Metaforer for endring
En ungarsk bedriftsorganisasjon i forandring

Rolf Bye

Paper presentert på konferansen om postkommunismens antropologi, København 12-14 april 1996

AnthroBase.com

To download, print, or bookmark, click: http://www.anthrobase.com/Txt/B/Bye_R_01.htm.
To cite, quote this address and the download date. Not for commercial use.
© 1996 Rolf Bye. Distributed with permission, by www.AnthroBase.com.
Do not remove this notice from digital or paper copies of this text.

 

Innhold

Innledning
Nostalgi
Symboler for endring
Oppsummering
 
Referanser
Noter


Innledning

Denne framstillingen baserer seg på mitt feltarbeid i en ungarsk ingeniørbedrift i perioden 1991 -1992. I det kommunistiske Øst/Sentral-Europa var bedriften noe mer enn en institusjon for produksjon av varer og tjenester. Bedriften hadde en sentral plass innenfor organiseringen av hele samfunnet (Lewis 1979, Parrot 1983). Studiet av en bedriftsorganisasjon var for meg et forsøk på en tilnærming til endringsprosessene i Ungarn. Som et teoretisk rammeverk har jeg forsøkt å betrakte endringene ved hjelp av Turners perspektiv om det sosiale drama. Mønstret i det sosiale drama kan i følge Turner anvendes på alle nivåer av sosial organisasjon (Turner 1982 s 61). Det sosiale drama er en firedelt prosess. De fire fasene er oppbrudd, krise, gjenopprettelse eller restrukturering og integrasjon. Med utgangspunkt i dette perspektivet har jeg valgt å betrakte bedriften innenfor en restruktureringsfase.

Den kommunistiske bedriftsorganisasjon ble utformet på grunnlag av det jeg har kalt for kulturrasjonalitet(1). Med dette menes et rasjonelt prosjekt som i utgangspunktet baserer seg på dogmatiske verdier. Utformingen av de såkalte "sosialistiske organiseringsformer" skulle være overlegen de "kapitalistiske organiseringsformene", og stimulere til en effektiv produksjon av ingeniørtjenester. Bedriften hadde et betydelig ansvar for de ansattes og deres familier totale sosiale behov. Bedriften hadde ansvar for helsetjenester, utdanning, barnehage, bolig, feriesteder, sosiale lag og foreninger etc. Man forsøkte å etablere et totalt sosialt system (Bye 1994 s 12) basert på sterke strukturelle bindinger aktørene i mellom. De ansatte hadde forpliktelser ovenfor hverandre som var mer omfattende enn deres formelle plassering i produksjonen. Denne sterke inkorporporeringen ga grunnlag for det jeg har valgt å kalle et konstruert Gemeinschaft (Bye 1992 s 16).

Som en konsekvens av endringer på makronivå ble bedriftens målsetninger omdefinert. Bedriften skulle være et rent bedriftsøkonomisk foretak. Innenfor den nye organisasjonen var de ansatte kun forpliktet ovenfor bedriften gjennom sin plass i byråkratiet og deres kontraktbaserte delstatus.

Jeg foretok mitt feltarbeide i denne omfattende restruktureringsfasen. Den gamle direktøren hadde søkt avskjed, og regjeringen hadde tilsatt en ny generaldirektør. Den nye ledelsen satte igang omfattende reformer knyttet til organisasjonen og teknologien. Ledelsens endringsstrategi kan oppsummeres i fire hovedpunkter:

  1. Reduksjon av arbeidstokken, og sikring av kompetanse.
  2. Bedre informasjonsflyten.
  3. Fornye teknologien.
  4. Skaffe nye markeder for bedriftens tjenester.

På tross av at disse strategiene medførte omfattende endringer i organisasjonen, var det en fortsatt forestilling om at "alt var som før". Det var "ingen endring", eller det var "ikke de riktige endringene".

Jeg har forsøkt å betrakte de ansattes handlingsvalg på basis av "virkelighetsmodeller". Jeg har sett på hvordan hendelser/handlinger i bedriften ble fortolket ut fra den "erfaring" disse virkelighetsmodellene representerte, og hvordan de motiverte enkeltaktørers ulike handlingsvalg.

