Å gjøre det mobile
permanent: Campingplassen som landsted
Om forvaltning av tilgjengelighet
i et norsk ferie/fritidsmiljø
Ellinor Angell Thomassen
Hovedfagsavhandling i sosialantropologi,
Institutt for sosialantropologi, Universitetetet i Tromsø 1997
|
To download, print, or bookmark, click: http://www.anthrobase.com/txt/T/Thomassen_E_A_01.htm.
|
Feltarbeidet som denne avhandlingen bygger på, foregikk i løpet av en sesong sommeren 1996 på en sørnorsk campingplass som jeg velger å kalle Sandstrand. Mange av camperne hadde tilbrakt sommerhalvåret på plassen gjennom 10-12 år, og enkelte hadde vært der i nærmere 40 år. Plassen var prega av denne stabiliteten blant camperne, noe som framkom både i omgangsform og i byggestil. Det var individuelle løsninger med stasjonære anlegg rundt mange av vognene, som plattinger og levegger, blomsterbed og utekjøkken. Ei dame som hadde vært på plassen gjennom 15 år sammen med sin mann, fortalte: "Det har alltid vært drømmen å få vogn. Vi begynte å rigge oss til med hage, og betrakter det nå som vårt landsted". Mannen hennes tilføyde: "Man får en slags kjærlighetsfølelse for plassen, må bare ned. Det er et eller annet som drar i den retningen"(1).
En campingplass er en avgrensa og forholdsvis oversiktlig arena. Denne oversiktligheten har sammenheng med de fysiske omgivelsene som åpner for stor innsikt i hverandres privatliv som foregår bak tynne teltvegger og i små vogner. Det er kort avstand til naboene, og lyd fra og innsyn til naboene får en annen og mer framtredende karakter enn i de godt isolerte helårsboligene. I motsetning til i eneboligstrøkene som de fleste kommer fra, så foregår mye av samhandlingen på campingplassen på en felles arena, og den private sfæren er begrensa. Disse forholdene fremmer en tilgjengelighet til hverandres liv som forsterkes ved at folk nærmest er kontinuerlig tilstede den tiden de er på campingplassen.
Sentrale tema i norsk kultur kan problematiseres med utgangspunkt i campingplassen. Slike steder bryter med mange stereotypier om det norske, og om hva nordmenn liker å gjøre i fritida. Behovet for distanse, å trekke seg tilbake og å være alene, eller iallfall bare sammen med noe få utvalgte og i avmålte mengder, er verdier som mange nordmenn setter høyt og som gjerne framheves som et særtrekk ved norsk kultur. "Privatlivets fred" oppfattes å være særlig høyt verdsatt av nordmenn, men på campingplassen utviskes til en viss grad grensa mellom det offentlige rom og den intime samhandlingen. Både familielivet og boligen som vanligvis tilhører den private sfæren, blir i denne sammenhengen utfordra. Boligen som beskyttelse av privatlivet og familien, har en helt annen utforming enn i helårssamfunnet.
Disse problemstillingen ble aktualisert for meg under en ferie i Danmark. Vognene på en campingplass der sto alle tett, men særlig ei vogn skilte seg ut. Den var så innebygd av levegger i tekstil, at det virka som om beboerne måtte gå gjennom en labyrint for å komme inn til vogna. Jeg funderte på hva det var med denne ferieformen; så nært innpå andre, men allikevel adskilt, som var så tiltrekkende at mange valgte det igjen og igjen. For meg framsto denne livsstilen som et paradoks som det var verd å undersøke ved å oppsøke. Da jeg tilfeldigvis stoppa på Sandstrand under en ferietur i Norge noen år seinere, ble det klart at dette var en aktuell plass for en slik studie.
Camping er en ferieform det er knytta mange verdier til med hensyn til smak, klasse og stil. For noen er camping nærmest kroneksempelet på dårlig smak både med hensyn til den fysiske utformingen av sted og av bygninger, og i forhold til de aktivitetene som foregår der. For camperne er det en ønsketilværelse. Camping er verken særlig belyst eller praktisert innenfor akademia. Avhandlingen vil (derfor) gi en ganske detaljert framstilling av det livet som utspiller seg på en campingplass og de praktiske og sosiale løsningene som velges når det mobile gjøres permanent(2). Jeg ønsker å vektlegge det empiriske, og i den grad jeg er i stand til det, å belyse denne livsstilen fra campernes ståsted. Tilværelsen på Sandstrand er et frivillig prosjekt, bygd på lystprisippet. Folk drar dit, fordi de har lyst (da med unntak av noen tenåringer). Gleden ved å være på Sandstrand som framkom i latter, lek og gode historier, og i lengselen etter at sesongen skulle starte opp igjen, står i kontrast til det bilde av camping som framstilles i media og reklame(3). Ved å fokusere på campingplassen, ønsker jeg å framheve en virksomhet som er oversett og tildels latterliggjort, men som innebærer positive kvaliteter i det norske samfunnet.
Jeg har vært opptatt av de av camperne på Sandstrand som kom tilbake til plassen år etter år, de som brukte plassen som et landsted. De utgjorde det absolutte flertallet av camperne, og denne sommeren sto det 300 vogner der fast(4). Noen få tok med seg vogna på feriereiser til andre steder i løpet av sommeren, og enkelte brukte den på fjellet om vinteren. Men de aller fleste hadde vogna stående på plassen gjennom hele sesongen. Jeg kaller de langtidscamperne, eller bare camperne(5).
Sandstrand er en "familiecamping", noe som ble fastslått i markedsføringen av plassen. Parforholdet hadde en sterk posisjon på plassen, og var dominerende både i antall og i ideologi. Det var få formelle strukturer og posisjoner på campingplassen. Praktisk og sosial organisering i form av samarbeid foregikk stort sett mellom enkeltmennesker og i tette nettverk. Dette er faktorer som forsterka at de få enslige som var der, ble marginalisert. Lignende tendenser ser en i hverdagslivet (Rosengren 1991:89), men det å skille seg ut blir mer synlig og mer kritisk (om det er på denne eller andre måter) på en så oversiktlig arena som en campingplass utgjør.
Spørsmålene jeg stiller, har tilknytning til hvordan camperne forvalter privatlivet sitt på en plass hvor de er så tilgjengelige for hverandre, og hvor mulighetene til å trekke seg tilbake er mer begrensa enn i hverdagslivet:
Hvordan dannes og opprettholdes private fora på en arena hvor så mye er offentlig? Hvilke sosiale og fysiske markeringer brukes for å tydeliggjøre grensene? Hvordan skapes håndterbare fellesskap på en plass hvor så mange er så tilgjengelige for hverandre? Hvordan håndterer folk nærhet og distanse når mulighetene for kontakt er så omfattende?
Det er ikke bare de fysiske omgivelsene på selve campingplassen som innvirker på samværsformene, men også at camperne er adskilt fra den omkringliggende bygda og fra hverdagslivets regler og rutiner. Campingplassen brukes i ferier og i helger, og av pensjonister i lengre perioder. Hvilken betydning har feriekonteksten og atskillelsen fra hverdagslivet for omgangsformen, for døgnrytme, normer og regler? Er det noe i denne ferieformen som er avviker fra andre ferieformer? Er det noe som er helt spesielt for langtidscamping?
Kapittel 1 fortsetter med å se på langtidscamping i forhold til turisme generelt. De metodiske utfordringene under feltarbeidet blir synliggjort og de analytiske perspektivene drøftes, før det gis en framstilling av plassen og camperne der.
Kapittel 2 har framveksten av camping som tema.
Kapittel 3 tar for seg de fysiske omgivelsene og hvordan camperne ved hjelp av gjenstander kommuniserer et skille mellom det private og det offentlige. Kapittelet ser på campingplassen og vogna som særprega i norsk boligmasse.
Kapittel 4 omhandler strategier for etablering av håndterbare samhandlingskontekster ved å danne et skille mellom "de og oss".
Kapittel 5 fokuserer på tidsrytme, aktiviteter og rusbruk i en ferie/fritidskontekst.
Kapittel 6 har som intensjon å gi svar på hvorfor folk velger langtidscamping og kontrasterer det til bilde av camping i media.
Kapittel 7 problematiserer dikotomien moderne-tradisjonelt og stiller liminalitets-begrepet opp imot dette. Kapittelet avsluttes med en oppsummerende konklusjon.
Turisme har blitt et omfattende forskningsfelt innen samfunnsvitenskap, og etterhvert også et tema for antropologer. Samfunnsvitere har gjerne vært opptatt av turismens konsekvenser for lokalbefolkningen eller for økologi og miljø (Svalastog 1994, Amundsen 1992). Det finnes detaljert statistikk over antallet ferierende, hvordan de overnatter, hvilke framkomstmidler de bruker, hvem de reiser sammen med og så videre(6). Utallige typologier har vært laga med grupperinger av turister etter reisemål, reisemåte og reisefølge. Valene Smith var en av de første, med en gradering fra oppdagelsesreisende og eliteturister til charterturister (Smith 1989). Boka hennes "Hosts and Guests. The Anthropology of Tourismn" har blitt betegna som et pionerarbeid som legitimerte det akademiske studiet av turisme i USA. Den utkom første gang i 1977.
Den danske sosiologen Jens Tonboe definerer turisme som "opplevelses-orientert mobilitet". Folk forlater frivillig og midlertidig sitt hverdagsliv for å oppleve en annen verden. I Tonboes definisjon trenger man ikke å reise i vanlig forstand for å være turist. Mobiliteten kan bestå i å rusle rundt i egen by. Kontrasten til dagliglivet ligger i perspektivet på opplevelsen: Det uforpliktende i møte med det fremmede. Turisten påtar seg for en tid rollen som en "fremmed" ved å krysse hverdags- og arbeidslivets grense (Tonboe 1993).
Etnologen Ingunn Grimstad beskriver en livsstil som har paralleller til langtidscamping. Hennes empiri er fra hytteøyene ti minutter fra Oslo, hvor hytteeierne tilbringer store deler av sommerhalvåret. Hun har hatt problemer med å definere denne virksomheten i forhold til fastlagte begreper, og kaller det et "fritidsmiljø". Hun vektlegger kontrasten til lønnsarbeidet, men nevner i en bisetning at de fleste hytteeierne daglig dro inn til byen på jobb (Grimstad 1990:48). Men hjemmet er vel for de fleste også et fritidsmiljø? I og med at jobben for mange var en daglig del av tilværelsen på hytteøyene, ble forskjellene fra hjemmemiljøet kanskje ikke så store akkurat på dette området.
Hvordan passer så camperne på Sandstrand inn i fastlagte begreper og kategorier om turisme, ferie og fritid? Langtidscamperne oppsøker det samme stedet igjen og igjen etter et par timers kjøring hjemmefra. De møter de samme menneskene som de traff helga før, og året før. En del av camperne på Sandstrand hadde ikke (lenger) noen tilknytning til arbeidslivet. Mange var pensjonister, noen uføretrygda og enkelte husmødre. Hva som er ferie eller fritid for disse gruppene som ikke er tilknytta arbeidslivet, kan synes uklart. En pensjonist på Sandstrand eller på hytteøyene, har det vi kaller fritid uansett hvor vedkommende måtte befinne seg. Med uttrykket "fritidslandskap" antyder Grimstad (1990) en mental konstruksjon og en opplevelse av fritid som er knytta til et sted som er adskilt fra hverdagslivets og helårsboligens forpliktelser. På samme måte er Sandstrand for camperne et slikt fritidslandskap, et sted å lengte til, og å komme tilbake til.
Er så camperne på Sandstrand turister? Antropologistudenten Linda Jonsen møtte påstanden fra dansk turistnæring at fastliggerne ikke kom inn under kategorien turister, og endatil utgjorde en hindring for en turistmessig utvikling (Jonsen 1994). Langtidscampernes reisemønster ligner på "hyttefolkets", men ingen har vel funnet på å definere sistnevnte som turister. Forflyttelsen og kontrasten til hverdagslivet skulle være den samme for hytteeiere og langtidscampere. Er eiendomsforholdet et sentralt element vedrørende turisme? Er det fordi hytteeierne drar til et sted som de eier, som gjør at de ikke passer inn i betegnelsen turist? Er det campingvognas mulige mobilitet og dermed assosiasjonene til det å forflytte seg, som gjør forbindelse til turisme sterkere enn reisen til den stasjonære hytta? Er de som drar til egne leiligheter i Spania "mer turister" enn de som drar til hytta si på Bjørnefjell? Det kan være interessant å se på forestillinger som vi tror vi tenker så klart om, men som viser seg å være uklare når de gås nærmere etter i sømmene. Men for å sitere Mary Douglas:
"Det er bedre å slutte å flisespikke definisjoner, og heller forsøke å sammenligne hva folk tenker..." (Douglas 1997:44).
Blant langtidscamperne på Sandstrand var aldri turistbegrepet aktuelt som betegnelse på den virksomheten som foregikk der. Folk var i det hele tatt lite opptatt av definisjoner og kategoriseringer. Uttrykket "Vi som ligger fast på Sandstrand" ble noe nølende framsatt en gang jeg etterspurte om det var et begrep som omfatta denne formen for camping, og som ble brukt på plassen. Jeg hørte aldri noen fellesbetegnelse i daglig bruk, men uttrykket er dekkende for dem som står i fokus for denne avhandlingen. At denne sykliske livsstilen ikke passer inn i begrepene turisme, ferie eller fritid, understreker langtidscamping som en anomali. Dette gjelder innen turistnæringen, i blandingen av fysiske elementer som er på en slik plass, og i det å gjøre det tenkte mobile til en tilnærma permanent "landsby".
Langtidscamping kan med litt godvilje kalles opplevelsesorientert mobilitet. Folk forlater hverdagslivet midlertidig for å oppleve noe annet, jevnfør Tonboe. Men dette "annet" er ikke det usikre og fremmede, men gjentakelsen og det kjente. Det å komme tilbake til noe kjent, er det sentrale, og ikke det å søke det ukjente. Denne doble bosettingen er en del av langtidscampingen, en flerlokal stedlige tilknytning som stipendiaten Erling Krogh (1995) kaller det.
Det kjente innebærer allikevel en kontrast til livet hjemme, og er en viktig del av det camping gir camperne. Å forstå hva det er, har vært mitt utgangspunkt.
Mitt feltarbeid gjennom fire og en halv måned foregikk på et geografisk område som var adskilt fra omgivelsene med gjerder og hekker. Kontakten med "de utenfor" var forholdsvis liten. I så måte var det likhetstrekk med tidlige antropologiske feltarbeid, hvor de studerte ble framstilt som en ganske lukka enhet. Campingplassen er avgrensbar som en "tradisjonell landsby", men det som foregikk innenfor gjerdet, var bygd på moderne teknologi og livsførsel.
Jeg hadde forventninger om at informasjon skulle tilflyte meg lett i det jeg anså som et oversiktlig og åpent samfunn. Jeg tenkte at en fremmed, enslig kvinne med et barn, nordlending og ikke minst student ville bli snarlig registrert, og informasjonen om min ankomst spredt over plassen. Denne forestillingen var ikke blitt dempa av det jeg hadde lest fra campingstudier, selv om en etnologistudent fortalte meg at hun under sitt månedslange feltarbeid på en østnorsk campingplass, hadde opplevd større vansker med å få kontakt enn forutsatt(7). Som den utadvendte (og optimistiske) type jeg er, regna jeg med at det skulle gå glatt. Jonsen (1994:11) skrev følgende fra sitt første møte med en dansk campingplass: "`Ankomst` er alt for neutralt et udtryk for min infinden på denne campingplads - jeg må karakterisere det som en riktig `modtagelse`". Hun forteller videre at en eldre herre som dukka opp og presenterer seg som "p.t. konstitueret lejrchef- og hva` ka` jeg så gøre for dig, lille skat?" Min ankomst foregikk uten særlig oppmerksomhet. Etter at vertskapet jeg leide vogna av, hadde dratt hjem til sitt, fortsatte min sønn og jeg å bære ting inn i vogna. Ei dame i 60-åra hilste med et nikk, og sa i forbifarten; "Ja, det er mye å bære og ordne for å komme i gang". Dette var den første kontakten med andre campere og følelsen av at alle hadde nok med sitt, forsterka seg ettersom påsken skred fram og familier og venner flokka seg utenfor de andre vognene. Første morgenen våkna vi med frostrøyk på soverommet da sikringene hadde gått i løpet av natta. Akkurat da syntes jeg ikke at mitt hjemme-feltarbeid lå noe tilbake for mine medstudenters i fjernere himmelstrøk, verken når det gjaldt praktiske eller sosiale utfordringer.
Campingplassen er en forholdsvis oversiktlig arena, men dermed også en plass hvor begrensning av tilgjengelighet blir sentral, fordi privatlivet (bokstavelig talt) har trange kår. Informasjon fløt ikke slik jeg hadde trodd, verken om meg eller til meg, og deltakelse var ikke så lett å få i stand som antatt. Jeg måtte revidere arbeidsmetodene og begynte med intervjuer for å få kontakt og opplysninger. Overgangene mellom formelle intervjuer og samtaler er ofte mer uklar enn det vi som forfekter deltakende observasjon som metode, gjerne innrømmer (se Nielsen 1996:110). Jeg kalte disse forholdsvis strukturerte samtalene for intervjuer, og gjennomførte omlag tyve stykker. Intervjuene ble foretatt til løst avtalte tidspunkt med temaet "Dine campingerfaringer" som utgangspunkt(8). Underveis noterte jeg.
Den sjenansen jeg følte når de første intervjuene skulle avtales, er noe som metodebøker ikke tar opp. Jeg var glad ingen observerte meg første gangen jeg avtalte et intervju. Jeg hadde sett meg ut noen potensielle kandidater på en av mine mange vandringer over plassen. Etter å ha satt mot i meg, gikk jeg "tilfeldigvis" forbi samme stedet en gang til. Jeg stotra fram om de kunne tenke seg å snakke med meg, da jeg skulle skrive en oppgave om camping. Ekteparet var blide og imøtekommende, og hadde tid bare de ble ferdige med å "rigge til". Hun holdt på med å vaske vinduene på forteltet, og han monterte tv-antenna. Etterhvert var det ikke lenger skummelt å avtale intervju, og disse viste seg ofte å være innfallsport til mer uformell kontakt. Jeg hadde mange samtaler med nevnte ektepar senere, vi var på diskotek sammen og jeg ble påspandert både kaffe og likør i solveggen utenfor vogna deres.
En annen forestilling jeg hadde på forhånd, var at min etterhvert 11 år gamle sønn gjennom lek og samvær med andre barn, ville medvirke til at jeg fikk kontakt med andre foreldre. Jeg hadde lest hvordan sønnen (og en forstua ankel) hadde fungert som kontaktformidler under antropologen Anne Knudsens feltarbeid på Korsika (Knudsen 1988). Det jeg ikke hadde tenkt på, var at min sønn aldri har vært en pågående unge som erobra verden i fremmede omgivelser. På våre ferier har han ganske konsekvent holdt seg til sitt reisefølge. At han er tilbakeholden ble ganske tydelig på en campingplass, hvor de andre ungene til stadighet dro sin vei. Han hadde også et nytt skolemiljø å forholde seg til, og barna der bodde selvsagt ikke på campingplassen. Han ble ganske motløs av å befinne seg i såpass skiftende omgivelser. Det var jeg som måtte hjelpe han til knytte å kontakter, og ikke omvendt. Vel hjemme igjen, tok jeg fram Knudsens beskrivelser på nytt, og så at de på langt nær var så uproblematiske som jeg hadde sett i min optimisme før jeg dro. Hun skriver om usynligheten hun opplevde; ingen lekende barn møtte de med fryderop og ingen landsbyledere ba dem på middag. Det var i det hele tatt ikke noen som tok notis av den blonde kvinnen med barnet. De gikk i ett med turistene på øya. Hennes første problem var å skape seg en synlig identitet, og da hjalp det å ha et barn med seg (op.cit:170-172). Om ikke annet, så hadde både hun og jeg som foreldre iallfall en status og dermed en rolle å utføre. Som for henne, så hjalp det også meg å ha barn med på feltarbeid mot ensomhet og ensformighet (og jeg takker igjen min sønn for reisefølge).
For Knudsen var det å bli sett og få kontakt, et oppstartproblem. På en såpass omskiftelig og privatisert sted som en campingplass, var dette forholdsvis vedvarende. Jeg var i en situasjon hvor jeg nærmest kontinuerlig måtte ta initiativ til all kontakt(9). Det at jeg bodde i ei husvogn som var plassert i ytterkanten av campingplassen, gjorde det ikke bedre. Som fremmed, student og enslig var det en ulempe med en slik tilbaketrukken plassering. Min plan hadde vært å bo i ei ordinær campingvogn som jeg selv kunne få anbrakt mest mulig sentralt. Men ei knapp uke før avreise, befant jeg meg plutselig i kategorien "boligløse feltarbeidere". Campingvognforhandleren klarte ikke å skaffe meg vogn, verken for leie eller kjøp. Dessuten ville det heller ikke vært mulig å få den inn på plassen, p.g.a. den uvanlige snømengden. (Ikke mer en 20 cm, men nok til at ferdsel med bil og vogn midlertidig var forbudt). Eieren av campingplassen fortalte meg om noen som pleide å leie ut ei vogn som sto fast på Sandstrand. Selv om plasseringen ikke var helt ideell, så medførte det at feltarbeidet kunne starte som planlagt. Leieforholdet gav dessuten anledning til hyggelige "field-break" (se Nielsen 1996) for meg og min sønn, da familien som leide den ut bodde i lokalsamfunnet.
Antropologen Rosalie Wax (1971:7) skriver om knapphet på boliger som en av de vanskeligste, og minst omtalte praktiske problemer vedrørende feltarbeid. Det å ha et sted å bo, er rett og slett grunnlaget for at et feltarbeid skal kunne gjennomføres. Hvor boligen ligger, kan ha stor betydning for hva slags informasjon en får tilgang på. Sosiologen Whilliam Foote Whyte er en av de som har gitt en detaljert beskriver av hvordan hans boligproblem etterhvert fikk en lykkelig løsning. Da han gjorde feltarbeidet som munna ut i klassikeren "Street Corner Society", skjønte han snart at det ikke var særlig hensiktsmessig å bo utenfor den bydelen han studerte (Whyte 1984). Hvordan antropologen bor, kan også ha stor betydning for det personlige velværet, noe Jean Briggs (1971) opphold i en iglo er et kjent eksempel på. Et mindre kjent tilfelle, og med en mer tragisk utgang, er Eva Morenos (1995)(10). Hun ble voldtatt under feltarbeid i sin avsidesliggende bolig.
På campingplassen snakkes det om hvor folk ligger, dvs hvor vogna er plassert. Dette er en betegnelse som gir assosiasjoner til det å feriere i telt, hvor det ikke var plass til stort mer enn å ligge. Jeg lå altså på Sletta, og i "den gamle husvogna" (11).
Feltarbeid har blitt framstilt som intense opplevelser, både i bokform, og i fortellinger fra studenter i seine nattetimer og i artikler. I slike sammenhenger har jeg hatt lite å bidra med. Et feltarbeid på en norsk campingplass fylt med barnefamilier, middelaldrende par, og i perioder med få andre mennesker, var verken spesielt magisk eller særlig intenst. Det gav meg ingen berusende "totalopplevelse" (Nielsen 1996). Folk kommer og drar på en campingplass, de har sine hjemmemiljøer, og de har sin familie og sine venner. Dette gjør det vanskelig å snakke om "de andre" som en enhet. På Sandstrand er det ikke ett miljø, men mange. Etter en tid fikk jeg noen omgangsvenner, og ble da særlig kjent med pensjonister som var på plassen i lange perioder. Jeg fikk mange kaffekopper og hadde mange samtaler i solveggen hos et par som hadde vært på plassen i en ti års tid. Jeg hørte mange artige historier fra dem og omgangsvennene deres. Et annet par var interessert i oppgaven min, de leste og kommenterte ting jeg hadde skrevet og fortalte fra plassens historie som de hadde kjent gjennom flere tiår. Blant barnefamiliene fikk jeg etterhvert kontakt med noen naboer. Vi gikk på stranda med våre barn, og tok en pils og en prat mellom vognene. For meg, som for en del andre på Sandstrand, så besto ikke oppholdet av intense og dype vennskap, men av mange hyggelige treff og tildels kortvarige samtaler som gjenspeiler plassens noe uforpliktende og omskiftelige karakter.
Campingplassen utfordrer norske forestillinger om det private. Mange mennesker søker sammen på et forholdsvis lite område som i utgangspunktet ikke har strukturelle avgrensningsmuligheter. Her tilbringer de dager og uker i hverandres umiddelbare nærhet. I kontrast til den ordinære boligmassen, så foregår det meste av familielivet ute i friluft, bak vegger av tekstil og i sanitære fellesanlegg. Mye av det intime livet blir tilgjengelig for andre gjennom innsyn, lyd og luktesans. Du dusjer i et felles sanitæranlegg, bringer de skitne klærne til vaskerommet og bærer søpla og doen over plassen for tømming. Praktiske gjøremål, måltider, oppdragelse og avslappende samvær foregår på en felles arena. Kjefting på unger høres om det så foregår inne i vogna. Tilstedeværelse og fravær blir registrert og kommentert.
På campingplassen dannes "hjem" på et felles område som kontrolleres etter våre forestillinger om eiendomsrett. For nordmenn er hjem og privatliv nærmest synonymer for hverandre. Hjemmet er stedet vi kan trekke oss tilbake og slappe av. Her avløses den seremonielle atferden av en mer uformell og familiær tone (Goffman 1967). Men dette fordrer en lik oppfattelse av hjemmet som en privat sfære. Noen som har fått sine forestillinger om det private og det offentlige satt på prøve, er nettopp antropologer på feltarbeid. Problemene de opplevde, var gjerne relatert til boligen, det som for oss innebærer både fysisk og sosial beskyttelse. At disse historiene er såpass like, har nok sammenheng med at de fleste antropologer (fremdeles) er vestlige, og studerer ikke-vestlige samfunn.
Fredrik Barth forteller at han ikke klarte å sove sammen med 10-12 så og si nakne baktamanmenn i ei lita hytte i Ny Guinea. Han fikk heller ikke ro rundt seg på dagtid, og måtte få bygd sin egen bolig (Barth 1991). Amerikanske Jean Briggs var engstelig for å flytte inn i en iglo sammen med en familie på fire: "It was primarily the loss of privacy I dreaded-" Også hun fikk (etter mye om og men) satt opp et eget telt. Dette brukte hun primært som arbeidsplass, men det å trekke seg unna på denne måten vanskeliggjorde samhandlingen med vertsfamilien (Briggs 1971).
Det private er ikke bare en beskyttelse av et område. Eiendomsretten omfatter alt vi anser som vårt. En annen amerikaner, Napoleon A. Chagnon som var blant yanomamöer i Amazonas, fant det svært plagsomt at enkelte dukka opp hver gang han skulle spise. De maste og tigde, og ga tydelig uttrykk for at de ville ha del i den maten han hadde med seg (Chagnon 1992). Slike historier er mange, og kommer gjerne fragmentarisk til uttrykk i framstillinger fra feltarbeider. En som har vært spesielt opptatt av forholdet mellom det private og det offentlige med utgangspunkt i forskjellige kulturelle syn på boligen, er antropologistudenten Joakim Kosmo. Feltarbeidet hans foregikk i Mikronesia, hvor amerikanske immigranter utgjør en liten koloni. Marshalleserne ser på hjemmet som en åpen arena, mens amerikanerne ser den som lukka. Kosmo fikk erfare dette da tre ukjente jenter kom på besøk en kveld. Den ene begynte uoppfordra å feie, den andre rydda og den tredje tok oppvasken. Etterpå fant de seg litt å spise i kjøleskapet hans. Neste kveld kom det åtte jenter, og Kosmo begynte å bli urolig. For å få dem til å gå, ga han etter ei stund mine til at han sjøl skulle forlate huset. Jentene så ikke noen sammenheng i det, og han måtte derfor forklare sine hensikter, noe som førte til at de aldri kom tilbake (Kosmo 1997).
Disse historiene sier noe om hvor grunnfesta vår oppfattelse er av hjemmet som en privat sone som vi med den største selvfølgelighet kontrollerer andres adgang til. Vi kan late som om vi ikke er hjemme, ved å ikke lukke opp, eller ved å la være å ta telefonen. Vi henger kapper i kjøkkenvinduene som hindrer innsyn, mens som samtidig gir anledning til å følge usett med på det som skjer utenfor(12). Vi har ringesystemer hvor folk må fortelle hvem de er, før vi i det hele tatt åpner ytterdøra. Vi har måter å signalisere at vi synes at et besøk har vart lenge nok, uten å måtte avsløre oss så grundig som Kosmo gjorde. Ved å kaste et blikk på klokka, eller ved å begynne å rydde sammen kaffekoppene, har vi sagt mye.
Nærheten til andre på en campingplass kombinert med fraværet av bastante vegger å skjule seg bak, kunne en tro medførte et sosialt kaos hvor alle omgikk alle nærmest til enhver tid på døgnet. Men også på en campingplass har folk et privatliv og muligheter for å trekke seg unna. Koder og grenseoppgangen avviker en del fra helårssamfunnet, men mer i form enn i innhold. Livet på campingplassen framsto snart som ganske organisert, med grupperinger og avgrensninger som lot seg registrere både gjennom fysiske, sosiale og symbolske uttrykk. Camperne regulerte samværet og skapte seg et privat rom tett inn på andre.
Avhandlingen belyser dagliglivets omgangsformer og kommunikasjon i et ferie/fritidsmiljø. Den lokale samhandlingen har to sider; den er knytta til personer og medfører et fellesskap bygd på en felles status som langtidscampere. Den er også knytta til plassen som et sted hvor (forestillingene om) ferie og fritid står i kontrast til livet hjemme. Identitet og sjølrealisering ble utforma i et miljø så ulikt det fragmenterte og privatiserte helårssamfunnet. Avhandlingen viser hvordan enkeltpersoner markerte avstand og kontrollerte nærhet ved å etablere et skille mellom det private og det offentlige. Differensieringsprosesser danna grupperinger som åpna for stor grad av samvær, men som også regulerte adgangen utenfra. Campingplassen er stedet for å realisere drømmer og forventninger som omfatter den delen av livet som ikke er styrt av hverdaglivets plikter. Om vinteren er plassen et slags ikke-sted, men samtidig er Sandstrand en del av campernes livshistorie.
En avhandling om langtidscamping, er en samtidsbeskrivelse av (en del av) norsk virkelighet. De tar for seg konkrete sider ved folks liv i det moderne Norge. For å analysere det livet som foregikk på en campingplass, var det få hjelpemidler å hente i norsk samfunnsvitenskapelig litteratur. Mitt første Bibsys-søk på ordet "camping", førte meg til "Teskjekjerringa på camping" av Alf Prøysen, så andre innfallsporter måtte benyttes. To områder pekte seg ut: Litteratur om camping som et sosialt fenomen fra land utenom Norge og samhandlingsanalyse med vekt på forholdet mellom det private og det offentlige.
Amerikanske samfunnsvitere var tidlig opptatt av campingplassen som en særegen kommunikativ arena. Grensemarkeringer av det privatgjorte var et sentralt tema (Nash 1982). Campingplassens mulighet for innsyn i privatlivet, har også inspirert til familiestudier (Machlies 1975, Cerullo/Ewen 1982). Foruten to studentarbeider, et tysk (Fuchs 1994) og et dansk (Jonsen 1994), har ekteparet Counts (1996) studier blant amerikanske pensjonister i bobiler, vært det eneste arbeidet med campingplassen som arena utført av antropologer.
Forvaltningen av tilgjengelighet(13) vil være et sentralt analytisk perspektiv gjennom hele avhandlingen, og dette er eksplisitt eller implisitt tema i mye av litteraturen jeg har benytta. Det dreier seg om muligheten til å regulere samværet med andre, å kontrollere og privatisere et rom rundt ens person. Dette gjelder både i en-til-en kontakt, men også ved å danne grupper som er mer eller mindre lukka. Det er en flersidig prosess; å kunne åpne men også stenge for samhandling, og den påvirkes både av individet og av omgivelsene. Signalene kan være fysiske grensemarkeringer som levegger og strategisk plasserte blomsterurner, eller det kan være kroppslige markeringer. Hvem en vil ha (eller ikke ha) kontakt med, har å gjøre med personlig identitet. De signalene en sender ut gjennom væremåte, klesstil, estetisk sans, drikkemønster og så videre, forteller noe om hvem en er, og hvem en gjerne vil bli likt av.
Å privatisere har å gjøre med å kontrollere et område rundt personen. Sosiologen og antropologen Erving Goffman (1971) og antropologen Edward Hall bruker begrepet territorialitet i denne sammenheng. Å gjøre krav på og forsvare et område er i følge Hall et universelt trekk, ikke bare for mennesker, men for alt levende. Hunder og katter, ja alle dyr markerer sitt revir. Hall påpeker hvor flaue vi blir når vi tror vi har satt oss i en stol som viste seg å være opptatt. Vi får en følelse av å ha krenka andres territorium (Hall 1959). Norske barn som hører eventyret om "Gullhår og de tre små bjørnene", lærer ikke bare at de ikke skal gå alene i skogen. Gjennom metakommunikasjon lærer de også noe om hvordan vi tenker om den private sfære, om eiendomsrett og territorialitet med uttrykkene: "Noen har sittet i stolen min" og "Noen har spist av grøten min".
Den norske antropologen Inger Altern ser det å formidle utilgjengelighet som en ressurs for å beskytte sin tid, sitt familieliv eller sin personlige integritet. Hun påpeker at de fysiske omgivelsene er med på å ivareta tilgjengelighet eller fremme utilgjengelighet (Haugen 1978A). Altern bruker flere av Goffmans dramaturgiske begreper. Hun snakker om "å spille ut" og å dekke til, å dramatisere og å ha et publikum. Altern forklarer at presentasjonen av tilgjengelighet og utilgjengelighet foregår først og fremst ved hjelp av kroppsspråk; ved styring av blikk, ansiktsutrykk, stemmebruk, og ved posisjonering i rommet. Altern sier:
"Forholdsreglene blir mer synlige når tiltak må treffes på stedet, foran hverandres ansikter" (Haugen 1978:410).
På en campingplass må "tiltak" i stor grad iverksettes ansikt til ansikt.
Goffman er opptatt av inntrykkskontroll; av å ha et grep om situasjonen og det inntrykket andre får av oss. Særlig er dette viktig i "frontstage"-situasjoner, det vil si i mer offentlige fora, i motsetning til når vi opptrer (for å holde oss til hans terminologi) i mer private, avgrensa situasjoner, "backstage" (Goffman 1992). I offentlige situasjoner blir det særlig viktig å ikke tape ansikt, men samtidig gi andre muligheter for å opprettholde eget positivt selvbilde. Dette kan gjøres ved å unngå temaer eller situasjoner som blir pinlige. Diskresjon, å fleipe bort, eller å late som en ikke ser eller hører, er anvendbare teknikker. Slike unngåelses-metoder ble praktisert i stor utstrekning på Sandstrand, og gav muligheter for kontroll og en følelse av privathet. "Taktfull blindhet" kaller Goffman dette (Goffman 1967:18). Det viste seg at mange av camperne hadde et ganske bevisst forhold til hvordan de skulle avgrense kontakten til mennesker de ikke ønska et utstrakt samkvem med, og til å gi meldinger om at de ikke ville forstyrres. Det var en stadig pågående prosess med høydepunkt i den årlige reetableringsperioden om våren. Avgrensningen viste seg gjennom boligutformingen, i differensiering mellom "de og oss" og i forholdet til tid.
I kommunikasjon med andre, er språket sentralt, men Goffman (1967) får fram at mye sies uten ord. Også på en campingplass formidles mye ikke-verbalt i forhold til gjeldende etikette, og ikke bare ved hjelp av kroppslige, men også ved fysiske signaler. Plassens oppbygging gir assosiasjoner til Goffmanns begreper, og særlig scenemetaforen. Plattingen foran hver enkelt campingvogn har likhetstrekk med en scene. Forteltet kan betraktes som et sceneteppe som kan åpnes og lukkes. Mye av samhandlingen foregår synlig for mange/frontstage. Det som foregikk backstage, det vil si inne i selve vogna, hadde verken jeg eller andre campere særlig tilgang til (utover lydene av høye stemmer som nå og da slapp ut). Goffman (1992) tar utgangspunkt i vestlig kultur, og særlig i det urbane, det skiftende og flyktige, men samtidig det fysisk avgrensbare. Han er opptatt av kommunikasjonen som skjer mellom mennesker som er innenfor hverandres synsvinkel, noe folk på campingplassen virkelig er. Det å forvalte sin tilgjengelighet, blir derfor så sentralt.
Goffmans syn på menneskelig adferd og samhandling kan virke kynisk, noe han også er blitt kritisert for (Cohen 1994:10, Urry 1995:123). Det meste vi gjør, framstår som et utspekulert spill, bygd på bevisste strategiske valg i vinnings hensikt. Han har også noen grove generaliseringer, og bruker eksempler som ut i fra dagens normer vil kunne si å ha en sjåvinistisk og rasistisk karakter(14). Dette må dog sees på bakgrunn av tida det ble skrevet i. (Boka "The Presentation of Self in Everyday Life" kom ut allerede i 1959 og var skrevet noen år tidligere). Det som gjør Goffmanns teorier anvendelige, er fokuset på mennesket som et intensjonelt vesen. Våre handlinger utspiller seg i et sosialt rom, og med bestemte rammer som vi fortolker andres og vår egen adferd etter. Det meste av det vi gjør, har vi lært å gjøre, og vår adferd må samsvare med gjeldende sosiale konvensjonene for å bli forstått. Dette har ikke bare å gjøre med sosialisering, men er noe vi (til en viss grad) styrer utifra de valgmuligheter situasjonen medfører.
I større grad enn Goffman, så er Hall opptatt av at mye av atferden som markerer grensene rundt personer, er ubevisst. Den læres tidlig og ofte uten ord. Vi blir gjerne ikke klar over våre kulturelle koder for bruk av rommet, før vi konfronteres med andres. Hall er opptatt av tidsaspektet som framkommer i rytmiske forskjeller mellom individer og grupper. Han har sett på forestillinger om tid og rom blant amerikanere, japanere og indianere, men også i ulike europeiske land. (Hall 1959, 1984). Hall sier at rom (space) kommuniseres ved flyt og skifte i distanse mellom mennesker. Kommer en fremmed for nært, flytter den andre seg automatisk unna, men hva som er nært, er kulturelt betinga. Hall kaller teorien om menneskenes bruk av space for proxemic(15). Den distansen som mennesker holder til hverandre under en samtale, opprettholdes svært nøyaktig og i et rytmisk mønster. Denne distansen innskrives i kroppen, og i våre omgivelser.
At kunnskap er ubevisst og kroppsliggjøres, har den franske sosiologen Pierre Bourdieu vært opptatt av. Denne ubevisste kunnskapen kaller Bordieu for habitus, som er;
" ..en innebygget tilbøyelighet til å tenke, føle og handle på visse måter, som formes gjennom oppvekst i en bestemt samfunnsklasse. Habitus gir oss (...). en følelse av hvor vi hører hjemme i samfunnet. Vår habitus gjør at vi tiltrekkes av visse sosiale felt og føler avstand til andre" (Bourdieu i intervju med Larsen 1994:16).
I norsk dagligtale har vi uttrykk som "magefølelsen" eller å "ha det i ryggmargen" som betegnelser på våre internaliserte styreredskap. Bourdieu kaller habitus de mest grunnleggende prinsippene for konstruksjon og vurdering av den sosiale verden, som "virker under bevissthetens og språkets terskel" (Bourdieu 1995:217). Hall kaller det "out of awareness"-aspektet; det ubevisste i kommunikasjon mellom mennesker. Han vektlegger forholdet til tid som et organiserende prinsipp. Gjennom tid og rytme formidles nærhet og distanse. Å roe seg ned sammen med noen, innebærer et tidsaspekt. Det samme gjør bråe bevegelser, men det som da kommuniseres har motsatt fortegn.
