Integrasjon og migrasjon
Perspektiver fra prosjektet "Multikulturalisme i Russland"

Oleg Patchenkov

Originally published in Jordens Folk: Etnografisk tidsskrift, No.2, 2003
See the journal's homepage, at: http://www.jordensfolk.dk/

Innhold

Perspektiver fra prosjektet "Multikulturalisme i Russland"
Forslag til videre læsning

Jordens Folks redaksjon har bedt Dr. Patchenkov om å skrive noen ord om integrasjon, sett fra et russisk perspektiv, på bakgrunn av et prosjekt om kaukasiske migranter i St. Petersburg. Kaukaserne har siden sovjetisk tid vært kjent for sin aktivitet innen den uformelle økonomiske sektor, og deres popularitet har vært sterkt nedadgående i Russland på grunn av terrorangrepene som krigen i Chechnya har ført med seg. Selv om chechenerne utgjør en relativt liten gruppe av kaukasere, har folks mistro til dem hatt en tendens til å smitte over også på andre migrantgrupper fra regionen, som har lite eller ingenting med krigen i Chechnya å gjøre. Temaet som tas opp i det følgende er derfor høyaktuelt i russisk offentlig debatt - like aktuelt, kan man nok si, som debatten om terrorisme har vært i USA siden den 11. september 2001.

Perspektiver fra prosjektet "Multikulturalisme i Russland"

Når integrasjon oppfattes et problem i moderne samfunn, er det gjerne fordi det forbindes med migrasjon. Denne koblingen er særlig aktuell i den offentlige debatt i dagens Russland, dels fordi politikere og massemedia ofte ukritisk sammenkjeder migrasjon med faren for terrorisme og voksende kriminalitet, dels fordi migrasjon ofte diskuteres i sammenheng med Russlands demografiske problemer, med synkende fødselstall og økende dødelighet i de europeiske delene av landet - som også utgjør landets industrielle kraftsenter.

Når russiske intellektuelle bidrar til debatten om integrasjon av migranter, henviser de uvegerlig til Vestens erfaringer. Dette skjer til dels fordi det er blitt en innarbeidet vane å kopiere vestlige forbilder på alle tenkelige områder, fra politikk og økonomi til organiseringen av talk-shows på TV. Men til dels er det også uttrykk for et fornuftig ønske om å lære av hvordan man har søkt å løse lignende problemer andre steder, og bruke denne lærdommen som grunnlag for løsninger tilpasset vår egen situasjon.

Russiske etnografer, etnososiologer og andre humanistisk orienterte akademikere som i de siste 10-20 årene har gjort seg kjent med den vestlige intellektuelle tradisjon for analyse av integrasjonsproblemer, har særlig bitt seg merke i teorien om multikulturalisme, som, med utgangspunkt i Chicagoskolens klassiske "melting-pot" teori fra begynnelsen av det 20. århundre, har utviklet seg i en rekke forskjellige retninger. I det følgende er det nettopp multikulturalismen jeg vil si noen ord om. For det første, fordi den inntar en dominerende plass i vestlig forskning og politikk; for det andre, fordi den er en av de mest omtalte ideene i den intellektuelle og politiske integrasjonsdebatten i Russland.

Jeg tror at teoriene om multikulturalisme er sterkt tvetydige og skjuler en rekke farer og feller. Her har jeg tenkt å omtale én av disse. I korte trekk kan den beskrives slik: Multikulturalismens ideologer skaper selv problemer som de deretter forsøker - eller later som om de forsøker - å løse (Jeg tenker her på den etter mitt skjønn velfunderte beskyldningen som rettes mot politikere, NGO-er og akademikere, om at de i virkeligheten ikke er interessert i å løse migrantenes problemer, men i å bevare sin dominerende posisjon i samfunnsdebatten, i at offentligheten skal fortsette å interessere seg for denne debatten og i at problemene skal fortsette - fordi de øker politikeres stemmetall og NGO-enes bevilgninger til å "løse" problemene). De skaper nasjonale og etnokulturelle grupper utav den blå luft, påpresser folk disse kategoriene - av og til mot deres egen vilje - og beskjeftiger seg så med å løse de problemene som uunngåelig oppstår når folk ikke lenger får lov til å være individer, representanter for yrkesgrupper, menn og kvinner, bønder og byfolk - men henvises til kun å være representanter for etniske eller nasjonale grupper. I praksis fremstår derfor multikulturalismen som en logisk videreføring av en analytisk og politisk prosess som provoserer frem kunstige etniske og kulturelle skillelinjer blant migrantene - noe som i sin tur får negative følger som det er multikulturalismens oppgave å løse. Det er en ond sirkel.

I Vesten finnes det mange teorier om migrasjon og multikulturalisme, og de fleste av disse er av amerikansk herkomst. Jeg mener imidlertid at russiske forskere bør være meget forsiktige med å forsøke å forstå den russiske virkeligheten ved hjelp av vestlige teorier. Jeg vil påpeke to sentrale grunner til denne skepsisen:

Den første grunnen er at teoriene selv er mangelfulle. Det faktum at de er utviklet i Vesten er ikke i seg selv noen garanti for deres kvalitet. Et eksempel er teorien om "etnisk entreprenørskap" som forsøker å gripe et bestemt, økonomisk aspekt ved hvordan migranter integreres i mottagersamfunnet.