I løpet av 1991-92 begynte man å foreta noen arkitektoniske endringer med bygningene. Dette var en bevisst strategi fra ledelsens side for at lokalene i større grad skulle korrespondere med bedriftens nye målsettinger. Ledelsen ønsket å omforme lokalene slik at de skulle gjøre bedriften mere presentabel ovenfor besøkende, spesielt ovenfor vestlige besøkende som kunne være potensielle kunder. I tillegg ønsket man å forme lokalene slik at de stimulerte til rene produksjonsrelaterte aktiviteter, og hindret aktiviteter som fra et bedriftsøkonomisk utgangspunkt var irrelevant. De arkitektoniske endringene skulle også stimulere til en bedre informasjonsflyt mellom bedriftens ulike enheter.

Møterommene ble pusset opp og innredet med moderne møbler. Veggene fikk lysere farver og det ble lagt tepper på gulvene. Toalettene tilknyttet de større møterommene ble renovert. I 5. etasje ble det plassert ut nye sittegrupper i korridoren hvor små møter kunne avholdes. Det ble benyttet lyse farver og moderne møblement. Bedriften skulle gjøres mere presentabel for besøkende utenfra, men blant de ansatte ble dette tolket annerledes:

Se på hva de gjør. De innreder rommene sine med nye møbler og tepper på golvet. På våre kontorer er det samme gamle rasket. Ledelsen tenker bare på å få det fint for seg selv.

Slutningen som mange av de ansatte tok på grunnlag av disse endringene baserte seg på de etablerte "virkelighetsmodellene". Dette innebar at lederne tenkte kun på sin egen posisjon. Lederne prøvde bare å grafse til seg mest mulig og brydde seg egentlig lite om bedriftens ve og vel. Når lederne pusset opp rommene som sto i tilknytning til dem, var dette beviset på at de var lik de gamle lederne. Forsøkene fra ledelsen på å konstruere nye relevante symboler på endringsprosessen lot seg ikke inkorporere i mange av aktørenes "virkelighetsmodeller". Blant mange av de ansatte ga ledernes endringsforsøk grunnlag for rekonstruksjon av deres tegnproduksjon. De "nye lederne var som de gamle lederne". I steden for å bli fortolket som endringer i bedriften, ble ledelsens handlinger en bekreftelse på gyldigheten av de etablerte "virkelighetsmodellene". Denne antagelsen ble nå brukt til å evaluere andre endringer.

På vår etasje, og i alle etasjene der produksjonen foregår, er toalettene i elendig forfatning. Det er så ille at du prøver å unngå å bruke dem. I 5. etasje har de innredet nye, flotte, moderne toaletter.

Det som her blir ytret var ikke riktig. 5. etasje har de samme slitte toalettene som de øvrige etasjene. De nye toalettene ligger i 8. etasje, tilknyttet de møterommene hvor besøkende gjester blir tatt i mot. Sitatet er hentet fra en ansatt som trodde at de nye toalettene måtte ligge i 5. etasje. Den gamle forestillingsverdenen baserer seg på at ledelsen bare prøver å gjøre det bedre for seg selv. Ut fra denne forestillingen måtte toalettene ligge i 5. etasje for å passe inn i aktørens "virkelighetsmodell".

Resepsjonen ble pusset opp. Det ble installert en åpen skranke for vaktmannskapet like ved inngangen. Tidligere hadde vaktmannskapet vært plassert bak en glassluke langt inne i resepsjonen. Ut derfra kom de kun hvis det beveget seg et ukjent fjes i resepsjonen, og de ville forhøre seg om hva vedkommende hadde der å bestille. Den nye skranken var i edeltre og marmor. På golvet ble det lagt tepper. Det ble plassert ut flere sittegrupper i lyse farver. Under trappa ble det laget en installasjon av naturstein og store grønnplanter som fikk den riktige belysningen av små spotlight. På skranken ble det satt en vase som hver morgen ble fylt med en frisk skåren rose. Vaktmannskapet skiftet ut sine lagerfrakk-lignende plagg med sivile pene klær. Over inngangsdøren, inn til resepsjonen fra gata, ble det montert et lysskilt med bedriftens navn på. Ved siden av døren ble det reist 3 flaggstenger som bar vimpler med bedriftens emblem.

Under innredningen av den nye resepsjonen var dette sentrale samtaleemne på avdelingene. På vei ut og inn av bygningen stoppet folk opp og beskuet hvordan arbeidet utviklet seg og hvordan rommet forandret seg. Det store spørsmålet som de fleste beskjeftiget seg med var hvor mye dette hadde kostet. Jànos kommenterte det hele slik:

Bedriften har nesten ingen oppdrag og ingen penger. Avdelingskontorene er nedslitte og så pusser man opp resepsjonen.

