetenes side). Men enkelte av disse ansatte hjalp dissidenter og andre sympatisører med datamateriale og bidro på den måten indirekte til miljøkampen - og dermed indirekte til å undergrave legitimiteten til myndighetene. Ved å utnytte de lovlige kanalene, som å møte andre vitenskapsfolk på konferanser, og ha kontakt med personer i forbudte organisasjoner, ble informasjon om miljøets tilstand distribuert. Disse forbindelsene ble kommentert i en bok om miljøets tilstand i Tsjekkoslovakia, som ble utgitt rett etter kommunismens fall:

«It would be unjust to say that the ecological movement has not contributed to the improvement of the situation during the recent years considering the stress from all kinds of restrictions. Many analyses had been worked out. (...) These studies were expectingly handed over to the ruling sphere, but they ended up in drawers without having been touched» (Moldan et al. 1990:32).

At rapportene i seg selv ikke førte til substansielle forandringer, er ikke relevant her. Poenget er at en løst sammensatt miljøbevegelse bestående av en broket forsamling av vitenskapsfolk, dissidenter, studenter og andre enkeltpersoner, utgjorde en gruppe som la et visst press på myndighetene. Denne gruppen fikk et tilsnitt av undergrunnsvirksomhet, men trakk på ressurser som var under statlig kontroll. Det skapte ikke minst kontakter og avhengighetsbånd mellom mennesker som 'tilhørte' ulike sfærer.

Dikotomien mellom offentlig og privat i drøfting av sivilsamfunn og engasjement i forhold til fellesskapet virker i et slikt perspektiv tilslørende fordi det er nettopp ambivalensen og tvetydigheten mellom sfærene som utnyttes. Hann underbygger dette. Han hevder at i mange av de kommunistiske statene var det folk som kjempet for å endre systemet «from space they managed to find within the state (including its large education and research establishments)» (1996:9, uthevning og parentes i original). Bakgrunnen for valgene som folk stod overfor var enten å ta skrittet fullt ut og bli en dissident med alle de vanskeligheter det ville føre med seg for seg selv og sin familie, eller å utnytte eksisterende muligheter samt alle typer gråsoner. Mitt inntrykk er at de fleste som engasjerte seg i miljøsaker, valgte det siste alternativet. Ivans vurderinger i neste avsnitt eksemplifiserer dette.

Eksempelet med miljøkampen viser at de arenaene som mer eller mindre åpne motstandere av regimet opptrådde i, ikke var uavhengige, slik Havel hevder. Deres atferd og opptreden var hele tiden definert ut fra statsmaktens posisjon, som en reaksjon på statlige myndigheters tiltak, og ikke som en negasjon, slik Havel uttrykker det (se 1985:79): Dersom den forandret sin politikk og ble mer åpen, så forandret også disse arenaene seg. Det var for eksempel ingen vits å holde hemmelige konserter den dagen man plutselig ville få offisiell tillatelse. Havel betrakter samfunnet som bestående av to sidestilte, motstående helheter. Den ene sivilsamfunnsdefinisjonen skulle være lett gjenkjennelig; sivilsamfunnet sees på som en uavhengig enhet, parallell og i opposisjon til staten. En slik definisjon er ikke i overensstemmelse med det bildet av miljøarbeidet i Tsjekkia som krystalliserer seg i ettertid. Jeg vil i neste avsnitt vise hvordan den tvetydigheten og pragmatikken som jeg har skissert også var tilstede hos informantene mine:

Fra miljøforkjemper til regimenedkjemper

Det fantes organisasjoner som TIS, som under svært restriktive forhold hadde arbeidet for miljøet siden 1970-tallet. Men situasjonen begynte for alvor å forandre seg på 1980-tallet. Mange unge ble involvert i forskningsgrupper eller utdanningsforeninger. «The activities of officially permitted or 'tolerated' organisations began gradually to move beyond state control and their organisers ignored ever more boldly the directives of the state» (NROSb 1996:8). Avsløringer om miljøsynder fra bedrifter ble trykket i avisene, kritiske synspunkter til myndighetenes prosjekter ble gjort kjent, og en rekke spontane underskriftskampanjer ble organisert (Moldan et al. 1992:33).

Nettopp fordi miljødiskursen var velegnet som innfallsvinkel til en radikal kritikk av det kommunistiske regimet (se innledning til denne seksjonen), fanget miljøbevegelsen opp en del personer som ikke primært var miljøforkjempere, men regimenedkjempere. Dette ble klart etter revolusjonen, da dissidenter og andre som delvis hadde opererert i 'skyggenes dal', kom opp i lyset og skulle innsettes i viktige poster. Da ble en del personer avslørt: De hadde politiske ambisjoner, og de hadde gått inn i miljøkampen fordi det var den eneste sektoren som hadde vært en smule organisert gjennom alle de lovlige statskontrollerte organisasjonene. Dette hevdet den gamle dissidenten Šremer, og han gav uttrykk for en viss bitterhet over dette: «De brukte strukturen, men etterpå, da de kom til makten, glemte de miljøsaken. Det grønne partiet fra Slovakia, ble opptatt av nasjonalisme, for en del av dem var det nasjonale budskapet viktigere enn miljøet». Dette har blitt kommentert også av andre: «For a number of people endowed with political abilities, the ecological movements provided the only milieu to realize their ambitions» (Librová 1993:76). Desillusjonismen som Šremer gav uttrykk for, virket for meg å være representativ for flere aktører som hadde vært involverte i, eller kjente til, miljøkampen i denne perioden. Forholdet mellom politikk og miljøvern er et tema som jeg vil ta opp igjen i kapittel 6. Her vil jeg vise at både den kritisk tilnærmingen og et sterkt natursyn lå til grunn for Grønn Klode-medlemmers miljøengasjement. Noen så miljøengasjement som et utløp for politisk kritikk, andre var først og fremst knyttet til naturen. Jeg vil her gi noen eksempler:

Zuzana var doktorgradsstudent da jeg ble kjent med henne og så klart bakgrunnen for sin interesse for naturen: Hun pleide å tilbringe somrene på hytta i fjellet da hun var liten.(34) Ti år gammel ble hun med i en undergruppe av pionerene. De møttes hver uke, dro på kanoturer, teltturer og gikk turer i fjellet. Zuzana snakket varmt om det sosiale samværet; hvordan de pratet og diskuterte musikk og bøker - «til og med de som var forbudte», som hun uttrykte det. Zuzana sa at hun trodde at lederen av og til fikk problemer med myndighetene fordi han ikke lot gruppa gjøre «de vanlige tingene».(35) «Denne gruppen prøvde å være som speiderne, og vi hadde hytta. Så jeg har en spesiell følelse for naturen. Sove under stjernene, under trærne. Jeg bare følte at det ikke var riktig å bare se TV hver dag, bare bo i byen. Kanskje det var begynnelsen. Jeg vet ikke, jeg bare tror». Zuzana sa at hun ikke hadde tenkt over at det var forbudt å være i den undergruppen.(36) Det hun brydde seg om, var at det var kjekke folk der. Etter å ha sittet en stund i taushet under denne samtalen, utbrøt hun likevel: «Kanskje det betydde noe at jeg var medlem der under kommunisttiden. Kanskje det fikk meg til å føle meg litt friere».

Igjen går det fram at mennesker organiserte seg innenfor en lovlig organisasjon, men omdefinerte aktivitetsfeltet på kreative måter til det de selv syntes var viktig eller interessant. Dette skjedde ikke uten omkostninger siden lederen av og til fikk 'problemer', men poenget er at mer uavhengige elementer opererte innenfor lovlige og statlig definerte strukturer.

Flere av de eldre i Grønn Klode hadde vært med i naturvernorganisasjoner som eksisterte før 1989. De drev med praktisk miljøarbeid og noen hadde raskt blitt oppmerk-somme på det absurde i det å reparere eller flikke på skader som allerede hadde skjedd. Et slikt standpunkt lå til grunn for Jans engasjement: Han hadde vært opptatt av miljøarbeid siden tenårene, da han var med å starte en gruppe som var opptatt av arkeologi og miljø i prehistorisk tid: «Vi var bare en uoffisiell gruppe av unge mennesker som var interessert i forskning. Vi var ikke orientert mot aksjoner. Kun mot forskning. Det var ikke forbudt.» Interessen gled mer og mer over i andre typer virksomheter. Han ble ansatt i en statlig forskningsinstitusjon, og var en av initiativtakerne og drivkreftene bak Grønn Klodes oppstart. Han var en av dem som jeg har kategorisert som en som opererte mellom det lovlige og forbudte.

Ivan var også med på stiftelsesmøtet, men hans motivasjonsgrunnlag var helt annerledes enn Jans: «Jeg føte at det er nødvendig å være engasjert i noe i den kommunistiske perioden. Det var ikke mulig å være passiv, og jeg kunne ikke være aktiv som en dissident fordi det var farlig på den tiden, og jeg er ingen helt». Ivan var ikke primært opptatt av miljøet, og han hadde aldri vært med i slikt arbeid tidligere. Hans engasjement var primært «en form for min kamp mot myndighetene». Ivan ville, i Havels terminologi, 'leve i sannhet'. En slik moralsk ansvarlighet som drev folk til handling, er også dokumentert av Lass (1994:96). Men dette var koblet til en pragmatisk risikovurdering av farene ved involvering, slik Ivan uttrykker nedenfor:

På den tiden måtte man bestemme hva som er minst farlig, fordi den som sloss mot myndighetene, var en samfunnsfiende. Det var mulighet å bli arrestert, så det var farlig, selvfølgelig. Jeg hadde jo familie... Jeg tenkte at kanskje miljøsaken ikke var en så konfliktfylt ting i vårt samfunn, og jeg sa at nå er jeg heller ikke noen helt, hehe [ler].

Ivans ville først og fremst føre sin egen lille protest mot myndighetene, og han vurderte miljøsaken som velegnet fordi den ikke var så kontroversiell. Han henviste antagelig til det Holy og mange andre har poengtert; at myndighetene ikke kunne fraskrive seg de synlige effektene av sin industripolitikk ut på 1980-tallet. Mens det lå en pragmatisk vurdering til grunn for Ivans langvarige engasjement, var det motsatte utgangspunkt for Jan og Zuzana. Deres engasjement var bygget på et forhold til naturen. At det ville føre til at Jan stilte seg kritisk til myndighetenes politikk, var bare en indirekte konsekvens av miljøengasjementet. Begge typer av motivasjons-grunnlag fant klangbunn i et behov som til slutt ledet til etableringen av Grønn Klode.

Mot en definisjon av sivilsamfunn

Miljøforkjemperne hadde en viss innflytelse på politiske vedtak og befolkningens meningsdannelse før hendelsene i 1989, selv om de ikke hadde muligheten til å organisere seg, eller handle på den måten som Cohen og Arato forutsetter i sin definisjon. Det er med utgangspunkt i diskrepansen mellom teoriene og den praksisen som jeg avdekket i miljøkampen, at de gamle sivilsamfunnsteoriene igjen blir aktuelle. Spenningen ligger i at det finnes klare fellestrekk mellom nyere antropologiske teorier om sivilsamfunn og 1700-tallets politiske filosofi. Antropologiske perspektiver legger mindre vekt på institusjoner og prosedyrer, og mer vekt på kvaliteter i relasjonene mellom mennesker. Det er denne forståelsen jeg nå vil diskutere nærmere.

Civil Society

Jeg har vist at sivilsamfunnet ofte blir forstått som en motpol til statsmakten, hvor uavhengige organisasjoner sikrer et balansert maktforhold i et demokratisk system. I realiteten vil imidlertid organisasjoner ofte ønske å ha et løst samarbeid med statlige organer, i det minste for å kunne motta finansiell støtte. Selv om de er formelt uavhengige, så legger staten rammer for medlemmene i en organisasjons potensielle aktivitetsfelt. På samme tid står staten gjennom lovverket, som garantist for medlemmenes rettigheter til å utøve sine virksomheter. Avhengig av samarbeidsklimaet og myndighetenes velvilje, vil interaksjonen mellom dem og frivillige organisasjoner derfor variere. Dermed er ikke grensen mellom staten og den tredje sektor statisk, men flytende og variabel over tid. Sivilsamfunn er «a transactional reality» i Foucaults ord, som eksisterer «at the mutable interface of political power and everything which permanently outstrips its reach. Its contours are thus inherently variable and open to constant modification» (i Burchell 199:141). Spørsmålet om organisasjonenes grad av uavhengighet til staten, kan derfor sies å være tilslørende, fordi staten legger føringer og rammebetingelser på deres aktiviteter og frie utfoldelse uansett. På samme tid finnes det et sosialt rom, som ikke kan nås med lovreguleringer, og som sentralmakten ikke har full tilgang til. Dette går på holdninger og tankesett om styring, og er basert på det Foucault kaller «the art of government» (1991): På grunnlag av dette, skisserer Buchowski en todelt forståelse av sivilsamfunns-begrepet:

«Civil society is a means, a technology of governing and at the same time, a mode of exerting pressure on the power of state. I call this last aspect civic society: social institutions embedded within civil society capable of acting as a kind of countervailing force to the state» (Buchowski 1996:82).

Civic society sikter til det institusjonelle og organisatoriske rammeverket i et samfunn. Dette aspektet blir analytisk holdt adskilt fra, og betraktes som en institusjonalisert manifestasjon av, civil society. Arven fra opplysningsfilosofene trer fram ved at Buchowski således vektlegger meninger om styring og samhandling mellom mennesker, i forståelsen av sivilsamfunns-begrepet. Dette aspektet vil jeg kalle sivile holdninger. Jeg forstår det dermed slik at det institusjonelle rammeverket ikke nødvendigvis er en forutsetning for å tale om et sivilt samfunn, men det institusjonelle uttrykket for det.

For en del samfunnsvitere, vil eksistensen av de mange organisasjonene i den kommunistiske epoken være irrelevante i en analyse av sivilsamfunnet, fordi de var stat-skontrollerte. Min innvending mot en slik avvisning er at det var ikke mulig for staten å gjennomkontrollere disse organisasjonene, slik Zuzanas barndomsopplevelser illustrerte. Mitt empiriske materiale gir flere eksempler på at statsundergravende virksomhet, i mer eller mindre uskyldig form, ble drevet under dekke av disse lovlige organisasjonene. Engasjement i organisasjoner lærte dessuten medlemmene sivile holdninger (se nedenfor).

Sivile holdninger

Jeg vil vende tilbake til medlemmer av Grønn Klode for å konkretisere hva jeg mener med 'sivile holdninger'. Eksempelet med Ivan er interessant fordi det har utgangspunkt i forholdene under det forrige regimet. Karel var yngre og ble aktiv først etter omveltningene.

Jeg viste at Ivans motivasjon for å bli med i Grønn Klode var engasjement i samfunnspolitiske forhold. Hans holdning bar preg av en ansvarsbevissthet som står i kontrast til den dominerende retorikken om at folk var passive og handlingslammede (Kideckel 1993, Holy 1996). Ivan var motivert for å rette opp feil utenfor sin egen private sfære, men på en måte som ikke umiddelbart ville sette ham selv og familien i en vanskelig posisjon. I tillegg var det et personlig oppgjør: Han ville demonstrere at staten ikke hadde makten over ham, om det så bare var ham selv som var klar over at protest var motivasjonen for miljøkampen. I bunn for Ivans engasjement syntes det å ligge en personlig og moralsk forpliktelse til å gjøre noe. Denne forpliktelsen var sterkt nok til at han jobbet aktivt i Grønn Klode i 5-6 år. Hans langvarige engasjement kan selvfølgelig ikke betraktes uavhengig av faktorer som identitet og gruppetilhørighet, men en følelse av forpliktelse var et viktig aspekt ved engasjementet. Dette er et viktig aspekt ved min forståelse av sivile holdninger.

Et annet aspekt ved sivile holdninger i denne sammenhengen, er troen på forandring og overtalelse ved dialog. Karel fortalte at han hadde hatt en rekke diskusjoner med sin familie da han ble med i Grønn Klode. Både familie og venner hadde stilt seg uforstående til hans nye interesse. Men Karel mente at han hadde overbevist familien om sine og miljøbevegelsens gode hensikter, gjennom å forklare dem det på sin måte.

Det er alltid slik at når du snakker med folk personlig, ansikt til ansikt, og du forklarer hensikten og målet og alt, da er det OK. Da forstår de, de forstår [iallefall] mer... For eksempel; min bestemor ser på TV, og ser en organisasjon lage en blokade utenfor et atomkraftverk. Da sier hun 'de er tyver, de er kjeltringer, mordere'. Men jeg er sikker på at dersom hun hadde snakket med de folkene, da ville hun si at de er av godt stoff. Så det var OK, fordi jeg forklarte på min måte, min gode måte [til familien min].

Karel forsvarte sine venners reaksjoner med å peke på deres fordommer om miljøbevegelsen:

...fordi de forstår først og fremst miljøbevegelsen som en gruppe mennesker hvis første mål er å ta vekk mikrobølgeovner, TV, og leve som, vi sier, 'under trærne', eller i huler. Det er første grunn. Og så sier de at vi burde diskutere: 'Dere burde ikke demonstrere, fordi man ikke kan løse problemer på gaten. Dere bør gå til parlamentet, til departementene. Snakke med forskjellige...'

Hans venner syntes tilsynelatende å ha sterk tro på de nye statlige institusjonene. De mente at andre uttrykksfomer var unødvendige når det fantes valgte demokratiske representanter til å ivareta befolkingens interesser. De tror med andre ord på den fornuftige dialogen mellom forskjellige personer, slik som Karel gjorde med hensyn til sin familie. Det er altså ikke Karels engasjement i seg selv som vennene reagerte på, men heller metodene for å uttrykke dette engasjementet. Det var ikke galt i å involvere seg i samfunnsspørsmål, men det burde ikke skje på gaten.

Mulighetene for å øve direkte press mot myndighetene, ble radikalt forandret med hendelsene i november 1989. Men samfunnsengasjement og vilje til å forbedre sine livsvilkår ble ikke født først da. En forestilling om at individet, eller borgeren, har en rett til å forsøke å forbedre og forandre sine omgivelser, var allerede tilstede selv om folk var svært ulike i sin mening om hvordan dette burde skje - jeg tenker her på metoder for å kommunisere sine politiske meninger. Dette er sentralt i sivilsamfunnsholdninger i en tsjekkisk kontekst. Troen på individets rettigheter i en stat ble holdt i hevd på tross av maktstrukturenes undertrykkende karakter under kommunistregimet. Ungdom og voksne grep muligheten i den nye organisasjonsfriheten etter hendelsene i 1989, til å utøve sine rettigheter i et institusjonelt rammeverk som hurtig ble etablert. Dette blir også ofte oversett i litteratur om regionen, slik jeg viste at Seligman har gjort, når han hevdet at det ikke har blitt utviklet respekt for enkeltindividet i Sentral- og Øst-Europa.

En spesifisering av sivilsamfunnsbegrepet

Jeg har demonstrert behovet for en mer omfattende forståelse av sivilsamfunnet, og argumentert for at en distinksjon mellom civic og civil society kan være et fruktbart utgangspunkt. Ved å hente inspirasjon fra filosofene på 1700-tallet, er det mulig å utvikle det sivile aspektet videre. Sivilsamfunnet som en analytisk kategori kan betraktes i det perspektivet som antropologen Hann har presentert (1996): Sivilsamfunnet kan forstås som de spesifikke praksisene og de normative kodene som gjør at folk holder hverandre ansvarlige og gjør hverandre tilregnelige. På denne måten kan sivilsamfunn være betegnelsen på det Hann kaller et 'moralsk samfunn', som henleder oppmerksomheten på problemet med tilregnelighet, tillit og samarbeid som alle sosiale grupperinger konfronteres med. «In this sense, all human communities are concerned with establishing their own version of a civil society, or civilisation» (1996:20, uthevning i original). Når vi går nærmere inn i slike problemfelter, kan vi finne en uendelig variasjon i ideer om bra styring, dyd og ansvarlighet. Slik blir myndigheter og hjelpeorganisasjoners fokusering på frivillige organisasjoner, en spesifikk versjon av det sivile samfunn.

Jeg vil i stedet for betegnelsen 'moralsk samfunn', benytte meg av ordlyden moralsk fellesskap, for å indikere at dette kan finnes mange varianter blant ulike grupperinger i samfunnet. På denne måten går det fram at det kan finnes flere diskurser om samfunnsmoral innenfor et sosialt fellesskap, og at det ikke trenger å avgrenses til samme nivå som staten, men kan både bevege seg over og under den som empirisk fenomen.

En måte å operasjonalisere sivilsamfunnet på, er å fortolke samtaler og utsagn, og observasjon av samhandling, kontekstualisert i relasjoner mellom sosiale personer, og i normative utsagn. Sentralt for min forståelse av sivilsamfunn, er at det gjerne kan omfatte ganske uformelle nettverk, men at aktørene likevel har en forestilling om at deres aktiviteter eller engasjement kan tjene et fellesskap, som strekker seg utover den spesifikke gruppen aktørene tilhører. I et slikt perspektiv blir det viktig å belyse hva det ble forhandlet om, og hvilke temaer som ble diskutert i organisasjonen og i den tredje sektor.

Å gripe fatt i diskurser kan være en fruktbar analytisk strategi for å fange inn dette moralske fellesskapet i sosial praksis. I mitt datamateriale, som var en kombinasjon av intervjuer, samtaler og observasjon, var det noen temaer som stadig gikk igjen. Hvorfor er akkurat disse blitt viktige i mitt materiale? Min grunnleggende antagelse for analysen, var at folk selv ville kommunisere tema som de anså som viktige i driften av organisasjonen. Dette kunne bli direkte formidlet gjennom samtale, men kunne like gjerne bli formidlet gjennom handlinger. Blant annet var antagonismer mellom personell i Grønn Klode, et viktig grunnlag for å forstå de ulike modellene og perspektivene som folk hadde på organisering, og som igjen var grunnlaget for å forstå aspekter ved det moralske fellesskapet.

Jeg fant ingen direkte uttalt diskurs om 'det sivile samfunn', i den forstand at begrepet ble anvendt i dagligtale hos medlemmene i Grønn Klode. Begrepet ble først og fremst brukt av andre informanter, og eksisterte i prosjektbeskrivelser og i stiftelsenes årsrapporter. Men det fantes et uendelig antall meninger om hvordan Tsjekkias miljøpolitikk burde være, hvordan myndighetene burde oppføre seg, og hvordan Grønn Klode burde fungere. Slike utsagn er en viktig del av mitt datamateriale, sammen med utsagn om de dårlige mulighetene for å realisere dette. Dette er grunnlaget for å si noe om informantenes idealer og forestillinger om det moralske fellesskap og god og rettferdig styring. Jeg vil i de neste kapitlene gjøre nærmere rede for hvordan de forsøker å oppnå dette (i kapittel 3 og 6), og metodene som folk anvender i sin praksis, for å forsøke å gjennomføre sine personlige og organisasjonelle prosjekter (kapittel 4 og 5).

Avslutning

En gjennomgang av sivilsamfunnsbegrepets idéhistoriske utvikling, avdekket noen interessante paralleller mellom perspektiver i moderne antropologi og 1700-tallets politiske filosofi. Disse perspektivene har imidlertid i lang tid vært underordnet andre typer forståelser av sivilsamfunn. En konvensjonell definisjon kan være nyttig for en beskrivelse av et samfunns tredje sektor, og jeg har gjort dette med hensyn til forholdet mellom organisasjonsliv og stat i de tsjekkiske områdenes politiske historie. Men den konvensjonelle forståelsen og tsjekkiske intellektuelles perspektiver var ikke egnet for å beskrive miljøkamp under det forrige regimet. Dette tjente imidlertid som utgangspunkt, for en alternativ og antropologisk tilnærming til en forståelse av sivilsamfunn. Denne tilnærmingen, forstått som fokus på civil society, syntes også å være mer i samsvar med den opprinnelige forståelsen, slik den ble utformet på 1700-tallet. Filosofene vektla følelser av tillit, godhet og vennskap som grunnlag for interaksjon mellom aktører i et voksende sosialt/offentlig rom.

En vektlegging av relasjoner mellom mennesker, istedet for statsvitenskapens tradisjonelle fokusering på institusjoner, ledet til en nyansering av sivilsamfunnet status i slutten av den kommunistiske perioden. Konklusjonen min er at sivilsamfunnet eksisterte på 1970 og 1980-tallet, men mer i en civil form enn civic. Mitt empiriske materiale leder meg derfor til å stille meg kritisk til teoretikere som Seligman, som postulerer at sivilsamfunnet forsøkes å skapes i Sentral- og Øst-Europa. Det fører også til en nyansering av oppfatninger om endringene som fulgte med fløyelsrevolusjonen. Var de så «revolusjonerende»? Sitatene i kapittelets begynnelse, gjenspeiler disse motstridende perspektivene. Sivilsamfunn er en betegnelse som på 1990-tallet er tett knyttet til kapital- og kunnskapsoverføring fra Vest til Øst. Det er et paradoks at begrepet nesten ikke anvendes, eller er interessant som studieobjekt for antropologer, når det har så sterke føringer i politikken som utformes, og så store konsekvenser for menneskenes liv gjennom prosjekter og modeller. Dette er et sentralt tema i neste kapittel.


Kapittel 3 - Grønn Klode er en jungel

Jan åpnet med å si noe om penger; «er ikke», hvorpå Luboš føyde til for moro; «og kommer ikke». Ordet blir gitt til Jennifer, som forslår fundsolidarity som en mulig finansieringskilde for Grønn Klode. Det vil si at de ansatte ved en bedrift gir bittelitt av månedslønnen til organisasjonen. De andre sier at noe liknende eksisterte under kommunismen. Altså; neppe populært. Deretter foreslår Jennifer en sponsormiddag. Elena er i mot det, og Dušan støtter henne, og mumler noe om konsum. Jennifer sier at vi kan lage vegetarmiddag. Dušan; «men da kommer ingen». Jan sier at det er problem med realisering; mangel på tid og folk og det eksisterer så mange prosjekter allerede. «Grønn Klode er en jungel», sier han, for å illustrere poenget sitt.
- dagboksnotat fra et morgenmøte, februar 1996

Kapittelet er først og fremst en beskrivelse av Grønn Klode som uttrykk for og del av civic society eller det som kan kalles den tredje sektor i 1990-årenes Praha. Det fungerer med andre ord som en form for 'organisasjonens etnografi'. Et kort tilbakeblikk på Grønn Klodes historie er tatt med for å få fram endringene som den har gjennomgått siden dannelsen. Jeg har lagt vekt på beskrive hvordan Grønn Klode fungerer og posisjonerer seg ut fra et perspektiv som jeg mener er inspirert av Webers byråkratimodell, det vil si å gjøre rede for dets beslutnings-struktur, lederskap, økonomiske forhold og arbeidsmetoder. Dette fungerer som en skisse av rammebetingelsene for aktørenes handlingsrom. Jeg betrakter den sosiale formen som jeg skal beskrive, som et produkt av aktørers handlinger og prioriteringer gjennom tid. Det er et sluttresultat, eller epifenomen, av et stort antall prosesser (Barth 1994).

Med dette er det på tide å introdusere Grønn Klode. Jeg vil først gi et inntrykk av organisasjonsstrukturen. Deretter vil jeg presentere det organisatoriske landskapet som Grønn Klode er en del av.

En oversikt over organisasjonen

Jeg ble fortalt, som nevnt tidligere, at organisasjonen ble stiftet i september 1989. Det skjedde på et møte hvor femti-seksti personer. hovedsakelig venner og bekjente av Jan og Bruno, var møtt fram. Disse to var arbeidskolleger ved et naturverninstitutt. De hadde den gangen delt kontor, jobbet med de samme prosjektene og etterhvert blitt venner. Ifølge Bruno var det Jan som hadde overtalt ham til å være med å starte opp en organisasjon. Disse to planla sammen med en tredje person noen «grunnleggende strukturer og forberedte noen registreringslover» før stiftelsesmøtet, slik Bruno forklarte det til meg. På dette møtet hadde forskjellige ting blitt diskutert, som navnevalg og samarbeidspartnere. De startet også opp en kampanje. Det var ingen fri organisasjonsrett på dette tidspunktet. Ivan forklarte det slik:

Det var slik en rar situasjon, fordi alle følte på den tiden at tidene forandrer seg, så politiet var på en en måte ikke så...aktive, så jeg tror ikke at vi hadde virkelige problemer. Vi var redde, selvfølgelig, da vi satte opp plakater mot KFK-gasser.(37)

Det var ulovlig den gangen, og på den tiden visste vi ikke hva som ville skje i framtiden. Og etter revolusjonen var alt OK, fordi friheten var så sterk at politiet var totalt...demoralisert.

'Tidene forandret seg' - noe var i emning lenge før demonstrasjonene begynte i 1988, og i november 1989. Denne enda udefinerte, uforløste tilstanden gjorde at folk turde mer enn før. Den høsten hang de opp plakater mot KFK-gasser rundt om i Praha, og risikerte dermed å bli arrestert. Men ingenting skjedde, og det var ikke noe mer de fikk utført, før betingelsene for handlingsmulighetene ble radikalt forandret. Medlemmer deltok på individuell basis i demonstrasjoner og streiker i november og desember 1989, men gjorde ikke noe felles som en organisatorisk enhet.

I mars 1990 arrangerte Grønn Klode en støttekonsert i sentrum av Praha, med Olga Havlova, presidentens kone, som beskytter. De manglet den gangen absolutt alle typer ressurser, både hva kunnskap, erfaring og penger angikk. Bruno sa dette om den første kaotiske tiden, for å illustrere hvor amatørmessige og naive han og de andre hadde vært:

Det var en ganske morsom tid, for det var noe komplett annerledes enn en faktisk situasjon.(38)

Det var bare frivillige, og ingen penger, vi måtte betale med våre egne penger for alt vi ville gjøre, og infrastrukturen var svært lav. På den tiden kunne vi ikke forstå at det fantes NGO(39) med ansatte, vi kunne ikke forstå det.

Grønn Klode ville være både en holdningsskapende organisasjon, og en pressgruppe vis-a-vis parlamentet, ifølge informantene mine. De arrangerte en underskriftskampanje mot KFK-gasser, og forsøkte å ha kontakt med journalister og komme fram i massemedia. «Det var ikke så sofistikert som nå, det var en veldig enkel måte», forklarte Ivan. Metoden var å arrangere konserter, ulike 'happenings', det vil si å opptre på offentlige plasser, ha informasjonsstands som tiltrakk seg oppmerksomhet med spesielle fotografier, kunsteriske bilder eller andre uttrykk: «Vi prøvde å gjøre noe spesielt, for å være interessante for folk», sa Ivan. KFK-kampanjen var vellykket. Et lovforbud mot de hardeste KFK-gassene ble vedtatt i parlamentet 8.juni 1993.(40)

I de neste årene jobbet en rekke personer frivillig i Grønn Klode. Dette gikk i ulik grad ut over andre forhold. Jan måtte for eksempel forlate den gamle jobben i naturverninstituttet, og Ivan måtte tilslutt si fra seg en del forpliktelser i organisasjonen, av hensyn til familien. Etter at siviltjenesten ble innført som et alternativ til militærtjenesten, har Grønn Klode hatt flere som har utført tjenesten sin i organisasjonen. I løpet av de seks årene som har gått siden Grønn Klode ble opprettet, har en rekke rutiner og prosedyrer krystallisert seg. Disse vil jeg beskrive nå:

Organisasjonsstruktur

Grønn Klode hadde i 1996 to lokaliteter i Praha. Det gamle kontoret kaltes Økosenteret (Ekocentrum). Det inneholdt et lite bibliotek av faglitteratur, brosjyrer og magasiner, og var kontoret til lokalavdelingen i Praha. Det nye kontoret, Nasjonalt koorderingssenter (NKC), var hovedsete for Grønn Klode på nasjonalt plan. Organisasjonen hadde rundt 10 lokallag. Før jeg begynte feltarbeidet ble jeg også fortalt at de hadde en søsterorganisasjon i Slovakia. I løpet av de seks månedene jeg var i Grønn Klode, ble den derimot aldri nevnt.

Organisasjonen hadde et sted mellom 800 til 1000 medlemmer i adresseregisteret. Noen av dem var betalende medlemmer, men jeg tror det var veldig få.(41) 60-70 personer ble regnet som aktive frivillige, mens andre kunne dukke opp en sjelden gang eller aldri, og ble klassifisert som passive frivillige (aktívní og pasívní dobrovolníki), men grensene var flytende.(42) Antallet lønnet personell avhang av hvem, og når, jeg spurte, og tallet varierte fra seks til åtte ansatte (zámstnanci). Det er også uklart hvor mange lokallag de hadde. Da jeg var der, sa de ti, men navnene og antallet har siden forandret seg på organisasjonens web-side. Uklarhetene skyldtes at mange av de mindre lagene ble drevet av kun et par personer, slik at alt avhang av dem og deres egeninnsats. I enkelte av de større byene fantes små, men engasjerte grupper av 10-20 personer, som ofte var svært aktive i lokale prosjekter.

Kampanjer og seksjoner

Alle aktivitetene til organisasjonen var underlagt en av fem temagrupper som ble kalt seksjoner (sekce). Disse temagruppene definerte til sammen organisasjonens mål og arbeidsprioriteringer. I praksis dekket de fem seksjonene de fleste tenkelige felter i natur- og miljøvernproblematikk. Denne bredden gjorde det mulig for organisasjonen å engasjere seg i et bredt spekter av saker. Noen ganger syntes dette å bli for mye å håndtere for medlemmene. I sitatet i innledningen, karakteriserte Jan organisasjonen treffende for en jungel. Uoversikteligheten og bredden gjorde også sitt til at det var et omfattende prosjekt å forsøke å forstå hvordan Grønn Klode var bygget opp, og hvordan den fungerte i praksis.

De konkrete aktivitetene ble iverksatt som 'kampanjer' eller 'prosjekter'. De hadde navn som: «Stopp fabrikken», «La trafikken bli renere», «innføring av lov om....» Jeg er usikker på om kampanjer og prosjekter var kategorier som karakteriserte forskjellige typer av aktiviteter, eller om det bare var ulike betegnelser på de samme fenomenene. Det sentrale er imidlertid at for å kunne ha sjanse til å skaffe penger til driften av en kampanje, måtte man søke om midler hos ulike stiftelser og institusjoner. Da måtte aktivitetene spesifiseres som prosjekter, med planer, mål, strategier og budsjett. Bare konkrete prosjekter var vanligvis berettiget til støtte, slik at det for eksempel ville være umulig å motta støtte til demonstrasjoner.

Hver kampanje hadde en leder som hadde stor frihet i sin håndtering av kampanjens framdrift. Det var opp til lederen å tromme sammen et team som jobbet i fellesskap med kampanjen. Men på den tiden jeg var der, var det bare en leder som kunne sies å ha en liten, men aktiv gruppe av støttespillere. Grønn Klode gav også ut et lite intern-blad, og et større magasin som kom ut flere ganger i året. Flere aktivister var involvert som skribenter, og en ung mann som var i siviltjenesten, var redaktør.

I feltarbeidsperioden min var det syv mer eller mindre aktive kampanjer som pågikk. Av disse ble tre valgt til det som ble kalt 'nasjonale prioritetskampanjer' (národní prioritní kampaÁ), som dermed fikk spesiell prioritet, eller oppmerksomhet for en viss periode (som ikke ble bestemt på forhånd). Når de skulle velge hvilke kampanjer som skulle ha prioritert status, ble mulighetene for suksess og pengetilgang vektlagt. Hvor lenge kampanjen fikk beholde statusen sin, avhang blant annet av graden av suksess, muligheten for å finansiere kampanjen og troen på gjennomslagskraft. Men medlemmene var ikke alltid selv sikre på hvilke kriterier de skulle legge vekt på. Det syntes for meg å variere fra gang til gang. Dersom en kampanje fikk en slik prioritert status, betydde det at man tillot at mer arbeid og mer ressurser ble nedlagt i den enn i andre. Denne graderingen syntes for meg å være nødvendig fordi mange lokallag investerte det meste av kapasiteten på mer lokale kampanjer og prosjekter. Graderingen syntes å fungere som kilde til felles mål og sikret mindre lokallag sjansen for at deres kampanjer også skulle få en slik status. Mitt inntrykk var at Grønn Klodes aktiviteter var desentraliserte. Av de tre prioritetskampanjene som ble valgt på det første rådsmøtet jeg var med på, var to av dem ledet av lokallag utenfor Praha.

Rådsmøtet, som jeg beskrev i Introduksjonen, var Grønn Klodes øverste styringsorgan. Alt kunne tilsynelatende forandres under dette møtet. Det ble avholdt en lørdag annenhver måned på ulike steder i landet. Dessuten fantes det et styre (kalt triumvírat) bestående av Jan, som var leder, og Marketa og JiÍi. Alle tre kom fra forskjellige byer og lokallag. Rådsmøtene var åpne for alle medlemmer. Som regel var det representanter fra lokallagene, og de som hadde verv i NKC, som kom. Møtene varte gjerne i ti timer, avbrutt av en lang lunsjpause. Ofte ble saker og bestemmelser diskutert i lang tid, og vedtak likevel utsatt til neste møte.

Jeg oppdaget ingen formelle mekanismer for lederskifter, hverken av styret eller av lederen. Dette kan skyldes at Grønn Klode siden starten bare hadde hatt to ledere, hvor Jan var den som hadde vært det lengst. Han tok initiativet til stiftelsen av organisasjonen, var leder en stund, ble avløst av en annen, og hadde de siste tre årene vært leder igjen. Min hypotese er at denne kontinuiteten har ført til at det antagelig ikke har vært nødvendig å finne fram til faste rutiner for lederskifter.

Arbeidsrutiner- og metoder

En hverdag for de aktive i organisasjonen utartet seg svært ulikt. Formelt ble det avholdt et møte hver mandag morgen for dem som hadde lederverv og andre forpliktelser. Disse 'morgenmøtene' samlet fra to til seks mennesker, men ble relativt ofte utsatt eller avlyst.(43) Det ble også holdt møte for lokalavdelingen en gang i måneden. De ulike kampanjelederne organiserte dessuten sine egne planleggingsmøter, med sin gruppe av frivillige, når det var behov for det.

Det var lite konkret som skjedde de første månedene av feltarbeidet mitt. Medlemmer av staben syslet med sine forskjellige prosjekter og det var lite aktivitet, utover papirskriving, telefonoppringinger og møter på kontoret. Når morgenmøtene fant sted, ble ulike saker som vedrørte den daglige driften tatt opp. På vårparten ble det mer hektisk aktivitet, etter som ulike prosjekter ble realisert, og myndighetene behandlet forskjellige saker som Grønn Klode engasjerte seg i. Grønn Klode brukte en rekke ulike strategier for å kjempe for og vinne gehør i en sak. Det fantes ingen enhetlig strategi eller klare retningslinjer for det mulige handlingsrommet, som jeg fikk kjennskap til, utover at de ønsket å være konstruktive. Det betydde å ikke bare protestere og kreve nedleggelse, men også presentere alternative og miljøvennlige løsninger. Hvilke metoder som egnet seg best, så ut til å være opp til hver enkelt kampanjeleder å avgjøre. De tok igjen hensyn til hvor kompleks saken var, og hvor kjent den var av offentligheten. Zuzana og hennes frivillige hadde for eksempel samlet inn over 26.000 underskrifter til støtte for deres kamp mot en ny fabrikk. Dette var mulig nettopp fordi Grønn Klode og innbyggerne i regionen, hadde klart å skape mye blest om saken i media, og hadde fått sympati hos vanlige folk i større grad enn noen annen kampanje. Zuzana og Jan skrev også kronikker i en av de største riksavisene flere ganger i året. De holdt også pressekonferanser og skrev pressemeldinger etter aksjoner.

Lobbyvirksomhet i parlamentet og ulike departementer, var en del av Luboš og Jans metoder. Luboš hadde vært med i en lobbygruppe som bestod av representanter fra ulike miljøorganisasjoner. De deltok på høringer når lovforslag knyttet til deres sak, ble drøftet i parlamentsgrupper. Luboš arrangerte også en konferanse hvor et par rikspolitikere og utenlandske eksperter deltok. Elena hadde ansvar for kontakt og informasjonsformidling til medlemmer og lokallag, men i tillegg var hun opptatt av et program de kalte 'øko-opplæring/utdannelse', og arrangerte leketøysutstillinger og lekedager for barn. Flere av lokallagene prøvde å få innflytelse på lokal utvikling ved å samarbeide med regionale myndigheter og miljødepartementet.

Tidligere hadde Grønn Klode ofte arrangert demonstrasjoner, mens det nå var relativt sjelden. Jeg ble fortalt at det var lett å oppnå sympati for saken hos folk, og oppmerksomhet i media de første årene etter 1989, mens demonstrasjoner i dag hverken skapte sympati eller oppmerksomhet. Det var grunnen til at de hadde trappet ned denne typen arbeid. Likevel ble det arrangert noen, 3-4 stykker, av ulik karakter og størrelse, i løpet av feltarbeidet mitt.

Rettslig status, økonomi og arbeidsforhold

Ansettelsesstrukturen var komplisert og uoversiktelig. På tross av at de ikke hadde mange personer i staben, fantes en rekke ulike kontrakttyper. På kontoret på dagtid, befant det seg vanligvis fra en til fem-seks personer som kom og gikk i forskjellige ærend. Elena var den eneste fulltidsansatte i NKC. Hun hadde også ansvar for lokallaget i Praha. Luboš var i siviltjenesten og arbeidet fulltid. Fundraiseren og bokføreren var lønnet, mens lederen Jan antagelig ikke var det. Zuzana hadde også halv stilling, men var ansatt av sin seksjon, og kom dermed under en annen kategori enn Elena. Antagelig hadde bare halvparten en offentlig kontrakt som innebar forsikring og sykepenger. Dette skyldtes antagelig skattemessige fordeler, og uklare regler og mangelfylt lovverk, men jeg spurte sjelden direkte om økonomiske aspekter vedrørende organisasjonen. Lover som klargjorde statusen til organisasjoner og stiftelser, ble vedtatt høsten 1995. Det er derfor grunn til å tro at forholdene vil forandre seg i framtiden. Jeg la dessuten liten vekt på disse aspektene ved organisasjons-driften under feltarbeidet. Jeg følte at det ikke passet seg å grave for mye i disse tingene. Den informasjonen jeg har presentert her, er basert på sammendrag av inntrykk og kommentarer som falt på møter som jeg deltok i. Ut fra dette tror jeg at det var en fulltidsansatt, en sivilarbeider og tre eller fire personer som hadde ulike deltidskontrakter.

Grønn Klodes inntekter stammet i stor grad fra ulike stiftelser (se vedlegg 1). De fikk en viss støtte fra miljødepartementet, og en liten prosent av inntektene kom fra gaver fra private sponsorer. Dette var imidlertid forsvinnende lite. Stort sett skaffet Grønn Klode sine inntekter ved å motta støtte til konkrete prosjekter. Enkelte medarbeidere i Grønn Klode hentydet etterhvert overfor meg, at en del av de økonomiske forholdene var kritikkverdige. Det fantes få kontrollmekanismer og klare rutiner. En del av årsaken til dette kan antagelig tilskrives den kompliserte organisasjonsstrukturen: Grønn Klode mottok stort sett penger til gjennomføringen av konkrete prosjekter, eller andre øremerkede formål. Det betydde at det fantes få midler til den daglige driften av kontoret. Derfor betalte de spesifikke kampanjene en slags 'husleie' til hovedkontoret for bruk av telefon og fax og PC'er. Grensene mellom hva som formelt tilhørte hovedkontoret og de spesifikke prosjektene, syntes å være flytende i praksis, og kilde til konflikt.

Mitt inntrykk var at en del av de ansatte hadde en nokså slapp holdning med hensyn til slike formaliteter.(44) En medvirkende årsak til dette kan tilskrives eksterne faktorer: På tross av at det har blitt etablert et stort antall frivillige organisasjoner i Tsjekkia, har deres rettslige status først blitt et tema for myndighetene de siste årene. Organisasjoner som Grønn Klode, som tjener allmennheten, men som ikke hadde noen sikker økonomisk basis, falt mellom alle legale kategorier. Av gamle prosjektsøknader kunne jeg se at Grønn Klode var registrert som en 'civic association', og stilte dermed i samme kategori som sportsklubber, jegerforeninger og liknende. Denne klassifiseringen var antagelig resultat av en bevisst avgjørelse fordi denne statusen gjorde at organisasjonen kunne delta i konsekvensutredninger(45) (Kuñvart 1996:3-4). I september 1995 vedtok imidlertid parlamentet tre lover som hadde som mål å gi klarere definisjoner på hva som var stiftelser, frivillige organisasjoner og veldedighetsorganisasjoner. Derfor synes ikke dette å utgjøre noe problem for Grønn Klode i framtiden (dersom de overhodet noen gang har betraktet det som et problem).

Beslutningsstruktur

Notatene mine fra det første rådsmøtet jeg deltok på, kan tjene som en innføring i Grønn Klodes beslutningsprosedyrer.

Viktige ting skulle avgjøres på møtet, som hvilke kampanjer som skulle få spesiell oppmerksomhet ved hjelp av en prioritetsstatus. Det ble diskusjon, og de var usikre på hvilke kriterier man skulle prioritere etter. Jan rådet dem til å ikke fastsette hvor lenge de tre kampanjene skulle ha spesiell status. Det kom et forslag om at vi skulle inndeles i grupper for å avgjøre saken. Målet var tydelig det jeg vil kalle 'gradvis enstemmighet'. Først skulle to og to diskutere i ti minutter, så var det ti minutter i grupper på fire-fem, og tilslutt var det to store grupper igjen. Den ene gruppen klarte bare å samle seg om to kampanjer, og dermed ble vi inndelt i grupper igjen for å avgjøre den siste. Slik ble hele rådsmøtet tilslutt enige om tre prioritetskampanjer.

Denne omstendelige prosedyren ble ikke gjentatt på de to neste møtene jeg deltok på. Det syntes som om den var reservert for spesielt viktige saker, slik som avgjørelser angående prioriterte kampanjer. Stort sett syntes sakene å bli drøftet i plenum, men jeg erfarte ofte at de ikke trakk noen konklusjoner og at temaene ble forlatt. Jakubs utsagn nedenfor illustrerer rammen for beslutningstaking på en glimrende måte. Han var en miljøaktivist som lenge hadde vært engasjert både i den tsjekkiske avdelingen av Greenpeace, og i Grønn Klode, og således hadde første hånds kjennskap til forskjellene.

I en organisasjon som Greenpeace er det lettere å jobbe, fordi den er profesjonell og beslutningsprosedyrene er mye enklere. Noen bestemmer 'slik er bestemmelsen', og personen er ansvarlig - dette stemmer ikke for Grønn Klode. Det er mye mindre personlig ansvar og større fellesansvar. Beslutningstakingsprosessen i Grønn Klode er basert på bestemmelser fra rådet, ikke en definert gruppe mennesker, men bare de som kommer på møtene annenhver måned. Beslutningsstrukturen er mye mer komplisert fordi det er mange flere personer som er involvert. Selvfølgelig er folk mer fornøyde, fordi de har mulighetene til å være med å bestemme, men på den annen side er prosessen mye tregere. Jeg har fremdeles ikke funnet ut hvilken modell som er best. Begge er forskjellige; enkeltpersonansvar, eller gruppeansvar. Men du vet, de har begge fordeler og ulemper.

Som Jakub sa, var det rådsmøtet som var det øverste beslutningsorganet, og alle medlemmene kunne delta der. Målet syntes også å være konsensus når viktige saker skulle avgjøres, og dersom noen opponerte mot et vedtaksforslag, ble ofte diskusjonen utsatt eller forlatt. Dette skal jeg diskutere nærmere i kapittel 5, men som Jakub konkluderte med, så var resultatet at prosessen ble oppfattet som treg.

