"Mye latter og et slags samhold"
En mødregruppe som sosial arena

Kariann Krohne

Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Tromsø
Hovedfagsoppgave i sosialantropologi, Juni 2001

Innhold

Kapittel 1: Utsatte mødre og sosialpolitiske tendenser
Felt og problemområde
Tidligere møte med feltet
Mødregrupper - en etterlengtet og konstruert sosial arena
… i velferdstaten
Familien; forventninger til kvinnen
Hjemmeværende mødre og behovet for et sted å treffes
Integrering- og sosialiseringstiltak
Problemområde - et relasjonelt fokus
Beskrivelse av kapitlene

Kapittel 2: Presentasjon av gruppa
En helt vanlig dag på huset
Mødrene:
    - Toril
    - Siri
    - Hilde
    - Beate
    - Anja
    - Inger
De to gruppelederne:
    - Åste
    - Aina-Marie

Kapittel 3: Å bli med I en mødregruppe
En drabantby
Hilde mener: "det finnes verre plasser?"
Mens vi venter på noe bedre...
Forebyggende tiltak for utsatte mødre
    - Plantegning av Huset
Rekruttering til huset
På feltarbeid i en mødregruppe
Metode - en letemåte
Roller og relasjoner i felten
    - Et eksempel på rollependling
Forskningsetikk og dilemma
Ordbruk i avhandlinga

Kapittel 4: Relasjoner etableres
    - Jeg er ikke ferdi' med dem
Det handler om å skape trygghet
Husets mange rom
Et fristed - et definisjonsspørsmål
    - Et sted må grensa gå…
Forvaltning av en stigmatisert status
Møte med "de betydningsfulle andre"

Kapittel 5: Relasjonenes sosiale uttrykk
Hva vi gjør og hva vi sier
    - Rundt middagsbordet
Hva preger relasjonene?
Mødrene; "Så nær, men ikke altfor nær lissom…"
    - En krangel bryter ut
Lederne; fra mellommenn til 'mammaer'
    - Anja vil ikke arve klær
Åste og Aina-Marie er forskjellige
Alle har hemmeligheter
Serielle relasjoner

Kapittel 6: Transaksjoner; forpliktelser og forventninger
Barnevernets idé om fellesskap
Barnevaktproblemer I & II:
    - I. Da Inger trengte barnevakt
    - II. Intervju med Toril
Avbrutte transaksjoner
    - Skulle ønske…
En forutsigbar grense
Lederne stiller opp
    - Om hvordan de hjalp Beate

Kapittel 7: Det sosiale utbyttet av tiden på huset
Når isolasjonsprosesser settes i gang
Kan huset korrigere?
    - Jula; den tøffeste tiden på året
Ensomhet - et resultat av sosial isolasjon?
Taushet og usynlighet
Ensomhet blant småbarnsmødre
Tidens dobbelthet: morstid og 'min tid'
Forestillingen om et samtidig nærvær
Hvordan realiseres 'min tid' i gruppa?
Ingen mødregruppe?

Kapittel 8: Avslutning - en ny sjanse
En relasjonell forklaringsmodell - oppsummering
Systemets agenda og integrering
Avhengighetsrelasjoner
    - Et verbalt oppgjør om autonomi
Verdighet i arbeidet
1993 & 1998: To erfaringer fra feltet

Referanser
Noter 

Kapittel 1: Utsatte mødre og sosialpolitiske tendenser

Felt og problemområde

Utgangspunktet for denne avhandlinga er en studie av hvordan en mødregruppe, som drives i regi av barnevernet, benyttes som sosial arena. Jeg ønsker først og fremst å belyse og forklare hvordan relasjoner etableres, forvaltes og legger føringer på sosial samhandling mellom mødrene og overfor lederne i dette tiltaket.

Det er Borger⁽¹⁾ lokale barnevernsavdeling som arrangerer mødregrupper i det kommunalt eide 'Huset'. Tidlig på 80-tallet begynte barnevernet å se nytten av forebyggende barnevernstiltak overfor såkalte utsatte grupper. Dette er

(…) tiltak som retter seg mot personer med identifiserbare kjennetegn og [som] forsøker å oppnå konkret endring (Einarsson og Sandbæk 1997:28).

Slike tiltak kan være rettet mot barn, ungdom og familier. På Huset arrangeres det mødregrupper for utsatte mødre.

Mødregruppene er et dagtilbud for mødre som befinner seg i grenseområdet for barnevernets virksomhet. Dette er hovedsakelig hjemmeværende mødre som strever med varierende problemer som angst- eller tidligere rusproblemer, en vanskelig oppvekst, dårlig selvtillit, liten kontakt med familien eller et dårlig etablert sosialt nettverk. I seg selv er ikke disse problemene store nok til at det iverksettes regulære barnevernstiltak, men disse mødrene blir likevel ansett av barnevernet for å være svakstilte med hensyn til å gi barna sine den nødvendige omsorg, støtte og stimulering (Christiansen 1997). Når disse, via barnevernet, sosialkontoret eller helsestasjon, henvises til en mødregruppe har de, som regel, tre fellesnevnere; (i) de er hjemmeværende mødre (ii) som av forskjellige grunner har oppsøkt eller blitt oppsøkt av det norske velferdssystemet og (iii) i den forbindelse er det blitt uttrykt "bekymring" for mor, barn eller deres relasjon til hverandre (Brostrøm 1995). Målsettingen med mødregrupper er å forebygge ytterligere problemutvikling, samt å styrke den enkeltes foreldrekompetanse blant annet ved å bedre individets sosiale fungeringsevne gjennom meningsfylte gruppeopplevelser (Einarsson og Sandbæk 1997:56).

Jeg tilbrakte høsten 1998 og store deler av vinteren 1999 på feltarbeid i en mødregruppe bestående av i alt seks mødre, åtte barn, to ledere og en praktikant. Gjennom aktiv deltagelse i, og studie av, denne mødregruppa erfarte jeg at barnevernets målsettinger med tiltaket ikke alltid var sammenfallende med mødrenes utbytte av mødregruppa som sosial arena.⁽²⁾ Da tenker jeg spesielt på mødregruppa som arena for fellesskap, vennskap og utveksling. Ved å ta utgangspunkt i mødrenes erfaringer fra, og forventninger til, mødregruppa vil jeg forsøke å avdekke de betingelsene som ligger til grunn for denne tilsynelatende diskrepansen mellom målgruppe og målsetting. Selve betingelsene synes å ligge i mors erfaring av hverdagen; hennes opplevelse av sosial isolasjon og ensomhet, hennes tidsperspektiv, hennes forhold til barnevernet og hvordan hun forvalter⁽³⁾ det stigmaet som er knyttet til hennes status som barnevernsklient.⁽⁴⁾ Dette er premisser som legger synlige føringer på relasjonsmønsteret både i forhold til hvordan mor forvalter sitt private rom⁽⁵⁾ i samhandlingen med de andre og i hvor stor grad hun "investerer" (Bourdieu 2000:207) i gruppesamholdet.

Tidligere møte med feltet

Huset hørte jeg om for første gang i januar 1993. Da var jeg 19 år gammel og hadde tatt meg et såkalt jobbeår etter gymnaset. Like etter jul fikk jeg et tilbud fra arbeidskontoret: Huset på Borger trenger noen til å passe et ubestemt antall barn fire dager i uken. Dette var starten på min nesten syv måneder lange karriere som praktikant i Husets to mødregrupper.

Huset og mødregruppene hadde bare vært i drift litt over ett år da jeg begynte der og entusiasmen over tiltaket var ennå svært høy. Det var åtte mødre i hver gruppe. Representanter fra barnevern, sosialkontor og helsestasjon var stadig innom for å spise lunsj sammen med gruppene. Når jeg, seks år senere, utførte feltarbeid på Huset virket det som om den største entusiasmen hadde lagt seg. Både sosialkontor og helsestasjon er passive i rekrutteringsprosessen, noe som betyr at det hovedsakelig er barnevernet som henviser til Huset. Det synes også som om brukernes bakgrunnsbelastninger er blitt tyngre.

Jeg kommer tilbake til mine erfaringer med mødregruppene fra 1993 i avhandlingas avsluttende kapittel.

Mødregrupper - en etterlengtet og konstruert sosial arena

Studier av såkalte marginale grupper innenfor sosialantropologien har en tendens til å fokusere på fellesskapet innad i gruppa eller til å anvende et bestemt 'oss' og 'de andre' perspektiv hvor relasjonen mellom minoritet og majoritet blir sentralt. Slike studier tar også hovedsakelig utgangspunkt i korporasjoner hvor medlemskap enten er medfødt (se bl.a. Donoghue 1966 om japanske kasteløse, Engebrigtsen 1992 om sigøynere) eller frivillig (Krogstad 1986, 1989 om Blitzere i Oslo).⁽⁶⁾ Mødrene på Huset tilhører ingen slik korporasjon, men derimot en kategori som med utgangspunkt i sine problemer henvises til fellesskap på en sosial arena tilpasset deres behov. Huset er allikevel ikke for et behandlingssted å regne, og således skiller det seg fra lignende sosiale institusjoner som tilbyr en konkret behandling (se bl.a. Sørhaug 1982). Nettopp fordi Huset ikke er et behandlingssted er det sannsynlig at kombinasjonen av mødrenes behov for en sosial arena og barnevernets tilpassing til dette behovet oppleves svært motsigende av de som henvises dit. Ambivalens blir dermed et grunnleggende begrep i denne avhandlinga.

