En demokratisk teknologi for Internett
Lars Risan
Tidligere publisert i Samtiden 2.3.1999
To download, print, or bookmark, click: http://www.anthrobase.com/txt/R/Risan_L_01.htm.
|
Innhold
Bill Gates møter Senatet
Åpne og lukkede teknologier
Linux og GNU
Linux til (litt av) folket!
Ettertanke
Vi trenger en politikk for internett. Den bør helst være demokratisk i en eller annen form.
Når det er sagt blir vi umiddelbart konfrontert med fenomenet globalisering. Internett er et globalt nettverk av teknologi, penger og mennesker. Det er ikke globalt i betydningen av å være en universell eller fellesmenneskelig erfaring. Det er globalt i betydningen av å være transnasjonalt. Jessheims pornostjerne Tanya Hansen har laget et nettsted som er for pornografisk for norsk lov. Hun flytter serveren til USA, og sexen hennes er akkurat like tilgjengelig, på Jessheim som på Røst. Norsk sensurpolitikk er effektivt underminert. USAs supernerd Bill Gates er blitt landets rikeste mann. Hans rikdom som luksus er hans problem. Hans rikdom som uttrykk for hans makt er vårt problem. Bill Gates har klart å innrullere millioner av mennesker i et globalt nettverk hvor han og hans firma er en medaktør i nesten all kommunikasjon. Blant "folket" -- ikke-informatikere som har fått datamaskin i stua i løpet av de siste par-tre årene -- er det en utbredt forestilling om at det er Bill Gates som har laget internett. Selv om dette ikke er riktig, inneholder det en kime av sannhet. Nettet er i stor grad blitt Bill Gates' internett. Det er denne artikkelens tema.
Den gryende globaliseringen av teknologi, marked og kapital blir for tiden problematisert i mange sammenhenger, blant annet fordi den undergraver nasjonale politikker. Det mange derfor hevder, er at vi trenger globale politiske institusjoner. I Norge kjenner vi vel denne debatten spesielt gjennom EU-kampen. Er EU et riktig -- eller et mulig -- skritt på vei mot en (relativt) global politisk institusjon, som kan styre (like relative) globale prosesser?
Uavhengig av norsk EU-debatt tviler jeg på at en internettpolitikk, eller kanskje heller et knippe "internettpolitikker", best kan ivaretas gjennom politiske institusjoner som er global "Politikk-med-stor-P", i betydningen av å være nasjonalstatenes politikk overført til transnasjonale institusjoner.
I denne artikkelen skal jeg fortelle historien om et alternativ til storpolitisk styring av internett. Det er historien om et nettverk av programmerere som ikke er villig til å la Bill Gates ta kontrollen over nettet, og som har sin måte å møte Windows monopolet på; de har laget sitt eget operativsystem[1], kjent som "Linux'', og de har sin egen måte å distribuere software på, laget for å forhindre monopoldannelser. Heller enn å rope på at politikerne må gjennvinne makten og kontrollen, har jeg altså lyst til å utforske hvordan vi kan supplere en relativt maktesløs Politikk-med-stor-P med andre politikker. "Vitenskap er politikk med andre midler"[2], det er også ingeniørkunst.
Det amerikanske justisdepartements og den amerikanske kongress' forsøk på å stagge Microsofts nyvunne monopol på PC-markedet er en nyttig kontrast til historien om Linux. Denne anti-trust saken er et forsøk på en relativt global og demokratisk styring av internett. Nå kan man innvende at USAs stat og demokrati er ikke en global politisk konstitusjon, og vil noen mene, langt i fra noe ideal. USA som modell for hvordan en global politisk styring av internett kan tenkes å bli har imidlertid et par fordeler. For det første: USA har i dag i praksis global makt når det gjelder mye teknologipolitikk, og spesielt når det gjelder utviklingen av internett. For det andre: USA er en virkelig, ikke en utopisk modell. Som sådan sier den noe om hva vi i praksis kan vente oss av en tenkt "global internettregjering", selv om den kanskje ikke sier så mye om hva vi prinsippielt sett må vente oss.
Samtidig med at det amerikanske justisdepartementet etterforsket Microsoft for brudd på anti-trust lovene ble det den 3. mars 1998, holdt en høring i senatet. Følgende uttalelse stammer fra senatoren som innledet høringen:
"Most of our witnesses today have been part of successful business ventures and have obtained tremendous wealth. Two of the witnesses we will hear from today, Mr. Jim Barksdale, CEO Netscape, and Mr. Scott McNeally, CEO Sun Microsystems, are direct competitors of Microsoft. I think all of our panelists will agree that our anti-trust laws are designed to protect consumers, not competitors, but I hope they will also agree that at least over the long run, consumers can be harmed when one firm is able to use its current power to prevent the successful establishment of competing new technologies that drive innovation forward.''[3]
Jeg ser her to problemer med store, representative demokratier. Det første har nettopp å gjøre med forholdet mellom "representativt'' og "direkte'' demokrati. Det amerikanske senatet representerer, taler på vegne av folket, i sitatet over betegnet "forbrukerne''. Det er disse som skal beskyttes mot for eksempel monopoldannelser, selv om forbrukerne altså ikke er direkte til stede under høringen.