Rèka utrykte det annerledes:

Det er fasaden som endres. Ledelsen vil vise at bedriften er på topp innenfor designvirksomhet for ungarsk olje- og gassindustri.

Begge utsagnene, men spesielt de siste, eksponerer et budskap om at det som blir framstilt på overflaten ikke stemmer over ens med de reelle forhold. Implisitt i dette ligger en ytring om at "alt er som før".

Et annet eksempel på hvordan "alt var som før", ble manifestert i forbindelse med at ledelsen hadde vært på ledelseskurs i vesten. Det sentrale tema for kurset hadde vært såkalt "symbolic management". De hadde lært at ved å holde kontordørene åpne, skulle dette eksponere egalitæritet og stimulere informasjonsflyten i bedriften. Personer i ledelsen begynte å åpne dørene sine mot korridoren slik at man kunne iaktta dem hvis man passerte ute i korridoren. Av kontorene til de største sjefene kunne man bare se forværelse og sekretæren. Selv om dørene ble åpnet fysisk, oppførte aktørene seg i samhandlingsituasjoner som om døra fortsatt var der. Aktørene, inkludert lederne med de åpne dørene, fulgte de gamle rolleforventningene i samhandlingsituasjoner. På tross av at et element i samhandlingsituasjonen ble endret, hadde det liten innvirkning på forløpet i samhandlingsituasjonen. Fortsatt var det slik at en designer sjelden beveget seg til 5. etasje. Hvis noen skulle passere det stedet hvor sjefene satt, valgte man heller å ta en lengre omvei enn å risikere og møte på sjefen. Blant mange av de ansatte ble de åpne dørene fortolket som et forsøk på kontroll, og ikke som et tegn på åpenhet og egalitæritet.

Det eksisterte en rekke lokale teorier om hvorfor "alt var som før". I denne meningsproduksjonen spilte ulike konspirasjonsteorier en viktig rolle. Særlig tre teorier dominerte. For det første hadde man postkommunistene. Dette var de tidligere lederne som fortsatt arbeidet i bedriften, og som motarbeidet de "riktige endringene" gjennom sine uformelle nettverk. Postopposisjonen utgjorde et tilsvarende teori. Dette var deler av den nye ledelsen som gjennom sitt uformelle nettverk bare var ut etter å gjengjelde "vennetjenester". Deres lojalitet var ikke rettet mot bedriften, men mot åndsfeller. Den tredje dominerende teorien omfattet jødene. Denne teorien baserte seg på at man hadde en jødisk lojalitet som gikk foran bedriftens interesse. Jødene var vanskeligst å avsløre, siden de så ut som ungarere og hadde ungarske navn.


Nostalgi

På tross av den etablerte forestillingen om at "alt er som før" eksisterer det et nostalgisk forhold til den kommunistiske perioden. Flere av de eldre ansatte var opptatt av å fortelle meg om fortiden. Fortiden var et emne som i særlig grad ble diskutert i den daglige småpraten kolleger i mellom. Enkelte kunne sitte å mimre tilbake til hendelser som hadde skjedd før de mest omfattende endringene kom i gang. Mange yndet å snakke om alt det morsomme som skjedde før. Flere snakket om alle de elleville festene som ble arrangert på avdelingene og for hele bedriften. Noen snakket om utfluktene og reisene de såkalte sosialistiske brigadene gjorde i lag, om sportskonkurransene og festene i forbindelse med besøk hos søsterbedrifter i og utenfor Ungarn. I disse beretningene er det en form for sentimentalitet i forhold til fortiden. Denne sentimentaliteten retter seg imidlertid ikke mot det gamle systemet. Samtidig som man mimrer tilbake til fortiden avviser man det kommunistiske systemet og forholdene i bedriften.

Jeg har forsøkt å betrakte dette ut fra Turners communitas konsept (Turner 1982). Med utgangspunkt i Turners terminologi kan man si at den retrospektive sentimentaliteten ikke retter seg mot den tidligere strukturen, men mot den tidligere strukturens anti-struktur. Sentimentaliteten kan spores tilbake til et spontant communitas. Man kan se sporene etter "virkelighetsmodeller" som inneholdt elementer av avsløringer av strukturens kontradiksjoner og latterligheter. Dette bæres fram og gis mening gjennom et spontant communitas (Bye 1994 s 203).