Lederens rolle

Flat struktur og stor individuell frihet for staben og de frivillige, er den mest dekkende måten å beskrive strukturen i Grønn Klode på. Jan var leder, og hvilken ledertype han så seg selv som, ble signalisert med noe av det første han sa til meg da vi møttes (og jeg ikke visste hvem han var); «jeg ser kanskje ikke ut som noen leder», med et snev av stolthet i stemmen. Han oppførte seg heller ikke som noen leder i mine øyne. Dersom han var tilstede, ledet han av og til morgenmøtene, mens ansvaret var delt mellom flere personer på rådsmøtene. I perioder var han ofte ikke tilgjengelig når andre i staben trengte ham, eller noen ringte til ham. Dette skyldtes delvis at han hadde en annen jobb. I den daglige driften av Praha-kontoret, kom og gikk Jan fra kontoret uten faste rutiner, slik som de andre, selv om dette stadig ble forsøkt å forbedre. Hans formelle ansvarsområde var å være presseansvarlig; han skrev pressemeldinger og uttalte seg i media på vegne av Grønn Klode, men han var også initiativtaker til nye kampanjer og prosjekter. Jans autoritet var tuftet på hans status som en av Grønn Klodes stiftere, og som en kunnskapsrik person med mange personlige kontakter. Jeg tror også at mye av hans autoritet ble vedlikeholdt ved at han ofte holdt seg i bakgrunnen under diskusjoner. Mens andre og ivrigere personer argumenterte høylydt, kunne han bare sitte taus og avventende til noen spurte ham om hans mening. Da lyttet også folk til hans lavmælte stemme. Hans maktposisjon hadde endret seg siden han var med å starte Grønn Klode, men han vedvarte å ha betydelig symbolsk kapital. Et uttrykk for dette var at folk hadde klare forestillinger om hva Jan mente, og forholdt seg aktivt til dem. Bare forestillingene om hva Jan ville synes, si og gjøre, kunne få folk til å handle etter disse forestillingene. Dette kaller Sørhaug for ledelsesposisjonens magiske egenskaper (1996:46).

Jeg fikk se Jans nærmest magiske evner en gang Zuzana valgte å overse hans synspunkter. Det ble en stor krangel mellom dem, noe som var svært uvanlig for de var gode venner. Han hadde vært uenig med henne om en aksjon hun hadde arrangert. Første gangen hun skulle treffe ham etter krangelen, var jeg sammen med henne. Vi var på vei til et møte, og hun sa at hun hadde vondt i magen av nervøsitet for å treffe ham. Dette illustrerer at Jan hadde rett i sin påstand om at han hadde lite makt i organisasjonen - dersom makt defineres som «mulighet til å påtvinge andres atferd sin egen vilje (Weber 1990:74). Zuzana bøyde seg ikke for Jans vilje, men syntes åpenbart at det var vanskelig å ikke ha hans støtte for sine valg.

Jans innflytelse på Grønn Klode kan neppe undervurderes. Zuzana beskrev hans posisjon i et brev som jeg mottok et år etter feltarbeidets slutt på denne måten: «Jans personlighet har stor påvirkning på Grønn Klode. Han putter noe friskt inn i den (...). Organisasjonen uten Jan ville nok fortsette, men den ville ha et komplett nytt ansikt». Jeg syntes riktignok at Jan utstrålte alt annet enn friskhet i de første månedene av feltarbeidet mitt, men i løpet av vårmånedene forandret han seg. Han virket mye mer positiv og interessert i andres foretagende, og kunne for eksempel finne på å ha evalueringsrunder og spørre alle om de trivdes og hva de syntes om Grønn Klode. Det viser at også Jan til tider ønsket at visse praksiser ble endret i organisasjonen, men ofte ble han møtt av lattermildhet fra de andre. De sendte muntre blikk til hverandre eller tøyset «Jan, Jan, skal du gjøre noe...?» Det virket som om de hadde sterk tvil om at noe ville forandre seg.

Grønn Klode som del av civic society

Grønn Klode er del av en radikal fløy av den tsjekkiske miljøbevegelsen, som igjen er del av den tredje sektor. Det vil framgå at et viktig moment ved første halvdel av 1990-årenes tredje sektor, er at den er sterkt preget av vestlige institusjoners nærvær og innflytelse. I den forstand er det nødvendig å klargjøre hva jeg forstår med 'vestlig' og 'østlig'.

Vest kan betraktes som en samlingsbetegnelse på en rekke land som har et liberaldemokratisk system, og er preget av verdier som individualisme, og forestillingen om vitenskapelig og teknologisk 'oppfinnsomhet' (Herzfeld 1992:2). Vest er ikke minst et symbol på felles identitet (ibid). Øst henspeiler på den gruppen av stater som ble samlet under sovjetisk innflytelse etter 2.verdenskrig, og innen kort tid ble kommunistiske regimer kontrollerte av Sovjetunionen. Disse statene deler fremdeles et visst fellesskap, selv om kommunistpartiets maktmonopol er over. De er alle etter politiske omveltninger, mottakere av økonomisk hjelp, og gjenstand for omfattende sosiale, økonomiske og politiske endringer. Dikotomien øst-vest virker symbolsk til å strukturere forestillinger og erfaringer på mange ulike områder (Haukanes 1997b:269). Det vil gå fram av teksten at min egen identifikasjon med og forestillinger om Vest har tjent som et analytisk inntak til å forstå enkelte prosesser i organisasjonen og i den tredje sektor. Det var dessuten noen forestillinger om organisasjoner som dannet bakgrunnen for presentasjonen jeg nettopp har gitt. Den var bygget på noen idealer for organisering i min egen kulturbakgrunn. Men informantene mine hadde også en rekke forestillinger om hvordan ting fungerte i andre land. Jeg vil bruke betegnelsene Øst og Vest når jeg omtaler forestillinger og perspektiver i en slik forstand.

Grønn Klode - del av den radikale miljøbevegelsen

Som jeg viste i kapittel 2, ble frie organisasjonsrettigheter garantert ved lov i 1990, og det har blitt etablert tusenvis av organisasjoner siden den gangen. Disse går under fellesbetegnelsen NGO, som på norsk betyr ikke-statlige organisasjoner. Jeg vil benytte meg av den engelske termen, som også ble ofte brukt i Tsjekkia. I miljøsektoren skilles det i dag mellom tre typer NGO'er (Kuñvart 1996:8). Den første generasjonen ble etablert før 1989, slik som „SOP (beskrevet i kapittel 2). Disse organisasjonene er ikke så fremtredende i det offentlige nyhetsbildet, men har ofte flere tusen medlemmer, og er som regel fokusert på tradisjonell miljøkonservering. Deretter finnes det en gruppe NGO'er som er små og lokalt baserte, og etablert for å løse en eller flere klart definerte lokale eller regionale problemer. De har som regel blitt dannet på lokalt initiativ, og representerer innbyggerne i en spesifikk by eller region. Den siste gruppen består av yngre organisasjoner (etter Kuñvarts typologi betyr dette etter 1989). Disse består stort sett av unge mennesker og har relativt få medlemmer. De er radikale og aktive, forsøker å ha gode forbindelser til media og er «very strongly involved in public participation issues» (ibid). De har som regel et bredt aktivitetsfelt, og organiserer ulike typer demonstrasjoner og aksjoner. Grønn Klode tilhører denne siste kategorien, og er en av de fem største miljøorganisasjonene i landet (som innbefatter de som ble etablert både under og etter det kommunistiske regimet).

I saker og kampanjer er interessefeltet nært opp til Greenpeace, som etablerte kontor i Praha i 1990. Mange i Grønn Klode hadde også en fortid der. Naturvernerne var en annen organisasjon som hadde mange av de samme interessefeltene, men var en mer radikal organisasjon, enn Grønn Klode. Medlemmene i Naturvernerne ønsket en mer omfattende samfunnsendring og et større personlig engasjement i miljøarbeidet, ved for eksempel å bli vegetarianer, ikke drikke alkohol eller kjøpe importerte varer. Jeg hørte ofte at Grønn Klode ble betegnet som en radikal organisasjon. Kuñvart oppgav dessuten navnet som eksempel på organisasjoner som tilhørte den radikale fløyen av miljøbevegelsen. Stempelet skyldtes nok likevel mer aksjonsformer og mediadekning, enn den linjen de stod for i praksis. De var opptatt av å være konstruktive og forslagsrettede, og de var positive til anvendelse av moderne teknologi og dets betydning for miljøkampen. De var med andre ord mer pragmatiske enn Naturvernerne, og hadde ikke samme type restriksjoner som Greenpeace å forholde seg til.(46) Denne kombinasjonen så ut til å ha ført til at Grønn Klode var en av de organisasjonene som virkelig hadde kunnet - og ønsket - å benytte seg av ressurser som var tilgjengelige i den tredje sektoren. Grønn Klode hadde lært å putte inn ordet «civil society» i sine prosjektsøknader. Jeg vil utdype denne observasjonen nedenfor:

«The world of Projects»

Jeg beskrev i kapittel 2 hvordan de politiske endringene i Sentral- og Øst-Europa ledet til en strøm av ressurser, kunnskap, modeller og mennesker fra Vest til Øst. Et av transisjons-industriens mest typiske trekk er, ifølge Sampson, prosjekter. Derfor kaller han forsøkene på å etablere en tredje sektor i postkommunistiske samfunn for «the world of projects» (1996:121). «The traffic in specialists and the pervasiveness of training ensure that the world of projects has its own discourse» (ibid:123). Det er innenfor denne diskursen at man kan finne mer eller mindre vellykkede aktører, som har lært spillereglene og som vet å utnytte mulighetene. Det mener jeg at Grønn Klode kunne. De hadde gode forbindelser med personer i de ulike stiftelsene som hadde kontorer i Praha, og enkelte stabsmedlemmer var rutinerte i å skrive prosjektsøknader, tilstandsrapporter og prosjektevalueringer. Deres problem syntes heller å være at Tsjekkia var for velstående, og at internasjonale bidragsytere begynte å trekke seg ut av landet før de hadde fått erfaringer med å skaffe penger på en effektiv måte fra andre kilder. En som var ansatt i en av stiftelsene, som bidrog med mye penger til Grønn Klode, var bekymret. Hun fryktet at miljøorganisasjonene kunne komme til å stå mer alene, og i et større økonomisk uføre enn noen gang, når/dersom Tsjekkia blir medlem av EU.

For øyeblikket er det veldig mye utenlandske penger som kommer inn til ngo-sektoren. Det vil ikke skje når Tsjekkia blir et EU-land. Når de blir det, betyr det hovedsakelig at de står på sine egne bein, og er et 'modent demokrati' med en 'moden økonomi'... Med andre ord at de er i stand til å håndtere ting selv. Det betyr at det er ikke noen utenlandsk hjelp som vil komme til landet. Det er ikke nødvendigvis bra, for de vil kanskje føle, og jeg ville føle, at mye av den fremmede hjelpen har dratt før det har blitt en sjanse for lokale inntektskilder til å bli virkelig utviklet.

En ansatt i Environmental Partnership (EP) så den samme utviklingen. EPs program var ment å ta slutt i 1997, men de hadde klart å overtale sine bidragsytere i USA om å forlenge perioden for donasjoner til år 2000. Samtidig så det ut til at rammevilkårene for nye typer finansieringskilder var i ferd med å bedre seg i 1995. Det ble innført en ny skattelov, som gav svært lav skatt til de som donerte pengegaver til frivillige og veldedige organisasjoner og stiftelser. Dette var en uvanlig praksis som optimister håpet ville bli mer utbredt. Dessuten fantes det et fond som i framtiden kanskje kunne gi organisasjonene noen inntekter.(47)

Civil society - begrepets konsekvenser

I de følgende avsnittene vil jeg vise hvordan Grønn Klode forholder seg til kunnskap og ulike krav som kan knyttes til transisjonsindustrien eller til Vest. Interessen fra vestlige land var allerede etablert, fordi å utvikle det sivile samfunn ble sett på som et virkemiddel for å skape og garantere et demokratisk og stabilt styresett i de tidligere kommunistiske landene. Interessen hadde imidlertid bestemte former, som kom til uttrykk gjennom klart definerte programmer. Et eksempel er at tsjekkiske myndighetene med Havel i spissen, ble spurt om de ønsket bistand fra det amerikanske fredskorpset. Det ble opprettet to programmer hvor det ene skulle hjelpe miljøbevegelsen. Det andre gikk på å stimulere til etablering av små og mellomstore bedrifter. Lederen fortalte at finansieringen av Fredskorpsets aktiviteter kom fra USAID som såkalte SPA-penger (Small Project Assistance). Det betydde at de var øremerket for lokalsamfunn, og ikke til offentlige kontorer. Det var altså et kriterium at prosjektene måtte involvere aktører fra lokalsamfunn, og fredskorpsets hovedmål ble formulert slik:

· Prosjektplanlegging; utforming og utvikling.

· Økt folkelig deltakelse og PR.

· Organisasjonsutvikling.

· Strategisk langtidsplanlegging.(48)

Dette ble forsøkt å realisere gjennom undervisning av medlemmer i frivillige organisasjoner. På ulikt vis ville stiftelser overføre bestemte modeller for organiseringsformer og praksiser.

Siden 1990 har over halvparten av pengene som har støttet den tredje sektoren, kommet fra utlandet.(49) Noen av stiftelsene som opererer i Tsjekkia er tsjekkiske, men får pengene fra utlandet, andre er utenlandske og har bare kontorer i Praha. Andre igjen bidrar i spesifikke programmer til hele Sentral- og Øst-Europa, som SOROS (The George Soros Foundation) og PHARE. Phare er et EU-administrert program, som gir økonomisk støtte til framtidige medlemsland i Sentral- og Øst-Europa. En egen stiftelse innenfor PHARE er etablert med sikte på å utvikle sivilsamfunnet - som det går frem av navnet; Civil Society Development Foundation. I Tsjekkia går den under forkortelsen NROS (Nádace rozvoje ob…anské spole…nosti). Fra mai 1993 til slutten av 1997 vil NROS ha bidratt med 4,6 millioner ecu til ulike organisasjoner i Tsjekkia. Stiftelsen gir støtte til frivillige organisasjoner som enten opererer innenfor miljø-, helse- og sosialsektoren, eller som kjemper for menneskerettigheter (NROS 1996a:14). NROS var kanskje en av de viktigste bidragsyterne til prosjekter i Grønn Klode sammen med EP (se vedlegg 1). EP var en tsjekkisk stiftelse, men den fikk midler fra internasjonale stiftelser og bedrifter, for å distribuere pengene videre til konkrete miljøprosjekter. De hadde som et kriterium for støtte, at prosjektene måtte gjennomføres i samarbeid med andre organisasjoner. En informant i EP sa at dette var gjort bevisst, for å forhindre at pengene ble brukt på den daglige driften av organisasjonene og for å motivere organisasjonene til samarbeid. Den egentlige målsetningen var å styrke demokratiet, og miljøarbeidet var et middel for å oppnå dette. På samme måte ble makedonske organisasjoner 'tvunget' til å ha en fler-etnisk komposisjon i sin medlemsbasis og i sine mål av SOROS stiftelsen (Schwartz 1997). Igjen ser man den klare rammen for, og kravene til aktivitet og handling, som ligger til grunn for tildeling av prosjektmidler.

Jeg vil vise hvordan dette kommer til uttrykk i praksis, det vil si hvordan sivilsamfunnet som idé og som kriterium manifesteres i dagligliv, og hvordan dette har innvirkning på miljøvernernes handlinger og prioriteringer. Det vil med andre ord innebære en oppdagelse og forståelse av «how the reality of translocal entities comes to be felt» (Gupta 1995:392). Hvordan forholdt medlemmer av tsjekkiske frivillige organisasjonene seg til alle disse tydelige føringene på samhandling, arbeid og prioriteringer?

Å ville stå i regnet

Jeg har vist at enkelte av stiftelsene hadde samarbeid med andre organisasjoner som et kriterium for å gi økonomisk støtte til prosjekter. På denne måten ønsket de å stimulere aktørene i de frivillige organisasjonene til å jobbe sammen. Hvordan de aktive i Grønn Klode forholdt seg til dette, viser at 'civil society'(50) er under forhandling. Vestlige modeller er blitt importert, men gjennom praksis blir de omskapt og får ny mening.

Jeg ble fortalt at det fantes 20-30 miljøorganisasjoner bare i Praha, men de fleste var små, hadde få medlemmer og lite penger. Konkrete samarbeidsprosjekter mellom to uavhengige organisasjoner mislyktes ofte, eller viste seg å være vanskelige å gjennomføre. Det var en utbredt enighet blant folk som jobbet med og i frivillige organisasjoner i Praha, at de hadde store samarbeidsproblemer. Men synet på hvor dypt disse samarbeidsproblemene stakk, var forskjellige. Noen ville hevde at problemene skyldtes ærekjære, stae ledere som hadde et stort markeringsbehov, og ikke var villige til å sette til side egoet sitt for sakens skyld. Andre ville henvise retorisk til miljøbevegelsens utvikling i andre land, og betrakte situasjonen i Praha som naturlig og forbigående. Atter andre så mer alvorlig på saken, og syntes å mene at det var til hinder for utviklingen av et sivilt samfunn, slik som utdraget fra NROS gir inntrykk av.

«After 1989 the large 'social organisations' disintegrated and in their place a range of independent civil associations and foundations arose to advocate and promote the interests of individual groups of citizens. At the beginning, this was a positive development for the non-governmental movement, but it has gradually become a weakness and a barrier to further development. Disinclination and distrust for the creation of any kind of central and more complicated structure has survived from the previous regime and has resulted in fragmentation, a lack of information exchange and the squandering of strengths and resources.» (NROS 1996b:28)

Det var også informanter som poengterte dette overfor meg. Viljen var svekket på grunn av erfaringene med Nasjonal Front - paraplyorganisasjonen under det forrige regimet. De mente at det oppstod en reaksjon og skrekk for alle slags koordinerende virksomheter, i etterkant av omveltningene. Mitt inntrykk var likevel at det bare var noen få personer, av alle dem jeg snakket med, som syntes å bekymre seg for samarbeidsproblemene, og det var lederne av den nye paraplyorganisasjonen for miljøbevegelsen. De forsøkte etter beste evne å koordinere aktiviteter og oppmuntre til gjennomføre felles arrangementer. Dette gikk sjelden bra. Den viktigste årsaken syntes å være mangel på vilje og motivasjon, slik Jakub treffende beskrev det:

Paraplyorganisasjonen gjør ikke noe galt, men den ble stiftet med den ideen at alle organisasjonene ville bli glade for å bli forent innenfor den. Den etablerte seg som en paraplyorganisasjon, før noen av organisasjonene var blitt spurt om de ønsket en slik organisasjon. Selvfølgelig; dersom du ønsker å være en paraply for noen som vil å stå i regnet - da fungerer det ikke!

Uviljen mot slike paraplyorganisasjoner og alle former for dirigering satt dypt. Historiske erfaringer har nok en viss betydning. Men problemene i daglig praksis skyldes også andre typer variabler. Kanskje var de reaksjoner eller en skjult form for protest mot påbudene fra alle kanter. Noen få forsøkte gjennom handling å skape en holdningsendring på direkte måter:

Samarbeid i praksis

Jeg vil gi et empirisk eksempel som i en fortolkning kan forklares som 'kulturkollisjon', ved at en utenlandsk aktør handler uten å kjenne de kulturelle kodene godt nok. Jeg vil imidlertid først og fremst bruke eksempelet som en illustrasjon på konflikt- og misforståelsespotensialet mellom Øst og Vest.

Til tross for at Jennifer kjente til mistilliten mellom organisasjonene, lanserte hun et helt nytt fundraising-prosjekt som inkluderte en felles konsert med en kulturorganisasjon. De andre i staben hadde tidligere hentydet at sjansene for suksess i slike prosjekter var heller dårlige. De gikk ikke i mot prosjektet hennes, men de viste heller ingen synlig entusiasme over det. Jennifer forstod til en viss grad deres skepsis når de snakket om dårlige erfaringer, men ønsket inderlig å bevise at med en positiv holdning så ville et samarbeid kunne fungere. Jeg var i flere møter sammen med Jennifer og samarbeidspartneren Matj fra den andre organisasjonen, for å samordne og planlegge konserten. De var begge enige om hensikten og det felles utbyttet som begge organisasjonene ville få ut av konserten. En liten historie som Matj fortalte på et av møtene, kan belyse dette:

Matj hadde fått en trusseltelefon fra en dame i en økologisk organisasjon. Hun forlangte at hans organisasjon lot være å arrangere noe på den internasjonale markeringen av Jordens dag, fordi det var økologien og miljøvernernes dag. Matj mente at kulturen også hadde sin plass i en slik kontekst. Det hadde gått opp et lys for ham etter denne hendelsen; at blanding av kategorier var forbudt, og at det var mange skarpe skiller i organisasjonslivet i Praha. I samtalen som fulgte sa Jennifer at alle samarbeidsproblemene var latterlige, men sa diplomatisk at det nok skyldtes det store tidspresset som de aktive opplevde, i tillegg til personlige motsetninger mellom lederne. Gang på gang understreket Matj hvor bra det var at Grønn Klode og hans organisasjon kunne samarbeide. Det ville vise at kultur og økologi stod i et komplementært forhold til hverandre. Jennifer var helt enig.

To måneder seinere var situasjonen snudd helt om. Konserten nærmet seg, og samarbeidet hadde raknet på tross av de gode intensjonene. Begge parter følte seg sveket. Jennifers versjon av avtalen med Matj, var at Grønn Klode skulle ta seg av mediaforbindelsene, og at de aldri hadde diskutert noe budsjett. Det økonomiske tapet for den andre organisasjonen gjorde at Matj vendte seg mot henne med anklager. Jeg noterte i dagboken:

Jennifer er sint og skuffet. Matj vil ha en stor sum penger til å dekke reklameplakater og drikke til musikerne. - Hvordan våger han? Han har alltid sagt at han ikke trenger hjelp, han kommer ikke på møtene, han har ikke tid, utbryter Jennifer. Hun sier at han har kontaktet musikere som avtalen var at Jennifer skulle gjøre. Det viser at han ikke har tillit i det hele tatt.

Jennifer begynte å bli virkelig nervøs for hele konserten. Hun innrømmet overfor meg at kanskje det var denne situasjonen de andre hadde advart henne mot. På morgenmøtet dagen etter diskuterte Grønn Klode muligheten for å trekke seg fra hele samarbeidet. Jennifer var veldig lei seg da hun fortalte om situasjonen. De andre tok det med stoisk ro, og Luboš, som hadde vært i kontakt med Matej for å forsøke å rydde opp, talte for å trekke Grønn Klode ut av samarbeidet. De andre mente at man ikke hadde mye å tape på det. Men plutselig ble stemningen forandret. Jan argumenterte for å gjennomføre konserten, fordi Grønn Klode risikerte å miste navnet sitt når den andre organisasjonen kom til å si at Grønn Klode ikke hadde gjort noenting.

En kortversjon av det programmet som Jennifer og Matj opprinnelig hadde forestilt seg, gikk til slutt av stabelen. Planene var en «heldags happening» med workshops og teaterforestilling og lysbilder for hele familien. En dårlig besøkt ettermiddagskonsert med halvparten av de musikerne som opprinnelig skulle opptre, var resultatet. Grønn Klode tjente ingenting på konserten. Jennifer sa at hun valgte å tenke optimistisk på at det var en verdifull erfaring fra et pilotprosjekt. Det kunne være nyttig for den fundraiseren som ville komme etter henne. Både Jennifer - og jeg - ble likevel desillusjonerte etter opplevelsen. Fundraiseren lærte gjennom bitter erfaring at det var mer enn godvilje som skulle til for å få til samarbeid i praksis.

Jeg mener at de dypeste årsakene til at samarbeidet mellom dem raknet, hadde å gjøre med tillit og manglende fortrolighet til motparten. Jennifer ønsket møter og avtaler, og Matj bare ignorerte dem. I Jennifers øyne var møter sentrale og møtebrudd alvorlige, derfor var det hans skyld at samarbeidet raknet. Men samtidig fortalte hun at Matj dobbeltsjekket aspekter som var Jennifers ansvar. Dette indikerer at han heller ikke stolte på henne. Hva slags type 'avtaler' var det hun brøt? Dette er sentrale spørsmål i kapittel 5. Her vil jeg fokusere på et annet aspekt, nemlig Jennifer som en representant for vestlige aktører som er involvert i oppbyggingen av den tredje sektor.

Øst, Vest og Grønn Klode

Hovedproblemet, mener Sampson (1996), er at vestlige aktører antar at vestlige modeller reflekterer vestlige realiteter. Han hevder at de ulike aktørene (et konglomerat av internasjonale utviklingskontorer, vestlige finansinstitusjoner, utenlandske hjelpeprogrammer, humanitære og frivillige organisasjoner) overser forskjellene mellom idealer og virkelighet i realiseringen av konkrete prosjekter. Det er en kombinasjon av formelle strukturer og uformell organisering som gjør at ting fungerer, men de vestlige entreprenørene glemmer dette. «Failures are then explained in terms of 'legacies' from the past, 'socialist mentality' or 'resistance' by those being affected» (1996:125). De overser at konteksten for sivilsamfunn (i vestlige aktørers forståelse av ordet) er helt annerledes. I vestlig land eksisterer frivillige organisasjoner i et miljø av en effektiv offentlig administrasjon, en åpen presse og et politisk system som vet hvordan offentlig press skal håndteres. Dessuten er politikerne vant til lobbyvirksomhet. Ikke minst glemmer modelleksportørene gjerne å informere om at organisasjonene, spesielt i Skandinavia (Danmark er hans eksempel), i høy grad er subsidiert av staten (ibid).

Jennifer kan også forstås som en representant for slike systemeksportører, ved at hun forsøkte å innføre nye praksiser i Grønn Klode. Dessuten representerte hun flere enn seg selv; hun var en av flere unge, vestlige aktive i miljøbevegelsen i Praha.(51) Det syntes å være minst en eller to i alle de organisasjonene og stiftelsene som jeg var i kontakt med, som riktignok bare var et utsnitt av alle dem som eksisterte. Noen var havnet der helt på eget initiativ, som Jennifer. Andre var der som medlemmer av det amerikanske fredskorpset. De hadde enten verv, eller var frivillige hjelpere uten lønn, og av og til uten ansvar. På ulikt vis kommuniserte de sitt syn på egne organisasjonsmodeller til sine tsjekkiske medsammensvorne. De jeg traff virket ydmyke overfor sin egen rolle, og uttrykte stor beundring for engasjementet til tsjekkiske miljøaktivister. Det syntes for meg likevel som at de hadde en forestilling om at de kunne bidra med viktig kunnskap, og 'hjelpe' tsjekkerne på ulike måter. Det kunne skje på to måter. Den første var indirekte, ved å vise dem hva som gikk an å få til gjennom det praktiske arbeidet de gjorde, slik som Jennifer og den kanadiske fundraiseren i Greenpeace, forsøkte. Den andre framgangsmåten var mer direkte: En ung mann ville fortelle kvinnene i paraplyorganisasjonen hvilke termer som ikke var lure å bruke i møtet med amerikanske representanter for sivilsamfunnsprogrammer. En kvinne i miljødepartementet underviste i engelsk. De mente at de hadde kunnskap som ville være relevant også i tsjekkisk kontekst, og at de hadde evne til å formidle den. Slik var de representanter for, og deltakere i, transisjonsindustrien. Målgruppen reagerte på forskjellige måter:

De utenlandske ekspertene; fra doxa til opinion

Den relativt tette kontakten med utlendinger og fremmede praksiser ble vurdert ulikt av forskjellige personer. Noen syntes å betrakte kontakten som en betydelig ressurs, og så umiddelbart potensialet for å benytte seg av mulighetene. Andre virket trøtte og leie av å få råd og kunnskap som ikke syntes aktuelt for deres egen situasjon. Jeg vil utdype disse trendene her:

I Grønn Klode hadde en ung kvinne vært på et lengre opphold i USA på et økosenter, og en annen hadde vært på en stor konferanse i Nederland. Det er også betegnende at mitt første oppdrag for Grønn Klode, var å ringe rundt til ambassadene i Praha. Jeg skulle sjekke om det fantes noen programmer eller stiftelser som var opprettet i landene, eller av ambassadøren, som Grønn Klode ikke allerede visste om. Etterhvert ble jeg også spurt om å undersøke mulighetene for å søke om penger hos norske miljøorganisasjoner og myndigheter. Jennifer mente dessuten at Grønn Klode hadde ansatt en utlending som fundraiser, i den tro at det ville frambringe dem «massevis av penger», som hun uttrykte det. Med andre ord at hennes status gav henne en posisjon nærmere makten og pengene, enn det de selv hadde muligheter for å være. Dette bygger opp under Sampsons erfaringer; «I had the magic from abroad that was needed» (1996:132). Det var påfallende ofte at jeg hørte folk fortelle om sine erfaringer fra reiser, eller fra historier de hadde hørt, om praksiser i andre land. Men mulighetene for å lære om andre praksiser var tilstede også om man holdt seg hjemme: Å leve i Praha, og være aktiv i miljøbevegelsen, førte til at man før eller seinere ville komme i kontakt med utlendinger.

Kontakten med mennesker i andre samfunn, syntes derfor å ha ført til ny kunnskap og en refleksiv holdning til egne praksiser. Enten de ville det eller ikke, ble de aktive i Grønn Klode nødt til å ta stilling til andre måter å drive en organisasjon på, slik eksempelet nedenfor viser.

Jennifer forsøkte å etablere en fundraising-gruppe, og foreslo på dette møtet å forsøke å få til noe som på engelsk ble kalt coffee-morning. Det gikk ut på at organisasjonen etablerte små grupper av mennesker som møttes til en prat over en kaffekopp. Dette kunne deltakerne betale en symbolsk sum for, og gi pengene til Grønn Klode. Dersom man hadde mange grupper, vil det kunne gi en ganske stor inntekt til en skral organisasjonskasse. Min første innskytelse, var at ideen ikke var så dum. Gruppene kunne etableres på grunnlag av for eksempel husmødre, eller studenter som kjente hverandre, og som møttes over kaffekoppen på kjøkkenet hjemme. Men forslaget ble dårlig mottatt: Ivan sa at avkastningen i kroner var så liten, og at det var en rar og uhørt metode, dette «å betale penger dersom man er i hjemmet til noen. Det er rart for oss». Andre uttrykte seg i mer diplomatiske vendinger, men var svært skeptiske. «Det er forferdelig nytt», «vi er i Tsjekkia», «kan ikke forestille meg det». Da Jennifer sa at hun trodde det aller beste var å få det til i drabantbyene, utbrøt Ivan bestemt; «nei, det går ikke!» Ut fra diskusjonen som fulgte var hovedbudskapet at det ikke var vanlig å ta med fremmede hjem. De andre var enige om at det ville være bedre å ha en slik coffee-morning på kontoret. Etter dette begynte de å fabulere om å ha en Åpen Dag på kontoret. De snakket om å henge opp plakater i nabolaget, at de måtte ha et program, en videoframvisning - og gjerne diktopplesning, som en av guttene foreslo på spøk.

«Every established order tends to produce (...) the naturalization of its own arbitrariness», sier Bourdieu (1977:164). Den viktigste mekanismen i prosessen med å etablere en sosial orden er dialektikken mellom de objektive sjansene, eller rammebetingelsene, og aktørenes bestrebelser eller forståelse av sine muligheter. I ekstreme tilfeller vil «the natural and the social world appears as self-evident» (ibid). Denne erfaringen kalles doxa. Det er kunnskap som tas for gitt, det som «goes without saying» (ibid:167). Doxa er det motsatte av en tilstand som anerkjenner muligheten for andre og motstridende oppfatninger, som produserer refleksjon og gir forskjellige men likevel legitime svar (ibid). Dette kaller Bourdieu opinion.

De store strukturelle endringene i samfunnet, og nærværet av institusjoner som har som mål å bygge opp (institusjoner og prosesser som man tror ikke eksisterer) og transformere (institusjoner og prosesser som fungerer på feil måter), har tvunget aktørene i den tredje sektor til å gå inn i en refleksjonsprosess. På ulike måter har de blitt tvunget inn i samarbeidsformer og handlingsmåter som de ikke alltid var tilfredse med, ut fra det jeg kunne observere. Dessuten virket det som om mange mennesker konstant følte seg, og også ofte ble, evaluert av andre. Denne erfaringen hadde ledet til svært bestemte oppfatninger om hva som ikke var mulig å gjennomføre i Tsjekkia.(52) Tidligere doxisk praksis har således blitt omformet til en type opinion. I møtet med utenlandske praksiser og modeller har Grønn Klode-medlemmene ervervet seg en bevissthet om sine egne praksiser og holdninger, fordi den stadig har blitt utfordret på ulike måter. Dette syntes å ha skapt (nye) preferanser som om mulig hadde enda mer tyngde enn de kunne hatt dersom de ikke hadde vært resultat av refleksjoner omkring et diskursunivers av organisasjonsmodeller. Det Jennifer opplevde som stahet og pessimisme, syntes først og fremst å være uttrykk for sterke forestillinger om rammebetingelsene for organisasjonen, og verdigrunnlaget og prioriteringene hos befolkningen.

Transisjonsindustrien har altså skapt «a field of opinion» (Bourdieu 1977:168) som er et konfrontasjonsfelt for ulike diskurser, og det har ført til ny kunnskap og nye preferanser. Et av resultatene syntes å være en sterk ambivalens i relasjon til utenlandske aktører i Praha. Jeg hadde inntrykk av at dette gjaldt for mange mennesker og i mange livssfærer. Eksponeringen kunne til tider bli for mye. En universitetsansatt uttrykte seg slik:

Typisk for landet vårt, er de mange utenlandske ekspertene, spesielt fra USA. Et eller annet sted over Atlanteren begynner de plutselig å bli eksperter. Kanskje er de eksperter i et eller annet selskap, og de ønsker å bringe erfaringene over hit, i jordbruket for eksempel. Her er det en stor depresjon nå. Jeg møtte noen eksperter fra Iowa og Michigan, de kom til oss og begynner å gi råd - og beskriver situasjonen i Iowa, som er totalt flatt. Deres råd er ikke passende for situasjonen her!

Personlig kunne jeg etterhvert godt forstå hvorfor ulike forslag ikke føltes passende, og hvorfor staben i Grønn Klode ikke ble særlig begeistret over alle slags kreative forslag. Mange i Grønn Klode virket trøtte over alle utlendingene som skulle ha råd, informasjon, utveksle ideer og komme på besøk. I løpet av den tiden jeg var der, fikk Grønn Klode to separate henvendelser fra Sverige: Først fra en delegasjon kommuneansatte og deretter fra folkehøy-skoleelever som skulle på studietur. De ba om å få treffe medlemmer i organisasjonen. Det var jeg som fikk i oppgave å svare på disse brevene. Kommunedelegasjonen sendte flere fax'er for å bekrefte dato og klokkeslett for møtet nærmere et halvt år før det skulle finne sted. Det var tydelig at staben fant dette urkomisk. Brevet fra folkehøyskolen boblet over av entusiasme og gode forslag.(53) Jeg skulle svare på brevet, men fikk forskjellige beskjeder da jeg spurte hva jeg skulle skrive. Zuzana ba meg skrive at Grønn Klode var interessert, men måtte få mer informasjon. Elena var mer skeptisk, og sa dette til meg: «Det der er ikke noen spesielt god idé. De der utlendingene er forferdelig alvorlige, vet du. Nesten ingen på kontoret her forstår engelsk. Dersom de skal komme her og se når vi arbeider vil de bare oppdage at vi ikke gjør noe særlig». Zuzana var bevisst på hvordan deres arbeidspraksis kunne oppfattes. Hun var del av denne praksisen, men kunne samtidig se den utenfra og sammenlikne den, uten å ha arbeidserfaring fra andre organisasjoner. Hun kunne være litt flau over sin og de andres innsats, fordi hun sammenliknet den med en forestilling om hvordan utenlandske organisasjoner og utlendinger var.(54)

Grønn Klode- medlemmenes desinteresse da Ana dukket opp, må også forståes i dette lys (se neste avsnitt). Sampson hevder at nok et typisk trekk ved transisjonen i Sentral- og Øst-Europa, er utlendinger som uventet dukker opp, for så å plutselig forsvinne (1996:137). De bor på fine hoteller og flyr inn fra europeiske hovedsteder. Grønn Klode var vant til at utlendinger til stadighet dukket opp. Jeg tror at det er en av grunnene til den avholdenheten som fremmede ble møtt med. I lys av dette blir det også forståelig at folk var uinteresserte den dagen jeg dukket opp på kontoret (se kapittel 1).

Greenpeace - et speil

Medlemmene i Grønn Klodes forhold til en annen radikal organisasjon i Tsjekkias miljøbevegelse, illustrerer også forholdet til 'vestlige' modeller. Greenpeace etablerte en avdeling i Tsjekkia på begynnelsen av 1990-tallet. I samtaler og intervjuer med meg, ble det ofte referert til praksiser hos Greenpeace for å fortelle om praksiser eller holdninger som de mente var uverdige eller merkelige. Mens Greenpeace var hierarkisk, som en bedrift der miljøaktivisme var blitt et yrke, var staben i Grønn Klode frie, uformelle og ikke 'kommersielle'. Grønn Klode kastet ikke vekk pengene på PC'er og dyre kontorpulter, men hadde en fornuftig ressursbruk. Som tidligere nevnt, hadde flere i staben jobbet i Greenpeace, og enda flere hadde venner eller bekjente der, så de mente å ha førstehånds kjennskap til organisasjonen.

Min hypotese om hvorfor de så ofte nevnte Greenpeace, er at det var uttrykk for konstruksjon av organisasjonidentitet. Ved å fokusere på det som var forskjellig, fikk informantene på samme tid i betydelig grad formidlet hvordan de betraktet seg selv og sin organisasjon: «Only in contradiction do practices become self-referential: they turn back on social processes to explain what they are not, and in this process, clarify what in fact they are» (Borneman 1992:47). Greenpeace ble med andre ord nærmest som et alterego. Jeg tror heller ikke at det var tilfeldig, at det var nettopp en utenlandsk organisasjon som ble gjenstand for dette. Greenpeace stod for en fremmedartet struktur og praksis, og deres økonomiske prioriteringer ble nærmest sett på som umoralske. Tatt i betraktning den sterke eksponeringen mot en del 'vestlige' perspektiver på organisasjonsstyring, så kan en del praksiser i organisasjonen betraktes som noe som var deres eget, og hverken var importert eller lært. Jeg tror dette tjente som en sterk vedlikeholdssmekanisme for praksiser i Grønn Klode.

På seminar om ledelse

Det skulle nå være klart at målgruppen, det vil si forbrukerne av sivilsamfunns-prosjektmidler og aktørene i civic society, ikke er passive mottakere av Vestens hjelp. De er heller ikke en enhetlig gruppe. Med ulike bakgrunner og prioriteringer har de forskjellige fortolkninger av det som skjer og forskjellige motivasjoner for å eventuelt akseptere nye organiseringsmodeller. Denne innføringen blir «facilitated by structures and interests within Eastern Europe, which accept the forms and attempt to shape them to their own interests» (Sampson 1996:126). Jeg vil i det siste empiriske eksempelet i dette kapittelet, vise hvordan to seminarledere forsøkte å lære medarbeiderne i Grønn Klode om organisasjonsmodeller som var basert på litteratur fra USA. Disse to tsjekkiske kvinnene var ildsjelene bak den nevnte paraplyorganisasjonen. De forsøkte stadig å trekke fram nytten av organisasjonen sin i forbindelse med det de foreleste om. Staben i Grønn Klode forholdt seg på ulike måter til dette. Jeg har lagt vekt på å beskrive omgivelsene og det som foregikk utenfor selve seminaret, for å illustrere gapet mellom den teoretiske lærdommen og de sosiale og fysiske omgivelsene hvor læringen foregikk.

Da sommeren kom, ble medlemmene i Grønn Klode invitert på et fire dagers seminar i «Ledelse og teamarbeid for fortsatt framvekst»(55)

i en liten landsby et par timer med tog fra Praha. Utgiftene til kurset, det vil si lønn til de to lærerne, reiseutgifter og mat til alle sammen, ble betalt av en stiftelse.

Vi kom fram til huset der seminaret skulle være, og gikk inn på en gårdsplass. Det fløt med flasker av alle sorter. Husene så falleferdige ut. Det gikk en høne og spankulerte omkring, og bak en inngjerding vagget en ensom gås. Jeg fikk ikke sett meg rundt, vi gikk inn i huset med en gang. I et stort rom var det kokemuligheter, en ovn, et overfylt skrivebord og et par hyller som var helt overfylte. Første inntrykk var; for et rot og kaos! Midt i rommet var et digert bord med plass til over tolv personer. Over bordet hang en lampe, hvor det var hengt opp alle slags småting laget av barnehender. Inne var Dušan og Elena i gang med et puslespill, og de to kvinnene som skulle holde kurset, lå henslengte i en slags sofa. Jeg trodde de hadde tilknytning til stedet, at en av dem faktisk bodde der. De så veldig avslappede ut.

Jeg tok feil i disse antagelsene. Det viste seg at det var Jan og Elena som kjente kvinnen som egentlig bodde der. Uten noe vederlag hadde hun akseptert 'invasjonen' av kursdeltakere, som var på mellom 10-15 personer. Kvinnene som skulle holde kurset, var utilpasse med å trenge inn i en annen kvinnes private sfære - å bo i huset hennes i flere dager. Omgivelsene var også uegnet til læring, mente de. Det var vanskelig å bruke det tekniske utstyret de hadde med seg. Men mesteparten av tiden var været bra, og vi kunne sitte ute på trebenker ved låven, og en tavle ble framskaffet på mystisk vis.

Folk tilpasset seg raskt omgivelsene etter et evalueringsmøte fredagskvelden, hvor de kummerlige forholdene og misforståelser ble drøftet. Snart fant seminaret sin egen rytme. Den bestod av en blanding av pedagogiske leker som alle hadde stor glede av, langvarige diskusjoner som to eller tre personer var aktive i og resten sovnet av, og mer teoretiske forelesninger. Lederne gjorde sitt beste for å formidle budskapet på en pedagogisk måte gjennom ulike leker og ordspill(56)

og ved løse diskusjoner. Likevel føltes mye irrelevant for deltakerne. Det var tydelig å observere ut fra ansiktsuttrykkene til folk. Flere kjedet seg i perioder. I pausene og på kveldene ble felles måltider inntatt og de fleste tok seg en tur på puben. I tillegg hadde kvinnen som eide huset, fått besøk av venner som gjorde dugnad på eiendommen og stort sett drakk øl og hadde det moro. De holdt en hagefest lørdagskvelden, som de fleste av seminardeltakerne til slutt deltok helhjertet i.

En morgen stod plutselig en ung kvinne bak hekken og hilste blidt på oss. En av lederne tok varmt i mot henne. Jeg fikk etterhvert vite at hun hadde vært i kontakt med paraplyorganisasjonen, og blitt invitert til å komme på seminaret. Ana var opprinnelig fra Kroatia, men jobbet i Brussel for et EU-kontor. Nå var hun på reise i Tsjekkia og Ungarn i embeds medfør. På to uker skulle hun møte ulike miljøorganisasjoner i de to landene, danne seg et bilde av forholdene de arbeidet under, og knytte kontakter. De andre så ut til å være lite interessert i Ana. Holdningen syntes for meg å være at så lenge det var en av lederne som hadde invitert henne, var det også hun som fikk ta seg av pratingen.

Seminaret var en fascinerende opplevelse. På den ene siden var det et høyt teoretisk, pedagogisk og teknisk nivå på undervisningen som stod i sterk kontrast til omgivelsene. Vi satt for eksempel på trebenker ved den falleferdige låven og spilte et komplisert gruppespill med computer og printer. Vi prøvde å lære og diskutere organisasjonsstrategier, mens vennegjengen til huseieren ryddet på eiendommen og rigget i stand til kveldens fest. Jeg hørte hvordan de fleipet og lo, både om navnet til Grønn Klode, og av enkelte av deltakerne, som aktivt diskuterte i timevis. Omgivelsene stod også i kontrast til forventningene til kurslederne - og noen av deltakerne. Selv var jeg blitt vant til litt kummerlige forhold med Grønn Klode, og var ikke særlig overrasket. Men de to kursdeltakerne som ikke var del av Grønn Klode, samt arrangørene, var oppbrakte over den dårlige standarden. De sa at det ikke var under slike forhold seminarer om ledelse og utvikling skulle foregå. De syntes forholdene var både deprimerende og vanskelige å undervise i. Men, som jeg nevnte overfor, var de etter mitt skjønn påfallende flinke til å tilpasse seg omstendighetene. Mens vi alle satt på puben en kveld, tok lederne initiativet til en evalueringsrunde. Da kom det fram at de på forhånd ikke hadde spesifisert hvilke typer lokaler de ønsket seg. Elena og Jan sa at de hadde sjekket alle slags steder, men de var enten for dyre eller opptatt. Elena ble irritert og gikk fra bordet. Dušan sa at «minst 50 folk i Grønn Klode hadde kunnet være i det huset», for å indikere at de ikke krevde noen høy standard for å kunne ha utbytte av seminaret, og at de andre var urimelige.

Det var dessuten et stort gap mellom det som ble opplevd som realistisk og nyttig, og det som ble formidlet av seminarlederne. David sa at han hadde «hørt alt før». Da vi pratet om det i ettertid, sa han «det var en fin utflukt! Men det lærte meg ingenting nytt». Problemet for David er at han kjente all teorien for hvordan organisasjonene burde drives, men han hadde enda ikke greid å innføre dem i Grønn Klode, selv om han gjerne ville: «Jeg trodde at flere i Grønn Klode ville komme, kanskje 15 stykker, da kunne vi fått en reell diskusjon. Men to av de tre viktigste i organisasjonen, Jan og JiÍi, ønsker ikke mer struktur. De liker Grønn Klode som det kaoset det er». David ville helst ha brukt seminaret som et fora for å diskutere strukturelle endringer i Grønn Klode. Jan på sin side, syntes å ha definert det som David mente var kaos, for noe helt annet, nemlig vårt, eller tsjekkisk, og vurderte deler av seminaret på denne måten: «Det er ikke alt som passer til våre forhold. Amerikanerne sier etter et teamarbeid 'We are great' - uansett om det er sant eller ikke. Det passer ikke her. Tsjekkerne liker det ikke. De har en annen mentalitet». Deretter begynte han å kritisere typer av organisasjonsfilosofier som gikk på å styrke organisasjonens identitet. Mitt inntrykk var at han mente at det ikke er noe galt med det i seg selv. Problemet var heller at det ville bli falskt dersom man prøvde å bygge opp en identitet for instrumentelle formål, som en eksplisitt metode for å oppnå helt andre mål.

Jeg mener med dette å ha illustrert gapet mellom den sosiale realiteten som medlemmene i Grønn Klode forholdt seg til, og modellene som medlemmene og andre ble eksponert for. Anas plutselige nærvær gjorde at jeg ble påminnet den verden som Grønn Klode var del av, men som syntes så fjern og ubetydelig i det miljøet hvor vi oppholdt oss i. Eksempelet er også viktig fordi det illustrerer at representanter for civic society-modellen ikke uten videre kan kobles til vestlige aktører, som stilles opp mot lokale aktører. «The transition has many agents both foreign and local, and we need to unravel their mutual complicity» (Sampson 1996:126). Mange tsjekkiske aktører, som de to seminarlederne, kjempet for en sterkere posisjon for den tredje sektor, og ville at den skulle ha de samme rammevilkårene som syntes å være tilstede i mange vestlige land. De kjempet både for å forbedre lovverket, og for å bedre posisjonen til organisasjonene. De kjempet i tillegg også på en annen front; nemlig mot personer internt i organisasjonene som slett ikke ønsket å bli 'reformert'. Jeg vil i de neste kapitlene fokusere nærmere på hvordan disse ulike organiseringsmodellene manifesteres i Grønn Klode, og skaper spenning og motsetninger, men også gir en særegen kilde til identitet og fellesskap.

Avslutning

Av det foregående går det fram at Grønn Klode på mange måter er en velfungerende organisasjon, med en fleksibilitet som gir staben og de frivillige store muligheter til å utforme arbeidsoppgaver og forpliktelser slik de selv måtte ønske det. Samtidig har flere års virksomhet gitt folk erfaring og kunnskap om hvilke metoder som passer i styringen av organisasjonen og håndtering av en rekke utfordringer. Overfor eksponeringen av vestlige modeller, synes det som om medlemmene i Grønn Klode både har adoptert, såvel som motsatt seg, en del elementer ved disse modellene. Forholdet til Greenpeace, og hendelsene på seminaret, viser at de aktive har et bevisst forhold til hva de ønsker for seg selv og sin organisasjon.

Jeg har gjennom denne presentasjonen av Grønn Klode gitt et inntrykk av hvordan den fungerer, hva den arbeider med, og hvor den er plassert i det organisatoriske landskapet i Praha. Jeg har posisjonert den i et civic society-perspektiv. Men et slikt perspektiv tar ikke opp spørsmålet om mistillit mellom institusjonene som inngår i sivilsamfunnet, og tar også i liten grad hensyn forholdene innad i organisasjonene. Så derfor tar jeg i neste kapittel opp civil society-aspektet og vender fokuset mot interne dynamikker og prosesser i Grønn Klode.