Bourdieu har som Goffman fokus på individet, men han er i større grad opptatt av at aktørens muligheter ikke alene er avhengig av sosiale konvensjoner som folk kan trikse med etter egne strategiske valg. Bourdieu trekker inn maktforhold, som blant annet uttrykkes gjennom distanse. Han får fram skjulte dynamikker mellom klassene som framtrer i adferd og som markeres materielt og symbolsk. Dette viser seg i ulik smak, og i ulik habitus. Det tilegna rommet fungerer som et symbol på det sosiale rommet, og sosiale avstander finnes mer eller mindre tilslørt igjen i de fysiske omgivelsene. Manifesteringen av makt nedfelles i kroppen og i materielle forhold; den gjenspeiles i arkitektur og i bosettingsmønster. Dette medfører en treghet som det sosiale påvirkes sterkt av.
I analyse av forholdet mellom det private og det offentlige, av å kontrollere et område og hvordan personer og gjenstander markerer avstand, har Goffman, Hall og Bourdieu tildels ulike innfallsvinkler. Goffman utgangspunkt er individets valgmuligheter. Hall er opptatt av gruppedannelse og krysskulturell kommunikasjon, mens Bourdieu fokuserer på de forskjellene som framkommer mellom ulike klasser innen et samfunn. De har til felles at de er opptatt av menneskers forhold til sine nære omgivelser og deres antropologi går tett innpå folk gjennom nitide studier av adferd, avstandsskaping og bevegelsesmønster. Dette gjør at deres perspektiver har stor anvendelse i studie av forvaltning av tilgjengelighet. Men en campinglass er ikke i "isolert øy" upåvirka av helårssamfunnets og omgivelsenes normer. Bourdieu har trukket makroforhold inn i analyser av det som foregår lokalt, og påpeker at:
"det vesentligste av det som skjer og som kan observeres på stedet, det vil si de mest innlysende selvfølgeligheter og de mest dramatiske erfaringer, har sitt styrende prinsipp et helt annet sted" (Bourdieu 1996:149).
Han eksemplifiserer ved å vise til amerikanske ghettoer som best kan karakteriseres ved det som ikke er der; ved fraværet av institusjoner som skole, politi og helsevesen. (Assosiasjoner til campingplassen med sine manglende strukturelle og institusjonaliserte rammebetingelser, er nærliggende).
Skandinaviske antropologer og etnologer som Marianne Gullestad (1984,1995), Annette Rosengren (1991) og Orvar Löfgren (1994) har satt fokus på hjemmet som base for vestlig familieliv, og som et sted hvor trivsel og skaperglede står i fokus. Gullestad har gitt mange beskrivelser av norsk hverdagsliv, og har som antropolog valgt "å løfte frem og beskrive positivt enkelte mindre prestisjefylte levesett" (Gullestad 1989:113). Hennes arbeider har vært en inspirasjon til å se det spesielle i det tilsynelatende trivielle. Denne avhandlingen fra en campingplass kan sees som et komplementering av hennes framstillinger av hverdagslivet. Beskrivelsene omfatter nå årssyklusen til "alminnelige folk" i det moderne Norge. Samtidig viser den av folk "rømmer" fra slitet med dekorering og oppussing av hjemmet. Det avslappende campinglivet overtar som en parbyggende og familieforsterkende tilværelse.
Sandstrand ligger i ei landbruksbygd i Vest-Agder med ½ til en times kjøring til flere sørlandsbyer. Etter å ha kjørt inn porten til Sandstrand, befinner man seg på mange måter i en avgrensa og særegen verden. Campingplassen er innramma av hav, hekker og gjerder. Vognene ligger på rekker tett innpå hverandre, og dennne bofomen skiller seg svært ut fra omgivelsene rundt plassen. Bebyggelsen i umiddelbar nærhet besto av gårdsbruk og enkelte eneboliger. Det var to kilometer fra campingplassen til bygdas sentrum hvor handelsvirksomheten og befolkningstilveksten sommerstid var omfattende. De mange og velholdte bedehusene i sentrum var iøynefallende for en nykommer. Sandstrand var en av bygdas tre campingplasser.
Plassen forandra karakter i takt med at campingvognene ble bebodd utover våren. Først var den noe gold og kjedelig, men ble etterhvert fargerik og mangfoldig ettersom fortelt og blomsterurner dukka opp. Teltcamperne og andre døgnturister var såpass få, at de innvirka lite på langtidscampernes tilværelse. I de senere år var det bygd hotell på campingplassen med restaurant, diskotek og utleieleiligheter. På området var det en butikk som hadde åpent fra pinse til skolestart og en kiosk som åpna tidligere i sesongen. Det var lekeplasser, fotballøkke og spillehall og i innkjørselen sto noen benker. Stranda ved sjøen var lang og ble brukt av både camperne og bygdefolk. Her var det vannsklie, samt utleie av båter og fiskeutstyr. Som det etterhvert vil framkomme, så hadde strand og hav ikke like stor betydning for alle. De fleste vognene sto på ei stor gresslette, og her foregikk det meste av det sosiale livet for disse camperne. Barnefamiliene tok seg gjerne en tur på stranda, og noen eldre damer hadde faste badeturer et par ganger daglig i godt vær. De dukka seg i havet og gikk så tilbake i sine badedrakter med håndkle rundt skuldrene. Mange la en tur nedenom stranda på sine ruslerunder, mens andre forhold seg ganske lite til dette området.
Å gjøre det mobile permanent ved å bygge rundt vognene, og av og til bygge dem inn bak gjerder og plattinger var spesielt utbredt på enkelte områder av plassen. To ulike stilarter skilte seg fra hverandre, og var tilknytta forskjellige områder av plassen. På Sletta(16) dominerte "hagestilen" med hvitmalte levegger i bølgemønster og med dreide kuler eller spyd på hjørnestolpene. Nede på Stranda var stilen enklere og leveggene var rettlinja og i impregnert materiale. På Sletta hadde enkelte forlenga leveggen og lagd innhegning også for bilen. Ved et par vogner var det hageskulpturer, blant annet en "Mannekin Pie", som hunden der benytta som drikkekilde. Det fantes lyktestolper og utelys som gav lys i de mørke sommerkveldene og belyste blomsterbedene. En del hadde lagt vann fram til vogna og enkelte hadde grovkjøkken ute: "Jeg liker å vaske opp ute i fint vær, så i år har han laget benk til meg, slik at jeg slipper å stå bøyd". En mann hadde satt opp et stort blå- og hvitstripete partytelt, og som mekaniker hadde han ordna med varmt vann ute: "Så kan en spyle ungene når de kommer sandete fra stranda". Det var lett å se hvor det befant seg unger, da det lå badeleker og sykler i alle størrelser utenfor de vognene. Det kunne og være et lite telt ved siden av vogna, som ungene lekte og overnatta i. Teltene ble brukt som avlastning ved trangboddhet, men mest fordi det var spennende for ungene å befinne seg litt utenfor foreldrenes oppmerksomhet. Sosiologen Gary E. Machlis har observert tilsvarende bruk av slike telt på amerikanske campingplasser, og betegner dem som "opplevelsesområder":
"Rather than a requrement for family maintenance, these extra units often seemed to be a "adventure places" for the young" (Machlis 1975:80).
Et sted befant det seg en diger oppblåst vannsengmadrass som noen unger hoppa og herja på. Å ha luft i en vannsengmadrass, og bruke den til lek ute, istedet for til søvn inne, er et eksempel på en bricolage-virksomhet som var ganske utbredt på campingplassen. Folk tok det de hadde for hånda for å løse et praktisk problem. Gjenstandene ble benytta i en annen sammenheng enn de var tiltenkt. Levi-Strauss (1966) bruker bricoleur-begrepet for å forklare hvordan det i mytisk tenkning brukes hendelser fra andre situasjoner for å skape nye strukturer og sammenhenger. På Sandstrand vistes en svært praktisk utgave av en slik tenkning: En stumtjener sto ute på gressbakken og fungerte som pilkastestativ, en gammel grill var blitt ei blåmalt blomsterkrukke og i en avkutta bjørkestamme var det stukket ned ei plastbregne. Et annet eksempel på at et redskap kunne benyttes til nye formål, var et barnevognunderstell som ble brukt til å frakte bensintanken til motorbåten, fiskestenger og redningsvester. Dette var enn lettvindt måte å få alt med når familien skulle ut å fiske.
På Stranda(17) var det en mer nøktern stil enn oppe på Sletta. Her var det ingen hvite levegger med buemønste, men også her var det blomsterbed ved en del av vognene. En som hadde vogna plassert i overgangen mellom Stranda og Sletta, hadde bygd en svær platting med levegger slik at vogna ble helt innelukka. Innhegningen ble malt rød med hvit belistning. Både byggverket og fargene skilte seg ut, og ble kommentert med en viss skepsis. Mange av de som hadde vognene sine nært havet, hadde båter og enkelte hadde kano eller seilbrett(18). Utenfor vognene lå teiner og ruser, og garn hang til tørk. Det var tønner for røyking av fisk, og på ei klessnor hang det redningsvester, fisk og oljeklær. Kona sa med et skjeivt smil at ektemannen passa bedre på fisken enn på familien: "Når det regner, pakker han de ned i avispapir og får de inn". Når det klarna opp, var fisken igjen på plass på snora. Også på Stranda hadde enkelte kjøkkenbenk ute med vannkran. Benken kunne være ei kasse festa til en trestamme, eller lagd i impregnert materiale og plassert i et hjørne av plattingen. Mulighetene til å gjøre det mobile permanent, var ikke like stor for de som hadde vognene nede på selve stranda. Fordi sjøen slo innover i løpet av vinteren, kunne ikke campingvogner eller annet utstyr stå der fast. Et annet moment var å ikke stenge tilgangen til stranda og sjøen, noe som kunne føre til innskrenkninger på mulighetene for å ha vogner der: "Det har alltid vært snakk om at vi ikke får være her mer. Hadde jeg mista denne plassen, hadde jeg reist. De er utsikten, og her er det ingen bak eller foran". Det var ganske arbeidsomt for disse camperne å reetablere seg om våren: "Det krever sine krefter å rigge til. Det er seksjoner i plattingen, tunge løft og teltet skal rigges til. Det tar en dag, ja mer enn det". Motivasjonen var også mindre når sesongen skulle avsluttes: "Det er artigere å sette opp teltet enn å ta det ned".
Plassens eier la seg lite oppi hvordan camperne ordna tilværelsen, så lenge han ikke fikk noen klager. Han sykla eller gikk en runde om kvelden for å sjekke ro og orden, og var innom alle i løpet av forsommeren for å samle inn plassleia. Det uformelle ved hans posisjon ble kommunisert både av ham selv og camperne ved bruk av fornavn. Et eksempel på det, var det håndtegna skiltet som sto i innkjørselen i april: "Det er ikke tillatt å kjøre inn med biler, pga snøen. Hilsen Ole". Reglene var få og de var slått opp på plakater. Det skulle være ro etter klokka 23, toalettene var ikke lekeplasser og det ble henstilt til ikke å sløse med varmtvannet. Ønska noen å bygge et tilbygg eller lage en levegg, forhørte de seg med Ole. Noe formellt nabovarsel ble ikke gitt. Det var enkelte som hadde fått seg en overraskelse når de oppdaga at naboen hadde bygd seg terrasse eller en platting nært inntil deres soveromsvinduer.
I følge plan- og bygningsloven er det opp til kommunen å fastsette en eventuell meldeplikt (Bergens Tidende 15.6.97). For bygg som er permanente, skal det søkes om byggetillatelse. Hva som defineres som permanent, er mer uklart. Såkalte spikertelt(19) må ifølge Kommunal- og Arbeidsdepartementet betraktes som transportable konstruksjoner. Regelverket sier ikke noe om begrensning i størrelsen på slike tilbygg (Op.cit). Ole var positiv innstilt til bygging rundt vognene: "Et lite stakittgjerde med blomster rundt campingvognen er med på å øke trivselen" uttalte han da sørlandets største avis, Fedrelandsvennen intervjua han om temaet. Nå hadde flere på Sandstrand mer en "ett lite stakittgjerde", men antallet spikertelt kunne telles på ei hånd. En av camperne mente at plasseieren ble avlasta med vedlikehold, ved at de selv slo gresset rundt vogna, planta og luka. Denne ordningen var dermed til glede for begge parter. Et annet ekempel på at plasseieren ikke i særlig grad blanda seg inn i livet på plassen, var hans forhold til mitt arbeid. Han spurte aldri hvordan arbeidet gikk, selv om han selvfølgelig var informert om formålet med min tilstedeværelse.
Jeg ser ulikhetene i stilarten mellom Sletta og Stranda som en måte å kommunisere forskjeller, det vil si å tydeliggjøre et skille mellom "de og oss". Dette var med på å skape undergrupper som igjen medvirka til mer håndterbare samhandlingsenheter. Utforminga rundt de enkelte vognene fortalte om hva oppholdet betydde for de ulike camperne. Det viste hvem som var opptatt av havet, hvem som likte å stelle med blomster, hvem som la vekt på å pynte rundt vognene, hvem som ville ha det enkelt og hvem som hadde barn. Slike markeringer vil bli nærmere behandla i tredje kapitell: "Fra anonym gresslette til private boliger", og videre utdypa i det fjerde: "Nærhet og distanse".
Førsteinntrykket av camperne på Sandstrand var ganske mangfoldig. Aldersspredning var stor, fra spedbarn og 85-åringer. Det var enkelte med funksjonshemninger og det var barn med forskjellige hudfarger, derav flere adopterte. Med unntak av en tysk koloni(20) nede på stranda og et par engelsktalende familier, så var det altoverveiende flertallet av camperne hvite og norske.
Også på et annet område enn nasjonalitet var det liten variasjon. Det var en type sivilstand som dominerte, og det var paret. Det var par med barn, og par uten barn, ektepar og samboere. Det var som sagt langtidscampere i 300 vogner, og i de aller fleste vognene var det to voksne, og i mange også barn. Blant disse nærmere 600 voksne, var det omlag ti enslige. Nordmenn flest reiser på ferie med ektefelle eller samboer; 60 % ifølge SSB-statistikk, men pardominansen er sjelden så sterk som den er på campingplasser av Sandstrands type, hvor enslige ikke utgjorde mer enn 1.7 %. De fleste av disse var enker eller enkemenn godt oppi åra. Ei enslig kvinne som var i underkant av 50 år, hadde vært på Sandstrand gjennom ti år og hadde etterhvert voksne barn og barnebarn. Hun viste ikke om andre kvinner på sin alder som var der alene: "Det var ei, men hun er ikke her mer". Ei dame på 84 år fortalte at hun var blitt spurt om vogna hennes var til salgs, etter at hun var blitt enke året før. Dette opplevde hun tydeligvis som sårende. Ei dame som var blitt enke som 50-åring, opplevde at den faste plassen hun hadde hatt sammen med ektemannen gjennom vel ti år, ble gitt til noen andre etter at hun ble alene.
Endring i sivilstand medførte endring i omgangsform: "Ja, vi var en gjeng sammen da mennene levde, kunne spise sammen og sånn. Ikke nå lenger," fortalte to enker som hadde vognene ved siden av hverandre. Ei eldre dame sa om de enslige kvinnene; "Jeg skjønner ikke hva de gjør her". Utsagnet kan tolkes som at enslige i en slik parsetting oppfattes som en trussel, men jeg ser det mer som et uttrykk for usikkerhet fordi det blir uorden i kategoriene. Enslige var nærmest "out of place", noe som en ikke helt visste hvordan en skulle håndtere (jevnfør Douglas 1997). Margareth Cerullo og Phyllis Ewen skrev artikkelen "Having a good time, The American Family Goes Camping" etter å ha tilbrakt en sommer blant amerikanske campere. De påpeker hvordan camperne framholdt viktigheten av å være blant likesinnede. Det overveldende flertallet var hvite, de var medlemmer av kjernefamilier og forestillingen om at alle hadde det samme forholdet til familie, religion og utlendinger var så sterkt at de anså at de fritt kunne fortelle jøde- eller polakkvitser uten fare for å støte noen. Dilemmaet som de enslige blant amerikanske campere medførte, ble håndtert ved å danne egne campingorganisasjoner; Single Clubs. (Cerullo og Ewen 1982).
Likhetsidealet på Sandstrand ble ikke uttrykt like eksplisitt, og en mann sa: "Det er all slags folk her". Han hentyda til folks yrkesmessige bakgrunn. Sjøl var han teknikker i oljeindustrien. Dette var en sannhet med modifikasjoner. Blant de vel 40 personene jeg etterhvert kjente yrkesbakgrunnen til, gikk en del kategorier igjen. Mange av mennene hadde sitt virke i industrien: mekanikere, teknikere og sveisere. Noen var bygningsarbeidere og et par stykker hadde (eller var pensjonert fra) egne bedrifter. En var bussjåfør og en kjørte taxi. En var typograf, en elektriker og en annen var selger. Noen hadde drevet gårdsbruk sammen med sine ektefeller. Få av disse yrkene krever høyere utdanning. Unntak fra dette var (en pensjonert) leder for teknisk etat og en dokumentforvalter, samt en mannlig lærer og en kvinnelig sykepleier som begge var innom for en kort periode. Flere av kvinnene hadde assistent- og miljøarbeiderjobber innen helse og sosial omsorg. Noen var hjelpepleiere og andre var husmødre på heltid. Ei av kvinnene var var postfullmektig, ei anna saksbehandler og flere var butikkansatte.
En som hadde drevet en familiebedrift, fortalte meg at at han hadde lest i en avisartikkel at antropologer fastslo at camperne hadde høy inntekt og lav utdannelse. Nå fikk ikke jeg noen fullstendig oversikt over yrkesbakgrunn og utdannelsesnivå til alle på Sandstrand, men hans utsagn var forholdsvis sammenfallende med det inntrykket jeg fikk gjennom intervjuer og uformelle samtaler. I forhold til yrkeskategorier er funnene sammenfallende med Erling Kroghs studier fra Jomfruland. Han undersøkte de fastboendes, hytteeiernes og campingturistenes forhold til landskapet. Hytteeierne var akademikere og selvstendige næringsdrivende og camperne hovedsaklig arbeidere og funksjonærer (Krogh1995). Statistisk sentralbyrå har i sitt tallmateriale slått sammen brukere av telt og campingvogn i sine kategorier, og kontrasterer det til blant annet hytteeiere. Mitt inntrykk er at de som overnatter i telt på sine ferieturer, utgjør andre grupper av befolkningen enn de som overnatter i campingvogn (ikke minst aldersmessig), så statistikken blir lite anvendbar for mitt formål. Forskjellene i forhold til yrkestilknytning i denne statistikken var ikke særlig stor, bortsett fra at pensjonister utgjorde kun 5% blant telt/vognbrukerne, men hele 28 % av hytteeierne. Når det gjelder udanningsnivå så er forskjellene mellom kategoriene mer markante. Utdanningsnivået blant hytteerierne var betraktelig høyere enn for campere og teltbrukere (SSB-stat feriereiser 1993/94(21)). Mange av yrkestitlene på Sandstrand tilhører det vi ikke har noe bedre ord for enn arbeiderklassen, men jeg hørte benevnelsen brukt kun en gang: "Det er ikke for en vanlig mann av arbeiderklassen, for å si det sånn, å skaffe seg hytte ved sjøen på Sørlandet". Enkelte omtalte seg som "vanlige folk" og alminnelige, og det forekom negative utsagn om de som var "fine"; som sa: "jeg" og ikke "eg". Inntrykket av inntektsnivået stemte godt overens med det min avislesende informant formidla. "En tjener bra i olja", sa en annen mann, og standarden på vogner og biler var god.
Flere forskere (Grimstad 1990, Rosengren 1991, Krogh 1995) har håndtert klassebegrepet ved å vise til den danske sosiologen Thomas Højrups (1983) livsformsanalyser og hans inndelinger i tre livsformer med utgangspunkt i forholdet til arbeid, fritid og bosted: Den karriereorienterte, lønnsarbeider, og en selvstendig livsform. Bourdieu inndeler befolkningen i to hovedkategorier; de dominerende og de dominerte. Borgerskapet utgjør førstnevnte kategori og er de distingverte, mens arbeiderklassen som de dominerte representerer den folkelige smaken. I mellom står småborgerskapet som prøver å aspirere oppover (Bourdieu 1995). I Norge står likhetsidealet sterkt (jfr Gullestad 1989). Klasseforskjellene er forholdsvis små, særlig sammenligna med det høyt stratifiserte franske samfunnet som Bourdieu tok utgangspunkt i og som han utførlig beskrev i "Distinksjonen". I motsetning til Marx, er Bourdieu ikke alene opptatt av forholdet til produksjonsmidlene i sin klasseanalyse, men påpeker blant annet hvordan det franske utdanningssystemet er med på å vedlikeholde klasseforskjeller. For Bourdieu er klassebegrepet en analytisk og ikke en mobiliserende kategori, og han kritiserer Marx for å gjøre et krumspring fra "eksistens i teori til eksistens i praksis" (Bourdieu 1995:40).
Klassebegrepet var ikke en emisk samlende kategori på Sandstrand, noe som nok gjenspeiler forhold generelt i dagens norske samfunn. Yrkes- og utdanningsmessig tilknytning legger likevel føringer på den livsstilen folk har (og vica versa), og gir seg utslag i observerbare forskjeller:
"Å benekte eksistensen av klasser(...) er i siste instans å benekte eksistensen av forskjeller, og av prinsipper for å frambringe forskjeller" (Bourdieu 1995:41).
Forskjellene bygger på posisjonen folk innehar i det sosiale rommet, noe som henger sammen med den økonomiske, sosiale og kulturelle kapitalen som disponeres. Disse kapitalformene innebærer de ressursene et individ eller ei gruppe rår over, det være seg økonomiske, relasjonelle (det vi gjerne kaller "forbindelser") eller kunnskapsmessige. Den kulturelle kapitalen kaller Bourdieu også for informasjonskapital. Forskjellene framtrer som symbolsk kapital;
"...den forma som den eine eller den hin av dei nemde kapitaltypane kler seg i, når det blir erfart gjennom dei persepsjonskategoriane som erkjenner den spesifikke logikken til kapitaltypen" (Bourdieu/Wacqant 1993:10).
Om en velger å kalle det klasse, livsformer, sosiale grupperinger eller noe annet, er kanskje mindre interessant. Poenget er at det finnes ulikheter i levesett, og det finnes måter å generere slike forskjeller. Bourdieu bruker begrepet homologi for å beskrive samsvaret mellom smak og livsstil (Carle 1989:375). Habitus og homologibegrepet har et forklaringspotensiale i seg; det dreier seg ikke om substansielle indre egenskaper ved en gruppe, men egenskaper i kraft av posisjonen i et bestemt sosialt rom (Bourdieu 1995:32). Begrepene sier noe om hvorfor det sosiale livet er såpass forutsigbart og regulert (Bourdieu/Wacquant 1993:35); hvorfor folk ofte gjør som vi forventer av dem i forhold til det inntrykket vi danner på grunnlag av måten de fører seg på, snakker på eller kler seg på. Det sier ofte noe om hvor de bor og hva de arbeider med, og hva de liker av musikk, fritidsaktiviteter mm.
Betegnelsen arbeiderklasse kan si noe om felles bakgrunn, selv om det ikke er gitt hva det sier. For eksempel så er det store forskjeller mellom Sandstrand og hytteøyene i Oslofjorden, selv om det begge steder var folk med yrkesmessig tilhørighet i arbeiderklassen. Sistnevnte sted var forholdet til arbeiderklassen artikulert, og særlig pionerene holdt i hevd verdier fra arbeiderbevegelsen som kollektivt organiserte aktiviteter bygd på gjensidighet, dugnadsånd og solidaritet (Grimstad 1990, Lyngø 1991). Bourdieus habitusbegrep må sees i sammenheng med distinksjoner og kulturell kapital som uttrykk for en livsstil, for: "Livsstil er kort og godt levesett som kommunikasjon" (Gullestad 1995:104). Blant langtidscampere på Sandstrand var det forbindelseslinjer mellom bakgrunn og livsstil, slik det er for de fleste grupper av mennesker.
Framveksten og omfanget av camping må som ethvert annet ferie/fritidsfenomen sees i sammenheng med innføringen av skillet mellom arbeid og fritid og med velstands-utviklingen. Kapittelet vil omhandle utvikling og bruk av campingvogner, og organisering av camping. Dette vil bli sett i sammenheng med privatbilismens utbredelse. Den generelle historikken vil bli illustrert gjennom en kvinnes nesten 40-årige opphold på Sandstrand.
Å reise for sin fornøyelses skyld, er en mye brukt definisjon av turisme (Jacobsen 1993, Døving 1993). Valene Smith går videre og framhever tre nøkkelelement som turisme bygger på: Å ha fritid. Å disponere penger over et minimumsnivå, samt en positiv innstilling i omgivelsene til det å reise (Smith 1989:1).
Noen som tidlig hadde anledning til å reise (langt) for fornøyelsen skyld, var den europeiske adelen. Den svenske etnologen Orvar Löfgren har skrevet om turismen historiske utvikling. Han forteller om adelsmannens og embedsmannsdøtrenes reiser til Firenze på 1600-tallet og betegner byen som en av turismens urkilder. Reisen skulle være personlighetsutviklende med trening i selvstendighet og språk, og med verdensvanthet som resultat. Den engelske overklassen gjorde i følge ham et pionerarbeid innen reiselivet ved å utkrystallisere og definere noe som severdigheter. At noen reisemål er mer "in" enn andre, er ikke noe nytt fenomen og Löfgren framhever endringer i turismen gjennom århundrene. På slutten av 1700-tallet skifta interessen fra parkvandringer i den kulturiserte naturen, over til en dragning mot det "ville og urørte". Fra at det milde Italia var synonymt med det vakre, ble det det ville sveitsiske fjellandskapet som det som var verd å se. Löfgren framhever at turistseverdigheter blir omlada og får ny mening, eller blir meningsløse for nye generasjoner (Löfgren 1989).
Den engelske overklassen besøkte også Skandinavia, og etterhvert begynte enkelte av landenes innbyggere å dra på feriereiser i eget land. I siste halvdel av 1800-tallet ble den svenske turistforening stifta av et "manlig, akademisk fjällbrödraskap med en viss elitistisk tendens" (op.cit:21). Denne utviklingen gikk parallelt i Norge, og en tilsvarende forening starta her i 1868 (Richardson 1993). Betegnelsen "Den norske turistforening" understreker at innenlandsturismen på det tidspunktet ble styrt i retning av fjell, vidder og uberørt natur.
Folk flest fikk ikke fritid før de fikk arbeidstid. Framveksten av lønnsarbeidet er en viktig faktor i denne sammenheng. Åttetimersdagen ble innført 1918-19 i Norge, og ferieloven ble vedtatt i 1947. Tre ukers ferie ble da lovfesta, og utvida til fire uker i 1964 (Ferieloven av 1988). Økt fritid, høyere inntektsnivå(22) og utbredelsen av privatbilismen er viktige komponenter i norsk velstandsutvikling.
Statistisk sentralbyrå har tallfesta den moderne norske ferieutviklinga. I 1968 gjennomførte de den første ferieundersøkelsen, og opplyser at ferieaktiviteten økte fra begynnelsen av 1970-tallet og hadde et toppunkt ti år senere. 72 % av den voksne befolkningen var på en eller flere ferieturen i 1993/94. De fleste ferierer innenlands, mens Kanariøyene er det viktigste ferielandet utenom Norden. Nordmenn drar gjerne på korte ferieturer inkludert besøksreiser til slekt og venner. Dette er reiser med en til tre overnattinger. Statistikken forteller at dette er personer med høy utdanning og inntekt, samt studenter og hytteeiere. Slike korte reiser utføres i gjennomsnitt mer enn tre ganger årlig (SSB, feriereiser 1993/94). Også Transportøkonomisk institutt har vært opptatt av kortferiereisene, og tallfester de reisende til 60 % av befolkningen. De med egne fritidsboliger reiser mer enn de uten (TØI rapport 170/1993). Nå sier verken SSB eller TØI om campingvogna blir regna som en fritidsbolig eller om turene til campingplasser som Sandstrand kommer inn under kategorien korttidsferie. Kartlegging av langtidscampere er ennå ikke formalisert av SSB, men de har begynt å interessere seg for spørsmålet, og anser denne trafikken som økende. Et tall på en og en halv til to millioner overnattinger er et anslag, om enn noe usikkert (Granseth i SSBs Reiselivsgruppe, pers.komm). I en SSB-rapport om camping i Norge, blir andelen av sesongkontrakter ansett til å utgjøre 25% av det totale antallet overnattinger. I 1994 var det registrert 6700 sesongkontrakter (Lystad 1995). Det tallene ikke sier noe om, er hvor mye campingvognene blir benytta i løpet av sesongen, men inntrykket fra Sandstrand peker mot et høy utnyttelsesgrad.
For langtidscamping som for andre reiseformer, så må den positive innstillingen ikke bare dreie seg om å reise (jevnfør Smith 1989), men også hvordan og hvor man reiser. Mange ser ned på denne ferieformen, mens andre elsker den. Dette har sammenheng med ulike kulturelle idealer og klassetilhørighet. Camping kan sees som ett resultat av at reiselivet har utvikla seg fra en aktivitet for eliten og borgerskapet, til å gjelde det brede lag av befolkningen(23).
Å ha sin egen bil, er en forutsetning for langtidscamping. Ei eldre dame på Sandstrand forklarte det på denne måten: "Vi kommer så lenge vi kan kjøre hit. Det er mannens helse som avgjør det, jeg kjører ikke sjøl". Hun omtalte humoristisk bilen deres som "Den andre mannen". Uttrykket sier noe om hvor viktig bilen er i denne ferieformen, men og om et tradisjonelt kjønnsrollemønster iallfall hos dette paret. Men selv om mange av kvinnene på Sandstrand kjørte bil, så var det ikke så mange som manøvrerte campingvogn i tillegg. Jeg fikk høre om noen som ikke hadde disponert bil, og da som følge av at de var blitt enker. Ei fikk sønnen til å kjøre vogna til plassen, og ei anna brukte tog og drosje. Andre enker hadde egen bil, men fikk hjelp til å få campingvogna på plass for sesongen.
Først på 1960-årene ble bilen allment tilgjengelig i Norge. Historikeren Peer Østby har tatt for seg bilens integrasjon i det norske samfunnet. Før 1900 var bilen er kuriositet, men fra 1910 ble det igangsatt storstilt bilproduksjon i Amerika. Den norske pionerfasen varte til 1915. Det var da 1290 biler i Norge. Fram til 1940 var (laste)bilen først og fremst et nyttig transportmiddel. I 1950-åra var privatbilen definert som luksus av myndighetene, den var unødvendig og en trussel mot valutabalansen. I det neste tiåret ble bilen framstilt som et gode, og en berikelse for folk flest. Restriksjonene etter krigen på for eksempel vaskemidler og brennevin ble oppheva i 1946, og på tekstiler, lastebiler og busser allerede i 1951. Først i oktober 1960 ble importrestriksjonene fjerna på vestlig produserte biler, og bilsalget ble frigitt. Før den tid måtte folk dokumentere samfunnsmessig nytte eller sykdom, for å få kjøpetillatelse. Arbeiderpartiet hadde tidligere prøvd å tøyle "begjæret etter bil" i sitt moralsyn, men framstilte nå bilen som et bilde på velstandspolitikken de sto for:
"Bilen og fjernsynet står som symboler for det nye trinn i velstandsutviklingen som alle regner med" (Fra et av Aps programnotat, sitert i Østby 1995:3).
Østby har sett på bilen som et tema i den offentlige debatten. I 1950-åra var bilen i seg selv, som en vare, det sentrale forhandlingstemaet. Fokuset flytta seg til bilen som funksjon i det neste tiåret, til handels- og næringsutvikling, og veinettet ble det sentrale. Fra 1970 ble bilen sett på som en nødvendighet, men etterhvert også en trussel mot liv og helse. Konsekvensene av bilismen var og er et aktuelt tema i samfunnsdebatten. I 1990 ble det registrert 1.613.037 biler i Norge (24) (Op.cit).
Arbeiderbevegelsen sto ifølge Löfgren (1989), for en bevegelig form for turisme. De dro ikke jevnlig tilbake til det samme pensjonatet, men reiste med sykkel og telt, og seinere med bil og campingvogn ut til koloniområdene og feriehjemmene. En annen svensk etnolog, Jonas Frykman ser en slik aktivitet som en del av den framvoksende ungdomskulturen i mellomkrigstida. Ungdommen søkte seg bort fra foreldrenes og autoritetenes blikk. De dro på kino, på danseplasser og ikke mist på campingtur. Noen så med bekymring på dette, og Frykman viser til en voldsom debatt i svenske aviser i 1939. Campinglivet ble kobla opp mot "den svenske synden"; mot fyll, elendighet og seksuell heksedans! (Frykman 1993).
Andre forskere har påpekt en kobling mellom middelklassen, "villmarkscamping" og den motoriserte caravanismen. Tidlig i dette århundret var camping en bevegelse som særlig appellerte til middelklasseungdom, og da som en sport hvor man prøvde krefter med det primitive (Jonsen 1994). I Tyskland hadde denne fritidsaktiviteten sitt utspring fra ungdoms- og kanobevegelsen med mottoet: "Tilbake til naturen" (Fuchs 1994). Middelklassen sto noe seinere i spissen for organisering og standardisering av camping over landegrensene. De disponerte privatbiler og hadde dermed stor aksjonsradius, og slutta seg sammen i motorklubber, camping- og friluftslivsorganisasjoner (Jonsen 1994).
Opprettelsen av egne campingplasser starta i Skandinavia i 1920/30-årene. På ei varemesse på Hamar i 1933, ble det vist en norskbygd campingtilhenger blant alle teltene. Interessen for fritidsutstyr hadde sammenheng med at ferie og fritid ikke lenger var forbeholdt de få, men ble en realitet for "folk flest". I Danmark ble mange campingplasser starta på initiativ fra arbeiderbevegelsens organisasjoner. Plassene lå ofte nært storbyene, og arbeiderne kunne sykle til og fra jobben mens resten av familien hadde anledning til å nyte godt av "det sunne leirlivet" (Jonsen 1994). Den første norske campingplassen ble offentlig registrert i 1927 (Arnesen i Forbundet for overnatting og serveringsnæringen, personlig kommentar). I Norge satt bilorganisasjonen camping tidlig i system, og i 1936 var KNA (Kongelig Norske Automobilforbund) representert med en egen stand om camping og turisme på en varemesse på Elverum. I 1959 kom en Kgl. res. med forskrifter vedrørende sanitære forhold og i 1966 omfatta forskriftene drift, orden og klassifisering (Bringanger ca 1975). Det er store forskjeller i eierforholdene vedrørende campingplassene i Skandinavia. I Norge er 90 % av alle campingplassene privateid, mens i Sverige eier kommunen 75 % og i Danmark er 45 % (Dybedal 1983).
I Østbys vel 500 siders bok om bilismen i Norge, er ikke campingvogna nevnt, men han påpeker at bilen var med på å realisere drømmen om egen hytte. Det er allikevel en liten antydning mot camping i boka: Han ser en kobling mellom privatbil og ferie og nevner campingferien som et fenomen fra slutten av 1950-tallet, og at NAF i 1958 hadde 230 campingplasser. Med tanke på årstallet, må dette ha vært teltcamping (Østby 1995).
Peer Gretland i Norges Automobil Forbund gav i 1974 ut ei bok om bilcampingens fordeler. Overgangen fra telt til vogn ble forklart med at foreldregenerasjonen etterhvert syntes at teltbruk var fattigslig og primitivt. Det var noe som hørte ungdommen til. Denne holdningen var nok ganske sammenfallende med forfatterens private syn. Han utdyper teltingens ulemper: "I kaldt vær har teltlivet ingen tiltrekning". Inn- og utpakking var et svare strev, og camperen kunne lett komme i for nær kontakt med naturen; med kryp, insekter, stekende sol eller fuktige og ufyselige forhold ute og inne (Gretland 1974). Også Lars Bringanger i Hotell- og turistdirektoratet kobla værforholdene sammen med nedgangen av teltbruken utover på 70-tallet:
"De relativt dårlige klimatiske forhold som gjør seg gjeldende her i landet, også om sommeren, er den begrensende faktor når det gjelder omfanget av telttrafikken" (Bringanger ca 1975:23).
Utviklinga gikk mot bruk av campingvogner og hytter. Den tyske antropologistudenten Joachim Fuchs forklarer ikke overgangen med værforholdene i seg sjøl, de hadde neppe endra seg særlig. Hans poeng er at folk fikk en valgmulighet som innebar større bekvemmelighet. Han sier videre at overgangen fra telt til vogn og den komforten det innebar, var en forutsetning for langtidscamping. I Vest-Tyskland ble "Dauerncamping" registrert første gang i 1965 (Fuchs 1994).
Midt på 1960-tallet var andelen av vogner på svenske campingplasser 10 %, og økte til 66 % i 1984 (Adolfsson 1986). I Norge var det i 1969 registrert 10.498 campingvogner og vel 30.000 fem år senere (Bringanger ca 1975(25)). På norske campingplasser lå nesten halvparten i telt i 1975, mens 21 % lå i campingvogn (og de resterende i campinghytter). I 1987 var andelen teltbrukere nede i 16 %, mens vognbrukere var steget til 41 % (Lystad 1995).
I Hotell- og turistdirektoratets oversikt fra 1975 er campingplassene delt inn i følgende fem kategorier: 1) Gjennomgangsplasser. Disse var mest utbredt og var plassert ved kommunikasjonsknutepunkt og severdigheter. 2) Oppholdsplasser. Disse lå forholdsvis avsides "i naturskjønne omgivelser". De fleste befant seg rundt Oslofjorden og langs Sørlandskysten. 3) Weekendplasser var fåtallige på landsbasis, men det var forholdsvis mange nær Oslo, det vil si med et par timers kjøring hjemmefra. 4) Spesialplasser, beregna for campingvogner. 5) Vintercampingplasser for hytter og vogner i enkelte fjellstrøk (Bringanger 1975).
Betegnelsen langtidscamping blir brukt i NAFs campingbok: Gretland skriver at de største vognene (7-8 meter lange) ikke var særlig egna til å kjøre rundt med, de passa bedre til langtidscamping enn landeveisfarting (Gretland 1974). På midten av 1970-tallet var altså plasser beregna for campingvogner definert som spesialplasser. Tyve år seinere er så og si alle campingplasser dominert av campingvogner, bobiler og hytter, men langtidscamping er ikke like utbredt. På en telefonrunde før feltarbeidet, kontakta jeg et par store campingplasser ved Kristiansand og Mandal. Ingen av de hadde langtidscampere, og personalet skjønte heller ikke helt hva jeg var ute etter. Da jeg ringte Sandstrand, var det full klaff med en gang: "Her har enkelte familier vært gjennom flere generasjoner". Jeg spurte videre om den fysiske utformingen av plassen og fikk til svar: "Jada, det er hele pakka, levegger og alt mulig".
NAFs bok "Camping på hjul" (Gretland 1974) er en blanding av panegyrisk omtale av campinglivet, av tekniske og vedlikeholdsmessige fakta og ikke minst om kjøreferdigheter. Boka har også en liten historisk gjennomgang. Gretland er opptatt av den motoriserte ferdselen, og tidfester campingvognas opprinnelse til umiddelbart etter 1. verdenskrig. Det å slå leir underveis ble allikevel gjort fra "tidligste tider", og han viser til nomader, sigøynere, utvandrere og arbeidere på provisoriske arbeidsplasser. Bjørn Lahus i Norsk Caravan Club går tilbake til år 1900 før Kristus i et (udatert) notat om campingens utvikling. Hetitterkongen Hattatutta skulle på denne tida ha brukt ei vogn trukket av fire hester på sine badeturer til Middelhavet.