Alle etablerte teorier om etnisk entreprenørskap tar utgangspunkt i at migranter råder over en egenartet og meget effektiv ressurs som omtales som "etnisk", og som har sitt utspring i deres felles identifikasjon med en bestemt etnisk gruppe. Migrantene råder over en langt fattigere sosial kapital (forstått som de menneskelige ressurser, det nettverk, vi omgir oss med) enn lokalbefolkningen. Til gjengjeld har de altså en bemerkelsesverdig ressurs som forskerne kaller etnisk solidaritet, som gjør dem i stand til å stole på hverandre, og derfor også til å organisere seg effektivt. Forskerne antar nærmest at tilhørighet til en etnisk gruppe i seg selv er tilstrekkelig årsak til at etnisk entreprenørskap skal oppstå og vokse seg sterkt blant etniske mindretall.

Stikk i strid med dette, viser vår forskning blant økonomiske migranter i St. Petersburg at etnisk solidaritet oftest er situasjonelt bestemt. Hvilken gruppe du identifiserer deg med er avhengig av tid og sted og omstendigheter. I det virkelige liv er det simpelthen ikke slik at folk med samme etniske bakgrunn alltid hjelper og stoler på hverandre. Avhengig av kontekst, stoler folk på venner, naboer, kollegaer, folk fra samme område, eller rett og slett en hvilken som helst annen migrant - gjerne fra en annen etnisk gruppe enn deres egen (som man tross alt har mer til felles med enn med en fastboende). Etnisk solidaritet er altså én ressurs blant mange, som forvaltes i henhold til allminnelig dagligdags fornuft. Grunnen til at man migrerer er at man ønsker å oppnå visse økonomiske mål: Migrantene vil, grovt sagt, tjene mest mulig penger på kortest mulig tid. Det er derfor i deres arbeidssituasjon at deres viktigste sosiale nettverk dannes. Økonomiske migranter orienterer seg, både i sine innbyrdes forhold og i sitt forhold til verden omkring, mot å oppnå størst mulig profitt med minst mulig risiko. Dette preger, som undertegnede i samarbejde med O. Brednikova har beskrevet i en tidligere artikel, også deres forhold til folk fra deres egen etniske gruppe.

Denne korte dekonstruksjonen av "etnisk entreprenørskap" viser, synes jeg, at kunstig konstruerte og ideologisk befengte analytiske kategorier som "nasjonalkultur", "etniske grupper" og "etniske minoriteter" ikke hjelper oss til å forstå migrantenes liv. Tvert imot, slike begreper bidrar til en politisk agenda som kompliserer forholdene mellom migrantene og mottagersamfunnet.

Den andre grunnen til at vi skal anvende vestlige termer med forsiktighet når vi vil forstå migrasjons- og integrasjonsproblemene i dagens Russland, har å gjøre med den spesielle, til og med unike, historiske situasjonen som Russland befinner seg i.

Et særtrekk ved sovjetsamfunnet var at det over flere tiår ble behersket av en bestemt ideologi. Etniske uttrykk som ikke underordnet seg denne ideologien ble hardt sanksjonert, og i løpet av 2-3 generasjoner hadde etnisk identitet blitt fortrengt av og underordnet en overnasjonal "sovjetisk identitet". I de sovjetiske byene var derfor økonomiske nettverk basert på etnisitet nesten totalt fraværende. I sovjettiden befant migranter seg under statens formynderskap og beskyttelse. Det var staten som kontrollerte alle prosesser i samfunnet, alle uttrykk for nasjonal og etnisk selvbevissthet og alle forhold mellom de etniske og nasjonale gruppene som staten selv hadde skapt. Migrantene kunne selvsagt føle at de var marginaliserte, men deres vei til integrasjon i samfunnet var diktert og fastlagt av staten, og denne veien var ikke definert som etnisk.

Senere ble staten svekket, og den mistet kontrollen over situasjonen. Det vokste frem en bevegelse hvor etnisk identitet ble aktivt konstruert, under ledelse av eliter i periferien som utnyttet etnisitet som en ressurs i sin kamp for større politisk uavhengighet fra sentrum. Det var, kort sagt, lettere å oppnå legitimitet for perifere eliters løsrivelsesprosjekter, hvis elitenes interesser fremsto som "etniske" eller "nasjonale".