Kapittel 4 - Bare en gruppe av venner

Tidligere var det mange folk som ikke jobbet, ikke gjorde tingene. Det var problemer, for alle var venner, det var ikke mulig å bare si 'ok, du er en dårlig arbeider, ha deg ut'. Så det var reformen; ikke vennskap, men mer formelt. Det var også et sjokk for folk. De sa 'Grønn Klode er ikke noe firma, bare en gruppe av venner'.
- Karel om sitt mislykkede forsøk på å gjennomføre endringer i arbeidspraksisen

Organisasjonen vil i dette kapittelet analyseres som et sosialt fellesskap. En slik debatt kan angripes fra mange teoretiske innfallsvinkler, så jeg har valgt å avgrense meg til å fokusere på verdien av vennskapsrelasjoner for samhandling og arbeid i organisasjonen. Det instrumentelle potensialet i uformelle relasjoner er således analysens primære fokus. Da vil det gå fram at vennskapsrelasjoner er viktige for å håndtere konflikter, mobilisere til handling og oppnå effektivitet. På en del områder erstatter slike relasjoner de formelle prosedyrene og reglene som ble presentert i forrige kapittel. Dette skapte en stor grad av fleksibilitet og personlig trivsel hos enkelte i Grønn Klode. Vennskapsrelasjoner er også viktig for å forstå lokale manifestasjoner og realiseringer av det sivile samfunn, slik jeg argumenterte for at jeg ville undersøke i kapittel 2. Her vil jeg empirisk vise hvordan 'et moralsk fellesskap' blant annet kan oppstå ved vennskapsforbindelser. Slike relasjoner legger grunnlaget for å etablere tilregnelighet og ansvarlighet blant organisasjonmedlemmene. De skaper et nett av gjensidige forpliktelser mellom aktørene som igjen øker sjansene for gjennomslag for ulike mål.

Et sentralt aspekt i den organiseringspraksisen som jeg vil skissere, er at aktørene opptrer overfor hverandre som 'hele' personer ved at de spiller ut flere roller overfor hverandre. Dette er i og for seg ikke noe eksepsjonelt trekk ved Grønn Klode. Betydningen av uformelle forbindelser er viktig å analysere i alle organisasjoner. Men de uformelle relasjonene i Grønn Klode kan sees i sammenheng med noen aspekter som er viktige å avdekke, for å forstå sosialt liv både før og etter den kommunistiske epoken: I den forstand fungerer kapittelet også som en kritisk kommentar til påstanden om sosial atomisering, som jeg nevnte innledningsvis i kapittel 1. Sosial atomisering var et resultat av at det kunne være farlig å være synlig i det 'sosiale landskapet'. Folk trakk seg inn i privatsfæren (Kideckel 1993), slik at menneskene ble isolerte fra hverandre. Kideckel anså dette som en av de alvorligste langvarige konsekvensene av et kommunistisk styresett, og viste at etter revolusjonene var det stor mangel på kunnskap om hvordan man skulle organisere seg i Romania (1993:217). Jeg vil vise hvordan informantene benytter seg av organiseringsmetoder som har basis i uformelle relasjoner mellom venner og kjente. Denne organisasjonsformen har sitt utspring i en tid hvor uavhengig organisering, løsrevet fra overordnet statlig kontroll, ikke var mulig. Empirien gir tilstrekkelig belegg for å vise kontinuitet i praksis og sette spørsmålstegn ved hvor atomiserte menneskene i kommunistiske samfunn har vært.(57)

For å gripe essensen i mange av informantenes fortellinger om arbeidet i, og for Grønn Klode, og for å forstå dynamikken i konfliktene som har vært opp gjennom organisasjonens historie, vil jeg i dette kapittelet introdusere vennemodellen som en betegnelse på samhandlingsprinsipper i Grønn Klode. Betydningen av uformelle relasjoner vil gå fram av fokuset på samarbeidspraksiser og beslutningsprosesser. Karels utsagn i sitatet overfor indikerer at vennemodellen ikke var uproblematisk, men den fulle konteksten for å forstå betydningen av vennemodellen trer ikke fram før i kapittel 5.

Zdenk slutter, og en kontorsjef blir til

Et empirisk eksempel på hvordan beslutninger ble tatt, kan tjene som innfallsvinkel til å forstå fokuset på vennskapsforbindelser og nettverk.

Zdenk hadde i løpet av et par måneder blitt mer og mer involvert i arbeidet med organisasjonen. Da posisjonen som nasjonal koordinator ble ledig, tok han på seg denne rollen. Etterhvert som tiden gikk ble det klart at jobben var mye mer tidkrevende enn han hadde forestilt seg. Sykdom i familien betydde at han måtte ta seg av familiegården, og stadig oftere fikk jeg høre historier om hva Zdenk hadde lovet å gjøre, men ikke gjort. Jeg lurte på hvor lang tid det ville ta før noe skjedde, for jeg var bekymret over effekten dette ville ha på organisasjonens rykte utad. Hva ville eventuelle nye medlemmer og sponsorer si når de så hvor dårlig organisert Grønn Klode var? For meg var dette et sentralt aspekt for enhver organisasjon som ønsket å være 'profesjonell' og effektiv.

Zdenks dårlige arbeid ble aldri tatt opp på et rådsmøte, men derimot i løpet av en feiring av Jordens dag. Flere miljøorganisasjoner hadde gått sammen for å prøve å lage et felles arrangement (etter initiativ fra paraplyorganisasjonen). Zdenk hadde som vanlig ikke gjort det han hadde lovet, og en rekke ting ble arrangert i siste liten. Jan kom for å se på arrangementet. Jeg kunne observere at Jan pratet lenge med Zdenk. De så alvorlige ut og pratet stillferdig. Det var tydelig å lese av ansiktene deres at saken var alvorlig for dem, men jeg kunne ikke observere noen tegn på sinne eller beskyldninger. Seinere samme dag fikk jeg vite at Jan hadde kommet dit delvis for å fortelle Zdenk at det ikke gikk «særlig bra» med koordinatorjobben, noe Zdenk også selv hadde innrømmet. I løpet av samtalen hadde de kommet til enighet om at det var best at han sluttet som koordinator.

Slik stod Grønn Klode uten nasjonal koordinator fra den ene dagen til den neste. I de resterende to månedene jeg var der, kom det heller ingen ny. Jeg ventet forgjeves på at det skulle bli noen sak på morgenmøtet. En gang overhørte jeg en samtale mellom Jan og Jakub på trikken, der de snakket om den ledige stillingen. En potensiell kandidat ble nevnt, men Jan mente at hun ikke «passet». Først nesten to måneder seinere, på det neste rådsmøtet, ble en sak som var relatert til Zdenk avgang tatt opp.

På møtet ble det snakket om å opprette en ny stilling, en kontorsjef, og diskusjonen dreide seg om både innholdet i denne stillingen, og hvem som var egnet til å ha den. De samlet seg om David, men det ble en lang diskusjon. Det var uklart om hvorvidt denne kontorsjefen skulle erstatte den nasjonale koordinatoren, eller være et tillegg. En påpekte hvor små forskjellene mellom de to stillingene var. Zuzana argumenterte for at en kontorsjef burde ta seg av den daglige driften på kontoret, og ikke minst være der for å ta telefoner og ha oversikten over hvor de andre var. En av dem som hjalp Grønn Klode uten å ha noen verv, Jakub, var tilstede, og støttet Zuzanas argumentasjon. Han sa «journalister ringer til meg og spør etter Jan. De ringer til andre miljøorganisasjoner. Hvor er vi?» Hans utbrudd ble møtt med taushet. Litt seinere sa han: «Jeg har på følelsen av at det er stort anarki her», hvorpå de andre nikket bifallende og smilende. Det var tydelig at flere i Grønn Klode ønsket å strukturere den daglige driften, og hadde ideer for hvordan det kunne gjøres. Men flere syntes også å bli stolte over å bli karakterisert som anarkistiske. Jeg 'mistet' resultatet av diskusjonen, og jeg kunne heller ikke observere noen særlige endringer i kontordriften de neste ukene.

Nesten en måned etter rådsmøtet, intervjuet jeg David, og spurte om det virkelig var han som skulle bli kontorsjef, og hva som var hans oppgaver. Han svarte: «Ja, problemet er at jeg selv ikke var der, på det rådsmøtet. Alle som var der, har forskjellige oppfatninger om hva som er mine oppgaver. Derfor ønsker jeg at det var nedskrevet, på papir, hva jeg må gjøre, hva jeg ikke må gjøre, og dersom det er på papiret kan det begynne å fungere». Jeg mintes Jennifers frustrasjon et halvt år tidligere, over å ikke ha fått en skikkelig arbeidsinstruks, og hennes indignasjon da folk plutselig begynte å diskutere det på rådsmøtet uten at hun hadde fått noe forvarsel (se kapittel 5). Jeg husket også at på det siste rådsmøtet hadde JiÍi laget en 'lovsamling' med en organisasjonsstruktur i. Hvorfor hadde de likevel ikke klart å enes om kontorsjefens arbeidsoppgaver? Hvorfor ble ikke forslag og oppgaver nedskrevet, og først og fremst diskutert med den personen som skulle ha stillingen? Jeg vil redegjøre for en praksis som gikk på tvers av slike prosedyrer som jeg etterlyste her. Den kan belyse en rekke av disse spørsmålene.

Fellesskapsformer og vennskapsrelasjoner

Det empiriske eksempelet viste at beslutningstaking syntes å være en langvarig, glidende prosess uten en klar begynnelse eller tidspunkt for avgjørelse. Medarbeiderne i Grønn Klode syntes også å ha klare formeninger hva de burde gjøre i en rekke situasjoner, uten å være i stand til å realisere dem.(58) En fokusering på møtene syntes ikke å lede til noen klargjøring, og jeg forstod etterhvert at siden organisasjonssettingen var en velkjent kontekst, hadde jeg ubevisst tatt visse aspekter ved driften for gitt mens feltarbeidet pågikk. Jeg har derfor gjort rede for disse antagelsene i teksten for å synliggjøre oppdagelsesprosessen.

Et analytisk fokus på det som foregikk før og etter møter og hendelser på andre arenaer enn kontoret, har ledet meg til følgende hypotese: En del prosesser og hendelser i Grønn Klode kan forklares ved at folk strukturerer sin interaksjon med hverandre og fortolkninger av hendelser etter vennemodellen. Termen fanger inn sentrale aspekter ved sosial praksis i Grønn Klode, slik jeg opplevde dem da jeg var der. Ordet venn hentyder hvilke typer sosiale relasjoner som var viktige. Begrepet modell impliserer at det er tale om idealer. Det var ikke slik at all samhandling i realiteten foregikk mellom gode venner. Først og fremst viser empirien at effektivt samarbeid og fornøyde partnere var et resultat av samarbeid mellom venner. En analytisk strategi for å komme fram til dette, var å analysere tilfeller av samarbeid som ikke gikk bra. I de neste avsnittene vil jeg gi et teoretisk grunnlag for konstruksjonen av vennemodellen, og en etnografisk begrunnelse for dette fokuset.

Teoretiske perspektiver på vennskap

Det finnes en rik litteratur innenfor psykologi omkring vennskap og uorganiserte typer av fellesskap. Men vennskap har tradisjonelt ikke hatt en sentral plass innenfor antropologiske analyser. Det har blitt viet et større fokus på former for fellesskap som er institusjonaliserte og har symbolske og ritualiserte uttrykk, slik som slektskap, hushold, arbeid og religion. I studier av hverdagsliv syntes vennskap og venner å ha en selvfølgelig plass i folks liv, men det er ikke et begrep som antropologen vanligvis har problematisert eller hatt som studiets primære fokus (se Beyer Broch 1992). Dette synes delvis å ha forandret seg, og det finnes en del litteratur som omhandler temaet.(59) Et annet aspekt er at det synes viktig for antropologer i dag å etablere vennskapsforhold med informantene sine. Noe har skjedd med den antropologiske selvrepresentasjonen: Beyer Broch hevder at «[v]ennskapsrelasjonene blir en slags garanti for den innlevelsesevne og derved pålitelighet som bør heftes ved de innsamlede feltdata» (ibid:168). Forfatteren ser dette i sammenheng med det siste tiårets faglige oppmerksomhet rettet mot fortolkning og refleksivitet. Jeg skal ikke gå for mye inn i denne problematikken, men forholde meg til hans advarsel: Det er nødvendig å spesifisere hva som legges i begrepene venner og vennskap når de benyttes i en samfunnsfaglig sammenheng (ibid:175-176). Han oppsummerer noen fellestrekk som synes å være tverrkulturelle: Vennskap er en relasjon som kan brytes uten at det får spesielle sosiale konsekvenser (selv om de personlige konsekvensene kan være store), og venner er folk en liker og som likner en selv i smak og temperament (ibid). Ut over dette synes det å være enorm variasjon av typer av vennskap. Vennskap kan implisere ulike grader av forventninger om frekvensen av interaksjon, meningsinnhold og intensitet.

En generell karakteristikk av vennskapsrelasjoner kan gis på denne måten. Definisjonen er gitt i en artikkel som dreier seg om betydning av vennskap på forretningstransaksjoner i USA, men jeg finner den dekkende ut fra mine erfaringer av vennskapsrelasjoner i Praha.

«Close relationships tend to be characterized by harmony and equality (...). Friends anticipate future interaction; they attempt to maximize their partner's outcomes and maintain a sense of fairness so that the partner will want to interact again (...). There are general norms of trustworthiness and disclosure (...). People expect their friends to want to (and to try to) reach agreement on most important topics with them; and for there to be a lack of conflict generally.» (Halpern 1996:3).

Menneskene jeg møtte ville understreke betydningen av enighet og likhet når de snakket om venner og vennskapsrelasjoner. Stort sett syntes jeg at deres omtale og erfaringer samsvarte med mine egne betraktninger omkring vennskap. Men noen hendelser viste at vår forståelse likevel ikke alltid var delt. Jeg var svært overrasket da Zuzana fortalte at hun sjelden snakket om sorgen over sin mors død til sine venner. Jeg opplevde at de menneskene jeg ble kjent med tok seg god tid til å lytte, og var generelt flinke til å lytte. Jeg fikk også dette inntrykket av hennes venner i Grønn Klode. Så hvorfor kunne hun ikke dele sin sorg med dem? Dette kan tilskrives personligheten til Zuzana, men den samme 'hemmelighetskulturen' finnes i Russland (Pahl og Thompson 1994:136-137). Dette står i kontrast til de vennskapsrelasjonene som Wedel beskriver fra Polen, hvor venner var til for å «eat, drink, and bare one's soul; then to eat, drink and pour out one's soul some more» (1986:26). Så hva betyr vennskap i en tsjekkisk kontekst?

Betraktninger om vennskap er konstruert ved en kombinasjon av forskjellig datamateriale: For det første er det basert på deltakende observasjon og samhandlingsanalyse. For det andre er det basert på beretninger om vennskapets betydning for det daglige livet under det tidligere regimet, og i tillegg har jeg brukt sekundærmateriale (Wedel 1986, Holy 1996). Referansene til vennesamfunnet som litt eldre informanter ofte kom med, kan fortelle om normative forestillinger om hva vennskap innebærer:

'Vennesamfunnet'

Når informanter snakket om forholdene under det sosialistiske regimet trakk de ofte fram at dagliglivet var preget av en stadig 'triksing'. Bytting av gjenstander og tjenester var vanlig og skapte et intrikat nett av forpliktelser og rettigheter mellom personer. Det ble beskrevet på denne måten av en middelaldrende akademiker: «Dersom du vil sende ditt barn på en skole, gå til din venn i en bokhandel som har en venn i bilbransjen som kjenner... i kanskje sjette ledd vil du finne en som kan hjelpe deg. Noen ganger var det morsomt. De ikke-skrevne reglene gjaldt; venner, kontakter og pengesummer». En slik sirkel av venner som gav ulike tjenester, ble kalt vennesamfunnet. Et akademikerpar forklarte det ved å si at de legale strukturene ikke fungerte, det var de illegale strukturene som folk forholdt seg til og fikk daglige behov dekket gjennom. Ekteparet kalte dette for «den lille korrupsjonen», og de mente at den eksisterte fremdeles. Ektemannen forklarte i hvilken form det ble praktisert i dag:

Typisk eksempel er mine foreldre. De er høyt utdannede folk, begge er direktører(60)

... Men dersom de ønsker å reparere noe, så bruker de aldri de gule sidene [i telefonkatalogen]. De finner alltid noen som kjenner noen som kan hjelpe dem - 'hans venn er min venn', er filosofien. Da får man gjort jobben skikkelig.

En slik avhengighet av personlige nettverk for håndteringen av sine daglige liv, synes å ha skapt en dimensjon i forståelse av vennskap som synes å gjelde i mange samfunn hvor knapphet på varer, tjenester og ressurser er tilstede. Venner ble viktige for å få dekket praktiske behov.(61) En liknende beretning om vennesamfunnets logikk er å finne i Wedels monografi om den uformelle sektoren i Polen (1986). Det fine med hennes framstilling er at hun får fram at båndene mellom venner forsterkes i trange og vanskelige tider, men de skapes ikke bare av dem.

Det var disse praktiske aspektene ved vennskapsrelasjoner som ble trukket fram i mine samtaler med informantene, men det synes rimelig å anta at de førte til det Holy har betegnet som et intensivt forhold til vennskap (1996:23). Samfunnssystemet førte til et skjebnefellesskap mellom venner. Gode venner var forent mot 'verden' siden de gjerne visste sannheten om hverandres politiske meninger og ulovlige økonomiske transaksjoner,: «Friends were in collusion against the world in which deceit and lies were strategically exploited to one's advantage» (ibid:24). Derfor var også selve vennskapet etablert på et grunnlag av absolutt tillit. Dersom dette tillitsfundamentet ble brutt, kunne konsekvensene være brutale. Det var mer enn såre følelser som kunne stå på spill. «Friendship literally meant putting one's security or even one's freedom into another's hands» (ibid). Verdery beskriver noe liknende i sin fortelling om bakgrunnen for sin fascinasjon for Øst-Europa og Romania. Hun skriver at på tross av forferdelige materielle levekår og konstant overvåkning fra Securitate, var hun sammen med sine venner og «I was having a good time, and it had to do with the satisfaction of defeating Absolute Authority» (1996:8). Det ble både meningsfylt, underholdende og livsnødvendig å kjempe mot partiets påstand om at det hadde total makt over befolkningen: «I realized all of a sudden that the Party's claims to total power over Romanian society were subverted every day by thoroughgoing anarchy» (ibid). Gjennom samvær med venner fikk hun innblikk i hvordan vennskapsrelasjoner spilte en viktig rolle i denne prosessen.

Dette aspektet er nå borte i denne typen av uformelle relasjoner mellom mennesker. Det skyldes rett og slett at det ikke lenger finnes så mange ulovlige, men moralsk rettferdiggjorte handlinger å oppleve, som binder vanlige folk sammen. De uformelle nettverkene syntes likevel å eksistere. Det var dem folk stolte på, for da «får man gjort jobben skikkelig». Voksne menneskers habitus(62) i Tsjekkia i dag ble formet under det tidligere regimet; «the habitus, practical hypotheses based on past experience, give disproportionate weight to early experiences» (Bourdieu 1990:54). De omfattende samfunnsforandringene har ført til en større bevissthet omkring sine egne praksiser, slik det kommer fram av ekteparets beskrivelse av vennesamfunnet. De uttrykte at man ikke hadde behov for vennenettverket i samme grad som før. På det grunnlaget er det sannsynlig at betydningen av vennskap vil forandres over tid. Zuzana kommenterte flere ganger at hun fryktet at dette ville endre seg. Vennskapsbånd og vennskapsbrudd, syntes imidlertid å være viktig for å forstå samhandling i den arenaen som oppstod etter kommunismens fall; den tredje sektor. Det er mulig at vennskapsrelasjoner har fått andre, men ikke nødvendigvis mindre, betydninger. Det er også legitimt å spekulere på om vennesamfunnet vil fortsette å ha større betydning på noen felter enn på andre, men slike vurderinger ligger utenfor denne hovedoppgavens fokus.

Jeg har nå gjort rede for visse aspekter ved håndtering av dagligliv i kommunisttiden som jeg mener er grunnlaget for å hevde at betydningen av uformelle relasjoner har en annen og sterkere posisjon i folks liv enn for eksempel hos middelklassen i vesteuropeiske land. Jeg mener at dette gjør det gyldig å snakke om en vennediskurs i Tsjekkia. Den består av folks erfaringer og fortolkninger av hvilke relasjoner som er trygge, effektive og samtidig meningsfylte.

Typologi av fellesskap

Vennemodellen er en betegnelse på en type av fellesskap og samhandling. Det er derimot ikke ensbetydende med vennskap, og den impliserer heller ikke at folk alltid opplevde seg selv, eller ville klassifisere seg som venner med alle i Grønn Klode. Poenget er primært å belyse hvordan relasjoner preget av vennskapstrekk benyttes i konkrete sammenhenger. Det vil si hvordan uformelle relasjoner virker inn på organiseringen av konkrete oppgaver, og hvordan de påvirket mulighetene for suksess. Det er ikke det samme som å innta et reduksjonistisk perspektiv og hentyde at folk har et utnyttende forhold til sine venner. Poenget er å belyse hvordan uformelle relasjoner 'virker' i en organisasjonskontekst. En måte å forstå det på er å betrakte organisasjoner som arena for fellesskap.

I boka Kvinner i fellesskap fra 1982 skisserer Harriet Holter to måter å forstå fellesskap på. Et identitetsfellesskap er tilstede dersom fellesskapet oppfattes som «del av det som gjør meg til den jeg er som person, dvs. dersom fellesskapet eller de konkrete personer som utgjør fellesskapet er en viktig del av min identitet» (1982:373). Da foreligger det Holter kaller «et dyptgående premiss» for hvordan relasjoner mellom ego og andre i fellesskapet utvikles, og «som har konsekvenser på mange nivåer»(63) (ibid). I et interessefellesskap er forutsetningen at en aktørs identitet forblir uberørt av forholdet til de andre i fellesskapet. Relasjonene inngås og formes av interessene man har i å være i dette fellesskapet. «Det fellesskap vi danner som uavhengige aktører er et som er basert på utveksling av goder (...) som i prinsippet ikke forandrer noen av oss på noen annen måte enn det som følger av at vi hver for oss får noen goder» (ibid). Holter presiserer at det er idealtypiske former. Hun kaller denne skissen for relasjonslogikk. Dette begrepet viser i større grad enn for eksempel begrepet 'premiss' at det er et rammeverk som ligger til grunn for handling, såvel som et fortolknings-rammeverk av handlinger, hendelser og utsagn.

Disse to fellesskapsformene betraktes først og fremst som en typologi. De finnes ikke i sine rene former, men tjener til å strukturere observasjoner og kategorisere datatyper. De er nyttige for å forstå endringsprosesser og konflikter i Grønn Klode, og fungerer som fundament for å operasjonalisere vennemodellen.

Anvendelse av vennemodellen

Omstendighetene ved organisasjonens dannelse kan belyse fokuset mitt på vennskap og liknende relasjoner. Historiske prosesser kan forme nåtidige samhandlingsmønstre (Gledhill 1994:128) i den grad sentrale aktører fra den gangen fremdeles har innflytelse i organisasjonen, og nyere medlemmer blir sosialisert inn i samhandlingspraksiser i organisasjonen. Dette er tema som jeg til fulle vil drøfte i neste kapittel. Her vil jeg peke på trekk som kan forklare vennemodellens opprinnelse og illustrere hvordan den kan manifesteres i ulike former.

Jeg viste i kapittel 2 at under kommunistregimet syntes små, tette vennenettverk å ha vært den organiserende faktoren utenom medlemsskap i de store organisasjonene. Det betydde at flere offentlige organisasjoner i praksis fungerte som 'kapper' for mindre grupper innad i organisasjonene som var orientert mot egendefinerte aktiviteter og ikke den offisielle målsetningen, slik Zuzana erfarte som barn. Dette betydde også at helt vanlige vennegjenger på ulike måter var utgangspunkt for konkrete interesser som i mindre statskontrollerte samfunn allerede hadde organiserte uttrykk. Jeg tenker her på teatergrupper, forskningsgrupper og turklubber, og jeg vil minne om at Grønn Klode ble stiftet på et uoffisielt møte av mennesker som var samlet gjennom muntlige invitasjoner fra bekjente og venner. Et slikt utgangspunkt for organisering levde videre da jeg var på feltarbeid. Dette kan eksemplifiseres med «Det Grønne Telts Klubb» (Klub Zeleného Stanu) som var en reiseklubb som Karel, JiÍi og et par tidligere medlemmer av Grønn Klode, hadde dannet. De hadde vært på reise i Sibir og vandret på Island i to måneder. Etter Islandsturen arrangerte de utstilling med bilder og steiner derfra i et av de fineste utstillingslokalene i Praha, og inviterte alle sine venner på verniságe. De kunne ha valgt å organisere seg innenfor en av de mange etablerte turorganisasjonene som fantes i Tsjekkia, slik ungdommer helt sikkert hadde gjort i Norge. Hvorfor gjorde de ikke det? Jeg tror svaret er ganske enkelt. De uformelle relasjonene og vennskapsforbindelsene som allerede var etablert, ble vurdert som et supert utgangspunkt for å få reist mer (ved å søke om økonomiske midler hos bedrifter). De hadde med andre ord felles interesse av å samle seg. For å garantere for friheten til å planlegge og reise dit de ville, og samtidig være sikre på at deltakerne ville komme godt overens, var vennegjengen det smarteste utgangspunktet for å danne en egen klubb. Den Grønne Telts klubb bestod med andre ord av en blanding av de to fellesskapsformene som Holter skisserte. Ungdommene reproduserte samhandlingsmønstre og organiseringsformer som opprinnelig hadde sammenheng med organisatorisk ufrihet. Disse forholdene var ikke begrensende lenger, men praksisen fortsatte. Det kan dermed tyde på at denne organiseringsformen gav rom for noen sentrale verdier og behov, som ikke så lett lot seg realisere i samme grad i andre former.

Jeg forstår vennskap slik det syntes å bli manifestert blant aktører i Grønn Klode, som en langvarig relasjon preget av frivillighet, gjensidighet, humor og uforbeholden tillit. Dette er grunnlaget for vennemodellen, som betyr at gode relasjoner mellom aktørene tjener som utgangspunkt for å oppnå visse mål. Det er primært en organiseringsform, og en modell for hvordan arbeid kan bli utført i praksis. I tillegg manifesteres et ideal om at personene opptrer på en 'vennskapelig måte'. Det skapte forpliktelser i form av forventninger til motparten om hjelp når arbeidsbelastningen var stor, og at man ville gjøre gjengjeld når seinere omstendigheter krevde det. På den måten oppstod et prinsipp om forsinket gjenytelse, eller gavebytte, som står i en analytisk motsetning til en kontraktbasert tjenesteutveksling. Vennemodellen syntes også å være et «fortolkningsskjema» for mange ulike hendelser, og jeg tror dette krystalliserte seg i informantenes fokus på «god atmosfære». Mange informanter kommenterte i ulike sammenhenger møter og sammenkomster med å fortelle om atmosfæren. Dette syntes som en helt legitim grunn til å avslutte diskusjoner i Grønn Klode uten å ha tatt beslutninger eller å ha kommet til noen form for enighet. Grunnen til dette syntes å være at misstemning ideelt sett ikke burde forekomme i sosiale fellesskap.

Jeg vil nå vise hvordan vennemodellen manifesteres i praksis, og hvordan den er med på å forme medlemmenes betraktninger om sin egen virksomhet.

Vennskapsforbindelser; plattform for handling

Under feltarbeidet bet jeg meg merke i alle kommentarene om temaer relatert til vennskap og bekjentskap, og det plaget meg at jeg ikke «fikk tak i» hva som var utslagsgivende for bestemmelser og beslutninger i organisasjonen. Jeg kunne sitte konsentrert og lytte i lang tid under diskusjoner. Konsekvent gikk jeg glipp av øyeblikket da noen ville si, 'ok, da sier vi det slik', eller 'da vedtar vi det'. Til slutt trodde jeg ikke lenger at det var språkproblemer som var årsak til denne systematiske glippen. Jeg innså at slike ting aldri ble sagt, iallfall ikke på møter. Men det tok enda tid før jeg skjønte den direkte sammenhengen mellom vennskapsforbindelser og beslutningsstruktur. Jeg antok på forhånd at det ville være mange unge mennesker som var gode venner og hadde nære relasjoner til andre i organisasjonen. Men jeg hadde større problemer med å knytte slike relasjoner direkte opp til organisasjonsdrift og handlingspraksis. Da jeg dessuten begynte å betrakte møter og kontorvirksomhet som bare et aspekt ved organisasjonsdriften, åpnet det seg en ny forståelse.

«Vi trenger vennskap, men vi bruker også vennskap»

For å forstå hvordan vennemodellen fungerte i praksis, er det fruktbart å analysere hvordan vennskapsforbindelser virket strukturerende: Jeg merket meg tidlig ulike allianser mellom folk i organisasjonen. Jeg tilbragte mest tid sammen med staben, og lite tid med frivillige, men de samme prosessene syntes å gjelde for begge kategorier av aktivister. De fleste henvendte seg til de samme personene for spørsmål om praktisk hjelp eller råd. Medarbeidere i staben fikk hjelp av andre i staben, mens frivillige dro med seg en kamerat eller venninne. Før og etter at møter hadde funnet sted, var det ofte hektisk aktivitet og intense samtaler mellom to og tre personer. Folk avtalte møter og strategier med sine respektive allierte. Den sydende aktiviteten stod i sterk kontrast til passiviteten og stillheten som ofte hersket under selve møtene.

Staben hadde sine spesifikke arbeids- og ansvarsområder, og jobbet selvstendig, men også de søkte støtte og råd hos andre. Denne viktige støttespilleren kunne oppfylle oppgaver som strakte seg fra å bare være en som hjalp med praktiske ting, til en som gav råd og psykisk støtte ved sitt blotte nærvær. Hjelp ble i praksis helst gitt i krisesituasjoner når det var spesifikke oppgaver som kunne - og måtte - utføres i en fei. Som regel var det «allianser» av personer som trådde til når noen trengte hjelp: Typiske konstellasjoner var Dušan og Elena som var kjærester og nesten alltid sammen. Jennifer søkte ofte praktisk hjelp hos Zdenk og David, mens den personen hun til en viss grad torde å klage eller betro seg til, var Ivan (og meg). Zuzana fikk som regel råd fra Jan. Dette syntes naturlig fordi hun hadde overtatt en kampanje som han hadde startet opp, og fordi de hadde liknende fagbakgrunn. Et annet moment var at Zuzana så ut til å takle og overse Jans humørsvingninger mye bedre enn de fleste andre. Hun fikk også hjelp av andre, som Luboš og Jakub, og var den eneste som hadde en reell gruppe av frivillige hjelpere.

Det krystalliserer seg således et samarbeidsmønster mellom medlemmene som var strukturert etter fortroligheten som de hadde til enkelte andre. Det var for få mennesker til å gjøre alt arbeidet, men mange ville strekke seg langt dersom en venn eller alliert ba om hjelp, og jeg tror også at de forventet hjelp fra sine venner i slike spesifikke omstendigheter (se Wedel 1986:104). Med andre ord gjorde de bruk av de ressursene som var tilgjengelige.

Jeg mener dessuten at denne praksisen vedvarte fordi medlemmene så ut til å fortolke slike oppgaver som vennetjenester, og ikke arbeid. Mange i Grønn Klode syntes generelt ikke å betrakte aktivitetene i organisasjonen som et arbeid i det hele tatt - selv om enkelte var lønnet. Zdenk hadde uttalt om sin stressede periode før han gikk av som nasjonal koordinator (som var en full stilling), at «til og med Grønn Klode begynner å føles som en jobb nå». Arbeid og vennetjenester inngikk tydelig i ulike moralske diskurser: Et arbeid var ikke lystbetont, men en plikt man måtte utføre. Dette problemfeltet kan eksemplifiseres nærmere i holdningene til frivillig arbeid: Staben var enige om at frivillige medarbeidere var en ressurs for Grønn Klode, men de hadde svært ulike oppfatninger av hva slags arbeid frivillige kunne gjøre, og hvordan de skulle behandles. Noen understreket betydningen av å ha en assistent til å dele arbeidet, men at denne måtte være lønnet. En kontrakt var nødvendig for å skape ansvarlighet. Andre, som gjerne hadde erfaring og sammenlikningsgrunnlag fra andre organisasjoner, la vekt på nettopp de uklare grensene som et positivt særtrekk ved Grønn Klode. Luboš hadde tidligere jobbet for Greenpeace, og sammenliknet de to organisasjonene i relasjon til frivillige på denne måten: «Folk der må gjøre mer arbeid, det er som et yrke, og i Grønn Klode er det fullstendig motsatt. Her er det ikke så stor forskjell mellom de ansatte og de frivillige, og det er 'bredere'... Jeg tror det personlig [er bedre]». Luboš mente at det var negativt å bli fortalt hva man skulle gjøre. En kommando eller ordre virket pasifiserende. Det frivillige aspektet var derimot lystbetonende: «Slik jeg ser det, yter folk mer, gjør mer, enn dersom de må forberede seg som en ansatt. Folk har større motivasjon i en situasjon hvor det ikke bare blir sett på som en jobb, som en formell ansettelse. Da er de villige til å gjøre mer». Frivillig innsats ville i Luboš sitt perspektiv tjene organisasjonen fordi folk på lang sikt var villige til å yte en større innsats. Han mente også at det var 'bredere' i Grønn Klode enn Greenpeace. Jeg tolker ham slik at han verdsatte at det fantes flere typer relasjoner mellom folk i Grønn Klode: Personene var ikke bare arbeidskolleger situert i ulike faste posisjoner, slik de forestilte seg, eller hadde erfart at det var i Greenpeace. I Grønn Klode var medarbeiderne også venner, samarbeidspartnere og fortrolige.

Et år etter at jeg var ferdig med feltarbeidet, leste Zuzana et essay som jeg hadde skrevet, og som var basert på disse temaene. Hun skrev en kommentar tilbake som bekreftet at jeg var på riktig spor:

«Vi trenger vennskap, men vi bruker også vennskap - som en metode. Det er mye lettere for deg å overtale noen til å gjøre noe for deg eller å gå på en demonstrasjon dersom du kjenner ham personlig. Det er ikke det at vi aldri jobber med folk vi ikke kjenner. Men ved å jobbe på denne måten, involverer man sakte flere og flere nye mennesker. Selvfølgelig er du ikke i stand til å gi nybegynnere samme mengde arbeid [som erfarne] - du må først kjenne dem for å ha en idé om hva de er i stand til å gjøre».

Vennskapsrelasjonenes varierende betydninger

Vennemodellen er et samhandlingsprinsipp som må holdes analytisk separat fra vennskap. Men det er vanskelig å skille disse aspektene empirisk og jeg vil belyse den ulike betydningen av vennskapsrelasjoner for medlemmer av staben.

De fleste som jeg pratet med, understreket at de sosiale forholdene var en av de viktigste grunnene til at de var aktive i organisasjonen. Det virket også som at de aller fleste i staben hadde allerede hatt eller iallfall fått minst én god venn der. Vennekonstellasjonene ble alltid tydelige på rådsmøter som ble holdt utenfor Praha. Grupper på to og tre holdt seg sammen. Selv om rådsmøtet i plenum bestemte seg for å ha lunsj eller gå på en pub, ble gruppen likevel alltid splittet i mindre enheter. På dette grunnlaget synes det for meg å bli dannet et identitetsfellesskap, som omfattet hele organisasjonen og som ble opprettholdt ved rådsmøter og utflukter, men som ble levd ut primært gjennom vennskapsrelasjonene til enkeltpersoner.

I Grønn Klode fant medlemmene personer med liknende prioriteringer som dem selv, samtidig som prioriteringene kunne variere fra person til person. Jeg vil gi noen eksempler: Ivan påpekte at i Grønn Klode kunne man si hva man ville. Zuzana sa at menneskene i Grønn Klode «var nær hjertet mitt», og Jakub forklarte det slik: «Jeg føler meg veldig knyttet til Grønn Klode, fordi det er den samme tenkemåten som meg; litt anarkistisk - på en positiv måte - anarkistisk i tenkemåten. Det er veldig fine folk der, det er god atmosfære der». Denne anerkjennelsen og fellesskapet med likesinnede syntes å være ekstra viktig dersom personen opplevde seg selv som tilhørende en marginal gruppe, slik som Karel. Han satte pris på å møte folk som «ikke bare strever for seg selv», slik han mente at de fleste i Praha gjorde for tiden. Arbeidet i Grønn Klode dekket viktige personlige og sosiale behov. Men det var også viktig for enkelte å understreke at de hadde venner som ikke var tilknyttet miljøbevegelsen. Jan sa at han hatet at folk bare trodde at han var miljøverner, og ingenting annet. Luboš fortalte at han ikke snakket mye om arbeidet sitt til andre venner, fordi han ikke ville presse saken på dem. Men det skjedde ofte at de selv kom til ham og spurte hvilke saker som var aktuelle for tiden.

«Venner og kjente... det er få som er økologer... De undrer seg kanskje litt over hvordan det skjedde [at jeg ble miljøaktivist], men de er veldig positive». Denne undringen synes å være felles for mange Grønn Klode-aktivisters familie og omgangskrets. Hvorfor var de alle så forbauset over at de ble miljøaktivister? Karel gav kanskje en pekepinn: Mange av hans venner hadde etablert egne firmaer. Deres reaksjoner spente fra overbærenhet og positiv innstilling til utsagn som at han var en idiot. Han hadde studert økonomi og administrasjon, og hadde hatt gode muligheter for å tjene svært gode penger på den tiden, men valgte å prioritere annerledes.

Undringen hos slekt og venner, samt en del kunnskap om deres sosiokulturelle bakgrunn har ledet meg til å konkludere at medlemmene i Grønn Klode ikke hadde noen felles historie som kan forklare hvorfor de hadde valgt å bli aktive i en miljøorganisasjon. Det fantes et vidt spekter av personlige årsaker, og mer eller mindre bevisste valg, på samme måte som det fantes forskjeller mellom medlemmenes grad av tilhørighet med de andre i Grønn Klode. Dette vil bli illustrert med historiene til to unge kvinner i staben i de neste avsnittene.

Zuzanas historie

Zuzana var tjueseks år gammel og enebarn. Foreldrene ble skilt tre år tidligere, og moren døde av sykdom året etter. Hun arvet både leilighet og hytte, og var materielt sett mye bedre stilt enn de fleste av sine jevnaldrende. Zuzana var student i Praha da revolusjonen kom. Hun tok sin eksamen i 1992. De to påfølgende årene var hun tilknyttet et forskningsinstitutt. På denne tiden hadde hun begynt som frivillig i Grønn Klode. Hennes faglige interesser førte henne i kontakt med lederen Jan, og hun hjalp ham med en kampanje. Forskningsinstituttet ble deretter nedlagt, og hun visste ikke hva hun kunne gjøre. En stilling i Grønn Klode var derfor veldig beleilig, og hun ble leder for kampanjen i 1994.

Zuzana snakket til tider mye om det vanskelige forholdet mellom henne og kjæresten. Han mislikte sterkt at hun arbeidet så mye, og kritiserte henne voldsomt for tidsprioritetene. Det forundret meg hvordan hun kunne opprettholde sitt engasjement med slike problemer på hjemmefronten. Hun hadde også besteforeldre som krevde at hun stadig kom og besøkte dem, og hytta på fjellet som skulle vedlikeholdes. Formelt sett var hun også doktorgradsstipendiat. Hun fortalte om forelesninger, legeundersøkelser og andre ting som ble utsatt i månedsvis. Hun kom ofte hjem fra kontoret seint på kvelden, og begynte å ringe rundt til folk som var tilknyttet arbeidet. Hun hadde stort sett aldri det jeg ville kalt fritid. Hun pleide også å le høyt og riste på hodet for å indikere at hun oppfattet tilværelsen sin som 'det glade vanvidd', og at hun gjerne skulle hatt mer tid for seg selv. Samtidig elsket hun den, og oppsummerte det slik;

Så noen ganger er jeg veldig sint, og jeg er under press, men noen ganger, når jeg ser suksess, jeg ser noen støtter meg, og noen forteller meg at det er bra at vi jobber [da er det verdt strevet]. Og uansett, jeg ville velge Grønn Klode. Fordi menneskene der er nær hjertet mitt...og arbeidet mitt...jeg kan virkelig gjøre hva jeg vil.

Zuzanas engasjement i Grønn Klode sprang ut fra et engasjement som ble vekket allerede i barndommen (omtalt i kapittel 2). Den vanskelige familiesituasjonen og deretter sorgen over morens død, syntes å ha forsterket tilhørigheten til Grønn Klode. I løpet av de månedene jeg bodde hos henne, møtte hun venner eller folk som ikke var tilknyttet arbeidet, en eller to ganger. Omtrent all aktivitet hadde relevans for kampanjen. De gangene hun gikk ut for å more seg, var det med folk i Grønn Klode.

Elenas historie

Elena var tjuefire år og kom fra en stor familie nord i landet. Hun hadde gymnaseksamen og hadde prøvd å komme inn på ulike studier ved universitetet uten å klare opptakskravene. Hun hadde jobbet ved en rekke ulike steder; på sykehus, i et kosmetikkfirma og i et supermarked som dataoperatør, seinere i et datafirma, og til sist i en platebutikk før hun kom til Grønn Klode. Da jeg spurte om hvorfor hun begynte der, svarte hun med en liten latter: «Fordi jeg rett og slett hadde hatt disse kommersielle jobbene, og ønsket å gjøre noe for naturen, og var allerede medlem. Jeg lette etter et yrke, og jeg sa; hvorfor ikke her?» Elena hadde ikke anelse om at det fantes slike organisasjoner før hun kom til Praha i 1990, da hun var 18 år. Hun mente selv at hun hadde funnet sin nisje. Hun ønsket å forbli i dette feltet, for det beste med arbeidet var; «å møte mennesker som vil leve på samme måte som meg». Å være i Grønn Klode hadde etterhvert blitt et bevisst valg. Hun hadde blitt kjent med Naturvernerne samtidig med Grønn Klode, men mente at de var altfor strenge. De kritiserte detaljer ved folks atferd, som at de drakk alkohol, røykte, eller var nudister (!). Hun kunne heller ikke forstå seg på Greenpeace, «de er mer kommersielt avhengige. De har et forferdelig moderne kontor, ting de ikke trenger. En organisasjon som bryr seg med økologi, og som gjør slike ting, er heller merkelig». I Grønn Klode traff hun likesinnede; folk med samme livsstil, prioriteringer og verdier som henne selv. Samtidig var hun en av dem som tydeligst hadde problemer i forhold til andre i organisasjonen. Dette manifesterte seg i småkrangling og bitende ironiske bemerkninger. Hun ble veldig fort såret eller fornærmet over ting som de fleste andre bare blåste av, og jeg tror at en del av reaksjonene hennes rett og slett bunnet i en skrøpelig og sårbar selvtillit. Hun syntes heller ikke å dele den samme humoren som de fleste andre, og holdt seg mest med kjæresten dersom vi var på utflukter. Det virket dessuten som om Elena gikk gjennom en vanskelige periode i livet sitt under feltarbeidet. Hun hadde blitt separert fra mannen sin, og hadde flyttet inn i et okkupert hus sammen med den nye kjæresten og flere andre, fordi boligprisene i Praha var altfor høye. Det syntes imidlertid som om Elena falt mer til ro ut over våren, og de synlige konfliktene med andre ble også færre.

Jeg tror at denne sterke identifikasjonen med bevegelsen generelt, samtidig som at hun hadde silt vekk andre aktuelle organisasjoner, gjorde at tilknytningen til Grønn Klode fikk en ekstra sterk karakter. Den var viktigere enn antagonismene i forhold til enkelte personer.

En sammenlikning

Zuzana orket å jobbe så hardt blant annet på grunn av de nære relasjonene til andre i Grønn Klode. Hun tilbragte mesteparten av tiden med å arbeide på ulikt vis for kampanjen sin. Men hennes aktivitetsfelt syntes mest av alt knyttet til kampanjen, og ikke til organisasjonens aktiviteter generelt. Grønn Klode var mer et velegnet instrument og navn for å bruke i kampen for sin kampanje. Samtidig var hun glad i menneskene der, verdsatte fellesskapet og all den tiden hun tilbragte med staben på puber, på turer og på rådsmøter. Organisasjonen tilfredsstilte med andre ord personlige behov for kontakt og vennskap. Zuzana hadde også en rekke andre forpliktelser som ofte kom i konflikt med hverandre, slik det ble indikert i historien hennes, men hun syntes å ha en sterk personlig tilknytning til en rekke av medarbeiderne i Grønn Klode.

Tilknytningen fikk en ganske annen karakter hos Elena. Hun hadde vært helt ukjent med miljøarbeid, men hadde funnet sitt livsprosjekt. Hennes personlige identitet syntes å være nært knyttet til den radikale miljøbevegelsen, og til den livsstilen som et personlig miljøansvar innebar. Men hun virket mye mindre interessert i å pleie forbindelsene med medlemmer i staben, med unntak av kjæresten sin. Tilhørigheten var således i liten grad knyttet til de konkrete personene i Grønn Klode. Det virket på meg som at personene var mer noen hun bare måtte holde ut, fordi organisasjonen og miljøbevegelsen var hennes mål.

Refortolkning av Zdenks avgang

Jeg vil nå vende tilbake til det empiriske eksempelet som jeg innledet kapittelet med. I beskrivelsen av min forvirring i innledningen, gir jeg selv stikkordene til å fortolke hendelsen med Zdenks avgang. Jeg ventet forgjeves at det skulle bli en sak på morgenmøtet. Jeg antok at staben i det minste ville diskutere noen krisetiltak på møtet, og at møterommet var den rette arenaen for å drøfte og avgjøre spørsmål knyttet til organisasjonsdriften. I tillegg syntes jeg at det var merkelig å avsette en kontorsjef på et kulturarrangement på en fridag. Dette trodde jeg ville bli gjort i henhold til noen prosedyrer på en arbeidsdag. Jeg forstod etterhvert at jeg hadde misforstått 'what was at stake'. Jeg opererte med en rekke dikotomier mellom arbeid:fritid, arbeidsdag:fridag, som ikke var relevante. En del elementer blir derimot forståelige dersom vennemodellen inkorporeres i fortolkningen.

Nøkkelen til å forstå viktige aspekter ved organisasjonsdriften er møtearenaer. Det var vanlig å dra på puben etter rådsmøter eller planleggingsmøter. Puben var en av mange arenaer hvor saker som angikk organisasjonen ble brakt på bane. Folk kunne sitte å prate om alle slags temaer relatert til organisasjonen og miljøbevegelsen i timevis, gjerne ispedd mer personlige historier eller fortellinger om dagligdagse hendelser. Jeg mener at beslutninger i praksis ofte ble foretatt under slike seanser. Kontoret var bare en av mange fora for diskusjon og beslutninger. Andre arenaer kunne være arrangementer som Jordens dag. En årsak til denne 'romlige toleransen' kan være at møterommet virket mer restriktivt enn andre arenaer. Det kunne gi assosiasjoner til jobb og arbeid hos de aktive, som førte til bestemte typer av atferd og holdninger. Gata, demonstrasjonstoget eller puben ble kanskje opplevd som mer 'frie', og man kunne opptre annerledes enn på kontoret. Det virket som om medlemmene likte veldig godt å være sammen utenfor kontoret. Kanskje var det fordi andre identiteter kunne spilles ut, identiteter som for eksempel ville gjøre en avgjørelse om avskjed mer 'human', fordi man kunne ta i bruk egenskaper som var aktuelle i vennskapsforhold, men ikke i de enkeltes formelle statuser. Dette er relevant i forhold til Zdenks avgang som nasjonal koordinator. Jan og Zdenk kjente ikke hverandre før Zdenk kom til organisasjonen, men det var opplagt at de kom overens og hadde blitt gode venner. Kanskje gjorde det gode forholdet det enda vanskeligere for Jan å fortelle Zdenk at han ikke ivaretok sitt ansvar på en tilfredsstillende måte. Det er mulig at det faktum at de var venner, var grunnen til at det gikk så lang tid før noe faktisk skjedde. Men min hypotese er at deres vennskap først og fremst var en kilde til styrke som gjorde det lettere å håndtere konflikten for begge to. Zdenk og Jan kunne nemlig utnytte den gode tonen seg i mellom. Den var med andre ord en ressurs. De ville spille ut sine posisjoner som venner i denne spesifikke situasjonen, og underkommunisere sine roller som arbeidsgiver og arbeidstaker. Et forhold som hadde utviklet seg til vennskap, ble ikke lett 'kastet på båten'. Zdenk og Jan sluttet ikke å være venner selv om førstnevnte hadde skuffet Jan. Det var bare et aspekt ved Jans identitet, lederrollen, som var relevant i konteksten, men Jan syntes først og fremst å opptre som en venn for å håndtere den vanskelige situasjonen. Statusene som venner og kolleger ble blandet sammen, og dette resulterte i en tvetydighet som ble en viktig strategi for å hanskes med slike typer konflikter.