Det er viktig å ha i minne at dette er en svært etterlengtet sosial arena for mødrene som henvises dit. Behovet for en slik arena har utgangspunkt i deres hverdag som, i varierende grad, er preget av marginale relasjoner til nærmiljø, familie og storsamfunn. Hverdagen tilbringes hovedsakelig alene eller i barns selskap, og dermed blir behovet for voksenkontakt stort. I gruppa kan man fortelle om erfaringer og opplevelser, etablere sosiale nettverk og knytte kontakter med andre i nærmiljøet. Av lederne kan man motta råd og få kyndig veiledning. For disse kvinnene blir Huset en arena som forener sosiale og kunnskapsmessige behov med trygghet.

Den andre faktoren i kombinasjonen er at Huset tilpasset til eller konstruert etter normative føringer lagt av barnevernet. Huset er altså en konstruert sosial arena tilpasset en viss gruppes behov, men disse behovene er i all hovedsakelighet definert av andre. Dette, i seg selv, behøver ikke være problematisk, men det at den er skapt av barnevernet vekker nesten instinktivt en usikkerhet i mødrene. De er redde for å bli betegnet som usikkede mødre, og dermed miste foreldreretten til barna sine. Derfor blir også barnevernets rolle og hensikt med tiltaket i stor grad underkommunisert når mødre henvises dit, og i den første samtalen de har med lederne på Huset.

Kombinasjonen av disse to faktorene gjør mødregruppenes innhold og aktiviteter vanskelig å definere, og å legitimere, for de som skal begynne der. Dette defineringsproblemet er synlig også blant dem som har gått der over lengre tid. De uttrykker alle en ambivalent holdning til tiltaket. Når mødrene selv forteller hvordan de syntes det var å begynne på Huset synliggjøres en usikkerhet overfor tiltakets tilknytning til barnevernet, og overfor tanken på å måtte forholde seg til en gruppe fremmede mødre; for hva slags mødre er det egentlig som deltar i et barnevernsprosjekt? Den umiddelbare usikkerheten rundt barnevernets krav til deres deltagelse veies opp mot egne sosiale behov. Usikkerheten tas med inn i gruppa og blir, i neste omgang, gjenkjennelig i relasjonene som oppstår der. I grupperelasjonene er denne ambivalensen først og fremst synlig i kommunikasjonsmønsteret. Mødrene har et stort behov for å prate, men det synes som om de har restriksjoner på hva de forteller eller snakker om i gruppa. Også i forhold til transaksjoner med de andre i gruppa eksisterer en usikkerhet - en generell vegring mot å inngå i forpliktelser eller skape viable transaksjonsmønstre. Dermed blir det i stor grad gruppeledernes jobb å sørge for at mødrene finner ro og trives i gruppa. De arbeider med å skape trygge rammer.

… i velferdstaten

Ledernes tilstedeværelse i gruppa synliggjør velferdsstatens agenda med mødregrupper. For å synliggjøre de sosiopolitiske drivkreftene bak et tiltak som Huset opererer jeg med tre strukturelle nivåer.

(1) Velferdsstatens ideologiske antagelser omkring kjønn og familieliv, (2) de strukturelle og systemiske konsekvensene disse antagelsene får for hjemmeværende kvinner og (3) fremveksten av forebyggende barnevernstiltak som et forsøk på å koordinere en bestemt gruppe mødres behov.

Velferdssystemet bygger på en sosialdemokratisk ideologi om likhet og likeverd for alle norske borgere. Dette medfører en rekke forestillinger om folks roller og relasjoner i samfunnet, nærmere bestemt om kvinner og menns identiteter, plikter, rettigheter og behov. Slik spiller sosialpolitikken, som selvfølgelig er knyttet til, og direkte påvirket av, andre sosiale institusjoner⁽⁷⁾, diskurser og ideer, en koordineringsrolle i formingen av det 'sosiale'. Den promoterer og organiserer kunnskap, normer og sosiale praksiser for å regulere innbyggernes livskvalitet, helse, trygghet og stabilitet (Hewitt 1991) - fra fødsel til død.

Velferdsstaten har en sterk forankring i det gamle arbeiderslagordet "yt etter evne og få etter behov". Dette slagordet reflekterer dens betydelige posisjon som økonomisk koordinator og tjenesteyter i det etterindustrielle Norge. Det er likevel ikke lenger bare snakk om at gjør du din plikt, så sørger velferdsstaten for dine rettigheter. I alt større grad dreier det seg om rettigheter og behov. Det er blitt en rettighet å få tilfredsstilt sine behov (Foucault 1979b). Et eksempel på dette er forestillingene rundt lønnsarbeidet: Arbeid begrunnes med selvutviklingsmoralitet (Sennett 1977, Øian 1998). Du har både en rett og plikt til lønnsarbeide - på samme måte som du har en rett og en plikt til å være lykkelig. Etter min mening har begrepet plikt endret betydning fra tidligere å vise til en generell plikt- og ansvarsfølelse overfor 'Gud og fedrelandet', til å vise til din plikt til å tilfredsstille personlige behov for autonomi og selvrealisering. Lønnsarbeid har blitt et selvutviklingsbehov, mer enn en selvutviklingsplikt.

Fokuset på personlige behov kan også slå ut den andre veien, og dermed ikke bare dreie seg om hvordan du definerer eller lever ut dine behov, men også hvordan staten definerer dine behov. Staten kan gripe inn og sørge for at du oppfyller det den definerer som ditt behov.⁽⁸⁾

Familien; forventninger til kvinnen

Den sosialpolitiske forestillingen om arbeidsfordeling mellom kvinner og menn er sammenfallende med en institusjonalisert modell av 'familien'. Denne modellen legger de politiske rammene for hvilke familiebehov som anses legitime, hvem som skal tilfredstille dem og når de skal tilfredsstilles. Slik standardiseres og rettferdiggjøres det som regnes for å være en normal kjønnsadferd (Hoecklin 1998). For å skape en kontrast til den norske familievelferden vil jeg benytte Lisa Hoecklins artikkel: "'Equal, but different'. Welfare, gender ideology and a 'mothers' centre' in southern Germany" (1998). Hoecklin viser hvordan den tyske sosialpolititiske forstillingen om morsrollen får direkte konsekvenser for hjemmeværende mødres hverdag. Parallelt til hennes argumentasjon vil jeg presentere de politiske forhold i Norge og de konsekvensene denne politikken får for den samme gruppen kvinner.

Både i Norge og Tyskland følger det en del kulturelle og politiske forventninger og plikter med morsrollen. Politisk tar disse utgangspunkt i 'normal' familien (Ericsson 1997, Hoecklin 1998). Forestillingen om den 'normale' familien er likevel svært forskjellige i de to landene. Tyskland er kjent for å drive en tradisjonell og til dels nasjonalromantisk familiepolitikk. Hoecklin (ibid.) hevder at den tyske 'normal' familien er basert på det man kaller den tradisjonelle kvinnerollen; kone, mor og 'hausfrau'. Føringer i det politiske systemet opprettholder derfor denne forestillingen; mor bør være hjemmeværende til barna er minst tre år, og derfor finnes det få barnehager som tar i mot yngre barn. Tyskland betaler sjenerøse summer i fødselspenger og barnetrygd, samtidig som arbeidsinntekt nummer to i en familie blir skattlagt langt høyere enn nummer en.

I den norske 'normal' familien er kvinnen i arbeid. Hun er kone, mor og lønnsarbeider. På samme måte som i Tyskland er det politiske føringer som opprettholder denne ideen; det finnes få fullverdige økonomiske belønninger for å være hjemmeværende etter barnet er fylt ett år.⁽⁹⁾ Dessuten er det relativt gode barnehage tilbud allerede fra barnet er 3 måneder gammelt. Videre arrangeres det skoler, arbeidsmarkedstiltak og motiveringskurs tilpasset mødres hverdag som et ledd i en tilbakeføringsprosess - til lønnsarbeid og utdannelse. Et tydelig signal på denne forventingen til kvinner er at overgangstønaden for enslige forsørgere ble redusert fra ti til tre år.⁽¹⁰⁾ Selv om disse sosialpolitiske tendensene visselig er et resultat av en omfattende likestillingsideologi, er det stadig økende behov for arbeidskraft i Norge med på å stimulere kvinnes status som lønnsarbeider og forsørger. Mange hevder at likestillingspolitikken har fått bekymringsfulle konsekvenser for barna og vi ser en tendens til modifisering av forestillingen om 'normal' familien. Modifiseringen, som blant annet kontantstøtten er et resultat av, innebærer å anerkjenne det å være hjemme med barn som et arbeid. Kontantstøtten ble innført for å gi en av foreldrene økonomisk mulighet til å være hjemme med små barn. Bungum, Brandth og Kvande (2001) har utarbeidet en evaluering av kontantstøttens virkninger, og de kritiserer den blant annet for å være skreddersydd en bestemt kjønnsordning. Mødrene reduserer sin arbeidstid og tar hovedansvar for barna, mens far verken opplever redusert arbeidstid eller mer tid med barna.

Hjemmeværende mødre og behovet for et sted å treffes

Politiske forskjeller til tross, en hjemmeværende småbarnsmors hverdag i en tysk og en norsk drabantby oppleves ikke så rent ulikt. Dagene kan fort føles lange dersom sosial isolasjon, stadig underkommunisering av egne behov, ønsket om å være arbeidsaktiv og tilbakevendende økonomiske vanskeligheter blir dominerende.