Sentimentaliteten retter seg mot communitas opplevelser som var en respons på den tidligere strukturen. Ved forandringen av bedriftsorganisasjonen ble den offisielle orgnaisasjonsstrategien radikalt omdefinert. Bedriften ble definert som et rent bedriftsøkonomisk foretak. I denne sammenheng er aktørene i organisasjonen bare interessante ut i fra sine status som arbeidstakere.

Retrospektiv sentimentalitet er noe som i følge Turner (1982) kjennetegner den 3. fasen i det sosiale drama. Det er en form for unnslippelse fra en kaotisk virkelighet ved å drømme seg tilbake til noe som står fram som ordnet.

På tross av de strukturelle endringene kan det synes som om at flere av grunndogmene i de tidligere "virkelighetsmodellene" fortsatt kommer til uttrykk. Mest markant er forestillingen om eksistensen av kontradiksjoner i bedriftsorganisasjonen. I dette ligger antagelsen om at virkeligheten er annerledes enn hva den gir seg ut for å være. Poenget er å avsløre det som foregår for å være rent blendverk med tilhørende myter. I sin identitet som ingeniør i bedriften, er man realisten som ser hva som egentlig foregår. Dette grunndogmet kommer til overflaten i bedriften bl.a. i forbindelse responser på ledelsens handlingsvalg. Alle utsagn fra ledelsen blir sett på som en bortforklaring som skal dekke over ledelsen egentlige motiver.

De etablerte virkelighetsmodellene er grunnlaget for evalueringen av endringene. Disse tolkningene har skapt problemer for ledelsens endringsprogram. Problemene består i at de ansatte motarbeider mange av endringsplanene. Det ironiske ved situasjonen er at de "endringsfokuserte" aktørene, både underordnede og ledere, framstår som de mest "konservative" i endringsprosessene i bedriften.

For bedriften er de kognitive forhold en "flaskehals" i omstillingsprosjektet. Kognitive forhold virker begrensende på aktørenes evaluering og handlingsvalg på tross av at endringer i selve organisasjon har åpnet for nye muligheter. Endringshendelser blir evaluert ut ifra de etablerte "virkelighetsmodellene" og aktørene handler ut i fra disse. Dette generer mønstre i samhandlingen mellom aktøren, andre aktører og omgivelsene som er gjenkjennbare. Disse handlingene blir evaluert og aktørene vektlegger de elementene i hendelsen/handlingen som de kjenner igjen. Man kan si at de kjente elementene "overskygger" de nye i evalueringen av hendelsen eller handlingen. Douglas er inne på dette forholdet i denne beskrivelsen (Douglas, 1988 s 36):

In a chaos of shifting impressions, each of us constructs a stable world in which objects have recognisable shapes, are located in depth, and have permanence. In perceiving we are building, taking some cues and rejcting others. The most acceptable cues are those which fit most easily into the pattern that is being built up. Ambigous ones tend to be treated as if they harmonised with the rest of the pattern. Discordant ones tend to be rejected.

Det er imidlertid en grense for hvor mye av faktiske nye elementer som lar seg "overskygge" av de kjente. Denne "overskyggingen" har en terskel effekt. Med stadig flere elementer som ikke lar seg passe inn i de etablerte "virkelighetsmodeller", vil det bli stadig vanskeligere å absorbere dem. Passeres en viss terskel framtvinger dette en revidering av de etablerte virkelighetsmodellene.

Den ungarske restruktureringsfasen har imidlertid lite rom for eksponering av endring. Det er ganske betegnende at man ikke finner termer for det politiske skiftet som tilsvarer "fløyelsrevolusjonen" i Tsjekkoslovakia eller revolusjonen i Romania. Termen revolusjon er forsøkt tatt i bruk, men har ikke fått generell aksept. For å skille benytter man betegnelsene "under kommunismen og "under kapitalismen" uten å referere til selve overgangen. Dette har medført en produksjon av tegn for å skape en klarere dikotomi mellom kommunismen og kapitalismen.


Symboler for endring

Jeg reagerte på at middelaldrende personer viste en interesse for symboler som er forbeholdt ungdomskulturer i Vest-Europa. Mange viste stor interesse ovenfor bl.a ny popmusikk, nye diskotek, Pizza Hut og Mc Donalds restauranter. Det er merkelig for en nordmann å finne to middelaldrende menn i diskusjon om Guns 'n Roses og deres musikk. Det er imidlertid kun en utplukking av ulike vestlige tegn. Disse blir plassert inn i en ungarsk kontekst. For en vestlig observatør framstår det hele som bisart ved å tolke tegnene på basis av en vestlig kontekst. Tegnene som benyttes framstår temmelig arbitrere i forhold til den kontekst de brukes i. Hvis man for et øyeblikk snur på hele betraktningen, kan man kanskje si at de tegnene som brukes innenfor det vi betegner som ungdomskulturer i vesten i seg selv er temmelig arbitrær i forhold til den konteksten opptrer.