Engelskmennene var ledende i utviklingen av moderne vogner med firmaene Eccles og Thomson i spissen. Eccles bygde sin første caravan i 1919. Krigen satte en stopper for produksjon av campingvogner, men fra 1946 var det full serieproduksjon (Gretland 1974). Den første norske campingvogna ble bygd i 1938 som et individuelt prosjekt ved Drammen Skifabrikk (!). Eierne fikk lagd ei ny vogn i 1954 hos firmaet Bjølseth. Den hadde soveplass til fire, 20 liters vanntank og en liten kjøkkenplass. Den ble kalt "Hytta". I 1955 starta Bjølseth Caravan opp med serieproduksjon(26). Fabrikken er fremdeles Norges eneste produsent av campingvogner (Bobil og Caravan 1/1994). I Sverige vakte campingvognene oppsikt på slutten av 1940-tallet. Olle Wilson ser i artikkelen "Folkhem på drift" utviklingen av campingturismen i tråd med framskrittsoptimismen etter krigen. Kombinasjonen av (mere) ferie og (flere) biler, sammen med høyere inntekt, utgjorde et velferdsfenomen som ble til bilferien (Wilson 1996). Salget av campingvogner i Norge tok løs ved slutten av 1960-tallet, og var da oppe i 4000 vogner årlig (Arnfinn Barmo, ansatt hos Bjølseth, pers.komm).
Det har vært store svingninger i produksjon og salg av campingvogner i de senere år. I 1988 produserte Bjølseth Caravan 750 vogner, men bare 175 stykker året etter. De fleste campingvognene som selges i Norge, er produsert utenlands. På slutten av 1980-tallet ble det solgt 10 000 nye campingvogner, men bare 3000 i 1996 (Barmo, pers.komm)(27). Bruktvognsalget ligger høyere, og i 1994 ble det omsatt 12000 brukte vogner. Barmo hos Bjølseth forklarer nedgangen med bankkrisa. Bankene hadde gjennom flere år villig lånt ut penger, og folks kjøpelyst var stor. Når bankene begynte å holde igjen i 1988-89, måtte mange kvitte seg med vognene for å betale gjeld. De som ikke satt så hardt i det, lot være å skifte til ny vogn i samme tempo som tidligere. "Vi mista en generasjon med kjøpere etter "jappetida", men nå får folk øynene opp for campingvognlivet igjen" mener daglig leder hos Bjølseth. (Bobil & Caravan 1/1994:9). Troms er forøvrig det fylket i landet hvor det selges flest campingvogner (Op.cit).
NAFs bok "Camping på hjul" har et kapittel om campingvognas innredning. Gretland var opptatt av praktiske forhold som soveplassenes kvalitet, bordstabiliteten, lys- og varmeanleggene og kjøkkenopplegget. Resonnementet hans gjenspeiler tidsånden: Husmora kunne nok også trenge ferie, så han oppfordra øvrige familiemedlemmer til å hjelpe til med husarbeidet (Gretland 1974). Ting som Gretland karakteriserte som ekstrautstyr midt på 1970-tallet, har etterhvert blitt standard, så som fjernsyn, oppdeling i egen soveavdeling og rullegardiner. På slutten av 1980-tallet kom mobile parabolantenner, do som kunne tømmes utenfra og dusj (Byggnadsarbetaren 10/89). Tørkeskap, sentralvarme, sjølstengende gassanlegg ved lekkasjer og en "lys og vennlig innredning i kalket tre" er 1990-åras stil (Bobil & Caravan 1/1994).
Sandstrand campingplass starta opp i 1935, og er en av Norges eldste. Postkort og reklamebrosjyrer fra plassen viser en utvikling. Det begynte med telt, gikk over til små campingvogner og senere til større vogner som står permanent på plassen. I de senere år er det bygd ett hotell med kursavdeling. Folk som har vært på plassen gjennom mange av disse årene, fortalte at teltene tidligere lå i ytterkanten av en potetåker. Nå er hele plassen fylt av vogner, det er 400 oppstillingsplasser og like mange elektriske uttak. Fortellingen fra en kvinne i slutten av 50-årene illustrerer hvordan plassens karakter har endra seg, og viser hvordan velstandsutviklingen gjenspeiler seg i campingturismen.
"Om jeg sier at jeg har holdt på i 37 år, da lyver jeg ikke, men jeg tror det er 38 år. Vi begynte først med telt, et spisstelt som vi hadde i et år. Så fikk vi telt med soverom og et lite kjøkken. Vi kjøpte vogn i 1969 eller 70, eller kanskje var det tidligere? Vi var her på Sandstrand med vogna hele sommeren, og flytta den på fjellet om vinteren. De første årene var vi innom ei uke, og dro til Kragerø, Bogstad og sånn. Når han [sønnen] vokste til, og ikke ville være med lenger, satte vi oss fast her om sommeren. Vi lå der nede [ved hotellet] i telt. Her oppe [på Sletta] var det bare jorder da. Når vi så ei campingvogn, sa vi: "Den som hadde hatt det!" Det var gjerne folk fra Østlandet. Det har vært enorme forandringer!" Vogna som de nå hadde, var ett år gammel, og tilhørte henne(28). Den første vogna de hadde kjøpt, ble overtatt av sønnen i 1981, og han hadde siden vært på plassen sammen med kone og barn.
Flere fortalte lignende historier: De begynte med telt, skaffet seg etterhvert vogn og ble fast på plassen. Vogna ble skifta ut flere ganger i større og bedre utgaver: Det begynte med speideren og turliv. Mine foreldre fikk bil i 1952, og i 1954 var vi på den første teltturen. Jeg har og vært på sykkeltur med telt. Her har vi vært fra 1981, og hver sommer siden. Vi begynte med ei bittelita vogn, og skaffa oss større og større. Dette blir den siste, hvis vi ikke vinner i Lotto". Vogna var den fjerde ekteparet hadde, og den sto fast på plassen gjennom hele året. Den var for stor til at de kunne trekke den med egen bil.
Et (foreløpig) siste trinn på skalaen, er å anskaffe husvogn. De nyeste av disse vognene har to separate soverom, dusjrom/toalett og eget vaskerom samt kjøkken og stue med flere ekstra sengeplasser. Et ektepar bytta til husvogn i 1994 etter ti år på Sandstrand: " Det er som natt og dag, en helt annen måte å campe på. Dusjen, det er det beste med hele vogna. [En del ordinære store campingvogner har også dusj]. Det var rett og slett ei mare med forteltet, det skal slås opp og ned. Prismessig er det det samme som andre store vogner".
Norsk Caravan Club (NCC) er interesseorganisasjonen for campingfolket(29), og hadde ovenstående slagord i 1975. Organisasjonen starta i 1960 og dens framvekst følger på mange måter utviklingen av privatbilismen i Norge. NCC arbeider for å "legge forholdene best mulig til rette for campingvogn- og bobileiernes campingliv" (udatert medlemshåndbok, ca 1995) Organisasjonen har oppnådd å få økt fartsgrensen for caravanister til 80 km/t, større tillatt vognbredde og hengervekt. NCC har vært pådrivere til å få halvert forsikringspremien på vogner og til redusert fergetakst. De har vært opptatt av retten til fri camping i Norge, og til opphold og søvn på rasteplasser. Organisasjonen ser det som en viktig oppgave å "skape positive holdninger til camping", dvs å vise at "camping er friluftsliv; å stresse ned og komme seg ut i naturen". Organisasjonen tilbyr juridisk og teknisk bistand, driver kjøreopplæring og utgir bladet "BIL". NCC framhever at den er en familieorganisasjon, bl.a "fordi campinglivet oftest er tilknyttet ferie og fritid, der hele familien er samlet". Et noe tradisjonelt familiesyn gjenspeiler seg i logoen som er trykket på foreningens konvolutter. Fire "campingskillpadder" på rad etter hverandre, pappaen først med kaffekoppen, så mor med strikketøyet og kaffekanna bak i vogna si, og de to barna deretter: Gutten i aktivitet med ball, og jenta med sløyfe.
Bjørn Lahus i NCC har laget et skriv om organisasjonens historie. Etter ett års drift hadde NCC 75 medlemmer i 1961. En sentral oppgave var å spre informasjon om "caravanlivets gleder". Det ble arrangerte treff og avholdt Norgesmesterskap i caravankjøring. I 1964 fikk klubben sin første campingplass, men "mye kritikk ble rettet mot vogneierne som plasserte vognene fast hele sesongen, og således opptok de beste plassene".(30) I 1965 var medlemstallet oppe i 500 personer, noe som var økt til 18.000 i 1996. Foruten å være opptatt av økonomiske og praktiske rettigheter for medlemmene, legges det vekt på sosiale tiltak med familien i fokus. NCC har arrangert danseskole, tyttebærtur, påskecamping og ferdighetskjøring. Den har lokallag, har hatt egen ungdomsorganisasjon og juniorgruppe, og medlemmene har deltatt i nordiske og internasjonale rally.
USA står på mange måter i en særstilling når det gjelder camping, på grunn av omfang og bruksmåter. I 1930-årene ble campingvogner først og fremst brukt i et nytteperspektiv som bolig for handelsreisende, sesongarbeidere og pendlere. Allerede i 1936 var det produsert 250.000 vogner (Fuchs 1994). Camping som et fritidsfenomen fikk et oppsving i 1940-årene etter at "house trailers" gjennomgikk en kraftig forbedring i kvalitet og design, samt at veiutbyggingen ekspanderte (Hartwigsen/Null 1990). Fremdeles benyttes campingvogner i stor utstrekning som boliger i USA. Antropologekteparet Counts (1996) anslår de som har såkalte recreational vehicles, eller RV som sitt eneste hjem til ca 250.000 personer i Nord-Amerika. Som i Norge, så eksisterer det i USA stereotype forestillinger om campernes bakgrunn, og en av dem er at campingvogner som boform velges ene og alene på grunn av økonomisk nød. Counts informanter brøyt med dette bildet. De hadde inntekt over gjennomsnittet, hadde gått på college og halvparten var under 55 år. Camperne ble med på undersøkelsen og ønsket publisitet om livsstilen, fordi de følte den foraktet og misforstått (D.& D. Counts 1996).
Mange av pensjonistene som har utvikla camping til en "full-timing" livsstil , dro i yngre år på kortere campingtur med vogn eller bobil. I Slab-city, en nedlagt militærbase i Sør-California, samles det hver vinter omtrent 4000 mennesker i 2000 vogner. De følger sola, og drar sørover til varmere klima. Hartwigsen og Null (1990) som forsker på eldres boligbehov, ser "full-timing" som en alternativ boligform og livsstil, som inkluderer mellom 350.000 til 700.000 amerikanere. Gjennomsnittscamperen er mellom 50 og 70 år, og flesteparten hadde moderate inntekter. Grunnene de oppgav for å velge denne livsstilen, var å unnslippe hverdagslivets press, så som mas fra leger, sjefer, selgere, og alle slags meningsmålere. Angsten for at de voksne barna skulle finne på å flytte hjem igjen, ble oppgitt som en begrunnelse av noen. En av de store fordelene ved å ha hjemmet sitt på hjul, er å kunne forlate stedet når det passer, for eksempel hvis en ikke liker naboene.
Det var verken boligskatt, kloakksystem, valgte talsmenn, arbeid, fengsel, postombringing eller eiendomsrett i Slab-city. Forskerne så camping som en egalitær livsstil blant pensjonister med mottoet å forenkle livet. Denne formen for camping framsto som et seriøst boligalternativ og en voksende tendens blant pensjonister som planleggere av eldres boligbehov burde forholde seg til. Hartwigsen/Null (op.cit) sier at dårligere helse ikke så ut til å medføre at camperne gav seg. Det samme var langt på vei tilfelle på Sandstrand. Et par i siste halvdel av 60-åra fikk beskjed av hennes mor (!) om at hun regna med at de slutta med camping etter at datterens samboer hadde fått problemer med hjertet. "Men nei, det er mange som har det [dvs hjertetrøbbel] her". Men paret slutta iallfall med vintercamping etter at også hun fikk lignende helseplager. En gang i løpet av sesongen kom ambulansen til Sandstrand i forbindelse med et hjerteattakk. Noen uker senere, var vedkommende tilbake igjen. Jeg ble fortalt om en mann som hadde kreft og var ganske syk, men som ville være på Sandstrand så lenge han kunne. På grunn den høye alderen til mange av camperne, var der hvert år noen som hadde falt bort i løpet av vinteren, og det hadde også skjedd dødsfall på campingplassen.
I Norge er det neppe noen som bor i campingvogn på helårsbasis men som i USA så er det i Europa en utvikling mot at pensjonister bruker vogna store deler av året. Slik var det på Sandstrand, og produsentene av campingvogner slåss om de velstående pensjonistene som det stadig blir flere av i Europa (Bobil & Caravan 1/1994).
Neste kapittel har det fysiske miljøet på Sandstrand som sitt tema.
Når et hjem skapes på det som i utgangspunktet er en anonym gresslette (og som delvis går tilbake til denne tilstanden i løpet av vintermånedene), er dette i stor grad et samhandlingsprosjekt. På et sted hvor så mye er offentlig, blir territorieavgrensning viktig. Gjenstander brukes for å markere denne grensa som ikke er konstant, men allikevel tydelig. Som i all annen kommunikasjon er det viktig at de fysiske og sosiale markeringene oppfattes likt av sender og mottaker for å fungere etter intensjonen. Campingplassen gjenspeiler bruken og forståelsen av den norske helårsboligen, men bryter også med denne. Også på en campingplass er det å skape et hjem et privat og personlig prosjekt som utfordrer til ulike praktiske og dekorative løsninger.
Dette kapittelet vil fokusere på de fysiske gjenstandenes sosiale funksjon. Jeg vil komme inn på hvordan faget har forhold seg til boligen som en sentral ramme rundt folks tilværelse, og ta for meg campingplassen som et bomiljø.
Med unntak av enkelte overnattinger opp igjennom årene, så var en campingplass fremmed for meg med hensyn til arkitektur og omgangsform. Jeg funderte på hvordan jeg skulle nærme meg folk som var inne i vognene. Det er verken navneskilt eller ringeklokke på ei campingvogn og det å banke på et fortelt, er fånyttEs. Lisbeth Holtedahl stilte seg lignende spørsmål i sitt første møte med ei nordnorsk bygd:
"Banker man på? Går man lige ind? Skal jeg tage skoene av? Jeg bankede på og ventede. Men ingen kom til døren. Jeg bankede igen. Jeg havde set gennem vinduet, at der var folk" (Holtedahl 1986:33).
Etter at forskerens etableringsfase er over, forsvinner ofte boligen(31) ut av det antropologiske prosjekt, i følge Carsten og Hugh-Jones. De påpeker i boka "About the house" at boligen har fått liten oppmerksomhet i faget i forhold til hvor viktig den er for folk. Den blir ofte tatt for gitt og framstilt nærmest som en bakgrunnskulisse. Under spesielle omstendigheter kommer boligens sentrale rolle og fundamentale betydning fram. Det kan være ved flyttinger, krig eller brann. En annen anledning forfatterne nevner er under antropologiske feltarbeid (jevnfør eksemplene i kapittel 1). På feltarbeid er gjerne arkitekturen fremmed og antropologen lurer på hvem som bor hvor og hvordan man skal komme i kontakt med de på innsida (Carsten og Hugh-Jones 1995).
Boliger framstilles ofte som statiske, men framstår i deres analyse som dynamiske enheter. Hus er ikke bare fysisk struktur, men et forhold mellom bygninger, mennesker og ideer. Boligen står for gruppen og representerer verden rundt dem. Gjennom boligen uttrykkes verdier og synet på verden. Carsten og Hugh-Jones (op.cit) viser til steder blant annet i Sørøst-Asia og Brasil der religiøse forhold har en sentral plass i dagliglivet. Men også i vår del av verden er det et samspill mellom religiøse hendelser og den private boligen. Den utbredte oppussinga av stua til konfirmasjonen er en eksempel, og julereingjøringa et annet. Her som i andre deler av verden, bygges hus om, bygges på, dekoreres og restaureres i takt med hendelser i beboernes liv. Carsten og Hugh-Jones sier at det dynamiske kommer til syne i samspillet mellom beboere og materialer, i ritualer og bevegelser fra himmelske og hellige kropper. Den kontinuerlige bevegelsen av gjenstander og mennesker mellom utsiden og innsiden av boligen, viser også det vitale og prosessuelle. Boliger omtales i en levende språkbruk: Hus blir født, vokser, modnes og dør, gir føde og beveger seg. Noen steder anser man endatil at boliger kan gifte seg og kopulere (Carsten og Hugh-Jones 1995:42).
Når det gjelder mobile boliger, så viser forfatterne til svedjebrukere som gjenoppbygger huset ved periodiske flyttinger, eller til at selve huset løftes og forflyttes. Assosiasjoner til campingvogna som en bevegelig bolig er nærliggende. Carsten og Hugh-Jones er opptatt av forbindelseslinjene mellom kropp og hus. Hus kan sees som en forlengelse av kroppen for beskyttelse av individet. Klær og hus beskytter kroppen og gir den vern og skjul. Bolig og kropp opptrer ofte som språklige analogier for hverandre (Op.cit). Også hos oss snakker vi om hus i anatomiske metaforer og om kroppen i et arkitektonisk vokabular. Kjøkkenet benevnes gjerne som husets hjerte. Liker vi et rom eller en bygning, sier vi at den har sjel. En person kan være rakrygga, rund eller romslig og ta firkanta avgjørelser (Erring 1996:16). Den norske antropologen Bjørn Erring påpeker den moralske undertonen som ligger i denne geometrisk inspirerte talemåten.
Carsten og Hugh-Jones både krediterer og kritiserer Levi-Strauss og Bourdieu. Begge så tidlig på boligen som et sted som samler motstridende prinsipper. Kritikken går på at deres framstillinger blir for endimensjonale. Fasettene vedrørende mennesker og hus/bolig/hjem er så sammenvevde at ved å fokusere på et aspekt alene, framkommer bare deler av helheten. Hvis "husets språk" er om slektskap, noe som Levi-Strauss var opptatt av, så er det ikke mindre om økonomi, felles utkomme, eiendom, produksjon eller konsum, i følge forfatterne. Dette språket handler om felles rom og bygninger som er alt fra palasser og templer til vern og hjem (Carsten/Hugh-Jones 1995).
I norsk antropologi har det vært en viss fokus på boligen, og på samspillet mellom det arkitektoniske, det sosiale og det symbolske, som Carsten og Hugh-Jones etterlyser. Marianne Gullestad (1978,1987,1989,1993) er den fremste representanten på dette området. Hun påstår at nordmenn er spesielt hjemmesentrerte og at hjemmet er et fortetta symbol for svært mye av det som er viktig for oss (Gullestad 1989:51). Dette kommer til uttrykk i oppussingsiver og møbelkjøp. I Norge kjøpes det flere møbler pr. innbygger enn i noe annet land (Gullestad 1996:50). Da Torbjørn Jagland tok over som statsminister høsten 1996, brukte han ivrig metaforen "Det norske hus" med formål å samle og engasjere. Dette understreker hvilken betydning hus og hjem har for nordmenn flest. Også svenske etnologer påpeker hjemmesentrering:
"Av alle vesterlandske kulturer er kanskje dagens svenske samfunn det mest privatiserte, i få andre land har den private boblen blitt så stor som her,..." (Löfgren 1994:130).
Å være opptatt av boligen er ikke alene et skandinavisk fenomen. Men dette uttrykkes på ulike måter, noe som kommer fram i Carsten og Hugh-Jones (1995) bok.
Om ikke så dikotomisert som i Kabylhuset (Bourdieu 1994), så har gjenstander og aktiviteter også i campingvogna sin faste plass: Det er områder for mottagelse og for intimt samliv, for barn og voksne, kvinner og menn. Det kabylske huset er som campingvogna rektangulært. Kvinnene er i følge Bourdieu, knytta til livet innendørs og mennene til livet utenfor. Innerst og i den mørkeste delen av huset er stedet for det mest intime; seksualitet og forplantning. I den ytterste og lyseste delen mottas gjester.
Noen finner det kanskje vanskelig å betegne campingvogna som en bolig. Den har ikke et fast fundament, og brukes ikke permanent. Men hva er den ellers? Campingvogna gir ly og vern, og en fysisk ramme rundt beboernes liv. Grimstad og Lyngø (1989) definerer hytta som en sekundærbolig som er romlig adskilt fra primærboligen. Definisjonen sier kanskje ikke så mye, og de påpeker dessuten at campingvogner ikke kommer inn i kategorien: "I motsetning til campingvogner og båter er de [hytter] landfaste og har en permanent karakter". Når campingplassen brukes som landsted, blir campingvogna både landfast og får en permanent karakter, og den er fysisk adskilt fra primærboligen.
På gressbakken dannes små private enheter med utgangspunkt i campingvognene. Alle vognene som var i bruk, fikk påmontert fortelt. Det varierte hvor mye camperne gjorde ut av området i umiddelbar tilknytning til egen vogn. På Sandstrand var det større eller mindre byggverk ved 90 av de 300 vognene som var bebodd av langtidscampere.
Campingvogna omtales bare som "vogna". Vogna er en privat sone innenfor et større område som beboerne kontrollerer og regulerer andres adgang til. Vogna er en permanent enhet, i den forstand at de fysiske rammene er gitt. De fleste vognene er mellom fem og syv meter lange og innreda med hjørnesalong, kjøkkenavdeling og soveavdeling mer eller mindre adskilt. De fleste vognene har et avlukke med do og vask. I vogna foregår de mest intime gjøremålene. Her sover familien, det spises frokost og en del av den personlig hygiene utføres her.
Selv om det er mange funksjoner som hadde sin plass på få kvadratmeter, så var det lagt opp til å skille mellom disse etter mønster fra helårsboligene. Salongen og kjøkkenavdelingen er plassert like innenfor inngangsdøra. "Vi har 32 skap", sa ei med et smil. Når 32 skap er plassert på 12-15 kvadratmeter sier det noe om det miniatyrpreget vognene har, og den nitide planleggingen det er fra produsentenes side for å utnytte plassen best mulig. I motsetning til helårsboligene så innbyr utformingen og materialvalget i vogna på få muligheter å sette personlig preg på interiøret. Det kan verken tapetseres eller skiftes ut møbler. Det individuelle preget vises i pyntegjenstander og fotografier i hyllene, og gjerne i en løper på bordet.
De vognene som har adskilt soveavdeling, har denne plassert innerst. Som i helårsboligene, er dette det området som er minst for gjester, selv om det ikke er like strengt gjennomført. I et soverom kan besøkende bli vist inn, for å se med raske blikk hvordan det ser ut i eiernes nærvær (Gullestad 1987:89, Rosengren 1991:59). I motsetning til dobbeltsenga i et ordinært foreldresoverom, er sengenes tilstedeværelse i campingvogna nedtona. De omgjøres til sofaer på dagtid eller skjules bak delvis igjenlukka skyvedører. Selv om det er mange bruksområder i vogna og det intime neddempes, er assosiasjonene til et soverom uttalt. Dette henger sammen med at det er vognas viktigste bruksmåte i sommerhalvåret: "Ja, vogna, det er dyre soverom", sa ei. Ei anna dame fortalte at de hadde utsikt mot sjøen fra vogna, og tilføyde: "Det er ikke så mye vi sitter inne, vi sover der mest". I motsetning til helårsboligen, er det private preget i ei campingvogn mer flytende og følger årstidene. Om vinteren brukes vogna som oppholdsrom og besøk foregår da inne. De aller fleste besøk og intervjuer jeg deltok i, foregikk ute eller i forteltet, men jeg ble ved et par anledninger bedt inn i vogna og ble invitert til å kikke inn i flere.
Den franske sosiologen Pierre Bourdieu forklarer oppdelingen av hjemmet i forskjellige soner med idealet om å ha god plass, eller blant småborgerskapet iallfall å kunne gi en illusjon av det:
"-kunstgrepet i "kroker" som tjener til å øke antallet rom (disse "kjøkkenkrokene", "spisekrokene" og "sove-alkovene" som en finner i damebladene), eller alle de "fikse" løsningen som skal gjøre rommene større ("sovesofaer", skillevegger og skaparrangementer), for ikke å snakke om alle imitasjonene og alle disse tingene som kan se ut som noe annet en de virkelig er - alt sammen ulike muligheter for den lille til å "virke stor" (Bourdieu 1995:133).
Oppdelingen av campingvognas ene rom i ulike soner, er nok et forsøk på å få del lille til å virke større, men først og fremst er formålet å gi muligheter for privatliv tilsvarende idealene i de ordinære boligene. De eldste vognene hadde bare et rom, men seinere ble det tilstreba et skille mellom private og offentlige områder. En som hadde ei eldre vogn, begrunna sitt ønske om større vogn slik: "Å få do, og et eget rom til de tingene". Skillet mellom sonene er primært visuelt. På samme måte som lyd bærer godt mellom vognene på campingplassen, så bærer den godt gjennom de tynne veggene inni vogna.
Löfgren har sett på utviklingen av hjemmet i et historisk perspektiv. Han ser privatiseringen som et praktisk og moralsk prosjekt i den borgerlige kulturen. På 1800-tallet ble det viktig blant middel- og overklassen å ikke bare gi mulighet for, men også å kunne garantere avsondrethet. Noen gjøremål ble ansett som intime og private, og måtte unngå utenforståendes blikk. Denne tendensen kom seinere til syne blant arbeidere og bønder, hvor det ble delt seng og soverom med ikke-familiemedlemmer til langt inn på 1900-tallet. Soverommets historie tydeliggjør spesialiseringen og privatiseringen i den borgerlige bomåten.
I boligen blir ideologi materialisert, "oppdragelsen ligger i veggene" (Löfgren 1994:112). I hjemmet lærer barna gjennom tause vitnesbyrd om mannlighet og kvinnelighet, om sosial rangordning og om familielivets vilkår (jevnfør kabylhuset). Barn lærer at det er forskjeller mellom voksne og barn, på gjester og husets folk, på menn og kvinner. Mye av dette læres ved bordet, ved plasseringen av personer en vil gjøre ære på og blant annet gjennom konvensjoner for hvem som skal forsyne seg først. Dette anser vi som en så sentral del av barneoppdragelsen at vi har et eget ord på det. Begrepet er en sammenstilling av et møbel og av adferd; bordskikk. Også på campingplassen lærer barna slike koder, men kodene er gjerne annerledes enn til daglig. Barna lærer dermed også forskjeller mellom hjemme og borte, hverdager og ferie.
Vognenes miniatyrpreg fordrer praktisk og fysisk sosialisering. Bevegelsesmønsteret inni ei campingvogn må læres, for å ikke ødelegge seg sjøl eller stemningen. Kroppen som huskelapp, må fungere (Bourdieu 1995:229). En pensjonist fortalte: "Jeg måtte kravle over, og hoppe inn i senga [han illustrerer med å vise stupeposisjon]. Vi slo oss i veggene og vekka hverandre. Jeg gikk med hull i hodet, sår og plaster, og slo meg i døråpninger". Samboeren som hadde lenger campingerfaring enn han, fortsatte: "Han er en stor mann, og jeg trodde han skulle gi opp. Det må gå etter et visst system, vi må ikke kollidere, da blir jeg sur. Vi må stå opp hver vår gang". Og henvendt til han: "Du liker det nå, gjør du ikke, etter at vi har fått to senger?" " Jeg har vendt meg til det", svarte han med et lurt smil.
Vognene er i seg selv både en representasjonssone og en intimsone. Den har i så henseende, kanskje flere likhetstrekk med en studenthybel eller en familiebåt, enn med en enebolig. Vogna har ikke de samme sosiale slusene som helårsboligen. Funksjoner og sfærer kan ikke på samme måte separeres og avgrenses, intimitet kan ikke markeres med samme distanse (Löfgren 1994:105). Små og større barn sover i samme rom hvor foreldrenes seksualliv foregår. Informasjon om slike intime sider ved livet framkom i liten grad på Sandstrand. Jeg fikk formidla fra "sikre kilder" at med diskresjon og smidighet, lar det seg gjennomføre å ha et seksualliv også i campingvogn(32). Også på dette området kreves det tilpasning; bevegelsene blir mindre og lydene lavere. (Småbarnsforeldre vet hva jeg snakker om).
Husvogna er en større utgave av campingvogna, og med høyere grad av innvendig funksjonsdeling. De er innreda nærmest som en leilighet, med stue, kjøkken, to soverom, dusj og vaskerom, og ofte med en gang. Husvognene er om lag ti meter lange og vel tre meter breie. Slike vogner kan ikke fraktes på norske veier uten spesialtillatelse.
På Sandstrand var det ti husvogner. Tre av disse ble satt opp i løpet av den sesongen jeg var på plassen. Eieren av campingplassen hadde formidla at det ikke vil være tillatt med flere, men enkelte stilte seg skeptisk til at han kunne "-stoppe utviklinga". En camper begrunna sitt ønske om husvogn i sanitære forhold; "Å være uavhengig av fellesanlegget som ofte er skittent og uten nok varmt vann i fellesferien". En som hadde skaffa seg husvogn, så det som et poeng å slippe den årlige monteringen av forteltet.
Utenfor alle husvognene var det permanente byggverk. Foruten at de hadde inngjerda platting, så bygde enkelte boder for hagemøbler eller et ekstra oppholdsrom. Med sine innelukka uterom, ble terskelen for å ta kontakt, bokstavelig talt høyere. Det skal mer til før en slår av en prat med noen som har markert behovet for avstand ved å bygge seg inne, framfor noen som sitter på et område som er åpent ut mot forbipasserende slik det var ved campingvognene. En del var svært kritiske til husvogner: "Det er ikke camping, det er hytter". Dette var både de som selv la vekt på en enkelt stil rundt det å campe, og folk med store vogner i samme prisklasse som husvognene. Den stadige byggeaktiviteten ble også kommentert: "Han har pinadø holdt på hele sesongen" ble det sagt om en som holdt på å bygge platting framfor den nye husvogna. Med ett unntak ble dette arbeidet utført av de som eide vogna (det vil si mannen) og ikke med innleid arbeidskraft. Det ser ut som at de som hadde husvogn, la mer tid, penger og arbeid i å gjøre det mobile permanent, enn vogneierne. Denne noe udefinerbare differansen mellom ei husvogn og ei campingvogn, er tydeligvis en "forskjell som utgjør en forskjell" (Bateson 1972), og som innebærer mer enn selve tingen. Forskjellen var med på å differensiere mellom camperne på Sandstrand.
Forteltet kalles "teltet". Når teltet kom opp, markerte det at vogna var tatt i bruk for sesongen. Forteltene mer enn fordobla boarealet. Det er vanskelig å sammenligne forteltet med noe rom i helårsboligen, eller i ei hytte. Teltet er en overgangssone og et bindeledd mellom ute og inne, men det har ikke de samme grensemarkeringene som et hus har med trapp, ytterdør, ringeklokke og navneskilt. Den praktiske og symbolske markeringen av grensa mellom ute og inne, det private og det offentlige, er ikke like håndgripelig. Ei trapp kan fungere som sosial forlengelse av boligen (Gullestad 1978:123), men forteltets muligheter for avlukking, gjør dette mer privat enn trappa. Forteltet er et rom med stor grad både av innsyn og utsyn. Mulighetene til å følge med på det som skjer ute, er omfattende. Camperne kan delta i samtaler med folk utenfor uten å reise seg fra godstolen.
Forteltets viktigste bruksområde er som oppholdsrom. Her samla beboerne seg tidlig på dagen, seint på kvelden, og i dårlig vær. Gjester ble også mottatt i forteltet, men ble primært bytt en stol ute. I forteltet var det ofte en sittegruppe eller to av hvite plasthagemøbler. Denne var gjerne supplert med et par høyrygga stoler som kunne vippes bakover og med tykke sitteputer, á la en stressless. Enkelte hadde kurv- eller tremøbler. Som regel var det duk på bordet og en silkeblomstoppsats eller to til pynt. Lampene hadde ofte en dekorativ karakter; for eksempel laga av en konkylie, eller en Tiffany-kopi i farga glass eller med en Rosa-panter opp etter lampefoten. Lampene kunne være såpass permanente at de var montert som taklamper. Tekstilene i gardiner og stoler var gjerne i fargerike materialer, ofte blomstrete.
En del hadde gassoppvarming i teltet, noe som gjorde at forteltet kunne benyttes selv om det ikke var varmt ute. Gulvet var en platting dekka med presenning og tepper. Kjøleskapet inni selve vogna var ganske lite. Mange hadde i tilegg ett i forteltet, samt en dobbel kokeplate eller hybelkomfyr. Enkelte hadde mikrobølgeovn og noen av de som dreiv med fiske og/eller krabbefangst hadde fryseboks. I mange fortelt sto det et møbel som ikke var lagd med tanke på camping. Det kunne være en skrivepult, en kommode eller et lavt skap. Oppå sto kokeplata eller fjernsynet, eller noe annet som krevde et stødig underlag. Dette var eksempler på den bricoleur-virksomheten som ble praktisert (se kapittel 1). Bilen kunne også få en ny bruksmåte, ved at den benytta som en bod. Støvler, redningsvester og påhengsmotorens bensintank var i bagasjerommet, og penklær på kleshengere i kupeen.
Jeg anser at bricoleur-virksomheten var såpass framtredende, fordi langtidscamperne bryter med campingplassens intensjoner når de gjør det mobile permanent. Det medførte at elementer ble brukt i en ny sammenheng for å løse praktiske utfordringer som ikke hadde noen gitt løsning. Ei venninne på besøk var svært overraska over at camperne gjorde så mye ut av en plass som de ikke eide, og over måten det ble gjort på. Jeg prøvde å dempe hennes høylytte forskrekkelse, men jeg må innrømme at jeg delte hennes overraskelse da vi oppdaga en vaskemaskin utenfor ei av vognene: "Der står det faen meg en hel AEG, se Ellinor, en vaskemaskin!". Vaskemaskiner assosierte hun med vaskerom, og i det minste at de befant seg innendørs. Hun hadde på ingen måte forventa å se en vaskemaskin ute, selv ikke på en campingplass(33). Det var virkelig "a matter out og place" for henne, altså noe som virkelig brøyt med kategorienes orden (Douglas 1997). For camperne var dette en kurant løsning på et praktisk problem.
Forteltet er en representasjonssone á la ei stue og en gang. Det er her du viser hvem du er, og hva du liker å gjøre. Det er et oppbevaringsrom, á la en bod. Det lages mat der, og måltider inntas som på et kjøkken. De store plastvinduene gir tanker om en vinterhage. Mulighetene til å åpne opp, gir rommet samme anvendelse som en veranda. Ved hjelp av glidelåser, kan vegger fjernes og overgangen mellom ute og inne oppløses, noe som ble gjort på spesielt varme dager. Forteltet innehar noen av de samme mulighetene som tidligere tiders svalganger. Som en svalgang, så er et fortelt en klimaskjerm og ei sone for sosial og visuell kontroll (Brantenberg 1996). Som representasjon-, rekreasjon- og oppbevaringssone sier rommet noe om beboerne; om alder, kjønn, eventuellt foreldreskap, om estetiske verdier og hvordan de bruker tida på campingplassen. Enkelte telt var svært velordna, og framsto i det som Gullestad kaller "seremoniell orden; alltid klar for representasjon" (Gullestad 1987:91). Disse forteltene var nærmest et feminint univers, med rosa duker og gardiner, poselensdukker og blomsteroppsatser. Verken støvler eller fiskeutstyr forstyrra ordenen.
Gjenstander og gjøremål som holdes adskilt i helårsboligen, kan opptre sammen i forteltet. Her kan det være redningsvester, fjernsyn, pyntegjenstander, uteklær og støvler, mikrobølgeovn, barneleker og oppbevaringsplass for hagemøbler i et og samme rom uten at det anses som uordentlig. Forteltet er dessuten et rom en går inn i uten å ta av seg skoene. Mary Douglas (1997) påpeker i sin analyse av forestillinger om reint og ureint, at det man anser som skittent er det som ikke er på sin faste plass. Hva som holdes innenfor eller utenfor kategoriene, er kulturelt varierende. Ei hårbørste i badeskapet er greit, men på matbordet blir den til noe ekkelt og skittent. Douglas poeng er at hva vi anser som skittent eller uordentlig, ikke er et spørsmål om hygiene og basiller, men refleksjoner over forholdet mellom orden og uorden i forhold til de kategorier og klassifiseringer vi anvender. Det som bryter med kategoriseringens regler, framstår som en anomali (Douglas 1997). I forteltet kan mye samles, uten at det anses som "matter out of place". For utenforstående, er forteltet en anomali, men sett innenfra, fra campernes behov for hygge og nytte, er det en helt grei måtte å bruke et rom på.
Judith Oakley (1983) har studert omreisende sigøynere på de britiske øyene. Hun er opptatt av forskjellen mellom sigøynernes og ikke-sigøynernes renslighetskoder. Blant sigøynerne var det et gjennomført skille mellom utsiden og innsiden for å holde reint og skittent fra hverandre. Så lenge det rene og det skitne var adskilt, gjorde det ikke noe om det var synlig. Prinsippet gjaldt i alle sammenhenger. Sigøynerne kunne ikke oppbevare mat og søppel i samme rom, men de kunne oppbevare avfallet på utsiden av vogna. Sigøynerne anså det som urenslig å bruke samme utslagsvask til å vaske poteter i og slå oppvaskvannet ut i. De fjerna derfor oppvaskkummen fra campingvognene. Blant engelskmennene (og nordmenn) er det viktig å holde det skitne skjult. Vi kan vi ha søpla på kjøkkenet, bare den er gjemt inne i en benk. Sigøynerne på sin side, fant dette, og i enda større grad engelskmennenes vane med å ha katter inne i hus, som svært urenslig (Oakly 1983). Eksemplene tydeliggjør at hva som anses som skitten i liten grad har med hygiene å gjøre, men med kategorier og tabuer. I denne forbindelse er det fornøyelig å merke seg Gretlands ordbruk vedrørende innredningen i campingvogner på det norske markedet: Alle anstendige (min utheving) campingvogner var forsynt med kjøkkenbenk (Gretland 1974, se forrige kapitel).
Det kan se ut som at det meste kan blandes i forteltet, men er det koder for hva som kan være i et rom, så er det også koder for hva som ikke kan være der. Forteltet er ikke en intimsone. Det er ikke plassen for seksualliv eller (voksnes) hygiene. Som soveplass ble forteltet kun brukt i unntakstilfeller, og da kunne egne sovetelt bli montert inne i forteltet.
Når forteltet kom opp, ble en av vognas yttervegger til en innervegg. Dette illustrerer dels at skillet mellom ute og inne er temporært og dels den fleksible karakteren denne boformen har. På den tidligere ytterveggen kunne det påkneppes et "forkle" med lommer i tekstil. Veggen ble dekoreret som en vegg inne i et hus. Her hang bilder fra folks campinghistorie, samt veggklokker, blomsteroppsatser eller for eksempel termometer som viste ute- og innetemperatur. I "forklelommene" lå ukeblader, paraplyer og andre mindre gjenstander. "Vi har nøkkelen til vogna der", fortalte ei.
Når folk dro hjem etter helga, forble tingene inne i forteltene: "Jeg tar bare inn den [konkylielampa] og TV-en når vi drar. Et år dro vi på ferie til Sverige for noen dager, og glemte å låse vogna". På tross av alt som ble oppbevart i teltene, så ble de aldri låst, selv om de sto ubrukt i lange perioder. En hengelås på et tekstiltelt ville uansett ikke være noen fullgod "tyveriforsikring". Jeg anser at de ulåste teltene er et uttrykk for at folk stoler på hverandre, og at grensene som praktiseres mellom det private og det offentlige er en del av et felles ethos. Det samme gjelder når noen forteller deg hvor de oppbevarer nøkkelen, eller sier at de ligger med ulåst dør om natta. Tyveri hadde så og si ikke forekommet. Folk som hadde vært på Sandstrand gjennom flere år, kunne huske at en båt og en hybelkomfyr hadde blitt borte. En hadde også mista båtkjettingen sin. Denne sommeren forsvant en sykkel, noen kassetter og en solparasoll. Dette var en opptrapping, og i fellesferien ble det ansatt nattvakt. Vaktordningen ble berømma særlig av eldre mennesker som mente den medvirka til å dempe støy og holde fremmede unna. Det ble framstilt som et udiskutabelt faktum at det var fremmede som stakk av med ting. Det ville si folk som ikke lå på plassen, eller kun var innom for kort tid.
Et slikt ethos innebar felles standarder for praktisering av grensene mellom det offentlige og det private (se neste kapittel for en utdyping). Disse grensene brøyt jeg ved en anledning, da en av mine naboer ved en misforståelse hadde tatt en av mine hagestoler. Det var en ubehagelig følelse å gå inn i deres forlatte fortelt for å hente ut stolen. Jeg tok ei venninne med meg som et forsøk på å dempe denne uinviterte inntreden i deres hjem, og dermed gjøre handlingen litt mer offentlig både ovenfor meg selv og omverdenen. I og med at vi var to, ville det jeg gjorde der inne, være mindre hemmelig. Hvis behov, ville hun kunne være et vitne på mine hensikter.