I frustrasjon over det tyske systemets manglende forståelse for hjemmeværende mødres situasjon starter en gruppe av dem, på eget initiativ, et mødresenter i byen Lambach. Senteret skal være et sted hvor de kan legitimere sine behov, få råd og veiledning om velferdstilbud og arbeidsmarkedstiltak og, ikke minst, få muligheten til å sosialisere med andre hjemmeværende mødre. I den norske drabantbyen Borger ble et liknende sted for mødre, som av forskjellige grunner ikke er i lønnsarbeid eller under utdannelse, åpnet av barnevernet i 1991. Størsteparten av disse mødrene er enslige forsørgere og faller derfor utenfor modellen av 'normal' familien. Det er derfor tre overveiende forskjeller mellom det norske og det tyske mødrestedet; initiativtaker, målgruppe og målsettinger.

Integrering- og sosialiseringstiltak

Velferdssamfunnet skal være integrerende. Med integrasjon menes de bånd som knyttes til ulike arenaer i samfunnet. Barnevernets målsettinger med et møtested for mødre er at integrering og sosialisering kan ha forebyggende effekt på eventuelle problemer mødrene sliter med.

Relasjonen mellom statens praksiser og individet er sentralt hos Michel Foucault, og han bruker begrepet bio-politics for å illustrere hvordan den moderne makta opererer (i Hewitt 1991). Bio-politics som begrep setter fingeren på hvordan kroppen, den individuelle og den kollektive, er råmaterialet og produksjonshjelpemiddel i utviklingen av disiplinær makt (1979a). Den disiplinære makta har en totaliserende tendens som virker gjennom å påvirke selve definisjonen av hva som er et menneske, samtidig er det staten som har monopol på å tilfredsstille de behov som en slik definisjon produserer hos den enkelte. Et eksempel på dette kan være forestillingen om lønnsarbeid som et selvutviklingsbehov. Velferdstaten kan ikke fungere dersom ikke folk arbeider og som et resultat av dette utvikles det stereotypier om arbeidsledige. Disse stereotypiene legger føringer på borgernes valg og stimulerer dem til å ta lønnsarbeid. Det er velferdsstatens jobb å tilfredsstille vår behov for selvutvikling, til å skaffe oss arbeid og samtidig lar den oss tro at det er vår rettighet. I dette eksemplet synliggjøres vekselvirkningen eller maktrelasjonen mellom individ og stat. Denne makta omtales ofte som "terapeutisk makt" (Krohn-Hansen og Vike 2000). Terapeutisk makt er kontinuerlig, nedenfra og opp, usynlig og kroppsliggjort i mikropraksiser, samt i konstant bevegelse for å kolonialisere nye domener (Foucault 1979a). Slik leder den mot en stadig større grad av velferd.

Dette er en maktprosess som foretas via administrering, og sett i forhold til historiske prosesser er den ikke lenger utestengende. Derimot representerer den et stadig mer gjennomtrengende press mot en større grad av integrering. Foucault (1979b) kaller det normering - normer og verdier blir, på en tiltakende måte, gjort gjeldene overfor alle livets aspekter. Normering er en maktmetode som søker å oppmuntre, forsterke og kontrollere, heller enn å forhindre og tilintetgjøre (ibid.). Slik jeg forstår Foucault kan man se den sosiopolitiske forestillingen om 'normal' familien som et resultat av normering. 'Normal' familien er ingen lov, men den er blitt den standard som lovverket praktiserer etter, samt den standard subjekter og deres familier defineres etter. En slik defineringen skaper selvfølgelig en lang rekke marginale grupper, som for eksempel enslige forsørgere. Disse blir det i neste omgang velferdsstatens oppgave å integrere (Øian 1998). Dette illustrerer tydelig, Foucaults (1979b) poeng og paradoks, at integrasjonsmiddelet, eller normeringen, skaper behovet for integrasjon.

Forholdet mellom individ og stat, slik Foucault fremstiller det, er sjeldent synlig. Det synliggjøres kun i tilfeller hvor sosiale avvik forekommer og tiltak følger (Krohn-Hansen og Vike 2000). Huset er et slikt tiltak og kan ses som en synliggjøring av normeringsmakta. Mødrene på Huset må stadig forholde seg til korrigerende maktinstanser, for å bruke Foucaults begrep, som sosialkontor og barnevern. Disse skal, via sine tjenestemenn, hindre ytterligere marginaliseringsmekanismer - det vil si mekanismer eller hendelser som fører til svekkede bånd mellom individ og fellesskap. Uvirksomhet, sosial isolasjon og fattigdom er eksempler på slike mekanismer. De tyske mødrene grep selv fatt i disse marginaliseringsmekanismene ved å starte et mødresenter. Lisa Hoecklin (1998) drøfter, utfra et kjønnsperspektiv, hvordan de tyske mødrene legitimerer sin rolle som 'hausfrau' ved å ta avstand fra det de opplever som negative tendenser i det moderne samfunnet. De bruker senteret til å foreta en symbolic reversal (Cohen 1985) - en snuoperasjon lik den Robert Paine beskriver i "Grace out of Stigma" (1988).⁽¹¹⁾ De romantiserer morsrollen ved å knytte den opp til en natur- og miljøbevissthets diskurs, og de skaper dermed en korporasjon med frivillig medlemskap (jfr. side 3). Det som derimot blir interessant i mødregruppa på Huset, og som er et av hovedpoengene i denne avhandlinga, er nettopp dette at de ikke har et felles mål og hvilke føringer det legger på mødregruppa som sosial arena.

Fordi mødregruppa på Borger ikke har et felles legitimerings behov eller prosjekt vil det være lite interessant å se gruppa som et kvinnefellesskap slik Hoecklin (1998) gjør. Det som derimot kunne ha vært interessant å følge opp i analysen, er hvordan mødrene forvalter sine forskjellige kvinneidentiteter i gruppa. Selv om jeg ikke gjør et analytisk poeng av kjønnsrelasjoner vil det mange steder i teksten være mulig å lese at kvinnene har svært forskjellige kvinnestandarder, og at deres forvaltning av disse standardene absolutt påvirker forholdet de får til hverandre. Et annet aspekt ved gruppa som vil være lite eksplisitt i teksten er barnas tilstedeværelse. Dette er et valg jeg har tatt både fordi barna svært sjeldent var tilstede i gruppa (av åtte barn går fire på skolen og to i barnehage) og fordi jeg tar for meg mødregruppa som sosial arena for mødrene, og ikke som en mor/barn gruppe.

Problemområde - et relasjonelt fokus

Mitt fokus på mødregruppa handler om Huset som sosial arena med et rammeverk definert av barnevernet. De to bakgrunnsfaktorene for deltagelse, 'behov for' og 'tilpasset til', som jeg tidligere nevnte, virker ved første øyekast motsigende og uforenlige i denne konteksten. Jeg vil forsøke å vise hvordan denne kombinasjonen skaper ambivalens og hvordan denne ambivalensen blir en del av gruppas relasjonsmønster. Relasjonsmønsteret blir, i neste omgang, et slags system som legger føringer på mødrenes forutsetninger for fellesskap. For å identifisere føringene denne ambivalensen legger på mødregruppa som sosial arena tar jeg for meg relasjonen mor etablerer med de andre mødrene, samt den hun etablerer med de to lederne. Det er altså to typer relasjoner som belyses; mor/mor relasjonen og mor/leder relasjonen. I begge tilfellene er utgangspunktet mors forvaltning av det hun oppfatter som sitt private rom.

Først vil jeg altså se på hvordan relasjonene etableres, senere på hva slags sosialt uttrykk de får. Når jeg snakker om relasjonenes sosiale uttrykk viser jeg til den forventa rolleadferden som er oppstått i relasjonen. Overfor lederne på Huset er mødrene svært åpne og trygge på hva de kan si - enkelt sagt blir dette relasjonens sosiale uttrykk eller sosiale særpreg. Mot slutten av avhandlingen vil jeg, gjennom beskrivelser av mødrenes egne erfaringer som hjemmeværende mødre, knytte grupperelasjonenes sosial uttrykk opp til hvordan de erfarer tiden på Huset. Målsettingen med denne analysen er forsøke belyse deres forventninger til, og faktiske sosiale utbytte, av deltakelse i gruppa.

Beskrivelse av kapitlene

I det følgende kapittel 2, presenterer jeg de seks mødrene i gruppa, samt de to gruppelederne Åste og Aina-Marie. Presentasjonen er ment å gi et bilde av mødrene som mennesker med egne historier og forventninger til livet. De to lederne presenterer jeg hovedsakelig som arbeidstakere. I Kapittel 3 lar jeg Hilde, en av mødrene på Huset, fortelle om drabantbyen Borger, om hvorfor hun tok kontakt med barnevernet og hvordan hun begynte på Huset. Andre del i dette kapitlet tar for seg mine metodiske tilnærmingsmåter til feltet.