Politikk er alltid situert, lokalisert i tid og rom. På disse stedene gjør politikere noe mer enn å "representere''. De inngår i mange typer konkrete allianser, relasjoner vi blant annet kaller "lobbyvirksomhet'', "familiedynastier'', "vennetjenester'' eller "korrupsjon''. Vi fordømmer gjerne slike relasjoner, men i en eller annen form er de ikke til å unngå. Politikere er selvfølgelig i stand til å være relativt saklige og redelige, de er ikke nødvendigvis korrupte, men noen er alltid til stede. Politikerne er nødt til å forholde seg til dem. For noen er det representative demokratiet direkte. Dette gjelder alle representative demokratier, også lokaldemokratier. Jeg tror imidlertid man kan formulere en generell lov, nemlig at jo flere mennesker som representeres, jo mer privilegert er man når man har direkte innflytelse på de demokratiske representantene. Til Senatets høring er 6 vitner innkalt, alle ledere for amerikanske datafirmaer. Skal vi tro dem når de er enige (i den grad de er enige) i at det først og fremst er "forbrukerne'' som tjener på deres tilstedeværelse?
Dette leder til det andre problemet med store, representative demokratier, nemlig at de først og fremst pretenderer å tjene folket - som "forbrukere'' - ved at disse fritt kan velge i et marked basert på konkurranse. Fremskritt og lykke vinnes først og fremst ved at den frie konkurransen i darwinistisk ånd vil selektere bort dårlige løsninger og gi oss det, for oss, beste produkt. Dette behøver kanskje ikke å være en egenskap ved store demokratier, prinsipielt sett. Det har bare blitt sånn, i et EU og et USA giret inn på teknologisk innovasjon og økonomisk vekst, og med en situering av representantene som favoriserer økonomisk lobbyvirksomhet (framfor, for eksempel, norske eller rumenske familiedynastier). EU har utarbeidet et direktiv for barnehager. Skal man bygge en huske må den stå i en sandkasse med sand av en spesiell kvalitet, slik at barna ikke skal slå seg. Tilsynelatende til barnas beste. Men er det til barnas beste at forskriftene for Rodos og Umeå er like? Dét er tvilsomt, men det er ingen tvil om at det er til det beste for store firmaer, de kan selge sine EU-tilpassede barnehageprodukter over hele Europa. Jeg tror større demokratier vil gi oss mer av dette, nettopp fordi situeringen av slike demokratier favoriserer de med store lobby budsjetter; de internasjonale konsernene. Stat og marked står ikke i opposisjon til hverandre. Alle markeder, inklusive de ultraliberale (etter Thatcher og Reagan), er prisgitt statens reguleringer (Sejersted 1998:176-177). Globale reguleringer (også de som tar universelle hensyn til for eksempel "helse'' og "miljø'') skaper global stabilitet og forutsigbarhet, noe som er nødvendig for å kunne drive globale invsteringer. EU er ikke først å fremst til for å "stagge'' internasjonal kapital, det er til for å gi kapitalen de internasjonale reguleringene den trenger for å være internasjonal. Senatoren i høringen om Microsofts monopol ga oss en legitimering for slike politiske systemer: Velgerne ble til "forbrukere", til seleksjonspress i en sosialdarwinistisk historie for å "drive innovasjonen forover'', som han uttrykte det.
Vi må gjerne bruke vår forbrukermakt der vi har den, men at det skal være vår eneste makt blir for snevert. Det gjør den som ikke sitter på pengesekken maktesløs. Det gjør oss alle maktesløse når produktene vi kan velge mellom er like som to Mazdaer. Den forsvinner som dugg for solen når vi står ovenfor monopoler.
Som en mulig strategi for å leve med internett, utvilsomt en av flere, og ikke en som ekskluderer det vi kan få ut av representative demokratier, har jeg lyst til å tenke litt omkring det å appropriere noe. Når homsene og lesbene tok skjellsordene "homse'' og "lesbe'' i egen munn og ga dem et positivt innhold, så approprierte de disse ordene. De aksepterte ikke den hegemoniske bruken av ordene. Teknologi kan også approprieres.
Datateknologien er/var i utgangspunktet en meget approprierbar teknologi. Datamaskiner kan programmeres på uendelig mange måter og derved gis et hav av lokale funksjoner og betydninger. Datamaskiner er/var som nasjonalstatens symboler, de er/var "åpne'' maskiner, åpne for stor lokal fortolkning.