Det jeg betegner som uterommet, er et visst område rundt hver vogn, som anses å tilhøre de som bruker vogna. Uterommet kan være umarkert, eller det kan være inngjerda med tette vegger, port, delvis takoverbygg og ha fast gulvdekke. I enda større grad enn forteltet, så er uterommet en overgangssone mellom det private og det offentlige. De som oppholder seg her, er tilgjengelig for alle som måtte gå forbi, men samtidig er området mer privat enn gangveiene og gresslettene mellom vognene. Uterommet kan sammenlignes med hagene utenfor hyttene i Oslofjorden som en arena for sosial kontakt, men der i større grad også en arena for å unngå kontakt: Hekkene, porten og de sosiale kodene tilsa at hagen var et privat område (Grimstad 1990). På Sandstrand var de færreste utearealene inngjerda og avlukka med port. Den fysiske markeringen av det private besto ofte av en levegg i vinkelform, med et åpent område mot fellesareal og veier.
Levegger, plattinger og blomsterbed var vanlig å se rundt vognene på Sandstrand: "Vi så det på Jeløya ved Moss, og var de første som lagde det. Vi fikk mange kommentarer, om hvorfor vi la så mye arbeid i det. Nå har mange det, og noen har det mye mer gedigent enn oss". Denne familien hadde planter innenfor leveggen som blomstra gjennom det meste av sesongen, og lykter som lyste opp blomsterbedet om kveldene. Bygging av levegger er eksempel på en entreprenørvirksomhet som etterhvert nærmest hadde blitt standardisert. Noen begynte, og andre fulgte etter. Ved ei vogn var det steinlagt utegulv, og ved ei anna var det hellelagt inngangsparti. Mange hadde blomster i krukker og urner stående på bakken og hengende i ampler. Enkelte planta hekkbusker, andre små bjørker de fant i skogen: "Det hjelper litt, selv om det er glissent mellom de", kommenterte ei mannens planting av busker rundt vogna. En annen mann var nesten ferdig med å bygge gjerde rundt plattingen, og kona sa: "Det er fint å ha noe å henge til lufting på. Og en føler det litt mer... [hun gjør en skjermende, innhegnende bevegelse med armene] ...selv om det ikke er kommet fjøler på". Byggingen og pyntingen var utrykk for overskudd og skaperglede, samtidig som det kommuniserte at noe var "vårt" og ikke felles. Det ble utført for å skape en følelse av privatliv og fungerte etter intensjonen selv om markeringene var ganske enkle.
I en studie av kommunikasjon på amerikanske campingplasser viser Jeffrey Nash hvordan campere definerte noe som sitt hjem, og hvordan dette territoriet ble forsvart ved hjelp av nonverbale signaler (Nash 1982). Nash viser til Goffman og hans territoriebegrep. Han målte virkningen av ulike territoriemarkeringer på campingplasser uten fastliggere. Behovet for å vise at et område var opptatt, kunne være vanskelig å signalisere når tilknytning til plassen var midlertidig. Det var viktig at ikke andre tok plassen de timene camperne hadde tatt bobilen med for å handle eller se seg omkring. Det var spesielt betydningsfullt at markørene fungerte effektivt på ettermiddagen. På det tidspunktet var mange på jakt etter en plass for natta. Store gjenstander som telt, reservehjul og campingstoler fungerte som sterke markeringer. Dette var gjenstander som var viktige for campere. Små gjenstander kunne også ha denne virkningen, men da måtte de signalisere en personlig verdi. Badetøy eller klær på ei snor hadde en slik personlig tilknytning og dermed verdi. Markeringen var for svake hvis plassen ble tatt av andre som valgte å fortolke gjenstandene som gjenglemte. Eksempler på det siste var en full sekspakning med øl. En tom sekspakning måtte er regne med ble fortolka som søppel. Formålet med markeringene var å kommunisere territorialitet til andre slik at det ble forstått og respektert På denne måten ble noe offentlig transformere til noe privat (Op.cit).
På Sandstrand var markeringene av det private av mer permanent karakter enn det Nash beskriver. Allikevel hadde markeringene den samme intensjonen som på en campingplass hvor folk tilstadighet kom og dro: Å vise hva på den felles gressletta som skulle oppfattes som privat. Også de som var på Sandstrand bare for noen dager, ramma inn "sitt" territorium. Jeg opplevde en slik markering som ganske irriterende, da den gikk inn på det jeg oppfatta som mitt. Fordi jeg skulle reise derfra for noen dager, hadde jeg flytta blomsterurnene og hagestolene mine bort fra den plassen hvor jeg spiste frokost og solte meg. Da jeg kom tilbake, hadde et tysk ektepar etablert seg med vogn like ved min vogn. De hadde satt opp levegger av tekstil rundt spiseplassen sin og inntok smilende sine måltider en armlengde fra mitt stuevindu. Mine fysiske markeringer (blomsterurnene og stolene) hadde vært ute av drift som sosiale kommunikative signaler, så jeg igangsatte en aktiv nonverbal markering. Min intensjon var selvfølgelig å vise at det de så som sitt private område, var langt inn på det jeg anså som mitt. Jeg verken "så" dem eller hilste, og etter et par dager flytta de campingbordet og spiste i den andre enden av "deres" område. Jeg var rask til å bære bord og stoler på plass igjen da de dro, og opplevde ikke problemet flere ganger.
Som på amerikanske campingplasser (Nash 1982), så var dette et tema som en ikke snakka om, iallfall ikke med dem det angikk. Nash sier: "Privacy and sanctity are rights of the home" (Nash 1982:341). Å ikke respektere dette, er som å gå inn i et hus uten invitasjon. Fraværet av vegger, betyr ikke fraværet av et hjem (Op.cit). Jeg følte virkelig at mine midlertidige naboer hadde krenka privatlivets hellighet. En av mine campingnaboer hadde fått en tysk familie under tørkesnora i "sin" bakgård. Vi beklagde oss sammen over disse tyskerne som ikke skjønte at de bokstavelig talt hadde gått over streken: Den usynlige streken som markerte grensa mellom mitt og ditt, mellom det private og det offentlige i en norsk kontekst. Episoden viser nok også at undertegnede hadde "gått bush". I tillegg til å være en observerende deltaker, var jeg blitt en krenka langtidscamper. Jeg følte at mine rettigheter som "en av de", var blitt tråkka på.
De fysiske markeringene på Sandstrand hadde ikke bare til formål å vise at "dette er vårt område". De kunne også si: "Vi hviler. Vi vil være i fred", eller for eksempel "Vi er her nå" eller "Vi er bortreist". Et ektepar tilbød seg å presentere meg for et pensjonistpar som lå litt bortenfor deres vogn. "Jeg kan følge deg", sa fruen, men avbrøt seg sjøl etter å ha kastet et blikk mot naboenes vogn: "Nei, de hviler nå". Det sto en nedslått parasoll utenfor naboenes vogn og glidelåsen i døra til forteltet var igjenlukka. Slike mikromarkører var for dem et utvetydig signal om at naboene var utilgjengelige.
Nash sier at markeringen, det vil si tingen, må samhandle med kunnskapen/bakteppet for å produsere et budskap som sender og mottaker oppfatter likt. Eksempel på det var et etterlatt reservehjul. Dette var noe alle campere visste var nødvendig å ha med på biltur (Nash 1982). Det var en markering av privatisering uttrykt i et felles språk. På Sandstrand var dette språket var stort sett så innarbeida, at selv ungene visste hva som var grensa mellom det offentlige og det private. Det var nærmest bare når det kom "fremmede barn" til Sandstrand (som under fotballturneringa), at budskapet ikke ble lest slik det var tenkt fra avsender. (Og mellom meg og tyskerne). Et ektepar i 50-årene ropte skarpt til noen barn som kom springende gjennom hekken mellom deres og naboens vogn. De hadde også opplevd at unger sprang over plattingen framfor vogna, fortalte de med indignasjon, og tilføyde: "Det skjer under cupen. Ungene her vet hvor de skal gå". Eksempelet viser at koder nedfelles i fysiske rammer. Som Bourdieu (1996) og Löfgren (1994) så påpeker Gullestad dette:
"Oppdragelsen ligger i den romlige utformingen, i gjenstander og i bruken og plasseringen av dem og boligen" (Gullestad 1989:52).
Mange hadde lagt ganske mye arbeid i å gjøre det trivelig rundt vogna: "Det var sandørken her da vi kom", fortalte ei dame. "Gresset er transplantert, vi har henta det på Heia og fylt det i bilene. Vi har kjøpt gjødsel og kalk og fått det til å gro". De hadde fått plasseieren til å legge ei stripe asfalt, i tillegg til at de hadde kunstgress framfor plattingen. To enker hadde anlagt blomsterbed og en kjøkkenhage med litt salat og gressløk: "Vi har bært sand ut i haugevis og har planta til alt. Vi har tatt med tagetes hjemmefra og funnet prestekrager i veikanten som vi har planta her. Noe har vi også sådd hjemme, drevet det opp og tatt det med. Vi har tatt vare på små gresstuster og planta ned. Den ene sto med ei lita gresstue i handa. For meg så den vissen og livløs ut, men hun har sett liv i ei rot, og planta den ved siden av gressløken.
I løpet av sesongen var det stadig flere som bygde permanente anlegg, eller forbedra det de hadde. Det gikk nesten ikke en dag uten at en kunne høre hammerslag. Det var flest uteanlegg på de mest populære plassene; det vil si der det var mest sol og med en viss plass rundt vogna som kunne gjøres privat. En forklaring på hvem som bygde rundt vogna, fikk jeg fra ei 60-årig dame. Hun mente det hadde sammenheng med om folk var sammen med noen eller ikke. Var de alene (og da mente hun kun paret), ble det gjerne ikke uteanlegg. Selv holdt hun og mannen til i ei klynge på fire vogner. Her hadde de felles grill, (med eget system for å unngå tennveske), båttralle og "-pilkastestativ for mannfolka". Denne sommeren hadde de anskaffa en diger parasoll, og snekra ett bord som kunne tas fra hverandre, da parasollen var for stor til å løftes opp av bordet. Neste år sto det for tur å anlegge varmt vann ute, slik en av naboene nylig hadde gjort. Kvinnens forklaringen kan ha noe for seg. Et eksempel som bekrefta det, var byggingen rundt tre vogner som var bebodd av et ektepar og deres to voksne døtre med familier. Der var det plattinger som gikk fra den ene vogna til den neste og med kort avstand til den tredje.
Bygginga og pyntinga rundt vognene, var ikke bare et uttrykk for å markere territorium, men viste også gleden ved å gjøre det trivelig rundt seg. På campingplassen kom dette til uttrykk på utsiden, i motsetning til i helårsboligene. Fasaden være fattig på detaljer, mens innsiden kan være "nesten ekstremt pyntet" (Gullestad 1989:57). Dette kan sees i sammenheng med de små mulighetene det er til å gjøre noe med campingvognene innvendig. Et annet moment er vognenes private karakter. De tingene vi anskaffer til hjemmet og som vi er stolte av, plasserer vi ikke bortgjemt på et avlukka soverom. Gullestad ser norske kvinner og menns oppussing og dekorering av boligen, som et felles skapende prosjekt:
"Det gir anledning til skapende lek for voksne, kamuflert som alvorlige, nyttige tind som må gjøres" (Op.cit:58).
Sosiologen Gary E. Machlis (1975) kaller slik ikke helt nødvendig virksomhet for "symbolic labour". Han studerte ulike familietyper på amerikanske campingplasser. Det var særlig fedrene i kjernefamiliene som utøvde denne typen aktivitet. De dreiv med vedvarende utbedring av telt og vogner etter at det strengt tatt nødvendige for å få tak over hodet, var unnagjort. Mannfolkenes plattingbygging på Sandstrand kan også karakteriseres som symbolsk arbeid.
Den svenske etnologen Anette Rosengren er opptatt av pyntens symbolske innhold. Gjenstandene som beboerne i en svensk bygdeby dekorerte sine hjem med, hadde ikke primært en estetisk verdi, men var med på å uttrykke opplevelser og utviklingsfaser i familiens liv (Rosengren 1991:56). Også på campingplassen gjenspeiles minner gjennom familiebilder på veggene, ei lampe kjøpt under en ferietur i Sverige og gjennom den stadige utbedringen av vognene og uteområdene.
Krogh har fokusert på menneskets handling i, og tilknytning til landskapet. Han kaller en slik betydningsskapende omgang med omgivelsene for landskaping, og eksemplifiserer med hytteeiernes arbeid med jordtilførsel, planting og terrassering (Krogh 1995). Grimstad beskriver lignende virksomhet fra hytteøyene (Grimstad 1990). Som vist, så ligger ikke (enkelte) campere på Sandstrand noe tilbake i sin iver i å gjøre det trivelig rundt seg, og har fantasifulle måter å gjøre det på: "Vi tar hagen med oss", forklare ei som fylte bilen med potteplanter om våren, og tok de med hjem igjen når sesongen var over. Aktiviteten viser dessuten det dynamiske ved utformingen av boligen og området rundt.
Selv om mange på Sandstrand bygde og pynta rundt vognene sine, så gjorde slett ikke alle det. Noen camperne tok ut sin sammenleggbare stol og satt den på gresset framfor vogna, og slo den sammen igjen når kvelden kom. To pensjonistpar som var på plassen det meste av sesongen, artikulerte ivrig at camping skulle være enkelt. De hadde mange kommentarer om de som var i stadig byggeaktivitet, og fleipa særlig med et tilbygg som vokste fram en meter over bakken, med tak, vegger og bueganger. En familie som så camping som en mellomperiode før de fikk råd til å skaffe seg båt, var fornøyd med å ha det enkelt. Denne enkelheten, på samme måten som den pynta stilen, var konsentrert til spesielle områder av plassen, og kunne opptre selv om camperne hadde vært på plassen gjennom en ti-tolv år.
Om det noen steder var tett i tett med levegger, så bygde så å si alle sin egen. Veggene var ikke felles som et gjerde mellom to hager. Grimstad (1990) forteller om et lignende fenomen fra Hytteøyene. Her var det hekker som lå "skulder ved skulder" med en smal sti i mellom. Dette hadde sammenheng med reguleringsbestemmelser som sa at det skulle være mulig å gå rundt hver enkelt hytte. På Sandstrand var det ikke et slikt regelverk. Jeg anser det å bygge sin egen levegg, som en måte å befeste den private enheten. Å ha sin egen levegg og sin egen platting, blir spesielt viktig når så mye er offentlig. Med eget gjerde, trenger man heller ikke å samarbeide med naboen om vedlikehold. Det kan gjøres akkurat når det passer eieren. Å disponere tida sjøl, er viktig i en feriesetting. Det kan også være en måte å unngå konfliktområder, noe som er sentralt når folk bor tett. Gullestad framhever viktigheten av et godt naboforhold fra en eldre bydel i Bergen, hvor det var lydt og tett. Informasjon ble spredt mellom familiene og husene. Åpne konflikter ble unngått og det ble lagt stor vekt på å holde fred og ordne opp for seg sjøl (Gullestad 1978). Slike uskrevne reglene var også virksomme på Sandstrand, og vil bli utdypa i neste kapittel.
Campingplassen er etter manges forestillinger en tett boform. Men hva som er tett, trangt eller nært, er relative begrep. Dette var et tema som i liten grad ble diskutert på Sandstrand, og brakte jeg det på bane, fikk jeg gjerne kommentarer om at "det ikke var trang der de vi ligger". Det hadde kanskje vært trangt der de lå før, eller oppe på sletta, eller iallfall inne på sletta. Grimstad (1990:68) viser at det kommer an på hvor en har sitt ståsted: "Det som fra veien så håpløst tett ut, fortonte seg fra hytta som åpent, usjenert og fritt!" På hytteøyene var det syv-åtte hytter på samme areal som ei gjennomsnittlig norsk hyttetomt (dvs to dekar), mens det på Sandstrand var omlag tre meter mellom vognene. Så om noe er tett eller trangt, er tydeligvis en kontekstuell opplevelse.
Behovet for avgrensning har sammenheng med hvem en ønsker å trekke seg tilbake fra, og hvem en anser å utgjøre sine signifikante andre. Okely (1983) forteller om sigøynerleiren som av planleggerne ble anlagt med tanke på at vognene skulle stå på rekke og rad, slik at alle skulle kunne ha litt privatliv. Dette samsvarte ikke med sigøynernes ønsker og behov. De ville ha vognene stående i en ring, med et åpent felles areal i midten. Planleggerne sørga også for at det var vegetasjon mellom leiren og veien, mens sigøynerne ville ha oversikt over det som skjedde på utsiden, og hogde gjerne buskene ned (Op.cit). Det å tro et en kjenner andres preferanser, er en ganske utbredt foreteelse, og kanskje særlig blant planleggere. En eldre pensjonist på Sandstrand ble spurt om det ikke var flott med den nye støyskjermen mot bilveien, men han syntes det ble innestengt: "Jeg kan ikke følge med lenger".
Dekorasjonene og byggverkene markerte en grense mellom det private og det offentlige på campingplassen, og tydeliggjorde et skille mellom ulike campere. Foruten disse interne faktorene, så var denne aktiviteten med på å gjøre Sandstrand til en severdighet. Campingturistene var en attraksjon for lokalbefolkningen. Ryktet gikk langt utenfor bygda om at en burde dra å se hva som var kommet opp på Sandstrand i løpet av sommeren. "De kommer og ser på apekattene", sa ei av camperne til meg, og vi følte oss passelig beklemte der vi satt. Folk fra distriktet pekte, kommenterte og tok bilder. Her utgjorde de tilreisende attraksjonen framfor de lokale, noe som er omvent av slik turisme gjerne forstås og framstilles.
Temaet "uterommet" har fått en lang utredning, noe som gjenspeiler at livet på campingplassen i stor grad foregår ute i friluft.
Fellesarealene er områder på plassen som ikke regnes som private. Det vil si gangrekkene og åpne plasser mellom vognene som ikke var i bruk, grusveiene, stranda, innkjørselen og lekeplassene. Slike områder ble brukt til ballspill og spaserturer, en prat i forbifarten, og ikke minst til ungenes lek. Andre felles rom var sanitæranleggene og butikken. Enkelte korttidsturister kunne flytte sine campingstoler ut på åpne plasser for å følge etter sola, men langtidscamperne foretrakk å sette seg hos naboen hvis denne hadde sol lenger enn de sjøl, eller de holdt seg til sitt eget område.
Sanitæranleggene var ikke beregna for samvær, men hadde absolutt en sosial funksjon. Der kom en i prat om været eller fikk vite hvordan sentrifuga skulle håndteres så "den ikke kommer over deg" og hvilken dusj som kunne benyttes uten å måtte legge på pollett. I og med at mange gjøremål ble utført utenfor privatsfæren, var det en rekke anledninger som innbød til kontakt. Det kunne være ved skifting av sikringer, under vannhenting og på veien til og fra do(34). Ei dame sa det slik under en av de mange samtalene på toalettet: "Mannen min lurer vel på hvor jeg er blitt av, men sånn er det vanligvis når jeg skal på do, så en bør gå før en virkelig må". Grimstad har registrert en lignende kombinasjon av det praktiske og det sosiale på hytteøyene: "Å gå med søpla, og gå i butikken på Nakholmen, det tar tre timer" (Grimstad 1990:102). For meg som fremmed, var det en fordel at så mye foregikk utenfor den private boenheten. Det gav meg anledning til å bli kjent med folk, og å få avbrekk i en til tider ensom tilværelse(35). Etterhvert kunne også jeg gi råd om hvordan vaskemaskinen og sentrifuga skulle manøvreres.
Noe som befant seg på fellesarealene var trær, eller iallfall skyggen av disse. Dette var opphav til en del diskusjoner. Noen ville fjerne trær som var så store at de skygga for sola, og andre ville beholde de av samme grunn, eller fordi fugler eller ekorn hadde tilholdssted der. En del trærs utseende gav inntrykk av ett kompromiss mellom å ikke skygge, men heller ikke å bli hogd ned. Mange var kraftig amputerte med avsagde greinstubber som pekte i alle retninger, før lauvet spratt ut og kamuflerte det hele.
Campingplassen er ulik det meste i norsk boligbygging, og er kanskje det nærmeste vi kommer en norsk landsby. Den har kvaliteter som etterlyses i norsk boligbygging, jevnfør arkitekt Tore Brantenberg (1996). Han refererer til undersøkelser som viser at trivselen er størst i boområder med kontaktmuligheter, men at disse ikke må innebære forpliktelser. Campingplassen innebærer mye av dette; mye sosial omgang mellom folk på mange ulike samhandlingsarenaer og i ulike intrevaller, men er samtidig et sted der de private enhetene er sterkt markert og respektert. Campingplassens kvaliteter har ikke vært framheva i norsk byplanlegging, noe som kanskje har sammenheng med at denne bo- og ferieformen bryter med mange borgerlige prinsipp.
Den bryter med idealet om avstand og ensomhet, som gjenspeiler seg i norsk boligbygging med eneboliger(36) i god avstand fra hverandre. Bourdieu påpeker makten og prestisjen som ligger i det romlige, i utbyttet av å oppta plass, kombinert med muligheten til å holde avstand. Han eksemplifiserer med det attraktive ved romslige leiligheter med "god utsikt" og engelske herregårder med store parker rundt (Bourdieu 1996:154). Campingplassen og vogna bryter også med det borgerlige sluseprinsippet, som har til hensikt at folk ikke skal tape ansikt ved å være vitne til andres privatliv (Löfgren 1994)(37). Både inne i selve vogna og i sanitæranleggene blir man visuelt og auditivt konfrontert med andres intime liv. Camping avviker fra prinsippet om at alt skal ha sin faste plass. Gjenstander settes sammen som ellers holdes strengt adskilt. Dette kommer særlig til uttrykk i forteltet. På campingplassen gjelder det andre koder for orden og uorden, klassifikasjon og kategorisering enn i helårsboligene (jevnfør Douglas 1997).
Kapittelet ble innleda med Carsten og Hugh-Jones (1995) som var opptatt av det nære forholdet mellom hus og kropp. Eksemplene i deres bok er fra ikke-vestlige samfunn, og viser at det er flere enn nordmenn som har et nært forhold til boligen sin selv om det ikke uttrykkes i tapetlengder eller møbelkjøp. Denne nærheten i tenkemåte gjenspeiler seg i vestlige barns tegninger av en bolig som et ansikt med øyne (vinduene) og munn (døra). Et hus er ikke bare en bygning, men en sosial gruppering og et kulturelt konsept (Carsten og Hugh-Jones 1995:45). At dette også gjelder for en campingplass, skulle denne gjennomgangen ha vist.
I neste kapittel vil det bli fokusert nærmere på den sosiale omgangsformen som utspiller seg innenfor de rammene som her er beskrevet. Dette kapittelet har fokusert på de fysiske gjerdene. Det neste vil ta for seg de immaterielle.
Campingplasser flest gir et ensformig førsteinntrykk med sine hvite vogner oppstilt på rekker, men en skal ikke ha vært lenge på Sandstrand før forskjeller framtrer. Forskjellene viser seg i ulike stilarter som knyttes opp mot grupperinger på plassen. Antropologien som fag, har som et av sine sentrale tema vært opptatt av hvordan folk danner enheter som skaper identitet og tilhørighet, og hvordan slike forskjeller uttrykkes. Slik tilhørighetsmarkering og grenseoppgang kommuniseres på mange nivåer, fra et makronivå som nasjonsdannelse (Anderson 1991) til subkulturelle undergrupper på mikronivå (Krogstad 1986). På en campingplass medfører de spesielle boligforholdene en omfattende fysisk nærhet til naboene. Det er mange mennesker samla på et ganske lite område hvor det sosiale samværet er en viktig ingrediens ved oppholdet, og den private sfæren hvor en kan trekke seg tilbake, er begrensa i forhold til helårssamfunnet. Tilstedeværelsen og tilgjengeligheten blir nærmest total. På et slikt sted blir det spesielt viktig å danne hånterbare samhandlingsenheter, det vil si å skape et skille mellom mennesker som ønsker å ha et nært forhold til, og de som en vil distansere seg fra, og å kommunisere dette budskapet utad. Forrige kapitel omhandla de fysiske markeringene av det private. I dette kapitelet vil jeg se nærmere på de sosiale og symbolske markeringene av utilgjengelighet.
Campingplassen gir stor anledning til kontakt, men byr samtidig på mange muligheter til å regulere denne. Utformingen av plassen med tydelige markeringer av et privat backstage, og en omgangsform hvor både uttalte og subtile signaler gir rom for å trekke grenser rundt store og mindre enheter, var med på å fremme kontaktavgrensing. Grensene dannes rundt personer og situasjoner, men dette foregår alltid på et sted, det er knytta til enn lokalitet. Som Bourdieu ganske fornøyelig sier det;
"Menneskene er på samme måte som ting situert på et sted (de er ikke forsynt med en evne til å være flere steder på en gang), og de opptar et sted (Bourdieu 1996:150).
Det å danne og kontrollere et privat rom rundt seg, kalles av Hall (1959) for territorialitet. Sissel Saugestad bruker begrepet territorialitet i en mer avgrensa betydning enn han. Territorialitet er i følge henne ikke bare å privatisere ett område. Det må også være samsvar mellom områdets sosiale og geografiske grenser. Hun knytter betegnelsen opp til situasjonen i Nord-Irland, hvor mennesker som tilhører samme gruppe, etablerer segregerte boområder (Saugestad 1982). En dyptgående prosess av samme slag som medfører isolering av "de andre", kaller Cato Wadel for ghettoisering. Han beskriver to bygder som utenfra ble betrakta som ett lokalsamfunn, men hvor disse to grupperingene innad til stadighet kom med negative utsagn om hverandre (Wadel 1991:170).
Den aktive markeringen av forskjeller innenfor campingplassens gjerder, dreier seg om å danne grupper av signifikante andre. Det utvikler seg spesielle sosiale koder når folk bor tett, og det å si ifra om at en vil være alene, både direkte og ved rett og slett trekke ned glidelåsen til teltet, ble ikke ansett som uhøflig. Dette står i en viss kontrast til de avstandsskapende strategiene i det norske helårssamfunnet, jevnfør Benneche Osvolds avisartikkel (se neste side). På Sandstrand var det en del av en felles moralkodeks å ta slike forholdsregler, men dette innebar også varhet for andres signaler: "De som ligger nært hverandre, vender seg til måter å leve på". Dette har nok sammenheng med at denne boformen er så forskjellig fra den tilværelsen camperene har resten av året, hvor andre koder for å overholde "privatlivets fred" praktiseres.
Inger Altern var i sine drabantbystudier på slutten av 1970-tallet opptatt av etablering og avgrensing av kontakt. Hennes beskrivelser og analyser gir mange assosiasjoner til campingplassen som ramme for samhandling. Både på campingplassen og i blokkene bor folk tett på hverandre, og en del gjøremål og aktiviteter legges til fellesrom. I drabantbyblokka er vaskekjelleren inne og gressbakken ute fellesområder for beboerne. Hun kaller plenen mellom blokkene for en uformell og uforpliktende møteplass. Det samme kan langt på vei sies om campingplassen. Haugen ser det å forvalte utilgjengelighet som en ressurs. Det er like viktig å kunne koder og teknikker for å begrense kontakt, som å åpne for samvær (Haugen 1978A og B, og i Haugen/ Holtedahl 1980).
Også Fredrik Barth har vært opptatt av hvordan den sosiale samhandlingen påvirkes av det fysiske miljøet. Han har beskrevet samværsformene i samfunn i Midt Østen hvor folk levde tett innpå hverandre, og hvor kodene for hva som var akseptabel adferd var ganske rigide etter våre standarder. Han har gjort en komparasjon av beduiner som bodde i telt, og pathaner som hadde permanente boliger. Blant begge folkegruppene var det viktig at menn ikke tapte ansikt ovenfor andre menn, og da særlig sin far. Problemet forsterka seg når en mann måtte forholde seg til kvinner i sin fars nærvær og da særlig til sin kone Det var umandig å vise at en hadde et nært forhold til en kvinne. Dilemmaet ble løst ved å skille mellom sfærer for menn og kvinner. Pathanmennene løste rollekonflikten ved å oppholde seg i egne mannshus det meste av døgnet. For beduinene som bodde i telt, lot problemet seg ikke løse ved fysiske avgrensninger. De gifte beduinmennene håndterte dilemmaet ved å late som om ektefellen var en fremmed hvis faren var i nærheten.
"Mønsteret bygger først og fremst på ritualisert unnvikelse og fiksjoner" (Barth 1994:72).
Vi har ikke de samme sosio-kulturelle kodene for adferd i vår del av verden som i Midt-Østen, men "vi har våre metoder" for å vise at vi vil avgrense vår omgang med andre, og disse kan variere mellom ulike miljøer. Journalist Sissel Benneche Osvold har en ironisk, men treffende beskrivelse av strategier for å formidle avstand på Oslos beste vestkant:
"Et løftet øyenbryn, et lite nikk, en krøll på venstre munnvik, et tilsynelatende vennlig "god aften", er koder som ikke skal tolkes som innledning til nære vennskap, snarere som enn oppfordring til å vedlikeholde passende distanse" (Dagbladet 12.5.1995).
På en campingplass hvor tilgjengeligheten er så omfattende, blir kodene for å regulere samvær sentrale. Det er ikke bare fysiske gjerder og gjenstander som benyttes for å markere det private.
"Ved hjelp av symbolske gjerder formidlet via avstandsskapning kan en person avgrense seg fra uønskede samværespartnere uten verken å avvise dem direkte eller å måtte samhandle med dem som er ulike" (Gullestad 1989:119).
På Sandstrand ble ulike strategier praktisert for å differensiere mellom grupper, og for å danne avgrensbare samhandlingsenheter. Beskrivelsen av denne oppdagelsesprosessen for å avdekke slike mønstre, starter i de ytre sirklene og beveger seg innover mot den minste, men mest sentrale enheten; familien.
Campingstudier har ikke i særlig grad framheva det mangfoldet som utspiller seg på slike plasser, men har sett på differensiering i ulike former for camping for ulike typer campere (West/Patrick 1982, Hornsby-Smith 1973). Ytterkanten av dikotomien var "vill-camping" i skog og fjell, kontra tre-stjerners campingplasser med dusj og minigolf. I den bygda hvor Sandstrand lå, var det tre campingplasser, og alle hadde sitt særpreg. Men det var verken de sanitære forholdene eller "befolkningstettheten" som utgjorde forskjellene.
"Bibelcampingen" var åpen kun i skoleferien. Campere var samlet rundt forkynnelse som et felles prosjekt. Soling og bading var sekundært, men neppe uvesentlig. Også på "Kvitsand" var sesongen kortere enn på Sandstrand. Eierne av plassen sto for utforming og planløsning og det var i liten grad anledning for individuelle løsninger rundt vognene. Det var ingen stasjonære levegger eller private blomsterbed der, men derimot velpleide hekker mellom vognene og rundt søppelstativene. Plakater opplyste om at sykling og rulleskøytebruk var forbudt, og at ballspill skulle foregå på egne baner. Mange mente at reguleringene på Kvitsand gikk for langt og at de derfor valgte Sandstrand. På Kvitsand var det ikke engang lov å ta seg en øl foran eget telt, ble jeg fortalt. Disse tre campingplassene med sine ulike regelverk, åpningstider og målsettinger, trakk til seg brukere med ulike ønsker for sin fritid og ferier.
Selv om det var en del fellestrekk blant camperene på Sandstrand, så oppdaga jeg snart at det var forskjellige miljøer og stilarter innenfor campingplassens gjerder. Betegnelser på forskjellige områder av campingplassen tydeliggjorde skiller mellom "her og der", og "de og oss". Navnene var mer eller mindre offentlige, og noen opptrådte bare i kortere perioder og i egnere kretser. Det mest synlige, og den mest uttalte differensieringen gikk mellom Sletta og Stranda, men det var også andre områder av plassen og grupperinger blant campere som hadde egne betegnelser og oppnavn. Mange hadde et sterkt forhold til akkurat det stedet på campingplassen hvor de lå, og en tilsvarende skepsis til andre områder. Denne differensieringen er en måte å danne håndterbare samhandlings-kontekster.
Benevnelsene "Sletta" og "Stranda" sier mye om de fysiske omgivelsene de var opphav til. Det var vanskelig å skille mellom bruken av betegnelsene som egennavn eller som områdehenvisninger. Andre betegnelser på områder hvor det var en viss samstemmighet mellom den geografiske utformingen og navnet, var "Firkanten", "Hagen" og "Oppe i hjørnet". Asfaltveien som gikk i ei sløyfe på plassen, ble kalt "Rogalandsgata", noe som henspeilte på at plassens beboere i hovedsak kommer fra dette nabofylket. Et område hadde tidligere vært kalt "Slummen", fordi mulige uromomenter hadde vært henvist dit; motorsyklister og ungdomsgjenger. Nå var det to store husvogner der, og beboerne hadde anlagt hager og planta morelltrær. De fleipa med at de skulle hatt prisreduksjon for å ha forskjønna området. To vogner ble kalt "Grusveien En" og "To" av de som eide vognene. Gikk de over plassen, kom de alltid først til "Grusveien En". Hvilken av vognene som var "En" eller "To", avhang om de kom fra den ene eller andre retningen. Et annet eksempel på at folk hadde et lekent og uhøytidelig forhold til betegnelse, var "Sex-gata": "Jeg bor i "Sex-gata" [det vil si i rad seks], men det er den roligste på hele plassen", fortalte en mann.
Noen menn nede på stranda spurte meg: "Hva sier de oppe på Sletta, de som har gjerder og klipper plenen med saks?" Utsagnet og spørsmålet viste at det ikke bare ble tenkt i dikotomien Sletta og Stranda, men at avstanden også ble praktisert. Jeg ble her brukt som formidler av informasjon mellom grupper som hadde lite med hverandre å gjøre, og fortalte at de på Sletta likte seg godt der de var. De syntes det var for mye sand og vind nede ved sjøen. Informasjonen ble møtt med fornøyde smil: "Ja, la de bare tro det, så kommer de ikke hit ned!" "Folk spør om det ikke alltid blåser her nede, men det plager ikke oss. Det kan være godt med vind. Det kan bli forferdelig varmt oppe på Sletta". En av mennene fortsatte "Kunne ikke tenke meg å bo der. Det er som å bo i rekkehus. En kan ikke fise uten at naboen hører det".
De som holdt til på Sletta sa: "Nede på Stranda er det sand overalt, en tygger den". Men Sletta var heller ikke et entydig begrep: "Jeg ville ikke vært midt i. Hadde fått klaustrofobi, da hadde jeg blitt gal", sa ei som lå i ytterkanten av plassen. "Det er friere på denne siden her, rett og slett", sa en som hadde vogna plassert inntil Rogalandsgata og med furutrær og offentlig vei bak vogna. De som lå inne på Sletta, så fordelen i å slippe det stadige tråkket av folk forbi vogna. Et par sa: "Det er rolig her. Bare de som holder til i gata". En annen familie i det samme området, sa: "Her har en ikke trafikk, biler, og folk som går eller sykler forbi. Det kan bli mye nikking ute ved veien. En kan ikke sitte der å se sur ut".
Skillene som skapes mellom Stranda og Sletta, eller mellom "de ute ved veien" og "vi her inne" framkommer ved å nedtone fellestrekk og overkommunisere ulikheter. Anthony Cohen påpeker at folk danner tilhørighet til en plass eller en gruppe ved å fokusere på indre likheter og kontrasterer dette til "de andres" måte å leve på. Identitet knyttes til et sted, og gruppa deler en tro på at den er forskjellig fra andre. Han kaller denne grenseoppgangen for en symbolsk konstruksjon av community (Cohen 1985). På Sandstand ble forskjellighet tydeliggjort gjennom navn på områder, på grupperinger og som oppnavn på enkeltpersoner, samt nedfelt gjennom forskjellige stilarter på plassen. Det finnes utallige måter å uttrykke forskjellighet, og antropologien har fått fram hvordan dette gjøres med utgangspunkt i etnisitet (Barth 1969), klassetilhørighet (Bourdieu 1996), eller gjennom ulike gruppers drikkevaner (Douglas 1987). Antropologistudenten Svein-Hallvard Jørgensen har gjort en studie av australske ungdommens organisering av virkeligheten med fokus på rullskøytegutter. Han forklarer at det ikke bare var skomerket som signaliserte om en gutt var med i gjengen. Skoene måtte i tillegg være slitt på riktig måte, noe de ble ved aktiv bruk. Han kaller disse subtile symbolene for mikromarkører (Jørgensen 1995).
På Sandstrand er det mer eller mindre tilfeldig hvor folk plasserte vogna når de ankom første gang. Det avhang av hva som er ledig, og hvilke preferanser folk hadde. Flere av dem som lå ved stranda, fortalte at det var venteliste for å få plass der. Noen hadde flytta vogna en eller to ganger før de fant sin drømmeplass: "Vi lå lenger oppe i fjor, der var det aldri et vindpust. Det er så idyllisk og fint her, vi ønska oss litt lenger ned mot stranda. Og toalettene er nært" (Denne familien hadde tre småbarn, og kort avstand til toalettet blir da viktig). Et ektepar følte at de hadde tråkka inn på andres enemerker der de først hadde slått seg ned: "Det er fredeligere her, enn midt oppe på sletta. Vi har prøvd det, men ikke i mer enn en måned. Følte at alle så på oss, vi følte oss som inntrengere. Det er mer privat her i skogkanten". Utsagnet viser en varhet for avstandskapende signaler. Om det i dette tilfellet var en oppfattelse av budskapet i tråd med avsendernes intensjon, er vanskelig å si noe om.
Strategier for å holde avstand og opprettholde håndterbare fellesskap var registrerbare på flere nivåer; mellom enkeltpersoner, og i store og små grupper. Foruten skillet mellom Sletta og Stranda, ble det også framhevet forskjeller mellom "de og oss" i mindre grupperinger.
Grupper ble identifisert ved hjelp av oppnavn. "Bjølseth-gjengen" henspeilte på en gjeng som har campingvogner av dette merket. "Viking-gjengen" hadde vært tilknytta denne fotballklubben. Noen av de som var mest ivrige med å pynte rundt vognene, ble også definert som en egen gruppering: "Det er de som er der oppe, "De fine" som vi sier. Det er en klikk for seg sjøl. De skal liksom overgå hverandre med møbler og sånn. Andre er mer normale". "Dynasti-gjengen" var en annen betegnelse på den samme gruppa. Alle hadde de levegger i buemønster, lykter og masse blomster. Ei sa: "De skifter puter [i hagestolene] og gardiner hvert år, det skal alltid være siste mote". Å skille seg ut på denne måten, var opphav til omtale: "De i hjørnet, det blir litt for mye. Det blir folkesnakk av det. En lurer på hvordan de har det hjemme, når de har det sånt her. Det blir overdrevent fint". De som hadde husvogn, bygde gjerne anneks, boder og verandaer, noe som ble flittig kommentert: "Det er helt overdrevent det de holder på med. De har mista hemningene, det blir aldri stort nok". Den første som skaffa seg ei slik vogn, fikk tilnavnet "Greven".
Det rådde et likhetsideal på plassen som "Dynasti-gjengen" og "Greven" tydeligvis hadde brutt. Å skille seg ut på den måten, ble sett som et uttrykk for å være annerledes ved å være "fin på det". Samhandlingsenheter dannes gjerne ved at folk opplever at de har noe felles. Samvær forutsetter en viss homogenitet, i følge Gullestad og det å "passe sammen" bygger på overlappende regler og forventninger (Gullestad 1989:115). Likhetstrekk kommuniseres gjennom tegn som på campingplassen materialiserer seg blant annet i hvite bølgeforma levegger og hageskulpturer.