Ved å betone og konstruere forskjeller i språk, historie og religion, ble det mulig å skape et samfunn hvor enhver borger - og særlig enhver migrant - primært ble identifisert som representant for en nasjonal kultur. Man var ikke lenger arbeider, familiemedlem, arbeids- eller husløs, kriminell eller lovlydig, syk eller frisk, alkoholiker eller narkoman. Man var ikke annet enn representant for den "etniske gruppen" man utsprang fra. Slik ble det skapt et "fantom", et kunstig samfunnsfenomen som ble uttenkt av offisielle ideologer med støtte fra samfunnsforskere, som bl.a. F. O. Radtke har pointeret det. Politikere og forskere har nemlig det til felles at de begge har legitim rett til å "sette navn" på sosiale fenomener, og som Pierre Bourdieu påpeker, medfører dette samtidig retten til å gi de navngitte fenomenene liv, til å gjøre dem til sosiale realiteter. (Denne situasjonen, som ble skapt av politikere og ideologer, skapte grobunn for tilsvarende aktiviteter blant forskere og akademikere. Akademikerne har arbeidet aktivt med å belyse historien og kulturen til etniske grupper og studere deres problemer og konflikter. Forskernes rolle i den moderne konstruksjonen av nasjonale fellesskap, etniske grupper og andre "fantomer" basert på nasjonalitet og etnisitet, har vært stor, og fortjener en egen diskusjon).

Med den nye situasjonen i Russland har forholdet til migrantene endret seg. De er ikke lenger velkomne gjester - heller ikke for staten (som tidligere betraktet dem som en av løsningene på det demografiske problemet jeg nevnte innledningsvis). Over natten tapte de sin legale status. De ble "fremmede", forskjellige. De befant seg i en situasjon hvor deres forskjellighet - uansett hvilke grunner den ellers måtte ha - ble entydig fortolket som etnisk. Resultatet er konflikter av en type som er utbredt overalt ellers i verden, og som nå også kan iakttas i Russland.

I dag er det mange i Russland som ser ideen om multikulturalisme, som vi har importert fra USA og Canada, som nøkkelen til en positiv løsning på disse problemene. Men for andre forskere, særlig i Europa, fremstår multikulturalismen som en fortsettelse av en prosess hvor forskjeller forsterkes ved at de beskrives som etniske, nasjonale eller kulturelle. Disse forskjellene har en gang blitt kunstig konstruert og påtvunget migrantene utenfra, og når politikere og samfunnsforskere i dag fortsatt omtaler migrantene som "etniske grupper" og "nasjonale kulturer", gjør de det bare vanskeligere å løse de fremvoksende problemene blant migrantene selv såvel som i mottagersamfunnet. Jeg vil hevde at når man importerer ideer om multikulturalisme til Russland, så forsøker man å annullere konsekvensene av fortidens feil, uten å anerkjenne dem som feil og uten å røre ved deres årsaker.

For eksempel beskriver John Rex multikulturalismen som en samfunnsorden basert på "dialog og konflikt mellom kulturer". Faren med en slik definisjon, slik jeg ser det, er at ideologer og praktikere kommer til å beskjeftige seg med kunstig skapte bilder av ikke-eksisterende "nasjonale kulturer" heller enn med virkelige mennesker. Vi ser allerede i dag at denne prosessen finner sted i Russland.

Jeg tror det vil være bedre å rette oppmerksomheten mot det som faktisk er viktig for konkrete mennesker, som langt fra alltid ser etnisitet og/eller nasjonalitet som sin primære identitet. Det er bare ved å ta utgangspunkt i virkelige menneskers virkelige problemer og behov at man kan integrere migrantene og bygge et samfunn med like muligheter for alle.

Forslag til videre læsning

Bourdieu, P. (1991): Social Space and the Genesis of Classes. I Language and Symbolic Power: The Economy of Linguistic Exchanges. Cambridge: Polity.

Brednikova, O., Patchenkov, O. (2000): Ethnicity of "Ethnic Economy": Economic Immigrants to St.Petersburg. I O. Brednikova, V. Voronkov. og E.Chikadze (red.): Ethnicity and Economy: collection of articles based on the materials of international workshop. St.Petersburg: Centre for independent sociological research. Works. Vol. 8. (Tilgjengelig via Internettet fra: http://www.gallup.spb.ru/journal/index.htm, Journal, Vol. 7, 15 February 2001).

Radtke, F.-O. (1999): Multiculturalism, Welfare State and Germany. I M. Guibernau & J. Rex (red.): The Ethnicity Reader. Cambridge: Polity Press.

Light, I. (1986): Ethnicity and Business Enterprise. I Mark Stolarik and Murray Friedman (red.): Making It in America. London: Associated University Presses.

Light, I. og Karageorgis, S. (1994): The Ethnic Economy. I N. Smelser and R. Swedberg (red.): The Handbook of Economic Sociology. Princeton University Press

Rex J. (1999): The Concept of Multicultural Society. I M. Guibernau and J. Rex (eds.). The Ethnicity Reader. Cambridge: Polity Press.

Oleg Patchenkov er forsker ved det internasjonalt anerkjente "Senter for uavhengig sosiologisk forskning" (www.cisr.ru) i St. Petersburg. Sammen med sine kollegaer har han utforsket mange aspekter ved de raske endringene som det russiske samfunnet i dag gjennomgår. Instituttet, som arbeider mye med anvendte problemer, feiret i 2001 sitt 10-års jubileum.

Artikkelen er oversatt og bearbeidet av Finn Sivert Nielsen.