Kapittel 4 handler om etablering og formidling av kunnskap som basis for relasjonene på Huset. Jeg tar utgangspunkt i mødrenes første møte med lederne og deretter i deres møte med de andre mødrene i gruppa. Dette første møtet blir på mange måter grunnmuren i relasjonene som senere oppstår. I kapittel 5 går jeg et skritt videre og ved hjelp av Erving Goffmans rolleanalyse forsøker jeg å beskrive de relasjonelle tendensene i mor/mor og mor/leder relasjonene. Utfordringen i dette kapittelet ligger i ønsket om å fange opp, synliggjøre og analysere ambivalensen jeg hevder finnes i relasjonenes sosiale uttrykk. Deretter, i kapittel 6, ser jeg på forutsetningen for og forekomsten av, særlig instrumentell, gjensidighet i gruppa. Jeg tar utgangspunkt i transaksjoner om barnevaktstjenester, og viser hvordan, og hvorfor, mor ikke føler seg forpliktet til å gjennomføre disse. Til slutt viser jeg hvordan lederne regulerer sine transaksjoner med mødrene etter et viss tidsnorm. I kapittel 7 eksemplifiserer jeg hvordan opplevelser av sosial isolasjon og ensomhet blir tatt med inn på Huset og legger føringer på gruppas samværsform. Dette er aspekter ved mødrenes hverdag som skaper et behov for samvær, nærvær og samtale med voksne mennesker. Dette behovet prøver jeg å knytte opp til mødrenes opplevelse av tid. Jeg presenterer to begreper, 'min tid' og morstid, i et forsøk på å skille mellom to erfaringer av, og forventninger til, tid. I kapittel 8 kommer jeg med noen oppsummerende betraktninger hvor jeg forsøker å samle sammen de analytiske 'trådene' som har vært diskutert i avhandlinga. Her kommer jeg tilbake til en del av de aspektene jeg nevner i kapittel 1 angående velferdsstaten ved å illustrere hvordan mødrene møter og påvirkes av dens krav til 'normalitet' og lønnsarbeid. Jeg diskuterer kort Husets og gruppas funksjon som integreringsmiddel i samfunnet. Helt til sist bruker jeg mine to erfaringer fra feltet - 1993 og 1998 - som utgangspunkt til å forklare hvorfor gruppa i dag ser ut til å ha problemer med å oppfylle barnevernets målsetting om fellesskap.

Kapittel 2: Presentasjon av gruppa

Innledningsvis i dette kapittelet vil jeg skildre hvordan en vanlig dag i mødregruppa arter seg. Med denne skildringen ønsker jeg først å gi et innblikk i møtedagens rytme og dens faste rutiner, men også å synliggjøre en liten flik av den gode atmosfæren og mulighetene for sosial samhandling som til en hver tid finnes på Huset. Deretter presenterer jeg mine åtte hovedinformanter for å synliggjøre individnivået som nøkkelelement i den kommende analysen. Deres bakgrunn og historier vil være relevante gjennom hele avhandlinga.

En helt vanlig dag på Huset

På en helt vanlig dag kommer de fleste mødrene til Huset rundt klokka ti på formiddagen. Da sitter gjerne lederne på det lille kjøkkenet med en kopp kaffe. Der inne er det ikke sitteplass til alle og etter hvert som folk kommer blir det bare trangere og trangere. Stemningen er som regel munter slik på morgenkvisten. Noen lener seg mot benken, andre mot dørkarmen. Når alle ungene er samla gir de fra seg mye lyd. De springer, hylende, frem og tilbake mellom stue, kjøkken og lekerom. Av praktiske årsaker får lederne nok av at alle skal være på det trange kjøkkenet og sender alle med kopper og kaffekanner ut i stua - eller utendørs om det er fint vær.

Stua er lys og åpen. Sofagruppa - en fireseter og to stoler - er trukket om i duse farger. Mot det ene hjørnet av sofaen står en seng med massevis av puter og tepper. Den fungerer som 'kosesofa' for ungene. Vinduskarmene er fulle av store grønne potteplanter og på de trehvite veggene henger fargerike hjemmelagede lappetepper, gylne gipsengler og en rekke malte små treplater med visdomsord som: "Det er når du gir du får". I bokhylla står oppslagsverk, temabøker og et stort utvalg håndarbeidsbøker. I stua blir ofte samtalen roligere. Alle snakker ikke lenger med alle. Det har lett for å bli slik at to og to snakker sammen, litt lavere og en anelse mer privat. Noen sitter i sofaen, noen på stolene foran verandadøra og kanskje noen ved spisestuebordet. Mange benytter også denne anledningen til snakke med en av lederne på tomannshånd på kjøkkenet eller, om det er noe mer alvorlig, på kontoret.

Ungene skal i teorien holde til inne på lekerommet sammen med praktikanten, men de synes det er morsomst å være i stua hvor de voksne er. Innerst i gangen ved siden av kontoret er det nyoppussede syrommet. Der står to symaskiner og en stor vev, skapet ved vinduet er fullt av fargerike stoffer og garn, et annet skap er fullt av klær man kan arve. Periodevis er dette rommet mye brukt, men det er sjelden noen setter i gang med prosjekter på eget initiativ her inne.

Etter hvert begynner planleggingen av dagens måltid. Det serveres middag på tirsdager og lunsj på torsdager. Er det tirsdag starter forberedelsen til middag med en diskusjon litt frem og tilbake om hva man skal lage og hvem som skal lage det. Til lunsj er det vanlig brødmat med masse pålegg, kokte egg, varm te og kaffe. Det finnes en ordensmannsordning med en liste på tavla i gangen, som krysses av for hver uke. Den som er ordensmann skal hjelpe til med matlaging og diverse andre gjøremål. Ordningen fungerer dårlig og derfor er det lederne som blir stående på kjøkkenet med matlagingsansvaret.

Måltidet er dagens høydepunkt. Spisebordet i stua er stort og kan dekkes til 18-20 personer. Maten smaker alltid godt og det er slett ikke uvanlig at folk spiser seg stapp mette. Rundt bordet går praten lett og en blir gjerne sittende en stund selv om en er forsynt. Når det til slutt brytes opp fra bordet bæres alt ut på kjøkkenet og stables på kjøkkenbordet, hvor en eller annen blir stående å skrape matrestene av tallerkenene før de settes inn i oppvaskmaskinen.

Etter maten setter de fleste seg ned i sofaen for å hvile litt eller så tar de seg kanskje en tur på syrommet for å se om det er noe de kan lage. Røykerne går ut på trappa for å ta seg en 'etter-maten-sigarett'. Etter en stund og en liten snakkepause i sofaen kommer det igjen kaffe på bordet, og kanskje litt kake eller kjeks. Det tar ikke lang tid etter kaffen før den første reiser seg for å gå hjem. Barna begynner å bli trøtte og leie. Når en reiser seg for å gå følger snart de andre. I gangen blir det fort et virvar av slitne unger, sko og vesker. Noen tar følge med hverandre hjem, men som regel tar de fatt på hjemturen alene. Ingen har særlig langt å gå.

Mødrene

Mødregruppa møtes altså hver tirsdag og torsdag, og den består av seks mødre med til sammen åtte barn. Denne gruppa er satt sammen av de yngste og minst problembelastede mødrene. De fleste i gruppa hadde pr. august 1998 gått i samme gruppe fra ett år til nærmere tre år.

Toril

er 26 år og tobarnsmor. Hun er den som tar ting på strak arm - de fleste i gruppa er litt usikre og må være godt forberedt om noe utenom det vanlige planlegges. Toril kan man ringe til en knapp time før avreise og hun putter ungene i badekaret, tømmer kjøleskapet i en sekk, hiver seg i bilen og er framme øyeblikket etter.

Barndommen var helt normal og grei, sier hun. Etter 9. klasse gikk hun ett år på videregående helse og sosial, samt et halvt år på handelsskolen - alt mens hun jobbet som servitør og vaska på kveldstid. Sitt første barn fikk hun da hun bodde i England med sin engelske kjæreste. Etter at forholdet tok slutt, flyttet hun tilbake til Norge og til Borger.

Barnevernet kom inn i bildet som følge av hennes rusmisbruk, og i en periode var hun under tett oppfølging i form av både hjemmebesøk og urinprøver. De forsøkte lenge å få henne til å komme på Huset, men hun begynte ikke der før etter at hun fikk sitt siste barn for cirka to år siden. Omtrent samtidig flytta hun og ungene fra Borger og inn i en nyere blokkleilighet noen kilometer unna. Hun er kjæreste med den yngstes far, men av økonomiske grunner bor de ikke sammen.

Sammen med en av de andre i gruppa begynte hun på skolen igjen i høst. De følger et opplegg tilrettelagt for enslige forsørgere som ønsker å ta artium. Det siste halve året har det sett ut til at Toril er i en fase der hun trekker seg sakte, men sikkert ut av gruppa. Skolen tar mye tid, men hun stikker stadig innom rundt middagstid eller når hun har fritimer.

Siri

er 27 år og har en sønn. Det er over tre år siden hun begynte på Huset. Umiddelbart virker Siri skeptisk og sjenert, men etter en tid kommer hennes entusiasme og åpenhet frem. Det er uten tvil hun som snakker, deltar og bruker seg selv mest i gruppa.

Siri hadde en tøff barndom. Mora hadde problemer med å ta seg av barna sine og barnevernet kom tidlig inn i bildet. Hun forteller:

(...) Jeg synes ikke jeg har hatt no' mor, jeg. Hu mista jo meg ... for jeg kom i fosterhjem og når jeg fløtta tilbake til 'a så levd'a bare i no'n år, og så døde 'a.(…) Hu skulle jo ha fått meg på skolen, men siden jeg følte mye skyld for at hu var sjuk så ble det mye skulking. Det er kanskje derfor jeg ikke er no' flink til å få ungen til tida på skolen, han kommer ofte for seint ... sånn var mora min også. (...) Jeg har gått på mange spesialskoler. Det var så mye surr, men en kan si at jeg egentli' ikke har hatt no'n skolegang.

Da Siri fikk flytte tilbake til mora fikk hun seg også en kjæreste. Forholdet varte i ti år, men tok slutt noen måneder før barnet ble født. Fra hun ble enslig, har hun og sønnen bodd i en treroms blokkleilighet. Barnevernet var, på et tidlig tidspunkt, aktivt inne som meglere mellom mor og far. Men hans syn på oppdragelse var uforenelig med hennes. Det endte med at hun nektet ham kontakt med sønnen. Barnevernet jobbet lenge for å få Siri til å begynne på Huset. De satte til slutt hardt mot hardt. Nå har hun gått der i over tre år.