Ei dame i 40-åra gav et positivt bilde av "Dynasti-gjengen", men fortalte at hun hadde blitt "advart": "Du må ikke rote deg inni de fisefine der", hadde en venn sagt. Hun fortsatte: "Men det er ei innside, og ei ytterside. Vi har mye sosialt og kjekt i lag". Hun fortalte om et inkluderende vennskap hvor hun som enslig hadde fått mye praktisk hjelp: "Han [en campingnabo] er en reser til å trekke telt. Og han bygde gjerdene hjemme, og monterte de her. Jeg har lånt mennene deres til å danse med. Det har vært fantastisk, det har ikke vært sjalusi. Denne inkluderinga av ei enslig i en gruppe med par, opplevde jeg som et unntak. Jeg fikk også høre om en yngre enkemann med barn. Det ble vektlagt at de fortsatt var en del av ett tett fellesskap etter at kona død: "De tar seg godt av han". Ved å framheve inkluderingen, sies det at dette ikke var en selvfølge.
Foruten en verbal stratifisering på gruppenivå, så var det også en regulering av kontakten i mindre fora. Jeg funderte en del på hvordan de klarte å holde avstand til sine naboer uten å være uhøflig. En strategi var å gå rundt å prate, stoppe opp, slå av noen ord, men ikke sette seg ned og heller ikke innby andre til å sette seg ved eget telt. Grimstad forteller at på hytteøyene i Oslofjorden var det regelen, framfor unntaket å ikke sette seg ned for en prat: "Hvis jeg går og snakker med den naboen her, eller går over til Mats eller Morten, så står du der, du setter deg aldri ne` alså" (Grimstad 1990:88). Hun kaller det å meste slike samhandlingsstrategier for en opplæring i det å bo tett. En familiemann på Sandstrand verbaliserte dette bevisste ønske om å holde avstand på følgende måte: "Enkelte rundt her holder sammen fra de slår opp øynene, til de legger seg. Det klarer ikke vi, vi liker å være litt for oss sjøl. Men vi kjenner alle rundt her, og jeg liker å gå litt rundt å snakke med folk". Ved å "gå litt rundt å snakke med folk" kunne han ha ganske mye kontakt med andre, men samtidig regulere omfanget av kontakten. Mannen (som hadde vært på plassen fra 1984) gav også et annet eksempel på måter å gjøre dette på: "Jeg sier ikke ja til pils som blir bydd meg. Jeg kan si ja om formiddagen, når jeg hjelper til, og da blir bydd en øl, men ikke når jeg for eksempel går rundt for å se etter ungene. Da sier jeg nei takk, og sier kanskje at jeg skal kjøre senere på dagen. Jeg vil ikke ha en masse mennesker som skal komme hit og ha noe igjen, jeg holder litt stramt på at det ikke skal gli ut. Jeg stopper og preiker, men prøver å begrense den indre kretsen, dem jeg holder sammen med på kveldstid".
Det var tydelig at gjensidighet var nøkkelen både til å inngå og unngå kontakt. Den som gav mye, fikk mye, og omvendt. Bød noen meg en stol og en kaffekopp, gikk jeg lettere tilbake dit en annen gang, og jeg inviterte dem på kaffe ved en annen anledning. Den franske sosiologen Marcel Mauss var i begynnelsen av dette århundre opptatt av å analysere gaven, det vil si utvekslingen av gjenstander, av høflighet, selskapelighet, tjenester eller fester. Han framheva at det ligger en kraft i gaven som gjør at mottakeren føler seg forplikta til å gi noe tilbake (Mauss 1995). Det er relasjonen mellom giver og mottaker som er viktig, og ikke selve gjenstanden. Å gi oppmerksomhet eller en ting, skaper et bånd mellom personene som kan oppleves som en byrde eller en glede. Dette båndet uttrykkes gjennom talemåter som takknemlighetsgjeld.
På en campingplass hvor folk lever så tett innpå hverandre, blir det å være lydhør ovenfor andres grenser for kontakt, betydningsfullt for at samværet skal gli uten konflikter. Marshall D. Sahlins kaller en slik gjensidigheten for balansert resiprositet. Balansen medfører at ingen av partene havner i takknemlighetsgjeld eller å får uønska forpliktelser. De andre formene er generalisert og negativ resiprositet. Sistnevnte innebærer å få noe for ingenting, det vil si juksing. Ved førstnevnte er det sosiale båndet viktigere enn tidspunktet for gjenytelsen (Sahlins 1972). Spesielt i ytre, men også i indre sirkler ble balansen vektlagt, noe som tydelig ble utspilt i forhold til alkohol. Folk holdt seg sjøl med drikkevarer når flere var samla: " Alle holder seg med sitt. Skal jeg ha en dram til, går jeg hit og blander meg en ny en. Det koster såpass mye", fortalte en. Dette så jeg også praktisert. En gjeng på fire par satt ute en fredagskveld. Nå og da gikk en av mennene til egen vogn, og kom tilbake med et par ølflasker til seg og partneren. Det ble og passa på at det ikke var den samme som spanderte kaffe hele tida: "Nå har du kokt så mye, så i morgen koker jeg". Noen tok med seg egen kopp med kaffe i eller tv-kanne til naboens kaffebord.
At gaver kunne være opphav til bekymringer, fikk jeg demonstrert ved en anledning. Et pensjonistpar var ganske bestyrta over at de hadde fått en presang etter at de hadde slutta med vintercamping etter 17 sesonger: "Det var ikke rettferdig. Det var andre og som hadde slutta, og ikke hadde fått gave". Gaven voldte dem tydeligvis mer bekymring enn glede. Ubehaget ble ikke mindre av at de ikke hadde mulighet til gjenytelse, siden det var en avskjedsgave de hadde fått. Ei dame fortalte om en episode hvor en nabo ba om å låne et par smertestillende tabletter av henne. Vedkommende kom tilbake kort tid senere og ba om ti tabletter til: "Det var ekkelt. Sjøl har jeg aldri lagt meg oppå noen". Vedkommende følte tydeligvis at hun ble utnytta, og hadde ved siste anledning sagt i fra at dette ikke måtte gjenta seg. Ordbruken hennes betoner det nærmest fysiske ubehaget som oppstår når noen kommer en nærmere inn på livet enn en ønsker å slippe dem. Det er dessuten et eksempel på negativ resiprositet, og illustrerer det krenkende ved å ikke overholde den fine balansegangen mellom nærhet og avstand.
På en plass som Sandstrand, hvor de samme menneskene kommer tilbake år etter år, og med stor grad av fysisk tetthet, er det nærmest ingen grenser for hvor mange man kan bli kjent med. De som hadde vært på Sandstrand lenge, sa også gjerne; "vi kjenner alle". Dette er en talemåte som ikke beskriver de faktiske forholdene, men henspeiler på at folk har ganske god oversikt over plassens beboere. Noen omgås daglig, andre nikkes det til, og noen er ukjente. Det oppstår indre og ytre sirkler. Den omfattende kontaktetableringsmuligheten, det vil si tilgjengeligheten, ser jeg som en medvirkende faktor til behovet for å holde avstand og skape avgrensa fellesskap.
Haugen betegner plenen utenfor blokkene som et allment tilgjengelig oppholdsrom (Haugen 1980). Det samme gjelder i prinsippet for en campingplass selv om den er privateid. Begge steder er det allikevel uskrevne regler om at ikke hvem som helst kan benytte plassen. I et borettslag forutsettes det at det ikke er andre enn beboerne (og deres eventuelle gjester) som drikker kaffe sin på plenen. En campingplass er heller ikke stedet for tilfeldige forbipasserende å innta sin lunch. På Sandstrand var det ingen benker som innbød "alle" til å sette seg, men det ble danna mange små private "kaffegrupper" som fulgte det samme mønsteret for samhandling som på borettslagenes plen: Det som samla folk var ikke arbeidsoppgaver og nødvendige gjøremål, men behovet for selskap og hygge.
Foruten avgrensninga i hvem som hadde adgang, var det også en begrensning på hvilke tema som det var aktuelt å ta opp. Hverken borettslagets eller campingplassens plen er stedet for intime betroelser og dype engasjement. Temaene for samtalene på Sandstrand var ganske uforpliktende. Det ble (selvfølgelig) snakka om været, og om hvem var kommet eller dratt, om egen og andres helse, om barnebarn og om praktiske gjøremål. Et tema som ble ivrig diskutert, var en debatt som gikk i norske aviser sommeren 1996: Var det lov å la ei campingvogn stå permanent på en og samme plass uten å betale kommunale avgifter og eiendomsskatt? Var det påkrevd med nabovarsel for mindre bygg som plattinger og levegger, og hva med de isolerte tilbyggene med vegger av treverk, dører og vinduer? Noen av camperene på Sandstrand begrunna sin skepsis mot husvogner og tilbygg med utgangspunkt i denne debatten: "Å bygge anneks på husvognene, har ingenting med camping å gjøre. Myndighetene må reagere". Frykten var at dette skulle medføre en beskatning som ramma alle langtidscampere.
En strategi for å fremme samhold, er å unngå konfliktskapende emner;
"det som partene har felles (likhet) framheves, og det som skiller dem ad holdes taktfullt utenfor samhandlingen" (Gullestad 1989:117).
Haugen forteller at enighet om tilbakeholdenhet i kontaktutdypinga bidro til fellesskapsetablering. Ingen forventa at en samtale utenfor blokkene skulle følges opp av en invitasjon inn i leiligheten (Haugen 1980). Det uforpliktende i omgangsformen var også tilstede på Sandstrand. Gullestad (1984) framhever i boka "Kitchen Table Society" viktigheten av å ikke bli oppfatta som påtrengende. Dette kunne gjøre at en ble satt utenfor det sosiale fellesskapet som de unge mødrene hadde sammen. For å være deltaker i det sosiale samspillet må en kjenne balansen mellom nærhet og distanse og de sosiale mikromarkørene som uttrykker denne. Også på campingplassen var det klare grenser for involvering. Det var en hårfin likevekt mellom aksepterte vennetjenester og det å være innpåsliten; "å legge seg oppå noen".
Alle på Sandstrand (med unntak av døgnturistene som langtidscamperne stort sett ikke forholdt til) utgjorde et fellesskap, -en ytre sirkel. Dette fellesskapet var avgrensa fysisk av selve campingplassens utstrekning, og verbalt med utsagn som: "Vi som ligger fast på Sandstrand". Dette store fellesskapet ble i liten grad påpekt. Camperene var mer opptatt av det som knytta dem sammen i mindre fora; de indre sirklene bestående av slektninger, nære venner eller campingnaboer. Det var også en omgangsform mellom de indre og de ytre sirklene: "Ja naboen her, det er ikke bare hilsestadiet heller. Vi tar vare på hverandre, og har felles strøm, men vi har ikke den daglige omgangen". "Hilsestadiet" medførte ingen involvering, men man hilste ikke på alle heller, men på dem man hadde sett gjentatte ganger: "Vi blir på nikk med flere og flere, år for år" sa en, og fortsatte: "En kan ikke ha omgang med alle heller, det blir for mye".
Det uforpliktende forholdet mellom camperene ble understreka av at personnavn i liten grad ble benytta utenom i de indre sirklene. Jeg la merke til at det ikke var vanlig å håndhilse og presentere seg med navn i møte med nye mennesker på campingplassen. Det ble også brukt en del oppnavn, ikke bare på grupper som nevnt tidligere, men også på enkeltpersoner. Navnene kunne vise til personlige egenskaper som ganglag ("Trippoline"), eller til geografisk bakgrunn ("Haugesunderen", "Østlendingen"). En annen måte å identifisere personer på, var ved hjelp av bilen ("Han med Mazdaen 626") eller til hvor folk lå på plassen ("Kongen på haugen" eller "De ved doen") Det å ikke fokusere på hva folk heter, ser jeg som nok et uttrykk for å holde distanse. Jeg har fulgt opp ved ikke å bruke navn på mine informanter, verken reelle eller fiktive.
I de indre sirklene foregikk det et ganske utstrakt sosialt liv, og med sterkere forpliktelser ovenfor hverandre. Selv om det var uformelt, så krevde det samordning. Ei dame i 40-års alderen var sammen med mann og barn med i et etablert fellesskap: "Vi har rekebord, har grilla laks og hatt felles bespisning. Vi har dratt på bærturer og laga pannekaker også felles. Det er tradisjon. Vi kan finne på sprøe ting, stå opp klokka seks og ha frokost med langbord ute, trøtte og fæle. Vi har bespisning med litt ekstra godt, eggerøre og sånn. Vi gjør det gjerne hvis været er litt dårlig. Det kan spesielt skje hvis vi har hatt fest dagen i forveien. Vi avtaler det sammen kvelden før. Det er kjekt for ungene. Det skjedde mer før. Nå har ungene til vennene blitt større. Vi kunne male ungene, ha saft, is og ballonger, og lage det festlig for ungene". Også den eldre garde møtes til litt mer organisert aktivitet innimellom: "Når noen fyller år, har vi fløtekake og kaffe". En større gebursdagsfeiring var under planlegging. To menn fylte 70 og en 80 år, og dette skulle markeres med bespisning ute.
Et fellesskap av fire vogner hadde gjennom flere års camping sammen, bygd opp et ganske regulert samkvem. De fire parene i 50/60 års alderen var delvis i slekt, delvis kolleger. Et av ekteparene fortalte: "Fredagen kommer vi klokka halv seks og rydder inn. Vi samles og griller. Vi sitter ute så lenge vi kan, til det blir for kaldt, klokka kan bli både tolv og ett [om natta]. Lørdagen drar vi til sentrum, handler og kikker, og kjøper avisa. Mannfolka drar ut for å fiske. De setter garn fredags- og lørdagskvelden, og tar de opp igjen om morgenen klokka åtte. Får de fisk, har vi den til middag. Vi spiser middagen felles, men frokost og kvelds hver for oss [dvs hvert par for seg sjøl]. Vi drikker kaffe sammen, og avtaler hvem av oss som skal holde kake. Det er fast hvem vi er hos [i forteltet] når det er blitt for kaldt til å sitte ute. Ene kvelden er vi i ene vogna, så i neste. Dermed så slipper vi å bruke tid på å diskutere hvor vi skal være". Ekteparet fortalte at de likte å bruke vogna utover høsten, da var de mer alene: "Jeg må si at jeg liker å være bare han og meg. Da får vi gjort ting, for eksempel vaska vogna. Det blir ikke gjort når det er folk. En ligger jo tett på, så det kan være godt å få prøve vogna alene; stå opp når en vil, spise når en vil. En kan jo det når de andre er her og, men når en hører glidelåsen gå ned klokka åtte, halv ni, så...". Ektemannen dro glidelåsen i forteltet opp og ned, og sa med et smil: "Glidelåsen. Det er sommerlyd!" Det å stå opp når de andre står opp, det vil si å regulere sin adferd etter andres, framstilles av dette ekteparet som positivt. De deler et fellesskap. Omkostningene så ut til å være små, og i dette tilfellet tok de igjen det tapte ved å bruke vogna i perioder da de andre i "kollektivet" var fraværende. Antropologene Melhuus og Borchgrevink har beskrevet det motsatte, når kvinnene et sted på vestlandskysten legger husarbeidet sitt opp etter den høye standarden som rår i lokalsamfunnet. Der betales det med isolasjon og bitterhet for deltakelse i det moralske fellesskapet. Utilgjengelighetens signaler sendes der i koder som ikke er gangbare på Sandstrand:
"Ved hjelp av travelhet- som et slags utilgjengelighetens språk" (Melhuus og Borchgrevink 1984:328)
Omgangskretsen for mange økte proporsjonalt med antall sesonger som var tilbrakt på Sandstrand, til den nådde sitt metningspunkt. Noe som begrensa størrelsen på de indre sirklene, var de fysiske omgivelsene. I et fortelt og på en platting er det grenser for hvor mange det er plass til. De indre sirklene besto gjerne av to til seks par. Enkelte par ønska ikke særlig utstrakt omgang med andre enn hverandre: "Alle kjenner alle rundt her. Vi er ikke sånn, vi vil være litt for oss sjøl". Dette pensjonistekteparet var på Sandstrand i sin andre sesong. De hadde vogna plassert inne på sletta nært mange pensjonister som hadde mye omgang med hverandre. Generelt framsto det som at campere med kort fartstid var mest åpen for nye bekjentskaper. Det var gjerne disse som vinka meg bort for en prat, eller som spanderte ei øl. Som så mye annet, så foregikk kontaktetablering på personlig initiativ og i private fora. Det var ingen allment tilgjengelige steder å sette seg ned for å bli kjent. Ei dame som var godt etablert i en gjeng forklarte hvordan nettverk kunne utvides: "Nye kan komme inn, men da via andre i gjengen. Fungerer det, går det greit. Det går gjennom vennskap og kjennskap".
Selv om et par var med i en gjeng som hadde mye kontakt med hverandre, så var det aksept for at de ønska å trekke seg unna av og til. Dette kunne markeres både verbalt og ikke-verbalt: "Vil vi være for oss sjøl, så lukker vi ned glidelåsen, eller vi kan si det: I kveld vil vi være for oss sjøl". Å avvise kontakt på en såpass direkte måte, ble ikke ansett som uhøflig, noe det nok ville hvert etter hverdagslivets norske standarder. Da ringer en gjerne på forhånd og avtaler besøk for å unngå slike situasjoner, eller en serverer med en mer eller mindre sannferdig unnskyldning for å avvise besøket. Er en ikke frimodig nok, så kjeder en seg gjennom slike besøk, eller prøver som Kosmo (1997) å få gjestene til å gå etter ei stund.
Selv om det var få formelle strukturer på Sandstrand, var ikke det det samme som at det ikke foregikk virksomhet som krevde organisering eller planlegging. Denne virksomheten ble organisert privat mellom enkeltpersoner og særlig i de indre sirklene. Manglende fellesarenaer og formelle strukturer, var med på å bygge opp under hver enkelt vogn og dens beboere som den sentrale organiserende enheten. Jeg ble fortalt om en campingplass som var en del av Caravanclub`en, der det motsatte var tilfellet: "Der er det mye organisering. Trompet klokka åtte om morgenen og felles trim. Det er sikkert greit for de som er nye, men...". Dette utsagnet viser en skepsis til gjennomorganiseringen av campinglivet, som de veletablerte på plassen ikke hadde behov for. På Sandstrand var det enkelte aktiviteter for barna, men de gangene min sønn gikk for å være med på strandvolleyball, var det få eller ingen tilstede. Te-dans (barne-disco) ville han aldri prøve, men dette hørte jeg andre foreldre si var populært. Hotellet fungerte ikke i særlig grad som et treffsted for nyankomne. Mange brukte det ikke i det hele tatt, andre var der svært sporadisk, mens enkelte gikk jevnlig sammen med kjente: "Vi pleier å samles enten en masse jenter eller par", fortalte ei. Ei anna sa: "Denne gjengen her går på hotellet, og det gjør vi om fredagen. Ikke på lørdagen, for da er det mer ungt, mer disco". De indre sirklene dekka de flestes behov for aktivitet og samvær.
De som ikke var på Sandstrand sammen med nære slektninger, hadde forholdsvis liten kontakt med sine campingnaboer i løpet av vinterhalvåret. Noen sendte julekort, andre stakk innom en gang eller to i løpet av vinteren eller tok en kaffekopp sammen hvis de møttes på en handletur. "Så har vi venner her, og så har vi venner hjemme", som ei sa det. Jeg ser dette som en form for å forvalte sin tilgjengelighet; å skape et beskytta rom rundt seg selv. Samtidig er det en måte å skille mellom to forskjellige levemåter; helg og ferietid, hverdag og arbeidsliv.
Sandstrand er en "familiecamping" ifølge annonser og brosjyrer om plassen. Familiebetegnelsen ble framheva på oppslag som fortalte at de få ledige plassene i fellesferien var reservert for familier. Hva dette familiebegrepet innebar, var noe uklart, da det var vel så mange enheter tilstede uten barn, som med barn. Det er ikke bare som et empirisk fenomen at familiebegrepet kan framstå som uklart. Antropologen Tian Sørhaug sier at familien er et usedvanlig gjenstridig objekt for definisjoner, men som allikevel alle vet hva er, og som har en grunnfestet verdi i det norske samfunn (Sørhaug 1996:115). Det jeg hadde lest, og tenkt om camping før jeg dro på feltarbeid, hadde gjort at jeg antok at det særlig var barnefamilier som valgte denne ferieformen. Denne myten florerte tildels også blant camperene: "Vi kjøpte vogna etter at ungene ble store og ikke ville være med mer, omvendt av andre". Men bortsett fra i helgene og i skoleferien, var det flest middelaldrende og eldre par som utgjorde innbyggerne på Sandstrand, og det viste seg at en god del hadde skaffa seg vogn i godt voksen alder, og noen i forbindelse med pensjonisttilværelsen.
Jeg har beskrevet organisering av ganske tette fellesskap, og hvordan grensene rundt fellesskapene ble opprettholdt ved hjelp av forholdsvis subtile strategier for markering av tilhørighet og for dikotomisering mellom "de og oss". Den minste enheten og den med de skarpeste grensene rundt, var paret. Grensene var som i vårt samfunn ellers ideologiske(38), men det var og denne enheten som hadde størst mulighet for privatliv, i og med at paret eller kjernefamilien disponerte selve campingvogna.
Paret er en så sentral enhet i vårt samfunn, at den ofte tas for gitt. Holtedahl og Haugen (1980) påpeker at kvinnene i drabantbyen var avhengig av noen ressurser som ikke alle hadde for å få aksept som samhandlingspartner. Denne ressursen var ektemannens livsstil. Den måtte holde seg innenfor de akseptable rammene for støy og uorden. Det Haugen og Holtedahl tok som en selvfølge, var tilstedeværelsen av en ektefelle. Problemet besto i om denne oppførte seg skikkelig. Å være uten en partner hadde store sosiale konsekvenser på Sandstrand, ja såpass store at de fleste som ble enslige, slutta å dra dit (og de som var det i utgangspunktet, valgte som oftest andre ferieformer, eller begynte ikke med langtidscamping før de selv var etablert som par). To eldre enker fortalte at de hadde vært en del av en gjeng da mennene deres levde. Nå deltok de ikke lenger i det parbaserte fellesskapet. Den sosiale viktigheten av å ha en partner, kan illustreres med Levi-Strauss(39) analytiske begrunnelse for incesttabuet: Man gifter seg ikke med sin søster, for da får man ingen svoger. Dvs. ingen å gå på jakt med eller annet som menn gjør i lag (Levi-Strauss 1969: 485). Nå trengte ikke mennene på Sandstrand noen å jakte sammen med, men en fiskekompis eller en å småprate med var god å ha. Enslige hadde ikke ressursen en partner å bidra med til det sosiale fellesskapet, og det oppsto en ubalanse i (bytte)forholdet, noe som medvirka til at de falt utenfor det parbaserte fellesskapet. De enslige ble en anomali som parene ikke helt visste hvordan de skulle forholde seg til, jevnfør utsagnet (i 1. kapittel) fra hun som ikke skjønte hva de enslige gjorde på plassen.
Det at enslige faller utenfor sosiale fellesskap, er ikke noe særegent for en campingplass, men det blir synligere enn i det norske helårssamfunnet. Dette har å gjøre med tilgjengeligheten på campingplassen; det er så lite som lar seg skjule. I tillegg utgjorde de enslige en så liten kategori. Rosengren problematiserer såvidt at livet i den svenske bygdebyen kunne være vanskelig for de som ikke oppfylte familieidealet, og trekker fram de barnløse:
"Tillvaron i Asketorp är uppbyggd kring familjen, hon och han och barnen, och allt som rör stora kollektiv av barn blir -mer eller mindre -allas anlägenhet" (Rosengren 1991:43).
Jorunn Solheim (1995) har i sin studie av plattform- og sjømannsfamilier, fokusert på kvinnens tilstedeværelse som viktig for å oppfatte et hus som et hjem. Verken i mannens fraværs- eller hjemmeperioder var det særlig legitimt for hustruen å forlate hjemmet. Kvinnen nærmest er familien og familien skal framstå som en udelelig enhet. Hennes framstilling viser parforholdet og kjernefamiliens sterke posisjon i vårt samfunn, mens Rosengren får fram at også tilstedeværelse av barn er viktig for at familien skal framstå som en enhet.
Kvinnens sentrale rolle som neksus i familiens sosiale nettverk har ofte vært framheva; de har hovedansvaret for å opprettholde kontakt med slekt og venner (Gullestad 1984, Rosengren 1991). Haugen/Holtedahl (1980) påpeker også kvinnens ansvar for å avgrense kontakt og setter det i sammenheng med at de var mest tilstede. Eller omvendt, som de sier, kvinnene var mest tilstede fordi de hadde ansvaret. Det ser ut til at Haugens og Holtedahls litt underforståtte spørsmålsstilling om kjønn og tilstedeværelsens betydning for kontaktregulering, har mye for seg. Jeg kunne ikke registrere at menns ansvar på Sandstand var mindre enn kvinners, verken når det dreide seg om å etablere eller å avgrense samvær. En campingplass skiller seg ut fra det hjemlige boligområdet også på dette punktet: Menn er tilstede i like stor grad som andre familiemedlemmer. Ingen drar bort for å gå på jobb, på skole, på trim eller annet som hverdagslivet er fylt med. Denne samlingen av familien ble også framheva som en av fordelene med camping: "Hjemme så gjør han en ting, og jeg en annen, og ungene springer avgårde. At familien skal få være sammen på en annen måte..., det er mye derfor vi gjør det", fortalte ei dame med mann og tre barn. Menn som kvinner satt gjerne og snakka sammen, to og to, eller i større kjønnsblanda grupper. Ei eldre dame klagde ved en anledning over ektemannen som ble sittende å prate ved kaffebordet, istedenfor å hjelpe henne med å sette varene på plass inne i vogna. Et eksempel på mannens ansvar for å begrense omgangen, var han som bevisst sa nei til pils han ble bytt for å ikke utvikle en sosial relasjon. Denne nærmest kontinuerlige tilstedeværelsen av begge kjønn, på samme arena, var medvirkende til at enslige lett falt ut av campingplassens sosiale liv.
Mennene på Sandstrand (unge, middelaldrende og eldre) hadde ikke bare ansvar i sosiale sammenhenger, men deltok også mer i praktiske aktiviteter for og i familien enn det litteraturen (se Gullestad 1987, Rosengren 1991) og hverdagslivet gjerne gjenspeiler. De deltok i klesvask og opphenging av tøy, i rydding og støvsuging av fortelt, trilla småbarn i vogna og gikk med større barna på stranda. Deres deltakelse ble verbalisert av enkelte: "Jeg kan godt vaske opp og lage mat", fortalte en 45 årig ektemann. "Hun liker å ligge på stranda. Jeg går ned med kaffe til henne, duller litt med henne, så hun føler seg fri. Det hadde ikke gått hvis jeg hadde satt meg ned og tatt en dram [og hun skulle gjøre alt]. Hun kan legge i vaskemaskinen, og jeg skylle opp og ha det i sentrifuga. Jeg har sett nok av dem som bare har satt seg ned. Det var et par, hun jobba som et piska skinn. Sånn skal det ikke være. Hun ville ikke hit mer". En annen mann sa det slik: "Det er likeså mye gubbene som vasker opp, og de henter vann. De som skal kjøre på prinsippene [et tradisjonelt kjønnsrollemønster], er taperne. Vi er to om det". Disse utsagnene er dekkende for det inntrykket jeg fikk av arbeidsfordelingen mellom kjønnene på Sandstrand, selv om unntakene fantes. De ble også bemerka: Et eksempel på det var en gubbe som tilstadighet gikk forbi vannkanna som var satt fram til han for at han skulle fylle den. Et eldre par hviska til meg: "Se, nå går han forbi den en gang til. Han er lat som en sekk".
Cerullo og Ewen sier at camping transformerer det sosiale ved husarbeidet, det blir mer offentlig, synlig og fordelt. De amerikanske mennene deltok i større grad i husarbeidet(40) på camping enn hjemme, men gjorde først og fremst det synlige og det festlige (grillingen er et eksempler fra begge disse kontekstene). Kvinnene hadde ansvaret for det mer skjulte rutinearbeidet som planlegging og pakking før avreise (Cerullo/Ewen 1982). Jeg fikk inntrykk av at arbeidsfordelingen mellom kjønnene på Sandstrand var noe jevnere fordelt, men allikevel var det likhetstrekk: En av kvinnene som hadde et noe ambivalent forhold til camping, holdt fram forberedelsene som ett av minusene: "Han synes at camping er topp, men jeg synes det er mye styr. Det skal gjøres i stand og pakkes. Jeg syntes det holder å reise ned annenhver helg".
De enkelte parene hadde gjerne en klar arbeidsfordeling seg i mellom, og ei dame forklarte: "Han har sitt og jeg mitt. Oppvasken er min. Støvsuginga deler vi på. Han holder orden her [i teltet], soper og rydder. Han er veldig flink. Han sørger for at vanntanken er full. Bordene og stolene utenfor vasker han flere ganger om dagen, han håper alltid på godt vær. Han maler og snekrer, og vasker og boner vogna og bilen. Det er han som lager frokost, ellers tror han ikke det blir mat! Klesvasken tar jeg, og middagen. Men når det er grilling, gjør han det!". I den generelle arbeidsfordelinga var det enkelte oppgaver som var kjønnsspesifikke: Det var typisk mannfolkarbeid å hente vann, bone campingvogna utvendig og å grille. For ikke å glemme dotømminga!
Et "nesten-samfunn" som Sandstrand, var styrt at på en uformell måte. Bortsett fra plassens eier var få formelle strukturer eller posisjoner på Sandstrand. Dette hierarkiske, men enkle beslutningssystemet var svært forskjellig fra det som ble praktisert på hytteøyene i Indre Oslofjord. På Sandstrand rådde på ingen måte et slik formalisert og tildels byråkratisk ideal som på hytteøyene. Regelverket der var felles, skriftlig og detaljert: Det var ikke lov å sykle, å leie ut hytta, å snekre i skoleferien, å slå opp telt eller ha hekk høyere enn en meter. Det var restriksjoner på hvor store hyttene skulle være, og hvor langt fra hytteveggen blomsterbedene kunne strekke seg. På øyene var det vaktsjef, skjønnhetsråd, velforening og "rodemenn"(41). Konflikter ble tatt opp i egne fora, og løst ved hjelp av rodemennene. De hadde dame- og ungdomsforening, minigolfklubb, båt-, sport- og trimforening og bridgelag, og velforeningen arrangerte felles utflukter (Grimstad 1990).
På Sandstrand kunne det høres hammerslag gjennom hele sesongen, på søndags-formiddag og på 1. påskedag. Ungene sykla overalt, og voksne og barne spilte badminton og frisbee på åpne plasser mellom teltene. Irritasjon ble sjelden tatt direkte opp med de som hadde forårsaket den. Det ble snakka i små grupper (som en antok hadde samme formening som en sjøl) om byggverk som var for store, eller om festing som hadde vært for høylydt eller vart for lenge: "En sier det ikke til vedkommende, men til noen andre", sa ei med et smil. I dette tilfellet var det noen som ikke deltok med mat på lik linje med de andre til felles måltid, og fortsatte: "Det blir ikke gnisninger, men det ligger bak". Noen motsetninger hadde sammenheng med det lydnivået som følger med barns gjøren og laden: "Det var en familie med mange unger her i fjor. De grein [var sure og misfornøyde] hele tida, selv når de spiste. De lydde ikke. Vi håper ikke de kommer igjen", sa et pensjonistpar. Ungene som lekte på den oppblåste vannseng-madrassen, spurte om de kunne få leke ved vår vogn, fordi voksne i nærheten hadde klaga over bråket. Noen eldre syntes at ungenes sykling og ferd på rulleskøyter tok overhånd, men alt i alt opplevde jeg få generasjonskonflikter. Eldre mennesker gav uttrykk for at de satt pris på ungene lek og å følge med i deres oppvekst: "Det er mye tristere når det er få her. Jeg liker å se ungene, se de kose seg".
På en campingplass kan en ikke skjerme seg for lyd fra andre. Ble det problemene av større omfang, dreide disse seg gjerne om høylydt festing og det ble sørga for at plasseieren fikk beskjed: "De har fått advarsel, han [Ole] var her i går", eller: "Han har sagt ifra at vi bare skal gi beskjed. Og når han får beskjed, vet han at det er alvor". Oles resolutte opptreden i slike tilfeller ble kreditert. Jeg fikk høre om ungdommer som hadde blitt kasta ut ganske kontant: "Ole marsjerte foran og holdt i teltenden, og de etter. Det var rett ut, de fikk ikke engang maten med seg". Munnhellet: "Det er tross alt en familiecamping", gikk igjen som kommentar til slike historier. Det fulgte sjelden en fortolkning med utsagnet, men det henspeilte på forventninger om ro og orden: Her er vi familier, og dermed ikke opptatt av fest og fyll. En sa det slik: "Vi sitter og prater, det blir tatt en øl, det må innrømmes. Men vi har satt regler. Det er måtehold, det er jo familiecamping".
Konflikter var heller ikke fraværende i de indre sirklene, på tross av etikette og en mer eller mindre uttalt politikk om å ikke legge seg borti andres liv. De ble gjerne satt i sammenheng til den fysiske nærheten på campingplassen: "Problemer oppstår, men en prøver å overse det. En kan ikke ende opp med å bli uvenner, en bor for tett".", sa ei. En mann fortalte: "Det kan bli for tett, og vi har erfart at det kan skjære seg. Det har vært litt gnisninger. Det kan være en negativ side ved å bo så tett på hverandre. Det går seg som regel til, av seg sjøl. Tida løser det". Mannen som var midt i 40-årene, fortalte at barneoppdragelse og alkoholforbruk kunne gi opphav til uenigheter. "Det er ikke alle som har et normalt forbruk, litt misbruk er det nok. Og [forskjellig holdninger til] hva ungen kan og bør se, hvor grensa går for foreldrene. Det blir rett og slett vanskjøtsel av ungene. Det er mange historier. De større ungen har hatt dårlige forbilder i foreldrene, og tar etter væremåten. De har rett og slett dårlig oppdragelse. Det sliter litt på vennskapet mellom oss voksne når de har sluppet ungene så langt ned". Ei dame nevnte sjalusi som kilde til at et par ikke ønska kontakt med et annet. Hun måtte velge hvem hun fortsatt ville omgås: "Vi prater i lag, men det blir ikke det samme som før".
Det var ikke alle problemer som lot seg løse ved "å ta tida til hjelp", eller å overse de, men en kunne iallfall begrense informasjonen om de. Følgende hendelse hadde en alvorlig karakter: "Det var et selvmordsforsøk her for to netter siden. Hun havna på sykehus. Det ser ikke lyst ut for systemet [ekteskapet] deres. Vi som er inne i systemet, prøver å ikke snakke mer om det". Denne mannen mente at ekteskapskrangler fulgte med hotellvirksomheten og han hadde opplevd det han kalte skikkelige familietragedier i løpet av de ti årene han hadde vært på plassen. Hendelsen var et eksempel på at informasjon ikke florerte fritt på plassen. Jeg hørte ikke ved noen andre anledninger snakk om dette selvmordsforsøket, så strategien deres om å "holde det inne i systemet", det vil si i deres indre sirkel så ut til å være effektiv. Som i swat-pathanenes landsby (Barth 1994) så hadde unnvikelsene på Sandstrand nærmest en rituell karakter: "Vi lærer de folkan vi omgås å kjenne, vi vet hvor grensa går. Det gjelder å ikke trø døran ned hos enannan. Da blir det ikke noe problem".
Ble problemene for store, var oppbrudd en løsning. Noen slutta med camping, andre tok en pause eller plasserte vogna et annet sted på plassen sesongen etter. Ei småbarnsmor fortalte: "Sist vi var her [6-7 år tidligere] var det mer fyll og festing. Det ble holdt på til klokka 02 på hotellet, og fortsatt i vogna etterpå. Det hørtes godt. De vi lå sammen med, festa for mye, synes jeg. Da tenkte vi; enten selger vi, eller flytter vogna. Det var ikke de rette folka. En er jo ilag hele veien". De solgte campingvogna og bygde seg hytte, men kom altså tilbake noen år senere. Jeg spurte om det hadde vært mulig å flytte vogna uten at det hadde blitt for pinlig. Hun dro litt på det, og sa at det kunne nok latt seg gjøre hvis de hadde kjent andre godt, og flytta vogna dit. Men et annet moment var at ungene ikke gikk så godt sammen: "En må ha omtrent samme oppdragelse, og økonomi, ikke minst. Sjøl kan vi takle det, men det er ikke greit for ungene til stadighet å se at andre får mere. Sånt sett er det veldig fint her nå. Vi kan kjefte på deres unger, og de på våres, gi ris og ros begge veier". Disse familiene hadde de samme oppdragelsesnormene, de var del av moralske univers, og den sosiale kontrollen som dette innebærer, ble aktivert både ovenfor voksne og barn.
Var det konflikter mellom et par, eller i en familie, så var tilgjengeligheten til andres krangel ganske god. Under ett av intervjuene, hørte vi kjefting fra ei vogn litt bortenfor, og kvinnen jeg snakka med sa at de pleide å følge med på det: "Det er vår underholdning, de er komiske å følge med på. De gaper til langt på natt til de ungene. Guttungen som er ett par år gammel, kan være ute til kl 23.00 og faren sitter inne og kjefter. Det går på en hytt og en pytt der borte. De gauler og skriker, hør, sånn snakker de til hverandre". Begge disse familien skilte seg til en viss grad ut. Paret jeg intervjua var på plassen kun ei uke i året, og lånte vogna fra svigerforeldrene. De foretrakk andre ferieformer, og deres tilknytning (og lojalitet) til plassen var ikke særlig sterk, noe som kanskje medvirka til at hun ikke underkommuniserte forhold hun fant kritikkverdige. "Jeg forstår ikke de som rigger seg til, og blir hele livet. Det blir for ensformig, for kjedelig i lengden". I henhold til den gjengse standarden på Sandstrand var det ganske rotete rundt vogna til nabofamilien deres: "De drar på alt, krabbeteiner, garn, alt mulig". Ved flere anledninger hørte jeg kommentarer om vogner som ikke var så velordna. Det kunne være vogner med grønske på og med nedtråkka platting eller ei hvor teltet lå som et slips fra året før. Også mi (noe tilårskomne) vogn var utsatt for kommentarer: "Se på den stygge vogna der", sa en guttunge til sine foreldre da de gikk forbi.
De som hadde lang fartstid på Sandstrand, satt til en viss grad de kollektive reglene, og særlig hvis de i tillegg ble oppfatta av seg sjøl og andre som en enhetlig gruppe. En kveld hadde det vært splitt på keybord og dansa i "Oppe i hjørnet". Noen naboer hadde klaga tidlig, fordi barnebarna skulle legge seg. "Det steilte vi på. Han spilte bare vals, sånne fine [rolige] melodier. Vi kan ikke roe ned klokka 19. Da må du være hjemme. Det fant vi oss ikke i. Vi er en ganske stor gjeng, vi vil bestemme litt vi og. Er du på camping, så er du på camping. Det er mange måter å bråke på. Folk som krangler og balerer, men å ha litt musikk...". Det endte med at de som klagde måtte gå med uforretta sak. De utgjorde et mindretall, og dette pensjonistparet hadde ikke vært på plassen i mer enn i tre-fire sesonger. En annen gruppe tøyde reglene med ro klokka 23, mer enn en gang. Fordi de lå ved innkjørselen til hotellet mente de at de hadde litt å gå på, siden de måtte tåle bilkjøring og mennesker som dro fra hotellet om natta. Men det å tøye reglene hadde sine begrensninger, og i den sosiale kontrollen var støynivået og tidsperspektivet viktig: Det måtte ikke være for høylydt, og slett ikke for ofte.
Tid er også en sentral faktor ved nærhet og distanse. Det særegne i tidsaspektet på camping, blant annet en flyktigheten i kontakten, vil bli nærmere omhandla i neste kapittel.
På en campingplass er det et stadig skifte mellom aktive og rolige perioder. Endringer framtrer i takt med årstidene, og i forholdet mellom helg og ukedager. På sommerstid er det et yrende liv med folk, farger, lyder og lukt. Dette har sin kontrast i en stille og livløs tid om vinteren. Skiftet mellom disse to så forskjellige periodene, mellom sommer- og vintersesongen, ser jeg som en stor bølge. Det andre rytmeskiftet som tydelig framtrer, betegner jeg som den lille bølgen. Den er krappere, og viser til endringer i aktivitetsnivået som er mellom helg og ukedager. Etter en kort helg med mange folk tilstede, faller roen gradvis over plassen og det blir igjen en stille periode.