Datamaskiner er fortsatt relativt åpne maskiner. De kan brukes fra til alt fra å skrive statsbudsjett til å spille dragespill. Men en viktig lukking har funnet sted. Denne lukkingen er knyttet til utviklingen av det globale nettverket kjent som internett. Internett forutsetter kommunikasjonsstandarder, standarder som gjør det mulig for to mennesker å snakke med hverandre ved hjelp av datateknologi. Når det amerikanske justisdepartement og andre nå synes det er problematisk at Microsoft integrerer nettleseren Explorer i operativsystemet Windows 98, har dette å gjøre med politikken rundt en kommunikasjonsstandard. En nettleser definerer en kommunikasjonsstandard. Hvis en nettside spesiallages for Explorer er det også best å lese den i Explorer. "Explorer'' blir nødvendig for en type kommunikasjon, for ytringer.
Nå kan det synes litt tilfeldig at det spesielt er i forhold til integreringen av Explorer i Windows at den amerikanske administrasjonen reagerer. Microsoft har spekulert i betydningen av å eie kommunikasjonsstandarder lenge. For et år siden hadde jeg Microsofts "Word 2.0'' på PCen min. Så fikk jeg jobb og kolleger som begynte å sende meg dokumenter i "Word 7.0''. Det gamle programmet kunne ikke lese det nye formatet. Jeg måtte oppgradere. Samtidig måtte jeg bytte maskin. Det nye programmet (som gjør nesten akkurat det samme som det gamle) er enormt mye større. Det fyller min gamle maskin til randen.
Noen av internetts kommunikasjonsstandarder er rent tekniske standarder som defineres av ikke-kommersielle, tekniske utvalg. Andre defineres gjennom mer subtile konformitetskrav. I løpet av kort tid har "Word 7.0'' blitt definert som en type kommunikasjonstandard i mange miljøer, men uten at noen sentral myndighet har bestemt dette. Bruk av "Word 7.0'' er en blanding av et sosialt og teknisk konformitetskrav. Det er sosialt fordi det er gitt av et ønske om - og nødvendigheten av - å være med i et fellesskap. Det er teknisk fordi eksklusjon eller inklusjon ikke er et spørsmål om streng eller liberal moral, men et spørsmål om teknisk kompatibilitet. Det er enten oppgrader eller forsvinn.
Det er denne sosiale nødvendigheten av oppgraderinger Microsoft (og andre) har spekulert i. De passer på å lage nye versjoner av et program slik at gamle programversjoner ikke kan lese de nye formatene. Brukere som etter hvert sitter igjen med en gammel versjon tvinges til å oppgradere. Og de lager den nye versjonene mye større enn de gamle, slik at man også må kjøpe ny datamaskin. Intel er med på dansen når de lager og selger nye, kraftigere mikroprosessorer tilpasset Microsofts software. "MS Word''-formatet er en kommunikasjonsstandard "- i stadig forandring -" en standard som eies av et firma, og hvis tekniske spesifikasjoner holdes hemmelig, som det gullet den er verdt for eierne. Wordformatet er bare ett av flere dokumentformater hvor Microsoft lager sin egen standard, i stedet for å holde seg til ikke-kommersielle eller allerede etablerte standarder.
Å appropriere internett-teknologi høres ut som en umulighet. Man kan ikke appropriere en teknisk kommunikasjonsstandard uten å ekskludere seg fra det fellesskapet man ønsker å kommunisere innenfor. Internett er dataindustriens mest effektive redskap for å innrullere forbrukere i den halsbrekkende utviklingen de lever av og for (Risan 1998). Den ensomme i internetts tidsalder er, for å sette det litt på spissen, ikke økofilosofen i hytte på Hallingskarvet, det er den som har "Word 2.0" på PCen når alle andre har "Word 7.0".
I tillegg til denne teknologideterministiske siden ved internett, gjennomsyres IT-politikken (i Norge som i mange andre land) av retorikken omkring behovet for "å henge med i utviklingen". Formuleringen er hentet fra AP-regjeringens melding "IT i skolen". Innovasjonsteoretikerne, konsulentfirmaene og Morgenbladet fyrer oppunder: Universitetet må komme seg ned fra sin pidestall og være med der utviklingen skjer; i det dynamiske innovasjonsmiljøet på nye Fornebu. Lederen for Ungdommens IT-utvalg er redd for at "IT-toget", som går nå, skal gå fra ungdommen. Time kommune på Jæren kjøpte PCer til skolene, vedtatt i kommunestyret blant annnet med begrunnelse i at de ikke måtte bli hengende etter Hå, nabokommunen. En "PC" var da synonymt med en maskin som kjørte Microsofts Windows. Microsoft (som dataindustrien generelt) profiterer i angsten for å bli hengende etter, samtidig som de jobber for å gi "utviklingen" et bestemt innhold: De lager enda mer avanserte tekstbehandlere, emailprogrammer og nettlesere, programmer som alle baserer seg på nye versjoner av Microsofts egne standarder. "Utviklingen" blir altså et spørsmål om å oppgradere til Microsofts siste software, eller å forsvinne.