Tidligere på høsten 1998 begynte hun på skolen igjen, for å fullføre 9. klasse, men hun skulka mye og motivasjonen var lav. I januar fikk hun beskjed om at hun ikke hadde noen skoleplass lenger. Fraværet hennes hadde vært for stort.

Hilde

er 34 år, mor til en tenåring og hun går på Huset på tredje året. Hilde skiller seg fra de andre mødrene på mange måter. Da hun ble gravid var hun godt etablert med samboer, fast jobb og eget hus. Hun er en resurssterk og kunnskapsrik kvinne, og det meste lå til rette for at hun skulle klare seg bra i årene fremover.

Barne- og ungdomsårene var på grunn av familieproblemer tøffe og hun flyttet tidlig hjemmefra. Hun har alltid drømt om å få seg en utdannelse, men det ene planlagte jobbeåret etter ungdomskolen ble til en jobb hun beholdt i over tolv år.

Det langvarige forholdet til barnefaren tok slutt like etter barnet var født. Han ble boende i huset i byen, mens Hilde tok med seg sønnen og flyttet inn i en treroms blokkleilighet på Borger. Faren visste liten interesse for sønnen. Omtrent på denne tiden begynte hun å bli plaget av muskelsmerter og hun var sykemeldt i lange perioder. For vel tre år siden ble hun uføretrygdet, og samtidig begynte hun med behandlinger for det som først så ut til å være belastningsskader fra mange års samlebåndsarbeid:

Det hue glømmer det husker kroppen - det er det de mener jeg er blitt sjuk av. De (som behandla meg) spurte hele tida om barndom og nerver, men jeg sa atte det ikke var no' å snakke om. Nå tre år etter skjønner jeg 100% at det har en stor sammenheng.

Samtidig med overgangen fra arbeid til trygd begynte hun å få problemer med sønnen. Han var mye ute om kveldene, og hjemme ble det mye hyling og kjefting. Hun bestemte seg for å ta kontakt med barnevernet for å få hjelp. Barnevernet skaffet støttekontakt til gutten, og da de fikk vite at hun var uføretrygda og at hun gikk mye alene hjemme på dagene, foreslo de at hun skulle begynne på Huset.

Forrige høst følte Hilde seg så bra at hun begynte på skolen. Skuffelsen var selvfølgelig stor da hun fikk betennelser i kroppen og måtte gi seg etter åtte måneder. Det kan se ut som om Huset har utspilt sin rolle også for Hilde for de siste månedene var hun sjelden der.

Beate

er 21 år og har en liten sønn. Hun har gått på Huset i litt over to år og er den yngste i gruppa. Beate er relativt stille og sjenert av seg i gruppesammenheng, men på tomannshånd er hun både åpen og snakkesalig. Beate er interessert i barn, moter, sminke, kropp og hår.

Siden hun har bodd på Borger hele livet har hun et relativt godt nettverk av familie og venninner der. Hun forteller om en helt vanlig barndom og oppvekst, men at skolen tidlig ble et problem for henne. Hun var stille og fant seg ikke til rette der. Grunnskolen ble fullført, men hennes vanskeligheter med matematikk har hindret henne i å ta videregående utdanning. Hun ble gravid da hun var 19 år.

Jeg har alltid hatt lyst på unger ... så jeg blei jo gla' når jeg blei gravid. Åsså var jeg selvfølgeli' litt bekymra for åssen detta skulle gå - med bosted og det der. Jeg hadde vært sammen med faren i halvannet år og det blei slutt bare et par måneder etter'n blei født. (...) Vi har ikke spesielt god kontakt nå. Han er jo glad i sønnen sin, men det blei bare tull hver gang jeg sendte dem ut sammen. Han har jo ikke akkurat besøkt'n no' særli' heller da. Han kommer når'n finner på det sjøl. Det første han gjorde når'n kom sist gang var å slenge seg ned på sofa'n og taste meldinger inn på mobil'n en halv time! Typisk!

Beate og babyen flyttet inn i en treroms blokkleilighet ikke så langt unna der hun selv vokste opp. Det var helsestasjonen som gjorde henne oppmerksom på Huset da hun for litt over to år siden var på spedbarnskontroll:

[D]er spurte de om jeg hadde hørt om Huset. Hu helsesøstra kom med en brosjyre for å vise meg hva det var. (...) Hu lurte på om jeg ville ha ... en omgangskrets eller no'n som var i samme situasjon som meg? Kunne jeg tenke meg å begynne der, så skulle hu følge meg ned dit for en samtale med lederne. Så blei 'a med meg ned dit og etter det så har jeg gått der.

Beate har nå begynt å se seg om etter muligheter for arbeid eller utdannelse. Hun begynte i høst på et motivasjonskurs for enslige forsørgere på overgangsstønad. Dette kurset skal gi dem muligheten til å se hvordan arbeids- og utdannelsesmarkedet fungerer.

Anja

er nettopp fylt 24 år og hun er mor til en baby. Hun er gruppas ferskeste bruker og begynte der for vel et år siden. Anja er pålagt av barnevernet å gå på Huset og det preger hennes oppførsel. Hun deltar lite i gruppa og hun kan være temmelig skarp og avvisende når noen tar kontakt med henne. Det hun derimot trives med er å lage mat, og hun tilbringer mye tid på kjøkkenet hvor lederne aktiviserer henne med matlaging og baking.

Anja forteller at hun hadde en helt normal barndom og at bestemora var svært viktig for henne. Hun har ingen skolegang utover ungdomsskolen og svært liten arbeidserfaring. Når Anja begynte med narkotika fortalte hun aldri, men hun var narkoman da hun ble gravid i en alder av 22 år. For å få beholde barnet, måtte hun på avrusning. Dette var starten på et langt og slitsomt prosess. Bare 1 ½ måned på vei ble hun innlagt på Blå Kors Klinikkens avdeling for mor og barn. Etter fødselen ble hun flyttet til et mødrehjem, utenbys, hvor hun var til barnet var ca. 3 måneder gammel. Anja kom til Huset fordi klinikken og barnevernet ønsker en form for ettervern av mødre som nettopp er blitt rusfrie. Noe som betyr at hun selv hadde lite å si på denne avgjørelsen - men for å gjøre preget av tvang mindre, opererer barnevernet, klinikken og Anja selv med en samarbeidskontrakt. Noe som betyr at alle involverte må fylle sin del av avtalen. For Anja betyr dette ukentlig oppmøte på Huset i minst ett år, ukentlige urinprøver ved sosialkontoret og besøk av barnevernets hjemmekonsulent. Fordi det går så bra med Anja og barnet hennes, har barnevernet nå kuttet ut hjemmebesøkene.

Anja bor nå i en rekkehusleilighet sammen med kjæresten sin og hun er den eneste av mødrene i gruppa som har samboer. Hun har så smått begynt å tenke på fremtiden:

Å få meg en jobb det er det jeg ønsker meg nå. Helst å jobbe med dyr, enten i en … vet ikke helt. Jeg har iallfall ikke tenkt å begynne på skolen igjen. Det syns jeg høres helt pyton ut! Å begynne på skolen igjen? Nei, uffa meg - da vil jeg heller være hjemmeværans.

Inger

er 28 år og har en sønn og en datter. Det er et år siden hun begynte på Huset. Inger er både kontaktsøkende og livlig. Hun sørger for mye latter og moro i gruppa - samtidig kan hun være ganske kverulerende for å få folk til å hisse seg opp i en diskusjon.

Inger hadde en tøff oppvekst.

Foreldrene mine skulle aldri hatt barn. Vi fikk aldri en krone hjemme - ikke til å gå på kino og ikke engang til å kjøpe bind!

Etter 9. klasse måtte hun ut i arbeidslivet og ved tjue års alderen ble hun gravid. Inger sier selv at hun har en tendens til å pakke sakene sine og rømme fra eventuelle problemer. Jeg flytter alltid fra ting - ikke til ting. De siste årene har hun flyttet mange ganger. Sist gang før hun kom hit flyttet hun fra Moss til en liten og isolert bygd i Sør Norge. Ikke lenge etterpå flyttet de videre til Borger. Inger kom til Borger uten å kjenne et menneske. Familien har hun svært liten kontakt med og siden hun var ny i området hadde hun ennå ingen venner, men det var ikke første gangen hun befant seg i en slik situasjon. Hun tok derfor kontakt med Huset:

Jeg ringte Huset og snakka med Åste på telefonen. Jeg sa lissom bare at jeg hadde hørt om Huset og at jeg hadde fått telefonnummeret deres fra Sentrumshuset inne i by'n. Jeg ville veldi' gjerne være med i en gruppe sa jeg til'a. Hu sa "Det var jo greit at du ringte sjøl da"... da blei jeg litt skeptisk for jeg begynte å tenke "åssen sted er'e det er egentli'?" Jeg kom ned og møtte de to som jobba der ... nei, dem kom å henta meg for jeg visste ikke hvor det var hen. I det samme jeg åpna døra synes jeg Åste så veldi' striks ut. "Hva har jeg gjort nå", tenkte jeg. Nei da, jeg synes det virka greit jeg. De sa det var lukka grupper⁽¹²⁾ og at det ikke var vanli' at man ringte sjøl.