Skiftningene sier noe om kontraster som framstår på selve campingplassen, men også om forskjeller i campernes helårlige tilværelse, mellom sommer og vinter, ferietid og arbeidstid, hverdag og helg. Et opphold på Sandstrand er en stadig tilbakevendende del av tilværelsen for camperne. Bølgemetaforen gir assosiasjoner til bevegelse og gjentakelse, og selvfølgelig til havet. Forskjellene manifesterer seg blant annet i måten camperne forholder seg til tid; den nedfeller seg i bevegelsesmønster, i aktivitetsnivå og forholdet til klokketida. En ulikhet mellom livet hjemme og livet på Sandstrand, er forholdet til alkohol. Å ta seg en pils er for mange en selvfølgelig og positiv del av oppholdet, og markerer friheten fra hverdagslivets forpliktelser.
Noe av det første som slo meg da jeg kom til Sandstrand, var den rolige måten folk bevegde seg på. De nærmest seig framover når de gikk. Så sant camperne ikke hadde et bestemt ærend, så rusla de i et rolig og avslappa tempo mens de prata og kikka seg omkring. Plassens rytme viste seg også i skiftningene mellom stille og folksomme perioder, og i de høydepunktene som campingsesongen var inndelt etter. Antropologen Edward Hall påstår i boka "The Dance of Life" at hver by og hvert sted har sin egen rytme. Han viser hvordan mennesker synkroniserer sin rytme med hverandre, og hvor viktig den felles rytmen er i en gruppe (Hall 1984). Rytmen som prega Sandstrand var lett observerbar, fordi den skilte seg såpass både fra det vanlige travle norske hverdagslivet som hver enkelt midlertidig hadde forlatt, og det livet som foregikk utenfor campingplassens avgrensninger.
Campingsesongen starta i påska og varte til bortimot midten av september. Den mest intensive perioden var fra pinse og ut fellesferien. Folk var opptatt av at det skulle være godt vær når forteltene skulle tas ned, og la inn en god margin til høstregnet; "-selv om det kan være mange fine helger i oktober også". Både opprigging og nedrigging var for mange et felles prosjekt som ble gjennomført på samme tidspunkt i de indre sirklene, og med tildels utstrakt dugnadsarbeid. Flere benytta den siste helga til en avslutningsfest. Dette året var det en fin sensommer, så det var ennå mange telt på plassen utover i september(42).
Etter at påska med sitt myldrende familieliv var over, ble det en rolig periode hvor pensjonister og uføretrygda hovedsakelig utgjorde "landsbyens innbyggere". Noen få av disse tilbrakte omlag fem måneder i strekk på Sandstrand, mens mange tok seg turer hjemom innimellom: "For å vaske klær og for at familien får se oss". En av de ivrigste var hjemom kun to helger i løpet av vel fem måneder. I mai starta en aktiv reetableringsperiode, og for hver helg fikk flere og flere vogner påmontert fortelt. Særlig langhelger og fridager i mai ble benytta til opprigging. Biler med tilhengere lasta med kjøleskap, dyner, TV-er og sommermøbler kom inn på plassen. I begynnelsen av mai hadde det kommet opp 82 telt. Noen uker senere var det økt til 180. I ukedagene var det i samme tidsrom ikke mer enn ti vogner i bruk. Dette illustrerer svingningene mellom rolige og aktive perioder. Den lille bølgen skylte inn over plassen med jevne mellomrom, og trakk seg tilbake og medførte et stadig skifte i plassens karakter.
Enkelte datoer skilte seg ut, og ble sett fram til på en eller annen måte. 1. mai var en av dem, og da ikke som en markering av en kampdag for arbeiderklassen. Denne dagen ble vannet kobla til, slik at det ikke lenger var nødvendig å hente det i dunker og grønne hagekanner fra fellesanlegget(43). Flere hadde gått sammen og fått lagt vann fram til vognene sine, mens det andre steder var kraner spredt rundt på plassen. Det var noen flagg og vimpler å se ute 1. mai, og jeg noterte meg dette som en markering av dagen. Men det viste seg at de forble hengende og var nok mer en framheving av at campingsesongen var kommet skikkelig i gang. Et krus med Arbeiderpartiemblem sto nokså alene på et bord framfor et telt. Hun som holdt til der, fortalte at hun skulle ha raka løv, men at hun ikke ville gjøre det siden det var 1. mai. Rundt oss ble det snekra, lufta dyner og bært utstyr inn i telt og vogner, så dette var den eneste "helligholdelse" av 1. mai som en politisk kampdag som jeg kunne registrere.
Pinsa var et annet tidspunkt med en spesiell betydning. De som til da ikke hadde tatt plassen sin i bruk og betalt leia for sesongen, kunne risikere å miste den. Om 1. mai var sesongstart for mange, så var pinsa en mer offisiell markering av det samme. Det ble utvist stor innsats fra plasspersonalet for å ha alt klart til pinse. Det ble luka, planta, raka og rydda. Kiosken og resten av sanitæranleggene ble åpna. St. Hansaften med bål på stranda og is til ungene var omtalt som et høydepunkt. Neste høydepunkt var fellesferien. I den perioden ble det arrangert leker og konkurranser for barn, og selgere av klær og pyntegjenstander kom innom plassen. På hotellet var det rekebord og Taco-aftener. Det var ikke alle som så fram mot fellesferien og det mylderet av folk som det innebar. Mange klagde over at sanitæranleggene ikke hadde en standard som var tilpassa så mange mennesker. Noen pensjonister dro hjem i den perioden og lånte bort vogna til barn og barnebarn, mens mange så fram mot det folkelivet som fellesferien innebar.
En "bevegelse" som en nesten ikke opplevde på Sandstrand og som er typisk for mange campingplasser, var rushet av folk som kom om kvelden, leita etter plass, overnatta, pakka og dro videre neste morgen. I fellesferien var det opp i mot 50 døgnturister på Sandstrand, noen i telt, andre i campingvogn. Disse fikk stort sett henvist plass i utkanten, og hadde heller ikke stort å velge mellom, da de mest populære plassene var belagt av langtidscamperene. Korttidsturistene besto gjerne av ungdommer som overnatta i tomannstelt. I skoleferien var også familier innom, og noen enslige mødre og fedre med sine barn. Unntaket fra dette var da det ble arrangert en fotballturnering i bygda. Da ble campingplassen fylt av små og store telt, vogner og busser, og det krydde av unger og voksne i treningsdrakter. Langtidscamperne sukka over "overbefolkninga" på toalettene, men stort sett hørte en positive og litt overbærende kommentarer om denne kortvarige "invasjonen".
Allerede på slutten av fellesferien kunne en viss rastløshet registreres, og folk begynte å spørre hverandre om når de hadde tenkt å rigge ned og avslutte sesongen. Plakatene ved kiosken fortalte om siste rekebord og slutt på tedans. Før butikken stengte, ble det avholdt salg på grillkull, badmintonsett og andre typiske sommerartikler. Ikke alle lot seg anfekte av den urolige stemningen: "Han blir påvirka av at de andre reiser og pakker", sa ei om sin samboer, "men det bryr ikke meg. De andre kan bare pakke". Sjøl ville ho gjerne bli ei stund utover høsten. Et pensjonistpar holdt på å rigge ned teltet og avslutte sesongen andre helga i august. Kona sa: "Det er ingen steder hvor stemningen skifter så fort som på en campingplass. Når det er sol, er det glede. I dårlig vær, blir det dårlig stemning. Det blir stusslig når folk drar". Et ektepar som benytta vogna hver helg fra påske, trappa ned til en gang i måneden fra oktober. En barnefamilie brukte vogna i vinterferien: "Vi reiser ned i februar, men da er det ikke mange rundt oss. Vi har ei vogn til 230.000.- og da kan vi bruke den til alt".
Den aktive bruken av campingplassen i sommerhalvåret med reising til og fra, ofte hver eneste helg, gjorde at campernes årssyklus innebar to svært forskjellige perioder: "Ja, om vinteren, da ligger vi i dvale. Helgene kan da bli lange og kjedelige hjemme. Jeg finner ikke helt roen hjemme", sa ei. Et ektepar sa: "Hver tid har sin sjarm. Om høsten lengter vi hjem, i grunnen. Det kan være godt å være hjemme i helgene. Det blir mye reising, det er ikke til å komme bort i fra". Når våren kom, oppsto det forventning og rastløshet for å dra tilbake til Sandstrand: "Vi lengter ned, til å treffe folk. En får en slags kjærlighetsfølelse for plassen. Må bare ned, det er et eller annet som drar i den retningen".
Selv om sommersesongen med sin stadige kjøring til og fra Sandstrand innebar en viss hektisk aktivitet særlig fredag ettermiddag, med innkjøp, pakking og avreise, så virka det som om roen falt over folk så snart de kom fram. Krogh har fornemma den samme forskjellen mellom et travelt hverdagsliv og et roligere ferieliv på Jomfruland:
"Det første døgnet av sommerferien vendte jeg meg til øyas rytme" (Krogh 1995B :1).
Denne justeringen av egen rytme opplevde han både som guttunge, og han fikk den beskrevet av sommergjestene. Grimstad har en "dypere beskrivelse" fra en episode fra hytteøyene i Oslofjorden som viser det særegne tempoet i dette fritidslandskapet: Ei dame trengte noe praktisk hjelp, og stoppa en ung mann som langa avgårde med raske skritt. Først etterpå skjønte hun at tempoet indikerte at han hadde et ærend; "Han gikk litt fort. Og det var før jeg var klar over kutymen her". Det viste seg at vedkommende var på vei til ferga. Det hadde vært flaut å ikke skjønne at han hadde noe fore, og dermed forsinke han (Grimstad 1990:101).
Hall (1984) har vært opptatt av menneskers bevegelsesmønster og hvordan tid og rytme er et sentralt aspekt både ved verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Han sier at tid er en grunnleggende organisator av all aktivitet, tid forbinder og integrerer. Tid er en feedback-mekanisme som folk vurderer tilværelsen etter og et meldingssystem som avslører hva folk føler for hverandre. Hall framhever at manglende evne til å kunne synkronisere med andre, gjør at livet blir uhåndterlig (Hall 1984)(44). Når vi gir noen oppmerksomhet, så er det et tidsaspekt i det. Avstand kommuniseres også ved hjelp av rytme og kroppsspråk. Forskjellen på å holde blikket, og å se hurtig bort, sier mye om den relasjonen som en ønsker å bygge, eller allerede har. Det intime i en flørt uttrykkes gjerne ved å holde blikket litt lenger, enn en ville gjort i en ikke-flørtende relasjon.
Dorris Lessing (1995) siterer Hall i forordet til sin selvbiografi:
"Kanskje er rytmemønste et av de mest grunnleggende personlighetstrekk som skiller mellom et individ og et annet. Når folk samtaler, går til og med hjernens elektriske bølger inn i èn samstemt sekvens. Når vi snakker med hverandre, kobles våre sentralnervesystem sammen på samme måte som clutch kobler hjul og motor. Rytmens innflytelse på en gruppe er utrolig sterk. Den er, i likhet med tyngdekraften, en skjult kraft, som holder gruppen sammen"(45).
Denne samstemmigheten i rytmemønster var som sagt lett registrerbar på Sandstrand, kanskje fordi den sto i såpass stor kontrast til det livet som foregikk utenfor campingplassens avgrensninger. Rytmen i ganglag er ikke så vanskelig å observere. De fleste har vel erfart at forelska par går i samme takt, men også det frustrerende i å småspringe etter noen som langer ut i et hurtigere tempo enn en sjøl. (Å justere sitt eget tempo ned, kan være en enda større prøvelse).
For å få fram forskjeller i bevegelsesmønster som er mindre synlige, har Hall tatt i bruk film som observasjonsmetode. Ved å avspille film i ulikt tempo, fikk han lettere fram mønstre. Han ser slike mønstre som et underliggende nivå av kultur; et sterkt skjema av implisitte regler. Hall (som Bjørkvold i "Det musiske menneske" 1995) mener at individets rytme grunnlegges før fødselen, etter påvirkning fra morens kropp, og at spedbarnet tilpasser sine bevegelser til rytmen i morens stemme. Dette forklarer hvorfor rytmeforskjeller framtrer allerede hos barn som svært forskjellige blant ulike folkegrupper. Forholdet til tid varierer mellom ulike folkeslag, i henhold til klasse- og yrkesbakgrunn og til kjønn og alder(46). Kontraster i opplevelse av tid viser seg tydelig i måten forskjellige folkeslag takler venting. Hall beskriver utålmodige europeere som vandrer omkring, fikler, kikker på klokka og er tydeligvis utilpass, mens indianere utviser samme ro etter flere timers venting. Dette er utslag av en tenkning om tid som Hall kaller monokron og polykron.
Den monokrone tidsforståelsen er karakterisert av en tenkning med fokus på å gjøre en ting av gangen. Oppgaven som skal utføres er det viktigste, og omgivelsene må tilpasses etter det. Tid er i dette perspektivet håndgripelig, den kan spares, brukes, mistes, kastes bort eller renne ut. Dette tidsmønsteret er grundig nedfelt i vår vestlige kultur, i følge Hall. Det industrielle samfunnet er avhengig av denne tankegangen og den dominerer arbeidslivet med oppgaven, tidsskjemaet og prosedyren i sentrum. I polykron tidsoppfattelse er involveringen i mennesker det sentrale. Timeplaner og skjema blir underordna. Tid kan i dette perspektivet i liten grad kastes bort. Planer kan lett endres, noe involvering i mange mennesker på en gang gjerne medfører. Hall forbinder denne tenkningen med middelhavsområdet, indianere, japanere, ja de fleste ikke-hvite amerikanere eller nordeuropeere (Hall 1984)(47). Han framhever allikevel at denne dikotomien ikke er så kategorisk. Blant annet er vestlige kvinners hverdag og det private livet mer preget av polykron tenkning. Om norsk arbeidsliv er karakterisert av monokron tenkning, så er ferietida mer prega av polykron. En viss løsrivelse fra den klokkestyrte tida, er for mange nordmenn en viktig del av det å ha ferie/fritid. Dette var noe jeg som feltarbeider måtte forholde meg til, og som særlig viste seg når intervju skulle avtales. Ikke ved noen anledninger ble disse avtalt til et fast klokkeslett. Det kunne hende at det passa å gjennomføre intervjuet der og da, eller jeg ble bedt om å komme tilbake "litt senere". Det være seg etter at de hadde vært å handla, etter middag; eller sånn ca om en time eller to.
Den særegne rytmen på Sandstrand nedfelte seg på mange måter. Et område som også skilte seg fra hverdagslivet, var det flyktige preget som mye av den sosiale kontakten hadde. Folk slo av noen ord i forbifarten, satte seg nedpå for en kaffekopp eller en røyk, eller utveksla noen kommentarer om været. De kunne så gå videre etter kort tid. Dette flyktige preget gjorde seg særlig gjeldende i de ytre sirklene: "En må prate med folk, legge av noen ord til den og den". Denne formen for flyktighet er en annen enn den som består i at en treffer noen for en kort tid, for så å aldri møtes igjen, slik Døving (1993) opplevde på sitt feltarbeid i Syden.
En slik flyktighet i kontakten med naboer og venner, er det mindre rom for i hverdagslivet. På campingplassen, som på hytteøyene, var det i liten grad nødvendig med unnskyldninger for å bryte opp etter en kort samtale:
"..ja, du kan mere stikke inn og ta fem minutter og så gå igjen uten at noen blir fornærma for det at..( ) Det er liksom akseptert" (Grimstad 1990:30).
Det flyktige preget på campingplassen har sammenheng med hyppigheten i kontakten. Får en uventa gjester hjemme, blir de gjerne noen timer. Går en selv på besøk, (og begynner å kjede seg) må en allikevel bli ganske lenge for å ikke bli oppfatta som uhøflig. På campingplassen gjelder ikke de samme kodene for langvarig tilstedeværelse. Timingen der er annerledes. Kaffebesøkene på campingplassen foregår dessuten i overgangen mellom det private og det offentlige, i motsetning til besøk i helårsboligens avlukka stuer. Dette gir større muligheter til kontaktregulering, slik tilfelle også var på plenene utenfor drabantbyblokkene (Haugen /Holtedahl 1980).
Flyktigheten i kontaktformen signaliseres at en kjenner kodene for å avgrense tilgjengelighet; at en ikke har tenkt "å legge seg oppå noen". Samtidig er de fleste alltid åpen for en ny prat. Kvinnene på Sandstrand trengte ikke å ha forklær på, for å vise at de ikke hadde tid til en prat, slik som husmødrenes i Baileys (1971) franske landsby. Husmødrenes dilemma var at det var uhøflig å ikke prate med kjente, mens det motsatte ble sett på som sladring. Når de hadde forklær på, gav de et tydelig signal om at de hadde det for travelt til å kunne stå å prate: Det var arbeid hjemme som venta.
Tilværelsen på Sandstrand gir i større grad enn hjemmelivet muligheter for i ulike tidsintervaller: I korte tidsrom og ofte, eller lenge og ofte (som i de indre sirklene), eller sjeldent og flyktig (i de ytre sirklene). Man kan unngå å ha folk tett innpå livet, men samtidig oppleve "liv og røre". Som ei eldre dame sa det: "Her ser en folk, bevegelse. Hjemme ser jeg hvis jeg vil sitte i vinduet, men det gjør man ikke".
Det å ta det med ro og slappe av, var en sentral del av tilværelsen på Sandstrand. Det kunne observeres, og det ble verbalisert. Folk kunne sitte i timevis i en stol framfor vogna, med en avis, et kryssord og en kaffekopp, eller i småprat med kjente. Når jeg spurte hva det var med camping, som gjorde at de foretrakk denne ferieformen, var svaret gjerne: "Det er herlig, du slapper av. Du kobler helt ut når du er her nede". Som på plenene utenfor drabantbyens blokker, så var det ingen bestemte oppgaver eller gjøremål som samla folk, men det å være sammen (Haugen/Holtedahl 1980). Det var sjelden jeg så noen alene, og heller ikke når camperne gikk sine rusleturer. Folk "gikk runden" sammen; et eller to vennepar med en ungeflokk i hælene, fedre med barnevogner, ektefeller med hund, yngre eller eldre venninner sammen eller to-tre gamle gubber i lag. Ruslinga foregikk gjerne når været ikke var helt bra, eller på kvelds- og ettermiddagstid. Når sola skinte, "flata" de fleste voksne ut i stoler eller på solsenger. De som hadde mindre barn, fulgte dem til stranda og tilbrakte mye av dagen der.
Mange av arbeidsoppgavene som ble utført, hadde også den beskrevne roen over seg. Det være seg plattbygging, maling av levegger, vask av klær eller stell av blomster. En av de få tilfellene av hektisk aktivitet jeg registrerte, var et foreldrepar som i nærmere en halv time lette etter sin to år gamle sønn. Han ble funnet i god behold, men ble i ettertid observert med et tau knytta rundt livet. Tempoet endra seg også ved handling, vannbæring eller når familien skulle dra fra plassen. Tempoet indikerte et fokus på oppgaven som skulle utføres. Preserende ærend som dogåing, var av enkelte (inkludert undertegnede) effektivisert ved hjelp av sykkel.
Avslappinga på campingplassen er en aktivitet som har sin verdi i seg sjøl, en autoletisk virksomhet. Den er sitt eget mål, i motsetning til heteroletisk virksomhet. Uttrykkene stammer fra Zapffe, og er brukt av Hylland Eriksen (1991) i hans analyse av "liming" på Trinidad: "Uvirksomhet som kunstform". Limingen ble særlig praktisert av unge menn uten fast arbeid, og det var sentralt å være tilgjengelig for det som måtte dukke opp. Limingen var synlig og besto av minst to personer som utveksla gode historier og gjerne mat og drikke. Det er paralleller mellom liming på Trinidad og ferielivet på Sandstrand. Liming forutsetter at det ikke er noe som skal utføres. Deltakerne er sosialt disponible i en løs, avslappa og offentlig atmosfære, hvor informasjon og anekdoter ble utveksla. Deltakerne var skjerma fra det sosiale presset som hjem og arbeidsliv medførte (Eriksen 1991).
Som på Trinidad, så var uvirksomhet en akseptert aktivitet på Sandstrand. Et annet fellestrekk mellom Hylland Eriksens beskrivelse og den uforpliktende væremåten på Sandstrand, var den humoristiske tonen. En episode på Sandstrand som framheva viktigheten av å ha det hyggelig, av "å ta lett på det", fikk jeg høre av en eldre mann. Han hadde antyda (og i full offentlighet, vel og merke) at han og ei dame skulle gå på restauranten på hotellet etter at deres respektive ektefeller hadde gått til sengs for natta. Dette hadde hennes ektemann tatt meget ille opp, og ikke takla den fleipen det var ment å være. På Trinidad kunne episoden ha illustrert en dårlig lime, en som var preget av irritasjon og fornærmelser. På Sandstrand var det en forvirrende og noe pinlig hendelse som medførte et brudd med den lette og humoristiske tonen som prega ferielivet.
Et av Hylland Eriksens poeng er at liming var en trussel mot middelklassens respektabilitetsmoral med plikt og ansvar som viktige ingredienser. Likevel var limingens verdier med sin bekymringsløshet høyt skatta som en del av det trinidianske nasjonale selvbildet. Arbeiderklassens nøkkelsymboler hadde der skapt et press ovenfor høyere samfunnsklasser. For å ha suksess i politikk og forretningsliv, måtte menn beherske limingens kunst. Som jeg skal komme nærmere inn på i neste kapittel, så har ikke dette skjedd i Norge, iallfall ikke når det gjelder en ferieform som camping. Flere av camperne på Sandstand måtte svare for seg i valg av ferie/fritidsaktiviet ovenfor venner og kolleger: "Det er mange som ikke kan forstå at vi kan ligger her i tre uker. Hva gjør dere, spør de. Nei, vi har ferie, gjør ikke så mye, svarer jeg".
Kravet om, eller behovet for en ferie fylt med høyverdige aktiviteter og opplevelser er et borgelig ideal som går tilbake til det opplysningstidens dannelsesideal (se kapittel 2). Dette idealet lever videre blant de akademiske hytteeierne på Jomfruland, hvor kreative og individuelle aktiviteter vektlegges (Krogh 1995B:16). Det er neppe tilfeldig at de jeg snakka med på Sandstrand som uttrykte skepsis til camping, var en selvstendig næringsdrivende, en lærer og en sykepleier. Den første var begynt med camping gjennom sitt samboerforhold. Han kalte det "disse campinggreiene" og reagerte negativt på det han så som et stadig forsøk på å overgå hverandre i å ha det størst, finest og best. Den andre mente det var en tom tilværelse og den tredje at det måtte bli ensformig og kjedelig i lengden. Uttrykkende "en tom tilværelse" og "ensformig og kjedelig i lengden" innehar et tidsaspekt. Det skjer lite i en tom, ensformig og kjedelig tilværelse, men hva som betegnes slik, er slik Hall (1984) har vist, kulturelt betinga.
De fleste camperne delte nok sydenturistenes oppfattelse av ferie; avkobling og fornøyelse. Legitimering utover det var det lite behov for, iallfall så lenge charterturistene befant seg blant likesinnede og slapp kommunikasjon med den herskende ideologi (Døving 1993). Følgende utsagn er dekkende for det ferieidealet som rådde på Sandstrand: "Det som jeg synes er bra, er at du ikke holder på med noe hele veien. En setter seg ned og slapper av".
Men alle var ikke like glade i å ta det med ro, eller å sole seg. "Det er mest for kjerringa", sa en som holdt på å lage gjerde rundt husvogna si. Gjennom mye av sesongen kunne en se ham på kne framfor vogna. Nesten før gjerdet var ferdig, var blomsterbedet kommet på plass, og med små hageskulpturer av trerøtter innimellom. En annen mann hadde denne sesongen lagt platting av steinheller, samt bygd inn mellomrommet mellom husvogna og bakken. Tidligere hadde han vært med på å legge vannledning fram til flere vogner. Han sa: "Jobbinga her er ikke noe ork. Det er bare trivelig å ha litt å henge fingrene i".
De mer dagligdagse og nødvendige gjøremålene som oppvask, vannhenting og rydding ble heller ikke omtalt i negative vendinger: "Det blir som en aktivitet, ikke en jobb. Det følger med dette livet". Ungenes mulighet til å delta ble framheva: "De kan få gå å handle sjøl". (Det var ingen trafikkerte veier som måtte krysses). "Hun på syv år kjøper brødet, det er lærerikt". En familiefar var spesielt opptatt av ansvar og arbeidsdeling: "Det er fellesskapet, å kunne vaske opp sammen. Fritid her er fellesskap. Alle viser ansvar, står opp sammen, lager mat. Ingen kan lure seg unna. Hjemme har vi en-manns oppgaver; mor inne, far i hagen. Her er det fellesskap. Det er det jeg ser som viktigst".
Jeg fikk snart satt på plass mine forestillinger om at husarbeid var mer tidkrevende og tungvint på camping enn hjemme: "Nei det er mye mindre, herlige land! Ei skive til hver i handa, kaffe koker vi så det er for hele dagen. Jeg vasker klær når vi kommer hjem, og tar ikke oppvasken før på søndagen. Dessuten bruker vi mye engangs", forklarte ei dame i 60-åra om deres helgerutiner. En eldre mann fortalte om sin samboer: "Hun har vaskedilla hjemme. Hun er veldig nøye, og det er greit. Når jeg vaska opp, så gjorde hun det om igjen". Hun protesterer litt på hans framstilling, men han fortsetter: "Her gjør hun det mye enklere, her blir det ikke det sterile. En innretter seg etter forholdene". Dette skillet i vaskestandard mellom hjemme og på camping hadde overraska han, men han satte tydeligvis pris på det. Også normene for hvor ryddig det burde være, var romsligere enn hjemme. Jeg ble vist rundt i ei vogn, og et fortelt som tydelig viste at der holdt det til småunger. Moren sa: "Vi er jo på ferie, kan ikke drive å rydde".
Synet på husarbeid var prega av den samme "ferietankegangen" som camperne i det hele tatt viste ovenfor tilværelsen på Sandstrand; å ta det mer lettvint enn hjemme. Kravene til en strukturert og velordna tilværelse var ikke så strenge. Idealet gikk heller i retning av å skulle slappe av. Når det gjaldt husarbeid framholdt mange at det ikke var så arbeidskrevende, nettopp fordi de har et mindre areal å forholde seg til: "Det er herlig når en har et stort hus å holde i orden, å få det litt mindre", eller: "Hjemme jobber en, det er alltid noe å gjøre i et hus. Her er det ikke så mange kvadratmetrene å holde orden på". Men alle hadde ikke til enhver tid en like positiv innstilling: "I dritvær (som det visselig var denne dagen) er det ingenting å gjøre, da vil jeg iallfall reise hjem". Å holde seg innendørs i et telt med tre småbarn i regnvær, var tydelig ikke noe å trakte etter: "Hjemme har vi tumleplass, vaskemaskin, alt er mer tilrettelagt".
I forhold til ungene ble det holdt en lav profil vedrørende aktivitetsnivå og organisering av opplevelser, selv om det selvfølgelig fantes individuelle forskjeller. Ei utrykte det slik: "Skal du ha ferie, må ungene ha ferie. Jeg er ikke den som aktiviserer så mye. Det må de gjøre sjøl". Rosengren (1991:86) er en av de som tydeligvis reagerer på et slikt oppdragelsesideal. Hun forteller at det var sjelden at familien i den svenske bygdebyen som helhet var samla
"-med syfte att vara just tilsammans. I stället henvisas barnen mycket åt sig själva, till at tillsammans med syskon, dagbarn eller grannbarn själva ta fatt i någonting att göra innomhus eller ute på tomten eller gatan. (..)Att uppfostra barn för asketorpsborna är att ta hand om dem, ge dem vård och övervaka dem, säga till dem när de gör fel, men knappast att aktivt styra eller vägleda dem til upplevelser och kunskaper som ger individuell utveklig".
Hun knytter dette oppdragelsesidealet opp til arbeiderklassen. Det kontrasteres noe underforstått til en annen form for barneoppdragelse som ikke blir satt i et klasseperspektiv:
"Eftersom gemensamma och organiserade sysselsättningar för hela familjen inte ingår som en naturlig del i asktorpstillvaron.." (Rosengren 1991:86).
Camperne på Sandstrand så på det å kunne ha et mer lempelig forhold til barneoppdragelsen som et pluss både for voksne og barn: "Ungene springer oppe så lenge de vil. De er ute, eller sitter inne i teltet og leker. Det kan gjerne være sånn at de voksne er i et telt, og ungene i et annet". Dette medførte ikke at ungene gikk på sjølstyr: "Er du hos naboen, så er du allikevel ikke borte. Du hører de, eller kan gå i døra og se". Mange framholdt at det var viktig at ungene likte seg på Sandstrand: "Når ungene trives, så trives vi. Det er første bud! Vi blir her så lenge vi får ungene med oss".
Camperne framelska rutiner for de korte oppholdene på plassen, og gjentakelsene ble en del av helga. Disse framsto som ganske ritualiserte. Antropologisk opptatthet av ritualer har tradisjonelt vært knyttet til religiøst liv, til kommunisering av forestillinger om det hinsidige og hellige. Men ikke-religiøse ritualer har etterhvert fått oppmerksomhet. Douglas omtalte i 1966 hverdaglige riter. Hun eksemplifiserte med forholdet til ukedagene, til måltider, og til overgangen mellom fritid og hverdag (Douglas 1997). Den norske antropologen Allan Sande som ser rusbruk i et sekularisert ritualistisk perspektiv (Sande 1996). Et av de sentrale kjennetegnene ved ritualet er det repetitive. Det er dermed ikke så lett å skille ritualet fra rutinen. Ritualet har gjerne et kollektivt og inkorporerende aspekt framfor mange av hverdagslivets individuelle rutiner. Det kommunikative blir sentralt; hva som formidles utad fra en kontekst som er metta med innhold.
Helga på Sandstrand starta fredag med ankomst rundt 19.30, etterfulgt av utpakking av bilen og for mange med en pils foran vogna. De av mannfolkan som satte garn, gjorde dette til ganske faste tider. Noen markerte sin ankomst tydelig; silkeblomster ble båret ut fra forteltet, stolene ved campingbordet ble flytta fra sin oppstabla posisjon og puter og duker ble lagt på plass. På lørdagen tok mange seg en tur inn til sentrum for å kjøpe ferskt brød, eller for å se om det var kommet noe nytt i butikkene. En tur på kafé satt mange av damene pris på, og en del menn tilsvarende mindre: "Det er for å sladre, det er jo det, det er", forklarte en mann. Lørdag var dagen for grilling. Dette var fars jobb: "Det er vel karslig, og en må renne til med vann. Har foreslått å kjøpe gassgrill, men det vil han ikke, det blir ikke det samme. Det ville vært mer lettvint, ikke et sånt rituale", sa ei eldre dame, og fortalte om alle de sotete pølsene og brente kotelettene de hadde spist. Lukta og osen fra alle grillene lå over campingplassen. Været måtte være veldig dårlig før grillinga ble kutta ut. Far kunne observeres ved grillen ute i regnet, mens resten av familien satt inne i teltet og venta på at kotelettene skulle bli ferdige.
I helgene kom mange av de yngre familiene som da hadde fri fra skoler og arbeid, og helga var prega av ungenes lek. Det ble sykla, sparka fotball, spilt badminton (gjerne foreldre og barn i lag), og noen føyk rundt på rulleskøyter. Små barn lekte i sandkasser og større sto ved kiosken, spruta vann på hverandre og småflørta. Ei mor fortalte at den 14-årige datteren hadde fått et gullsmykke av en gutt, etterfulgt av "husarrest", fordi hun hadde invitert han inn i forteltet i seine nattetimer. Noen andre hadde hatt besøk av en 13-åring som ikke ville reise hjem igjen fordi ho hadde forelska seg. Før jeg dro på feltarbeid, fortalte ei bekjent av meg, at hun hadde fått sitt første kyss og drukket sin første pils på Sandstrand. Campingplassen med sine mørke sommerkvelder og ansamling av unge ungdommer, delvis utenfor foreldrenes overoppsyn, gav sine muligheter for utfoldelse. Min bekjente var tydeligvis ikke den eneste som hadde slike begivenheter knytta til plassen. Ungdommenes begeistring for camping fikk gjerne en brå slutt i 15-16 års alderen. Foreldrene regna med at dette ville inntreffe: "Vi drar hit så lenge vi får ungene med oss".
Søndag var avreisedag, med en viss uro som viste seg tidlig på dagen. Den ryddige, velordna stilen som signaliserte ro og tilstedeværelse ble brutt. Sengetøy ble hengt ut til lufting, og bager ble satt utenfor vogna. Det ble pakka i bilen; mor rydda ut av teltet og far stabla inn. Det siste mange gjorde før de dro fra plassen, var å sette ei blomsterurne foran teltets inngangsdør. Ved å flytte blomstene fra leveggen og til døra, ble det signalisert at ingen var tilstede i vogna. Teltene var som sagt ikke låst, og blomsterurna fungerte som en symbolsk nøkkel; en avstengning av eget territorium. Samtidig var det en del av et hjemreiserituale, en markering av at oppholdet var over for denne gang. Dette ritualet hadde en kommunikativ verdi utad, og var samtidig en privat markering av en overgang mellom to levemåter. Det å flytte på blomsterurna var kroppslig og fysisk, men dog en svært kortvarig praktisk handling. Handlingsaspektet er sentralt i ritualet, men meningen kan "leses" på flere nivåer. Jeg antar at det er lignende følelser jeg har når slåene for hyttevinduet settes for etter helga, og båten fortaues på samme måte som sist. Handlingen, rekkefølgen og gjentakelsene er viktige for å oppnå den riktige stemningen som denne typen overgangsritualet innebærer. Douglas sier at ritualet skaper en ramme som avgrenser opplevelsen og knytter den til sted eller tid(48). Oppmerksomheten konsentreres rundt handlingen og gjør handlingen og situasjonen viktig (Douglas 1997:75). Å flytte på blomsterurn, i dette tilfellet
"markerer at det som er på innsiden er en annen slags virkelighet enn det som er på utsiden.." (Op.cit, Milner sitert av Douglas).
Allerede i 15-tida hadde de fleste forlatt plassen. "Den lille bølgen" hadde lagt seg. Mange hadde to til tre timers kjøring foran seg, og kvinnene ville ha tid til å vaske en eller to maskiner med klær før sengetid.
På tross av gjentakelsene som lett lot seg observere, ble fraværet av rutiner framheva av camperne: "Vi tar livet akkurat som det kommer. Det nytter ikke å ha noe mønster her nede. Det eneste mønsteret er ho [mor peker inn i vogna der minstebarnet sover], ho må ha faste rutiner". Ektemannen tilføyde. "Jeg står opp og gir datteren min grøt". Når det var unnagjort, gikk han ut for å fiske sammen med naboen. På spørsmål til to eldre damer om de hadde noen rutiner, ristet den ene på hodet og sa: "Vi tar det akkurat som det faller seg, som en er opplagt til om morgenen. I går var jeg doven, og satt inne og strikket. I dag har jeg vaska klær". Opplevelsen av fravær av rutiner, henger nok sammen med at livet på Sandstrand er såpass forskjellig fra livet hjemme. Om det er rutiner, så er disse i mindre grad klokkestyrt. Det er færre oppgaver som må utføres til et bestemt tidspunkt. Barn må ikke vekkes for å komme seg til barnehage eller skole, og ingen voksne drar på jobb eller møter. Hele familien er kontinuerlig tilstede.
Helga på Sandstrand er ikke så ulik helgene i de svenske bygdebyene og norske drabantbyene som Rosengren (1991) og Gullestad (1984) har studert. Rosengren framhever helga som et tidspunkt hvor familien sto i fokus i det svenske småsamfunnet, og fredagen som mannfolkenes høydepunkt med tv-titting og litt drikking (Rosengren 1991:69). Gullestad viser til et lignende norsk mønster med tippekamp, shopping, pilsing med venner eller paret alene på kvelden, og middag med slekta på søndagen. Helgas gjøremål var konsentrert rundt familiens medlemmer (Gullestad 1984). Om helga tilbringes hjemme, eller på camping, så er det med familien som samlingspunkt.
Overskriften: "Rutiner, rus og ritualer" kan gi inntrykk av at rus var en sentral del av oppholdet på Sandstrand, og langt på vei påstår jeg det. Pilsen foran teltet var for mange en viktig del av helga, og for oppholdet generelt. Med pilsen ble et skille fra hverdagslivet markert, men pilsingen innebar svært sjelden registrerbar beruselse. Tilstedeværelsen av alkohol var synlig, og ble framholdt som en del av campingtilværelsen, og sto i motsetning til hjemmelivet: "Vi er ferdige med ferien på mandag, da er det slutt, på øl, på spising. Det blir på en helt annen måte", fortalte et ektepar. Ei dame sa: "Å drikke pils om ettermiddagen hjemme..., jeg hadde rett og slett ikke gjort det. Det er noe helt annet enn det livet en lever til vanlig. Jeg så en jeg kjente hjemmefra, som sto å vaska på ei vogn. Jeg sa til han: "Bjørn, se å dra deg hjem. Dette er min friplass!". Hun fortalte at hun aldri gikk på restaurant hjemme. Det forekom kun når hun var på kurs, samt hver fredag på Sandstrand.
Å framstille bruk av rusmidler i en positiv lada norsk språkdrakt, er ikke helt enkelt. Rusforskerne Sande og Henriksen har gjort et forsøk:
"Rus er et sterkt positivt ord for en minnerik opplevelse, mens ordet fyll benevner en mindreverdig tilstand" (Sande og Henriksen 1995:26).
Oppfattelsen av ordet rus som en "sterk positiv" betegnelse, anser jeg som svært kontekstuell. Synonymordboka kunne heller ikke hjelpe meg i forsøket på å finne positivt lada ord i forbindelse med rus. Som synonym for rus ble følgende ord foreslått: Beruselse, fullskap, fyll, fyllekule, rangel og svir. Dette sier noe om den negative betoningen alkoholbruk har i norsk språkdrakt.
For å få fram positive utsagn, må det en empirisk og kontekstuell tilnærming til. Mary Douglas har vært opptatt at den problemorienterte framstillingen av alkoholbruk som særlig sosiologer og medisinere har stått i spissen for (Douglas 1987). Hun har sett på bruk av alkohol, og for så vidt te og kaffe, som sosiale fenomener som grupperer og kategoriserer mennesker. Bruken av disse drikkevarene har stor kraft til å markere tilhørighet, og til seleksjon. Henriksen og Sande framhever kaffens betydning for å skape en inkluderende stemning i hverdagslivet, mens alkoholdrikkingen i større grad har markert spesielle anledninger (Henriksen og Sande 1995). På Sandstrand forekom selvfølgelig kaffedrikking i større utstrekning enn alkoholbruk. Kaffeservering er en gest som viser innlemmelse og tilhørighet. Når jeg fokuserer på alkoholbruken, er det fordi denne praksisen står i kontrast til hverdagslivet. Alkoholens kostnadsnivå øker dens kraft til eksklusjon og integrasjon. Mannen som avslo en pils på formiddagen (se forrige kapittel) var tydeligvis klar over dette fenomenet. Sa han ja til pilsen, sa han ja til noe større. Det medførte en innlemmelse i et fellesskap han ikke ønsket å delta i. Jeg ser pilsingen på Sandstrand først og fremst som et symbol på feriens frihet. Sande har beskrevet rus som et ritual for å skape "time out", et frikvarter på utsiden av den normale virkeligheten (Sande 1996). Dette er måter å tenke om rus på, som passer godt med mine erfaringer fra Sandstrand, men for å gjenta meg sjøl; ikke som et frikvarter hvor beruselsen var sentral.