Denne "utviklingen" betyr ikke at jeg er motstander av internett, slettes ikke - jeg blir bare litt irritert på meg selv hver gang jeg sender noen et Word-dokument; "der hjalp jeg Bill Gates å bli enda litt mektigere''. Behovet for standarder betyr imidlertid at en eventuell reappropriering av den teknologien Microsoft i stor grad har monopolisert ikke kan være "lokal''. Alternativet til en global, representativ internettregjering er ikke "small is beautiful''. Skal man appropriere en kommunikasjons standard må man lage alternative nettverk. Vi skal ikke "tenke globalt og handle lokalt'', vi skal tenke nettverk og handle nettverk. Et slikt alternativt nettverk til det som er i ferd med å bli Bill Gates' internett finnes.
GNU står for "GNU is Not Unix'', en rekursiv morsomhet av den typen hackere har lært å like. GNU er en database for dataprogrammer som kjører under det kommersielle operativsystemet Unix, men som i motsetning til Unix ikke er kommersielle programmer (se note en for teknisk foklaring). GNu-programmene er "freeware". Databasen er drevet av "Free Software Foundation'', og den inneholder en voksende mengde programmer til ulikt bruk, inklusive operativsystemet Linux. Linux er et operativsystem som virker som Unix, og som man derfor kan kjøre Unix-programmer i, men som ikke er omfattet av sistnevntes copyrightbestemmelser. Linux er spesielt laget for å kunne brukes på PCer. Ved å hive ut Windows (og resten av Microsoftprogrammene) og installere Linux og GNU-programmer, har man altså et alternativ til Microsofts Windows. Unix-programmer er ikke kjent for å være brukervennlige, de har vært dataprogrammer av og for de datafrelste. Men Unix (og Linux) kan nå installerers med GNU-programmet "X-windows", et program som forvandler Linux-PCen til en metaforisk skrivepult á la Macintosh og Windows95. Det finnes flere kontorprogrammer til X-windows, både kommersielle og freeware, slik at en Linux-PC med X-windows er like brukervennlig til vanlig kontorbruk som Windows95 og Macintosh.
Det er flere grunner til at Linux er et interessant alternativ til Bill Gates' Windows. Det første som er verdt å merke seg er eiendomsforholdene som er knyttet til GNU-programmene. Disse forholdene er formulert i de såkalte "copyleft''-reglene (som er Free Software Foundations måte å bruke Copyright-lovgivningen på). GNU-programmer er "free software'', også kalt "freeware''. "Free'' brukes her ikke i betydningen "free beer'' (selv om de fleste GNU-programmene også er gratis), men som i "free speech''. Det viktigste ved copyleft-reglene er at den som (re)distribuerer GNU-programmer er forpliktet til også å gjøre den såkalte kildekoden tilgjengelig for brukeren. (Kildekoden er programmet slik det er når det er leselig for mennesker, før det kompileres -- "oversettes" -- til maskinlesbar "maskinkode''.) Med tilgang til kildekoden er det mulig for brukeren å endre programmet. Brukeren har også rett til å gjøre endringer, og han eller hun kan fritt distribuere endrede - eller uendrede - kopier av programmet til venner og bekjente, til kolleger eller til og med for betaling til kunder, forutsatt at vennene, eller kundene, også får tilgang til kildekoden og rettighetene til fri ombygging og videredistribusjon.
GNU-programmer er altså en kombinasjon av programmer og tilknyttede rettigheter & plikter som gjør programmene approprierbare - til bruk i lokale, og ikke fullt så lokale, nettverk.
Det andre som interesserer ved Linux er måten det ble til på. Dette er en programmeringsmåte som henger sammen med at GNU-programmer nettopp er approprierbare. Linux ble til ved at det ble lokalt tilpasset og brukt av tusenvis av "hackere", personer som ikke var bundet av en streng copyrightlovgivning, og som derved kunne vri og vende på programmet så mye de ønsket. Linux ble til i det Gisle Hannemyr beskriver som hackernes lett anarkistiske form for samarbeid, heller enn gjennom en Tayloristisk samlebåndsrasjonalisme (Hannemyr 1997, se også Raymond 1998). La oss derfor ta et lite sidesprang til samlebåndet.