Samtidig begynte problemene å tårne seg opp for henne hjemme. Eldste datteren ble vanskeligere å håndtere at hun til slutt valgte å ta kontakt med barnevernet. Dette endte med at datteren flyttet til faren sin. Inger selv er mye sliten, men begynte på skolen for å ta artium høsten 1998.

De to gruppelederne

Deres jobb er å drive Huset i henhold til de målsettingene som er gitt av barnevernet, samt være trygge rollemodeller for mødrene. De er begge midt i 40 årene.

Åste

er administrativt ansvarlig for Aktivitetshuset. Etter nesten 20 år som barnepleier valgte hun å begynne på en treårig barnevernpedagog utdannelse og hun er dermed den eneste med fagutdannelse. På Huset har hun jobba i snart tre år.

Mødrene forteller at første gangen de ble presentert for Åste ble de nesten redde! Hun virka morsk med briller på nesen, men de ble fort fortrolig med henne. Åste har en fantastisk egenskap til å ta mødrene på alvor og følge dem opp. Toril kaller henne en god livslærer. Om noen lurer på noe som ingen kan svare på der og da, så kan du være sikker på at hun undersøker det og kommer med et svar. Allerede neste møtedag har hun med seg informative bøker eller brosjyrer. Hun sjekker opp hvor eller hvem du skal ringe for å få diverse skjema, hvordan du skal gå frem for å få skiftet navn osv. Åste engasjerer seg også veldig i de to som begynte på skolen igjen:

Den dagen de er ferdi'e med skolen - med den siste eksamen. Så skal jeg, samme om jeg jobber her eller ikke, ta dem med ut på byens flottaste restaurant for å vise hvor stolt jeg er av dem!

Åste bruker ofte seg selv som eksempel på at det er aldri for seint å ta utdannelse. Siden hun er enslig mor håper hun mødrene forstår at det i seg selv ikke er et hinder. Mødrene ser, trass i denne likheten, ikke ut til å plassere seg i samme kategori som Åste. Hun er en vellykket alenemor med stort hus, fast jobb og bil.

Aina-Marie

har jobbet deltid på Huset i snart 7 år. Hun har ingen utdannelse og ble ansatt i kraft av at hun er en voksen kvinne med erfaring fra egne barn.

Aina-Marie er en skikkelig husmor, alt av mat lages fra bunnen av, bær plukkes og syltes. Hun sier at en av de første tingene hun måtte lære da hun begynte i denne stillingen var at det går an å lage suppe fra pose. Det er ikke alltid så lett å gjøre noen tryggere på egne kjøkkenferdigheter når man drar frem en kilo friske tomater for å lage tomatsuppe. Nå lager man nesten alltid supper og sauser med posebasis slik at mødrene kan se at det er bare å kjøpe en pose i butikken. Hovedpoenget er at maten skal være sunn og hverdagslig - det er vikti' at ungane får i seg litt ordentli' mat. Blomster og planter er også hennes domene, og vinduskarmene er fulle av alle slag. Det er bare for alle å forsyne seg med avleggere. Hun har laget mange av veggdekorasjonene; lappetepper, malte engler, dikt i rammer og små sitater. Alle er ment til å lyse opp dagen.

Aina-Maries kristne livssyn gjør at hun ofte blir dradd inn i samtaler for å presentere det ideelle eller det moralsk riktige. Denne jobben er umuli' om du ikke gir noe av deg sjøl, sier hun og legger ikke skjul på at hun er litt idealistisk. Hun har god kontakt med mange av de tidligere brukerne, faktisk har hun vært med når en av dem fødte, hun har hatt et av barna som fosterbarn i et år og i tillegg er hun avlaster for minst to barn fra tidligere grupper.

Huset hadde også en praktikant - en dame som het Siw som var ansvarlig for aktivisering av barna. Siw var utplassert på Huset i forbindelse med et yrkesrettet attføringstiltak, men hun var mye sykemeldt i den perioden jeg var der. Jeg fikk derfor ikke noe nært forhold til henne. Min plass i gruppa, mitt forhold til mødrene og til de to gruppelederne redegjør jeg nærmere for i den siste del av det kommende kapittelet.

Kapittel 3: Å bli med i en mødregruppe

I dette kapittelet vil jeg først og fremst belyse den empiriske konteksten for studiet. Det innebærer en presentasjon av mødrenes nærmiljø, det forebyggende barnevernet, og til slutt Husets og mødregruppetiltakets målsettinger. I kapittelets andre halvdel vil jeg tydeliggjøre mine metodiske tilnærminger til feltet. Dette medfører, blant annet, en presisering av mine roller og relasjoner til kvinnene på Huset, og hvordan disse la føringer på den informasjon jeg fikk adgang til.

En drabantby

Borger er en relativt stor drabantby med nærmere 10.000 innbyggere. Om sommeren når sola skinner er utsikten fra toppen av bakken, der hvor langblokkene ligger, helt fantastisk. En stor elv slynger seg igjennom landskapet. Langt der borte på den andre siden ligger en bondegård med eike allé, korngule åkrer og grønne jorder med gressende sauer og kuer. Det er ikke bare utsikten som gjør Borgers beliggenhet så gunstig; det er gangavstand til byen, i nærmiljøet finnes to barneskoler og en ungdomsskole og rundt hele området finnes skog med lysløype og turmuligheter.

Bebyggelsen domineres av seks langblokker, tre høyblokker og minst ni punktblokker⁽¹³⁾ som alle ligger på toppen av en bakke. På vei nedover mot sletta ligger et drøyt dusin rekkehus, en stor brun trebygning som rommer sosial- og barnevernskontor, helsestasjon og legesenter. Litt lenger nede på sletta finnes et relativt stort handlesenter med en Joker butikk, et gatekjøkken/videobutikk, et postkontor, en bensinstasjon, en frisørsalong og en bilforhandler. På venstre side av hovedveien ligger det en del eneboliger. Denne siden heter ikke Borger, men Åsen. Det er noe helt annet å bo på Åsen enn å bo på Borger.

Før de første boligblokkene på Borger ble bygget besto området hovedsakelig av åkrer og skog. Da den lokale storindustrien ekspanderte på 60-tallet fikk man et økt behov for arbeidere, og for å tilfredsstille den voksende industrien hentet man arbeidskraft fra andre deler av landet. Særlig kom det mange arbeidsfolk fra Nord-Norge. Alle de nyankomne arbeiderne måtte få tilbud om et rimelig sted å bo og dermed ble en rekke moderne høyblokker bygd. Det var ikke tatt med i betraktningen at det med mange og ofte enslige arbeidskarer på et sted kunne følge både fyll og fest. Allerede på 1970-tallet hadde Borger ord på seg for å være et skikkelig 'høl'. Dit flyttet man ikke frivillig.

Da de fleste arbeiderne forsvant tjue år senere ble mange hundre leiligheter stående ledige. Borgers allerede dårlige rykte var med på å holde boligprisene nede. Det endte med at mange leiligheter ble kjøpt opp av kommunen, småbarnsfamilier i etableringsfasen, pensjonister, samt en rekke lavinntektsgrupper som sosialklienter, enslige mødre, uføretrygdede, arbeidsledige og innvandrere.

Hilde mener: "Det finnes verre plasser?"

Videre utover i dette kapittelet vil jeg bruke Hildes stemme for å gi et innblikk i den individuelles historie og bakgrunn. Hennes fortelling om oppveksten på Borger og møte med barnevernet, illustrerer tydelig den kjede av omstendigheter som leder til et behov for en mødregruppe. Hennes situasjon er ikke gjengs for resten av mødrene i gruppa, men den har allikevel noen typiske trekk ved seg. Hilde er i dag i midten av tredve åra og hun vokste altså opp på Borger;

Mora mi bodde på et rom og kjøkken med oss tre ungane. Hu fikk 90 kroner i uka fra sosialen og gratis ved til jul! (...) Barndommen min var ikke så veldi' ... den var veldi' hard. Jeg var vel flink på skolen og grei som liten, men når jeg ser tilbake på alt sammen føles det ut som en bok du har lest ... du vet det har skjedd, men det er lissom så uvirkeli'.

Så fort sjansen bød seg flytta hun. Bort fra Borger, inn til byen og inn med kjæresten.

Det var alltid min drøm å få meg en utdannelse. Jeg skulle bare jobbe ett år først - så kom pengane, åsså blei jeg gravid. Vi planla på en måte å få barn for da ville alt bli så mye bedre mellom oss, for vi hadde allerede fløtta fra hverandre ti ganger eller no' ... men så tenkte vi atte vi gidder ikke få barn allikavel - vi kjøper en båt isteden! Men da var jeg allerede blitt gravid og når ungen kom blei alt bare verre. Så vi fløtta fra hverandre. 21 år var jeg da og hadde vært sammen med han i seks år. (...) Når jeg fikk ungen følte jeg atte jeg blei så fanga atte jeg ... jeg blei sittanes på samlebåndet i tolv år. Det var tryggere. En har det store luftslottet når en er liten ... åsså sprekker det.

Etter samlivsbruddet tok Hilde med seg sønnen og flytta tilbake til Borger fordi:

[d]et var billi' å kjøpe her og det er ikke bare lett å få lån når'n er alenemor på attføring! (...) Særli' de første åra jeg var aleine syns jeg det var flaut å si at jeg bodde på "Skillsmissetoppen" - som de kalte det. Nå syns jeg ikke det er så flaut lengre, for jeg har venner som faktisk fortsatt bor på hybel og ikke eier nåla i veggen. (…) Borger har blitt bedre og jeg burde vite det for jeg har bodd her mye i mitt liv! Det er jo mye rart her, men jeg syns faktisk ikke atte ryktet er så ille lengre nå - tidli'ere var det jo nesten sånn at'n ikke turte å si at'n var herfra.