Også på Sandstrand var det koder som ikke burde overtråkkes når det gjaldt bruk av rusmidler. Jeg fikk presentert normer for når på dagen det var akseptabelt å drikke, hvordan en skulle oppføre seg når en drakk og at drikkingen ikke skulle ha negative konsekvenser for andre, det være seg kone, barn eller naboer. Et ungt foreldrepar satt en formiddag godt synlig med hver sin pils ved et bord utenfor teltet sitt. Jeg brukte eksempelet i et intervju som illustrasjon på at normene for alkoholbruk var forskjellige hjemme og på camping, men ble korrigert: Å drikke om formiddagen var ikke helt bra. Det hørte ettermiddagen og kvelden til. En mann fortalte at i deres omgangskrets skulle det ikke drikkes alkohol før klokka 18, og pilsen skulle ikke bæres på kroppen. Den skulle stå på et bord. Forklaringen gikk på at ungene ikke skulle lære at en alltid og overalt måtte ha noe å drikke på. Ei dame serverte meg øl i en kopp, med en kommentar om at andre ikke trengte å vite hva vi drakk. Handlingen viste at det var forskjellige normer i de indre sirklene. En ektemann tok seg gjerne både formiddags- og ettermiddagspils, og kommenterte hvor mange kilo han av den grunn hadde lagt på seg i løpet av sommeren. Pilsingen hans foregikk mindre åpenlyst enn det unge foreldreparet som satt ved gangveien til do. Jeg så han aldri beruset, og han framholdt at pilsen var noe som hørte sommeren til. Tre par satt en fredagskveld med mat og pils på bordet. De prata og lo, skrøyt av plassen og ba meg komme tilbake med kamera neste dag for å ta bilde av hageskulpturen deres. Jeg antyda at de da kanskje ville være prega av "dagen derpå", men fikk vite at så skjedde aldri på camping.
Tilstedeværelsen av rusmiddel og fraværet av beruselse var ganske gjennomgående, men unntak fantes. Ett av de få registrerte jeg St. Hansaften. En ung familiefar vandra ustø omkring med et glass i handa i folkemengden nede på stranda. Jeg ble fortalt om episoder hvor enkelte var blitt plaga med naboenes høylytte festing utover natta: "Når det er en stor gjeng, så stiger volumet med inntaket; høyere stemmer og høyere musikk. Blir det de samme kveld etter kveld, så irriterer en seg. Til å være enn såpass fri campingplass, så synes jeg det er fredelig".
Toleransen for og forbruket av alkohol, stemmer ikke helt med folkelige forestillinger om sørlendingenes drikkemønster. Disse bekreftes langt på vei av statistikk (Henriksen og Sande 1995). Selv om inntaket på Sandstrand både var moderat og ganske regulert, så skilte det seg klart fra det forbruksmønsteret som camperne sa de hadde hjemme. Det avveik kanskje i enda større grad fra det som ble praktisert i den omkringliggende bygda. I de religiøse kretsene var alkohol nærmest fraværende, mens det hørte med til omgangsformen blant de mange motorsykkelentusiastene i distriktet. Nå påpeker rusforskere at Rogaland og Aust-Agder ikke lenger passa inn i det tradisjonelle sør- og vestlandske drikkemønsteret, med et lavere forbruk enn ellers i Sør-Norge (Henriksen og Sande 1995:90). Funnene fra Sandstrand viser enda sterkere lokal variant: Rogalendinger på besøk i Vest-Agder drikker (etter egne utsagn) mer enn rogalendinger i Rogaland.
Campingplassen sett utenfra, med et distansert blikk over gjerdene, vil være tema for neste kapittel. Slike syn på camping vil bli sammenligna med rådene friluftslivsideal og sett i forhold til campernes eget syn på sin tilværelse.
Både før og etter feltarbeidet har jeg fått mange spørsmål om hva det er som gjør at folk legger ferien sin og helgene sine til en campingplass, og til samme stedet på nytt og på nytt. Spørsmålet har gjerne blitt etterfulgt av en forestilling om at det sikkert var fint for camperne å komme ut av sine små leiligheter og ned på bakken. At campere bor i blokk er ikke alene en folkelig forestilling. Etnologen Löfgren kaller camping for en folkevandring fra rekkehus og borettslagsleiligheter (Löfgren 1989:14). Kanskje hadde han empirisk grunnlag for å hevde dette, men langtidscamperne på Sandstrand reiste slett ikke fra trange blokkleiligheter, men fra romslige eneboliger og store tomter. En slik boform med alt det hus og hage krever av vedlikehold, var en av begrunnelsene for å velge camping.
Jeg vil ta for meg ulike syn på camping: Blant campere, forskere og journalister. Camping og hyttebruk som fritidsformer har mange fellestrekk, men framstilles så ulikt utad. Det å stadig dra tilbake til samme stedet, settes det få spørsmålstegn ved så lenge det gjelder ei hytte. At ei hytte har vært lenge i slekta, blir dessuten sett på som et statussymbol. Til tross for likhetstrekkene som er mellom hyttebruk og camping, så forbindes det ene med positive norske verdier, mens langtidscamping (i visse fora) er en ferieform som avkrever begrunnelse og legitimering. Langtidscamping forbindes gjerne med dårlig økonomi og tildels dårlig smak, med det Bourdieu (1996) kaller manglende kulturell kapital.
Forklaringene til dette har i stor grad med normative borgerlige verdier å gjøre. Slike verdier legger vekt på det individuelle, det aktive, det utviklende og det kreative (Krogh 1995) og definerer hva dette idealet innebærer (Døving 1993, Gullestad 1995). Slike verdier gjennomsyrer vårt samfunn i større grad enn de fleste er seg bevisst. Det være seg forholdet til naturen, til tid, til aktiviteter, barneoppdragelse og estetiske preferanser.
Ved å få fram campernes syn, ønsker jeg å gi et svar på hvorfor de så gjerne drar tilbake til Sandstrand, noe som er avhandlingens hovedintensjon.
Å dra tilbake til samme campingplass år etter år, oppfattes som såpass spesielt at det omtales i avisen: "50 år på samme campingplass", var en avisoverskrift sommeren 1996 (VG 23.7.96). I "agurktida" er journalister fra aviser og lokalradio innom campingplassene for å få en forklaring på denne livsstilen som gjerne framstilles som et særegent fenomen. En artikkel i Aftenposten (5.7.96) gjenspeiler en slik tankegang. Camperne forklarer hva de setter pris på, og journalisten prøver seg med et "men..." og et "ja, men krangling?" I en Dagblad-artikkel gis forklaringen på hvorfor camperne klarer å holde på stemningen i regnvær: "TV og grilling bevarer idyllen" (Dagbladet 4.7.96). Noen av de som hadde lengst fartstid på Sandstrand virka stolte når de fortalte hvor mange år de hadde vært der, mens andre var litt beskjemma. Det siste var tilfelle for ei som hadde en samboer som tidligere ikke hadde vært på camping: "Jeg lo når jeg hørte at hun dreiv med disse campinggreiene. Hun hadde pinadø ikke sett annet enn Sandstrand og Heia da jeg traff henne". En fortalte at han møtte kritiske bemerkninger blant kollegene i Nordsjøen: "De kaller oss tatere. De er vestlendinger [sjøl var han fra Østlandet , men bodde i Rogaland] og sverger til båt. Det ligger masse båtblad på jobben. Jeg blar opp i de, viser de og sier at dere ligger jo tett som haggel også. Om det er så vondt ment, vet jeg ikke, men det blir jo slengt litt".
I tillegg til at det blir satt spørsmålstegn ved camping, er det et takknemlig objekt for harselas, noe som gjenspeiler seg i reklame. Et eksempel er campingvogna som tar fyr under grilling, et annet er folk som tråkker rundt i ulekre klær kalt grilldresser og som varmer pølser med hårtørker i regnvær. Idyllen kan ikke være lenger unna. Uttrykket "campingkropper" ble brukt i et TV-innslag sommeren 1996, og da som motsats til veltrente kropper.
Sosiologen Kjetil Rolness (1996) setter det på spissen når han sier at "....på universitet, advokatkontoret eller reklamebyrået ville du vekke mindre oppsikt om du hadde servert høydepunktene fra din ville sextur til Bangkok, enn å si at du har vært på camping". Han kaller campingferien den mest opplagte feilinvesteringen på forfengelighetens sommermarked sett fra de som har en status å forsvare: "En ledende stilling og interessant personlighet krever matchende reisevaner". Rolness prosjekt er å få fram holdningene til de som synes at de har en mer aktverdig livsførsel, men hans ironiserende stil opprettholder bildet av at camping er noe sært: "Camping i tradisjonell forstand, ... lett tilgjengelig for alle som eier bil og NAFs veibok, er og blir lavstatusferie". Det er "reiselivets svar på Sputnik... Mysteriet er at nordmenn elsker å campe. Det finnes titusener av nordmenn som ikke kan forestille seg større ferielykke enn å grille sommerkoteletter på et jorde nær E6, iført glorete, syntetiske joggedrakter med fartsstriper som aldri vil oppleve fart". Han forklarer at campingturistene beundringsverdig nok, nyter denne underlige livsstilen (Kronikk i Dagbladet 24.8.96).
Antropologen Døving gjorde feltarbeid blant charterturister i Syden. Han møtte lignende reaksjoner på hjemmebane:
"Syden har rett og slett ingen sosial relevans og eksisterer ikke som kulturell kategori i akademiske miljøer, mens den er innforstått i andre deler av samfunnet" (Døving 1993:7).
Nå tar nok også Døving vel hardt i. Det akademiske miljøet er nok mer mangfoldig enn det han får fram, og representerer blant annet aldersgrupper med ulike reisevaner.
Arkitekter er en yrkesgruppe som er opptatt av estetiske verdier, og en av deres representanter har lite positivt å si om denne ferieformen. Anne Mette Hjalager har besøkt en campingplass i utkanten av den kunsthistorisk særprega byen Venezia. Campingplassen var "-en by komponeret av polyfibre, aluminium, beton og rikelig vegetation. Hun forteller om "de netteste sammenfoldelige havearrangementer, de mest pompøse plastik-liggeottomaner og de særlig turbo-stærke køretøjer".De nedlatende adjektivene står i kø med underoverskriften: "Reservatet i meningsløsheten" som et klimaks. Den omtalte campingplassen er stor etter norske forhold; med plass til 12.000 mennesker, inkluder et hotell, og er gjennomorganisert, i følge Hjalager. Hun avslutter med å advare mot lignende tilstander i Danmark; med temaparker, feriesentere, badeland og annet som fremmer "en reservatmentalitet" (Hjalager 1990).
Disse holdningene til camping som kommer fram både i aviser, i reklame og i mer seriøse artikler, er prega av moralisme, etnosentrisme og en elitistisk tenkning. Det folkelige gjøres til et eksotisk fenomen, men et latterlig sådan. Camperne framstilles som et eksotisk stammefolk med et banaliserende og negativt fortegn. Det kan se ut som forskernes åpne holding til andres verdier, avtar proporsjonalt med antall kilometer til feltet. Etnosentrismen, det vil si å legge egen målestokk på andres verdier, kommer noen ganger vel så tydelig til uttrykk i møte med eget samfunn som med det fremmede. Beskrivelsen i Kroghs doktorgradsavhandling av mannlige campere på Jomfruland som kjøpte pils, cowboybøker og bokselapskaus og hadde "hengemage og torskeøyne", er stereotypiserende og et lite flatterende eksempel for norsk antropologi (Krogh 1995).
Det er ikke vanskelig å forstå enkelte camperes hjertesukk om at "det blir slengt litt". Slike holdninger forklarer hvorfor Norsk Caravan Club har sett det som et viktig arbeidsfelt å bryte ned fordommer mot camping:
"En vesentlig oppgave er å skape positive holdninger til camping" (Medlemsinfo NCC ca 1995).
Bourdieu framholder at de dominertes livsførsel nesten alltid oppfattes ut i fra den overordnete estetikkens destruktive og reduksjonistiske synspunkt. Han kaller en slik maktutøvelse for symbolsk vold (Bourdieu 1995:38). Som tidligere nevnt, er camping en ferieform og en livsstil som står i skarp opposisjon til mange ideal som har en sterk hegemonisk stilling i vårt samfunn.
NCC og bilorganisasjonene har tatt opp kampen mot toneangivende ideologi og forsvaret av camping er ikke et nytt fenomen. Da campingvognene begynte å bli vanlige på norske veier, ble de iherdig forsvart. Vogna ble sammenligna med hotell eller hytte, og privatbilen med fly eller tog. Med egen bil og campingvogn kunne folk reise til fjerne steder for en rimelig penge. De kunne ha det fritt og utvungent, starte, stoppe og spise når de ville, og ha med seg mer klær enn det var plass til i et par kofferter. Fordelene var ikke slutt med det: "På campingplasser har man en bedre atmosfære, bedre luft og bedre muligheter for å sove godt. På campingplasser ligger man i sitt eget rom, i sin egen seng, og i sine egne sengklær". ... "I campingkjøretøyet har man sin egen hjemlige atmosfære. Men camping hadde mer å skilte med enn bare praktiske fordeler: "-friheten er en av de viktigste faktorene" (Gretland 1974:4-8). Samtidig med at Peer Gretland i NAF framholdt de økonomiske besparelsene en campingferie innebar, så tilføyde han at også pengesterke mennesker søkte denne ferieformen (Op.cit). Han ville unngå å sette likhetstegn mellom dårlig økonomi og camping, og dermed gi inntrykk av at camping var en minusvariant av norsk ferieliv.
De færreste på Sandstand hadde behov for å forsvare sin livsstil som de dessuten hadde til felles med mange i sin omgangskrets. Assosiasjonene til tatere og sigøynere ble brukt av flere, og av de fleste som en positiv kobling. NCC har ikke sett det på denne måten, og ønska å dempe sammenligningen. Bjørn Lahus skriver
"-det er ikke riktig at sigøynerne har hatt stor ære for utviklingen av de tidligere caravans".
Han begrunna det med at sigøynerne levde i telt til midten av 1800-tallet, og på det tidspunktet var utviklingen av campingvogner kommet godt igang (Lahus, NCC). Bestrebelsene på å skape positive holdninger til camping, framstår som et iherdig og prioritert arbeid. Men sammenholdt med mediabildet og Rolness artikkel, så har nok verken Norsk Caravan Club eller Gretlands prosjekt vært helt vellykka.
Antropologen Anders Johansen har latt seg provosere av oppfattelsen av det norske friluftslivsidealet som innebærer at det er typisk norsk å gå på tur, noe som så skulle medføre at nordmenn på motorsykler, i campingvogner og i slalåmbakker ikke praktiserer friluftsliv på "norsk" (Johansen 1995:62). For å skjønne denne langt på vei rådende oppfattelsen av norsk friluftsliv, kan det være hensiktsmessig med et tilbakeblikk på friluftslivets innholdsmessige utvikling.
Selve ordet friluftsliv knyttes opp mot Fridtjof Nansen. Han var både en eksponent og en ideolog for den nye livsstilen som hadde sitt utspring i tysk romantikk med "tilbake til naturen" som sitt slagord (Faarlund 1992). Nordiske helter ble idyllisert, de var "høye, lyse og sterke på grunn av de harde vilkårene" (Vaagsbø 1993:15). Etnologen Frykman (1993) påpeker paralleller mellom ideologien som fikk en hel nasjon til å drive med gymnastikk på 1930 og 40-tallet og fascismen, men sier at det like gjerne kunne være fascismen som utnytta en folkelig bevegelse. Folk strømma til badestrender, gymnastikksaler og vandrerhjem. Individet skulle hygieniseres, moderniseres og gymnastiseres. Det nye massemediet radioen, var viktig for å spre budskapet. Mange, etterhvert voksne nordmenn, har vel som meg starta dagen med Reidar Morsets morgengymnastikk som bakgrunnsakkompagnement. Frykman ser denne prosessen som en del av nasjonsbyggingen. Folk skulle fostres til å bli svensker (i hans tilfelle). De skulle synkroniseres i takt med omveltningene i samfunnet. Gamle skiller mellom privat og offentlig, klasser, kjønn og aldersgrupper ble neddempa (op.cit).
I Norge var også Martin Tranmels rolle i arbeiderbevegelsen viktig for utviklingen av et "bredt og folkelig friluftsliv" (Faarlund 1992). Søndagsutfluktene var, i følge Löfgren, den første form for arbeiderturisme, som gjerne ble organisert i folkebevegelsens regi. Denne aktiviteten ble oppfatta som arbeiderbevegelsens flokkmentalitet og forstyrra villmarksturisten som opplevde lyden fra trekkspill, matkorger og sang som støy (Löfgren 1989).
Löfgren framholder at debatten om hva som er god og dårlig turisme, har en like lang historie som selve fenomenet (Op.cit). Den elitistiske tenkningen vedrørende turisme og friluftsliv er ikke et tilbakelagt stadium. Dagens diskusjoner går blant annet mellom snøscooterbrukere og telemarkskjørere.
Lederen av Norsk Høyfjellsskole, Nils Faarlund har skrevet en rapport om støy og stillhet i norsk friluftsliv på oppdrag fra Statens forurensningstilsyn. Han sier om Norge, som Frykman om Sverige, at fokuseringen på friluftslivet hang sammen med det nasjonale gjennombruddet. "De dannede borgere i byene" gjorde som det europeiske borgerskap: De dro ut i naturen. Men når han snakker om dagens friluftsliv, er han ikke lenger opptatt av det borgerlige dannelsesidealet. Det dreier seg, i følge han, om å søke røtter, tradisjon og verdier: Det naturlige og ekte. Videre så skal man skal ferdes i naturen med glede, og ikke i vinnings hensikt. Denne gleden framstår som dempa og tøyla: "Vi har det ikke "gøy" med ensidige utendørs aktiviteter" (Faarlund 1992:16). Han påstår at mekanisk lyd ikke hører hjemme i naturen, "for den som er til-vendt naturlyd, vil fremmed lyd av teknisk opprinnelse, være ulyd". I følge Faarlund er stillheten et umistelig kjennetegn ved norsk natur. Stillheten har en egenverdi og er en kilde til skaperevne og ettertanke. Han har nok mer støyende lyder enn kraslingen fra matpapir i tankene, men det spørs om trekkspillet ville ha funnet nåde for hans ører.
En studie i den samme tradisjonen, er "Den norske turkulturen" fra Friluftslivets fellesorganisasjon. Forfatteren Ola Vaagsbø er ute etter den enkeltes opplevelse; "de sjelelige sider ved friluftslivet hos den jevne turgjenger i Norge". Han avgrenser seg til turgåing, p.g.a. den store utbredelsen i Norge, som han sier, "selv om også svømming, seiling, fjellklatring og solbading og kan ha positive egenskaper i seg". Solbadingen som har havna i dette eksklusive selskapet, får allikevel en skrape; den er for "slapp til å gripe det særegne ved den aktive form for friluftsliv vi bedriver i Norge" (Vaagsbø 1993:2). Vaagsbøs informanter befinner seg i liten grad blant den jevne nordmann. Han refererer til en riksadvokat, en biskop, en professor, dronning Sonja og Nansen. Det interne preget understrekes av at forkortelsen FRIFO ikke blir forklart. Forøvrig hadde FRIFO`s forskningsgruppe sine møter på Bristol.
Det er vel usikkert om langtidscamping har tilstrekkelig med "positive egenskaper i seg" til at FRIFO anerkjenner det som friluftsliv, selv om Norsk Caravan Club prøver å rokke ved dette bildet:
"Gjennom informasjon og markedsføring forteller vi våre myndigheter at campingturisme er friluftsliv og rekreasjon" (NCC medlemshåndbok ca 1995).
De har en vanskelig oppgave foran seg i følge de mest pietistiske definisjonene om hva det norske friluftslivsidealet innebærer:
"Når vi bedriver vårt friluftsliv, speiler vi altså samtidig vår mentalitet. Vi søker til ensomheten i den fredelige naturen, ferdes i uavhengighet, trekker oss en tanke tilbake fra sivilisasjonen, klarer oss selv. Vi oppfyller med andre ord vår rolle som nordmenn" (Etnolog Tove Nedrelid 1993:11).
Med såpass trange rammer for hva friluftsliv innebærer, så spørs det om det lar seg gjøre å oppfylle etnologenes forestillinger om nordmenns rolle på Sandstrand eller tilsvarende campingplasser. Men også i etnologenes rekker har det etterhvert framkommet en mer kritisk holdning til det ensidige bildet av "den ensomhetssøkende nordmannen i den uberørte naturen". Ingunn Grimstad Klepp har skrevet artikkelen "Friluftsforskning med slagside". At informantene synes kulturminner var et gode, ble lite vektlagt, mens det naturfaglige miljøet anså selv stiene i skogen som et negativt inngrep.
"Hvis det positive i det menneskepåvirkede ennå ikke hadde forsvunnet i rapportene, finnes det fortsatt en mulighet- å ikke la dette komme frem i konklusjonene og sammendrag" (Klepp Grimstad 1996:25).
Debattene sier noe om den hegemoniske plassen "friluftsliv" har som symbol på en anerkjent livsstil i vårt land, og hvor verdilada språkbruken er for å forklare hva dette friluftslivet innebærer. Mindre prestisjetunge organisasjoner som Norsk Caravan Club, tar i bruk autoritetens retorikk i sitt forsøk på å oppnå innlemmelse i "det gode selskap".
Camping bryter på så mange måter med rådende ideologi. Det å campe på samme plassen år etter år, fraviker med den tenkte bruken av vognene og plassene. Vognene har hjul for å kunne forflyttes. Campingplassene ble anlagt for at de ferierende skulle ha trygge og komfortable steder å overnatte på sine reiser. Langtidscamperne bryter dette mønsteret. Mange har vogner som er for store og tunge til at bilene deres kan dra dem. Det bygges stasjonære anlegg, plattinger og verandaer av treverk. Selv om det meste teoretisk sett, kan fraktes bort ved hjelp av trailere og traktorer, så anlegges det med tanke på en permanent tilværelse. Camperne blir på plassen i uker og måneder, år eller år. Langtidscamping er en slags bricoleur-virksomhet; stedet brukes på en annen måte enn det var tenkt til. Camperne bryter med planleggingen og intensjonene, de skaper seg et samfunn i ytterkant av det byråkratiske regelverket, og med andre standarder for adferd og arkitektur enn det som gjelder for helårssamfunnet. Den utbredte bricolagevirksomheten kan sees som et uttrykk for det uetablerte i dette tilnærma permanente. Langtidscamperne har behov for løsninger på praktiske problemer som ikke er etablert med ferdigproduserte kommersialiserte forordninger og gjenstander.
Betegnelsen "å klumpe seg sammen", framført i en noe nedlatende tone, har jeg fått servert mer enn en gang vedrørende camping. Dette og andre utsagn innbefatter en paternaliserende holding til hva andre mennesker bør befatte seg med. Langtidscamping kan sees som en form for anarki; en folkelig motmakt til det "smakstyrraniet" som ulike forståsegpåere gir uttrykk for.
Hva er det med camping som gjør at diverse eksperter blir så provosert, og som gjør det til et såpass takknemlig objekt for harselas? Foruten at camping bryter med norske rådende fritid- og friluftslivssideal, så er også utformingen av plassen og vognene utsatt for kommentarer. Noe av forklaringen ligger i blandingen av elementer; det mobile og det permanente, av plast og treverk, dekorasjoner i fargerike tekstiler og blomstrende utforminger. Bourdieu betegner en stil hvor elementer blandes sammen, nokså nedlatende:
"Smaken for skrikende anheng eller glorete dingser, som får "salonger" og "entreer" til å bli fylt opp av nips og småting kjøpt på ulike messer, springer for eksempel ut av et prinsipp som er ukjent for økonomer og alminnelige esteter, nemlig å få maksimal "effekt" for en minimal pris ("den kommer til å gjøre mye av seg"); en oppskrift som for den borgerlige smak er selve definisjonen på vulgaritet (å være distingvert er å kunne antyde med så diskrete virkemidler som mulig et størst mulig forbruk av tid, penger og oppfinnsomhet)" (Bourdieu 1995:194-5).
Han betrakter denne stilen som et uttrykk for manglende kulturell kapital. Nå har ikke det borgerlige eller det såkalt folkelige i Frankrike samme posisjon som i Norge. Hos oss er det tilkjempa en respekt for dialekter og sosiolekter, og ordet "folkelig" er en betegnelse som politikere etterstreber. Det ser ut til at relativismen har små kår når Bourdieu skal forklare hva han mener med en folkelig smak. Han skriver ut i fra borgerskapets ideal og det ironiserende trer fram. På Sandstrand er ikke en stil med lamper, pyntegjenstander og tekstiler i ulike varianter og kulører, et uttrykk for manglende kulturell kapital, men for gjeldende kulturell kapital. I denne sammenheng gir det anerkjennelse og viser at "du er en av oss".
Om reisen på 1600-tallet skulle være personlighetsutviklende, så er dette ikke mindre framheva i dag. Opplevelses- og aktivitetsferier, storbyferier, temareiser, bondegårdsferier for barnefamilier, individuell turisme, ja det er mye i velge i for de som vil "utvide sin horisont", og som sosiologen Tonboe (1993) sier: "Den dannede middelklasse viser vei". Blant camperne på Sandstrand ble som sagt ikke dette aspektet ved ferien vektlagt i særlig grad, mens de akademiske hytteeierne på Jomfruland framholdt viktigheten av å utføre noe i sin ferie. Krogh betegner dette som; "en individuell og "kreativ" bruk av landskapet". Campingturistene var mer opptatt av det sosiale livet (Krogh 1995B:16). Han forklarer forskjellene primært ut i fra romlige forhold. På hytta var det plass for kreativitet, mens camperne med sine små vogner var nødt til å være sosiale. Vi fornemmer en slags "stakkar" som en passende avslutning på setningen. Krogh "trøster" oss med at camperne likte og foretrakk sin tilværelse, og at han dessuten "fant utpregete estetikere også blant campingturistene" (Krogh 1995B:17).
Gullestad har som opponent, kritisert tilløp til ideologisering og moralisering i Kroghs doktorgradsavhandling som særlig viser seg i en hylling av det å føle nærhet til landskapet, og til det å gjøre noe i det (Gullestad 1996). Hun påpeker det typiske norske og nord-europeiske middelklasseaspektet som ligger bak en slik tankegang.
Campingplassen bryter med idealet om avstand. Å besitte et stort fysisk rom; oppta store leiligheter og ha parklignende hager rundt sine hus er et uttrykk for penger, makt og prestisje (Bourdieu 1995 og 1996). Dette uttrykkes i norske boligområder hvor de bemidlede hadde sine hjem i åsene med god avstand til "folk flest". Idrettshelter og andre nyrikes palasslignende hytter i norske skogåser en ny variant over temaet.
Bourdieu påpeker at makt bekreftes gjennom distanse, noe som formidles gjennom uttrykket "å holde seg på respektfull avstand". Makt uttrykkes kroppslig, men også romlig. Som jeg har vært inne på, skapes det private rom (fysiske og sosialt) også på en campingplass, men behovet for å holde distanse viser seg ikke gjennom å kontrollere et stort fysisk rom. Vognene ligger tett, noe som innimellom medfører ulemper, men som utgjør grunnlaget for det sosiale og offentlige livet som camperne ser som en av de store fordelene med denne livsstilen.
Antakelsen om campingvogna som en dårlig erstatning for hytte florerer, og opptrer også blant samfunnsvitere: "Pø, det er bare noe de gjør fordi de ikke har råd til å skaffe seg hytte", forklarte en nyutdanna antropolog meg. Denne forestillingen ble ganske grundig avkrefta i løpet av feltarbeidet. De fleste på Sandstrand framholder at de foretrakk camping framfor hytte, og noen hadde hytte i tillegg.
I forhold til kostnadsnivået er ikke langtidscamping et spesielt rimelig foretakende. Ei ny campingvogn, vinterisolert og velutstyrt koster over 200.000.- kroner. Det lar seg gjøre å komme billigere ut av det ved å kjøpe brukt, og legge seg på en enkel standard. Men ei noenlunde romslig, brukt vogn koster gjerne kr 50/60.000.-. Et fortelt koster 12-15 000.- og det skal fylles med møbler og annet utstyr. Både vogn og telt må fornyes etter en tid. Levetida til et fortelt er ca ti år. Ved å bruke en tilsvarende sum, pluss den årlige plassleien som i 1996 var på kr 4.400.-, ville det vært penger til ei ganske brukbar hytte, om enn ikke på Sørlandskysten. De som hadde lang ansiennitet på Sandstrand, og dermed til en viss grad var trendsettere, hadde store og ganske nye vogner. En som hadde ei eldre, lita vogn fortalte at den var for nybegynnere. Kameraten hans, som også hadde kjøpt ei billig vogn, ville ikke dra til Sandstrand, fordi han syntes at vogna var for stygg. Sjøl hadde han tanker om nyinvestering: "Jeg kunne tenke meg finere og større fortelt, det er det som dominerer. Vi har tenkt å kjøpe oss ny vogn neste år. En får et sug i seg etter noe nytt". Selv om camping på Sandstrand ikke var en spesielt billig ferieform, så var det vesentlig at oppholdet heller ikke skulle bli for kostbart. Ei pensjonert husmor ergra seg over tanken på all den rimelige maten hun hadde hjemme i fryseren, mens hun her måtte kjøpe inn i smått, og dermed forholdsvis dyrt.
Det var særlig to begrunnelser som gikk igjen når folk fortalte hvorfor de foretrakk campingvogn framfor hytte. Det ene var det sosiale aspektet. En mann i 40-årene fortalte: "Jeg er veldig utadvendt. Jeg hadde ikke klart å sitte på ei hytte på ei hei, tror jeg hadde stryke med". En 50 åring uttalte seg på vegne av seg og ektefellen: "Vi murer oss ikke aleine, vi er ikke den typen mennesker. Da hadde vi heller hatt hytte. Vi liker litt liv og røre. Det er noe av grunnen til at vi har campingvogn". For barnefamilier var det sosiale viktig også i forhold til ungene. På en campingplass fant ungene lekekamerater, noe som kunne være vanskeligere på ei hytte: "Jeg syntes det er et ansvar å ha andres unger med, og det slipper vi her". Flere framholdt at tilgangen på kamerater gjorde at ungene ble lettere å ha med å gjøre: "Her har de hver sine venneflokker. Hjemme er de som hund og katt, det er mye mer krangling hjemme. Der går de oppå hverandre. Her forsvinner de", forklarte mora til to jenter i 12-14 års alderen.
Den andre hovedbegrunnelsen dreide seg om arbeid- og vedlikeholdssmessige forhold: "Vi har hus. Med hytte, ville det bli to boliger å ta vare på". En familie hadde i en mellomperiode på ti år hatt hytte: "Det var for ensformig å ha hytte, og for mye jobb å holde vedlike. Det var kjedelig for ungene, og for deg og" sa ektemannen og så på sin kone som tilføyde: "Ja, han bare jobba og jobba. Og det var langt til butikker, til strand og til alt". En mann med stort hus, stor tomt, og eget firma, omtalte Sandstand som sin avkoblingsplass.
Selv om en del kontrasterte mellom camping og hyttebruk, så var det ikke det samme som at det ene konsekvent ble valgt bort i forhold til det andre. Noen kombinerte camping og eide eller leide hytte i tillegg. Hyttene ble gjerne brukt på andre tider av året enn campingvogna, og til andre formål. Et ekteparet var medeiere i ei hytte som de brukte hver høst i bærsesongen. Ei dame leide hytte om vinteren, og andre brukte hytter som var i slekta. Også blant camperne på Jomfruland hadde flere hytte på fjellet (Krogh 1995). Dikotomien hytte-campingvogn framstår som mer bastant enn det ser ut til å være grunnlag for, både når det gjelder bruk og omtale. Flere så på campingvogna som ei hytte: "Vi begynte med ei bittelita vogn, og skaffet oss større og større. Nå har vi "hytte", og bruker den som det", fortalte et ektepar i 60-års alderen, og fortsatte: "Vi har hyttetomt i Egersund, men kommer aldri til å bygge der. Nei, vi har hytte, den står på Sandstrand, pleier vi å si". Jeg spurte ett av de parene som også dreiv med vintercamping, om de fikk spørsmål om de ikke heller ville skaffe seg hytte: "Å, ja da. Men vi sier nei, hvorfor det, når vi har hytte to plasser med campingvogn". En mann sa kort og godt: "Dette er hytta vår".
Nå skal det likevel ikke underslås at enkelte på Sandstrand ønska seg hytte, men da ved sjøen(49). Et pensjonistektepar som nylig hadde skaffa seg vogn, fortalte: "Ja, helst ville vi hatt hytte, men det man ikke har, det har man ikke. Vi ville gjerne hatt hytte ved sjøen, men det går ikke. Man må være millionær". Når det gjelder hytte ved sjøen, så er dette ikke bare en talemåte, men nokså nært sannheten med tanke på hytteprisene på Sørlandet.
Camping ble foretrukket i forhold til andre ferieformer, og med ulike begrunnelser. En mann hadde reist mye til Syden og til Østerrike som ungkar, men slutta med det etter at han gifta seg: "Vi føler ikke behov for all den reisinga". En tobarnsfamilie hadde leid en leilighet på hotellet på Sandstrand en sommer, og så skaffa seg vogn: "Det ble for luksuriøst og sterilt, for hjemlig". For en pensjonist hadde ferie betydd bilturer nedover i Europa, men ettersom han ble eldre kjente han seg mer sliten når han kom hjem, enn da han dro. Camping ble også kombinert med andre ferieformer, som en biltur langs Sørlandskysten, eller til Tyskland, Sverige eller Danmark. Det var familien som enhet som da dro på tur: "Sånn at ungene skulle få se noe annet enn Sandstrand" , eller en gjeng dro en snartur til Danmark.
Grimstad har sett på de forklaringsfaktorene som har vært trukket fram av forskere på hvorfor folk reiser bort fra sine hjem. Som med camping, så har det vært antatt at folk drar på hytta for å komme bort fra dårlige bomiljø. Selv om hyttefolket i Oslofjorden i stor utstrekning forlot små leiligheter, så framhever hun at begrunnelsene må søkes i kvalitetene ved selve hyttelivet og ikke i mangler ved bomiljøet. Hyttelivet innebærer en dobbel bosetningsform som gjør det mulig å reise bort og legge hverdagen bak seg (Grimstad 1990).
Blant camperne på Sandstrand er det romslige og tildels arbeidskrevende eneboliger med stor grad av privatliv, som er kontrasten til det sosiale og avslappa campinglivet. Og det er kontrasten til hverdagens forpliktelser: "Det er et rolig og fritt liv, bort fra stress og mas". Denne frihetsfølelsen kommer fram også i tyske campingundersøkelser med tittelen: "Wir sind freier, das ist alles". Fuchs (1994) påpeker friheten som ikke ligger i det å søke mot ukjente horisonter, men ved å komme "vekk fra alt" i en atmosfære med rom for individualitet og privatliv. Noen av camperne på Sandstrand framheva denne friheten med å assosiere til sigøynere, tatere og fanter: "Det blir litt sånn sigøynerliv, vi trives med det", sa ei, og ei anna; "Her nede lever vi som fanter. Et fanteliv, det er jo det det er. Vi er reine sigøynere. Det er lettvint, lite å rydde. Men det blir fort rot, vi bor i bager og kofferter". Sammenligningen bygde nok på det å bo i telt og vogn, men viste og til det å ta det mer lettvint og ikke ha de samme normene som hjemme i forhold til orden, leggetider for barna, i det hele tatt å ha det friere.
I avslutningskapittelet vil jeg ta for meg langtidscamping som ferieform i henhold til begreper som liminalitet og modernitet, samt oppsummere vedrørende forvaltning av tilgjengelighet i et norsk ferie- og fritidsmiljø.
Liminalitet har vært et fristende begrep for å forklare feriens funksjon i en moderne tilværelse med utallige skifter mellom steder, status og posisjoner. Det er såpass mye brukt innen turismestudier at Døving sier at det er den vanligste måten å forstå charterreiser (Døving 1993)(50). Tilværelsen på Sandstrand innebar på mange måter en kontrast til den livsførselen som camperne førte når de ikke var campere. Er oppholdet på Sandstrand dermed en løsrevet mellomfase hvor camperne står utenfor de ordinære normene, eller er camping en integrert del av deres årssyklus hvor familielivet står sentralt og hvor kontrastene er en del av en større helhet?
Liminalitetsfasen i Turners forståelse av ritualer er betegnelse på en periode hvor individet er løsrevet fra samfunnets vanlige regler og normer og sine strukturelle posisjoner. Denne distansen innebærer dermed en frihet og en mulighet til å reflektere over samfunnets idealer. Målet er allikevel en innlemmelse i det ordinære samfunnet igjen, etter at initieringsritualet er utført. I liminalitetsperioden er novisene både utenfor og innenfor felleskapet. De er en del av en større kontekst hvor også "de normale" er en del av helheten. Turner vidererutvikla begrepet fra Van Gennep som brukte det i forbindelse med overgangsritualer. Slike ritual ledsaga ethvert skifte i sted, tilstand, sosial posisjon og alder, særlig i stabile, småskala samfunn (Turner 1970).
Men det sykliske, gjentatte og tilbakevendende i campernes livsstil, gjør at liminalitetsbegrepet fungerer dårlig som et analytisk redskap. Jeg finner det vanskelig å argumentere for at camperne befinner seg i en dunkel og gåtefull mellomfase hver eneste helg. De kom heller ikke over i en annen fase av livet etter hjemkomsten søndag ettermiddag, med andre plikter og rettigheter i forhold til sin sosiale posisjon. De drar til Sandstrand som ektefelle, samboer og foreldre. Det er statuser som kommuniseres under oppholdet, og som opprettholdes ved hjemkomst.
Selv om camping gir andre muligheter enn livet hjemme, så ser jeg tilværelsen på Sandstrand som en integrert del av årssyklusen og familielivet, framfor noe løsrevet og liminalt. Hall påpeker at vår vestlige tenkning er gjennomsyret av dualisme (Hall 1984). Vi tenker i dikotomier når vi skal ordne verden, mens tilværelsen gjerne består av motsetninger som folk stort sett håndterer forholdsvis uproblematisk. Jeg ser camping og hjemmetilværelsen som to livsformer som utfyller og forsterker hverandre framfor å være et motsetningspar. De får mening ut i fra hverandre.
Camping med sitt samvær for familien, om det er konsentrert rundt avslapping eller felles arbeidsoppgaver, gir assosiasjoner til Gullestads (1989) beskrivelser av betydningen av oppussing og dekorering av hjemmet for parforholdet. Hun sier:
"Hjemmestrevet er et felles skapende prosjekt, samtidig som han kan få være mann, og hun kan få være kvinne, i tradisjonell forstand"... "For ektefellene kan hjemmet derfor sies å være kjærlighetens prosjekt"... "Hjemmeinnredning både skaper og uttrykker samhold" (op.cit :58/59).
På camping blir strevet borte. I det prosjektet som camping er for paret, tilpasser de seg en rytme forskjellig fra hverdagen. Samholdet mellom partnerne og i familien uttrykkes i et symbolspråk hvor det å slappe av, er sentralt.
"De livsformer, som moderniteten har frambragt, har på en hidtil uset måde, revet os bort fra alle tradisjonelle typer av social orden" sier sosiologen Anthony Giddens, og han uthever "alle" i denne setningen (Giddens 1994:12). Giddens har neppe vært på langtidscamping.
Denne tilværelsen er bygd på, og er avhengig av moderne fenomener som en kollektiv strukturering og regulering av menneskers liv, og av høy teknologisk og industriell kompetanse. Caravanisme er avhengig av et veinett med høy standard, en utbredt privatbilisme og en bil- og vognpark bygd på moderne industri og teknologi. Som andre ferieformer er camping bygd på et skille mellom arbeid og fritid, og en regulert ferie både for voksne og barn. Dette medfører ikke bare at så og si alle nordmenn har ferie, men også at de har det på samme tidspunkt. Samtidig er langtidscamping vokst fram med grunnlag i verdier som har blir ansett som tradisjonelle: Menneskets tilknytning til sted, og til sin familie. Når en kvinne på Sandstrand sier "Vi er blitt så glad i denne plassen", så får hun fram både tilknytningen til stedet, og at det dreier seg om et vi; en familie. Stedstilknytningen til Sandstrand kan ikke sees adskilt fra menneskene der. Selv om enkelte framheva utsikten til havet eller mulighetene for å spasere, så var det i liten grad naturforholdene alene som gjorde at stedet betydde så mye for camperne. Det var kombinasjonen av mange forhold. Et av de viktigste var å treffe igjen venner. Mulighetene til å se folk rundt seg og å kunne være sosial, betydde mye for mange, og samtidig muligheten til å regulere denne kontakten: "Det er det sosiale med camping som trekker. Jeg kan være sammen med folk, og jeg kan trekke meg tilbake".