Ingeniøren Frederick W. Taylor oppfant de systematiske tids- og arbeidsstudiene, "Scientific Management'' (Taylor 1911). På grunnlag av disse analytiske studiene kunne man sette sammen arbeidet på rasjonelle måter. Man fikk samlebåndet, hvor arbeiderne utførte spesialiserte deloppgaver, uten å måtte kjenne til hele prosessen. "Ingeniørene'', dvs. ledelsen, hadde i denne teorien perfekt kontroll og oversikt over arbeidsprosessen ved at de rasjonelt planla den. Ekteparet Gilbreth tok denne rasjonalismen til sitt ytterpunkt ved at de mente å kunne bestemme - "vitenskapelig", selvfølgelig - 17 menneskelige grunnbevegelser, såkalte "therbligs''. Hver bevegelse fikk et symbol ("U-på-hode" = løfte, "H-med-høy-tverrstrek" = skille, etc.). Ved hjelp av dette symbolspråket kunne ingeniøren rasjonelt komponere sammensetningen av arbeiderens bevegelser. "Therbligene'' var ekstreme uttrykk for rasjonalismen, men de var pensum på handelshøyskolen i Bergen fram til 60-tallet.[4]
Gilbreths ekstremisme er ikke blitt en del av dataprogrammeringen, men de store kommersielle software-produsentene har siden midten av 60-tallet organisert arbeidet i henhold til Scientific Management teorier (Hannemyr 1997). Dataprogrammer har blitt utviklet og testet ("debugget'') i strengt byråkratiske organisasjoner preget av sterk arbeidsdeling og sentralistisk kontroll. "Hackerne'' oppsto i og med at Scientific Management ble introdusert i dataindustrien, fordi de motsatte seg denne organiseringen. De har, ifølge Hannemyr, alltid insistert på at programmering er en form for kunst, en ferdighet som ikke helt kan formaliseres. (Den formen for "hacking'' vi snakker om her er altså mye mer enn det å hacke seg inn i fremmede datamaskiner.) Men også blant hackerne har man trodd at det å utvikle veldig store dataprogrammer, slik som operativsystemer, er noe som krever en ganske streng organisering (Raymond 1998). For at mengden av "bugs'' i en tidlig utgave av et operativsystem ikke skal multipliseres til et totalt, uoversiktlig kaos, må den rasjonelle organiseringen av arbeidet være på plass.
Tilblivelsen av Linux demonstrerte noe annet. Eric S. Raymond, en av Free Software Foundations ivrigste medspillere skriver, i sitt forsvar for hacking som programmeringsmetode (og som livsstil):
"Linux is subversive. Who would have thought even five years ago that a world-class operating system could coalesce as if by magic out of part-time hacking by several thousand developers scattered all over the planet, connected only by the tenuous strands of the Internet?" (Raymond 1998)
Linux ble laget ved at en ung, finsk informatiker, Linus Torvalds, lagde sin første, minimale versjon av Linux ved å appropriere - gjøre til sin egen - en annen ikke-kommersiell Unix-kopi kalt "Minix''. Men i stedet for sikre seg mot "bugs'' før han publiserte sitt nye program (gjennom tradisjonell, byråkratisk organisert feilsøking), så publiserte Torvalds den første, spede versjonen, versjon 0.02, til hacker miljøene på internett, og ba om tilbakemeldinger. Tre år senere, etter mange versjoner (Torvalds publiserte nye versjoner av Linux opptil to ganger om dagen) og flere tusen tilbakemeldinger, hadde Torvalds i 1994 versjon 1.0, den første "ferdige'' versjonen, klar. (Hva som er ferdig når det gjelder programvare er alltid relativt. Ingen "ferdige'' versjoner er helt feilfrie. Spørsmålet er bare hvor hyppige og alvorlige systemcrash man kan godta.)
Blant hackere finnes det en veletablert motstand mot Bill Gates og Microsoft: "Many have fallen to the mighty Gates OS regime, but all hope is not lost. For out of the darkness and despair a new world leader has emerged--Linus Torvalds." (LINUX manifesto, et intervju med Torvalds, på http://mou.apgea.army.mil/~bobs/Linux/lip-linus.html) Sitatet er en intendert overdrivelse, bare så det er sagt, men det er mange Linuxentusiaster som er stolte av operativsystemet. Linux er nemlig blitt et godt operativsystem. Det går som et sveitsisk urverk, og har derfor slått godt an som intrenettserver (hvor det er viktig at maskinen går døgnet rundt, slik at de som besøker nettstedet ikke blir avvist med besjed om at "serveren kan ikke nås"). Halvparten av internetts serverere er nå Linuxmaskiner. Ca. 11 millioner privatbrukere har i dag Linux-PCer.
Linux er også et raskt og effektivt operativsystem. I stedet for å kjøpe ny PC med Pentium prosessor, kan man insallere Linux i sin (eld)gamle 486 og få "nye krefter". Det finnes små datafirmaer som lever av dette, også i Norge. De installerer Linux og annen fri software på kundens gamle PC, og lever kun av å selge sine egne konsulenttjenester.