Jeg er av den oppfatning at fleksibiliteten var et resultat av 'vennemodellen'. Diskusjonene kunne likesågodt tas på puben når det var venner og uformelle relasjoner som var utgangspunktet for arbeidet. Dette forklarer hvorfor Zdenk forlot posisjonen sin i løpet av Jordens Dag. Konfrontasjonsøyeblikket mellom ham og Jan kunne ha funnet sted hvor som helst, og når som helst. Jeg trodde at det ville være passende å ta denne ubehagelige samtalen på kontoret. Kontoret var riktignok den formelle arenaen for organisasjonsdriften, og de hadde kontortid og møtevirksomhet som de fleste andre organisasjoner. Bestemmelser syntes imidlertid i praksis å kunne bli tatt hvor som helst når noen sentrale personer fra staben var samlet.

En gruppe av venner var det reelle utgangspunktet for Grønn Klode da den ble stiftet. Rammebetingelsene for organisasjonens virksomhet ble imidlertid raskt snudd om med hendelsene i november 1989. Men det betydde ikke at 'innholdet' i verdiene og grunnlaget for organisasjonens eksistens forandret seg. På tross av institusjonalisering av rutiner og prosedyrer, var det først og fremst vennemodellen som var det praktiske og reelle grunnlaget for samarbeid, beslutningsprosesser og konfliktløsning. På dette grunnlaget kan det sies at medlemmene i Grønn Klode formelt var et interessefellesskap ved at de kjempet for et bedre miljø. Men det var ressurser som var basert på et identitetsfellesskap som ble brukt for å arbeide for disse interessene.

Vennemodellens implikasjoner

Et av mine sterkeste inntrykk av informantene mine etter feltarbeidet, var at de ofte hadde snakket om frihet. De ville forsvare friheten som landets innbyggere hadde fått, på tross av at de tydelig så negative utviklingstrekk ved denne friheten. Men frihet gikk først og fremst på et personlig plan. Frihet betydde å kunne kle seg, oppføre seg og handle som en selv ville. Frihet betydde også bevegelses- og handlefrihet i organisasjonen, og fravær av ordrer, påbud og diktater. Folk var stort sett enstemmige i beskrivelsen av Grønn Klode som en organisasjon hvor de også hadde muligheter for å arbeide selvstendig i praksis. Informantene brukte ordet frihet, på en måte som jeg forstod som tilsvarende med selvstendighet eller selvbestemmelse (heretter bare kalt autonomi). Nedenfor skal jeg fokusere på aspekter som understreker hvordan dette ble manifestert i holdninger, handlinger og praksis.

Læring gjennom erfaring

En praktisk konsekvens av verdien av autonomi og selvstendighet var at medlemmer av staben såvel som de frivillige, måtte ta ansvaret for gjennomføringen av prosjekter alene. Eksempelet nedenfor illustrerer dette:

Jaromil var en av de unge, aktive frivillige i Grønn Klode. Han skulle gjennomføre en underskriftskampanje utenfor lokalet til det statlige energiselskapet, og det var første gangen han skulle arrangere en aksjon alene. En rekke ting gikk galt. Om morgenen hadde han måttet ta en drosje til det gamle kontoret for å hente en koffert med utstyr og brosjyrer, som han hadde glemt. Men han fant ikke kofferten, fordi ingen hadde fortalt ham at den var i kjelleren. Kvelden før hadde han dessuten vært på puben og malt bannere etterpå. Dagen derpå var det klart at det var helt mislykket, fordi det var malt med en skrift som var alt for liten til at den ville synes dersom bilder av demonstrasjonen kom i avisene.

Det var Zuzana som i ettertid fortalte meg om denne hendelsen. Da hun berettet om Jaromils bestrebelser sa hun at noen kanskje burde ha fortalt ham disse tingene på forhånd, men det var nå likevel hans egen tabbe. Det var dessuten hans første arrangement. Zuzana konkluderte leende; «alt dette er litt morsomt for meg». Jeg var ganske sjokkert over at hun kunne reagere på en slik måte, men sa ingenting. Jeg tenkte på at det var jo ikke bare Jaromil dette gikk ut over, men hele organisasjonens rykte og profesjonelle image. Det hele så temmelig amatørmessig ut, og budskapet kom jo ikke ut til folk når bannerne var uleselige på bildene i avisene.

Autonomi-verdien hadde sine konsekvenser for læringsprosessene til yngre medlemmer av organisasjonen. De ble i svært liten grad bevisst veiledet av mer erfarne folk i staben. Zuzana trakk ikke de samme dommedagskonklusjonene som meg angående Jaromils første arrangement. For henne var Jaromils tabber kun hans egne, og i tillegg tabber han ville lære av til neste gang. Dette uttrykker en holdning som vektlegger den subjektive erfaringen som viktigste læremester. Jeg tror ikke det var slik at mer rutinerte medlemmer bevisst holdt tilbake nyttig informasjon, men at det ikke falt dem inn at noen kunne trenge informasjonen. I tillegg tror jeg at staben lot være å konfrontere andre med eventuell dårlig innsats fordi de mente at de ikke hadde noen rett til det. Et av de viktigste komponentene i vennskapsrelasjoner er å behandle sin venn som likeverdig, jamfør Halperns definisjon. Rettledning eller irettesetting ville også bety at man gjorde seg til dommer, eller sjef, over den andre. Min forestilling med hensyn til gjennomføringen av aksjoner, var at mer erfarne medlemmer og spesielt lederne, nærmest hadde en plikt til å rettlede andre. Men dette ville ha synliggjort statusforskjellene som formelt var tilstede i organisasjonen ved at de hadde leder, stab og frivillige. En aktualisering av de asymmetriske maktrelasjonene ville ha underminert fundamentet for hele samhandlings-praksisen. Å rettlede andre syntes med andre ord å gå på tvers av forestillinger om Grønn Klode som organisasjon og fellesskap. Flere informanter var jo bevisste på de negative konsekvensene ved selvstendigheten som hver enkelt hadde i arbeidet. Men jeg observerte aldri at noen kritiserte andre for manglende arbeidsinnsats. Ivan var den eneste jeg snakket med som indirekte kritiserte noen (se neste kapittel om Elena og Jennifer), og det var i et intervju, ikke i samhandling med andre.

«Vi liker ikke autoritet»

Jeg mener også å kunne forstå bedre forholdet, eller problemet mellom ansatte og frivillige i lys av sterke autonomi-idealer. Det virket som om medlemmene i Grønn Klode mente at hver person hadde sine grunner, og dermed rett til å handle som man selv ønsket. Å bli beordret ville neppe motivere noen til å gjøre en innsats og bli ansvarlige for prosjekter. Selv om staben i Grønn Klode visste at de måtte fordele ansvar og oppgaver på grunn av arbeidspresset, og for å lære opp nye folk (for å sikre kontinuerlig drift i framtiden), så gjorde de det nødig, og med store kvaler: Da saken om håndteringen av de frivillige ble debattert på et rådsmøte, var kjernen i debatten at de hadde et problem, men ikke visste hvordan de skulle løse det. Jan sa: «Vi må ikke bare si hva de må gjøre, men finne ut hva de interesserer seg for...Vi vet ikke hvordan vi skal kommunisere med disse menneskene». Da innrømmet Zdenk: «Jeg vet ikke hvordan jeg skal gi arbeid som jeg selv ikke liker, til frivillige». Jeg mener at Zdenk uttrykker noe helt sentralt her. Han var nasjonal koordinator, en status som skilte ham fra de andre, og som gav ham rett til å bestemme, delegere og vise autoritet. Han burde fordele arbeid til andre. Men tanken hans syntes å være: Hva var det med ham som gav ham rett til å beordre andre til noe? Således går det fram at kjernen i problemet med de frivillige kanskje ikke ligger i relasjonene mellom kjernepersonell og frivillige, men i personene i staben sin selvforståelse. Zdenk viste at han manglet selvtilliten som skulle til for å kunne delegere arbeidsoppgaver til andre, og Jan, lederen selv, manglet kunnskapen som trengtes for å kunne håndtere de frivillige i organisasjonen. Ivan oppsummerte det på en treffende måte da han fortalte at han hadde forsøkt å skape klare styringsstrukturer i organisasjonen tidligere, uten å lykkes: «vi har en spesiell type av folk, og det er vanskelig å jobbe med dem. Jeg er en av dem, selvfølgelig! Vi liker ikke autoritet, vi ønsker å gjøre det vi gjør, og det uten at noen forteller hva du skal gjøre».

Vennemodellen synes mer aktuell for å forstå praksisen i Grønn Klode enn den arbeidssstrukturen som jeg skisserte i kapittel 3. Jeg anser likevel begge perspektivene som nødvendige for å gi en fullstendig skisse av organisasjonen, men jeg betrakter vennemodellen som grunnlaget for en reell organisering. En parallell kan trekkes til Tyrkia, der White forteller at kvinner i storbyen er spesielt aktive i frivillige organisasjoner som er basert på allerede etablerte vennenettverk og nabolagsrelasjoner. Hun utfordrer forestillinger om at medlemskap baseres på individuell kontraktmessig basis, og hevder at suksessen til slike organisasjoner i fattige strøk «is due in a large part to their very 'informal' organisation, based on pre-existing webs of mutual support and trust» (1996:148-49). Praksisen til Grønn Klode i Praha er i så måte langt i fra eksepsjonell.

Avslutning

Jeg har vist at vennemodellens betydning har bakgrunn i samhandlingsprosesser og organiseringspraksiser fra kommunistepoken. Personlige forbindelser og vennegjenger er gjerne utgangspunktet for å danne ulike former for interessegrupper. Analysen viser at de personlige relasjonene mellom medlemmene skaper grunnlag for samarbeid og effektivitet. Dette resulterer i en organiseringsform som kjennetegnes både som et identitets- og interessefellesskap. Men vennemodellen er ikke ensbetydende med at vennskap som sådan er like viktig for alle, slik presentasjonen av Zuzana og Elena viste. På tross av institusjonalisering og endring, så finnes det en stor grad av kontinuitet i samhandling og praksis i organisasjonen. Bruken av uformelle forbindelser og personlige relasjoner for å oppnå konkrete mål, mener jeg er en sentral komponent i en lokal variant av civil society, eller det 'moralske fellesskapet'.

Jeg har også indikert at vennemodellens betydning fører til visse praksiser som skaper frustrasjon, men samtidig er kilde til stolthet og følelse av særpreg. Vennemodellen må sees i sammenheng med personlige behov og opplevelsen av fellesskap, men også med eksponeringen overfor andre organiseringsmåter. Det fører også til at tilsynelatende motstridende organisasjonsmodeller er tilstede i Grønn Klode. Dette vil være temaet for det neste kapittelet.


Kapittel 5 - Som ulike strømninger

David, Karel og jeg diskuterte på en salig blanding av engelsk og tsjekkisk, hvor forskjellige menneskene i organisasjonen var. David sukket og sa: «det er svært vanskelig å endre noe fordi de menneskene som alt er i organisasjonen ønsker ikke mer disiplin. Jan har ikke lyst, JiÍi heller ikke. Av de tre viktigste lederne i Grønn Klode er to i mot endringer. Da blir det i sannhet vanskelig. Men Marketa har lyst, og Elena også, tror jeg». Jeg svarte; «det er virkelig som ulike strømninger». Jeg brukte et ord i en grammatikalsk feil betydning for å beskrive at Grønn Klode hadde så mange typer av holdningssett og personligheter. David nikket likevel ivrig, og jeg tror vi skjønte hverandre utmerket. Han svarte: «Ja, og det er akkurat det som Jan liker ved organisasjonen. Og det er det jeg ikke liker ved den».
- dagboksnotater og intervju med David og Karel, juni 1996

Vennemodellen var et viktig samhandlingsprinsipp såvel som en sentral kilde til trivsel og fellesskap i Grønn Klode. Samtidig var det mange konflikter mellom personer i staben som viser at vennemodellen ikke alltid fungerte for medlemmene i praksis. Dermed fungerer den heller ikke tilfredsstillende som forklaringsvariabel på organisasjonskulturen. Jeg vil i dette kapittelet vise hvordan konflikter kan være uttrykk for motstridende perspektiver på organisasjonsdriften. Jeg har valgt å fokusere spesielt på to unge kvinner i staben sine prioriteringer og frustrasjoner. Kvinnene var på forskjellige måter problematiske for lederen og andre personer i organisasjonen. Analysen vil vise at antagonismene er uttrykk for den store betydningen av personlig tillit mellom aktørene, og at ulike modeller for organisering virker inn både på arbeid, trivsel og fortolkningene av den enkeltes situasjon.

Enkeltpersonene er først og fremst trukket fram i analysen fordi jeg mener at de representerer ulike verdisett. Konfliktene som de havner i er uttrykk for ulike diskurser omkring måter å realisere sine mål på. Empirien viser at «vestlige modeller» har fått økt betydning for praksisen i Grønn Klode, men at disse også fører til prosesser som reaktualiserer vennemodellens betydning. Den blir ikke bare et samhandlingsprinsipp, men blir viktig - eller kanskje viktigere - i identitetshåndteringen enn det den kanskje hadde vært tidligere.

Datamaterialet om Jennifer er omfattende og detaljert, fordi jeg tidvis hadde mye kontakt med henne, og hun snakket åpenhjertig om sine frustrasjoner til meg. Vår vesteuropeiske bakgrunn gav et grunnlag for fellesskap og felles fortolkninger av hendelser. Elena oppnådde jeg ikke samme type fortrolighet med og jeg har ikke så mye data på hennes egne fortolkninger av det som skjedde. Fortolkninger angående Elena er derfor basert på et intervju, men først og fremst på observasjon av hennes interaksjon med andre.

Kommunikasjon og konflikt

Jeg har vist at betydningen av reelle vennskap hadde ulik betydning for medlemmene i Grønn Klode. Men samtidig understreket alle informantene de uformelle relasjonene som viktige og verdifulle i intervjuer. Spesielt i forhold til Elena syntes dette å henge dårlig sammen med hva jeg observerte av antagonismer mellom henne og andre. Det syntes med andre ord å gå et viktig skille mellom forestillingen om organisasjonen som en gruppe av venner, og den sosiale praksisen som manifesterte seg som et virvar av personlige motsetninger såvel som nære vennskap. Et sentralt spørsmål er derfor: Hvorfor opererte medlemmene i Grønn Klode med et bilde av organisasjonen som 'bare en gruppe av venner' når alle slett ikke var venner?

Konfliktene dominerte inntrykket mitt av organisasjonen de første månedene. De var ikke så verbale, eller aggressive, men en undertone av spydigheter skapte en til tider forsuret stemning på kontoret. Konflikthåndtering vil tjene som inntak til å forstå problemløsnings-strategier. Det konfliktene i disse avsnittene dreier seg om, indikerer blant annet tilstede-værelsen av alternative modeller til vennemodellen. Jeg vil vise at et holdningssett basert på vennediskursen, som jeg vil kalle anarkistisk, kolliderer med et holdningssett som kan betegnes som profesjonelt.

Ut av likevekt

På det første rådsmøtet som jeg deltok på, og som jeg refererte til i Introduksjonen, viste det seg at en rekke viktige ting skulle avgjøres. Flere ganger ble folk opprørte, men deltakerne på rådsmøtet viste seg generelt som eksperter i å glatte over konflikter som oppstod. Dette skjedde ikke ved hjelp av en heftig diskusjon, men med mer subtile metoder, som vil gå fram av eksempelet nedenfor. Jennifers arbeidsinstruks ble drøftet for første gang. Hun hadde da vært ansatt i seks måneder. Hun ble opprørt på møtet fordi hun ikke hadde fått noen signaler om at de skulle ta opp dette temaet på forhånd. I et intervju med meg seinere gjenfortalte hun det slik:

Da jeg faktisk så på min ting [arbeidsinstruksen], innså jeg at den ikke korresponderte særlig godt med det jeg driver med (...) Hva han hadde skrevet ned, var hovedsakelig de forskjellige tingene som Grønn Klode har gjort med hensyn til fundraising før om årene. Bare kontakte stiftelsene, få dem ferdige innen tidsfristene, skrive prosjekter, sende prosjekter (...) Men han hadde ikke inkludert noe nytt. Så hovedsakelig, han har ikke visst noen ting om hva som har foregått de siste seks månedene. Noe av det er antagelig min feil, fordi jeg ikke har sendt ut flere beskjeder og oppdateringer til de ulike lokallagene, men... (...) Jeg tenkte; vel, dette er første gang at vi virkelig snakker om fundraising siden jeg kom til denne organisasjonen. Og jeg kan ærlig si at når jeg har sittet ned og brukt gjerne en time på å forberede stoff, så har enten møtet blitt avlyst, eller det har ikke blitt noen tid på møtet. Derfor var det at jeg endte opp med å si 'Kan jeg ha ti minutter med Jan først? Så jeg kan ta tingene på listen og kanskje tilføye noe, ting som mangler, som en fundraisingstrategi. Den viktigste tingen av alle har blitt fullstendig oversett!' (...) Vel, Jan svarte i hovedsak ikke i det hele tatt. Jeg spurte 'kan vi ta ti minutter?', og han svarte ikke, og de gikk videre til alle andre. De begynte å si et par ting om prosjekter og deres ideer. Hvilket var vel og bra, men det skulle ha vært etterpå, og ikke før.

Det er flere ting å bite seg merke i her. For det første går det fram at Jennifer hadde klare ideer om hva som var de korrekte prosedyrene. Hun mente at hun burde ha blitt varslet på forhånd når saker som var relevante for henne skulle opp til debatt, og at hun var den som først burde få si sin mening.(64) At det arbeidet som hun hadde gjort de siste månedene skulle tas opp til vurdering, var selvsagt for henne, men måten det ble gjort på var feil. Hun ble skuffet over at Jan bare overså hennes forespørsel om noen minutters samtale. Han gadd ikke en gang å reagere. Hverken hennes stilling eller hennes posisjon som stabsmedlem ble tatt på alvor, slik hun tolket signalene.

Jennifer sa med dirrende stemme til forsamlingen at de ikke hadde nevnt for henne at de skulle diskutere hennes arbeidsfelt, og sa at hun ville snakke litt med Jan først, og reaksjonen kom umiddelbart. De andre deltakerne signaliserte med små urolige kroppsbevegelser at de syntes kritikken var uventet og ubehagelig. De flyttet seg på stolene og kikket alle andre steder enn på Jennifer. Ingen sa noe bortsett fra ordstyrer, som prøvde å glatte over konflikten ved å si; «vi vil bestemme at dette er del av ansvarsområdene til NKC, ikke nødvendigvis fundraiserens jobb». Jan sa også forklarende til de andre for å 'unnskylde' Jennifer; «Jennifer leter etter nye måter å gjøre fundraising på». Men stillingsansvaret forble uklart, og temaet ble umiddelbart droppet etter dette, slik jeg seinere erfarte at ømtålige tema ofte ble.

Jeg fikk aldri Jan til å kommentere denne hendelsen, men for Jennifer var problemet med arbeidsinstruksen sentralt, og et tema hun mange ganger vendte tilbake til. Hun klaget over manglende instrukser for hva de ville at hun faktisk skulle gjøre, og hvilke resultater de forventet. Det var Jan hun henvendte seg til om disse problemene fordi han var leder og dermed sjefen hennes. Men disse sakene syntes ikke å være så viktige for Jan, og ingen satte seg ned med det mål å avklare saken for henne.

Men det var ikke bare Jennifer som kunne komme ut av likevekt på rådsmøtet. Noe liknende skjedde igjen kort tid etterpå. Noen hentydet at Jan burde få de ulike lokallagene til å lese gjennom pressemeldingene som han hadde til oppgave å skrive. Han hadde blitt opprørt og truet med å trekke seg dersom de krevde at han skulle forandre på sine arbeidsmetoder. Denne hendelsen ble gjenfortalt til meg etterpå. Selv om jeg var tilstede, hadde jeg ikke observert at han var opprørt i det hele tatt. På det tidspunktet oppfattet jeg bare tydelig trusselen i ordene «da går jeg». På dette tidspunktet glattet en person over ved å si avvergende «nei, vi mente ikke deg, Jan». Disse to empiriske eksemplene viser hvordan folk oppførte seg ved 'emosjonelle utbrudd'. Dette vil jeg utdype nedenfor.

Konflikthåndtering

I sin analyse av en symbolsk handling(65) utvikler Nora Gotaas i sin hovedfagsoppgave fra 1992 en teori om kommunikasjon som hun kaller «en tsjekkisk, atmosfærisk argumentasjonsform» (1992:88). I debatten som fulgte den symbolske handlingen var det visse særtrekk som hun beskriver på denne måten: «Kravene som ble formulert var aldri nøyaktig avgrenset. Man fokuserte ikke entydig for eller i mot standpunkt: Posisjonene ble uttrykt på en vid, lite fastlåst og upresis måte» (1992:77, understrekning i original). Argumentasjonene var ikke-konfronterende, mangetydig og produserte og bevarte en atmosfære (ibid:80). Denne argumentasjonsformen settes opp mot det Gotaas kaller et «byråkratisk argumentasjonsideal» (ibid:86) som rendyrker argumentene, og gjør dem konkurrerende innenfor en diskurs, det vil si at man foretar en avveining av pro et contra hvor det tyngste argumentet til slutt vil vinne. Denne dualistiske argumentasjonsstilen etterstreber det Gotaas kaller et «klimaks». Det betyr at det til slutt skapes en åpen konfrontasjon som fører til en løsning av konflikten, eller i det minste forandring. Hun trekker inn Gregory Batesons arbeid fra Bali hvor han sier at konflikter ikke løses ved at de forsøkes fjernet. De aksepteres heller som en tilstand (ibid:87). På samme måte søker heller ikke den atmosfæriske argumentasjonen et klimaks. Men den konfronteres med den byråkratiske argumentasjonsformen. En tsjekkisk argumentasjonsform består med andre ord av en blanding av disse typene. Man vil forsøke å unngå klimakset, og spre konfrontasjoner utover i tid. Sterke sanksjoneringer mot åpen aggresjon gjør at man unngår brutale sammenstøtninger (ibid:88), og søker prosess, bevegelse og atmosfære, «som skapes underveis» (ibid:90).

Gotaas' teori om «en tsjekkisk, atmosfærisk argumentasjonform» kan til en viss grad kritiseres for å være unødvendig eksotifiserende. Til sammenlikning har Archetti i sin komparasjon av nordmenn og latinamerikanere (1984) kommet fram til det samme, men her er det nordmenn som søker å unngå konfrontasjoner og 'klimaks'. Jeg finner likevel teorien anvendbar, fordi den i stor grad beskriver både kommunikasjonsmønstre og konflikt-håndteringsstrategier, slik jeg opplevde dem:

I en diskusjon mellom en rekke mennesker snudde en kvinne seg plutselig mot meg og spurte om jeg forstod. Da hun fikk bekreftet det, sa hun at hun måtte vende oppmerksomheten tilbake til diskusjonen, «for det kan bli emosjonelt, og noen må roe gemyttene». På samme måte som denne kvinnen påtok seg oppgaven som fredsmegler, hadde ved ulike anledninger også møtedeltakerne denne rollen. Det ble ikke alltid gjort ved ord, men også ved kroppsspråk; enten forlate rommet, sette seg ned dersom man tidligere hadde stått, slå ned blikket, eller signalisere at man 'gav opp' og tok i mot kritikken, som JiÍi gjorde da Jennifer ble opprørt. Han sa «hør, jeg beklager», og satte seg taus ned på gulvet. Når en konflikt oppstod, ble med andre ord energien brukt til å avverge og manøvrere deltakerne ut av den ubehagelige situasjonen. Gjenopprettelse av gode relasjoner ble prioritert framfor en konfrontasjon omkring saken som konflikten dreide seg om. Det var blant annet dette som gjorde Jennifer så frustrert: «Hvorfor kan de aldri fortelle meg...?» Gotaas observerte også at åpen aggresjon ble negativt sanksjonert, og at «vestlige, terapeutiske forestillinger som at 'det er sunt å få det ut', eller at selvhevdelse gjennom sinne avtvinger respekt» ikke var vanlig (1992:129). Tvert i mot ble sinne nærmest oppfattet som noe farlig (ibid). Årsaken til dette synes å være at aggresjon og sinne assosieres med det å mangle kontroll over seg selv. Det viser at personen er uten beherskelse og dannelse.

Jeg observerte mange ganger at en møtediskusjon ble avsluttet uten at deltakerne hadde kommet til noen form for konklusjon. Mine informanter vektla også betydningen av det de kalte 'en god atmosfære': Dersom diskusjonen ble holdt i en dårlig atmosfære, var det ingen vits i å fortsette. Den kunne ikke bli konstruktiv så lenge stemningen i rommet ikke var god. Et eksempel på dette er at i en kort rapport som ble gitt til deltakerne etter et av rådsmøtene ble diskusjonstemaet nevnt, men synspunktene ikke alltid referert. En diskusjon ble omtalt kun med disse ordene: «Langvarig, ikke-konstruktiv diskusjon - det er like godt å ikke skrive det ned».(66) Temaet som diskusjonen dreide seg om, ble heller aldri brakt på bane i formelle møte-sammenhenger i løpet av de neste tre månedene jeg fremdeles var i organisasjonen. Denne måten å håndtere konflikten på, gjorde at saken tilsynelatende forble uløst. Men en alternativ fortolkning er at prosessen vedvarte i en slags foreløpig stillstand. Min hypotese er at temaet ville bli gjenopptatt ved seinere anledninger når det ble opplevd som passende eller 'naturlig'. Dette tror jeg kunne ta mange måneder. Denne kommunikasjonsstilen passet dårlig inn i Jennifers forestillinger og idealer om samhandling og praksis i en organisasjon, slik det gikk fram av monologen hennes overfor. Jeg vil nå gjøre nærmere rede for dette.

Jennifers frustrasjon

Jennifer møtte som sagt mye motstand i ulike former da hun prøvde å foreslå og realisere prosjekter. Hun slet med å få gjennomslag for prosjektene sine blant annet fordi forslagene hennes var ukjente og i manges øyne urealistiske. Hva var så spesielt med hennes ideer? Hvorfor ble hun ansatt dersom ingenting nytt kunne realiseres? Et eksempel er opplevelsen hun hadde hatt et par uker etter at hun begynte i organisasjonen. På møtet begynte en debatt som dreide seg om å finne alternative møtelokaler fordi det gamle kontoret var så lite og bråkete. Hun foreslo å ha møtene i foajeen på et hotell i nærheten. Jennifer mintes opplevelsen på denne måten:

Responsen for meg på den tiden, siden jeg var ganske ny der og jeg virkelig prøvde å foreslå noe konstruktivt, var knusende. De tok det ikke seriøst i det hele tatt, de behandlet meg veldig nedlatende, og de fleste på møtet så ikke en gang på meg. (...) Og i stedet for å bli sint, 'hvordan våger han å få meg til å føle meg slik!', alt jeg gjorde var å komme med konstruktive forslag, kanskje det var elendig tsjekkisk, men jeg trodde han ville ha forslag.... Jeg ble virkelig opprørt, og jeg gikk fra det møtet, og tenkte 'gud, folk kan få deg til å føle deg sååå liten, ved å ikke gjøre noen ting, bare ved å la være å se på deg'.

Opplevelsen av å ikke få noen form for oppmuntring og støtte var nedbrytende. Jennifer sa at hun mistet all selvtillit i løpet av de første månedene, selv om hun etterhvert skjønte at tausheten ikke var direkte rettet mot henne, men heller mot det hun representerte: «De mistror deg ikke nødvendigvis som en person, men tenker «vel, hun skjønner ikke hvordan ting fungerer her i Tsjekkia». Og jeg vet om mange som har fått det inntrykket: Det fungerer for dere i Vesten, men det vil aldri fungere her, og du vil aldri forstå». Forholdet mellom tsjekkere og «utenlandske eksperter» behandlet jeg i kapittel 3. Poenget her er å illustrere hvordan Jennifer følte at de andre signaliserte en type desillusjonisme, som gjorde det legitimt å behandle henne på den måten. Hvorfor kunne ikke staben forklare Jennifer hvorfor hun ikke kunne realisere de prosjektene som hun foreslo? Når hun bad om råd var svarene som kom vage og uklare, hevdet hun.

Om de bare kunne fortelle meg en god grunn hvorfor ting ikke skulle gå, men de gir aldri skikkelige svar. De bare ler det hele vekk, eller er negative. Åh, gud, jeg hater denne pessimismen. På en måte: jeg vet at de har gått igjennom mye, og at det er på grunn av deres historie, men... (...) om de bare kunne opptre menneskelig!

Jennifer brukte samtalene og intervjuene med meg som mentale utblåsinger overfor en annen kvinnelig utlending. Hennes frustrasjon ble stor sett skjult i det daglige arbeidet i Grønn Klode, etter hva jeg kunne se. Hva mener Jennifer her med 'menneskelig'? Hva slags implisitte normer ligger til grunn for utsagnet? Det er nærliggende å forklare dem som kulturelle forskjeller, og dette vil jeg komme tilbake til. En troverdig forklaring for motstanden er at Jennifer prøvde å sette i gang prosjekter som aldri tidligere var blitt gjennomført, slik at det fantes ingen erfarne personer som hun kunne rådføre seg med. Hun mente at mange ikke hadde forståelse for nødvendigheten av den type fundraisingaktiviteter som hun la vekt på: skape nye prosjekter som kunne bli årlige foretak som kunne gi inntekter når det ikke lenger fantes så mange stiftelser å søke om økonomisk støtte hos.

En kommentar om kommunikasjon

Det er naturlig å spørre hvordan jeg har kommet fram til en forståelse om kommunikasjons-mønstre som syntes så ubegripelig for Jennifer, og jeg vil derfor forklare årsaken til denne innsikten: Før feltarbeidet begynte, var jeg på hyttetur med flere unge tsjekkiske familier. Noen kunne engelsk, andre ikke og de var i varierende grad interessert i mitt nærvær. Dette førte til at jeg ofte i ro og fred kunne sitte i flere timer og lytte til samtaler. Jeg la merke til at i mange tilfeller snakket en person vel og lenge uten å bli avbrutt. Så kunne vedkommende stoppe opp og bare stirre lenge ut i luften. Noen ganger ville samtalepartneren plukke opp tråden og svare, men like ofte ville denne forbli taus, og taleren ville fortsette etter at de begge hadde sittet en stund i taushet. Folk virket trygge og avslappete i denne stillheten, i motsetning til hva som ville vært tilfelle i andre «kulturer» eller blant andre sosiale grupper. Mange steder i Norge ville man for eksempel raskt prøvd å finne noe å prate om fordi stillheten ofte oppleves som ubehagelig (selv om dette selvfølgelig varierer etter hvor godt man kjenner hverandre og i hvilke miljøer man ferdes i - også i Tsjekkia).

Jeg forsøkte under feltarbeidet å øve meg opp til å sitte taus, og bekjempe trangen til å komme med en kommentar, småord, eller et spørsmål dersom stillheten senket seg mellom min samtalepartner og meg, for å se om det hadde noen innvirkning på samtalens utvikling. Som regel ville han eller hun gjenoppta tråden eller styre samtalen over på et nytt tema, slik jeg håpet vedkommende ville gjøre. Jeg satt igjen med en følelse av at jeg hadde fått vite mye mer enn dersom jeg hadde kommet med mer direkte og pågående spørsmål. I intervjusituasjoner betydde dette at jeg lot den som ble intervjuet i stor grad styre samtalen selv. Jeg prøvde å ikke presse min egen kommunikative stil på informantene (trangen til å kommentere, nikke enig, kanskje avbryte). Jeg hadde sett hvor viktig dette var i begynnelsen av feltarbeidet. Da var jeg med på et møte mellom en gruppe amerikanere og noen aktivister fra Grønn Klode. Amerikanerne virket aggressive og pågående og forsøkte å 'presse' ut konkrete svar av Karel og David. Det var tydelig hvor vanskelig de syntes dette var, og de ble usikre og tause.

Ved å koble observasjoner av menneskers atferd og studere lokale sosialiserings-prosesser, kan man danne seg ett sett av inntrykk og ferdigheter om andre kulturelle gruppers kommunikasjonsstiler. Dette kalles 'metakommunikativ kompetanse' (Briggs 1986). Jeg mener selv at jeg oppnådde en viss kompetanse i Briggs' forstand rett og slett fordi jeg ble så fascinert av det store potensialet for misforståelser som lå i møtet mellom tsjekkere og utlend-inger. Dette er utgangspunktet for å analysere problemene som Jennifer hadde i et annet lys:

«Jennifer kjenner ikke våre veier»

Kan staben i Grønn Klode være så negativ og 'umenneskelig' som jeg har presentert dem som her? Ved å skifte perspektivet fra Jennifer til Jennifer, vil bildet nyanseres. Tilsynelatende kommer Ivan med kraftige innrømmelser etter et møte hvor et av Jennifers forslag blir forkastet: «Jennifer kommer alltid med gode og positive ideer, og så er vi sånn. Vi bare ler og fjaser. Vi er onde. Jeg har allerede sagt det til henne». Dette svaret gav han til en person som spurte ham om hva han syntes om et møte de nettopp hadde hatt med Jennifer, men jeg følte at det var halvveis henvendt til meg. Han ville gi inntrykk av at han syntes at de ikke oppførte seg korrekt ved å spøke slik når Jennifer var alvorlig, at det ikke var moralsk riktig. Under en samtale en ukes tid etter denne hendelsen, sa han imidlertid dette: «men Jennifer burde vite nå hvordan hun skal presentere forslag for å få oss mer med på det. Hun bare durer i vei 'hei, jeg har en idé!!'...det får oss under bordet».

I dette utsagnet ligger flere nøkler til å forstå motstanden som Jennifer stadig følte. Ivan hentyder at kjernen i motstanden gikk på måten hun sa ting på. Han mener at hun burde ha lært seg de rette kommunikative strategiene etter å ha vært i organisasjonen så lenge. På tross av Jennifers refleksive og forsiktige holdning i sine egne øyne, så var hun ikke sensitiv nok. Ivan mente selv at han hadde prøvd å fortelle henne noe om de rette metodene. Ivan kom med sentrale aspekter i «oppskriften» i den samtalen som jeg refererte til ovenfor. Ifølge ham burde Jennifer være mer forsiktig og ikke si ting så direkte. En bedre strategi var å ha en idérunde og få alle de forskjellige forslagene ned på papiret. Deretter kunne hun si forsiktig 'hm, her er det jo kanskje noe...', i et antydende tonefall.

Da Jennifer lanserte coffeemorning-forslaget sitt, (se kapittel 3), kunne jeg observere hvordan hun ble opprørt over at de ikke tok henne på alvor, og derfor prøvde å overtale dem med flere typer argumenter. Dersom den oppskriften som Ivan gav var riktig, så var følgene at hun bare fikk tilhørerne enda mer 'under bordet' - en metafor for å beskrive hvordan tilhørerne ble usikre og unnvikende, og ikke visste hva de skulle si eller hvor de skulle se hen. Coffeemorning-debatten var spesiell i den forstand at i løpet av den tiden jeg var der, var det den eneste gangen hennes forslag førte til en lengre diskusjon - hvor de andre begrunnet med flere typer argumenter hvorfor de var negative. Men Ivan konkluderte pessimistisk etterpå i en samtale med meg: «Jennifer kjenner ikke våre veier. Hun er ikke særlig sensitiv til disse tingene. Hun burde stoppe når folk ler og fjaser, men hun bare fortsetter».

Ivan antydet altså at Jennifer overså grunnleggende faktorer i samhandlingmønstrene og kommunikasjonsformene i organisasjonen. Jeg tror disse i stor grad kan identifiseres med den «tsjekkiske, atmosfæriske argumentasjonsformen» og vennemodellen. På sin egen måte hadde Ivan ved ulike anledninger sagt til henne at hun burde jobbe med å få i stand en fundraising-gruppe. Jennifer gjorde også forsøk på det. Men i lys av Ivans utsagn, mener jeg at hun neppe forstod den fulle betydningen og viktigheten av en slik gruppe. Det viktigste i denne sammenhengen var kanskje ikke en gruppe som hun kunne delegere konkret arbeid til, men en gruppe mennesker som kunne være hennes meningsallierte. På den måten kunne hun få signaler om at ideen kunne ha noe for seg før det ble lansert i alles påsyn. Når det så ble foreslått på møtet ville også andre allerede være informert om det. Forslaget ville virke mer gjennomtenkt og realistisk enn dersom man lanserte det alene. Det viktigste synes altså ikke å være hver persons individuelle, følelsesmessige velvære av å merke støtte, men den psykologiske effekten det å ikke stå alene ville ha på de andre i gruppens meningsdannelse.

Samtidig som Ivan kritiserte Jennifer for å ikke 'kjenne våre veier' så var han og andre også refleksiv og kritisk til disse 'veiene'. Ivan mente at folk generelt var passive og redde for å vise eller ta ansvar, og henviste til utdanningssystemet og sosialiseringsprosesser for å forklare årsaken til dette. Et eksempel var mangelen på gruppeundervisning. Jeg ble fortalt at elevene sjelden fikk muligheter til å arbeide sammen i grupper om prosjekter. Dermed fikk de ingen øvelse i å samarbeide. Foreldre oppdro heller ikke ungene til å ta ansvar. Dette undersøkte jeg ikke nærmere under feltarbeidet, men det peker på viktige sammenhenger mellom sosialiserings-mønstre og de ulike formene som sosialt engasjement i ulike samfunn får (se John Knight 1996). Minst fire personer kommenterte sosialiseringsmønstre uavhengige av hverandre. Da Bruno og jeg diskuterte dette med at folk var redde for å stå fram, sa jeg at paradoksalt nok så var folk veldig individualistiske, i den forstand at de ville utføre arbeidet på sine egne måter, slik jeg observerte i organisasjonen. Bruno sa tørt at jeg hadde nok rett i det, men at det var en «individualitet uten ansikt, en individualitet uten et sterkt individ». Jeg mener at Bruno her uttrykker det samme som Holy, selv om de bruker ulike betegnelser. Holy hevder at tsjekkerne er 'kollektivt orienterte' og misliker sterke individuelle forskjeller. Dette springer ut av et fellesskapsideal som manifesteres i homogenitet og enighet (1996:64). De egalitære verdiene har lange historiske røtter, og var det aspektet ved de sosialistiske idealene som folk opponerte minst mot (ibid:160).

Til en viss grad samsvarer dette med mine observasjoner i organisasjonen. Som jeg seinere skal vise, ble det sanksjonert negativt mot Elena som ikke ville innordne seg fellesskapet. Det var også tydelig at de andre i Grønn Klode betraktet Jennifers væremåte som lite tillitvekkende. Jennifer lanserte alltid forslagene sine alene, og flere ganger begynte hun å argumentere mot de andre. Det var dermed tydelig at forslaget ikke var diskutert med noen noe sted på forhånd - at hun var alene i prosessen med å tenke det ut. Jennifer kan ha ment at det var akkurat på møtet at slike ting skulle taes opp for første gang. For folk i Grønn Klode var kontoret derimot det siste stedet forslaget skulle legges frem i. Jeg viste i kapittel 4 at det var vanlig å diskutere, ta beslutninger og 'drive organisasjonen' utenfor kontorarenaen. Dersom man kobler dette til Ivans 'metode', så trer konsekvensene enda tydeligere fram. Det synes som om man ikke bare kan diskutere og ta beslutninger utenfor møterommet, men man burde gjøre det.(67)

Jennifers nærvær kan ha gjort andre i staben mer bevisste på konvensjoner som gjaldt i Grønn Klode. De ble tydeligere fordi Jennifer brøt dem. Det førte iallfall til en refleksivitet hos Ivan som kom til uttrykk i samtalene våre, og i forholdet til Jennifer. Hun fortalte at hun hadde fortalt litt om problemene sine til Ivan etter at hun hadde arbeidet noen måneder i Grønn Klode. Da begynte han å vise henne støtte på møter. Jennifer fortalte også at etter at Ivan begynte å gi henne støtte på møtene, så merket hun at de andre begynte å bli mer positive til henne. Dette indikerer tydelig at Ivans 'metode' hadde noe for seg. Det illustrerer også prosessen hvor doxa var blitt til opinion og hvordan det manifesteres i personlige møter og i samhandling.

'Profesjonalisme' - en annen organiseringsmodell

Jennifer fortalte om skuffelser og frustrasjoner i forhold til et arbeidsmiljø som ikke svarte til hverken hennes forventninger omkring organisasjonsdrift, eller hennes normer for sosial atferd. Mitt inntrykk er at Jennifer selv mente at hun kunne ha akseptert alle former for kritikk og motstand, dersom den bare hadde vært presentert på en måte som hun hadde funnet akseptabel. Et viktig element i dette var å bli fortalt hvilke faktorer i et forslag som var umulige å gjennomføre. I tillegg forventet hun en symbolsk klapp på skulderen eller ros for at hun iallfall hadde kommet med forslag og engasjert seg. Hennes normer for atferd gikk på å utvise en synlig og positiv holdning til andre som tegn på respekt. Dessuten; dersom man ikke kunne stole på at folk faktisk utførte arbeidsoppgavene sine, var de i Jennifers øyne useriøse og uegnet for jobben.

Dette holdningssettet kan karakteriseres som et eksempel på en 'vestlig modell'. Denne modellen er ikke entydig,(68) men man kan likevel peke på noen idealer som synes å være en felles ramme for byråkratier og organiseringsformer i de fleste vesteuropeiske land og i Nord-Amerika. Idealet er at stabile strukturer og et fast regelverk skal sikre legitimitet og rettferdighet. Det skal være personavhengig, som betyr at dets eksistens ikke skal være knyttet til bestemte personer, og det skal være målrettet, slik det manifesteres i Webers idealtypiske byråkratimodell:

«Forvaltningens ideal er (...) å treffe avgjørelser på et strengt formalistisk grunnlag ut fra rasjonelle regler og - der disse svikter - ut fra 'saklige' betraktninger om hva som er hensiktsmessig. Uten å la personlige motiver eller følelsesmessige hensyn spille inn på noen som helst måte, skal disse avgjørelser treffes uten egenrådighet eller uberegnelighet, og i sær 'uten persons anseelse'.» (Weber 1990:92).

Grønn Klode hadde mange trekk som Weber identifiserte som byråkratiske kjennetegn (ibid:107): Organisasjonen hadde i teorien faste kompetanseområder for utøvelse av myndighet (leder, styre og rådsmøte), det fantes et embetshierarki og høyere og lavere instanser, som uttrykkes i et ansettelsessystem. De hadde saksdokumenter og et kontor, og «embetsutøverne skjøtter sine stillinger i henhold til generelle regler som er mer eller mindre faste, mer eller mindre uttømmende, og som kan læres» (ibid:109). Grønn Klode liknet med andre ord organisasjoner som Jennifer kjente rammeverket til, men den produserte ikke de handlingsmønstrene som Jennifer - og jeg - forventet.

Jennifer blir i min fortolkning den fremste representanten for et profesjonelt holdningssett, og det er derfor jeg har lagt så stor vekt på henne i framstillingen. Men hun var ikke alene. Flere personer, som David, Karel og Ivan, hadde ved ulike anledninger kjempet for, og delvis fått gjennomslag for, forskjellige endringer i organisasjonen. De oppgav flere årsaker til at de ønsket reformer:

· Bedre økonomisk styring.

· Mindre betydning av uformelle forbindelser.

· Større effektivitet i arbeidet, og mer 'ryddighet' i forholdet til frivillige.

· Et mer profesjonelt image av organisasjonen, spesielt rettet mot media og sponsorer.

Disse punktene utgjorde et holdningssett som alt i alt er uttrykk for det en informant kalte en profesjonalisering av organisasjonen. Jeg har adoptert begrepet fordi det oppsummerer momentene på en god måte. Det er også i tråd med det Menning kaller civic ties, som han definerer som et ideal om «purely abstract relationships among individuals based on shared citizenship or membership in the same polity or organization» (1997:86, fotnote 1). Dette begrepet synliggjør den typen av medlemsskapsformer som konstituerer det underliggende premisset i forståelsen av civic society.

Personer som var tilhengere av disse endringene syntes ikke å ha så mye innflytelse i Grønn Klode i den perioden jeg var der. Beretninger om tidligere diskusjoner viste likevel at denne typen holdninger på ulike tidspunkter hadde hatt gjennomslagskraft.(69) Vennemodellen var med andre ord ikke uten konkurranse, og det var tydelig at reformiveren ikke var noe nytt fenomen. Hva var det som gjorde at folk ønsket seg vekk fra vennemodellen? Ivans vurderinger av sin nye arbeidsplass kan gi en pekepinn: Han var nyansatt i en EU-finansiert stiftelse som sponset sosiale tiltak. Han hentydet at det var vanligvis mange personlige forbindelser mellom givere og mottakere i slike situasjoner. Han sa «jeg er veldig glad for at jeg er alene her. At jeg ikke kjenner noen. Nå vet jeg ingenting om folk [i de byene hvor jeg skal tildele penger]. Selv når jeg blir mer kjent med dem, vil jeg ikke ha noe med dette å gjøre». Dette tolker jeg som at Ivan var mettet av uformelle forpliktelser og hensyntaking. Flere andre uttrykte på liknende vis at de ville vekk fra de usagte normene og forpliktelsene, om at man måtte be om krisehjelp fra sine venner i stedet for å ha en fast gruppe av frivillige medhjelpere.

Men konsekvensene av å forholde seg til vestlige organisasjonsmodeller kunne være problematisk. Bruno hadde tidligere vært aktiv i Grønn Klode og ble deretter direktør i Greenpeace. Denne organisasjonen bygget på hierarkiske strukturer, og diktater fra et internasjonalt hovedkontor. Det var vanskelig for unge tsjekkiske entusiaster å forholde seg til dette, noe som hadde gjort Bruno frustrert:

Problemet var at når folk jobbet for Greenpeace, var det vanskelig å gjøre det profesjonelt. Det betyr at vanligvis dominerte de personlige forbindelsene, og påvirket arbeidet. Noen ganger på en veldig positiv måte, men noen ganger på en svært negativ måte... Det var utrolig for dem at de kunne bli sparket fra en organisasjon fordi de forstod en organisasjon som en gruppe av venner. Og det var ingen gruppe av venner, det var en organisasjon med fulltidsjobber hvor folk tok i mot lønn og hadde sine ansvarsområder. Denne mangelen på profesjonalisme, at de fremdeles, selv når de mottok penger, at de trodde at de var noe sånt som frivillige. Det betyr frivillige på denne måten; vi burde gå på puben og der bestemme hva vi skal gjøre...

Vennemodellen kolliderte med en profesjonell modell, og dette skapte store konflikter. Flere av de Bruno hadde ansatt da han ble direktør på begynnelsen av 1990-tallet, hadde liten eller ingen erfaring i en slik type organisasjonsdrift. For aktivistene var diskusjoner over øl på den lokale puben, den rette formen og arenaen å komme til enighet på. For Greenpeace-ledelsen var dette tegn på uprofesjonalitet, og på den gamle mentaliteten som hadde virket under tidene med et autoritært regime, men som nå var utdatert.

Bruno hadde hatt en rekke negative erfaringer som hadde gjort ham desillusjonert og nedbrutt, og han hadde ikke lenger noe aktivt forhold til miljøbevegelsen. Jeg tror at hans krav til 'profesjonalisme' var av en mer ekstrem karakter enn Karel, David og Ivans. Men sett i sammenheng med deres uttalelser, mener jeg at dette beviser at det var en ikke ubetydelig motstand mot vennemodellen. Den innbefattet et nett av forpliktelser som i mange situasjoner skapte trygghet, og en form for effektivitet, men også kunne lage vanskeligheter for dem som ville 'bevege' organisasjonen til endring. Nedenfor vil jeg forklare hvorfor vennemodellen har slik gyldighet, og hva som skjer når det er noen som ikke vil forholde seg til den.