Selv om Giddens (1994) påpeker at en skal være forsiktig med å kontrastere for skarpt mellom tradisjonelle og det moderne, så har han som andre modernitetsteoretikere noe ensidig påpekt det fragmentariske ved nåtidig livsførsel. De har vært mindre opptatt av å bindinger mellom mennesker som er knyttet til hverandre og til steder som betyr mye for dem. Tonboe (1993:46) kaller
"Den turisme, som repræsenterer en periodevis opsplitning af folks liv, er et logisk produkt af livet i det moderne, opsplittede og opsplittende samfund".
Han viser til Giddens som snakker om den
"radikale modernitets øgede mobilitet som en ekstrem tid-rum distancering, som bl.a indebærer, at sociale relationer løsrives fra deres hidtidige lokale handlingskontekst" (Op.cit:53).
Ved å vektlegge distansering, oppsplitting og løsrivelse av sosiale relasjoner framstår "det moderne" ifølge Tonboe og Giddens, nærmest som synonymt for alt en bør unngå her i livet.
Langtidscamping er moderne i den forstand at det understreker valgmulighetene. Camperne har et dobbelt bosettingsmønster bygd på frivillighet. Vinter- og sommersesongens flyttinger følger ingen dyreflokk som hos tradisjonelle nomadegrupper, men bygger på ønsket om variasjon i tilværelsen. Campingen byr på sosial fleksibilitet. Camperne har en omgangskrets i sine hjemmemiljø og en på campingplassen, og disse holdes forholdsvis adskilt. Allikevel framstår langtidscamping mer som fellesskap og familieliv enn som brudd og oppsplitting.
I denne, på mange måter moderne tilværelsen som er bygd på muligheten til å forflytte seg, til å forlate hjemmet, jobben og naboene, så er det noe en ikke forlater: Partneren. Camping bygger opp under parforholdet og familien. Ved å være par sammen med andre par, bekreftes og forsterkes denne samlivsformen. Minner og hendelser som er med på å skape hver families egen historie, knyttes til Sandstrand. De nedtegnes i hyttebøker, samles i esker og henges på veggen i form av bilder, og fortelles som anekdoter og gode historier. Machlis ser familievedlikehold som et nøkkelelement ved camping; en sosial prosess med gjentakende adferd som uttrykte familiens bånd og var et redskap for å overføre familiekultur (Machlies 1975). På Sandstrand skapes familieritualerer og familietradisjoner, og stedet blir en del av familiens livshistorie. Gjentakelsene er en viktig del av denne sykliske livsstilen, og kontinuiteten forsterkes ved videreføring av livsførselen til barna.
Langtidscamping er avhengig av familien både som forbruker og som organisator. Det er familieenheten som utgjør klientellet på campingplassen. Sosiale samlinger og aktiviteter hadde sitt utgangspunkt i de selvorganiserende indre sirklene. Langtidscamping er langt på vei selvrekrutterende. Siden camperne til stadighet vender tilbake til plassen, er det i liten grad behov for markedsføring. Jeg ble fortalt om "smitteeffekten" innen familie- og vennekrets. De som hadde vogn, fikk andre til å skaffe seg en. Flere som hadde vært på Sandstrand som barn, dro tilbake når de selv etablerte seg med familie:
"Det å eie en campingvogn går ofte i arv. Hvis mor og far har hatt vogn, ender det ofte med at også barna deres kjøper vogn"
uttaler lederen i Caravanforhandlerenes forbund (Bobil & Caravan 1/1994:30).
Familien er selvfølgelig ikke avhengig av campingplassen for å bestå, men enkeltpersoner er langt på vei avhengig av en partner for å være på langtidscamping. Denne sårbarheten ble tydelig når noen ble alene. Mange kom ikke tilbake etter å ha mista sin partner. Andre danna et nytt parforhold og fortsatte med camping, mens enkelte klarte å opprettholde en omgangskrets eller danne en ny som gjorde at de videreførte campingtilværelsen. Enslige utgjorde en mye mindre andel av befolkningen på Sandstrand enn de gjør i helårssamfunnet, og de er underrepresentert sammenligna med andre ferieformer. Enslige var utsatt i denne konteksten, og utgjorde heller ikke et eget fellesskap. Flere studier har påpekt overvekten av kjernefamilier blant campere, men har sagt lite om paret, det vil si par uten barn, og i enda mindre enslige, (Machlies 1975, Cerullo/Ewen 1982, Jonsen 1994). Unntaket er de campingundersøkelsene som omhandler pensjonister (Hartwigsen/Null 1990, Counts 1996). De har selvfølgelig ikke fokus på barnefamilier, men heller ikke på enslige. Cerullo og Ewen problematiserer familiebegrepet blant annet med utgangspunkt i deres egen status på campingplassen; to kvinner i ett telt. De ble sett på som to som jobba sammen om en artikkel, og dermed bare midlertidig utenfor familiekonteksten. Blant hvite amerikanske arbeiderklassefamilier på camping ble den tradisjonelle kjernefamilien dyrka. Barnløse, enslige forsørgere, fraskilte og homofile utfordra dette idealet, og var tema for stadige diskusjoner (Cerullo/Ewen 1982).
Skandinaviske lokalsamfunns- og hverdagslivsstudier har langt på vei hatt det samme familieorienterte perspektivet. Familien generelt og den gifte kvinnen spesielt har stått i fokus (Haugen/Holtedahl 1980, Melhuus/Borchgrevink 1984, Solheim 1984, Gullestad 1984, Rosengren 1991, Borchgrevink/Holter 1995, Sørhaug 1996). Marginalisering av enslige er et perspektiv som har blitt tydeliggjort på campingplassen hvor så lite lar seg skjule. Det samme skjer sannsynligvis i større eller mindre grad også i helårssamfunnet, og er et understudert emne av norsk hverdagsliv.
To perspektiv ble framheva i avhandlingens undertittel som sentrale ved campingplassen som landsted: Ferie- og fritidsaspektet samt forvaltning av tilgjengelighet.
Jeg har vært opptatt av kontrasten mellom hjemmetilværelsen og livet på campingplassen når det gjelder normer og ideal, men også i forhold til arkitektoniske forskjeller. Samtidig har jeg ønska å få fram om det er noe særegent ved langtidscamping som ferieform.
Ved å fokusere på forvaltning av tilgjengelighet, har problemstillinger vedrørende territorialitet blitt aktualisert. Jeg har sett på hvordan adferd og gjenstander markerer en grense mellom det offentlig og det private. Videre har jeg vært opptatt av hvordan camperne danner ekslusive samhandlingsenheter på en arena hvor det i utgangpunktet ikke er fysiske avgrensninger som medvirker til grupperinger og naboskapsdannelse. Campingplassens spesielle boligmasse innbyr til å fokusere på kommunikasjon av nærhet og distanse. Jeg har vært opptatt av hvordan dette utspilles mellom personer som omgås mye på plassen, men også blant de som har et mer perifert forhold.
Som nordmenn flest, så ser camperne på Sandstrand fram mot sommerhalvåret og ferien. Helger og ferie er fristunder som står i kontrast til de rutiner man ellers har. Ferien er den sjansen i året hvor man har anledning til å disponere sin tid på andre måter enn ellers. Hverdagens rutiner og forpliktelser blir tilbakelagt. Tilværelsen på Sandstrand er fysisk løsrevet fra hverdagslivet og fra hjemmemiljøet. Dette er en tilstand som er sosiologisk forskjellig fra de sosiale rom camperne vanligvis fungerer i (når de ikke er campere). På fristedet Sandstrand er det en invitasjon til å være mer åpen og ubunden i forhold til hverdagslivets fastlåste mønster. Som campere gir de hverandre sjanser til en ny mulighet. Det snakkes ikke mye om bakgrunn: Hvor man kommer fra, hva man heter og hva man jobber med fokuseres lite. Sandstrand er et sosialt univers som bygges opp en gang hvert år. Samtidig er det stabilitet i populasjonen, slik at normer overføres.
Camperne deler forventningene om å leve på en annen måte enn hjemme. Å ta lettere på rutiner er et slikt ideal, å slappe av er et annet. Tempoet roes ned. Det drikkes litt mer og soves litt mindre. Måltidene inntas når man er sulten og ungene legger seg når de er trøtte. En norm som verken mykes opp eller brytes, er paret som enhet. Paret er både praksis og ideologi på campingplassen. Det er paret som trekker seg tilbake til vogna, paret som møtes i de indre sirklene og paret som utgjør overbyggningen. Ekteskap og samboerskap, barneoppdragelse, skilsmisse og enslige er tema for samtaler. Disse samtalene utgjør den ideologien som fellesskapet utgjør og formidler. Når det gjelder familietilhørighet,får camperne i løpet av ferien en bekreftelse, framfor en utfordring på normer og verdier. De er jo dessuten på "familiecamping".
Camping er en sosial ferieform. Det sosiale aspektet ble trukket fram som en av de store fordelene med camping. Å ha sin familie rundt seg, er høyt verdsatt. Familien gjør ting sammen på en felles arena i kontrast til det mer fragmenterte hjemmelivet. Selv om familien er viktig på langtidscamping, så innebærer ikke det at camperne ikke er opptatt av samvær med andre. Paret og kjernefamilien er basisenheten, men denne enheten er i stor grad orientert mot et større fellesskap. Samværet med slektninger og venner som en ser lite til ellers i året, framheves som en av de store gledene ved langtidscamping. Dette samværet kan være ganske omfattende i forhold til hverdagslivet. Det dannes grupperinger som jevnlig spiser sammen. De prater og slapper av sammen, drar for å handle eller tar en dagstur til Danmark. Mulighetene for samvær ble framheva i kontrast til andre hytteferien og til hverdagslivet: "Her er det kontakt på en helt annen måte. Hjemme kan naboen stoppe opp, ta seg en røyk, men fyker opp igjen". Ei eldre kvinne sa:"Jeg drar av sted for å komme vekk fra stua som jeg er i hele vinteren. Hjemme i stua ser en ikke noen". Langtidscamping er et sosialt alternativ til den mer isolerte tilværelsen i norske bygder og byer som er dokumentert blant annet av Midré 1977, Melhuus/Borchevink 1984 og Solheim 1984.
Det utstrakte samværet utenfor familie- og parenheten skiller langtidscamping fra hytteferien, noe som framheves av camperne sjøl og av andre undersøkelser. På hytta er det et markant skille mellom de innenfor og de utenfor veggene (Grimstad 1990, Krogh 1995). Eiendomsforholdet er også forskjellig. Camperene leier grunnen år for år. De fleste av hyttefolket eier eller har langvarige leiekontrakter til tomta som hytta står på.
Å være sosial vil si å være tilgjengelig: Tilgjengelig for en prat, for å samles rundt kaffebordet, for en spasertur eller for å grille sammen. Campingplassens økologi gir grunnlag for tilgjengelighet. Den private enheten er forholdsvis liten, og mye av det intime livet foregår på en felles arena. Dessuten er grensene mellom det private og det offentlige flytende, noe som har sammenheng med eiendomsforholdene og organiseringen. Det er ikke gitt hvor den enes territorium slutter og hvor naboens begynner. Selv om det sosiale samværet ønskes, så er det behov for å regulere tilgjengeligheten i henhold til norske standarder om privatliv også på campingplassen. Ved hjelp av fysiske gjenstander og ved mer eller mindre bevisst opptreden, kommuniserer camperne ønske om avstand. Det private innhegnes og formidles i det offentlige. Samhandlingsenheter dannes på ulike nivåer. Forskjellige stilarter i den fysiske utformingen gir opphav til gruppedannelse. Det viser hvem en ønsker å identifisere seg med og kommuniserer skiller mellom "de og oss". Indre sirkler oppstår. Det å trekke seg unna også fra slike fellesskap, "å være for seg sjøl", blir både praktisert og akseptert. Dette kan sies verbalt eller gjennom fysiske markører. Ei strategisk plassert blomsterurne eller en nedslått parasoll blir metaforer for utilgjengelighet. Et bortvendt blikk eller et hastig ganglag har den samme symbolske betydning. Ting og bevegelser blir språk i en sosial kontekst. De får en kommunikativ betydning som langt på vei oppfattes likt av sender og mottaker i den sykliske livsstilen som Sandstrands innbyggere har felles.
På ferie står friheten i fokus, en frihet som kontrasteres til hverdagslivet. Jeg har møtt en del antagelser fra ikke-campere om ufrihet i en tilværelse hvor alt som gjøres, er synlig for andre. Det er en utbredt norsk oppfattelse at frihet ikke lar seg kombinere med mange mennesker tett innpå seg. Frihet lar seg nærmest bare realisere i ensomhet, helst omgitt kun av natur. På campingplassen lever mange mennesker på et lite område. Her er det ikke lydisolerte vegger og dører som for eksempel i ei boligblokk. På campingplassen kan man høre hva naboene sier, se hva de gjør, og lukte hva de skal ha til middag. Det at så mye foregikk på en offentlig arena, medførte faktisk en økt frihetsfølelse. I og med at "alle andre" også levde sitt privatliv godt synlig, så opplevdes blikket på hver enkelt som mindre enn hjemme: "Her kan jeg være så mye ute, men hjemme så kikker de", mente en mann. Et par damer sa: "Her kan vi gå tur. Hjemme blir en glodd på når en går tur".
De camperne på Sandstrand som jeg kjente yrkesbakgunnen til, hadde i hovedsak arbeiderklassetilknytning. Dette er verken entydig (Counts 1996) eller eksklusivt for camping som ferieform (Grimstad 1990). Camping er (som Døving 1993:137 sier om sydenturisme) ikke en del av "den herskende klassens ideologi", og har vært utsatt for harsjelas i et ønske om distanse, jevnfør Bourdieu (1995). I tilegg har langtidscamping vært sett på med undring, i henhold til norske forestillinger med konnotasjoner mellom frihet og ensomhet.
I følge Löfgren lever dagens campere i sine vogner enkelt, nært naturen og hverandre (Löfgren 1989:14). Denne avhandlingen har gitt et mer mangfoldig bilde av livet på en campingplass, og den utfyller bilde av norsk samfunnsliv. En studie av langtidscamping bryter med stereotypien om den norske enstøingen og viser at nordmenn setter pris på et utstrakt sosialt liv som strekker seg ut over den nærmeste familien. Camping er like "norsk" som alt annet som nordmenn foretar seg. Det være seg å gå på fjellet, dra på hytta, kjøre snøscooter eller handle i kjøpesentre. Fraværet av innvandrere på Sandstrand understreker at dette er "det norskeste norske". Framstillingen fra campingplassen med fokus på dagliglivets samhandling og kommunikasjon, viser at nordmenn har evne til individualitet og å realisere seg sjøl og det private også nært innpå andre mennesker. Langtidscamping er en ferieform der det repetative søkes framfor spenning i det ukjente. Samværet og de daglige rutinene er målet, men langtidscamping er først og fremst ett supplement til det mindre sosiale hjemmelivet.
1. Det muntlige språket er forsiktig bearbeidet for å tilpasses en skriftlig framstilling. Jeg bruker bokmål også på informantutsagn,da jeg ikke behersker de forskjellige (rogalands-) dialektene tilstrekkelig til å yte dem rettferdighet.
2. Permanent i denne sammenheng betyr ikke evig, verken når det gjelder fysiske eller sosiale forhold. Vognene og utbyggene skulle i prinsippet la seg flytte, og om ikke bak en bil, så ved hjelp av traktorer og lastebiler. Sandstrand har ikke en permanent karakter i forhold til helårsbebyggelsen, men i forhold til campingplasser hvor døgnturister dominerer, se kapittell 2.
3. Se eksempler i kapittel 6.
4. Det var plass til 400 campingvogner, og denne sommeren var det ca 350 plasser i bruk i høysesongen.
5. Den danske antropologistudenten Linda Jonsen (94) bruker begrepet "fastliggere" om tilsvarende danske forhold, og det ligger nært opp til det tyske "Dauerncamping". Norsk Caravan Club bruker bl.a. ordet caravanisme om bilcamping. Statistisk sentralbyrå opererer med betegnelsen "sesongkontrakt" om denne typen camping. Ingen av disse betegnelsene er særlig innarbeidet, så jeg foretrekker ordet langtidscamping, som jeg trodde jeg hadde konstruert inntil jeg så det brukt i ei bok utgitt av Norges Automobilforbund (Gretland 1974).
6. Mer om dette i neste kapitell: "Camping i norsk og vestlig kontekst".
7. Ida Lützow-Holm tar hovedfag i etnologi ved Universitetet i Oslo, og skal levere sin avhandling bygd på dette feltarbeidet, høsten 1997.
8. Spørsmållista finnes som vedlegg 1. Den ble fulgt mer eller mindre slavisk avhengig av om folk var glade i å prate eller trengte stikkord for å komme videre. Lista endra seg underveis etterhvert som jeg ble mer klar over hva det var aktuelt å spørre om.
9. Det er selvfølgelig ikke bare utenlands eller på en campingplass at en kan oppleve problemer med å komme i kontakt med folk. Medstudent Svanhild Andersen var i ei nordnorsk bygd hvor det også var få offentlige samhandlingsarenaer. Hun fant seg sjøl i å angre på at hun ikke hadde lagt feltarbeidet til nabobygda, hvor det iallfall var et samvirkelag med en liten kafe. Hun råder studenter til å gjennomtenke slike problemstillinger før de bestemmer hvor feltarbeidet skal foregå. Henne oppgave """"" ved UiTø er ferdig høsten 1997.
10. Navnet er et pseudonym, ikke for å beskytte antropologen, men for å beskytte forlaget som frykta søksmål hvis anklagene mot overgriperen kunne nøstes tilbake til konkrete personer.
11. Den skulle være blant de første husvognene som ble importert til Norge og var uten fasiliteter som innlagt vann og gassoppvarming.
12. Arkitekt Tore Branteberg (1996) kaller den lille gardinkappa for en del av norsk folkekultur. Den opptrer overalt, også der hvor muligheten til innsyn ikke er tilstede.
13. Jeg framhever dette perspektivet allerede i oppgavens undertittel. Jeg har lånt og snudd litt på en av Inger Alterns artikkeltitler: "Om forvaltning av utilgjengelighet. Et perspektiv på studiet av bomiljø og samværsform" (Dengang Haugen, 1978) og takker henne herved for tillatelsen og Harald Eidheim for ideen.
14. "Amerikanske kvinnelige studenter gjorde, og gjør vel fremdeles, minst mulig ut av sin intelligens, sine ferdigheter og sin besluttsomhet når de er sammen med eventueller kavalerer..." (1992:40) er et eksempel. Praksisen med at "negre lettere blir kontorfunksjonærer... dersom de kan plasseres utenfor selve fabrikkområdet" kaller han ikke rasisme, men "en slags økologisk sortering" (1992:105)
15. Ordet er utleda fra det latinske målebegrepet proksimal: Om organer og kroppsdeler som ligger nær kroppens midtlinje. Proximare betyr å gå nært, å nærme seg.
16. Betegnelser som sletta og stranda fungerte som stedsnavn og var ganske innarbeidet blant camperne. Andre navn var mer interne i små grupper, som Hagen 1 og 2 og Innersvingen.
17. Stranda viser her til det området med vogner på selve sandstranda og på gressbakken like bak. Se kart.
18. Deriblant ei dame på vel 70 år!
19. Tilbygg av tre med dør og vinduer. Benyttes istedenfor eller i tilegg til fortelt.
20. Det ble holdt en viss avstand til tyskerne: "Det blir goddag og adjø. De holder seg mye sammen. Tror det sitter i litt ennå, fra krigen," forklarte ei eldre dame.
21. Se vedlegg 2 for mer utfyllende tall.
22. Det private forbruket pr innbygger i Norge er omlag fordobla siden begynnelsen av 50-åra (Arbeiderpartiets programkomite 1984).
23. Charterturer til Sydenturer et annet eksempel på en utbredt reisevirksomhet. Nordmenn foretok 750.000 slike reiser i 1987, og 400.000 i 1995 (Døving 1995).
24. Statistikken er fra Østbys bok, og han viser til NOS XI 310 Samferdselstatistikk 1958: 143-145, NOS- Historisk statistikk 1978. Tabell 219:428, og Opplysningsrådet for veitrafikkenn: Bil og vei- statistikk 1966:9, og 1990:7.
25. Bringanger viser til Sentralregisteret for motorkjøretøyer.
26. Denne serieproduksjonen var ikke større en at det ble laget to vogner pr år de første årene.
27. De fleste vognene som blir solgt i Norge, er av merket "Hobby", som produseres i Tyskland.
28. De, som andre av de eldre samboerparene, hadde tydeligvis delvis adskilt økonomi, noe som kom fram når kvinnene snakka om "mi vogn". Et samboerpar hadde en tid hver si vogn; hans på "Heia" for vintercamping, og hennes på Sandstrand.
29. Begrepet "campingfoket" blir brukt NCC`s medlemsbrosjyre.
30. Det var altså ikke bare i Danmark at langtidscamperne ble sett skjevt på, jevnfør Jonsen 1994.
31. Jeg bruker fortrinnsvis betegnelsen bolig framfor hus, fordi det sistnevnte er et begrep innen slektskapsterminologi; house-society/hus-samfunn. Dessuten er assosiasjonsmulighetene videre: Et hus forbindes mer med et permanent hjem., ei hytte er ikke et hus for oss, men det er en bolig. Det samme gjelder ei campingvogn.
32. Jeg har her benytta meg av en informant som ikke holdt til på Sandstrand, men hadde lang erfaring med familieliv i campingvogn.
33. Grinstad og Lyngø gav uttrykk for samme forskrekkelse da de oppdaga nedsnødde vaskemaskiner utefor mange av hyttene i Indre Oslofjord (Grimstad 1990:9).
34. De fleste hadde do i vognene, men de måtte tømmes, så de ble benyttet minst mulig.
35. En av mine medstudenter, Svanhild Andersen, har gjort meg oppmerksom på viktigheten av etablerte samhandlingsarenaer på den plassen som en velger for feltarbeidet. Sjøl opplevde hun nærmest å misunne nabobygdas Samvirkelagskafe, mens hun selv måtte kontakte alle informatene i deres privatsfære.
36. Dette idealet er så sterkt at vi foretrekker å kalle et rekkehus for "enebolig i rekke".
37. Et slikt ideal er nok ikke bare borgerlig, se neste kapitell med Barths (1994)eksempler blant pathaner og beduiner.
38. Grensene rundt ekteparet opprettholdes blant annet av trofasthetsidealet.
39. Det vanskelig å forholde seg til Levi-Strauss begrunnelse, fordi incest har konsekvenser for den svake parten i forholdet, som han ikke forholder seg til. Utsagnet har vært servert av flere mannlige forelesere uten å kommentere denne siden. Jeg bruker alikevel hans argumentasjon fordi det illustrerer hvor sentralt parforholdet er, og jeg forholdet meg til det som en analytisk begrep.
40. Ordet husarbeid blir litt pussig å bruke i sammenheng med campingvogner, og Cerullo/Ewen setter housework i sitattegn. Kombinasjonen av ordene hus og arbeid, gir assosiasjoner til det private i denne typen gjøremål.
41. Rodemennene hadde et visst ansvar innenfor et område, en rode.
42. Denne opplysningen har jeg fra mine vognutleiere. Jeg var på Sandstrand fra 1.4 til 10.8.1996.
43. Det tok sin tid før jeg skjønte hva de grønne kannene skulle brukes til. Å vanne blomster var det neppe behov for på denne tida. Det viste seg at kannene var praktiske til å fylle opp tanken på vogna, for å ha kaldt og varmt vann inne.
44. Uten at Hall påpeker det, så er det paralleller mellom hans tenkning om tid og Sahlins måte å tenke om gavebytte; om direkte eller utsatt resiprositet (Sahlins 1972). Tidsintervallet mellom å få og å gi er med på å markere grad av intimitet og ønske om å styrke eller svekke en relasjon. Gir en tilbake i samme farta som en får noe, eller lar det drøye alt for lenge, så viser en at en ikke ønsker noen sterk relasjon. Hall kaller dette tidsrommet for korreksjonsintervallet; det riktige tidspunktet for en korrigerende handling.
45. At det er kraft i felles rytme i ei gruppe, illustreres ved vektlegginga av at soldater går i takt. Dette er en kraft som i den sammenhengen virker særlig sterkt både innad og utad.
46. Dette gir assosiasjoner til Bourdieus habitus-begrep; hvordan erfaringer nedfeller seg og får et kroppslig uttrykk.
47. Anders Johansen (1989) har en lignende oppdeling i måter å forholde seg til tid. Han skiller mellom handlingens tid på den ene siden og den mekaniske klokketiden på den andre.
48. Foruten ritualet som fokuserigsmekanisme og ramme, påpeker Douglas ritualet som hjelp for hukommelsen (knytte knute på en tråd) og som kontroll av opplevelser ved at de eksternaliseres og modifiseres (Douglas 1997:76).
49. Hvem ville vel ikke det? Landstedene på Sørlandskysten ser ganske lekre ut når de vises på fjernsyn som illustrasjon på sommer, og på velstand.
50.
Kanskje liminalitetsbegrepet
som så mange andre antropologiske forestillinger, har befesta et mer statisk
syn på andre og/eller tidligere samfunn enn det var empirisk dekning for?
Geshellshaft- gemeinschaft dikotomien er ett, mekanisk og organisk solidaritetet
et annet og muliplekse og uniplekse relasjoner et tredje slikt dikotomipar.
Adolfsson, Ebbe 1986: Camping med husvagn och husbil. Stockholm: Naturvårdsverket.
Amundsen, Kari 1992: "Ferie og reiseliv som kulturmøte" i Dugnad 1-92 Tidsskrift for etnologi Oslo: UiO.
Anderson, Benedict 1991: Imagined Communities. Reflections on the Origin and Spread of Nationalism. London: Verso
Bailey, F.G 1971: "Gifts and Poisen" i Bailey (red) Gifts and Poison. The Politics of Reputation. Oxford: Basil Blackwell
Bateson, Gregory 1972: Steps to an Ecology of Mind. New York
Barth, Fredrik 1991: Andres liv- og vårt eget. Oslo: Universitetsforlaget
Barth, Fredrik 1994: "Rolledilemmaer og far-sønn dominans i slektskapssystemer i Midt-Østen" i Manifestasjon og prosess, Oslo: Universitetsforlaget
Bjørkvold, Jon -Roar 1995: Det musiske menneske. Oslo: Freidig forlag
Borchrevink,Tordis og Ø. Gullvåg 1996: (red) Labour of Love. Beyond the self- evidence of everyday life. Hampshire: Avebury
Bourdieu, Pierre og L.Wacquant 1993: Den kritiske ettertanke. Grunnlag for samfunnsanalyse. Oslo: Det Norske Samlaget
Bourdieu, Pierre 1994: "Sosialt rum og symbolsk magt" i Callewaert, Munk, Nørholm, Petersen: Pierre Bourdieu. Centrale tekster inden for sociologi og kulturteori. København: Akademisk forlag.
Bourdieu, Pierre 1995: Distinksjonen. En sosiologisk kritikk av dømmekraften. Oslo: Pax Forlag A/S
Bourdieu, Pierre 1996: "Et steds betydning" i Symbolsk makt. Artikler i utvalg. Oslo: Pax Forlag A/S
Brantenberg, Tore 1996: "Ikke ute og ikke inne. Om svalgangshuset som boligform" i Svendsen og Hvattum (red): Hva er god boligsak. I går, i dag, i morgen. Oslo: Ad Notam Gyldendal
Bringanger, Lars ca 1975: Camping som ferieform i Norge. Del 1. Oslo: Hotell og Turistdirektoratet.
Briggs, Jean 1971: "Kapluna Daugther" i P. Golde (red): Woman in the Field, Chicago: Aldine Publishing Company
Chagnon, Napoleon A 1992: Yanomamö. Orlando: Hartgourt Brace Jovanovich, Publishers
Carsten, J. og Hugh-Jones S. 1995 :(red) "Introduction" i About the house. Lévi- Strauss and beyond. Cambrigde University Press
Cerullo, Margareth og P. Ewen 1982: "`Having a good time` The American Family Goes Camping". Radical America. Somerville: Alternative Education project Vol 16.1-2
Cohen, Anthony P. 1985: The Sybolic Construction of Community. London: Routledge
Cohen, Anthony P. 1994: Self Consciousness. An alternative Athropology of Identity. London: Routledge
Counts, Dorothy og David 1996: "Happy Campers" Antropology Newsletter. January 1996
Douglas, Mary 1987: Constructive Drinking. Perspectives on Drink from Anthropology. Cambrigde.
Douglas, Mary 1997: Renhet og urenhet. En analyse av forestillinger omkring urenhet og tabu. Oslo: Pax forlag A/S
Dybedal, Petter 1983: Camping i Norge - En litteraturstudie. Oslo:Transportøkonomisk institutt
Døving, Runar 1993: Syden, fritidens land og dets folk. Cand.polit avhandling, Institutt og museum for antropologi. Oslo:UiO
Eriksen, Thomas Hylland 1991: "Liming: Uvirksomhet som kunstform" i Norsk antropologisk tidsskrift. Oslo:Universitetsforlaget
Ehn Billy, J. Frykman og O. Löfgren 1993: Forsvenskningen av Sverige. Stockholm: Natur och kultur.
Erring, Bjørn 1996: "Boligen som kulturprodukt" i Svendsen og Hvattum (red) Hva er god boligsak. I går, i dag, i morgen. Oslo: Ad Notam Gyldendal
Fuch, Joakim 1994: "Wir sind freier, das ist alles" i Uber den Zaun geguckt. Freizeit auf dem Dauercampingplatz und in der Kleingartenanlage. Frankfurt am Main Universität: Kulturanthropologie Notizien, band 45.
Frykman, Jonas og O. Löfgren 1994: Det kultiverte mennesket. Oslo: Pax Forlag A/S
Faarlund, Nils 1992: Støy og stillhet i friluftsliv. SFT-rapport 92-39. Oslo: Statens forurensningstilsyn, Dep.
Giddens, Anthony 1994: Modernitetens konsekvenser. Hans Reitzels Forlag, Köbenhavn.
Goffman, Erving 1967: Interaction Ritual . New York: Anchor Books
Goffman, Erving 1971: Relations in Public. Microstudies of the Public Order. New York: Basic Books, Inc, Publishers
Goffman, Erving 1992: Vårt rollespill til daglig. En studie i hverdagslivets dramatikk. Oslo: Pax Forlag A/S
Gretland, Peer 1974: Camping på hjul.Oslo: Norges Automobil Forbund.
Grimstad, Ingun 1990: En plass i solen. Utforming av et fritidsmiljø. Magistergradsavhandling i etnologi. Oslo: UiO
Gullestad, Marianne 1979: "Livet i en gammel bydel" i Thuen og Wadel (red) 1978: Lokale samfunn og offentlig planlegging. Oslo: Universitetsforlaget.
Gullestad, Marianne 1984 a: Kitchen Table Society. A case study of the family life and friendships of young working-class mothers in urban Norway. Oslo: Universitetsforlaget.
Gullestad, Marianne 1984 b: "Sosialantropologiske perspektiv på familie og hushold" i Rudie (red): Myk start-hard landing. Oslo: Universitetsforlaget.
Gullestad, Marianne 1989: Kultur og hverdagsliv. På sporet av det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget.
Gullestad, Marianne 1996: "Et "sterkt og nært" forhold til landskapet" i Norsk landbruksøkonomisk tidsskrift.
Hall, Edward T 1959: The Silent Language. New York: Doubleday & company,inc.
Hall, Edward T 1969: The Hidden Dimension. New York. Anchor Books Doubleday & company,inc
Hall, Edward T 1984: The Dance of Life. The Other Dimension of Time. New York: Anchor Press
Hartwigsen Gail og R. Null 1990: "Full-Timers: Who Are These Older People Who Are Living in their RV's" i Journal of Housing for the Elderly 7.1 Washington DC: The Haworth Press Inc.
Haugen, Inger 1978 A: "Om forvaltning av utilgjengelighet" i Tidsskrift for samfunnsforskning bd 19/78
Haugen, Inger 1978 B: "Drabantbymiljø: Nettverk, koder og fysisk struktur" i Thuen/Wadel (red): Lokale samfunn og offentlig planlegging. Oslo: Universitetsforlaget.
Haugen, Inger & L. Holtedahl 1980: Om å regulere samvær. Arbeidsnotat oktober 1980, UiTø/UiO
Hjalager, Anne Mette 1990: "Ro, orden og renlighed" i Byplan 5/90. København: Arkitektenes Forlag
Henriksen, Øystein og A. Sande 1995: Rus. Fellesskap og regulering. Oslo: Kommuneforlaget
Holtedahl, Lisbeth 1986: Hva mutter gjør er alltid viktig. Om å være kvinne og mann i en nordnorsk bygd i 1970 årene. Oslo: Universitetsforlaget.
Hornsby-Smith, Michael 1973: "Camping groups i the Newquay Area" i Society and Leisure nr 3, Surrey
Jacobsen, Jens K. 1993: "Turisten og fortolkningen av de andre" i ARR 3-93.
Johansen, Anders 1995: Den store misforståelsen. "Kulturarv" og "nasjonal egenart" i Norgesreklame og politisk kultur. En advarsel. Oslo: Tiden Norsk Forlag A/S
Johansen, Anders 1989: "Handlingens tid" i "Kulturdimensjonen i bistandsarbeidet. Hvor mange hvite elefanter?" av T. H. Eriksen (red) Oslo: Ad Notam Forlag AS
Jonsen, Linda 1994: Camping og etnografi i fritidens landskaper. En etnografisk feltundersøkelse av camping i Danmark. Århus Universitet.
Jørgensen, Svein-Hallvard 1995: Rollerbladers on a tribal quest. Om ungdommers organisering av virkeligheten. Hovedfagsoppgave i sosialantropologi, Universitetet i Tromsø.
Klepp, Ingun Grimstad 1996: "Friluftforskning med slagside" i Dugnad 4/1996 Konflikt: natur-kultur Tidsskrift for etnologi Oslo: UiO.
Knudsen, Anne 1988: "Når verden er anderledes. Korsikanske uroligheder" i Hastrup, Kirsten og K. Ramløv (red): Feltarbeide. Oplevelse og metode i etnografien. København: Akademisk forlag.
Kosmo, Joakim 1997: "Mitt hjem er så fast ein borg" i Hovedfastudentenes Årbok. Oslo: Årbokredaksjonen. Institutt og museum for antropologi.
Krogh, Erling 1995: Landskapets fenomenologi. Doctor Scientarium Theses. Ås: Norges Landbrukshøgskole.
Krogstad, Anne 1986: "Pønkere og symbolendring. Fra ekstern provokasjon til intern moralisme" i Tidsskrift for samfinnsforskning 6/86
Lahus, Bjørn (udatert notat): "NCC`s historie" og "Campingens fremvekst". Norsk Caravan Club, Skårer.
Levi-Strauss, Claude 1966: The Savage Mind. London: Weidenfeld & Nicholson
Levi-Strauss, Claude 1969: Elementary Structures of Kindship. London: Tavistock
Lyngø, Inger Johanne 1991: Hyttelivets gleder. Om tid og tidsforståelse. En undersøkelse av hytteøyene i Indre Oslofjord. Magistergradsavhandling i etnologi. Oslo:UiO.
Lystad, Jan-Erik 1995: Camping i Norge 1984-1994. Rapport SSB. Oslo.
Löfgren, Orvar 1989: "Längtan till landet annorlunda" i Längtan till landet annorlunda. Om turism i historia och nutid. Värnamo: Gidlunds Bokförlag/Sveriges Turistråd
Machlis, Gary E.1975: "The Social Organisation of Family Camping: Implications for Interpretation" i Machlis & Field (red): Sociology for Interpretation of Natural and Cultural History. Oregon State University press.
Mauss, Marcel 1995: Gaven. Utveklingens form og årsak i arkaiske samfunn. Oslo: Cappelen akademisk forlag a/s
Melhuus, Marit og T.Borchrevink 1984: "Tidsbinding av kvinner" i I.Rudie (red): Myk start -hard landing. Oslo: Universitetsforlaget
Moreno, Eva 1995: "Rape in the field: reflections from a survivor" i Don Kulick og M. Willson (red): Taboo. Sex, identity and erotic subjectivity in anthropological fieldwork. London: Routledge
Nash, Jeffrey E. 1982: "The family camps out: A study in nonverbal communication". Semiotica 39/3-4. Amsterdam.
Nedrelid, Tove 1993: "Friluftslivets år 1993 -nødvendig vedlikehold av et identitetsskapende kulturtrekk?" Dugnad 4-93; Friluftsliv Tidsskrift for etnologi Oslo: UiO.
Nielsen, Finn Sivert 1996: Nærmere kommer du ikke... Håndbok i antropologisk feltarbeid. Bergen: Fagbokforlaget.
Okeley, Judith 1994: The Traveller-Gypsies. Cambrigde Univ Press
Richardson, Heidi 1993: "Norway the northern Playground" Et kulturanalystisk blikk på fjell-friluftslivet" i Dugnad 4-93; Friluftsliv Tidsskrift for etnologi Oslo: UiO.
Rolness, Kjetil 1996: "Campinglivets gleder" Kronikk i Dagbladet 24.8.96
Rosengren, Anette 1991: Två barn och eget hus. Om kvinnors och mäns värder i småsamhellet. En etnologisk studie. Stockholm: Carlssons.
Ryntveit, G.O. og Dybedal, P 1993: Nordmenns kortferiereiser. Oslo: Transportøkonomisk institutt.
Sahlins, Marshall 1972: Stone Age Economics. On the Sociology of Primitive Exchange. Chicago: Aldine
Sande, Allan 1996: "Rus som sekularisert rituale" i Norsk Antropologisk tidsskrift 4/1996
Saugestad, Sidsel 1982: "The two sides of the house; identity and social organisation in Kilbroney, Northern Ireland" i A. Cohen (red): Belonging, Identity and Social Organisation in British Rural Cultures. Manchester Univ. Press
Smith, Valene M 1989: Hosts and Guests. The anthropology of Tourism. Philadelphia: Univ of Pennsylvania Press
Solheim, Jorunn 1995: "Shelter from the Storm" i T. Borchrevink og Ø.G. Holter (red) Labour of Love. Beyond the self-evidence of everyday life. Aldershot: Avebury
Svalastog 1994: "Lokalisering av reiseliv. Om ressursanalyser, den romlige fordeling og lokal innpassing". Skriftserien 92-94, Oppland.
Sørhaug, Tian 1996: Fornuftens fantasier. Antropologiske essays om moderne livsformer. Oslo: Universitetsforlaget.
Tonboe, Jens 1993: "Naturturisten, en fremmed i hverdagen" i Dansk Sociologi, Dansk Sociologforening, Köbenhavn.
Vaagbø, Ola 1993: Den norske turkulturen. Oslo: FRIFO
Wadel, Cato 1991: Feltarbeid i egen kultur Flekkefjord: Seek A/S
Wax, Rosalie H. 1975: "Theoretical Presuppositions of Fieldwork" i Doing Fieldwork: Warnings and Advice. Chicago Univ. Press
West, Patrick C. 1982: "Rural-Urban Differences in the Status-Based Diffusion of Outdoor Recreation Fads" i Michigan Akademican Univ. of Michigan
Wilson, Olle 1995: Folkhem på drift. Bilcamping. Nordiska Museet
Whyte, William F. 1984: Learning from the field. A Guide from Experience California, Sage Publications, Inc
Østby, Per 1995: Flukten fra Detroit. Biles
integrasjon i det norske samfunnet. Trondheim: Historisk Institutt
ANDRE KILDER:
Bobil og Caravan 1/1994 og 1/1996 Tønsberg
DNA`s programkomite 1984: Velferd på Norsk. Oslo: Tiden Norsk forlag.
Norsk Caravan Clubs medlemsinfo ca 1995
Ferieloven av 1988
SSB statistikk 1993/94: Nordmenns feriereiser
Plan- og byggningsloven
Aftenposten
Bergens Tidende
Dagbladet
Fedrelandsvennen
VG