Torvalds hadde en meget spesiell type brukere av sitt datasystem. De var ikke forbrukere, de var det Raymond kaller "med-utviklere" (Raymond 1998). Med en anglosaksime kan vi si at Torvalds "co-opterte'' Linux-brukerne (Hannemyr 1997) -- gjorde dem til medspillere, eventuelt at de co-opterte han. I det systemet eller nettverket (av mennesker og maskiner) hvor Linux ble utviklet, var ikke konkurranse noen avgjørende faktor, selv om det var seleksjon (av gode og dårlige programbiter, eller ideer), og selv om det var utvikling. Konkurransen er basert på et symmetrisk forhold mellom aktørene (aktørene skal i utgangspunktet ha "like'' muligheter), og den produserer vinnere og tapere (aktørenes interesser er altså ikke forenlige; alle ønsker p.r. definisjon å vinne, men noen må tape). I det nettverket som utviklet Linux var det ingen tapere. Alle fikk et nytt operativsystem. Og utviklingen skjedde ikke ved at aktørene hadde like betingelser i en konkurranse situasjon. Utviklingen skjedde ved at aktørene hadde ulike betingelser i et nettverk. Linux-hackerne var (som politikere er det på sin måte) situert, de var ulikt situert. Forholdene mellom dem var komplementære, ikke symmetriske. Det er blant annet derfor Linux er blitt et så stabilt operativsystem. Forskjellene mellom brukerne gjorde at ikke alle fant de samme feilene og svakhetene, men at de lagde et robust system ved å dekke en stor mengde bruksmåter, situasjoner som Torvalds ikke kunne ha forutsett alene.
Psykologen Gerald Weinberg har hevdet at hackeren er kjennetegnet ved "uselvisk programmering'' (Weinberg 1971). Dette er kanskje en romantisering. Mangelen på konkurranse betyr ikke nødvendigvis at "altruisme'' var den generelle motivasjon heller enn "egoisme''. Raymond hevder på sin side at Linux miljøet utgjøres av en "samling av egoistiske agenter som maksimerer nytte, og som i denne prosessen produserer en selvkorrigerende, spontan orden mer kompleks og effektiv enn noen sentral planlegging noen gang kunne oppnådd'' (Raymond 1998). Det er ikke noe poeng i å gi noen av disse to rett. Linux-hackernes motivasjoner er og var sikkert mye mer mangfoldige enn det dikotomien altruisme/egoisme gir rom for.
Raymond har imidlertid et par argumenter som ikke bare kan avfeies som "ny-liberalistisk vås" (hvor systemet blir godt bare alle kollektive enheter holder seg unna og individene får rom til fri, egennyttig maksimering). Det at hackere er "egoistiske agenter'' er en radikal reduksjonisme vi ikke behøver å akseptere, men Raymond har et poeng i at "Every good work of software starts by scratching a developer's personal itch.'' (Raymond 1998) Hackerne har ekte personlig interesse og tilfredstillelse i selve programmeringen, i å få det til, og programmerer ikke kun for å tjene noe annet enn seg selv (som penger eller allmennheten). Raymond har også et (halvt) poeng i at Linux er et resultat av en spontan orden generert nedenfra, som et selvorganisert nettverk av mennesker og maskiner, og at det ikke kunne vært gjort like godt gjennom noe sentraldirigert, Scientific Managment-program.
Men, som Gisle Hannemyr understreker (Hannemyr 1997), har hackerne ikke bare tatt seg til rette, som suverene individer, for derved å bygge hackerfellesskap og fri programvare ut av tynn luft. Hackerne har blitt gitt rom, blant annet av relativt tolerante, statsfinansierte universiteter og til og med av det amerikanske forsvaret (som utviklet internett). Det er ingen "markedets usynlige hånd'' som har gitt dem dette rommet. Linus Torvalds studerte ved Universitetet i Helsinki når han utviklet Linux, han kunne neppe ha sittet i Microsofts kontorer og gjort det samme. (Det er også tvilsomt, tror jeg, at han kunne ha sitttet ved et "innovasjonssenter", på Fornebu og med mandat til krampaktig å "henge med i utviklingen". Det tok flere år å utvikle Linux. Den kollektive eksperimenteringen som endte ut i Linux hadde ingen deadline, den hadde tid.)
Fordelene med hackernes Linux-internett framfor Microsofts Windows-internett er altså at brukerne, heller enn å betraktes som forbrukere og "seleksjonspress'' i et sosialdarwinistisk konkurransesamfunn, kan være aktive medskapere i en teknologi som både tilhører og brukes av dem selv og det sosiale nettverket de er en del av. Det høres for meg ut som en god form for demokratisk bruk av internett og datateknologi.
Ulempen med hackernes Linux-internett, slik jeg har skissert det ovenfor, er nettopp at man må være hacker, i betydningen av å ha hackerens ferdigheter, for å kunne være med. Vi trenger derfor å finne ut hvordan mennesker kan ta del i Linux-nettverket uten å være hackere, men samtidig beholde fordelene ved dette nettverket.