Selv om mye er annerledes, er det fortsatt noe som er ved det samme gamle. Hilde forteller at "Fyllikskauen" fortsatt finnes. Fyllikskauen er et lite skogholt hvor fyllikene og de narkomane samles i nesten all slags vær. Ungene får, nå som da, streng beskjed om å holde seg unna den.

Tøft er det her, men drabantbyer er tøffe uansett - iallfall med skole og sånne ting. Det er jo ikke akkurat sånn jeg ønska at ungen skulle vokse opp da ... men det finnes verre plasser?

Mens vi venter på noe bedre ...

Det er stor gjennomtrekk i befolkningen på Borger (Barnevernsnemndas møtebok 1990). Få blir boende lenger enn de opplever som strengt tatt nødvendig. Da Hilde og sønnen flyttet hit skulle det bare være et lite stopp på veien videre. Til tross for at hun ikke alltid har trives så godt der har de ennå ikke flyttet.

Etter ungen begynte på skolen slo jeg det fra meg å fløtte. Vi ville egentli' fløtte neste sommer før [han] skulle begynne på ungdomsskolen, men siden jeg hadde det støtteapparatet rundt meg her i form av sosialen og barnevernet blei jeg fraråda det, og jeg hadde vel ikke behov for å begynne på nytt av med dem.

Hva er det med Borger som gjør at så mange flytter derfra? En kurator ved Borger barnevern hevder:

Borger er et typisk gjennomgangssted - en ser tydeli' at de fleste småbarnsfamiliane fløtter så snart økonomien er bedra. Blokkene representerer på ingen måte no'n naturli' boform og folk har en tendens til å føle seg fastlåste der. Det er de sosialt og økonomisk fatti'e som blir igjen. De har ikke så mye valg fordi det er her de billi'ste leili'hetane finnes, også er det jo mange kommunale boli'er her. (...) Man forsøker jo, tross den store gjennomtrekken, å skape en type fellesskap mellom folk her ved å arrangere "Borgerdagene" og diverse andre arrangementer.

Problemet er at mange av disse sosiale arrangementene ikke når ut til alle. De som ikke har noe større nettverk i nærmiljøet opplever det som vanskelig å møte opp på tilstelninger hvor folk ser ut til å more seg og kjenne mange mennesker. Hilde sier:

Her på Borger bare bor jeg, asså. Jeg har bodd i den samme leili'heta i snart ti år og jeg kjenner fremdeles ikke no'n av de andre i blokka. Det er så grusomt mye sladder her atte jeg gidder faktisk ikke menge meg med de menneskene som bor rundt meg.

For de fleste er ikke livet i blokk noen drømmesituasjon, man lever for tett inn på hverandre og det går i mange tilfeller utover de grenser en har satt for privatlivet. Bedre blir det ikke når miljøet på Borger beskrives som hardt og utrygt for barn. For å takle uttryggheten og det opplevde tapet av en privatsfære blir det til at en tenker på Borger som et slags 'venteværelse' - et sted man bor midlertidig til ting ordner seg til det bedre. Fremtiden, den ser en for seg et helt annet sted.

Forebyggende tiltak for utsatte mødre

Jeg tok kontakt med barnevernet angående ungen, fordi han hadde litt atferdsproblemer og vi gikk hverandre på nervene her (hjemme). Han hadde ikke no' kontakt med faren sin og sånn - så jeg tok kontakt med barnevernet for å høre om de kunne hjælpe med støttekontakt og å få no' ekstra til sånne ting å finne på, da. Jeg var selvfølgeli' redd når jeg oppsøkte dem ... hadde en klump langt oppi halsen!

I 1988 tok barnevernet affære for å hjelpe det store antallet aleneforsørgere som utøvde et stadig større press på Borgersone sosialkontor, barnevern og helsestasjon. Overgangsstønaden for enslige forsørgere var på den tiden svært lav og mange ble nødt til å oppsøke sosialkontoret for å få ekstra økonomiske støtte (Ryen 1989). Det var unge enslige mødre det kom flest henvendelser fra. De trengte råd og hjelp til matlaging, barnepass og ikke minst til å komme seg ut av en tilværelse de følte var ensom og lite givende. På barnevernsavdelingen fikk man som følge av disse henvendelsene mye tidligere innsyn i en del gryende omsorgsproblemer. Problemer det måtte være mulig å gjøre noe med nå - før de vokste seg for store. Siden det var så mange fellesnevnere blant etterspørselene tok det ikke lang tid før et par ildsjeler ved barnevernavdelingen på Borger begynte å se seg om etter mulige alternativer for å hjelpe.

Selv om Norge var det første land i verden som fikk et offentlig barnevern (Lov om behandling av forsømte barn kom allerede i 1900) var det ikke før på slutten av 80-tallet at man begynte å se nytten av såkalte forebyggende tiltak. En del av disse tiltakenes hovedfokus ble rettet mot

"unge mødre med stort omsorgsansvar, som hjelpeapparatet hadde vært i kontakt med, og hvor det vurderes at de har behov for et tilbud som kan styrke deres livssituasjon" (Brostrøm 1995:14).

Tidligere hadde denne gruppen kvinner ofte falt mellom to stoler. De ble definert som en risikogruppe og som utsatte mødre med særlige behov (Christiansen 1997), men i neste omgang var ikke dette i seg selv nok til at det kunne iverksettes konkrete barnevernstiltak tiltak for å hjelpe dem.

Det eneste man manglet på Borger, for å sette i gang et slik forebyggende tiltak, var penger til å kjøpe et passende lokale. En langvarig og iherdig innsats fra Borger sosialkontor, barnevern og helsestasjon førte til at kommunen, med løfter om at et slikt tiltak ville:

"[R]edusere antall overgrep mot barn og dermed også redusere kostnadene på barnevernsbudsjettet" (Barnevernsnemndas møtebok 1990:9),

høsten 1991 ga klarsignal til kjøp av en enebolig på Åsen. "Aktivitetshuset", som boligen offisielt ble hetende, ser ut som et hvilken som helst hus fra tidlig sytti tallet, men inni ble alt lagt til rette for såkalte ressurs- og omsorgsorienterte mødregrupper.

Plantegning av Huset

BILDET MANGLER

Rekruttering til Huset

Fra barnevernets side hviler hovedargumentene for mødregruppene på de preventive- og terapeutiske effektene tiltaket kan ha. Det er dermed ikke, som jeg nevnte i innledningen, et behandlingssted. Det skal være et sted hvor man når frem til vanskeligstilte mødre som i det daglige nås av svært få frivillige tilbud. Ved hjelp av omsorg, positive tilbakemeldinger og nye erfaringer ønsker man å gi dem et lite ekstra spark for at de skal komme seg videre i livet. Hilde forteller om hvordan hun fikk tilbud om å begynne på Huset:

Det var jo for hans (sønnen) skyld atte jeg tok kontakt, ikke for å få avlastning for meg eller for at de skulle hjælpe meg. Men, plutseli' skulle de hjælpe meg åsså. For når situasjonen min kom fram - atte jeg bare var hjemme om dagene fordi jeg var på attføring så foreslo de på barnevernet atte jeg skulle ta kontakt med Huset, da. Atte jeg skulle reise ned dit for å se om det var no' for meg. (...) De sa det var et sånt hus med så og så mange grupper og alderstrinn. Atte du kunne gjøre masse kreative ting der, åsså at de var på utflukter, turer og forskjelli'. De sa åsså at der kunne de hjelpe meg med rådgiving når det gjaldt trygd og alt muli'.

Aktuelle mødre henvises altså til Aktivitetshuset fra både sosialkontor, barnevern, innvandrerkontor⁽¹⁴⁾ og helsestasjon. Opplegget fungerer slik at mødrene deles inn i henholdsvis to grupper på maksimalt åtte mødre med barn. Hver gruppe møtes to ganger i uken. Selve møtedagene kan variere litt i lengde, men det er snakk om dager fra minst fire og helt opp til syv, åtte timer. To voksne kvinner er ansatt for å ta seg av den daglige driften av Huset. De skal sørge for at alle har det bra. De skal også arrangere aktiviteter, turer og utflukter. Deres overordnede målsetting er å få frem et fellesskap innad i gruppa og at dette i neste omgang vil sette i gang prosesser som hjelper mødrene å:

- bryte ensomhet og isolasjon

- gi øket selvtillit

- styrke det sosiale nettverket

- øke det sosiale funksjonsnivået

- styrke foreldrerollen
(Brostrøm 1994)

Aktivitetshuset åpnet dørene for første gang i november 1991. Den første tiden gikk det litt tregt, det var vanskelig å få folk til å møte opp som avtalt. Det tok ikke lang tid før det ble et populært og meget vellykket tiltak. Fra første stund kalte mødrene stedet bare for "Huset". De første gruppene fungerte bra; stemningen blant mødrene var god, barna lekte og trivdes, og ikke minst følte alle seg trygge der.

Så, etter ett års tid i drift, blir en mor henvist til Huset fra barnevernet. Hun er tydelig nervøs og tviholder på den lille babyen sin. Det kommer senere frem at hun hadde blitt fratatt et barn før, men at man nå ønsket å la henne få en sjanse til å forbedre seg. En del av avtalen for henne var at hun måtte møte på Huset. Det gikk ikke lang tid før hun blir fratatt også dette barnet. Slikt setter spor ikke bare i gruppa som helhet, men også i selve rekrutteringsprosessen. Ryktene begynte å gå på Borger om at Huset var drevet av barnevernet slik at de kunne passe på deg.