Når Elena vil gå sine egne veier

Tsjekkiske Elena begynte å jobbe omtrent samtidig som Jennifer i Grønn Klode, men Elena hadde allerede vært støttemedlem i flere år. Hennes erfaringer underminerer en hypotese om at Jennifers problemer bare dreier seg om ugjennomtrengelige kulturelle forskjeller. Det illustrerer først og fremst hvordan aspekter som tillit og vennskap fortsetter å spille en slik viktig rolle, på tross av at medlemmene kjenner til andre organiseringsmåter, og i mange tilfeller er refleksive og kritiske til sin egen praksis.

Jan og Elena så hverandre ofte på kontoret. Det var tydelig å merke at de gikk dårlig overens. De kunne sende iskalde blikk og spydige kommentarer til hverandre over møtebordet. Det skjedde ofte at tilsynelatende små bagateller eller kommentarer fikk Elena til å bli oppbrakt. Jennifer beskrev en gang stemningen som at «kniver ble kastet gjennom rommet», et metaforisk uttrykk for blikkene Jan og Elena kunne sende hverandre. De neste avsnittene vil drøfte forholdet mellom dem og sette det inn i et større perspektiv av endringsprosesser i organisasjonen. Jeg vil gi et fyldig referat fra det andre rådsmøtet jeg var med på, for å fange inn motsetningene, såvel som fellesskapet.

Rådsmøtet i Brno

Rådsmøtet skulle gå av stabelen dagen etter en prisutdeling.(70)

Fredagskvelden gikk med til feiring av den som hadde blitt valgt. Tilstede var representanter fra miljøbevegelsen; både veteraner og yngre aktivister, en redaktør og produsent for et TV-program, som fokuserte på miljøsyndere, og også noen politikere. Folk kastet seg over maten og vinen, og en kake som liknet en gravkiste ble rullet fram og delt ut til forsamlingen. David fortalte at prisvinneren to år tidligere hadde kommet selv, mottatt prisen og tatt med kaken hjem til familien. Siden den gangen hadde ikke prisvinnerne blitt invitert. «Vi vil spise kaken selv», gliste David.

Rådsmøtet den påfølgende dagen ble holdt i en stemning av trøtthet og sløvhet. Forskjellige saker ble brakt på bane, og blant annet begynte deltakerne å diskutere et tema som lå under Elenas arbeidsfelt. Hun hadde fått henvendelser av en gruppe mennesker som ønsket å bli en lokal avdeling av Grønn Klode. Elena var positiv til dette i motsetning til de fleste andre. Hun ble frustrert over diskusjonen, fordi Grønn Klode ønsket å få flere medlemmer, så hvorfor kunne de da ikke ha flere lokallag? Elena utbrøt «Jeg kan ikke gjøre arbeid jeg ikke tror på. Jeg vet ikke hva Grønn Klode ønsker». Jan repliserte spydig: «har du aldri vært der?» Elena sa frustrert «da jeg begynte i Grønn Klode trodde jeg at hver enkelt kunne skape et prosjekt og så realisere det, men nå ser jeg at det ikke er sånn».(71)

Elena gikk gråtende for seg selv på vei til lunsj.

Jeg spurte etterpå en av deltakerne om hvordan tidligere grupper var blitt etablert. Milan var selv leder for et lite lokallag, og han hadde blitt fortalt at de hadde hatt en diger diskusjon da hans lokallag ble dannet. Til sist hadde de bestemt seg for å gi ham sjansen. Milan sa at det var nok lettere for ham siden han hadde kjent menneskene i Grønn Klode fra før av. Jeg skjønte seinere at innvendingene på rådsmøtet var at de ikke kjente denne gruppen av folk som Elena hadde fått henvendelse fra og derfor ikke visste noe om hvilke standpunkter de hadde, og hva de ville arbeide for. De mente at det kunne være farlig dersom denne gruppen ble del av Grønn Klode og deretter gjorde 'negative handlinger'.(72)

Etter møtet ble folk spredd. Noen reiste, deriblant Elena og Dušan, men mange ble i Brno over natten. Vi gikk i små separate grupper ut i byen. Seinere havnet de fleste tilfeldigvis på samme pub. Til sammen var det åtte-ti personer som sov på kontorgulvet den natten. En utenlandsk medarbeider, Mike, i den organisasjonen hvis kontor vi brukte, sa til meg at han og to andre til sammen hadde hatt nok plass til å huse oss alle, og kommenterte; «men det ser ut til at de foretrekker å sove sammen på harde golv».

Sentrale motsetninger i organisasjonen, det personlig smertefulle, såvel som indikasjoner på det sterke fellesskapet, kommer til uttrykk her. Kontrastene mellom den gode og den dårlige stemningen, og mellom Jan og Elena, er et analytisk utgangspunkt for å forstå hvordan vennemodellen vedlikeholdes, på samme tid som den utfordres, i praksis. Jeg vil gripe fatt i det jeg oppfatter som et sentralt aspekt i analysen av samhandlingsprosesser i Grønn Klode; problemet med tillit:

Hva er tillit?

Tillit som fenomen har både eksistensialistiske og sosiale aspekter ved seg, og er et vanskelig operasjonaliserbart begrep (Sørhaug 1996:21). Helt grunnleggende kan man si at tillit er en «emotional and cognitive attitude that gives an individual the assurance to act in the face of potential risks and uncertainities» (Menning 1997:62). Tillitsforhold er basert på tidligere erfaringer, men eksisterer i seg selv kun i kraft av forventninger om andres handlinger (Sørhaug 1996:23). Med andre ord innbefatter tillit et aspekt av håp som gjør at et menneske våger å stole på at andre er pålitelige, og ikke forsøker å lure vedkommende. Tillitsforhold tar kortere eller lengre tid å bygge opp. Det avhenger av hvilke erfaringer man baserer tillitsforholdet på. Det kan ta lang tid å bygge opp tillitsforhold, men bare et øyeblikk å bryte det ned, eller ødelegge det totalt (ibid).

Seligman (1997) mener at det mange sosiologer kaller tillit, egentlig dreier seg om sikkerhet (confidence) eller fortrolighet (familiarity), og illustrerer det med 'joking relationships'. «What 'permits' the 'trust' necessary to the joking relations, to the teasing and to the ludic theft, is not trust at all, but a confidence in the existence of well-represented (and sanctioned) role relations of an ascriptive nature» (1997:36). Ifølge denne fortolkningen kan en liten gutt tulle med sin venn onkelen fordi han er mors bror, og ikke bare fordi de er så gode kompiser. Deres tilskrevne statuser legger grunnlaget for en sikkerhet som gjør at gutten vet at han ikke vil bli straffet for det, og en slik visshet har ingenting med tillit å gjøre.

Jeg liker dette bildet fordi det klargjør at tillit er nært knyttet til ambivalens og uoversiktelighet. Jeg er derimot ikke enig i Seligmans påstand om at tillit er et resultat av behov som har oppstått først i moderne samfunn (1997:36). Det synes imidlertid sannsynlig at personlig tillit har blitt et mye viktigere aspekt ved sosialt liv i komplekse samfunn enn i småskala-samfunn: Når forhold mellom mennesker ikke kan kontrolleres av normative koder, klart definerte slektskapsrelasjoner eller relasjoner i lokalsamfunnet, må den vinnes, hevder Giddens (1990:121). Når det finnes mange måter å utøve sine roller og statuser på, oppstår muligheten for, og nødvendigheten av å etablere tillit. Jo mer forhandlingsmuligheter som ligger i møtet mellom personer, jo større er potensialet for at tillit kan oppstå, fordi jo mindre kan grensene og innholdet i rollen bli forklart i henhold til formaliserte koder (Seligman 1997:39). Det er altså andres uberegnelighet og valgmuligheter som utvikler tillitspotensialet. Personlig tillit har i moderne, komplekse samfunn blitt et personlig prosjekt «to be 'worked at' by parties involved, and demands the opening out of the individual to the other» (Giddens 1990:121, utheving i original).

Man kan innta ulike tilnærminger og skille mellom personlig tillit og tillit til abstrakte systemer (Luhmann 1972, Giddens 1990). I forhold til praksiser i Grønn Klode vil jeg avgrense den komplekse problematikken og fokusere på det sosiale aspektet ved tillit mellom personer. Et fruktbart forsøk på å operasjonalisere tillit er å forstå det som en form for sosial kapital (Menning 1997). Han har hentet begrepet sosial kapital fra Bourdieu (1977), og mener at ulike typer av symbolsk kapital, som konstitueres og opprettholdes ved kulturelt spesifikke regler og forventninger, er basisen i former for personlig tillit mellom mennesker (Menning 1997:64). Jeg tror tillit er mye mer flyktig og sårbart enn den stabile akkumulasjonen som lett assosieres med kapitalbegrepet. Likevel er begrepet fruktbart i denne sammenhengen, fordi det åpenbarer at tillit bygges opp over tid, men altså lett kan ødelegges.

Så hvordan etableres tillit i Grønn Klode? Jeg vil vise at lang erfaring er en form for sosial kapital som er viktig i organisasjonen, og felles opplevelser er sentrale komponenter for å bygge opp denne kapitalen. Disse to komponentene er de viktigste i prosessen med å bygge opp inntrykket av en person som tillitsverdig, ansvarlig og pålitelig. Dette vil bli tre fram ved å vende tilbake til Elena og Jennifer sine vanskeligheter:

Elena på 'ville' veier

Overskriften er en metafor som henspeiler på paradokset i at autonomi-idealer ble vektlagt og realisert, samtidig som at det fantes sterke føringer for hvordan den enkelte burde strukturere arbeidet og interessene sine. Dette leder inn på betydningen av erfaringer, som jeg allerede var inne på i kapittel 4: Mange framhevet viktigheten av erfaringer i ulike sammenhenger. Jans kommentar nedenfor er et eksempel på dette. Jeg prøvde en gang å få ham til å kommentere samarbeidsproblemene. Jan sa at han forstod problemet mellom ham og Elena slik:

Jeg tror det er hennes psykologi.(73)

Det er ikke spørsmål om psykologi mellom folk. Hva som er forskjellen er at det kommer folk til Grønn Klode som ikke var i organisasjonen fra begynnelsen, så de forstår ikke særlig mye av hvorfor ting er som de er. Jeg kjenner noen folk som ikke lenger er ansatte i Grønn Klode og ikke lenger er så involverte, men jeg tror(74) på dem fordi jeg har hatt gode erfaringer med dem, og jeg tror på dem, mer enn på andre folk. Så kanskje dette er spenningen mellom meg og Elena. Jeg tror det er et spørsmål om psykologi... hos Elena.

Årsaken til problemene mener Jan ligger i personligheten til Elena, og ikke i samspillet mellom dem. Det er hennes karaktertrekk som gjør at han ikke har gode erfaringer med henne. Dersom hun hadde forandret seg, ville ting gå bedre. Jan stoler ikke på Elena og andre som ikke har jobbet lenge. Jan uttrykker seg motstridende ved at han på den ene siden er skeptisk til alle nykommere, og på den andre siden skylder på Elenas personlighet som kilde til konfliktene. Her er imidlertid det sentrale hvordan han understreket gode erfaringer. Jan var ikke den eneste som indikerte at erfaring var sentralt for samhandlingen og 'makten' i Grønn Klode. Flere refererte til rådsmøter for en tid tilbake, som hadde føltes både opprivende og destruktive for dem som deltok der. Informantene henviste til dem for å forklare hvorfor strukturen i organisasjonen var som den var på den tiden jeg var der, men de var uvillige til å gå i detaljer om hva som hadde skjedd. Jan refererte til nettopp disse møtene for å forklare hvorfor det kom til konflikt mellom Elena og ham på rådsmøtet i Brno, og hvorfor diskusjonen på rådsmøtet ble avbrutt:

Vi kom ikke til noen konklusjon. Vi stoppet, for det var veldig destruktivt. Elena og Zdenk startet en diskusjon om et bredere tema, om grunnleggende ting. En slik diskusjon vil ta dager, ikke timer. For halvannet år siden hadde vi tre rådsmøter hvor vi diskuterte organisatoriske saker. Det var veldig destruktivt. Elena og Zdenk ble med i Grønn Klode etter denne perioden. De har ikke den samme erfaringen. De andre var med på den tiden, og de ønsker ingen gjentakelse.

Hendelsene på møtene mente han hadde gitt de som var tilstede et felles erfaringsgrunnlag og referansebakgrunn som skapte både fellesskap og enighet. En del av konfliktene i Grønn Klode synes således å være knyttet til personenes fartstid i organisasjonen. Det virket som om de mer «ferske» stabsmedlemmene ikke hadde ervervet seg nok kunnskap og erfaring om organisasjonen og dens praksis til at meningene deres kunne bli tatt på alvor - meningene var avvikende fordi de enda ikke hadde lært. Jeg spurte ved en seinere anledning om veteranene i Grønn Klode hadde prøvd å forklare de nyere medlemmene hvorfor ting var som de var. Jan svarte: «[n]oen ganger forsøker vi, men jeg tror ikke det er mulig å gjøre det særlig bra...da må du gå rundt og forklare det til alle. Det er sant at vi ikke gjør det så ofte som nødvendig...» Jan ville at folk skulle styre seg selv og finne ut av ting på egen hånd uten hans innblanding, slik Jaromil og andre måtte gjøre.

Min egen situasjon under feltarbeidet kan illustrere dette. Mitt tydeligste minne fra de første månedene i Grønn Klode var stabens formelle vennlighet, og min egen manglende selvtillit. Jeg forstod ikke språket eller rutinene skikkelig, og følte en distanse til en del av personene i staben, som gjorde det vanskelig å stille alle de spørsmålene som jeg brant inne med. Det førte til at jeg ble reservert og tilbakeholden. I organisasjonen opptrådte jeg fåmælt, og holdt meg til den personen som jeg skulle hjelpe med en konkret oppgave. Jeg maste ikke om opplysninger, men forsøkte å finne ut av ting på egenhånd. Resultatet var at jeg antagelig fulgte deres praksis (se avsnittet Læring gjennom erfaring i kapittel 4), både i arbeid og i interaksjon på andre arenaer. Mitt seks måneders opphold i Grønn Klode var neppe lang nok tid til å oppnå en betydelig grad av tillit. Poenget her var at jeg uten å være det bevisst under feltarbeidet kanskje oppførte meg på måter som virket tillitvekkende.

Kravet om å finne ut av ting selv var tydelig å observere ved at Jan ble så irritabel når enkelte spurte om hans råd og hjelp. Likevel hadde både han og andre klare formeninger om hvordan oppgaver burde utføres. Ivan utdypet dette poenget i et intervju da han skulle beskrive organisasjonen, og det var han selv som trakk inn Elena som eksempel.

I begynnelsen hadde vi klare ideer med Jan om hva hun [Elena] skulle gjøre, men dersom du ikke greier å håndtere visse personer... Hun har sine egne ideer, og hun gjør det som er kjekt for henne, og ikke det som er det viktige. Hun gjør det som er viktig for seg selv. Alle har et eget ego, men dersom du er interessert i det, og foretrekker å gjøre interessant arbeide [er det ikke bra]. Jeg tror det er tilfelle med Elena, slik Jan har sagt til meg.

Ivan var misfornøyd med måten Elena skjøttet vervet sitt på fordi hun ikke var engasjert i de riktige sakene. Etter hans mening, dannet på grunnlag av Jans fortellinger, var hun for egenrådig og egoistisk, og brydde seg helst med det hun selv syntes var interessant. På den måten var hun på 'ville veier' i forhold til lederen og veteranenes oppfatninger.

«Har du aldri vært der?»

Hvordan er det mulig at diskurser om frihet og vennskap hersker side om side med tilsynelatende sterke krav om konformitet og innordning? Hvordan er det mulig å ha klare oppfatninger av hva andre bør gjøre, slik som Ivan hadde om Elena, når enkelte med stolthet i stemmen samtidig karakteriserte Grønn Klode som anarkistisk? Jakubs utsagn angående diskusjonen på rådsmøtet i Brno, indikerer i denne sammenhengen noe sentralt:

Jeg tror ikke at den diskusjonen trenger å nå noen som helst konklusjon. Jeg tror ikke det er nødvendig, for disse diskusjonene er der regelmessig i Grønn Klode, med nye folk i styret, og nye folk som kommer på møtene. Jeg tror noen ganger at det er en diskusjon for diskusjonens skyld, for å lære om posisjoner.

Jakub viser her at diskusjoner og møter ble betraktet som lærearenaer der nyere medlemmer kunne skoleres i hvordan praksisen var i Grønn Klode, og hvilke standpunkter som var dominerende. Jans spydige «har du aldri vært der» i case't om rådsmøtet i Brno underbygger også denne påstanden. For meg var det utrolig at han kunne utbryte noe slikt overfor en av dem som oppholdt seg aller mest på kontoret. Men bortsett fra at det var en spydig bemerkning forteller det også noe viktig om veteranenes holdninger til læring og etablering av tillit. Grønn Klodes strategier og synspunkter læres gjennom samvær med andre medlemmer. Det gjaldt på kontoret og andre aktiviteter og sosiale arenaer hvor staben møttes. Men Elena og Dušan var sjelden med på puben, og dersom vi dro utenbys, enten på rådsmøte eller seminarer, holdt de seg mye for seg selv. De lo sjelden når resten av en forsamling fikk latterkrampe av noe som ble sagt. De hadde ikke den samme humoren, og delte ikke den interne sjargongen som de fleste andre syntes å være fortrolige med. Hva er da konsekvensene av dette?

Dette kan belyses med referanse til Shotter. Han mener at de sosiale prosessene som muliggjør fellesskap og solidaritet, baseres på følelsesidentiteter som aktørene skaper i aktivitetsflyten mellom seg(75) (1993a:54). Det er øyeblikk i en aktivitetsflyt som i ettertid gir folk en felles referanse, og som skaper delte følelser der hvor allerede delte omstendigheter er tilstede. Et godt eksempel er mennesker som søker ly i tordenvær: Deres reaksjoner på frykten uttrykkes i typen av de kroppslige aktivitetene som igjen gir «a shared sense to an already shared circumstance» (ibid, uthevning i original). Med andre ord kan man si at resultatet er at personer gir en situasjon samme betydningsvurdering (signifikans) ved at de i øyeblikket deler følelser for opplevelsen såvel som opplevelsen i seg selv.

I den forbindelse drister jeg meg til å bruke meg selv som eksempel igjen: På seminaret som ble omtalt i kapittel 3, havnet mange av deltakerne en kveld på en hagefest, som ble både lang og fuktig. Neste dag var seminaret preget av søvnige, fnisete og ukonsentrerte deltakere, deriblant antropologen. Trøttheten syntes å føre alle inn i et 'fysisk fellesskap'. Det var tydelig hvordan festens opplevelser bandt deltakerne sammen til et temmelig ekskluderende fellesskap av trøtthet og munterhet, til seminarledernes irritasjon. Da vi skulle reise, sa Jan spøkefullt: «Da jeg så deg søndag morgen, skjønte jeg at du var perfekt for Grønn Klode». Kommentaren tolket jeg som et signal på en 'du er en av oss, i noen øyeblikk'-holdning, fordi jeg ved trøttheten signaliserte noen liknende følelser for, og minnet av, det vi sammen hadde opplevd. Jeg begynte å forstå den fulle rekkevidden av å legge seminarer og møter til byer og landsbyer utenfor Praha, og sove tett sammen på harde kontorgolv. Det er egentlig samme prinsippet som ligger bak for eksempel bedriftskonferanser og regjeringsmøter på høyfjellshoteller - man løsrives fra vante omgivelser for å bli kjent med sine kolleger i full forståelse av at en festlig kveldsstemning legger andre føringer på framtidige beslutninger.

Dersom dette relateres til Elena, så mener jeg ikke at deltakelse på hagefesten i seg selv var viktig, men Elenas fravær gjorde at det da var umulig for henne å ha samme følelse for opplevelsen av seminaret. På den måten gikk hun glipp av «det totale» nære og erfarte samværet, som Jan mente at hun måtte ha for å virkelig bli integrert i organisasjonen,(76) og få en reell forståelse av hvorfor praksisene var som de var. Dette viser at deltakelse i organisasjonens virksomheter ble forstått på en vid måte. Tillit syntes å bli etablert gjennom samhandling, felles opplevelser og kanskje kroppsliggjøringen av opplevelsene.

Forhold som bygger opp tillit og vedlikeholder tillit, er komplekse, og å hevde at jeg har fanget den fulle kompleksiteten ville være pretensiøst. Jeg har derfor fokusert på det jeg fortolket som noen sentrale aspekter ved tillitsdannelse. Jeg vil nå drøfte noen aspekter ved årsaker til hvorfor jeg tror opplevelser og erfaringer er så viktige. Faren for overfortolkning er i denne sammenhengen stor, og jeg vil minne om at jeg er mer opptatt av å finne prosessene som fører til og vedlikeholder tillitsrelasjoner i sosial interaksjon, enn å undersøke det ontologiske grunnlaget for tillitskonstruksjon overhodet.

Skepsisen mot fremmede

Bruno ble for meg stående som den fremste representanten for den profesjonelle linjen, mens Jan representerte vennemodellen. På tross av ulikhetene syntes de å være like opptatt av at de måtte ha kontroll over mennesker som kom til organisasjonene. En mulig årsak til dette kan være at de ble miljøaktivister under det forrige regimet. Det lærte dem å være forsiktige i omgang med fremmede, og samtidig ha full tillit til sine venner og medsammensvorne. Dette var imidlertid ikke så viktig lenger. Jan dro iallfall denne konklusjonen da han omtalte en eldre mann som kom på et av møtene, og som han ikke stolte på. Han sa at han kunne være en provokatør fra det hemmelige politiet. «Dersom en slik mann kom til et av møtene våre før revolusjonen ville vi være mer forsiktige, men ikke nå». Men jeg kunne tydelig observere hvordan informantene mine hadde problemer med å stole på andre mennesker, og tok forhåndsregler, som for meg syntes unødvendige. Det var også vanskelig å forstå hvordan Jan kunne uttrykke en slik mistillit som han gjorde både i samtaler, og i sine handlinger overfor mennesker som kom til organisasjonen, dersom det ikke skyldtes en vedvarende forsiktighet i møtet med ukjente personer.

Jeg våger derfor å påstå at en viss skepsis hang igjen hos veteranene, som opprettholdt betydningen av felles erfaringer som grunnlag for å etablere tillit. Miljøbevegelsen hadde fått mange nye medlemmer, og mange var tenåringer eller barn da Grønn Klode ble stiftet. Erfaringsgrunnlaget til de aktive var således ikke lenger felles, og skapte negative erfaringer av typen som Bruno framhevet i avsnittet 'Profesjonalisme' - en annen organiseringsmodell. Dette kunne resultere i antagonismer mellom enkeltpersoner. Veteranene hadde heller ikke lenger muligheten til å kjenne alle personlig i miljøbevegelsen, og det førte til en viss «frykt»: Jan kalte de tidligere omtalte møtene destruktive, fordi deltakerne hadde ønsket en mer sentralisert organisasjon med en 'administrerende direktør'. Jan sa «jeg var imot det. Dersom man fikk en dum mann, eller kvinne, så kunne han eller hun ødelegge hele organisasjonen. Jeg ønsket ikke det». Både Jan og Bruno var redde for at en person man ikke kunne kontrollere, skulle komme i maktposisjon.

Jeg tror at årsaken til redselen for at «dumme menn og kvinner» skulle infiltrere organisasjonen, var at det ikke fantes formelle mekanismer (i form av statutter eller institusjonaliserte prosedyrer), eller klare rolleforventninger til ledelsesfunksjonen. Grønn Klode hadde bare hatt en annen leder bortsett fra Jan, og det syntes heller ikke å eksistere klare sanksjoneringsmuligheter som kunne forhindre eller kontrollere en eventuelt ny leders styringsform. Som jeg har vist i tilfellet med Elena, utøvde medarbeiderne sanksjoner overfor hverandre, men dette i seg selv var ikke nok til å forandre på Elenas 'kurs'. En sterk og uavhengig person ville med andre ord fint være i stand til å ignorere andres misbilligelse. Elena oppførte seg ikke slik kjernemedlemmene i organisasjonen antagelig vanligvis gjorde, og resultatet var at Jan følte at han ikke hadde kontroll - hun var ikke 'håndterbar', og derfor ikke til å stole på. Et uttrykk for dette var at alle slags endringer i organisasjonen måtte gjennom en lang prosess av avveining av mulige kandidater, slik jeg viste i kapittel 4. Jeg hadde implisitt antatt at de ulike stillingene som hadde blitt opprettet i organisasjonen var nok til at de ulike rollene var tilstrekkelig definert, og ansvarsforholdet avklart. Men det synes som om de bare var utgangspunkter for en lang prosess som gikk på å bygge 0opp tillit til andre, og samtidig skape et bilde av seg selv som en pålitelig og ansvarlig person. Dette kan til en viss grad forklare det paradoksale i at et sterkt behov for kontroll stod side om side med den 'anarkistiske' vennemodellen.

To strømninger

I første kapittel introduserte jeg strømningsbegrepet til Barth, hvor en strømning kan forstås som et diskursunivers, det vil si flere diskurser som danner et helhetlig holdningssystem. Jeg vil på bakgrunn av mine fortolkninger, hevde at det eksisterer to strømninger i Grønn Klode; en profesjonell og en anarkistisk strømning, eller det jeg tidligere i kapittelet har kalt holdningssett. De drar organisasjonen i motsatte retninger. Jeg vil kontekstualisere denne prosessen ved å drøfte forholdet mellom vennskap og tillit, og konsekvensene av at aktørene forstår organisasjonen og fellesskapet der på ulike måter.

Forholdet mellom vennskap og tillit

I Grønn Klode syntes det å være gode muligheter for å utforme rollen som medarbeider og aktivist etter egne preferanser. Det hersket en uvillighet mot å definere oppgaver og gi andre konkrete instrukser, slik jeg har vist med referanser til Jennifer, Jaromil og meg selv. Dette kan ha ledet til et sterkt behov for tillit som en måte å skape ansvarlighet på, fordi de andre medlemmene ikke har noe annet valg enn å tro på, og stole på at andre vil utføre sitt arbeid. Tillit synes å bli vedlikeholdt gjennom vedvarende 'arbeid' og gjennom samvær og opplevelser. I tilfellet med Zdenk hadde dette fungert godt, og ledet til et vennskap som gjorde oppsigelsen mulig på en harmonisk måte. Elena og Jennifer sine erfaringer viser at det fantes sterke rolleforventninger, og at andre mente at de burde oppfatte hva som var viktig å fokusere på, og hvordan det skulle gjøres. En aktiv deltakelse i alle de sosiale arenaene hvor medlemmer av Grønn Klode møttes, var den beste måten å bygge opp et inntrykk av seg selv som en ansvarlig og tillitsverdig person. Elena holdt seg ofte i utkanten av de arenaene hvor hun kunne ha forhandlet om og argumentert for sine prioriteringer, og bygget opp gode relasjoner til blant andre Jan. Mangel på tillit fra Jans side, og desillusjonisme over manglende frihet hos Elena var resultatet.

Grunnen til behovet for gode forbindelser mellom personene var ikke bare at gode relasjoner til kolleger fremmet trivselen. Et av de viktigste aspektene var at gode relasjoner var sentralt for å få noe gjort i det hele tatt. Det synes som om stabsmedlemmene og de frivillige måtte være integrert i organisasjonen på en måte som gjorde at de ikke bare var kolleger, men også venner. Konsekvensen, når forholdet mellom enkelte ikke var godt, var at det ble problematisk å være i organisasjonen. Det syntes vanskelig å opptre likegyldig eller bare være høflige overfor hverandre, av årsaker som jeg vil nevne nedenfor.

Seligman drøfter i sin diskusjon av tillit antropologen Keith Harts arbeid fra Ghana. Hart har analysert en gruppe migranter i Ghana som han hevder ble fanget mellom ulike systemer for etablering av økonomiske relasjoner: Den tradisjonelle organiseringsformen var basert på slektskapsbånd, den andre på moderne markedsrelasjoner. De ble tvunget til å etablere sosiale relasjoner på en tredje måte, basert på det Hart kalte tillit (i Seligman 1997:27). Seligman kommenterer i en lett overbærende stil, at «for him that term is close to synonymous with friendship» (1997:27). Seligman synes å mene at dette er en snever, eller feil forståelse av tillit. Jeg er av en motsatt oppfatning, dersom dette perspektivet anvendes på mitt materiale. Kjernepunktet er nettopp at i Grønn Klode manifesteres tillit som vennskapelige relasjoner.(77) Jeg forstår imidlertid dette som en spesifikk versjon av trekk ved sosial organisering: Tillitsrelasjoner kan bygges opp på ulike måter i ulike sosiale grupper, men vennskaps-forbindelser er den vanligste formen i Grønn Klode.

Ulike opplevelser av organisasjonsfellesskapet

I kapittel 4 konkluderte jeg med at Grønn Klode var en form for interessefellesskap hvor medlemmene først og fremst oppfattet seg som del av et identitetsfellesskap. Konsekvensen ved brudd på relasjonene innenfor de to fellesskapene var forskjellige. Brudd i et identitetsfellesskap vil ofte bli fulgt av «dyptgående sanksjoner» (Holter 1982:374). Dersom det oppstår en interessekonflikt, så er det ikke interessene i seg selv det strides om. I stedet fokuseres det på at aktører har sviktet (ibid:375) og fiendtlige relasjoner mellom partene kan ofte bli resultatet. I interessefellesskap er opphør av relasjoner derimot ikke grunnlag for fiendskap, men likegyldighet (ibid:374). Konfliktpotensialet ligger i at aktører inngår i konfrontasjon med andre aktører med motstridende interesser i forhold til et mål. Dette minner om Jennifers idealer - hun var ute etter konkrete retningslinjer, resultater og konfrontasjon. Kontrastene til den «tsjekkiske, atmosfæriske argumentasjonsformen», som framhevet prosess og tvetydighet, var store. Intensiteten i motsetningene mellom Jan og Elena viser også at konsekvensene ved brudd ble 'personlige'. Det syntes å bli manifestert som et latent fiendskap.

Jennifer og Elena brøt på ulike måter med den vanlige formen å bygge opp tillit på. Jennifer trodde hun var aktør i en type interessefellesskap. Hun stengte seg selv ute fra viktige aspekter ved at hun definerte sin tilstedeværelse i organisasjonen som 'jobb'. Dermed meldte hun seg ut av et potensielt erfart og følt fellesskap, som innebar noe mye mer enn arbeid. I Shotters perspektiv; Jennifer delte de ytre rammene rundt en situasjon, som rådsmøter og pubbesøk, med de andre, men ikke følelsen for situasjonen, eller i et mer antropologisk begrepsapparat; fortolkningen av den. Dette, kombinert med ulike kommunikasjonsstiler, tror jeg forsterket en følelse av forskjell mellom Jennifer og de andre, som ble opplevd som ubehagelig og som skapte usikkerhet i forholdet mellom dem. Det førte kanskje til at andre holdt ekstra fast på vennemodellen. Den representerte en samhandlingsform og en kommunikasjonsstil som de ikke bare kjente godt og mestret, men som også enda tydeligere markerte identiteten og fellesskapet mellom dem.

Et annet aspekt som jeg anser som relevant i denne sammenhengen, er at Grønn Klode var en trygg arena. «I Grønn Klode kan du si hva du vil til alle, og her [i den nye jobben] må jeg være...forsiktig», forklarte Ivan. Et par ganger snakket han også om det han kalte «dumme folk», som han av og til støtte på i den nye jobben. Det var vanskelig å samarbeide med dem; «du må bruke forskjellige psykologiske metoder. Du må si 'du er vidunderlig', eller noe som dette». Ivan syntes at det var hyklerisk å si noen rosende ord, dersom man ikke virkelig mente det, og det skapte iallfall ikke noen god og trygg følelse for situasjonen for Ivan.(78) Et annet eksempel er at en person alltid lo høyt og kommenterte Jennifers nokså faste innledningsfrase «hvordan har du det?»(79) En slik høflighetsfrase er vanlig i Tsjekkia i formelle sammenhenger. I Grønn Klode var man derimot blant venner, eller i det minste i en uformell kontekst, og å la være å bruke slike fraser var en måte å markere 'tettheten' i fellesskapet med de andre på. Der trengte man ikke å passe ordene sine. Der trengte man heller ikke å oppføre seg som fremmede for hverandre. Men det var akkurat fremmedhet som Jennifer med sin høflighet markerte.

Elena så derimot ikke ut til å ønske å være del av dette identitetsfellesskapet. Det virket som om det ble forventet at hun og andre deltok i de sosiale aktivitetene på samme måte. Mens Jennifer og jeg ikke forstod vitsene, så ville ikke Elena og Dušan le av dem. Mine observasjoner tydet ikke på at de ikke var velkomne i fellesskapet, det syntes mer som om de ønsket å stå utenfor. I sin ytterste konsekvens viste Elena at hun ikke ville innordne seg vennemodellen, og fornektet noen sentrale aspekter ved Grønn Klode. Kanskje var det ikke så rart da at Jan skyldte på Elenas personlighet for å forklare antagonismene mellom dem.

Paradoksalt nok opplevde Jennifer organisasjonen som kaotisk og ustrukturert, mens Elena desillusjonert konstaterte at den dessverre hadde sterke normer og føringer for hva som ble definert som legitime aktiviteter, og ikke gav henne den friheten som hun hadde forventet (se Rådsmøtet i Brno). Begge to opponerte mot vennemodellen, men ut fra helt ulike ståsteder.

Bare en overgangsfase?

Det krystalliserer seg altså to hovedstrømninger i Grønn Klode, med svært ulike perspektiver på hva som er rett for organisasjonen og for medlemmene. Anarkisme betegner en grunnleggende holdning om at Grønn Klode først og fremst bør drives etter verdisettet som uttrykkes i vennemodellen, mens profesjonalisme er en sekkebetegnelse for holdninger om at Grønn Klode trenger forandringer og andre rutiner. Anarkistene syntes å mene at vennemodellen og den løse strukturen var Grønn Klodes spesielle ressurser, som var en viktig årsak til at organisasjonen rekrutterte noen unge mennesker, og som gjorde at mange trivdes der. Den fremste representanten for dette holdningssettet, var lederen selv, Jan. Luboš, Dušan og JiÍi stod også for denne argumentasjonen. Flere av dem uttrykte holdninger som viste at de så en fare i at Grønn Klode var på vei til å bli for profesjonell.

Det er også mulig å tolke den store betydningen av tillit som et overgangsfenomen: Hart hevder at for den gruppen han studerte, oppstod tillit i mellomrommet mellom en organiseringsform og et verdisystem som holdt på å falle sammen, og i et system som enda ikke var konstituert. Med andre ord oppstod et sterkt behov for tillitsrelasjoner i en situasjon med oppløsning av sosiale systemer (Seligman 1997:27). Tillit oppstår i dette perspektivet ved et systems grenser, eller i mellomrommet mellom systemer, det Seligman med Turners ord kaller «betwixt and between» (1970). Karel, David og Ivans kritikk av praksisen i Grønn Klode kan ha vært tegn på at de så at mer utviklede prosedyrer hadde kunnet forhindre noen av problemene i organisasjonen - som for eksempel lederskap og ansvarsdelegering. Personlig tillit i Grønn Klode kan være ekstra viktig for de aktive fordi organisasjonen befant seg i et krysningspunkt mellom vennemodellen og en mer profesjonell organiseringsform. Det er mulig at dette skapte en ekstra stor grad av usikkerhet for medlemmene. Skulle de forholde seg til vennemodellen eller skulle de prøve ut noen av forslagene for å gjøre arbeidet mer strukturert og forutsigbart?

Det er for enkelt å koble en profesjonell og en anarkistisk strømning til et enten-eller fenomen, fordi de fleste informantene hadde et ambivalent forhold til dyptgripende endringer. Også 'profesjonelle' syntes å verdsette Grønn Klode for den løse organisasjonen den var, men mente at den burde reformeres dersom den skulle bli effektiv og ha innflytelse. På mange måter syntes det å være et dilemma mellom fornuft og følelser, fordi de to motstridende holdningssettene kunne være tilstede i samme person. Karel, David, Ivan og Zuzana endte vanligvis opp med det ene eller andre standpunktet, alt etter situasjon og diskusjonstema. Med andre ord inntok de forskjellige subjektposisjoner innenfor ulike diskurser (Moore 1994): De verdsatte tydelig vennenettverket, hvor det først og fremst var forpliktelser og hjelp til sine venner, som drev arbeidet fram. De inntok standpunkter til fordel for vennemodellen, dersom det ble snakk om trivsel eller om fellesskapet. «Jeg er en av dem», sa Ivan innrømmende, da han forklarte hvordan folk i Grønn Klode hadde 'autoritetsskrekk'. «Mine reformer ble ikke vedtatt, man kan gjøre hva man vil», forklarte Karel om hvorfor han trivdes så godt. Men de ville argumentere for institusjonalisering, former for profesjonalisering, dersom det ble snakk om organisasjonens framtid eller økonomi. Det virket som om denne gruppen slet med en følelse av at det de personlig foretrakk, var en ulempe for organisasjonen. Dette viser at de fleste aktivistene i Grønn Klode forholdt seg til begge strømningene, og det avhang av situasjon og kontekst hvilke preferanser de hadde. Med andre ord tror jeg ikke at organisasjonen var midt i en kortvarig overgangsprosess.

Foran sceneteppet

Forskjellene mellom anarkister og profesjonelle skyldes på sett og vis ulike virkelighets-oppfatninger og ulike fortolkninger av organisasjonspraksisen. I noen situasjoner måtte de imidlertid være enige om situasjonsdefinisjonen - og da greide de det. Jeg vil avrunde analysen, som har vært preget av fokuseringen på interne organisatoriske prosesser, med å vise et glimt av hvordan Elena og Jan kunne oppfattes for utenforstående.

Overskriften på avsnittet henspeiler på Goffmans bruk av metaforer fra teaterverdenen for å beskrive interaksjonsformer (1992). En grunnleggende distinksjon trekkes mellom det som blir eksponert overfor omverden (frontstage), mens det inntrykk man forsøker å gi med en slik opptreden, åpent kan bli motsagt bak kulissene (backstage). Det fantes øyeblikk hvor alle i organisasjonen var enige om samhandlingsformen i Grønn Klode, og det var nettopp når aktørene stod «på scenen», slik det går fram av eksempelet nedenfor:

På et av mandagsmøtene ble det en kort krangel mellom Jan og Elena som kuliminerte i litt dramatikk. Jeg oppfattet ikke problemet, bare ordene til Elena; «jeg er ingen agurk!» Jan prøvde å roe henne ned; «neinei, jeg mente meg selv». Elena sprang deretter ut av rommet, og da jeg litt etterpå gikk inn der for å hente noe, fant jeg henne gråtende under en pult. Folk slang blyanter i bordet og hang med hodet. Jeg tror ikke Elena og Jan sa et ord mer til hverandre den dagen. Dagen etterpå hadde de informasjonsmøte for lokallaget, hvor både Elena og Jan presenterte de ulike prosjektene for en håndfull frivillige og interesserte. De smilte til hverandre, og så ut til å drive den mest idylliske organisasjon.

En slik inntrykkskontroll som Elena og Jan hadde, viser at de var bevisste på hvordan de skulle skape et organisatorisk 'ansikt' mot omverdenen. Grønn Klodes eksistens var til en viss grad avhengig av det bildet de ga av seg selv, og de var nødt til å vekke sympati og tillit hos de menneskene som oppsøkte organisasjonen. På den måten var de, på tross av sine konflikter, svært 'profesjonelle'. De lot antagonismene kun få utløp i organisasjonens lukkede rom. En kan trekke en parallell fra stammesamfunn til moderne organisasjonsformer: I likhet med Nuerne, beskrevet av Evans-Pritchard, så danner rivaliserende grupper allianser dersom en ytre fiende «truer». Slektsgrupper kan strides om beitearealer, men dersom en gruppe som er fjernere i slektsskapssystemet, forsøker å trenge inn på en gruppes område, vil de tidligere stridende partene gå sammen om å presse ut inntrengeren (se også Herzfeld 1992:102-103). Slik var det også med Grønn Klode. Staben la til side interne stridigheter for å kjempe for en felles sak, fordi deres overlevelse som gruppe avhang av denne foreløpige alliansen. De opptrådte i møtet med utenforstående som et lag, og måtte samarbeide for å opprettholde en bestemt situasjonsdefinisjon (Hoffmann 1992:72). På denne måten blir det også klart at personene i Grønn Klode hadde maktet å skape en lojalitet til organisasjonen, som viser at de på tross av sine interne konflikter kunne være 'profesjonelle' og pragmatiske for å nå sine mål, når de virkelig var avhengige av det - i dette tilfellet å skaffe flere medlemmer.

Avslutning

Innad i Grønn Klode synes tillitsgrensen å gå ved de personene som samhandler i tråd med vennemodellen. En relasjon preget av tillit mellom to eller flere personer er ofte resultat av langvarig personlig kontakt og kjennskap. Vennskapet synes å være det beste grunnlaget for samarbeid, og viser at man er ansvarlig person. Min hypotese er at vennskapelige forbindelser spiller så stor rolle, fordi det garanterer for tillit i større grad enn noen andre typer sosiale relasjoner. Forbindelsene kan til en viss grad også betraktes som en funksjon av den potensielle store friheten i aktørenes rolleutøvelse.

De ulike holdningssettene som manifesteres i Grønn Klode kan forstås som uttrykk for motstridende diskurser om sivilsamfunn. Jeg har vist at det hersker ulike ideer om hvordan man best oppnår sine mål, og at disse resulterer i både misforståelser og mer dyptgripende konflikter internt i organisasjonen. Et sentralt poeng er at disse strømningene ikke er entydige modeller som fører til polarisering. Jeg har vist hvordan mange av informantene er både profesjonelle og anarkister samtidig, fordi de så fordeler og ulemper med begge orienteringer. Jeg mener at dette er resultat av kunnskap om og erfaringer med ulike typer av organisasjonsmodeller. Dette resulterte i ambivalens og fleksibilitet. Jeg vil i det neste kapittelet vise hvordan denne fleksibiliteten kommer til uttrykk i møtet med representanter for myndighetene.


Kapittel 6 - Jeg vet ikke hvor vi står!

«Jeg forstår det ikke...jeg vet ikke hvor vi står», utbrøt Zuzana frustrert en gang hun, en kamerat og jeg snakket om kampanjen hennes. Hun refererte til at saken hadde vært oppe til drøfting på regjeringshold allerede flere ganger i den siste tiden. Hun forstod ikke hvorfor en sak som strengt tatt var en, i hennes terminologi, liten 'privatsak' mellom et utenlandsk firma og ulike departementer, ender med å bli drøftet i regjeringen. «Hvorfor denne viktigheten? Hvorfor blir det diskutert gjentatte ganger i lukkede regjeringsmøter?» Zuzana forklarte meg at det var umulig å finne ut hvilken strategi hun skulle bruke i kampanjen sin, fordi det var umulig å skjønne hva som virkelig foregikk.
- utdrag fra dagboka, juni 1996

Det er nå på tide å vende fokuset ut over interne organisasjonelle praksiser igjen. Dette kapittelet vil belyse aspekter ved forholdet mellom den radikale delen av miljøbevegelsen og myndighetene. Jeg vil presentere noen hypoteser om årsaker til dette forholdet og vise hvordan det konstrueres og vedlikeholdes blant annet gjennom mediene. Deretter vil jeg gi et empirisk eksempel som belyser at på tross av skarpe skillelinjer mellom miljøbevegelsen og myndighetene, så greier Grønn Klode å oppnå en viss innflytelse på en miljøpolitisk prosess. Eksempelet viser også hvordan vennemodellen ikke utelukkende er et fenomen som finnes internt i organisasjonen, men er en strategi, som en rekke ulikt posisjonerte aktører benytter seg av. Dette illustrerer nok en gang viktigheten av å ikke avgrense forståelsen av sivilsamfunnet til et institusjonelt rammeverk.

Gupta hevder at staten i dagligtale ofte omtales som en enhetlig størrelse og aktør, og argumenterer for en stikk motsatt tilnærming: «[W]e should leave open the analytical question as to the conditions under which the state does operate as a cohesive and unitary whole» (1995:392, utheving i original). Jeg forstår Gupta slik at staten er en abstraksjon, og den blir kun 'realisert' - eller med Guptas ord, representert (ibid:389) - gjennom personers møter og erfaringer med statens representanter, institusjoner og diskurser i offentlig kultur. Noen sentrale tema som vil bli introdusert, viser hvordan en diskursiv forståelse av myndigheter og den radikale miljøbevegelsen er konstruert. De er motstandere innenfor en diskurs, som dreide seg om hvilke styringsformer som skal være førende i den nye samfunnsorden etter førti år med kommunistisk lederskap. Det vil si; i hvor stor grad skal frivillige organisasjoner kunne ha innflytelse på politiske prosesser og vedtak. Men før jeg går inn på disse temaene, vil jeg sette endringer på statlig nivå inn i en teoretisk ramme, og presentere noen antropologiske fortolkninger av forholdet mellom stat og individ i kommunistiske regimer. Det kan således betraktes som en konkretisering av den generelle diskusjonen av stat og sivilsamfunn i kapittel 1. Jeg vil videreutvikle forståelsen av Guptas perspektiver med antropologen Michael Herzfelds teorier om byråkrati i The Social Production of Indifference (1992), som vil bli introdusert etterhvert.

Stat og styringsmentalitet - kontinuitet og brudd

Foucaults begrep governmentality,(80) som kortfattet betyr en slags styrings-rasjonalitet, blir redefinert av Buchowski (1996:88). Han sier at det også kan forstås som en styrings-mentalitet som henspeiler på at styrende eliter over tid tilpasser seg bestemte styringsmåter. I Sentral-Europa ble en kommunistisk styringsrasjonalitet etterhvert en internalisert form for politisk atferd for maktelitene. Denne styringsmentaliteten var karakterisert av teknikker som hadde til målsetning å konsolidere statens makt over alle menneskelige livsaspekter. Et tegn på at de lyktes i dette, iallfall i noen stater, er Kideckels beskrivelser av den rumenske befolkningens frykt for å stikke seg fram i mengden (1993). Det var farlig både for enkeltindividet og familien, fordi de mest bagatellmessige handlinger kunne tiltrekke seg det hemmelige politiets oppmerksomhet. I Polen, som i Tsjekkoslovakia, ble tvang og makt avløst av «less rigid techniques» (ibid:89) på 1980-tallet. Men myndighetene i begge landene ønsket å beholde status quo og var ikke interessert i endring av styringsrasjonaliteten (Buchowski 1996:90). Den politiske ledelsen i Tsjekkoslovakia forsøkte i det lengste å ignorere alle tegn på forandringer (se kapittel 2). De privilegerte partilederne fikk sjokk da revolusjonene ble et faktum, fordi de hadde internalisert styringmentaliteten fullstendig. Etter revolusjonen var «[s]ociety's task (...) to change both the mode and the mentality of governing» (ibid:89).

Kathrine Verderys perspektiv utfyller teorien om styringsmentalitet: Det finnes ulike strategier som en kompleks sosial organisasjon - deriblant stater - kan utøve for å kontrollere sine borgere. Den kanskje viktigste strategien i kommunistiske stater var vektleggingen av det Verdery kaller en symbolsk-ideologisk kontrollstrategi (1991:427). 'Kultur' ble gjenstand for så mye oppmerksomhet fra myndighetenes side, fordi partiets mål var å forandre befolkningens bevissthet. De skulle bli sosialistiske mennesker. Kontroll over språket var avgjørende i denne prosessen (ibid:430), og «[t]hrough discourse even more than through practice, their rulers may hope to constitute consciousness, social objects, social life itself» (ibid). Språket ble med andre ord politisert (ibid:431).(81)

I Tsjekkia er mye blitt gjort for å disiplinere staten og begrense dens maktgrunnlag. Buchowski mener at de mest synlige forandringene i Polen har skjedd på det politiske nivået, hvor desentralisering av statsmakten og frihet for sivile aktiviteter har blitt de viktigste prinsippene for sosialt liv. Det samme synes å gjelde for Tsjekkia. Styringsmetoden har med andre ord blitt forandret. Noen typer mønstre fra fortiden virker likevel fremdeles førende på politisk og sosialt liv, og det synes å være spesielt knyttet til bruken av språket, slik jeg vil vise i dette kapittelet. Dette gjør det mulig å snakke om visse former for kontinuiteter i styringsmentaliteten.