For å få en forståelse av betydningen av bruken av vestlige symboler i en ikke-vestlig kontekst er det nyttig å betrakte dette i lys av semiotisk teori. Sennet (1977) hevder at det framvoksende borgerskapet på 1700-tallet manglet tegn, og derigjennom betingelser for sosial integrasjon. I følge Sennet tok man i bruk allerede eksisterende tegn. Dette medførte en endring av tegnenes mening. Saussure (1974) fokuserer på tegns tilfeldige natur. Han peker på tegns arbitrere rolle som "signifiers" og det like arbitrere forhold til det den mening de eksponerer. Deres plassering innenfor en relevant kontekst gir meningen.

På mange måter kan man si med Barthes (1972) at den "naturlige" meningen i de vestlige symbolene er fjernet i den ungarske konteksten. Tegnene betyr noe annet for en ungarer enn for en Normann. Det foregår en rekonstruksjon av tegnenes mening (Grønhaug 1971). Vestlige biler, spille-automater, "business", amerikanske sørstatsflagg, hi-fi anlegg, diskoteker og barer, kvinnelige Madonna-etterligninger, USA og Tyskland, har alle konnotasjoner som representerer noe annet for ungarer en deres "naturlige" mening. Mange av mine informanter ble irritert over min undring og fokusering på bruken av vestlige symboler. De trodde, at jeg trodde, at de så på vesten som et vidunder samfunn. På samme måte som jeg en gang irriterte meg over at min tante anså meg som en slabbedask fordi jeg gikk i hullete bukser. Når to middelaldrende menn diskuterer Guns 'n Roses har dette en sekundær konnotasjon som representerer "endring". De vestlige tegnene blir metaforer for endring. Det er en refortolkning av det "vestlige", på samme måte som punkernes refortolkning Nazi-Tyskland i England på slutten av 70-tallet. Hebdige (1991) viser hvordan punkere benytter hakekorset og fratar det dets "naturlige" mening som symbol på fascisme. Konseptet "vesten", er det man kan kalle for en rotmetafor, som bruken av de naturlige vestlige tegn kan forstås ut i fra. Amerikanske biler, stereoanlegg, spilleautomater etc. er attributter av særtrekk ved "vesten". Vestens attributter er annerledes enn de ungarske attributter. De blir til signifikante tegn som tillegges mening om det Ungarn ikke er. De er signifikante som tegn i og med at de er annerledes. De gir grunnlag for en klar dikotomi mellom det Ungarn er, og det Ungarn ikke er. Sett i lys av dette er det ganske interessant å se hvordan "vesten" har blitt geografisk lokalisert i den ungarske politiske debatten. Rundt 1990 lå vesten i Skandinavia, nærmere bestemt Sverige. Senere har vesten blitt geografisk plassert i Tyskland, for så å ende opp i USA i 1992. Det er nærliggende å tolke dette skiftet i lokalisering som et forsøk på å opprettholde en klar dikotomi mellom det Ungarn er og det Ungarn ikke er. Etter hvert som det ungarske samfunnet konfronteres med det "virkelige" vesten, flyttes det ungarske "vesten" til "den andre siden av fjellet". Det ungarske konseptet av vesten må forstås ut i fra dens rolle som rotmetafor for endring. Attributter ved det vestlige blir tegn som tillegges en tilsvarende metaforisk karakter.

Ulike profesjoner inngikk også i produksjonen av tegn for å evaluere endring. Et sentralt samtale tema blant de ansatte var betraktninger rundt deres profesjon, ingeniører, rang i det ungarske samfunnet. De profesjonene de fleste sammenlignet seg med var forretningsfolk, advokater og økonomer.