Forskjellen mellom senatets og hackernes måte å bekjempe Microsofts monopol, er som forskjellen mellom direkte og representativt demokrati. Hackerene bedriver teknologipolitikk implisitt, direkte i sitt daglige arbeid. Politikerne, på sitt verste, driver teknologipolitikk på vegne av "forbrukerne''. Dette skillet blir vanskeligere å opprettholde hvis Linux skal bli et datasystem for ikke-hackere. De av oss som verken vil eller kan erverve oss hackerens ferdigheter, er nødt til å knytte oss til noen - for eksempel hackere - og la dem bli vår ekspertise. "Hackeren'' må representere oss, ikke som profesjonell "politiker'', men som "ekspert''.
Her følger derfor et utkast til en "mikropolitisk konstitusjon", en skisse til hvordan vi kan videreutvikle det politiske potensialet i "hackeren" og i operativsystemet Linux. I det følgende tenker jeg meg en typisk kontorsituasjon. Her har man en umiddelbar mulighet til å ta Linux i bruk, da det idag finnes brukervennlige versjoner av de mest brukte kontor-programmene for Linux og X-windows (såsom database, tekstbehandling, regneark, elektronisk post og nettleser).
Ovenfor stilte jeg meg tvilende til nytten av å spekulere i hackerens personlige egenskaper (hvorvidt han var "egoist" elller "altruist"). Det er hans relasjonelle egenskaper jeg er opptatt av her. Hvis en hacker som ekspert skal representerte ikke-informatikerne, er det et to sett relasjonelle egenskaper ved "IT-eksperten" som må kultiveres. Det første vi trenger å se på er forholdet mellom IT eksperten og brukeren.
Alt for ofte er dette forholdet i dag preget av en kommunikasjonskløft. Ikke-informatikeren forholder seg ofte svært bokstavelig til Windows-PCen eller Macintoshens metaforiske skjermbilde. Informatikeren forholder seg til den underliggende "funksjonaliteten". Han snakker teknikk og fremstår som "nerd". Det skal ofte mye oversettelse til for å gjøre den enes språk forståelig for den andre. En E-mail om "håpløse" IT-brukere, sirkulert blant informatikere, setter problemet på spissen. Det ser ut som om informatikere og brukere er "nerder" for hverandre, E-mailen het "The Revenge of the datanerds...":
> Tech Support: "All right...now double-click on the FileManager icon."
> Customer: "That's why I hate this Windows-because of the icons. I'm a Protestant, and I don't believe
in icons."
> Tech Support: "Well, that's just an industry term sir. I don't believe it was meant to-"
> Customer: "I don't care about any 'Industry Terms'. I don't believe in icons."
> Tech Support: "Well...why don't you click on the 'little picture' of a file cabinet... is 'little picture' OK?"
> Customer: [click]
> A man called the Canon help desk with a problem with his printer. The
> tech asked him if he was "running it under Windows." The man then
> responded, "No, my desk is next to the door. But that is a good point.
> The woman sitting in the cubicle next to me is under a window, and hers is
> working fine."
Det skal en god del sosialisering til på begge sider for at brukere og informatikere skal kunne snakke bedre sammen. Innenfor informatikkfaget har man mye å lære om hvordan man tar hensyn til brukeren, noe mange informatikere nå problematiserer (spesielt innenfor fagfeltet CSCW, "Computer Supported Cooperative Work"). Innenfor befolkningen generelt kommer datakunnskap til å bli mer utbredt når de som er unge fra 90-tallet og utover, og har PC både hjemme og på skolen, vokser til.
Grovt sett må disse sosialiseringene gjøre brukeren av IT i stand til å kunne stille eksperten ovenfor problemer som lar seg løse. Eksperten må kunne stille seg i brukerens sted når han løser problemer. En smule gjensidig innlevelse må etableres.
En slik dialog kan få en annen dybde, så og si, hvis både brukerne og IT-eksperten i en bedrift, et forskningsinstitutt, en skole, vet at de eier sitt eget kommunikasjonssystem. Ikke "eier" i betydningen av å ha copyright, men i betydningen av at det er noe de selv kan tilpasse sin egen hverdag. Hvis brukerene for eksempel har problemer med å lese norske tegnsett i et tekstformat, kan de gå til IT-eksperten. IT eksperten gjør en forandring i tekstbehandleren som gjør de norske tegnene leselige. Dette er kanskje en forandring som IT-eksperten ikke er i stand til å få til alene, men hvis eksperten er en del av et nettverk av kanskje 1000 andre eksperter, som er motivert av at de har brukere med tilsvarende problemer, og som kan utveksle ideer i form av data-program-snutter fordi de ikke er bundet av et firmas copyrightbestemmelser, så stiller saken seg ganske annnerledes. Da kan nye operativsystemer se dagens lys, da kan de fleste løsbare tekniske problemer løses.