Et utgangspunkt for å forstå forholdet mellom Grønn Klode og myndighetene, og operasjonalisere trekk ved styringsmentalitet, er å gripe fatt i noen vanlige stereotypier som jeg oppdaget under feltarbeidet. Stereotypier kan defineres som klassifisering av sosiale grupper. Denne klassifiseringen forenkler informasjonsflyt om komplekse situasjoner (Jenkins 1996:122). Stereotypier øker følelsen av forutsigbarhet hos aktørene (ibid:160), og er således viktig i konstruksjonen av sosial orden. Å si at noe er typisk, er i et slikt perspektiv å benytte seg av stereotypier i praksis. Men å stemple noen, eller noe, for 'typisk' er basert på vilkårlige og skjønnsmessige utvelgelser av karakteristika - «every stereotype is a categorical and arbitrary 'truth'» (Herzfeld 1992:80). Det kan derfor betraktes som ledd i et politisk spill: Regjeringens og miljøbevegelsens stereotypifisering av hverandre forstår jeg derfor som del av en omfattende debatt, som i siste instans dreier seg om hvilke typer styringsformer, og hvilke verdier som skal ha størst prioritet i politiske prosesser. Jeg vil først gjøre rede for den samfunnspolitiske bakgrunnen for dette, før jeg går inn i en diskusjon for å belyse påstanden.

Politisk situasjon

I tidsrommet juni 1990-92 var det samlingspartiet Borgerforum (Ob…anské Forum), et parti etablert rundt hendelsene i november 1989, som regjerte. Valgresultatet i 1992 førte til regjeringsskifte. Regjeringen som da ble etablert, bestod av tre høyreorienterte partier, ODS; ODA og KDU-„SL,(82) hvor det var det ODS, ledet av statsminister Václav Klaus, som var det største av de tre. Den nye koalisjonen fikk rent flertall i parlamentet. Miljøministeren i denne regjeringen, Benda, ble av alle karakterisert som en svak og regelrett håpløs minister. En av hans egne underordnede sa det lattermildt slik; «Han [ministeren] blander seg ikke ofte inn - men når han gjør det, er det som oftest en katastrofe». Men en informant syntes også synd på ham, fordi han hadde slik en uriaspost i regjeringen. Miljøvern var et av de mest nedprioriterte feltene i denne regjeringens politikk. Dets fremste mål var å få i stand økonomisk vekst, et fritt marked og reformer i forhold til økonomi. Dette ble formulert til å være for folkets beste, såvel som essensielt ved et demokrati, og for Tsjekkias framtid, på samme måte som NATO og EU-medlemsskap. Klaus har blitt berømmet, også internasjonalt, for å ha styrt Tsjekkia på en god måte i overgangen fra en plan - til markedsøkonomi, men har også sarkastisk blitt kalt for Europas siste 'Thatcherist'. Han syntes å ha opparbeidet seg stor autoritet og relativt høy popularitet blant deler av befolkningen, det vil si i næringslivet, blant relativt høyt utdannede og hos den urbane middelklassen, og partiet stod spesielt sterkt i Praha.(83) Ved valget i mai 1996 mistet koalisjonen sin absolutte majoritet i parlamentet, men den beholdt regjeringsmakten.(84) Miljøministeren ble også skiftet ut. Dette skjedde imidlertid i slutten av mitt feltarbeid, og det er mer relevant å forholde seg til den stemningen som var før valget.

Forholdet mellom myndigheter og bevegelse

Jeg ble fort klar over at en analyse av miljøvernernes forståelse av sine 'omgivelser' var nødt til å inkludere en analyse av deres holdninger og perspektiver til representanter for staten fordi regjeringen, statsministeren og miljøministeren var tilbakevendende tema i samtalene med miljøvernere. De snakket vanligvis om the ministry, eller ministerstvo, det vil si miljødepartementet, eller om Klaus, som var Václav Klaus, statsministeren. De brukte sjelden den generelle betegnelsen stat - stát, eller the government, - for å omtale sin motpart i spesifikke miljøsaker. Dette kan være uttrykk for at selv om representanter i miljøbevegelsen var sterke i sin ordbruk om forholdet til miljødepartementet, så syntes ikke det å inkludere en generell kritikk av myndigheter og det politiske systemet generelt. Fokuset på enkeltpersoner var sterkt i Tsjekkia. Befolkningen syntes å vite svært mye om privatlivet deres, og de var ikke nådige i sin latterliggjøring av personer de ikke likte.(85) Måten kritikken mot Benda og Klaus ble formulert på, kan således være uttrykk for et generelt trekk med hensyn til politisk kultur. Kjernepunktet her er likevel at utsagnene blir fortolket som del av en diskurs om myndighetenes syn på miljøbevegelsen.

Skismaet '1992'

Forholdene som gjaldt i perioden mellom 1990 og 1992 synes viktig for å forstå bakgrunnen for miljøvernernes fortolkning av deres situasjon i 1996. Valget førte til politiske endringer som alle miljøaktivister, og andre som var tilknyttet miljøarbeidet jeg var i kontakt med, vurderte som negative. De mente at det var flere årsaker til deres relative motgang,(86) men forholdene til myndighetene var det som oftest ble trukket fram som hovedforklaring.

I intervjuer nevnte mange hvordan ting hadde vært 'før'. Ifølge mine informanter sluttet vanlige mennesker i høy grad opp om aksjoner og demonstrasjoner (og jeg kunne selv se det på videoopptak), og miljøproblemer fikk bred dekning i media de første årene etter revolusjonen. Forholdet til, og synet på myndighetene var også annerledes. Det hersket en optimistisk stemning hvor folk trodde de skulle få utrettet mye på kort tid.(87) Symptomatisk for dette er at den første miljøministeren, BedÍich Moldan, opprettet Det Grønne Parlamentet. Det var et diskusjonsforum der representanter for miljøbevegelsen møtte ministeren og andre. Mange miljølover ble vedtatt, og en rekke personer, som kom fra de samme kretsene av opposisjonsmiljøer, fikk sentrale poster i det nyopprettede miljødepartementet. Med andre ord var det gode forbindelser mellom aktører utenfor og aktører innenfor 'staten' i de første årene. Mange kjente hverandre personlig, og syntes å være like motiverte for å rydde opp i miljøproblemene.

Valget i 1992 signaliserte imidlertid en klar kursendring. Mange personer i departementet sluttet. De fleste valgte å gå frivillig, men flere informanter indikerte forsiktig, eller sa rett ut, at enkelte ble oppsagt fra sine stillinger. Jeg vil minne om at utskiftninger er normalt ved regjeringsskifter i de fleste demokratiske land, men konsekvensene av utskiftningene varierer. Miljøbevegelsen i Tsjekkia mistet omtrent alle sine støttespillere i departementet i tiden som fulgte. De ble skiftet ut med folk som var mer 'lydhøre' overfor den nye regjeringens prioriteringer. Siden 1992 hadde det gått nedover med miljøbevegelsen, og med media og opinionens interesse, ifølge informanter både i og utenfor Grønn Klode. Valget satte med andre ord et punktum for en kort, og det jeg vil tolke som en fruktbar periode for miljøaktivister og økologer, både innenfor og utenfor statsapparatet. Miljøbevegelsen kom igjen i opposisjon til makthaverne slik den hadde vært før 1989, samtidig som erfaringene fra tidsrommet 1990-92 hadde satt en standard for hvordan miljøbevegelsens forhold til myndighetene kunne være. Dette er grunnlaget for at jeg velger å kalle valget i 1992 for et skisma.

Miljøbevegelsens fortelling: 'Vi er svake'

Jeg vil nedenfor presentere noen historier som ofte ble fortalt om myndighetene og statsministeren. Historiene utgjør det jeg vil kalle en rettferdiggjøringsdiskurs. Det er fordi historiene var med på å forklare på overbevisende måter, opinionens synkende interesse for miljøvern og den radikale miljøbevegelsens forhold til myndighetene.

Karel sa en gang; «de har lett intensivt i flere år etter folk som skal lede departementet på denne måten, så de fant folk som Benda». Karel mente at statsministeren og hans folk hadde forsøkt å finne så lite kompetente folk som mulig til å lede miljødepartementet, og det syntes å være en allmenn oppfatning blant informantene. Jakub pekte på årsaken til dette:

Miljøet er ikke prioritert hos parlamentsrepresentanter og staten. Det er delvis fordi statsministeren og andre ministre ikke liker miljø som et tema. De ser det som mer politisk orientert, de ser det som den store risikoen for deres arbeid og de ser det som den kritiske delen av samfunnet. De prøver å underminere miljøbevegelsens posisjon så mye som mulig.

Det virket umiddelbart nokså lite sannsynlig for meg, at en regjeringssjef med vilje ville lete etter en inkompetent stab, men sett i konteksten av skismaet 1992, så gir utsagnet til en viss grad mening, siden «all constructions of the state have to be situated with respect to the location of the speaker» (Gupta 1995:390). I Karel og de andres øyne, så var Benda og resten av miljødepartementet inkompetente, sammenliknet med den gruppen som hadde vært i posisjon før valget. De følte det som om regjeringen bevisst gikk inn for å sabotere miljøforbedringer.(88) Det anstrengte forholdet til myndighetene tjente også som utgangspunkt for å måle resultater: «Tatt i betraktning hvor svake og marginaliserte vi er, så har vi fått utrettet mye». Karel sa i forbindelse med kampanjen sin:

Departementet personlig, vet du [latter]... gjør ingenting, de gir bare bidragsstøtte for å lage en ny lov, og et pilotprosjekt. Vi er ikke i noen god posisjon til å samarbeide, eller kontrollere, eller gjøre noe med dette departementet. For de hater oss, og vi tenker bare at de er komplette idioter, så, jeg mener, det er ikke noen god posisjon til å starte samarbeid eller noe som det.

Grunnlaget for at statsminister Klaus 'hatet' miljøaktivistene hadde de bevis for blant annet gjennom et utsagn som han kom med i en tale holdt på et universitet i 1995. Klaus uttalte: «Økologi er ingen vitenskap. Det har ingenting til felles med vitenskap. Det er en ideologi».(89) Når folk i miljøsektoren overfor meg skulle betegne forholdet mellom dem og myndighetene, refererte de nesten alltid til dette utsagnet. Det fungerte som et metonym, som både oppsummerte uforstanden til Klaus, og forklarte vanskelighetene til miljøbevegelsen. Klaus fornektet i sitatet nytten av økologi som universitetsfag og vitenskap.(90) Dette beviste for mine informanter at det ikke fantes vilje til å se forskjell mellom faget, og de aktiviteter som går under betegnelsene miljøvern, eller miljøengasjement.(91) Klaus forkastet med en slik ordbruk en hel vitenskapstradisjon, og fundamentet som miljøbevegelsen bygget sine argumenter på. Ved å hentyde at den radikale delen av miljøbevegelsen var ideologisk orientert, ville det på samme måte som med kommunist, også effektivt stenge dem ute fra muligheten for en bred folkelig støtte. Et eksempel er at Zuzana en gang fortalte at kommunistpartiet KS„M(92) kalte seg pro-økologi, og de var også i mot salg av tsjekkiske bedrifter og jord til utenlandske selskaper. Dermed ble det gyldig for statsministeren å kalle miljøvernerne for venstrevridde. «Jeg blir beskyldt for å være venstrevridd! Jeg! Jeg er ingen kommunist!» nærmest ropte Zuzana.

I motsetning til i de fleste andre sentral- og østeuropeiske land, har ikke det reformerte kommunistpartiet blitt noen viktig aktør i det politiske livet i Tsjekkia. Ved valget i 1996 fikk det likevel 10% av stemmene og hadde særlig stor oppslutning i industriregioner i nord.(93) Stemningen etter dette valget viste at befolkningen var utrygg. Det tok relativt lang tid før en ny regjering ble satt sammen, og i denne perioden hørte jeg ofte folk på gata eller i parken kommentere den politiske situasjonen. Vanlige mennesker var enda ikke vant til institusjonaliserte politiske endringer, og i perioder med politisk ustabilitet dukket det opp en frykt for at kommunistene, eller stará struktura,(94) igjen skulle få større innflytelse. Jan poengterte dette slik: «Uheldigvis gjorde Klaus en veldig god jobb på den måten at han alltid snakker om miljøvernere som det samme som kommunister, og pressefolkene er redde for at de skriver for kommunister. I Tsjekkia er alle redde for kommunistene. Jeg også!» Når statsministeren antydet at miljøbevegelsen stod i nær tilknytning til gammelkommunistene, kunne han gjøre dette fordi KS„M faktisk brukte miljøsaken som en politisk kampsak. Å dra veksler på en velkjent frykt var en vellykket strategi, skal man dømme etter Zuzanas indignerte utbrudd overfor.

Ordet ideologi syntes på samme måte som kommunist å gi nedsettende og stigmatiserende assosiasjoner, eller å betegne omfattende endring og totaliserende meninger. Dette syntes medlemmene i Grønn Klode å være opptatt av, og brukte selv skillet for å distansere seg fra andre organisasjoner. Jan forklarte for eksempel forskjellene mellom Grønn Klode og Naturvernerne på denne måten:

Det grunnleggende hos dem er at årsakene til miljøproblemene er i systemet. Det er nødvendig å endre systemet. Det er nødvendig med en slags revolusjon. Jeg tror at dette stenger dem av fra noen mennesker i samfunnet. Jeg tror at i Grønn Klode er det folk som tenker seg løsningene på forskjellige måter.

Mange informanter sa ved ulike anledninger at statsministeren hadde uttalt slike ting som at miljøaktivister var kommunister. De var tydelig bekymret over å bli assosiert med dem. Det viser at de ikke turde å ignorere stempelet og stereotypiene. Jeg kom ikke selv over Klaus' påstander i media, og jeg tror det meste refererte til kronikker og artikler fra tiden før mitt feltarbeid. Poenget er likevel hvordan dette blir meningsfylt for informantene, og hvordan de forholder seg aktivt til påstandene ved at de stadig poengterte at de var pragmatiske, ikke ideologiske - og slett ikke kommunister!

Miljøvern kan forstås som en «single though wide ranging set of values» hvor opponentene mot miljøvern gjerne ser det ideologiske potensialet før miljøforkjemperne gjør det (Phaelke i Milton 1996:83). Dette er fordi de verdiene som miljøvernerne framhever, som resirkulering og begrenset forbruk, har vidtrekkende potensiale for sosial endring. Klaus så med andre ord kanskje noe som medlemmene i Grønn Klode ikke ville se selv eller innrømme konsekvensene av. Det kritiske potensialet ble underkommunisert av årsaker som vil tre fram i avsnittet Radikale aksjoner.

Forholdet til, og bruken av media

De aktive i Grønn Klode benyttet seg bevisst av media for å fremme sine saker, men forholdet til media ble også fortolket i lys av skismaet 1992, og i forhold til diskursen om at 'vi er svake': Avisen kan være et velegnet medium for belyse hvordan inntrykk av regjeringen og miljøbevegelsen og den tredje sektor konstrueres, fordi nyheter og reportasjer i lokale og nasjonale aviser er med på å forme våre oppfatninger om staten (Gupta 1995). Dette hadde de sentrale aktørene i Grønn Klode virkelig forstått. Zuzana og Jan skrev flere ganger i året kronikker i de største dagsavisene Lidové Noviny og MF Dnes, og brukte mye tid på å skrive pressemeldinger. Men de klaget over at forholdet til pressen hadde forandret seg siden 1992. Jan mente at journalistene som skrev gode artikler om miljøvern hadde blitt sparket fra jobben, eller hadde fått alt for mye å gjøre. På tross av dette så var det journalister som engasjerte seg i disse temaene. Problemet var at de utøvet selvsensur på sine egne artikler, av frykt for å få sparken, mente Jan. Det vil si at de selv passet på å ikke skrive om saker med en vinkling som ikke var for kontroversiell for avisen.

Jakub beklaget seg på den annen side over 'trekket' av journalister som skrev om miljøsaker. Temaet hadde lav status, slik at ferske journalister gjerne begynte å skrive om miljø, men byttet saksfelt etterhvert som de fikk mer erfaring. Dette førte til at Jakub stadig måtte lære opp nye journalister. «Du må jobbe mye hardere, forklare temaet, må begynne helt fra begynnelsen av - utdanne journalisten på en måte». Med andre ord gikk det ikke bare på at det ble skrevet om miljøsaker, men på presentasjonen av stoffet. Jakub poengterte at det tok lang tid å pleie relasjonen med journalister, men på den måten var det mulig å få i stand omtale av miljøsakene på en måte som de var fornøyde med. Nettopp dette ble poengtert av Zuzana. Hun klaget over at det var for mye som skjedde på miljøfronten i løpet av noen få dager: «Journalistene blir trøtte av det». Hun kunne også tillate seg å være selektiv i bruken av mediene. En dag var hun syk, men ble likevel med en tv-stasjon for å lage reportasje relatert til kampanjen sin. Hun klaget; «uff, jeg vet ikke hvorfor jeg sa ja til å bli med. Det blir bare sett av 8-10% av befolkningen».(95)

Mitt inntrykk om medias holdninger stod i kontrast til hva Jan og andre mente. På tross av begrenset språkkunnskap, som gjorde at jeg ikke kunne oppfatte nyanser og ordspill i språket, så var inntrykket mitt entydig: Jeg syntes at det var en god del fokus på miljøsaker, og spesielt Zuzanas kampanje var tidvis mye omtalt i media. Journalistenes skrivestil satte ofte miljøbevegelsen i et sympatisk lys.(96) De slapp til talsmenn for organisasjonene i sine reportasjer, og da politiet aksjonerte for å fjerne demonstranter fra blokaden, som er omtalt i Introduksjonen, kom det tydelig fram at de syntes politiets framferd var for brutal. En annen strategi var at mediene tok i bruk de samme betegnelsene som ble brukt av statsministeren, eller andre kjente stereotypier, og spilte på dem i artikler om den tredje sektor, eller om miljøaktivister. Noen ganger hadde artiklene et ironiserende potensiale, som viste en implisitt kritikk av dominerende forestillinger. Et eksempel var «Terroristen fra StÍedokluk»(97) og «4253 stiftelser. Edelmotets epidemi eller svindlernes skjulested».(98) Overskriften spiller retorisk på fordommene hos befolkningen: Organisasjoner mistenkes for å bare være håndlangere for mafiaen.(99) Men deretter snus perspektivet i artikkelen fra en negativ stereotypifisering av organisasjoner og stiftelser, til kritikk av myndighetene for å neglisjere sine 'egentlige' oppgaver. I en av ingressene i den fire siders artikkelen står det retorisk:

«Under stiftelsenes slør skjuler det seg også helt alminnelige pengesvindlere. Statsminister Klaus stoler ikke på stiftelsene men det er framfor alt regjeringen som allerede for lengst burde ta seg av deres [stiftelsenes] pålitelighet. Loven om stiftelsene definerer rommet og reglene som de skal spille etter. Skal ikke da staten være i stand til å finansiere støtte til stiftelsene som tar vare på handikappede borgere og kulturminner for den?» (min oversettelse).

Artikkelen kan illustrere at miljøbevegelsen hadde sine støttespillere i det offentlige nyhetsbildet. Den var ikke så marginalisert som enkelte forsøkte å framstille den som, og aktivistene var dyktige i å håndtere strategisk de mulighetene som fantes.

Når Klaus skriver i avisen

Sitatene av Klaus kan være framhevet av journalister med egne interesser i å belyse regjeringssjefen på en negativ måte. Statsministeren gjorde imidlertid gjennom kronikker i dagspressen selv sitt beste for å markere hva han mente om miljøproblemer. Informantene refererte ofte til kronikkene. De var med på å bygge opp under inntrykket om at Klaus 'hater oss', og styrket diskursen om at 'vi er svake'. De nedenforstående eksemplene belyser hva det, som oppleves som sant, bygger på.

Statsministerens kronikker i dagspressen kan fortolkes som et aktivt politisk innspill for å påvirke befolkningens oppfatninger om miljøspørsmål. Han inngår således i en form for dialog med sine motstandere - miljøvernerne. Artikler som Klaus hadde skrevet ble behørig referert for å forklare og bevise hans synspunkter til meg:

«Jeg vet ikke om du hørte om den artikkelen han skrev i Lidové Noviny. Han er nesten helt av hengslene i den graden han mener at frivillige organisasjoner er bortkastet, han beskylder faktisk folk for å ikke være interessert i miljøet, men bare være anarkistiske. Det er nesten irrasjonelt.» Det var Sarah fra PHARE-stiftelsen som sa dette. Som brite hadde hun et erfaringsgrunnlag som tilsa at det omtrent ikke kunne være mulig at en slik dyp mistro til organisasjoner faktisk kunne eksistere blant statsledere. Men tsjekkere var like sterke i sin uttrykksform for å beskrive Klaus og hans syn på miljøspørsmål, her representert ved Ondrej fra EP:

Sannheten er at Klaus uheldigvis ikke har peiling på økologi, og på miljø. Dersom du leser hans artikler om disse temaene, så tenker du 'dette kan ikke ha blitt skrevet av Klaus!' Fordi det er så plumpt og dumt at du tenker at denne personen umulig kan ha mottatt et ærefylt doktorat fra et universitet. Han skjønner ikke i det hele tatt.

Zuzana refererte også til Klaus. Han stilte i en klasse for seg, ved at han ikke en gang trengte å ta i mot bestikkelser for å støtte bedriftseiere.(100)

Jeg tror ikke det er nødvendig at noen skulle gi ham penger, han tenker annerledes. Han tenker at det ikke finnes økologiske problemer. For to år siden skrev han en artikkel i Lidové Noviny. Jeg skal prøve å fortelle innholdet: 'For en uke siden gikk jeg en tur rundt... det var en fem timers tur, og i løpet av den tiden, så jeg ingen økologiske problemer, eller forurensning. Jeg så ikke noe avfall, eller utslipp. Jeg forstår ikke hva de økologiske folkene prøver å fortelle meg! Nå prøver vi å gjøre masse ting for økonomien, så hvorfor tenker vi på økologiske problemer?' Det var alt!

Klaus' holdninger ble, som tidligere nevnt, et metonym på motstanden og kreftene som miljøbevegelsen syntes å måtte kjempe mot. Forklaringsmodellene som disse tre bruker, henspeiler på holdningene til statsministeren som nærmest unormale og irrasjonelle. Ingen som er fornuftige kan si slike ting. Paradoksalt nok er dette den samme retorikken som statsministeren har brukt om den radikale delen av miljøbevegelsen; De var ikke normale, men kommunister, anarkister og terrorister.

Diskursen 'vi er svake' inngår i en større kontekst av diskurser om miljøpolitikk og politiske valg, og de er samtidig en del av miljøbevegelsens beretninger om seg selv. Alle jeg møtte i tilknytning til feltarbeidet var enige om at miljøbevegelsen hadde hatt en temmelig svak posisjon i de siste årene. Men denne svakheten var tydelig relativ etter hvorvidt den ble sammenliknet med situasjonen i andre land, spesielt i Sentral- og Øst-Europa, eller etter oppmerksomheten som miljøspørsmål hadde fått under revolusjonen, og den første tiden etterpå. Den var også relativ etter graden av optimisme for framtiden. Jakub sa det slik: «Den nåværende generasjonen i miljøbevegelsen, unge og eldre, er ikke en generasjon som vil skape forandringer. Jeg tror vi venter på den neste generasjonen. Det er det samme som skjedde i samfunnene i Vest-Europa.»

Etter 1992: restrukturering av skillelinjer

Miljøforkjemperne hadde sterkt samhold da de var dissidenter før hendelsene i 1989, og mange gikk inn i posisjoner i statsapparatet mellom 1990 og 1992. Mange av dem som etablerte seg som opposisjon i den tiden, det vil si i de frivillige organisasjonene, kjente personlig dem som fikk arbeid i departementet. Det var en periode hvor gamle skillelinje forsvant. Det mest ekstreme eksempelet var den tidligere dissidenten Havel, som ble president. I denne perioden var det naturlig for de nye radikale organisasjonene å ha identitet med myndighetene. Miljøforkjemperne var nær maktens sentrum før valget i 1992. Denne privilegerte posisjonen endret seg derimot radikalt etter valgresultatene i 1992, og de ble hurtig utstøtt fra maktens sentrum. Dette er grunnlaget for fortellingene jeg har presentert.

Disse fortellingene synes å ha blitt produsert ut fra et behov for å forstå og rettferdiggjøre skuffelsen over den nye situasjonen. Fortellingene ble rammet inn i et språk og et symbolunivers for å forstå makt, som var kjent. Den store avstanden mellom de som hadde makt og innflytelse på bakgrunn av sine posisjoner i statsapparatet, og de som ikke hadde det, la grunnlaget for en sterk symbolsk distinksjon mellom oss og dem i den kommunistiske epoken (Sampson 1994:10-11, Holy 1996:22-23). I en kort tidsperiode ble dette tankeskjemaet oppløst, men når motgangen manifesterte seg, synes det logisk at 'skjemaet' ble hentet fram igjen. Akkurat dette er det Herzfeld konkluderer med i sin omtale av overgangen til lønnsarbeid og kapitalistiske produksjonsformer i et italiensk lokalsamfunn: «[P]eople fell back on the symbolic resources already at their disposal in order to make sense of new circumstances» (1992:58). En forståelse av makt som hadde vært gjeldende før revolusjonen i 1989, har igjen blitt relevant (se ibid:13). Resultatet er at skillelinjene mellom miljøvernere og myndigheter til en viss grad har blitt reetablert i form av en binær opposisjon mellom oss og dem. En rekonstituering av distinksjonen oss:dem har skjedd innenfor forbrukerkulturen i Sentral- og Øst-Europa (Sampson 1994:11). Det er mulig at de samme prosessene finner sted innenfor ulike felter etterhvert som nye former for sosiale strukturer blir etablert.

Resultatet syntes å være klare grenser for handling og for identifikasjon. Man visste igjen hvem som var til å stole på. Igjen var det blitt en umulighet å for eksempel være funksjonær i departementet, og samtidig kunne arbeide for et sterkt miljøvern. Informantenes kommentarer over de som hadde beveget seg over i den 'motsatte leiren', styrker min hypotese. Miljøforkjempere, som etter hendelsene i 1989, viste seg å bare ha politiske aspirasjoner, ble betraktet som svikere (se kapittel 2). De som syntes å krysse grensene, eller forsøke å kombinere rollene etter skismaet 1992, hadde på liknende vis blitt møtt med vantro eller avvisning. Historien om Bratrinka illustrerer dette: Jeg ble fortalt at han var en dissident i kretsen av dem som ble miljøministre rett etter revolusjonen, og gikk inn i miljødepartementet sammen med andre dissidenter og vitenskapsfolk. Men i motsetning til dem, så ble han der etter valget i 1992. Mange kommenterte at han hadde vært en kamerat av Jan, at han hadde gitt ham informasjon, og at han hadde vært en original fyr som gikk uten sko om vinteren... Nå var det ingen kontakt mellom dem, han hadde dress og sko på seg, og han lot seg bestikke (mente noen å ha bevis for). «Ambiguity or anomaly, uncertainty about which way to jump or what to do, are characteristic of boundaries and borders, hence the need to map them with imaginary precision or to dramatise them ritually» (Jenkins 1996:123). Denne 'forræderen' som jeg har beskrevet passer godt inn i dette perspektivet.

Perspektiver på miljøbevegelsen

Det er nødvendig å forholde seg til historiske prosesser og tidligere samfunnskonflikter for å finne en pekepinn på hvordan diskurser manifesteres i samhandling. Diskurser 'former' våre oppfatninger av den sosiale virkelighet, og det kan derfor sies at den har både sosiale og konkrete materielle konsekvenser. Dette kan eksemplifiseres med identifikasjonen mellom miljøbevegelsen og et politisk parti, som ble betegnet som ekstremistisk. Jeg fortolker identifikasjonen som et ledd i et politisk posisjoneringsspill, fordi «[t]he power to name, to define a social identity and to ascribe characteristics to that identity is a political power (Moore 1994:92). Dessuten grunner stemplingen av miljøbevegelsen som 'ekstremistisk' i populære og kulturelle forestillinger, som gjør at stereotypifiseringen blir vanskelig å komme til livs, selv om Grønn Klode gjerne vil det.

De Grønne

Jeg gjorde flere intervjuer med en byråkrat i miljødepartementet for å få et innsyn i hvordan statlige representanter betraktet miljøbevegelsen, og spurte ham om hva de frivillige organisasjonene kunne gjøre for å bli mer akseptert av departementet og politikerne. Han svarte at de først og fremst måtte vise åpent at de ikke ville forsøke å få politisk makt. Han spesifiserte det ikke nærmere, men han mente antagelig politikk i den forstand å etablere politisk parti. «De fyrene der er OK», forsikret han meg imidlertid om medlemmer av Grønn Klode. Jeg forstod den gangen ikke hvorfor han trakk inn Grønn Klode i diskusjonen vår, for inntrykket mitt var at staben i Grønn Klode ikke syntes å være det ringeste interessert i politikk. Tvert i mot; de syntes å være redde for å bli assosiert med politikk. Men all den tid de drev med lobbyvirksomhet og prøvde å etablere forbindelser til parlamentsrepresentanter, så ønsket de jo å påvirke politikken. Hva var årsaken til frykten for å danne, eller bli assosiert med politiske partier?

Svaret synes delvis å ligge i erfaringene med De Grønne.(101) Mange informanter nevnte dette lille partiet for å illustrere hvor ille det gikk dersom man blander miljøsaker og politikk. Partiet stilte ikke til parlamentsvalg i 1996, og ble 'skydd som pesten'. Jeg fikk høre motstridende historier om partiet. Byråkraten sa at De Grønne ble etablert av ekstremister, og av miljøvernere som ville ha politisk makt. Jan hevdet på sin side at partiet ble etablert av medlemmer av det hemmelige politiet.

Eksemplet med De Grønne viser at begge parter kan trekke veksler på et 'utdrag' av et komplekst saksforhold, og ut av det konstruere en historie som gjør krav på å være 'sann': I ettertid fant jeg ut at begge parter hadde rett. De Grønne ble etablert i november 1989, med en fot i den politiske dissidentbevegelsen og en i 'miljøbevegelsen'. Bakgrunnen for denne blandingen var at en del dissidenter brukte miljøsaken i politisk øyemed (jfr. kapittel 2). Tidsskriftet NIKA hadde før 1989 avslørt at noen 'rapportører' hadde infiltrert miljø-bevegelsen, og rapportert til det hemmelige politiet om deres aktiviteter. Disse 'rapportørene' ble nå medlemmer av dette partiet sammen med en del slovakiske nasjonalister. Partiet ble raskt splittet. Den ene fløyen hadde tette forbindelser til det nasjonalistiske partiet i Slovakia, og inngikk seinere i koalisjon med det reformerte kommunistpartiet. Den andre fløyen ble omtalt som 'pro-føderal' (det vil si mot splittelse av tidligere Tsjekkoslovakia), og internasjonalistisk. Etter delingen av landet gikk ledende personer tilbake til miljøbevegelsen og ble medlemmer av forskjellige frivillige organisasjoner.(102)

For samfunnsborgere som har liten erfaring med flerparti-systemer og aktiv organisasjonsvirksomhet, kan det være ekstra vanskelig å skille de ulike aktørene som opptar 'det miljøpolitiske rommet'. Jeg hørte mange historier som viste at vanlige mennesker ikke klarte å skille mellom De Grønne, miljøorganisasjoner og politikere som profilerte seg på miljøsaker. Men eksempelet med De Grønne viser at frykten bunnet i reelle hendelser. Dette var kanskje del av årsakene til at Jan og Bruno var skeptiske til helt fremmede folk som kom til organisasjonen (se kapittel 5), og deres aversjon mot å si at de forsøkte å påvirke politiske prosesser. Når miljøvernerne kunne bli assosiert med De Grønne, så var det ikke rart Grønn Klode hardnakket vil hevde at de ikke hadde noen ting med politikk å gjøre.

Radikale aksjoner

Det syntes å være en allmenn oppfatning at Grønn Klode tilhørte den radikale delen av miljøbevegelsen (se Kuñvart 1996 og kapittel 3). Radikaliteten gikk blant annet på at de valgte forskjellige direkte aksjonsformer å markere sine standpunkter med. Demonstrasjonene var ofte kreative, og budskapet ble presentert gjennom symbolske og tvetydige former, som gav rom for forskjellige fortolkninger.(103) Blokader var mindre vanlige, men de forekom. Aksjonene var en viktig grunn til at en professor kunne si at «miljøvernerne er aggressive, de er ikke terrorister, men de er uforutsigbare, litt farlige...» Miljøorganisasjonene hadde også trappet ned på slike typer aksjoner, fordi de var blitt mindre populære. Informanter pekte på at stemningen blant befolkningen var spesiell i de første årene etter regimeskiftet. Nå var denne imidlertid over, og folk syntes å forvente at synspunkter skulle luftes ved samtaler på puben, i media eller av politiske representanter - «ikke av vanlige folk som sloss i gatene». For å illustrere dette kan jeg referere til Ivans reaksjon dagen etter at han hadde sett på TV at tyske aktivister hadde prøvd å forhindre transport av kjernefysisk avfall fra Frankrike til Tyskland. De la seg på togskinnene og sloss mot politiet, som igjen var brutale i sin framtreden for å fjerne demonstrantene. Ivan reagerte på brutaliteten, men det var demonstrantene som gikk for langt: «Dersom demonstrantene er for harde mot politiet, kaster steiner og slikt, tror jeg ikke at allmennheten vil støtte dem, for allmennheten er redde for slike aksjoner... Vårt samfunn er ikke så aggressivt. Folk liker ikke denne typen brutalitet. Jeg har også en slik følelse».

Dette viser at statsministerens retorikk var forankret i forestillinger som ble delt av befolkningen, til og med av miljøaktivistene selv. Kategoriseringer av sosiale bevegelser og frivillige organisasjoner er ikke tilfeldig, men basert på kulturelle forestillinger om hva som er radikalt og normalt. Grønn Klode og flere andre miljøorganisasjoner ble for eksempel satt på en liste over ekstreme grupperinger av innenriksdepartementet.(104) De ble plassert i samme kategori som skinheads og nynazister. Noe liknende skjedde faktisk også i spørre-undersøkelser. Et eksempel fra IVVM(105) var en undersøkelse om holdninger til 'borgerinitiativer', en vanlig term for frivillige organisasjoner.(106) Svarene ble inndelt i fire kategorier, som var menneskerettighetsbevegelser, anarkister, økologiske grupperinger og skinheads. Min umiddelbare reaksjon var at en sammenblanding av disse grupperingene var hverken heldig eller relevant. Pressen fokuserte en del på høyreekstremistiske miljøer, men anarkister hørte jeg aldri noe om, bortsett fra enkelte informanter som brukte det for å betegne forholdene i Grønn Klode. Felles for alle disse kategoriene er imidlertid at de offisielt ikke fantes før hendelsene i 1989. De var med andre ord uttrykk for grupperinger og holdninger som folk historisk sett ikke hadde hatt noe forhold til.(107) Det var del av noe nytt, noe potensielt spennende, men også noe som kunne virke skremmende og farlig. Beviser for at miljøvernere var ekstremister, ble funnet i deres aksjonsformer - og ved at statsministeren sa at de var det.

Retoriske strategier blir tatt i bruk på bakgrunn av en antatt «nasjonal karakter», hevder Herzfeld (1992:72). Effektiviteten ligger i deres appell til konvensjoner av - og jeg vil for egen regning tilføye populære forestillinger om - kollektiv selvrepresentasjon (ibid). Dette gir gjenklang i materialet mitt. Flere informanter påpekte at en viktig del av det de kalte tsjekkernes «nasjonale karakter» var vektlegging av dannelse og 'høykultur'. Menn skulle være høflige mot kvinnene, barn skulle være veloppdragne og man kledde seg fint i operaen. Dette bekrefter også Holy (1996). Dersom dette ble positivt evaluert, ble det sagt at tsjekkerne var borgerlige. Dersom det ble negativt fortolket, ble de kalt konservative. Demonstranter som i dagevis blokkerte atomkraftverk eller heiste seg selv opp i flaggstenger passet dårlig inn i dette bildet.

Miljøbevegelsen; «matter out of place»?

Allerede i kapittel 1 var jeg inne på at man må finne ut under hvilke sosiale og økonomiske forhold visse diskursformer blir dominerende. Jeg vil nedenfor peke på årsaker til at miljøbevegelsen blir stigmatisert. Deres rettferdiggjøringsdiskurs forklarer situasjonen i deres egne øyne. Den har også fundament i noen samfunnspolitiske forhold som forsterker diskursens gyldighet.

På grunn av den relative økonomiske suksessen hadde regjeringskoalisjonen godt grunnlag for å hevde at de ledet Tsjekkia på rett vei og med riktige virkemidler. Mange mennesker så ulemper ved Klaus' politikk, men han hadde opparbeidet seg så mye tiltro at de likevel mente at det ikke fantes noen bedre alternativer. Til og med Zuzana sa det slik; «jeg hater Klaus, men jeg vil heller ha ham enn noen andre!» Den politiske retorikken virket. Regjeringen 'beviste' gjennom den økonomiske utviklingen at deres politikk hadde vært riktig i perioden av økonomisk og strukturell endring.(108) Den radikale delen av miljøbevegelsen syntes ikke å passe inn i dette bildet. Miljøbevegelsen viste at den var kritisk orientert til aspekter ved utviklingen i samfunnet, ved at miljøkampanjene av og til kunne avsløre negative konsekvenser med kapitalismen og den nye friheten.(109)

Parallellene til Douglas' teorier om rent og urent er åpenbare (1966). Myndighetene forsøkte muligens å kategorisere miljøaktivistene som avvikere og som farlige, fordi de nektet å være personer og kategorier som samsvarte med nye etablerte autoritetsstrukturer og maktmønstre (Moore 1994:93).(110) Det kan eksemplifiseres ved at miljøbevegelsen stilte spørsmålstegn ved den nye forbrukerkulturen ved blant annet å kritisere økende konsumbehov, utenlandske bedriftsoppkjøp eller utbygging av veinettet. Å putte miljøvernere i samme bås som kommunistene var en overforenkling (men altså ikke helt uten sannhetsgehalt), som på en effektiv måte ekskluderte dem fra 'det gode selskap'. Det var nettopp på grunn av myndighetenes suksess at dette kunne fungere: «Anomaly - matter out of place, depends on the power of the classifier, not on some intrinsic ('essentialist') property» (Lincoln i Herzfeld 1992:67). Å stille seg kritisk til aspekter ved utviklingen, syntes raskt å bli fortolket som å være mot en generell etablering av en ny sosial orden. Med andre ord; at de var i mot hele utviklingen. Ved å klassifisere miljøbevegelsen som noen som ville forandre samfunnet, virket de truende og farlige. Det syntes som både politikere og vanlige folk hadde et behov for å klassifisere grupper som enten 'for' eller 'imot' det nye samfunnet. Dermed syntes radikale miljøorganisasjoner og gammelkommunister å havne i samme kategori. En informant sa dette:

Statsministeren har hatt noen opprørende kommentarer, dersom noen for eksempel er uenige, vil han si 'den organisasjonen er en fiende av staten'. Det der er ikke noe særlig annerledes enn et kommunistisk utsagn. Det er en forskjell; folk havner ikke i fengsel, men de mister jobbene sine. Og det framkaller en sjokkbølge når en person med så mye makt sier at du er en fiende av staten. Offentligheten hører det, og de trekker seg tilbake. For den vet hva det kan bety.

Nettopp ved å trekke paralleller mellom miljøvernere (både miljøaktivister og økologer) og kommunistene, ble skillelinjer reprodusert, om enn med andre virkemidler og mindre dramatiske konsekvenser, enn under det forrige regimet.

Regjeringens ideologiske fundament og den økonomiske utviklingen var koblet sammen på en måte som gjorde at kritikere av myndighetenes politikk fort ble stemplet som samfunnskritikere. Resultatet synes å være at regjeringen signaliserte en totaliserende holdning som minner om kommunistenes styringsmentalitet. Den radikale miljøbevegelsen var med andre ord «matter out of place» innenfor regjeringens totaliserende diskurs om hva som var riktig utvikling. Men hvor stigmatiserte var miljøaktivister i samhandling mellom individuelle representanter for myndighetene?

Formelle skiller - reelt samarbeid

Hensikten med presentasjonen av Klaus' holdninger, formidlet via media og andre offentlige arenaer, var å dokumentere holdningssett som aktører innenfor miljøbevegelsen forholder seg aktivt til, og som virker sterkt inn på deres fortolkning av sin rolle i samfunnet og for miljøkampen. Men Herzfeld har pekt på at staten ikke er noe annet enn en rekke funksjoner og organer som blir operert av virkelige mennesker.(111) Jeg har nevnt at det er nødvendig å posisjonere aktørene når man analyserer forestillinger om staten. På samme måte kan det være fruktbart å kontekstualisere feltet hvor slike forestillinger blir konstruert (Gupta 1995:392). Jeg vil nå vise at det fantes 'lommer' og øyeblikk av konkret samarbeid mellom representanter for staten og for miljøbevegelsen. Informanter brukte ofte uttrykket 'på den andre siden av elva' når de skulle forklare posisjonen til en aktør med motstridende interesser.(112) Forsøk på samarbeid skjedde likevel mellom aktører på hver side av elva. Under hvilke forutsetninger var det mulig? Dette vil illustreres med arbeidsprosessen om å få i stand en lov om registrering av miljøgifter.

Miljøregisteret PRTR

Presentasjonen av case't er basert på et begrenset datagrunnlag av en ikke avsluttet prosess og et begrenset innsyn i en komplisert forhistorie.(113) Men en fordel var at jeg ble introdusert for PRTR allerede i begynnelsen av feltarbeidet, og fikk være med å hjelpe Karel med noen praktiske oppgaver i tilknytning til prosessen. Jeg gjorde i løpet av feltarbeidet intervjuer med de fleste personene som var involvert, noen av dem flere ganger.

På Rio-konferansen i 1992 ble det utformet prinsipper og retningslinjer som skal være avgjørende i arbeidet for miljø og utvikling i det neste århundret (Agenda 21). Et av disse prinsippene er at lokalbefolkningen skal ha rett til å vite om hvilke miljøgifter som produseres, slippes ut eller lagres i sitt lokalmiljø. I oppfølgingen av Agenda 21 er arbeidet for opprettelsen av registre for utslipp av miljøgifter, PRTR, et viktig steg. PRTR betyr Pollutant Release and Transfer Registers, det vil si et forurensningsregister.(114) Det er OECD, UNITAR og WWF(115) som står som pådriverne i prosessen. En rekke felles workshop'er i 1994-95 munnet ut i en manual med retningslinjer og råd for å opprette PRTR. Denne manualen ble OECDs offisielle anbefaling til hvordan hvert land kan opprette forurensningsregistre. Miljødepartementet i Tsjekkia hadde sammen med to andre land blitt plukket ut av UNITAR til å utvikle testprogrammer for nasjonale PRTR, for å kunne evaluere hvordan forslaget til et forurensningsregister ville fungere. Målet var å lovfeste et slikt register. Dette testprogrammet, eller pilotprosjektet som det ble kalt, var administrert av miljødepartementet, og utført av Instituttet (pseudonym). Representanter herfra understreket at manualen ble fulgt til punkt og prikke. Det er ønsket fra OECD's side at miljørapportering skjer gjennom internasjonalt standardiserte registre, slik at resultatene kan måles og graden av suksess vurderes. Mange avveininger må tas; hvordan kjemikaliene skal grupperes, hvilke bedrifter, fabrikker og institusjoner som skal rapportere, og hvordan de kan motiveres til å rapportere. Disse avveiningene vil bestemme hvor effektivt registeret kan bli i kampen mot forurensende utslipp.

Samtidig hadde WWF et eget prosjekt for å styrke PRTR i Tsjekkia: Målet var å sikre et «sterkt institusjonelt nærvær angående PRTR i en NGO» (WWF PRTR/CRTK Project- Progress Report). WWF ønsket å bygge opp kompetansen til frivillige organisasjoner for å sette dem i stand til å legge press på myndighetene og skape blest om saken i media, og gjøre effektiv bruk av forurensningsregisteret når det trådde i kraft. Den organisasjonen som ble plukket ut til dette var Grønn Klode.(116) De hadde derfor startet en egen kampanje som gikk på informasjon om PRTR-systemet, finansiert av WWF. Den ble en av Grønn Klodes 'prioriterte kampanjer' og ut over våren arrangerte de seminarer for lokale myndigheter, bedrifter og andre i en annen by.

En annen gruppe (her kalt arbeidsgruppen) hadde allerede i 1994 begynt å jobbe for et lovforslag for PRTR. De fikk først støtte fra departementet, men mistet den året etter. Samtlige informanter hevdet at grunnen var personlige konflikter mellom en kvinne i denne gruppen og sjefen i departementet. I over et år var det ingen framgang i arbeidet for PRTR, men i februar 1996 skulle det starte opp igjen. I den forbindelsen møttes en koordineringsgruppe med representanter både fra myndighetene; eksperter på PRTR, fagforeninger og Grønn Klode. På disse møtene havnet jeg også.

På møte

Jeg hadde spurt Karel om et intervju etter at han hadde holdt et foredrag om PRTR for Grønn Klode på det første rådsmøtet. Han inviterte meg til å bli med på et møte med noen amerikanere som hadde spesialisert seg på fagfeltet. Jeg lyttet til møtet deres hele formiddagen, og så hastet vi videre til møtet på Instituttet. En representant fra miljødepartementet, Václav Novotný, hadde en generell introduksjon der han blant annet sa dette: «Miljødepartementet gav prosjektet til Instituttet [på grunn av] viktige personlige bånd. Viktige personer der er kjemikere. Jeg er selv uteksaminert derfra, og stoler på folkene der». Han kommenterte Grønn Klodes tilstedeværelse - Karel, JiÍi, David og meg, overfor de andre deltakerne med å fortelle det han kalte en konfidensiell historie, som han sa «ikke må komme ut av dette rommet». Da utbrøt den ene amerikaneren halvveis for spøk, «har dere gutter et dårlig rykte, eller hva?» JiÍi og Karel bare smilte nervøst tilbake. Byråkraten sa at Grønn Klode manglet kunnskap og alternative løsninger. Han sa videre at det satt en NGO ved siden av ham [eg. hans kontor]. «Vi snakker ikke mye sammen, men vi deler kafferom». Han sa at han vil støtte frivillige organisasjoner.

Etter dette møtet skulle alle sammen på pub for å møte Jan, men puben var full. Derfor havnet fire amerikanere, JiÍi, Karel, David og meg på det gamle, trange kontoret til Grønn Klode. Karel hvisket før vi gikk inn «vet du om det er veldig rotete der?» og var fryktelig flau over å ta med amerikanerne dit. Her er et utdrag av dialogen som fulgte:

«Hvorfor er vi utlendinger her?» spurte en av amerikanerne.

Karel visste ikke helt hva han skulle svare, men mumlet noe om samarbeid.

Eksperten fra USA: «Right to Know har en demokratisk årsak, bare spør Karel».

JiÍi: «Ja, en demokratisk årsak, vi håper på en revolusjon i miljølover». JiÍi overtok deretter å svare på spørsmålet.

JiÍi: «Retten til informasjon finnes i vår konstitusjon, men det finnes også spesiallover som ødelegger dette».

Karel: «Tsjekkiske myndigheter mener det er bedre for økonomi og demokrati at tall og informasjon kan holdes hemmelig».

JiÍi: «Det er et spørsmål om taktikk - hva er mulig gjennom lovgivningen. Det er ikke mulig å lage en generell lov om informasjonsrettigheter, men lov om giftig avfall er mulig».

En fagforeningsmann i dress spurte: «Hvorfor skulle myndighetene bry seg med dette?»

JiÍi og Karel i kor: «OECD og EU».

En rekke tema som vil være fokuset for resten av dette kapittelet blir introdusert her. Det viser hvordan det anstrengte forholdet mellom myndigheter og Grønn Klode ble bragd på bane uten å stenge dem ute fra PRTR-prosessen (på dette tidspunktet iallfall). Det empiriske eksempelet viser igjen bruken og understrekningen av personlige forbindelser. Et siste moment er at henvisninger til internasjonale avtaler fungerer som et retorisk pressmiddel overfor myndighetene. Dette knytter paradoksalt nok allianser mellom overnasjonale organer og miljøbevegelsen, som således viser viktigheten av å ikke avgrense analysen til statlige strukturer.