De nye lederne i ungarsk samfunnsliv har i hovedsak fortid innenfor samfunnsfaglige fagretninger og humaniora. De nye ledende samfunnstoppene rekrutteres fra områder mer eller mindre har stått i konfrontasjon til det gamle systemet; forfattere, sosiologer og musikere. Sosiologi ble betraktet som en borgelig vitenskap innenfor den implementerte marxismen (Michalovic 1991). I 1949 ble sosiologi avskaffet som vitenskap i Ungarn. Sosiologi var en borgelig vitenskap som ikke hørte til innenfor sosialismen. Man innførte i steden den såkalte "vitenskapelige marxismen" som obligatorisk fag ved alle høyskoler. Med det kulturasjonelle prosjekt med å bl.a finne de riktige "sosialistiske arbeidsincitamentene" ble sosiologien gjeninnført som et forsøk på å finne fram til de riktige organiseringsformene. Sosiologien ble imidlertid fortsatt ansett som et "farlig" fagområde. Den var bare en pragmatisk metode for å finne de beste løsningene, og som tjener av "Den Ene Riktige Vitenskap". Ut fra Larsens (1987) perspektiv kom sosiologien i konflikt med den ene "sanne" erkjennelsesmåte. Ved å følge Larsens perspektiv videre kan man si at musikere, forfattere, og andre kunstnere var "farlige" hvis deres estetiske utfoldelse ikke underordnet seg den ene "sanne" erkjennelsesmåte. Dette ga grunnlag for en dikotomi mellom "riktige" og "uriktige" profesjoner og profesjons utfoldelser.

I det post-kommunistiske Ungarn har denne dikotomi-inndelingen et viktig symbolsk meningsinnhold. De gamle "riktige" profesjonene, deriblant ingeniørene assosieres med den kommunistiske perioden. De gamle "uriktige" assosieres med det kapitalistiske Ungarn i kraft av at de var "uriktige" i det kommunistiske Ungarn. De "uriktige" har blitt de "riktige", og de "riktige" er blitt de "uriktige". Dette tilsvarer de samme prosessene som har medført at aktørene i ingeniørbedriften benytter termer og begreper som tilsvarte de "uriktige" termene i det kommunistiske bedriftsorganisasjonen (profittsenter, kontraktør, "business" o.l (Bye 1994 s 165)). Skillet mellom "riktige" og "uriktige", som like gjerne kan beskrives som "urene" og "rene, er et forsøk på å skape orden i en tilstand som framstår som kaotisk. Douglas (1988) viser hvordan "urenhet" og "renhet" er definert ut fra den konteksten de ulike symbolene plasseres inn i. Kategoriseringen av "urenhet" og "renhet" representerer et forsøk på å ordne verden. Profesjonenes status i samfunnet er blitt endret ut i fra deres rolle som symboler. Som symboler er de i kognitiv forstand blitt benyttet til å evaluere endringene i samfunnet. I evalueringen er de etablerte symbolene blitt satt sammen i en ny kontekst. Denne nye konteksten har hatt konsekvenser for selve symbolenes meningsinnhold. Ingeniørene har nærmest blitt et ufrivillig "offer" for kognitive forsøk på å skape mening i omstillingene.

Chris Hann (1992) har foretatt et feltarbeid i et ungarsk jordbrukskooperativ. Hann fremhever advokatene som nye aktører knyttet til jordbrukskooperativene i forbindelse med privatiseringen av jordbruket. Advokatenes makt og sosiale prestisje sammenligner Hann med de tidligere partisekretærene. Advokatene opptrer på arenaen på en måte som minner om de tidligere partisekretærene. Advokatenes blir samtidig akseptert av de øvrige aktørene i denne rollen.

Advokater og økonomer tilhørte ikke de tidligere omtalte "uriktige" profesjonene. Advokater og økonomer var viktige profesjoner innenfor det kommunistiske Ungarn. Imidlertid har disse profesjonene en framtredende stilling i selve omstillingsprosessen. De har en sentral plass i arbeidet med å omforme det Ungarske samfunnet. De er symboler på selve omstillingene. Symbolenes meningsinnhold er blitt rekonstruert gjennom den rolle de har i omstillingen. Advokater og økonomer er rekonstruerte symboler, som har fått tildelt en mere signifikant meningsinnhold i omstillingsprosessen, for å betegne det nye Ungarn. I tillegg er ulike former for profesjoner innenfor privat forretningsvirksomhet tatt i bruk som signifikante symboler på endringene. Disse yrkene representerer en konstruksjon av nye symboler.