En del av dette nettverket finnes allerede, i form av hackernes møteplasser på internett. En del av det vil måtte etableres, i form av elektroniske møteplasser hvor temaene som diskuteres og programmene som utveksels i større grad er knyttet til ikke-informatikernes IT-problemer. Dette er det andre settet relasjoner som må kultiveres. Jeg tror ikke det skal så veldig mange institusjoner med Linux-PCer og Linux-eksperter som IT-ansvarlige til før ballen begynner å rulle.
Det viktigste frigjørende potensialet i det ovenstående scenariet ligger i muligheten til å hekte seg av "utviklingen" (som naive politikere tror på og som Microsoft profitterer på), men uten å hekte seg av internett, uten å måtte gå til romantiske ytterligheter -- i polarisert opposisjon til det moderne, opplyste framskritt.
Det finnes mange som er fornøyde med å være forbrukere. Dem om det. Hvis man vil ta mer aktiv del i sin IT- og internett-hverdag, så finnes det ingen lokal løsning. Det finnes heller ingen total, global løsning, med mindre man har en lobbyist i Brussel eller Washington. Men det finnes nettverk som man kan henge seg på.
Mer enn trivielle spørsmål har vel sjeldent enkle svar. Etter å ha presentert min entusiasme for Linux og GNU, og min skepsis til at Politikk-med-stor-P skulle kunne bekjempe Microsofts monopol, ble jeg presentert for følgende kompliseringer. De er sikkert ikke de eneste.
1) Høringen i senatet hadde i hvert fall den funksjon at den skapte bred, offentlig oppmerksomhet rundt Microsofts monopolsituasjon. (Takk til Kari-Anne Ulfsnes.) Det er sant. Denne oppmerksomheten har blant annet vært med på å skape en mulig resonans for denne artikkelen.
2) Hvis Det amerikanske justisdepartement (sammen med blant andre Netscapes Jim Barksdale og SUNs Scott McNeally) hadde klart å sprenge Microsofts monopol, og hvis internetts PCer derfor om noen år hadde bestått av, la oss si, tre operativsystem-leverandører, så hadde behovet meldt seg for kommunikasjons standarder som var felleseie, det vil si som intet firma hadde eid. (Takk til Gisle Hannemyr.) Dette ville gjøre det lettere også for folk med mer marginale datasystemer å kunne være en del av de mange fellesskapene vi kaller internett.
Mitt poeng er ikke å postulere radikale profetier om at nasjonalstatene har utspilt sin rolle i forhold til global teknologi. Men vi kan ikke la Politikken-med-stor-P være det eneste stedet hvor politikk foregår, og det er lite tilfredsstillende å sette seg ned og vente på at det amerikanske justisdepartement eventuelt skal gjøre jobben. Anti-trust saken mot IBM pågikk i 30 år, helt til Ronald Reagan fikk saken henlagt, med henvisning til at maskinene det var snakk om, sant nok, var havnet på skraphaugen for lengst.
Hannemyr, Gisle 1997 Hacking Considered Constructive, http://home.sol.no/~gisle/oks97.html
Raymond, Eric S. 1998 The Cathedral and the Bazaar, http://earthspace.net/~esr/writings/cathedral-paper.html
Risan, Lars 1998 Internett er Skjebne før det er Frihet - et forsvar for en frigjørende teknologideterminisme, KTK, http://www.hf.uio.no/ktk/notater/index.html
Sejersted, Francis 1998 "Kapitalismens internasjonalisering - en bekymring" i Nytt Norsk Tidsskrift nr.2/1998
Taylor, Frederick Winslow 1911 "The Principles of Scientific Management"; en serie artikler publisert i The American Magazine mars-mai.
Weinberg, Gerald 1971 The Psychology Of Computer Programming, New York: Von Nostrand Reinhold
1. Operativsystemer er programmer som organiserer bruken av andre programmer, såkalte "applikasjoner", såsom tekstbehandlere og email-programmer. Når man kan veksle mellom å bruke tekstbehandleren og email-programmet uten å måtte skru av maskinen mellom hver gang, er dette fordi operativsystemet organiserer denne vekslingen. Microsofts Windows95 og MacOS i Apples Macintosh er eksempler på operativsystemer. Man sier gjerne om applikasjoner at de kjører "under" eller "i" operativsystemer.
2. Sagt av Bruno Latour, se f.eks. Latour: Science in Action, 1987.
3. Med en "Real Player'' i PCen er hele høringen tilgjengelig fra http://www.fednet.net/h0303a.htm
4. Det er sjeldent at idiotieter er fullkomne. Ekteparet Gilbreth studerte mureres arbeid og fant, snusfornuftig nok, ut at det hadde vært bedre om murerne oppbevarte mursteinen på en plate en meter over bakken, heller enn å måtte bøye seg helt ned for hver murstein (Sissel Myklebust, personlig kommunikasjon). Dette har spart mange murer-rygger.