Samarbeidets grunnlag

De fleste studier av staten har tatt for seg store strukturer og viktige personer og hendelser, og har ikke klart å belyse effekten som staten har på folks hverdagsliv, gjennom byråkratenes praksis (Gupta 1995:376). Forfattere som har prøvd å utforske den kulturelle basisen for byråkratisk atferd har blant annet gått i fellen med å essensialisere materialet, ved å gjerne forklare atferd med referanse til «nasjonale egenskaper eller særtrekk» (Herzfeld 1992:80).

Jeg vil mot denne bakgrunnen gi en presentasjon av de ulike partenes grunnlag for deltakelse i arbeidet med PRTR. Gjennomgangen illustrerer mangfoldet av årsaker som i forskjellig grad virket inn på samarbeidsprosessen. Novotný hadde sine egne interesser av å være i den posisjonen han var i. Han innrømmet at han hadde gått inn i departementet et år tidligere for å prøve å få til bedre ordninger for tildeling av prosjektmidler.(117) Han var egentlig forsker og hadde lang erfaring i å skaffe finansiering til sine prosjekter fra departementet. Det tok tid å forstå hvorfor Novotný hele tiden vendte tilbake til denne tildelingspraksisen, og den fulle betydningen av at han understreket at han hadde venner og bekjente i de relevante institusjonene. Jeg tolket det først bare som en 'korrupt praksis'. Han sa blant annet dette om Instituttet som skulle gjøre pilotstudiet:

For jeg kjenner Instituttet, jeg ble uteksaminert derfra for tyve år siden.(118)

Jeg har mange venner der, og nå... Lederne av Instituttet var faktisk mine klassevenner på den tiden, så du vet, dersom du må velge mellom to eller tre, og du har denne typen forbindelser med en av dem, da er valget temmelig enkelt.

Mens jeg satt på kontoret hans ble Novotný minst en gang oppringt av en person som lurte på når pengene hans ville komme. Novotný sa dette som forklaring med en stemme som fortalte at han både var stolt over disse forbindelsene og samtidig flau over årsaken til at han måtte bruke dem:

Klienten vet at han vil få pengene (...) Han kjenner meg og mine kolleger, så det er en slags felles forståelse. Men... derfor er det jeg bare kan tilskrive et prosjekt til noen jeg virkelig kjenner, jeg må være sikker på at jeg gir pengene til noen som allerede startet på arbeidet for kanskje seks måneder siden.

Regelverket var en medvirkende årsak til at de som fikk tildelt midler hadde mye mindre tid til å gjennomføre prosjektet enn det som var intensjonen. Derfor var det avgjørende å ha etablerte personlige forbindelser med mottakerne slik at gjensidige løfter kunne utveksles: Byråkraten måtte forsikre dem at pengene ville komme, og 'anbudsvinneren' måtte love at prosjektet kunne realiseres. Resultatet av anbudspraksisen skapte et tydelig mønster, som også PRTR var en del av. Dette var en viktig årsak til at Novotný alltid poengterte betydningen av de personlige kontaktene i arbeidet sitt. Det er mulig å fortolke praksisen som 'korrupt' så lenge den betraktes isolert fra andre prosesser. Men disse personlige forbindelsene viste seg å være kjernepoeng hos alle partene jeg snakket med i forbindelse med denne saken: David fikk være med i koordineringsgruppen fordi han kom fra den byen hvor pilotstudiet skulle finne sted, og dermed kjente forholdene godt. Instituttet fikk oppdraget fordi Novotný kjente institusjonen og stolte på «folkene der», som han uttrykte det, i tillegg til at Instituttet hadde nære forbindelser til bedrifter som skulle knyttes til pilotprosjektet.

Jeg mener i lys av disse generelle trekkene, at anbudspraksisen og Novotnýs understrekning av personlige forbindelser, er uttrykk for noe annet enn korrupsjon og skryt. Betydningen av venneforbindelser og andre typer uformelle relasjoner ble behørig demonstrert i kapittel 2, 4 og 5, og liknende prosesser syntes å gjelde i PRTR-prosjektet. Den første arbeidsgruppen punkterte fordi det oppstod det informantene kalte personlige konflikter mellom partene. En mulig tolkning var at sjefen i departementet hevnet seg ved å nekte dem videre finansiering. Men å analysere hendelsen som en personlig hevnaksjon er å miste et viktig aspekt som blir belyst i følgende kommentar. Petr „erný fra den første arbeidsgruppen sukket:

Det var et veldig lite team av folk som forstod veldig godt hva det dreide seg om, og den ble oppløst, og så begynner man på nytt etter et år med de samme problemstillingene (...) Dette er kanskje sosialpsykologien hos denne nasjonen. Det er veldig sjelden å høre noen si 'du er ikke min venn, men jeg er enig med argumentet ditt og jeg vil følge dine ideer'.

Det viste seg for vanskelig å samarbeide om PRTR når aktørene ikke stod på god fot med hverandre. En distinksjon mellom personlig og profesjonelt forhold blir en meningsløshet i en slik kontekst. Dette uttrykkes tydelig i to kommentarer sagt ved ulike anledninger. Petr „erný uttalte om sine tidligere kolleger fra Instituttet; «vi var til og med i konflikt med våre venner». Bruno sa i en helt annen sammenheng om de første miljøministrene;(119) «jeg var så overrasket. De var et team, men de var ikke venner». Igjen illustrerer dette hvordan samarbeid helst skjedde mellom venner, og at det også ble betraktet som det ideelt sett beste utgangspunktet for et samarbeid. Dette var til tross for at personer som Petr „erný og Bruno, var kritiske til betydningen av personlige forbindelser i arbeidsprosesser. David sa om en av professorene fra Instituttet, «han har alltid snakket normalt til meg». På tross av at han var på 'feil side av elven' så var han en fin person, som det ville være mulig å kommunisere med. Dette ble manifestert ved at de skulle gå på puben for å prate om samarbeidsproblemene. Når Novotný flere ganger overfor meg sa om folk i Grønn Klode at «de er OK», og forklarte at han ville gi dem tilbud om å holde foredrag for å skolere dem, tolker jeg det som en erklæring om et ønske, såvel som et krav, om å bli bedre kjent. Grønn Klode burde ta i mot tilbudet dersom de ønsket bedre forbindelser og mer innflytelse på PRTR.

Jeg mener at alt dette viser en betydelig kontinuitet i synspunkter på strategier og modeller for samhandling. Jeg vil minne om at folk gjerne kunne si om medlemmer fra kommunistpartiet at de var «gode mennesker» (se kapittel 2). På tross av at de symbolsk sett tilhørte dem, var deres status ikke viktig dersom personen hadde sympatiske karaktertrekk. Dette skapte grunnlaget for pragmatikk og fleksibilitet på et mellommenneskelig nivå. Det ble personlig tillit, og følelsen av likeverd, som var det viktigste fundamentet for å oppnå samarbeid og 'et moralsk fellesskap'. Tilfellet Bratrinka og historien med De Grønne, viste konsekvensene med tillitsbrudd. Det var følelsen av å bli personlig sviktet, eller at gruppen man tilhørte ble sviktet, som la grunnlaget for fordømmelsen. Bratrinkas status var i seg selv ikke viktig. Han burde ha fortsatt å behandle representantene fra miljøbevegelsen som før, i personlige møter. Da ville folk tilgitt at han ble i miljødepartementet når alle hans kolleger forlot det. Vektleggingen av det personlige skaper muligheter, slik det vil gå fram av Instituttets strategier i neste avsnitt. Bratrinka ødela derimot mulighetene og derfor ble han fordømt.

Det internasjonale argumentet

Staten blir symbolsk representert gjennom kulturell praksis hos sine representanter og sine borgere. Disse praksisene blir utført i 'rom' som ikke kan avgrenses til nasjonale grenser, og derfor må man vie oppmerksomhet til de mange kontekstene som staten blir konstruert i (Gupta 1995:377). Dette inkluderer internasjonale organer, og kan belyses med PRTR og retningslinjene fra OECD. Å henvise til at Tsjekkia er blitt tilknyttet internasjonale avtaler, og at myndighetene vil ha landet inn i EU og NATO var både miljø-aktivistene og Instituttets trumfkort. Instituttet, den tredje hovedaktøren i PRTR-prosessen, ønsket å ha med Grønn Klode i prosjektet, fordi de kunne legge press på departementet ved å skape mediaomtale av forurensningsregistre og skadelige miljøgifter. Dette kunne ikke Instituttet gjøre selv, fordi de var formelt lojale overfor sine oppdragsgivere. Strategien var imidlertid klar, slik en professor uttrykte dette: «Departementet ønsker ikke å samarbeide med frivillige organisasjoner, men vi kan si 'OECD skrev i retningslinjene at myndighetene må samarbeide'».(120)

Departementets motivasjon for å gjennomføre PRTR-prosjektet, var at landet hadde blitt spurt av OECD om å gjøre det. Da den første arbeidsgruppen kom i konflikt med departementet, var det nettopp dette argumentet de brukte for å tvinge dem til å fortsette å støtte deres arbeid. „erný forklarte:

Vi prøvde flere ganger å arrangere møter, og si 'hei, vi er i en internasjonal prosess'. Det var nemlig en offisiell enighet mellom UNITAR, OECD og miljødepartementet, og avtalen ble signert i miljødepartementet. Så vi sa 'hei, det er mangel på finansiering for det andre året, og det vil være skamfullt dersom vi sier at det ikke finnes noen vilje til å gå videre!'

Argumentene førte i dette tilfellet ikke fram, men som vist ovenfor er det akkurat det samme argumentet som Instituttet brukte for å beholde Grønn Klode i prosjektet.

I kapittel 3 viste jeg at det var vanlig at bidragsyterne stilte krav om samarbeid til de organisasjonene som mottok penger. På liknende vis virket også mulighetene for framtidig EU-medlemsskap sterk førende på den 'policy' som miljødepartementet hadde. Siden retorikken til den politiske eliten var at Tsjekkia ville bli medlem av EU, og allerede var medlem av OECD, skulle alle nye lover være i samsvar med disse. Dette kaltes 'harmonisering'. Som en informant påpekte; Tsjekkia måtte oppfylle en rekke kriterier som EU hadde satt opp bare for å kvalifisere for å søke om EU-medlemsskap. Dette la klare føringer for miljølovgivningen, og det visste miljøbevegelsen. Det var på grunn av ordlyden i OECD-manualen at departementet hadde akseptert at miljøorganisasjoner hadde en rolle i prosessen, selv om de forsøkte å minimalisere den så mye som mulig.

Bare 'et spill'

Novotný mente at hans kunnskap var tilstrekkelig i forhold til momentene i lovformuleringen til forurensningsregisteret, og trengte ikke de frivillige organisasjonenes råd. Seinere ville han inkludere dem i prosessen. Samtidig sa han om PRTR: «Alt er perfekt, unntatt deltakelsen av de frivillige organisasjonene (...) Dette er et tøft problem og vil bli løst seinere. Ikke nå.» Hvorfor kunne Novotný sympatisere med Grønn Klode og samtidig fortelle meg at han bare vil ha dem med 'når tiden er inne'? Jeg skjønte aldri når han mente at tidspunktet var passende. Han fortalte dessuten at han ble kritisert av sine kolleger for å ikke gjøre de nødvendige 'personlige endringene', før han begynte som byråkrat. Hva betydde dette?

En fortolkning er at Novotný forholdt seg til ulike subjektposisjoner under samtalene våre. På en side var han primært forsker som bare var gått inn i byråkratiet for å endre noen praksiser til sin egen yrkesstands fordel. Hans kolleger visste dette, og observerte ham på sidelinjen. De hadde gitt ham råd før han begynte, og kritiserte ham for å ikke følge dem. På den annen side hadde han glidd inn i en byråkratrolle hvor han måtte forholde seg til en vanskelig sjef. Hans forklaring på departementets motvilje mot Grønn Klode syntes ofte å være sjefens motvilje.

PRTR-case't og prosjekttildelingspraksisen viser at institusjonaliserte prosedyrer kan være årsaken til det som gjerne kalles nepotisme. Alle visste at Instituttet ville få tildelt prosjektet av departementet, og at de allerede jobbet med saken, men formelt kunne det ikke bli etablert noen interesseorganer. Man kunne ikke si hvordan ting virkelig var, men alle visste hvordan saken måtte håndteres. Dette begynte jeg å forstå da Novotný satte meg i kontakt med en professor på Instituttet med ordene; «når jeg sier at du ikke kan treffe ham, så mener jeg det egentlig ikke». Selv om Novotný var 'på andre siden av elva' i forhold til de unge mennene i Grønn Klode, viste deres holdninger at de var enige om hvor absurd det var å bli tvunget til å delta i dette spillet. David fortalte at han i hemmelighet møtte Novotný og en annen byråkrat for å avtale en strategi, dersom (i virkeligheten når) Instituttet vant anbudskonkurransen. Jeg spurte; «og dere visste alle at Instituttet antagelig ville få støtten?» Han svarte med indignasjon i stemmen; «men det får vi ikke lov å si!»

En finurlig arbeidsfordeling

Bildet av en intrikat 'reell' arbeidsfordeling mellom parter som formelt sett stod på 'hver sin side av elva' i spesifikke saker krystalliserer seg. Et eksempel fra en helt annen kontekst kan belyse hva jeg mener, og underbygger min hypotese om at dette er et utbredt fenomen.

En gang jeg skulle møte Jan for et intervju, ble vi først sittende og prate med to personer som han tilfeldig møtte på kafeen. Jeg forstod deler av samtalen. Kvinnen var journalist i en av de store dagsavisene, og mannen var direktør for et laboratorium. De snakket blant annet om en kampanje som Grønn Klode drev med.(121)

Mannen var uoffisielt med og hjalp med informasjon til Grønn Klode. Det måtte holdes skjult at han gjorde det, fordi at dersom Grønn Klode fikk sin kampanje gjennom, ville dette gjøre at departementet gav laboratoriet mer å gjøre. Dette ønsket mange av hans kolleger åpenbart ikke. Arbeidsfordelingen syntes klar: Mannen var en hemmelig sympatisør som hjalp til på sidelinjen, og med å gi ut informasjon til folk. Grønn Klode tok seg av bråket, slik Jan uttrykte det.

Dette vitner om en finurlig organisert arbeidsfordeling, som har klare paralleller med måten som professorene på Instituttet forestilte seg at de kunne ha nytte av Grønn Klode på: Professorene sa flere ganger at de kunne gå til media og dermed indirekte presse på departementet, mens de selv satt 'uskyldige' og jobbet med sine saker. Organisasjonen var viktig for dem for å få publisitet om saken uten at de selv kom i konflikt med sine oppdragsgivere, slik jeg nevnte tidligere. På liknende vis pågikk også noe av samarbeidet mellom Instituttet og noen firmaer. Noen bedrifter var blitt truet av mektige ledere, og turde ikke rokke ved den grunnleggende 'enigheten', som var etablert.(122) Likevel var det firmaer som samarbeidet i det skjulte, eller uoffisielt, med professorene. Det skjedde, ikke overraskende, gjerne på grunnlag av gammelt vennskap. Novotný belyste dette også. Han forklarte at i Vest-Europa kunne bedriftene mene at innføringen av PRTR ville fungere som reklame for hvor miljøvennlige bedriftene var.

Uansett, det virker ikke på den måten her. Mange selskaper er motvillige til å gi fra seg opplysninger. De sier at det er konfidensielt, og at det ødelegger den frie konkurransen. (...) [Men] dersom du har en venn som du har hjulpet med noen forskningsproblemer, da kan du si 'Ok, mann, jeg hjalp deg for et par år siden. Nå trenger denne typen rapport, den er ganske enkel, tenk på det og gi meg en reliabel rapport'.

Den overnevnte arbeidsfordelingen minner også om myndighetenes ønske om at organisasjonene skal kunne hjelpe dem til å utdanne borgerne til få større miljøbevissthet.(123) Derimot så de ingen legitim rolle for organisasjonene dersom de forsøkte å påvirke politiske prosesser og beslutninger. Novotný sa at han ikke fikk lov av sjefen sin til å putte Grønn Klodes navn på et dokument som skulle sendes til ministeren. Det kan tolkes som at myndighetene forsøker å ignorere dens eksistens. Men på tross av en slik neglisjering, så finnes det altså muligheter for reell innflytelse gjennom andre kanaler.

Samarbeidsmodellen muliggjør samarbeid på tvers av formelle grenser og sperrer. I tillegg viser det at svært ulike institusjoner benytter seg av samme type arbeidsfordeling - og praksis, for å ikke komme i konflikt med institusjoner og personer med mer makt enn dem selv. Dette minner mistenkelig om den måten jeg viste at miljøarbeid foregikk på før, ved at dissidenter og vitenskapsfolk i offentlige institusjoner hadde uformell kontakt og hjalp hverandre med statistikker om miljøets tilstand (se kapittel 2).

Makthavere og maktesløse (124)

Hvorfor all denne hemmeligholdelsen ved PRTR? Hvorfor later de som om saker ikke kan sies og gjøres når det likevel kan det? En fortolkning er at aktørene handler svært pragmatisk. Det muliggjør et samarbeid samtidig som reetablerte skiller kan ivaretas. En pragmatisk håndtering av 'offentlig diskurser' vedlikeholder forestillinger om forholdet mellom makt og opposisjon samtidig som aktørene kan handle på tvers av disse forestillingene. Å skjule informasjonen og tilsløre arbeidsprosedyrene kan være en maktstrategi som kan vedlikeholde maktposisjoner, og frata folk både verdighet og orienteringsevne (se Zuzanas utbrudd i kapittelets begynnelse). Men tilsløringen kan også være en ressurs eller styrke, som tilfellet synes å være i PRTR-saken. De stilltiende overenskomstene gjorde at en del personer kunne hjelpe hverandre og samarbeide i det skjulte, på tross av konvensjoner som formelt ikke skulle gjøre dette mulig.

På tross av en statlig retorikk, som synes vellykket i å stigmatisere miljøbevegelsen, greier miljøbevegelsen å tvinge fram reaksjoner. Departementet forsøker å overse miljø-bevegelsen, men kronikkene viser at Klaus likevel forholder seg til den. Dette viser at de ikke er maktesløse overfor den politiske agenda, og i det offentlige rommet. Et asymmetrisk maktforhold synes etablert, og skaper et mønster av dualistisk praksis, som kanskje «seeks to institutionalize the balance of contending forces in order to maintain that harmony in society» (Maybury-Lewis and Almagor i Borneman 1992:335, fotnote 2). Det er mulig at de mot-stridende partene 'trenger' hverandre for å gjenopprette et slags fiendebilde.

Valget i 1992 førte til en polarisering mellom aktører som tidligere hadde stått på 'god fot'. Partene begynte å spille på gamle dikotomier som ble formidlet gjennom media og aksjoner. Dette førte til det jeg vil karakterisere som en reetablering av en 'normaltilstand' for forholdet mellom miljøbevegelsen og myndighetene. De spesielle sosiale og politiske forholdene de første årene syntes i et slikt perspektiv å være som en 'liminalfase' ved at samme gruppe ibodde historisk, og konseptuelt, motsetningsfylte posisjoner. Skismaet 1992 førte til at situasjonen ble mer lik den som hadde vært før revolusjonen, ved at miljøforkjemperne mistet sin formelle innflytelse på statlig miljøpolitikk. Igjen ble de tvunget til å fokusere på og pleie uformelle relasjoner til forskere og byråkrater for å få gjennom noen av sine mål.

Jeg tolker denne situasjonen delvis som et uttrykk for politiske myndigheters styringsmentalitet. De forsøker å forenkle samfunnspolitiske prosesser ved å anvende en enkel symbolikk om å enten være for, eller mot utviklingen i landet. Klaus' ordbruk viser at språket ikke er blitt mindre politisert enn språket var under det forrige regimet. Slike sett er en oss:dem-kontrasten en empirisk realitet. Men den er også en symbolsk fortolkning av folks opplevelser av endrede omstendigheter. Kanskje er ikke miljøbevegelsen så marginalisert som de prøvde å framstille seg som. Grønn Klode-medlemmer brukte utrykk som «myndighetene hater oss», og «de er noen idioter uansett», for å betegne hvordan de opplevde situasjonen. Dette må sees i sammenheng med den spesielle atmosfæren, og det gode forholdet mellom de som var utenfor, og de som var innenfor statlige strukturer i perioden 1990-92. Stereotypier er både instrument og effekt av spesifikke omstendigheter (Herzfeld 1992:40-41). I de fleste demokratiske samfunn representerer miljøbevegelsen en motkultur (se Giddens 1990:159) og de er nærmest programforpliktet til å kritisere makthaverne for å ikke gjøre nok for miljøet. I et slikt perspektiv er det ingenting spesielt med den tsjekkiske miljøbevegelsen. Det er mer graden av stigmatisering og symbolikken det blir framstilt gjennom, som har vært viktig for meg å få fram.

Knyttet til sivilsamfunnsproblematikken får dette teoretiske konsekvenser. Det viser den begrensede analytiske verdien av å operere med et sivilsamfunn forstått som en motpol til staten.

«[T]here is no position strictly outside or inside the state because what is being contested is the terrain of the ideological field. Any struggle against currently hegemonic configurations of power and domination involves a cultural struggle, what Gramsci has called the 'war of position'. (...) It is a struggle that problematizes the historical divide between those who choose to do political work 'within' the state and those who work 'outside' it, because the cultural construction of the state in public culture can result from, and affect, both in equal measure.» (Gupta 1995:393-394, uthevinger i original).

Miljøaktivistene hadde samtidig gjennom sine verv mange anledninger til å møte representanter for staten ansikt til ansikt. Dette er et eksempel på det Giddens har kalt access-points (1990:83) som han karakteriserer som «points of connection between lay individuals or collectivites and the representatives of abstract systems» (ibid:88). Slike møtepunkter kan modifisere inntrykk av 'systemet', eller det kan bekrefte det: «They are places of vulnerability for abstract systems, but also junctions at which trust can be maintained or built up» (ibid). På tross av at informantene mine inngikk i samhandling og dialog med Novotný fra miljødepartementet, så fikk det dem likevel ikke til å endre sine utsagn om departementet generelt. Dette synes å bestride relevansen av tillitspotensialet som ligger iboende i slike møtepunkter. En forklaring kan være at dette inngår i diskurser av ulik orden: Et skille mellom oss skaper mening i en periode av endring, og blir overordnet en mulighet for å redefinere kategorier på bakgrunn av interaksjon med hyggelige mennesker i statlige posisjoner. Giddens struktureringsteori har med andre ord ikke nødvendigvis noe for seg i en slik kontekst. Individuelle møter fører ikke nødvendigvis til endring av inntrykk av abstrakte systemer. Men nettopp dette skaper også en særegen spenning, eller i Gotaas sin terminologi; fleksibilitet. Det gjør det mulig å være svært kritisk innstilt til politikere og til politiske vedtak, og samtidig bevare troen på, og tilliten til den abstrakte ideen om demokrati. Min empiri viser kontinuitet og sterke moralske og symbolske skiller mellom 'makthavere og maktesløse', men det betyr ikke at det var like store praktiske skiller mellom dem.

Avslutning

Jeg har i kapittelet gjort rede for en diskursiv konstruksjon av myndigheter og miljøbevegelse som motstandere i en kamp om legitim innflytelse på miljøpolitikken. Jeg har vist at myndighetene, representert ved statsministeren, inntar en nokså totaliserende holdning overfor sine politiske motstandere. De har relativt hurtig blitt stemplet som 'fiender av staten', en retorisk strategi velkjent i det forrige regimets styringsmentalitet. Samtidig hadde miljøbevegelsen i en kort periode på begynnelsen av 1990-tallet en privilegert posisjon vis-à-vis miljødepartementet. Dette satte en standard for deres forventninger om hvordan forholdet mellom frivillige organisasjoner og myndighetene kan være. Jeg har argumentert for at aspekter ved forholdet mellom partene i 1996 likner på forholdene før revolusjonen. Samtidig mener jeg at de også har oppnådd en type 'stillingskrig', som er vanlig blant myndigheter og miljøbevegelse i mange land.

PRTR-prosessen viser at representanter for myndighetene og forskjellige offentlige institusjoner, av og til jobber på samme måte som staben i Grønn Klode. På tross av en diskursiv konstruksjon av organisasjon og stat som motstandere, finnes det forsøk på samarbeid mellom enkeltpersoner og grupperinger fra ulike sektorer og grupper. De synes imidlertid å være etablert på eget initiativ, og uten å ta hensyn til former for strukturer som ellers finnes i organisasjonene. Med andre ord er samarbeidet inngått på egne premisser. Disse premissene er lagt på bakgrunn av tillit, personlige forbindelser og moralske forventninger om hvordan relasjonene mellom aktører og venner skal være.


Kapittel 7 - Frihet, posisjon og venner

Først og fremst har jeg mange venner der, så det er en god plattform for å gjøre noe. Mine reformforslag ble ikke vedtatt, og derfor kan du gjøre hva du vil. Dessuten mener jeg at Grønn Klode har en god posisjon i internasjonale stiftelser. Så det er tre grunner: Frihet, posisjon og venner.
- Karels svar på mitt spørsmål om hvorfor han engasjerer seg i Grønn Klode.

Jeg har anvendt en rekke ulike, faglige tilnærminger for å forstå organisasjonskulturen i Grønn Klode. Det er nå på tide å vende tilbake til de sentrale problemstillingene i hovedoppgaven, og undersøke om jeg kan kaste nytt lys over noen av dem. Jeg vil gripe fatt i diskusjonen om medlemmenes motivasjon fra kapittel 2, og presentere noen tentative konklusjoner om sivilsamfunnsbegrepet i et teoretisk perspektiv. Jeg vil imidlertid innlede med å argumentere for at en komplementær anvendelse av begrepet både i civic og i civil forstand er fruktbart for å forstå sivilsamfunnet som empirisk fenomen i Tsjekkia.

Sivilsamfunnet i et institusjonelt perspektiv

I lys av tsjekkernes relativt lange tradisjon for å organisere seg, ville en utelukking av de institusjonelle forholdene og det lovmessige rammeverket fra analysen, ha vært å overse en viktig historisk dimensjon. Lysten eller behovet for å organisere seg, som ledet til opprettelsen av Grønn Klode og mange andre organisasjoner, var ikke noe 'importert' fenomen. Det bygget på lokale tradisjoner, som var knyttet til en liknende historisk utvikling i andre europeiske land. Den kommunistiske epoken representerte en diskontinuitet, men ikke noe 'svart hull' med hensyn til organisasjonslivets utvikling i Sentral- og Øst-Europa (Svetlik 1997). En analyse som ikke hadde inkludert institusjonelle uttrykk, ville heller ikke gitt rom for belyse forholdene og forutsetningene for miljøkamp under det forrige regimet. Dette mener jeg kom fram i diskusjonen av hvordan aktører, i skalkeskjul av offentlige institusjoner og organisasjoner, arbeidet for regimekritiske tiltak.

Jeg har argumentert for at organisasjonsstrukturen i Grønn Klode er påvirket, om enn ikke skapt av vestlige institusjoner. Jeg indikerte at Grønn Klodes struktur delvis var et resultat av pragmatiske endringer, som var gjennomført blant annet for å kunne gi et godt inntrykk hos ulike stiftelser. Erfaringene med andre praksiser, og kontakten med utenlandske personer, gjorde at noen medlemmer betraktet både velkjente og nye praksiser med et bevisst blikk. Dette manifesterte seg i ulike holdningssett. Formelle prosedyrer syntes å legge rammebetingelsene bedre til rette for å skape forutsigbarhet og effektivitet. Denne sikkerheten kunne ikke vennskapsforbindelsene gi. Enkelte institusjonaliserte prosedyrer ble av den grunnen vurdert av en del medlemmer som positive for organisasjonen.

I kapittel 3 gav jeg et empirisk eksempel på den ofte fortalte historien om samarbeids-problemer mellom aktørene i den tredje sektor. Forklaringene som jeg som regel fikk høre, og som jeg også trodde på lenge, var at dette skjedde på grunn av at partene aldri hadde lært å samarbeide. Målsettingen til de ulike aktørene i transisjonsindustrien i Sentral- og Øst-Europa var å stimulere til institusjonsbygging og organisering. På bakgrunn av dette mener jeg at disse aktørene har en forståelse av sivilsamfunnet som kan identifiseres med Durkheim. Program-mene gikk på å legge forholdene til rette for en handlingsrasjonalitet og et aktivitetssspekter som det ble antatt lå latent i befolkningen, og bare måtte aktiviseres og ledes inn i rett spor. Denne rasjonaliteten og dette aktivitetsspekteret representeres ved Seligmans idealer: Han hevder at frivillige organisasjoner i et ideelt sivilsamfunn er interessegrupper, organisert for å streve for felles interesser på et institusjonelt nivå. «Their interaction with other groups (and with the state) is defined by this instrumental rational orientation» (1992:164). Jeg vil kritisere denne idealiserte forestillingen ved først å vende tilbake til vennskapsaspektet.

«Situasjonen forandrer seg fort nå i Tsjekkia»

Betegnelsene vennemodellen, anarkistisk og profesjonelt holdningssett, og rettferdiggjørings-diskurs har vært 'gode å tenke med'. Men jeg betrakter ikke fenomenene som de beskriver, som noe unikt for Tsjekkia og for landets miljøorganisasjoner. Tvert i mot, uformelle forbindelser virker forklarende på praksis også i moderne, vestlige og byråkratiserte organisasjoner (se Sørhaug 1996). Problemet er at det ikke anerkjennes. Dette poengteres treffende av Herzfeld, når han sier at vestlige idealer sammenliknes med praksisen andre steder (1992:4, fotnote 2). På liknende vis poengterer Cullen (i Wright 1994:17) at når byråkratier i u-land sammenliknes med Weberianske kriterier, blir konklusjonen at de er korrupte av nepotisme. Når vestlige byråkratier ikke svarer til den formelle modellen, er det derimot kreative forsøk på å forbedre organisasjonens mål! Min analyse har, mot denne bakgrunnen, vært et forsøk på å ikke avgrense vennskap til individuelle relasjoner i en privatsfære, som Seligman gjør (se 1997:147). Jeg har ønsket å undersøke på hvilke måter vennskap virker, og på vennskapsrelasjoners sosiale og politiske implikasjoner i et sosialt rom.

Jeg vil likevel påstå at det er noen kvaliteter ved vennskapets betydninger som har et lokalt særpreg. Bruken av vennskapsforbindelser og årsaken til dets betydning varierer i form og omfang i ulike kulturelle systemer. Jeg har villet framheve at det å leve i en totalitær eller autoritær stat syntes å ha gjort vennskapsrelasjoner ekstra viktig, noe som også informantene var bevisste på: En engelsk versjon av et essay som var basert på deler av kapittel 4, ble lest av Zuzana et år etter at jeg hadde dratt fra Praha. Hun skrev blant annet dette i en kommentar på essayet: «Hvis jeg skulle valgt om igjen, ville jeg fremdeles velge Grønn Klode. Og det er sant at i det sosialistiske Tsjekkoslovakia var relasjonene mellom menneskene mye viktigere, for det var en av de få tingene folk virkelig hadde». Under det forrige regimet var vennskap en type relasjon som var sikker, og representerte noe ubrytelig, noe som statsmakten ikke kunne gripe og dens representanter ikke blande seg bort i. Jeg tolket det som en viktig grunn til at vennskap var betydningsfullt på en annen måte enn i vestlige samfunn. Da jeg bodde hos Zuzana, uttrykte hun mange ganger sorg for hvordan relasjonene mellom mennesker var på vei til å endre seg. I brevet poengterte hun det nok en gang: «Situasjonen forandrer seg fort nå i Tsjekkia. Innflytelsen av å tjene penger og jobbe tjue timer i døgnet har allerede gjort seg gjeldende. Så uheldigvis følger vi også på dette området Vest-Europas vei».

På samme tid som uformelle relasjoner var en ressurs som ble utnyttet til fulle under nye sosiale og politiske forhold, viste jeg at en del av informantene, både i Grønn Klode, og i det tsjekkiske byråkratiet, ønsket endringer. Flere følte at personlige relasjoner spilte en for stor rolle, og var kritiske til den sterke betydningen av identitetsfellesskapet. De ønsket en større profesjonalisering, som jeg forstår som samarbeid på grunnlag av formell status og spesifiserte kontrakter. Vennemodellens betydning ble med andre ord utfordret og kritisert i organisasjonen, og dette kan antagelig sees i sammenheng med at betydningen av vennenett-verket er på vei til å endres i Tsjekkia, skal man tro Zuzanas vurderinger. Tillit blir ikke etablert på samme sikre grunnlag som tidligere. De erfarer at det ikke bare er nettverk som eksisterer, men at formelle praksiser og prosedyrer kan fungere. Dessuten synes mange mennesker opptatt av - og er ikke minst nødt til - å jobbe mer for å tjene nok til å greie seg, og har mindre tid til å pleie sine vennskapsrelasjoner.

Grunnlaget for personlige relasjoner synes således å bli mer uklare. Det er i denne sammenhengen interessant, at det var de ivrigste kritikerne og reformforkjemperne i Grønn Klode som tydde til vennskapsforbindelsene i samarbeid med prosjektet PRTR. Om uformelle relasjoner føltes som en hindring eller ressurs, så først og fremst ut til å avhenge av kontekst. Det vil si om det dreide seg om interne organisatoriske forhold, eller om samarbeidsmuligheter og spørsmål om tilgang på ressurser.

... og muligheten for sivilsamfunnets oppstandelse?

Fokuset på tillit og vennskap har vært inntak til å forstå et sentralt aspekt ved et lokalt uttrykk for sivilsamfunn, og Seligmans grunnlag for å forkaste sivilsamfunnet som analytisk begrep, har nettopp sammenheng med en diskusjon av tillit. Kort fortalt mener han at tillitspotensialet er for abstrakt i Vest og for partikularistisk i Øst. Med dette mener han at identitet og tillit i Sentral- og Øst-Europa er «to a large extent collective and rooted in the solidarity of particular ethnic groups» (1992:171). I vestlige samfunn er tillitspotensialet i den politiske sfæren derimot for generelt. Statsborgerskap garanterer alle borgere tilgang til denne sfæren, og representerer således en 'universalisering' av tillit. Seligman hevder imidlertid at siden tillit garanteres gjennom personlig kjennskap, og dette ikke mulig i samfunn med universelt statsborgerskap og politiske rettigheter, så har tillitsfundamentet blitt for utvannet (ibid:187).

I dette studiet har jeg vist at tillit mest av alt, på et samhandlingsplan, blir utviklet gjennom en persons erfaringer med andre. Det virker opplagt at det resulterte i vennskap, eller at vennegjenger var utgangspunktet for ulike prosjekter. Samtidig skapte det normative kravet om behandle andre «normalt» og bli behandlet «normalt», en stor grad av pragmatikk og fleksibilitet i relasjon til andre mennesker. Deres personligheter var viktigere enn deres formelle statuser. Jeg viste at et skille mellom oss og dem til en viss grad er blitt reetablert som følge av totaliserende politisk diskurs. Dette forhindrer likevel ikke forsøk på samarbeid mellom aktører som er ulikt posisjonert innenfor den. Dersom man godtar anvendelsen av oss:dem-distinksjonen, som et utgangspunkt for å snakke om politiske myndigheter og miljøbevegelse som to ideologiske grupperinger, mener jeg å ha vist at tillit kan bygges opp på tvers av gruppe-identifikasjon i den hensikt å oppnå praktiske mål. Jeg gir imidlertid Seligman medhold i at det er forskjeller i menneskene i Øst og Vest sine ulike tillitspotensialer i forhold til institusjoner. Det må imidlertid undersøkes empirisk, og ikke bare forutsettes for en region bestående av mange kulturelle systemer og praksiser.

Sivilsamfunnet som moralsk fellesskap

Jeg har i analysen fokusert på de instrumentelle aspektene ved vennskap, og denne fokuseringen var grunnlaget for å utlede vennemodellen. Men dette utelukker ikke at andre aspekter ved vennskap var like viktig, eller at vennskap i Grønn Klode-konteksten var redusert til nytteaspektet. Karels uttalelse i introduksjonssitatet viser nettopp den personlige motivasjonsfaktoren over å ha venner og møte venner. Selv om det går an å skille analytisk mellom instrumentelle og emosjonelle sider ved vennskap, så glir det inn i hverandre i praksis.

På samme måte vil jeg videre argumentere for at betydningen av egeninteresse og altruistiske motiver for engasjement i en frivillige organisasjon virker samtidig. «Vi jobber ikke i organisasjonen for penger. Vi jobber fordi vi liker arbeidet og fordi vi liker menneskene vi møter der», skrev Zuzana i et annet brev. Blant de aktive i Grønn Klode var det mange grunner for engasjementet i organisasjonen, og jeg støtte på flere personer som ikke en gang likte å være lokallagsledere. Ivan var også med på grunn av plikt, slik jeg poengterte i kapittel 2 under avsnittet Sivile holdninger. Plikt er en sentral komponent i Durkheims forståelse av moral (1973:23). Pliktfølelsen går fram av utdraget fra en samtale mellom Ivan og meg:

Ivan: Jeg tror at jeg stort sett har dårlige erfaringer med miljøarbeid...

Birgitte: Hvordan kan du da fremdeles jobbe [for miljøet] etter så mange år? Hvordan holder du oppe motivasjonen din da?

Ivan: Jeg vet ikke. Jeg tror at det er nødvendig å være aktiv, at det er nødvendig å gjøre noe. Jeg føler at det er nødvendig å gjøre noe. Jeg tenker ikke på resultatene.

Jan gav kanskje det enkleste, men kanskje likevel det mest omfattende, svaret på hvorfor han fortsatte å kjempe for miljøet gjennom alle disse årene: «Jeg gjør det til ulike tider av ulike grunner». Han kom med denne innrømmelsen da han fortalte at han ble skilt på begynnelsen av 1990-tallet. Jan sa at folk trodde at årsaken skyldtes at han arbeidet så mye i Grønn Klode, og fikk for liten tid med sin kone og sin lille sønn, men det var ikke slik det hang sammen:

Jeg tror det bare var en måte å finne en unnskyldning på [og si] 'ok, dette er min misjon, og det er ikke nødvendig å tilbringe så mye tid med min sønn'. Det var veldig teit. Jeg trodde jeg gjorde det for min sønn. Men det var ikke sant. Jeg gjorde det for meg selv. Kanskje jeg trengte å føle meg viktig.

I et perspektiv kan Jans utsagn tolkes som å være et uttrykk for en egoistisk, men rasjonell holdning. En slik fortolkning dominerte antropologiske perspektiver på individuell handling på 1980-tallet. Men praksisteoriens nokså reduksjonistiske forståelse av handlingsmotivasjon ble etterhvert kritisert: «Patterns of cooperation, reciprocity, and solidarity constitute the other side of the coin of social being» (Ortner 1986:157). Uten å gå nærmere inn på de komplekse faglige debattene om disse temaene, mener jeg at det kan være fruktbart å betrakte de to kontrasterende sidene ved motivasjon som del av samme fenomen: Både en altruistisk inspirert pliktfølelse og ulike former for egeninteresse kan, på samme tid, motivere til frivillig engasjement. I den forbindelse vil jeg trekke fram et idéhistorisk poeng fra kapittel 2. Jeg nevnte at 1700-talls filosofene koblet selvbevissthet og egeninteresse direkte til samhandling og fellesskap, ved å snakke om forfengelighet: Jeg siterte Seligman i hans redegjørelse for deres perspektiver, og det er verdt å gjenta setningen: «Vanity is that which links us to the social whole as we become who we are through the other's perception of us». Det ontologiske premisset for den opprinnelige sivilsamfunnsdebatten var menneskets behov for anerkjennelse og sympati fra andre mennesker. Dette poenget ble overført til teorier om premissene for et sivilsamfunn, og jeg mener at det også er fruktbart å overføre det til forhold i moderne samfunn: Frivillig engasjement kan være personlig motivert av å få høyere status og mer oppmerksomhet. Men oppmerksomhet oppnås kun dersom personen blir sett av andre. For at det skal lykkes i en frivillig organisasjon, må personen gjøre en innsats. Som Jan så treffende en gang sa: «Jeg er ikke redd for at noen fra det hemmelige politiet vil komme i noen slags posisjon i Grønn Klode. Det er for mye arbeid». Aktivitetsaspektet sikrer at personer som bare har egoistiske eller undergravende motiver, neppe greier å få særlig innflytelse. Det var i medlemmene i Grønn Klodes egen interesse å kjempe for å gjøre lufta de pustet i reinere, men de kjempet for andres liv og velvære i den samme prosessen. På samme tid ledet deres innsats til at de fikk anerkjennelse fra andre mennesker, for eksempel fra venner, og fikk oppmerksomhet i mediene. I lys av aktivitetsaspektet kan man derfor si at et sosialt rom har et moralsk aspekt ved seg.

Jeg satte opp en generell hypotese i kapittel 1 om at de ulike teoretikernes oppfatninger om hva som var grunnlaget for fellesskap, kunne deles inn i to hovedgrupperinger. På grunnlag av det overstående, skulle det nå være klart at jeg stiller meg kritisk til forestillingen om at det finnes noen moralske prinsipper som er iboende, eller ligger forut, for handling og altruistisk engasjement. Jeg vil heller hevde i tråd med Shotter, at et moralsk fellesskap rett og slett oppstår i interaksjon mellom mennesker: «The changing settings created are moral settings because the different 'positions' they make available have to do with 'righs' and 'duties', with the nurturance or injury to the being of a person» (1993b:122, uthevinger i original). Men det innebærer ikke nødvendigvis at alle har en felles definisjon av det som oppstår mellom dem i spesifikke omstendigheter. Jeg gav flere empiriske eksempler som viste at aktørene hadde ulike forståelser av en situasjon. På grunnlag av dette forstår jeg sivilsamfunnet i betydningen av et moralsk fellesskap, som et epifenomen; et produkt dannet av ulike og gjerne motstridende prosesser. Dette kan belyses med følgende spørsmål: Blir Jans engasjement for et mer helsebringende miljø, mindre høyverdig fordi han innrømmer at det hadde et egoistisk aspekt ved seg, enn Ivans engasjement som delvis var motivert av plikt? Slike avveininger hører først og fremst hjemme i moralfilosofien. Men dersom spørsmålet stilles i forhold til betraktninger om sivilsamfunnet som en analytisk kategori, må svaret ifølge det overstående resonnementet bli at det ikke er det, fordi resultatet er det samme: Et mangeårig engasjement i en miljøorganisasjon.

Jeg har knyttet sivilsamfunnet, forstått som et moralsk fellesskap, til spørsmål om motivasjonen for å delta i dette fellesskapet. Alternative perspektiver kunne ha fokusert mer på resultatene av engasjementet. Å betrakte sivilsamfunnet som et produkt av samhandling i et sosialt rom, gjorde meg imidlertid bedre i stand til å inkorporere i analysen det faktum at grunnlaget for moralske betraktninger var diffuse og mangeartede. Det var ikke intern enighet om hva som var riktig og galt å gjøre i spesifikke omstendigheter. Men alle hadde noen forestillinger om at det var noe som var riktig og rettferdig. I enkelte situasjoner ble disse forestillingene viktige, som i personalkonflikter, holdninger til kampanjer og økonomiske spørsmål. Det moralske fellesskapet ble derfor først og fremst bundet sammen av praksis.

Jeg må til sist innrømme at jeg i liten grad var bevisst verdien av å se på moralske forestillinger mens jeg var på feltarbeid, og jeg har derfor i liten grad kunnet diskutere moralske systemer i seg selv. En mer bevisst metodisk fokusering på slike aspekter kunne derfor kanskje ha ledet til andre, og mer raffinerte konklusjoner.

Noen betraktninger om sivilsamfunnet i Tsjekkia

Implikasjonene av mitt feltarbeid var at jeg studerte det moralske fellesskapet innenfor rammene av en frivillig organisasjon. Det følger av analysen min at dette fellesskapet kan uttrykkes på forskjellige måter. Det er også løsrevet fra en a priori tilknytning til staten (jamfør kritikk av Seligman). Det har likevel vært viktig for meg å analysere Grønn Klodes forhold til politiske myndigheter fordi dette forholdet - eller forestillinger om dette forholdet - la føringer på deres handlingsrom og prioriteringer.

Hva skjer med det moralske fellesskapet når det uttrykkes gjennom organisasjoner, dersom organisasjonene profesjonaliseres, ved at det blir opprettet kontraktfestede stillinger, faste arbeidsinstrukser og retningslinjer? Er det mulig at personene da blir mer forpliktet overfor sine kontrakter enn til hverandre? Er det i såfall en positiv utvikling? Mange av medlemmene av Grønn Klode sine motforestillinger mot Greenpeace, og mot diverse profesjonaliseringstiltak i organisasjonen, tydet på at de fryktet en slik utvikling. Det vil si at de trodde at profesjonalisering ville gå ut over de kvalitative båndene mellom deltakerne, som sikret tilhørigheten med organisasjonen, og gjorde medlemmene ansvarlige for hverandre.

Hvor går veien videre for Grønn Klode? Flere så en mulighet for at organisasjonen ville oppløses, fordi hver enkelt primært drev med sine egne prosjekter og ikke greide å kjempe sammen for noe. Andre var bekymret for økonomien. De mente at siden organisasjonen hadde vært så suksessfull med å motta prosjektstøtte fra ulike stiftelser, hadde de ikke lært å se betydningen av å bygge opp en stabil og betalende medlemsmasse. Jeg kan bare antyde noen problemstillinger med en antropologs relativisering: «How does one evaluate success and measure risk when there are multiple interpretations of what is important?» (Marsden 1994:39, utheving i original). Grønn Klodes fortsatte eksistens og suksess vil avhenge av hvilke personer som fortsetter eller kommer til organisasjonen, og hvilke holdninger og prioriteringer de har. Det spørs også i hvor stor grad stiftelsene klarer å ha innflytelse. Ondrej fra EP var tydelig i sine preferanser:

Jeg foretrekker profesjonelt drevne organisasjoner, men jeg har skjønt at Naturvernerne og Grønn Klode ønsker å forbli en bevegelse, uten noen streng struktur. Jeg vet at mange folk som jobber i disse organisasjonene ikke har lyst til å være en del av en profesjonelt drevet organisasjon. Jeg vet at det er deres beslutning. Jeg sier bare hvordan jeg har lyst til å se dem i framtiden.

Cohen og Arato hevdet at det kreves både uavhengig handling og institusjonalisering for å reprodusere sivilsamfunnet. Det kan sies at Grønn Klode har gått gjennom en slik institusjonaliseringsprosess, ved å se på endringer som hadde skjedd i organisasjonen siden den ble stiftet. Medlemmene hadde grepet mulighetene som transisjonsindustrien gav dem til fulle, men de hadde også aktivt omformet mulighetene til det noen definerte som organisasjonens beste. Grønn Klode hadde ikke vært internt enige om hva det beste var, slik en del av konfliktene viste, og endringene var heller ikke alltid etter stiftelsesrepresentantenes smak.

Grønn Klodes framtidige status og posisjon vil også avhenge av institusjonelle og samfunnspolitiske forhold. Den økonomiske nedgangen og den politiske krisen i Tsjekkia i 1997, lovet ikke godt for hverken Grønn Klode eller noen andre frivillige organisasjoner. I sin tale til parlamentet 9.12.97, i forbindelse med statsminister Klaus' avgang, uttalte president Havel seg blant annet om den tredje sektor. Han var desillusjonert over at loven for veldedighetsstiftelser og frivillige organisasjoner (omtalt i kapittel 3), ikke hadde ført til substansielle endringer. Han klaget over at organisasjoner var avhengige av statlige midler, og at ingen tok på seg ansvaret for å privatisere dem: «The innumerable confusions that plague the sphere of government-funded organizations could be made essentially simpler if the non-profit sector could be made to work, at least in small ways, as it does in advanced Western democracies» (Havel 1998:45). Forestillingen om at løsningen finnes i vestlige praksiser vedvarer i Havels taler. Han var med på å gjenvekke sivilsamfunnsbegrepet i euro-amerikansk filosofi og politikk. Hans presidentembete gir ham imidlertid lite makt over beslutninger, og iverksetting av tiltak som kan bidra til å institusjonalisere sivilsamfunnet, selv om han mener at det er løsningen. Enn så lenge Havels tanker ikke blir støttet av et flertall av politikere og embetsmenn, og det ikke skjer substansielle holdningsendringer i opinionens forhold til miljøorganisasjonene, kan det se ut som om Grønn Klode har spilt sine kort klokt. Med dette mener jeg at blant annet Jennifers fundraisingtiltak og David og Karels reformer, neppe vil fungere når det institusjonelle rammeverket ikke gjør det. Dermed synes det som om uformelle forbindelser fremdeles vil være den mest effektive metoden å benytte seg av for å oppnå Grønn Klodes mål.