Ulike former for spontane communitas og opposisjonelle meningsfelleskap i det kommunistiske Ungarn, var en form for unnslippelse av den tilstedeværende strukturen. I inkorporasjonen i det spontane communitas var endringen av den eksisterende strukturen et bærende element (Bye 1994 s 187). I denne sammenheng framstår det kommunistiske Ungarn som et symbol på "struktur", mens endringene, representert gjennom det kapitalistiske Ungarn, framstår som et symbol på "spontanitet".

Teknologi og vitenskap assosieres med det kommunistiske systemet. Teknologer og ingeniører tilhører dette systemet og framstår som anakronismer. Kapitalismen assosieres med forretningsfolk, advokater, forfattere, journalister, sosiologer, musikere og representerer det nye. Konnotasjonene med kapitalisme og sosialisme representerer andre dikotomier som er med på å "ordne verden". Det er ingen direkte assosiasjon mellom kapitalisme, advokater, humaniora og spontanitet. De blir imidlertid en del av samme "mengde" innenfor et klassifikasjonsskjema i og med at de står i opposisjon til de "urene" symbolene. Dette forholdet er forsøkt framstilt skjematisk i denne figuren:

Sosialismen <-> Kapitalismen
Teknologi og vitenskap <-> Humaniora
Ingeniører og teknologer <-> Advokater og forretningsfolk
"Struktur" <-> "Spontanitet"

Denne reformuleringen og produksjonen av symboler er viktig for individenes forsøk på å skape orden og mening i den kaotiske omstillingsprosessen. Disse prosessene genererer mytologiske forstillinger om ulike profesjoners rang i samfunnet. Profesjonsstudier som Burns & Flam (1987), LeBold, Perrucci og Howland (1966) vektlegger i hovedsak forhold som "profesjons-inflasjon" og den faktiske betydningen i samfunnsøkonomien som viktige faktorer for profesjonenes rang og meningsinnhold. Dette er forhold som også gjør seg gjeldende i det ungarske eksemplet, men i tillegg er kognitive prosesser svært sentrale. Med bruk av relevante symboler knyttet til omstillingen, skaper de kognitive prosessene mytologiske forestillinger om profesjonenes rang i samfunnet.

Blant ingeniørene i bedriften finner man en slags selvmedlidenhet over at de er urettferdig behandlet av omverdenen. Det er et mindreverdighetskompleks i forhold til de nye yrkesgruppene. En av de ansatte ga utrykk for dette gjennom følgende framstilling:

"Det var vi som gjorde det mulig å eksistere i det tidligere systemet. Forsyninger kunne bryte sammen, vi kunne mangle nødvendig utstyr, men vi løste problemene. Vi bygget alt selv fra grunnen. Det hente at vi til å med måtte lage utstyret vi trengte selv."

I denne framstillingen blir det å være ingeniør distansert fra det tidligere offisielle bedriftsorganisasjonen. Det er en kritikk av den tidligere offisielle bedriftsorganisasjonen og en framstilling av ingeniøren som den som hadde avslørt "den store bløffen" og som klarte å få samfunnet til å virke på tross av et håpløst system. I denne framstillingen er ingeniøren den som behersker omgivelsene med sin teknologi og kunnskap, uansett utfordring.

Det symbolske meningsinnholdet i ingeniørprofesjonen har generert enkelte handlingsstrategier. Enkelte søker seg bort fra yrket. En vanlig strategi er å skaffe seg jobb innenfor forretningsvirksomhet som etterspør ressurser som ingeniører er i besittelse av. I slike sammenhenger blir ingeniørressursene relevante. Det er stor konkurranse om slike jobber, og de er forbeholdt designere med de beste kvalifikasjonene. Bedriften tappes derfor for mye av den best kvalifiserte arbeidskraften til bedrifter hvor disse kvalifikasjonene har sekundær betydning. Andre ansatte søker seg over i yrker der ingeniørressursene har liten eller ingen betydning. Imre er et eksempel på dette:

Jeg møtte tilfeldigvis Imre ute på korridoren. Vi innledet en samtale. Under samtalen kunne han fortelle meg at det antagelig var siste gang vi møttes i bedriften. Han skulle starte opp i en ny jobb. Sammen med noen venner hadde han kontakter med et østerriksk firma. Gjennom de østerriksk kontaktene skulle de etablere en bedrift som skulle drive med utleie av spilleautomater.