Epilog

Ett år etter mitt feltarbeid var avsluttet, hadde noen av nøkkelpersonene sluttet. Dušan og Elena fikk et barn og flyttet tilbake til den landsbyen Elena kom fra. Jennifer reiste tilbake til England noen måneder etter at jeg forlot Grønn Klode. Hun oppfylte sin avtale om å jobbe i organisasjonen i ett år, selv om hun til tider hadde vært fristet til å gi opp. Jeg vet ikke om noen av hennes fundraisingprosjekter ble videreført, men ett år seinere hadde iallfall organisasjonen en tsjekkisk fundraiser. Karel dro på en lang reise, men vendte siden tilbake. Zuzana studerer i utlandet og forsøker å gjøre ferdig doktorgraden sin. Hennes kampanje ble nå drevet av Luboš. Andre personer var fortsatt i organisasjonen, noen av dem i andre posisjoner. Vil Grønn Klode fortsette å trekke på gamle ressurser, eller vil betydningen av vennskap minke? Bortsett fra at betydningen av institusjonelle reformer og rammebetingelser vil være viktige, tror jeg det avhenger av hvem det er som vil få størst innflytelse i de framtidige kampene for sine moralske prioriteringer. Som mine informanter ville ha sagt - det avhenger av personlighetene.


Forkortelser i teksten

CSDF Civil Society Development Foundation - Stiftelse opprettet for å fremme utviklingen av sivilsamfunnet i Sentraleuropa. Finansiert av PHARE, se nedenfor.

„EU „eský Ekologický Ústav - Et statlig miljøforskningsinstitutt.

„NN „eská Národní Nádace - Den Tsjekkiske Nasjonale stiftelse. Et opprettet, men ikke iverksatt finansieringsfond for den tredje sektor (per juni 1996).

„SOP „eský svaz ochráncç pÍirody - Det tsjekkiske naturvernforbund. Den største miljøorganisasjonen i Tsjekkia.

„TK Statlig radio- og TV-kanal.

EP Environmental Partnership for Central Europe - Sentral finansieringskilde for tsjekkiske, frivillige organisasjoner.

IVVM Institut pro Výzkum VeÍejného Mínní - Institute for Public Opinion Research.

KDU-„SL KÍesÙansko-demokratická Unie - „eská Strana lidová - Kristeligdemokratisk Union- Det tsjekkiske folkeparti. I regjeringskoalisjonen.

KS„M Komunistická strana „echy a Moravy - Det tsjekkiske kommunistpartiet.

NGO Nongovernmental Organisation.

NKC Národní Koordina…ní Centrum - Navnet på Grønn Klodes hovedkontor.

NROS Nádace rozvoje ob…anské spole…nosti - det samme som CSDF.

ODA Ob…anská Demokratická Alliance - Borgerlig demokratisk allianse. Parti i regjeringskoalisjonen.

ODS Ob…anská Demokratická Strana - Borgerlig demokratisk parti. Det største partiet i regjeringskoalisjonen, som statsministeren tilhører.

PHARE Et program for teknisk hjelp til land i Sentral- og Øst-Europa - Opprettet av EU, og finansierer CSDF/NROS.

PRTR Pollutant Release and Transfer Registers. Betegnelsen på et forurensningsregister.

REC Regional Environmental Centre for Central and Eastern Europe.

SOROS The George Soros Foundation - En stiftelse som finaniserer mange ulike prosjekter og tiltak i Sentral- og Øst-Europa.

SPA Small Project Assistance - Betegnelse på et av USAs hjelpeprogrammer i Tsjekkia.

SZOPK Slovak Union of Landscape Protectors - søsterorganisasjon til „SOP.

TIS Union for the Protection of Nature and Landscape (tsjekkisk versjon av navnet mangler i referansen) - Eksisterte i Tsjekkoslovakia på 1970-tallet.

UNDP United Nations' Development Programme.

UNITAR United Nations' Institute for Training And Research.

USAID United States Agency in International Development

WWF World Wide Fund for Nature - i Norge: Verdens Naturfond.


Vedlegg 1

Oversikt over Grønn Klodes inntektskilder:

I 1994 mottok Grønn Klode gaver og donasjoner fra ulikt hold for å finansiere sine aktiviteter:

· miljødepartementet

· kommuner

· private, eller idealistiske organisasjoner

=> inntektskildene er tsjekkiske

· NROS Praha

· Sluni…ko Foundation

=> hybrider: utenlandske pengekilder, men tsjekkisk personell

· REC Bratislava

· Open Society Fund

· Ökofonds + BUND + Weiter Denken: Tyskland

· Milieukontakt Oost-Europa: Nederland

· Anti-atomvåpenkampanjen: Østerrike

· Altman Foundation: USA

· WWF-International: Sveits

· T&E Budapest: Ungarn (jeg vet ikke hva forkortelsene står for)

· Swedish Secretariat on Acid Rain: Sverige

=> elleve stiftelser, ni ulike land

Det meste av pengene er gitt til spesifikke kampanjer som drives gjennom Grønn Klode

(kilde: organisasjonens årsrapport fra 1994 - det fantes ingen nyere i 1996)


Vedlegg 2

Eksempler på ulike aktører i transisjonsindustrien på 'giversiden'

internasjonale programmer: UNDP, IMF, EU (PHARE/TACIS), Verdensbanken.

Statlige utenlandske hjelpeprogrammer: USAID, British East European Partnership, Østeuropaprogrammet (Handlingsprogram for Øst-Europa, Norge)

Internasjonale hjelpeorganisasjoner: Røde Kors og Røde Halvmåne, Redd Barna, Oxfam, religiøse organisasjoner

Internasjonale stiftelser: Soros Foundation, MOTT Foundation

Internasjonale og nasjonale frivillige organisasjoner: WWF International

(kilde: Sampson 1996:126-127).


Litteraturliste

Andersen, Heine 1993
«Det civile samfund i teoretisk lys», i Social Kritik 29/93.

Archetti, Eduardo 1984
«Om maktens ideologi - en krysskulturell analyse», i Arne Martin Klausen (red.) Den norske væremåten,Cappelens Forlag A/S.

Barth, Fredrik 1989
«The Analysis of Culture in Complex Societies», i Ethnos, Vol. 54.

Barth, Fredrik 1994
«Studiet av sosial endring», i Manifestasjon og Prosess, Universitetsforlaget.

Berreman, Gerald D. 1962
«Behind Many Masks: Ethnography and Impression Management in a Himalayan Village», i Society for Applied Anthropology, Monogr. No. 4.

Beyer Broch, Harald 1992
«Om venner og vennskap i antropologisk sammenheng», i Norsk antropologisk tidsskrift 2/1992.

Bourdieu, Pierre 1977
Outline of a Theory of Practice, Cambridge University Press.

Bourdieu, Pierre 1990
«Structures, habitus,practices», i The Logic of Practice, Polity Press.

Borneman, John 1992
Belonging in the Two Berlins, Cambridge University Press.

Briggs, Charles L. 1986
Learning How to Ask, Cambridge University Press.

Buchell, Graham 1991
«Peculiar Interests: Civil society and Governing 'The System of Natural Liberty'», i Burchell, G. et al. (ed.) The Foucault Effect. Studies in Governmentality, Harvester Wheatsheaf.

Buchowski, Michal 1996
«The shifting meanings of civil and civic society in Poland», i Hann C. og Dunn E. (ed.) Civil Society. Challenging Western Models, Routledge London and NewYork.

Cohen, Jean L. & Arato Andrew 1995
«Preface», i Civil Society and Political Theory, The MIT Press Cambridge, Massachusetts, and London, England.

Douglas, Mary 1966
Purity and Danger, Routledge and Kegan Paul. London.

Drakulic, Slavenka 1992
How We Survived Communism and Even Laughed, Vintage

Durkheim, Émile 1973
Moral Education. A study in the Theory & Application of the Sociology of Education, Macmillan Publishing Co., inc.

Eriksen, Thomas Hylland 1993
Små steder - Store spørsmål. Innføring i sosialantropologi, Universitetsforlaget.

Foucault, Michel, 1991,
«Governmentality», i G. Burchell et al. (ed.), The Foucault Effect. Studies in Governmentality, Harvester Wheatsheaf.
[1970] 1993
Diskursens Ordning, Brutus Östlings Bokförlag.

Giddens, Anthony 1990
The Consequences of Modernity, Polity Press.

Gledhill, John 1994
Power and Its Disguises, Pluto Press.

Goffman, Erving [1959]1992
Vårt rollespill til daglig, Pax Forlag.

Gotaas, Nora 1992
Den Poetiske Middelvei. Fleksibilitet og modernitet blant middelklassen i Praha, Hovedfagsoppgave i Sosialantropologi, Universitetet i Oslo.

Gupta, Akhil 1995
«Blurred boundaries: the discourse of corruption, the culture of politics, and the imagined state», i American Ethnologist 22(2):375-402.

Habermas, Jürgen 1971
Borgerlig Offentlighet - dens fremvekst og fall, Gyldendal Norsk Forlag.

Halpern, Jennifer J. 1996
«The effect of friendship on decisions: field studies of real estate transactions»

A Northern Light Special Collection Document: http://www.nlsearch.com/

Hammersley, Martyn & Aktkinson, Paul [1983] 1992
Feltmetodikk. Grunnlaget for feltarbeid og feltforskning, Ad Notam Gyldendal.

Hann Chris, 1996
«Introduction», i Hann, C. og Dunn, E. (ed.) Civil Society. Challenging Western Models, Routledge London and New York.

Haraway, Donna 1991
«Situated Knowledges: The Science Question in Feminism and the Priviledge of Partial Perspective», i Simians, Cyborgs and Women, Routledge New York

Haukanes, Haldis 1997a
«Anthropology of East Central Europe. A Critical Analysis», Upublisert vitenskaps-teoretisk innlegg til Dr.Polit-graden.

Haukanes, Haldis 1997b
«Post-kommunismens antropologi - finst den?», i Norsk Antropologisk Tidsskrift, 3-4/1997.

Havel, Václav et al.1985,
The Power of the Powerless. Citizens against the state in central-eastern Europe, Sharpe, Inc.

Havel, Václav 1998
«The State of the Republic», i The New York Review, March 5, 1998 p.42-46.

Helclová, Alena og Mrnka, Martin 1987
Environmental Protection in Czechoslovakia, Orbis Press Agency.

Herzfeld, Michael 1992
The Social Production of Indifference. Exploring the Symbolic Roots of Western Democracy, The University of Chicago Press.

Holter, Harriet (red.) 1982
Kvinner i fellesskap. Kvinners levekår og livsløp, Universitetsforlaget.

Holy, Ladislav 1996
The Little Czech and The Great Czech Nation. National identity and the post-communist social transformation, Cambridge University Press.

Howell, Signe 1997
«Introduction», i Howell, S. (ed.) The Ethnography of Moralities, Routledge London and New York.

Jenkins, Richard 1996
Social Identity, Routledge, London and New York.

Kaarhus, Randi 1992
«Diskurs som analytisk begrep», i Norsk Antropologisk Tidsskrift 2/1992.

Kann, Robert A. 1977
A History of the Habsburg Empire 1526-1918, University of California Press.

Kapstad, Connie Reksten 1996
Inn i naturen. Handling og Engasjement i Natur og Ungdom, Hovedfagsoppgave i etnologi, Institutt for kulturstudier og kunsthistorie, Universitetet i Bergen.

Keesing, Roger M. 1994
«Theories of Culture Revisited», i Borosky Robert (ed.) Assessing Cultural Anthropology, McGraw-Hill, Inc.

Kideckel, David 1993
The Solitude of Collectivism. Romanian Villagers to the Revolution and Beyond, Cornell University Press.

King, John & Nebeský, Richard 1995
Czech & Slovak Republics. Lonely Planet survival kit.

Knight, John 1996
«Making citizens in post-war Japan: national and local perspectives» i Hann, C. og Dunn, E. (ed.) Civil Society. Challenging Western Models, Routledge London and New York.

Kuñvart, Petr 1996
«Status of Public Participation: Czech Republic», Regional Environmental Centre Publications, www.rec.hu/REC/Publications/PPstatus/Czech.html.

Larsen, Øjvind 1993
«Det civile samfunds aktualitet», i Social Kritik 29/93.

Lass, Andrew 1994
«From Memory to History», i Watson, R.S.: Memory, History, and Opposition, School of American Research Press. Santa Fe. New Mexico.

Librová, Hana 1993
«Environmental hopes in a post-communist society: The Czech experience» ökosoziologie Heft 2/1993, österreichischen Gesellschaft für Soziologie

Luhmann, Niklas 1973
Trust and Power, John Wiley & Sons.

Lukes, Steven 1973
«The Future Organization of Society», i Émile Durkheim. His life and work: A Historical and Critical Study, Penguine Books.

Marsden, David 1994
«Introduction», i Wright, S. (ed.) Anthropology of Organizations, Routledge

Melhuus, Marit 1997
«Antropologiens tvisyn: Etiske dilemmaer i betydninger av den andre», i Norsk Antropologisk Tidsskrift 1/1997

Menning, Garrett 1997
«Trust, Entrepreneurship and Development in Surat city, India», i Ethnos Vol.62:1-2, 1997.

Milton, Kay 1996
Environmentalism and Culture Theory, Routledge London and New York.

Moldan, BedÍich and Collective, 1990
Environment of the Czech Republic,Translation of the "BLUE BOOK" of the Czech Ministry of Environment, Publishing House Academia.

Moore, Henrietta 1994
A Passion for Difference, Polity Press.

Nyvold, Lise 1997
«Sivilsamfunnsbegrepet. Kvinnerollen og sivilsamfunnets politisk-filosofiske utgangspunkt», i Replikk, nr. 4, årgang 3 1997.

Ortner, Sherry B. 1986
«Theory in Anthropology since the Sixties», i Comp. Stud. in Soc. & History

Pahl, Ray & Thompson Paul, 1994
«Meanings, Myths and Mystifications: The Social Construction of Life Stories in Russia», i Hann, C. (ed.) When History Accelerates, The Atlone Press: London and Atlantic Highlands NJ.

Papataxiarchis, Evthymios 1991
«Friends of the Heart: Male Commensal Solidarity, Gender, and Kinship in Aegean Greece», i Loizos, P & Papataxiarchis, E (ed.) Contested Identities. Gender and Kinship in Modern Greece, Princeton University Press.

Riese, Hanne 1992
Idealisme og Identitetshåndtering. Ungdom i en miljøvernorganisasjon, Hovedoppgave, Sosialantropologisk Institutt, Universitetet i Bergen.

Rosaldo, Renato [1989]1993
Culture and Truth, The Remaking of Social Analysis, Beacon Press Boston.

Seymour-Smith, Charlotte 1986
Macmillan Dictionary of Anthropology, Macmillan Press Ltd.

Sampson, Steven 1994
«Money without Culture, Culture without Money», i Anthropological Journal on European Cultures, 3 (1994)1.

Sampson, Steven 1996
«The social life of projects: importing civil society to Albania», i Hann, C. og Dunn, E. (ed.) Civil Society. Challenging Western Models, Routledge London and New York

Schwartz, Jonathan Matthew 1997
«Civil Society and Ethnic Conflict in the Republic of Macedonia», paper presentert på Konferanse om Post-kommunismens Antropologi, Bergen 12.-14.september 1997.

Seligman, Adam B. 1992
The Idea of Civil Society, Princeton University Press. Princeton, New Jersey.

Seligman, Adam B. 1993
«The fragile ethical vision of civil society», i Turner, B. (ed.) Citizenship and Social Theory, Sage Publications.

Seligman, Adam B. 1997
The Problem of Trust, Princeton University Press. Princeton, New Jersey.

Šiklova, JiÍina 1990
«The 'Gray Zone' and The Future of Dissent in Czechoslovakia», i Social Research, Vol.57, No. 2 (Summer 1990).

Shotter, John 1993a
Conversational Realities.Constructing Life Through Language, Sage Publications Ltd.

Shotter, John 1993b
Psychology and Citizenship: Identity and Belonging», i Turner, B. (ed.) Citizenship and Social Theory, Sage Publications Ltd.

Svetlik, Ivan 1997
«Voluntary Sector in East European Countries», paper presentert på konferansen «NGO's in Aid» i Bergen, november 1997.

Sørhaug, Tian 1996
Om Ledelse. Makt og tillit i moderne organisering, Universitetsforlaget.

Taylor, A.J.P 1976
The Habsburg Monarchy, 1809-1918. A History of the Austrian Empire and Austria-Hungary, The University of Chicago Press, Chicago and London.

Turner, Victor W. 1970
«Betwixt and Between: The Liminal Period in Rites de Passage», i Hammel E.A. & Simmons W.S. (ed.) Man Makes Sense, The Little, Brown Series in Anthropology.

Verdery, Katherine 1991
«Theorizing socialism: a prologue to the 'transition'», i American Ethnologist Vol 18, number 3, Aug. 1991.

Verdery, Katherine 1996
What Was Socialism, and What Comes Next? Princeton University Press.

Watson, Ruby S. 1994
«Memory, History, and Opposition under State Socialism. An Introduction», i Watson R. (ed.) Memory, History and Opposition, School of American Research Press. Santa Fe. New Mexico.

Weber, Max [1922] 1990
Makt og Byråkrati, Gyldendal Norsk Forlag.

Wedel, Janine 1986
The Private Poland, Facts of File Publications, New York.

White, Jenny B. 1996
«Civic culture and Islam in urban Turkey», i Hann C. og Dunn E. (ed.) Civil Society. Challenging Western Models, Routledge London and New York.

Wright, Susan 1994
«'Culture' in anthroplogy and organizational studies», i Wright, S. (ed.) Anthropology of Organizations, Routledge.

Aviser

Lidové Noviny, diverse nummer, vår 1996

MF Dnes, diverse nummer, vår 1996

The Prague Post, diverse nummer høst 1995

Andre kilder

Glazer, Penina M. & Glazer, Myron P.
«National Security and the citizens crusade for a safe environment in the United States, Israel and Czechoslovakia», utkast, upublisert (med en privat kommentar til utkastet, av Pavel Šremer).

NIKA - Magazine for the protection of nature and the environment, Special Issue, Volume Xlll (årstall mangler).

NROS 1996a
Programme Report 1993-1995, utgitt av PHARE, vår 1996

NROS 1996b
«Socially-oriented non-profit organisations in the Czech Republic», utgitt av PHARE, vår 1996

OECD 1996
«Pollution Prevention and Control. Pollutant Release and Transfer Rgisters (PRTRs) - A Tool for Environmental Policy and Sustainable Development. Guidance manual for Governments».

Regional Environmental Centre for Central and Eastern Europe - REC, 1994
Manual on Public Participation in Environmental Desicion Making. Current practice and future Possibilities in Central and Eastern Europe. REC, Budapest.

Verdens Naturfond (WWF Norge)

PRTR/CRTK PROJECT - Progress Report 9Z0509/02 «Pressebriefing i forbindelse med utgivelsen av 'Stjålet Fremtid'». Pressekonferanse 27.2.98, Grøndahl og Dreyers forlag.

WWF 1994
THE RIGHT TO KNOW - The Promise of Low-Cost Public Inventories of Toxic Chemicals.


Noter

1. Dette forstod jeg i en liberal-demokratisk forstand. Kommunismens ideologi forfektet også 'demokratisk praksis'.

2. «The domain of morality (...) is a sacred domain. All the things it comprises are as if invested with a particular dignity that raises them above our empirical individuality, and that confers upon them a sort of transcendant reality (Durkheim 1973:10).

3. jfr: «[D]iskursbegrepet, refererer (...) også til aggregater av sosiale praksiser, og kan derved peke utover språklig handling og samhandling» (Kaarhus 1992:106).

4. Barth anvender tankegangen primært for å tale om ulike strømmer av kulturelle tradisjoner innenfor komplekse samfunn.

5. Det var en merkelig kommentar all den tid han unngikk meg de neste to månedene.

6. Dette i følge hovedfagsstudent Brynhild Tungesvik, som arbeider med problemfelter knyttet til kvinner i Praha.

7. Det var stort sett bare når jeg gjorde konkrete oppgaver som å kontakte mulige sponsorer at jeg ikke fortalte hvilken rolle jeg hadde i Grønn Klode. Jeg vurderte det slik at disse korte møtene for å avklare praktiske ting, ikke gjorde nærmere presentasjon nødvendig.

8. På to forskjellige møter med frivillige dukket det opp pensjonister, og jeg ble fortalt at det fantes eldre frivillige. Men jeg så aldri at noen eldre personer deltok i noen former for aktiviteter i regi av Grønn Klode.

9. Jeg bruker det engelske begrepet fordi det ikke finnes noen god erstatning hverken på norsk eller tsjekkisk. Informantene brukte selv bare fundraising, som betyr 'inntektsanskaffelse' eller aktiviteten 'å bygge opp et finansieringsfond'.

10. Sentraleuropa har vært gjenstand for mange grense-reguleringer og folkevandringer. Den geografiske regionen som jeg skriver om, ble 1.1.93 en egen stat kalt Den Tsjekkiske Republikk, eller Tsjekkia. Den består av de to regionene, Bøhmen ( symbol 132 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 echy) og Mähren (Morava). Før selvstendigheten i 1918, er det mest passende å kalle disse to regionene for de tsjekkiske områdene.

11. Idéen om skillet fantes imidlertid allerede i Antikken (Hannah Arendt i Habermas 1971).

12. Se Václav Havel (ed.) The Power of the Powerless fra 1985, hvor John Keane var redaktør. Andre er f.eks. Michnik i Polen og Konrád i Ungarn.

13. Dette området ble gjerne kalt Sudetenland, men det kan ikke avgrenses klart til bestemte geografiske områder, fordi det fantes 'lommer' av en tysktalende befolkning omtrent overalt.

14. Det finnes svært ulike fortolkninger av dette blant tsjekkiske historikere (se Holy 1996:82). Det som likevel synes realistisk å stadfeste, er at det fantes mennesker som ønsket og kjempet for politisk uavhengighet, men at de hverken var mange eller spesielt slagkraftige før 1.verdenskrig. Selvstendigheten som fulgte var først og fremst resultatet av enighet mellom seirende stormakter (ibid:39).

15. En stor statistisk undersøkelse fra 1931 avslørte at 5140 foreninger opererte i veldedighets- og humanitærhjelp-sektoren i Tsjekkoslovakia på denne tiden. (NROSb 1996:7).

16. Det fantes unntak fra partimedlemsskapskriteriet i lokale organisasjoner (personlig informasjon, H.Haukanes).

17. Kommunekrønike, Obecní kronika, er en nedtegnelse over hendelser og begivenheter i (lands)byen. En lov fra 1920 påla alle byer og landsbyer å ha slike krøniker. De utgjør i dag viktige kilder for studiet av livet i landsbyer, da andre skriftlige kilder ellers ofte er mangefulle (ibid).

18. Svetlik hevder at dette er spesielt relevant i de mer liberale kommunistiske statene, som Slovenia i tidligere Jugoslavia og Ungarn. Men det synes altså å ha en viss relevans også for Tsjekkoslovakia.

19. Tsjekkoslovakia ble selvstendig republikk 28.10 1918. Det var forbudt å markere datoen i den kommunistiske epoken. På slutten av 1980-tallet kunne det likevel samle seg flere hundre mennesker på steder av historisk og symbolsk betydning.

20. Datoen er ikke tilfeldig. Det er «Den internasjonale studentdagen» for å minnes nazistenes overgrep mot studenter i 1939. Den gangen førte en demonstrasjon til konfrontasjoner med politiet som resulterte i to dødsfall. Den ene begravelsen utartet seg til en massiv demonstrasjon mot nazistene. De svarte to dager seinere, den 17.november, med å stenge alle universitetene, henrette ni studenter og sende over tusen studenter til konsentrasjonsleirer (Lass 1994:103, fotnote 11)

21. kilde: personlig informasjon fra tidligere miljøminister Bed symbol 205 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 ich Moldan.

22. Kilde: Data fra symbol 132 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 eský Ekologický Ústav (Czech Environmental Institute).

23. I 1960 hadde Tsjekkoslovakia 11.høyeste forventede levealder i verden. I 1989 var den på 40.plass (Holy 1996:170).

24. Han har hele tiden arbeidet under et 'vestlig paradigme' siden han flyktet fra Tsjekkoslovakia til England i 1968 der han bodde helt til han døde i 1997.

25. Eksempel: En gruppe miljøfolk greide å hindre utbygging ved Tsjekkias høyeste fjell, Šnezka, med underskriftskampanjer på 80-tallet.

26. Dette er et poeng i mange framstillinger av livsformer i Sentral- og Østeuropa. Se f.eks. Wedel (1986) og Drakulic (1992).

27. Et viktig unntak av denne distinksjonen var akademikere. De opplevde arbeidet sitt som mer meningsfylt enn folk flest, i følge Holy (ibid:22).

28. Informasjonen her er hentet fra symbol 132 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 EU, og fra et spesialnummer av NIKA (antagelig fra 1992). De to kildene oppgir systematisk forskjellige årstall for etableringen og forbudet av organisasjonene. Det varierer ikke med mer enn ett år, og kan derfor være en tilfeldighet.

29. symbol 132 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 eský svaz ochránc symbol 231 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 prirody ( symbol 132 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 SOP).

30. Det vil si fabrikker, skoler og organisasjoner.

31. Skrittet tilsvarer kanskje en norsk distinksjon mellom feltbiolog og økopolitiker (se Kapstad 1996). Jeg vil imidlertid bruke betegnelsene økologer og miljøaktivister fordi de ligger nærmere informantenes egen forståelse. Se forøvrig diskusjon i avsnittet Miljøbevegelsens fortelling: 'Vi er svake' i kapittel 6.

32. Søsterorganisasjon til symbol 132 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 SOP. Jeg kjenner ikke den slovakiske betydningen av forkortelsene.

33. Šiklová kommenterer dette; «Rank-and-file members of the party differ from other members not by their views and their revolutionary convictions but by their personality traits» (1990:348). Vanlige partimedlemmer ønsket bare fred og ro og relative privilegier i arbeidet. De var sanne opportunister og ikke overbeviste kommunister.

34. Det er svært vanlig at tsjekkere har en hytte (chata) som de ofte reiser til. Det er beregnet at 27.7 % av Prahas innbyggere har slike hytter (Holy 1996:211, fotnote 4).

35. Ungpionerene dro også på turer ut i skog og mark. De brukte uniformer med røde tørklær, og hadde samlinger hvor de unge fikk opplæring i kommunistisk ideologi. Det var nok dette Zuzana siktet til.

36. Speiderbevegelsen var som tidligere nevnt forbudt i den kommunistiske perioden.

37. KFK= Klorfluorkarboner.

38. en faktisk situasjon henspeiler på hans seinere erfaringer med organisasjonsarbeide.

39. NGO betyr Non-Governmental Organisation. Informantene brukte ofte denne engelske forkortelsen. For videre forklaring, se avsnittet «Grønn Klode - del av den radikale miljøbevegelsen».

40. Kilde: informasjonsbrosjyre fra Grønn Klode.

41. Jeg hørte også at det ikke fantes noen betalende medlemmer. Uansett varierte nok dette fra år til år.

42. Noe liknende var blant annet tilfelle i lokallaget til Natur og Ungdom i Bergen (se Riese 1993). Bråket med ungdomsorganisasjonene i Norge viser også at Grønn Klode ikke er i en særstilling med sine varierende og ufullstendige medlemslister.

43. Rundt en tredjedel for den perioden jeg gjorde feltarbeid.

44. Enkelte var også bevisste på dette, og forsøkte å endre på en del av organisasjonens praksiser, derunder de økonomiske forholdene. Dette er et viktig tema i kapittel 5.

45. Det er en prosess som stadfester at alle involverte parter i en miljøsak skal ha rett til å se saksdokumentene, og kan uttale seg om den. Det er den mest fullstendige 'public participation procedure' som finnes i Tsjekkia, men den er ikke juridisk bindende. Miljøorganisasjoner benytter seg aktivt av denne muligheten. Selv om de ikke greier å stanse et vedtak, kan de utsette den over lang tid, og skape blest om den gjennom mediaomtale og ved å saksøke representanter for firma eller myndigheter.

46. Greenpeace kan ikke motta finansiell støtte fra noen offentlige stiftelser eller statlige institusjoner. Det økonomiske grunnlaget består utelukkende av donasjoner fra privatpersoner og medlemsskapsavgifter.

47. I 1992 opprettet den daværende privatiseringsministeren en nasjonal stiftelse ( symbol 132 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 NN- symbol 132 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 eská Narodní Nádace) hvor en viss sum fra 2. privatiseringsrunde ble reservert til symbol 132 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 NN. Det ble imidlertid aldri opprettet noen metode for å distribuere fondet. Våren 1996 var det diskusjoner og stor uenighet mellom partier og politikere om hvor stort fondet egentlig var. Innen juni 1996 var det ingen som hadde fått nyte godt av det. Kilde: Andrew Green, Univ. of Illinois. + The Prague Post September 13-19, 1995.

48. Kilde: Pavel Šremer, tidligere leder for miljøprogrammet i den tsjekkiske avdelingen av USPeacecorps, det amerikanske fredskorpset.

49. The Prague Post, November 22-28, 1995.

50. Jeg gjør oppmerksom på at her brukes ikke begrepet som en analytisk term.

51. Jeg ble ettertrykkelig satt på plass da jeg nevnte dette til en informant. Han ba meg telle etter hvor mange utlendinger jeg visste om i Grønn Klode. Jeg kom til to; Jennifer og meg selv. I tillegg var det en ung kvinne som hjalp Luboš og Jakub, men som ikke var medlem. Jeg våger å betegne utlendingers nærvær i miljøbevegelsen som av en viss betydning. Selv var jeg i kontakt med seks stykker.

52. De ville sjelden gi spesifikke begrunnelser for det, men Zuzana var et unntak. Da jeg refererte coffee-morning diskusjonen til henne sa også hun at hun ikke trodde det ville fungere; «iallefall ikke enda». Hun forklarte det med at folk flest jobbet veldig mye, for de vil tjene så mye penger som mulig. Dessuten hadde mange veldig dårlig råd, og bodde under trange forhold.

53. De ønsket å «møte aktive mennesker for å diskutere temaer på et et- eller todagers seminar, men også mer uformelt gjennom for eksempel arbeid på et lokalkontor eller på et prosjekt i deres organisasjon. Gruppen kan bli delt i....» (utdrag fra brev, engelsk i original).

54. Jeg ble stolt da jeg reflekterte over utsagnet etterpå. Jeg følte at Elena hadde snakket til meg som et ordinært medlem av organisasjonen og at jeg ikke ble oppfattet som noen 'energisk utlending'.

55. Manágement a týmová práce pro udr symbol 241 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 itelný rozvoj

56. Som Forming- Storming- Norming- Performing, eller; SWOT- Strength, Weaknesses, Opportunities, Threats.

57. Jeg innser imidlertid det var stor variasjon i hvor omfattende kontrollen over menneskenes daglige liv var i de forskjellige landene.

58. Et eksempel er at mange var selvkritiske med hensyn til behandlingen av de frivillige medlemmene- se slutten av kapittelet.

59. Se Wedel 1986 og Papataxiarchis 1991 (som blant andre refererer til Wolf 1966, Herzfeld 1985b, og Pitt-Rivers 1973 og 1977).

60. Tsjekkere legger stor vekt på dannelse og utdannelse. Når yrkestittelen nevnes, er det for å 'bevise' hvor velutdannet og fornuftige foreldrene egentlig er. Dermed blir deres vedvarende bruk av vennenettverket ekstra absurd i sønnens øyne.

61. Jeg er kjent med at folk bruker sine vennenettverk i de fleste samfunn. I Norge har det vært vanlig med dugnader, og bekjentskap er også viktig for å skaffe arbeid. Poenget er at det syntes som om folk var mer avhengige av sine vennenettverk for å dekke sine behov i den tidligere Østblokken (se spesielt Wedel 1986).

62. Habitus kan forstås som et skjema av persepsjon, tenkning og handling, som skaper, og blir skapt av praksis og struktur (Bourdieu 1977).

63. Disse spesifiseres ikke umiddelbart.

64. Fullstendige sakslister fantes ikke, men temaer som skulle tas opp ble punktvis skrevet ned på invitasjoner som ble sendt ut til potensielle deltakere noen dager før møtet.

65. Våren 1991 ble et minnesmerke fra 1945, en sovjetisk tanks, malt rosa av en kunststudent. Det førte til stort engasjement og offentlig debatt omkring tema som fortolkning av historien, forholdet til Sovjet, de militæres makt, håndhevelsen av lover, minnesmerker - og det bunnet i spørsmål om sannhet (Gotaas 1992:73).

66. «Dlouhotrvající, nekonstruktivní diskuze - rad symbol 141 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 ji nezápisováno».

67. Dette kan også virke som en motsetning at folk oftest jobbet alene, men synes å være så avhengige av støtte fra andre for å lansere forslag. Jeg tror motsetningen er av en praktisk art, fordi det var tydelig at folk ønsket å ha hjelp og flere partnere, men at det ikke var mulig, fordi de mente at organisasjonen hadde for få frivillige, og fordi det var vanskelig å delegere arbeid til andre (se kapittel 4).

68. Se Sørhaug 1996 for en diskusjon om forskjeller mellom norske og amerikanske ideer om ledelse, og Herzfeld 1992 for en kritikk av 'myten' om det rasjonelle europeiske byråkratiet.

69. Organisasjonstrukturen skissert i kapittel 3 er tydelig resultat av institusjonaliseringsprosesser initiert av noen av Grønn Klodes medlemmer.

70. Ropák-prisen gis til den personen som har vært mest 'miljøsvin' året før. Det er først og fremst en mediabegivenhet fordi prisen får relativt mye oppmerksomhet i dagene etter offentliggjøringen.

71. «Kdy symbol 241 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 jsem nastupovala do (Grønn Klode) myslela jsem si, symbol 241 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 e ka symbol 241 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 dy mu symbol 241 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 e vytvo symbol 205 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 it projekt a ten si realizovat, te symbol 139 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 vidím e to tak není». Dette var nedskrevet i et usedvanlig detaljert møtereferat. Den neste kommentaren i referatet var at det var best å ikke referere mer til den ikke-konstruktive diskusjonen (dette ble omtalt under konflikthåndterings- avsnittet).

72. Jan brukte denne betegnelsen for å forklare forsiktigheten de viste overfor fremmede. Jeg tolket ham som at det betegnet handlinger som kunne skade organisasjonens rykte, føre til særs negativ omtale i media eller føre til splittelse av og opprør internt i organisasjonen.

73. Måten han brukte ordet psykologi på forstår jeg i denne sammenhengen som personlighet.

74. Jan brukte det engelske ordet believe - som jeg har oversatt til tro på. Dette er nært knyttet til problematikken omkring tillit.

75. Shotter tar utgangspunkt i 1700-talls filosofen Vicos perspektiver. Vico kalte prosessen for 'sensory topics' ('sensory'=sanse-, og 'topics'=topos= plass/sted). Shotters bruk av begrepet share forstår jeg her som noe som etableres i fellesskap og deles. Aktører blir deltakere.

76. Dette står i en viss motsetning til det hun sa om hvorfor hun var med i Grønn Klode (se Elenas historie i kapittel 4). Der understreket hun at hun satte pris på å møte folk som hadde samme holdninger som hun selv. Kanskje var dette bare en raffinert måte å fortelle at hun likte miljøbevegelsen, organisasjonen og holdningene som de representerte, men ikke nødvendigvis alle menneskene der.

77. Archettis forslag om å studere kulturelle forskjeller med hensyn til tillit, ved å finne grensene for tildeling av tillit, illustrerer dette. Han sammenlikner latinamerikanere og nordmenn, og mener at nordmenn har en videre og mer abstrakt definisjon av hvem som kan inkluderes i en «sirkel av allierte» (1984:52). Avgrensningskriteriet går på om personer har samme 'egenskaper' som ego, mens i Latin-Amerika baserers tillit på smalere kriterier - som slekt og vennskap. Mengden personer man stoler på blir mindre, men de er personer som man har konkrete relasjoner til, og er ikke bare «abstrakte, sosiale kategorier» (ibid:53).

78. Det var jo nettopp slike «psykologiske metoder», som Ivan kalte det, som Jennifer savnet.

79. Han gjorde et stort poeng av dette en gang jeg også sa denne frasen (Jak se maš?). Han lo veldig. og sa at jeg var «akkurat som Jennifer».

80. Det kan forstås som: «The ensemble formed by the institutions, procedures, analyses and reflections, the calculations and tactics that allow the exercise of this very specific albeit complex form of power, which has as its target population, as its principal form of knowledge political economy, and as its essential technical means apparatuses of security» (Foucault 1991:102).

81. Et lite eksempel på den vedvarende betydningen av språkets makt, kan hentes fra en erfaring jeg gjorde på språkskolen. Det var enkelte kapitler lærerne nektet å undervise i, fordi det var fullt av ord og begreper som var 'ukorrekte'.

82. Ob symbol 133 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 anská Demokratická Strana: Borgerlig demokratisk parti, Ob symbol 133 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 anská Demokratická Alliance: Borgerlig demokratisk allianse og K symbol 205 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 es symbol 217 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 ansko demokratická Unie- symbol 132 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10eská Strana lidová: Kristeligdemokratisk Union- Det tsjekkiske folkeparti.

83. Kilde: MF Dnes, 11.6.96 (spesialmagasin for valget)

84. Dette ble vurdert som positivt for gjennomslaget for miljøsaker, men de fleste jeg snakket med regnet ikke med noen særlige forandringer i miljøpolitikken.

85. Brynhild Tungesvik la merke til det samme, og Holy kommentere at fokuset på enkeltpersoner har sterke historiske røtter. Masaryk ble gjenstand for en voldsom oppmerksomhet, og han brukte å spille på at han var 'en jevn mann av folket' (1996). Jeg hørte også noe tilsvarende om Klaus: Det ble respektfullt notert at han fortsatte å bo i en blokkleilighet etter at han ble statsminister...

86. F.eks. få konkrete resultater av miljøverntiltak, og miljøverns svake appell hos en befolkning som ønsket høyere levestandard.

87. Dette illustreres ved at i januar 1990 avdekket spørreundersøkelser at miljøproblemene av alle samfunns-politiske problemer, var den største bekymringen hos 83% av befolkningen (Librová 1993:76).

88. Basert på fortellinger om politiske vedtak, så virker mistanken ikke ubegrunnet. Det sentrale her er likevel ikke resultatet av konkrete avgjørelser, men diskursene som er bygget opp på grunnlag av en kombinasjon av mistanker, såvel som fakta.

89. «Ekologie není veda. S v symbol 141 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 dou nemá nic spole symbol 133 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 ného. Je to ideologie.» Fra en tale holdt ved Olomouc-universitetet, 24.4. 1995. Sitatet ble blant annet hengt opp på en plakat på Ropák-utdelingen, omtalt i kapittel 5.

90. Økologi betyr studiet av forholdet mellom organismer og deres miljø, og dette var et vanlig fag på universitetene også under det forrige regimet. Miljøvern peker derimot på et aktivt forsvar av menneskenes inngrep mot fysiske omgivelser (Milton 1996:27). Miljøvernerne søker å bruke kunnskapen utviklet av økologene, til å modifisere forholdet mellom organismer og deres miljø, på en slik måte at det minimaliserer miljø-ødeleggelser (ibid:37).

91. Forvirringen forsterkes dessuten av at begge kategoriene betegnes på tsjekkisk med substantivet ekologista, som betyr 'økolog'.

92. Komunistická strana symbol 132 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 echy a Moravy

93. Lidové Noviny, 3.6.96

94. Litt.: gammel struktur. Uttrykket ble mye brukt i de første årene etter 1989 for å betegne personer som ikke hadde vilje til forandring.

95. Tatt i betraktning at Tsjekkia har ti millioner innbyggere, så syntes ikke jeg det var noe dårlig publisitetstall...

96. Kringkastingsselskapet symbol 132 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 TK's nyhetssammendrag på Internett, som rapporterte fra Klaus' besøk til en av Det tsjekkiske vitenskapsakademiets forskningsstasjoner, er illustrerende: «Premier Václav Klaus provided new ammunition for critics who accuse him of not understanding problems facing the environment (...) writes today MF Dnes». Avisen MF Dnes hevder at Klaus spør forskerne: «Do you really subscribe to this fascionable anti-scientific theory?» Teorien han henviser til er drivhuseffekten. Klaus fortsetter med referanse til sin egen posisjon som universitetsutdannet økonom: «We scientists know that you have no evidence to back up such an argument. It is a charlatan's hypothesis». Det hevdes i nyhetssammendraget at Klaus avrunder med følgende salve: «Scientists are through their efforts trying to fool the rest of society into giving them more money» (TKnews Summary, 15.6.97). MF Dnes betraktes som moderat og seriøs, og er som allerede nevnt en av de største dagsavisene.

97. Terorista ze St symbol 205 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 edokluk, Overskrift fra intervju med en miljøaktivist (Magasin fra avisen MF Dnes, 18.4.96).

98. 4253 Nadací. Epidemie u symbol 211 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 lechtilosti nebo úkryt podvodníku. Artikkelen omtaler en ny lov for stiftelser. Setningen var tittelen på en forside av ukemagasinet Týden, 25.3 96.

99. Mafia brukes i dagligtale om mange typer sosiale fenomener og nettverk som har dukket opp etter 1989 (se Sampson 1996). Men mistankene er likevel ikke helt ubegrunnete. Slike stiftelser finnes antagelig siden det lovmessige grunnlaget har vært så dårlig (se kapittel 3).

100. Dette tok Zuzana feil i. Korrusjonsskandalen som kostet Klaus ministerposten i november 1997, dreide seg om pengegaver til partiet fra firmaer som seinere vant privatiseringsrunder ( symbol 132 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 TKnews, 22.1.98). Klaus' personlige rolle i dette var imidlertid uklart.

101. Informantene omtalte partiet på engelsk som Green Party. Jeg kjenner ikke det tsjekkiske navnet. Navnelikheten med Grønn Klode er tilfeldig, siden Grønn Klode er et pseudonym.

102. Dette kom frem under et intervju med Pavel Šremer som var med å opprette De Grønne i Bratislava. I tilegg har hans personlige kommentarer på et utkast av Glazer & Glazer, se litteraturlisten, vært informative.

103. Det viser at de var strategiske og valgte å benytte seg av symbolske uttrykksformer og kulturelle forestillinger, i tråd med den «tsjekkiske atmosfæriske argumentasjonsformen» som jeg beskrev i forrige kapittel. F.eks. ble motstanden mot en fabrikkutbygging, markert med en symbolsk begravelse, og en underskriftskampanje ble gitt til ledelsen av miljøaktivister utkledd som Sv. Mikuláš, den tsjekkiske versjonen av julenissen.

104. Jeg ble fortalt at miljøorganisasjonene ble fjernet fra denne listen etter noen uker, på grunn av voldsomme protester og medieoppslag.

105. Institut pro Výzkum Ve symbol 205 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 ejného Mín symbol 141 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 ní: Institute for Public Opinion Research

106. Respondentene ble bedt om å vurdere forskjellige bevegelser som 'påvirket [situasjonen] hos oss [i Tsjekkia]' («Posud symbol 217 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 e, prosím, r symbol 231 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 zná hnutí, která u nás p symbol 231 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 sobí») (IVVM juni 1996).

107. Jeg har nevnt at miljøproblemene ble betraktet som å være et av landets alvorligste problemer i den første tiden etter revolusjonen. I følge en spørreundersøkelse fra 1996, kjente bare 5% til økologiske gruppinger før 1989 (IVVF). Dette illustrerer at selv om befolkningen var opptatt av miljøproblemene, så var de mer fremmede for miljøorganisasjoner.

108. Dette ble seinere en felle. Regjeringen mistet mye av sitt legitimitetsgrunnlag da Tsjekkias økonomiske utvikling stagnerte i 1996-7. De begynte å miste oppslutning på meningsmålingene. En korrupsjonsskandale fikk begeret til å flyte over, og regjeringen måtte gå av i november 1997.

109. Takk til Terje B. Englund for dette poenget, som var utslagsgivende for utviklingen av argumentet.

110. Den samme tendensen er observert i Sør-Afrika etter 1994. Myndighetene og ANC mener at 'alle bør trekke i lag'. Organisasjoner som er kritiske til myndighetenes prioriteringer blir derfor betratktet som «støy» (Elling Tjønneland, seminarinnlegg ved Senter for Utviklingsstudier 17.3.98)

111. Forelesning ved Sosialantropologisk Institutt, UiB, 4.9.97

112. Uttrykket har antagelig sin opprinnelse i Prahas historie og geografi. Elva Vltavá, eller Moldau, deler byen i to. På en åstopp på vestre side av elva ligger slottskomplekset Hrad symbol 133 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 aný, som siden høymiddelalderen har huset konger, fyrster og statsledere. Det er i dag presidentens palass, og regjeringskvartalet er like i nærheten. Nedenfor slottsområdet ligger bydelen Lillesiden, Malá Strana. Den østre siden av Vltavá utgjør imidlertid den største delen av Prahas sentrum. Denne delen av byen er mer flat, slik at Hradaný dominerer Praha både i symbolsk og fysisk forstand.

113. Bakgrunnsstoffet er basert på upubliserte notater samt materiale fra WWF (se litteraturlisten) og intervju med den personen som seinere ble koordinator i WWF's prosjekt.

114. Et slikt register skal være et offentlig tilgjengelig informasjons- og rapporteringssystem om skadelige miljøgifter. De kan for eksempel legges ut på Internett i databaser. Slik kan privatpersoner, lokale myndigheter og organisasjoner få oversikt over bruk og utslipp av farlige miljøgifter i sitt nærmiljø. Slike systemer finnes blant annet i USA, Storbritannia og Canada.

115. Organisation for Economic Co-operation and Development, United Nations Institute for Training And Research og World Wide Fund For Nature.

116. Jeg så av papirer jeg har mottatt av WWF at symbol 132 \f "WP MultinationalA Roman" \s 10 SOP også var tilknyttet prosjektet. Dette hørte jeg imidlertid ikke bli nevnt da jeg var på feltarbeid. En egen prosjektstilling med dette formålet ble dessuten etablert i 1997, og skal vare frem til 2000. Jeg er usikker på Grønn Klodes formelle rolle i dette.

117. Formelt ble det holdt anbudsrunder på ulike slags prosjekter som miljødepartementet ville ha utført. Problemet var at avgjørelsene av anbudsrundene ikke ble tatt før langt ut på våren, mens prosjektene skulle vare for hele kalenderåret. I praksis betydde dette at de ulike bedriftene eller forskningsinstitusjonene kun hadde noen måneder på seg for å gjennomføre det spesifikke årets prosjekt.

118. Igjen refererte han til sine forbindelser. Nøyaktig det samme sa han på møtet flere måneder tidligere. Se case't.

119. Før delingen av Tsjekkoslovakia hadde landet en tsjekkisk og en slovakisk miljøminister, i tillegg til en føderal minister.

120. I løpet av våren skjedde det noe som gjorde at Novotnýs sjef ville ekskludere Grønn Klode fra enhver kontakt med, og innflytelse på PRTR-prosjektet. Informantene mine sa at de ikke visste hvorfor. Jeg tror det var på den bakgrunnen at professorens uttalelse falt.

121. Jeg skjønte seinere at det var PRTR.

122. Dersom loven blir iverksatt vil det føre til rapporteringsarbeid og større innsyn i utslippene fra fabrikkene. Bedriftene var stort sett i mot dette, ved å hevde at slike ting var forretningshemmeligheter.

123. USA har for eksempel iverksatt et internasjonalt økologi-program for barn og unge. Vanligvis gis midlene til myndigheter i de respektive land, som organiserer det videre. I Tsjekkia er det stiftelsen Tereza som gjør dette.

124. Jeg spiller her på tittelen til Hávels essay «The Power of the Powerless» i boka med samme navn (1985).