Ingeniørenes prestisje i samfunnet er mindre enn forventet, og skaper derfor en inkongruent situasjon. Denne inkongruente situasjonen løses ved en unvikelsesstrategi der ingeniørene søker seg bort fra sin profesjon. Ikke alle har denne muligheten. Enkelte innehar ikke ressurser som gjør dem i stand til å unnslippe sin profesjon. Dette "løses" ved en kognitiv strategi der de blir "Mere Ingeniører". Med dette menes en forsterket vektlegging av rollen som ingeniøren som skaper det som virkelig betyr noe i samfunnet. Det er forestillingen om den rasjonelle ingeniøren som behersker naturen i en verden full av irrasjonalitet. Gjennom å avsløre mytene i samfunnet legitimerer de seg selv som de som egentlig betyr noe. Denne avsløringen av mytene tilsvarer mønstret i avsløringen av mytene i det kommunistiske bedriftsorganisasjonen. Aktørene befinner seg i en uønsket problematisk situasjon som de ikke har eller ser muligheten til å unnslippe. Denne uholdbare situasjonen løses ved det jeg har valgt å kalle for en "ghettofisering" av et meningssystem (Bye 1994 s 213). Jeg anser kognitiv ghettofisering som et generelt fenomen i forbindelse med situasjoner der aktørene ikke ser, eller har muligheter til å unnslippe en problematisk virkelighet.


Oppsummering

Hovedpoenget i denne framstillingen har vært å se på hvordan handlinger/hendelser evalueres på grunnlag av etablerte "virkelighetsmodeller". De gamle virkelighetsmodellene utgjør kognitive "flaskehalser" i omstillingen. Endrinselementer blir inkorporert innenfor eksisterende virkelighetsmodeller. Denne inkorporeringen har en terskelgrense. Jo flere nye elementer som framstår i hendelsessekvenser, jo vanskeligere er det å inkorporere hendelsene inn i de etablerte virkelighetsmodellene. Likeledes har jeg forsøkt å se på hvordan refleksjoner rundt endring medfører en rekonstruksjon av signifikante tegn som får betydning som metaforer for endring.


Referanser

Barthes, R. (1972): Mythologies. Paladin

Burns, T. & Flam, H. (1987): The shaping of social organization. London: SAGE Publications Ltd.

Bye, R. (1994): Fra Retribialisering til Byråkratisering; En ungarsk bedriftsorganisasjon i forandring. Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Trondheim.

Douglas, M. (1988): Purity and Danger. An analysis of the concepts of polution and taboo. London: Routledge

Grønhaug, R. (1971): Etablering av tegn i sosiale forløp: notat om "symbolproduksjon" som ett meningsaspekt ved sosialt liv. Bergen: Universitetet i Bergen.

Hann, C. M. (1992): Property relations in the new Eastern Europe; the case of specialist cooperatives in Hungary. i DeSoto, M. & Andeson D.G. (Ed.)(1992): The Curtain Rises: Rethinking Culture, Ideology and State in Eastern Europe. New York: Humanities Press

Hebdige, D. (1991): Subculture, The meaning of style. London: Routledge

Larsen, T. (1987): Det Sanne, Det Gode og Det Skjønne. Nytt Norsk Tidsskrift, nr 4

LeBold, W.K., Perrucci, R. & Howland, W. (1966): The engineer in industry and goverment. Journal of engineering education, vol. 56

LeVine, R. A. (1992): Properties of culture: an ethnographic view, i Schweder & LeVine (Ed.)(1992): Culture Theory. USA:Cambridge University Press

Lewis, R. (1979): Science and Industry in USSR. Maxmillian Press

Michalovic, P. (1991): En ny praktisk sosiologi, Sosiologi i Dag, nr.1, Oslo: Novus forlag

Parrot, B. (1983): Politics and technology in the Sovjet Union. Cambridge: MIT press

Saussure, F. (1974): Course in General Linguistics. Fontana

Sennet, R. (1977): The fall of public man. New York: Knopf

Turner, V. (1982): From Ritual to Theatre. New York: Performing Art Journal Publications


Note

1 Kulturrajonalitet er et forsøk på en oversettelse av LeVine`s (1992) begrep: "cultural rationale". Han skriver (LeVine ibid. s80): "A cultural rationale, however, begins not with an individual wish or fear but with a collective value, arbitrary in itself, that is taken as absolute requirement in a rational explanation of costumary practice." Hvis man oversetter "culturale rationale" direkte til norsk blir betydningen noe i nærheten av "fundamental kulturårsak". Hovedpoenget med begrepet er imidlertid å betegne en rasjonell forklaringskjede basert på et mer eller mindre arbitrært utgangspunkt.