Da Hilde ble henvist dit var episoden med omsorgsovertakelsen var mer eller mindre glemt. Allikevel er det første møte med Huset og den nye gruppa temmelig tøft. Særlig er det vanskelig for dem som føler et press fra barnevernet om å begynne. Mange gruer seg og er redde fordi de egentlig ikke vet hva Huset er.⁽¹⁵⁾ Hilde forteller om sine opplevelser den første tiden:

Jeg følte atte jeg ikke passa helt inn den første tida, de andre var jo der for andre grunner enn meg. For jeg visste jo, på forhånd, hvem no'n av de som går på Huset er og åssen bakgrunn de har. Det er jo for folk som går hjemme og som trenger å komme seg ut blant andre ... det er jo mange forskjelli'e som går der, - alt fra ex-narkomane til sånne som meg. Men jeg husker atte ... hva var'e de sa jeg var? Jo, en ressurs for gruppa. Jeg skravla jo med alle og jeg vet ikke om de følte atte jeg hadde litt mere erfaring? Vi har jo mye til felles ... med alenemor og sånt, men jeg er for det første mye eldre enn de som går der. Jeg føler atte når jeg snakker med dem så husker jeg åssen jeg var når jeg var 25. De er veldi' snåle og sånn ...

På feltarbeid i en mødregruppe

Hilde hadde gått på Huset i drøye to og et halvt år da jeg, sommeren 1998, tok kontakt med Borgersone sosial- og barnevernskontor for å høre om mulighetene for å gjennomføre mitt feltarbeid i en av gruppene på Huset. I motsetning til mange av mødrene, som synes å være usikre eller skeptiske til tilbudet da de først hørte om det, visste jeg litt om hva jeg gikk til. Huset var jo tross alt min aller første arbeidsplass og jeg hadde mange gode minner derfra.

Ledende kurator ved sosial- og barnevernskontoret var positivt innstilt til prosjektet mitt, og etter et par møter ble det formidlet kontakt med Huset. Åste, en av lederne, mente at tirsdag/torsdagsgruppa ville fungere best for meg fordi den besto av mødre på min egen alder, samtidig som de ikke hadde så tunge bakgrunnsbelastninger. Så når mødrene hadde sagt seg villige til å la en student komme og være med i gruppa deres en stund, var det fritt fram for meg.

Metode - en letemåte

Den første tiden på Huset var slitsom. Mødrene var veldig opptatte av meg og mitt, men det var vanskelig å få dem til å snakke om seg selv. Jeg fikk tidlig en snikende følelse av å bli unngått. Det var noen som helst ikke ville havne på tomannshånd med meg. Denne tiden brukte jeg til å bygge opp et godt forhold til de to gruppelederne; Aina-Marie og Åste. Jeg sørget for å være ute i god tid før Huset ble fylt av mødre og barn. Den drøye timen rundt kjøkkenbordet med gruppelederne ble en viktig arena for å høre siste nytt. Her plana de dagen, snakket om hva som hadde skjedd siden sist, hvem som hadde gjort og sagt det eller det, og hva som skulle serveres til lunsj eller middag. Ettersom Åste tok seg av innkjøpene på morgenkvisten ble Aina-Marie og jeg ofte sittende alene en stund. Aina-Marie ble således en viktig informant.

I følge Cato Wadel (1991) er metode den eller de letemåter man velger å benytte seg av under feltarbeidet. Han hevder den beste metoden for å studere samhandling er deltagende observasjon. Som et resultat av en del unnvikende informanter ble det i starten langt mer observasjon enn deltakelse for min del. Etter en stund bestemte jeg meg for å sette "alle kluter til" - og bli mer pågående. Jeg begynte bevisst å oppsøke dem når de var alene. Når de var ute å røyka, satt og leste eller lekte med barna på lekerommet kom jeg tilfeldigvis slentrende for å slå av en prat. Dette gav resultater og litt etter litt ble tonen mer avslappet mellom oss.

Wadel (ibid.) hevder at det å gjøre feltarbeid i sin egen kultur innebærer at en studerer en del av sin egen virkelighet. I dette ligger en påstand om at vi har 'noe' felles, og det har vi. Likevel, jeg deltok bare regelmessig på én arena i deres liv og jeg var derfor avhengig av gode redskaper for å danne meg et bilde av dem og deres situasjon utenfor Husets fire vegger. Nå hadde det seg heldigvis slik at de var nesten like interessert i å danne seg et bilde av meg og mitt liv. Dette gjensidige engasjementet i hverandres hverdag kunne hjelpe meg til å skape et rom for utveksling av informasjon, forståelse og medfølelse (Wikan 1992). Slik sett lå forholdene godt til rette for det Cato Wadel kaller feltsamtalen (1991). Han beskriver dette som en samtaleform hvor det kreves at forskeren forteller like mye om seg selv som informanten gjør. Etter som ukene gikk fikk jeg derfor, via samtaler og deltagelse i gruppa, innblikk i andre arenaer de deltok på og relasjoner de hadde utover Huset. Med et par av mødrene ble kontakten etter hvert av en slik art at jeg satt barnevakt ved to anledninger, og om vi møttes i byen så tok vi oss en prat over en kopp kaffe. Mot slutten av feltarbeidet foretok jeg formelle intervjuer med samtlige mødre. Disse ble foretatt hjemme hos hver enkelt, og spilt inn på bånd.

Kontakten jeg hadde med de to lederne var utelukkende knyttet til Huset. Alle samtaler og intervjuer med dem ble foretatt på Huset om morgenen før mødrene kom, eller på ettermiddagen når alle var reist hjem. I den tiden mødrene var samlet på Huset var både deres og min oppmerksomhet rettet mot det som foregikk i gruppa.

Det offentlige er representert ved at alle instanser (barnevern, sosialkontor og helsestasjon) involvert i driften av og rekruttering til Huset har bidratt med data.

Roller og relasjoner i felten

I de første to, tre ukene følte jeg at min status som jevnaldrende kvinne, lokal og student var mine viktigste kort på handa for å få innpass i det sosiale livet på Huset. Etter som ukene gikk ble min rolle som student alt oftere tilsidesatt til fordel for to nye roller, og med dette tok feltarbeidet en ny vending. Jeg begynte å pendle mellom student, venninne- og en slags gruppelederrolle. Dette kom frem under et intervju:

Vet du hva? Det er ikke lenge siden jeg sa til Aina-Marie atte ... når de sa du skulle begynne der (på Huset) så skulle det bare være en liten stund. Jeg tenkte sikkert atte hu blir vel en uke eller no'. Åsså du da! Som sa at vi bare skulle late som om du ikke var der. Det var det jeg sa til Aina-Marie; "åssen kan vi det 'a når hun engasjerer seg så i vårs enda hu ikke behøver det". Synes det er rågøy jeg, da. Trudde lissom at du bare skulle sitte inne på et rom og skrive hele dag'n. Men nå er det jo sånn at vi føler atte du jobber der - e'kke det litt gøy 'a? "Du må spørre Kariann," lissom ...

Pendlingen fulgte den gitte konteksten⁽¹⁶⁾ og hver av rollene la sine respektive føringer på hva jeg fikk ut av samhandlingen (Wadel 1991) i gruppa og med den enkelte mor. Det synes å være en fleksibilitet i relasjonene fordi verken mødrene eller jeg hadde glemt hva jeg gjorde der - det ble bare ikke gjort relevant så ofte som tidligere (Nielsen 1996). Det som bidro sterkest til vennskapsaspektet i denne rollekombinasjonen var først og fremst mitt kjønn, min alder og at dette er min hjemby. Dette var ting vi alle hadde felles. En annen ting som styrket vennskapsrelasjonen var at jeg ble gravid mens jeg var på feltarbeid. De tre siste månedene med gruppa fikk min graviditet mye oppmerksomhet og dette styrket båndene mellom oss. Magen min ble et felles engasjement. Deres erfaringer som mødre ble også tydeligere for meg i denne perioden. At jeg også ble tilskrevet en lederrolle viser sannsynligvis direkte til min oppførsel på Huset. Jeg hadde arbeidet her før og utførte nok derfor noen oppgaver av "gammel vane", samtidig som jeg følte forpliktelser overfor Åste og Aina-Marie. Dette resulterte i at jeg deltok aktivt i gjøremål som var forbundet med de ansatte; det være seg matlaging, kakebaking, rydding eller organisering. Koblingen til de ansatte ble særlig synlig ved et par anledninger da Åste og Aina-Marie reiste på kurs. Jeg fikk nøklene til Huset og med disse fulgte et uuttalt ansvar for at maten kom på bordet og at det ble låst etter oss.

Et eksempel på rollependling

Det var en tirsdag sent utpå høsten. Åste og Aina-Marie reiste på et viktig møte allerede ved tre tiden. Nå var klokka godt over fire. Vi hadde nettopp spist skalldyrpaella til middag. Det var forresten ingen stor suksess fordi verken store eller små var særlig begeistret for den eksotiske smaken. Rydding av tallerkener førte oss alle fem (Anja og Hilde var ikke der) inn på kjøkkenet. Der ble det mye fnising og latter for vi kom inn på hvor "hengete" mage en får etter en fødsel. Et par stykker dro, lattermildt, opp genseren og viste frem magen. Inger demonstrerte, hvor feit mage hun synes hun hadde, ved å gripe et skikkelig tak i 'flesket'. Vi måtte le! Alle ble råsjalu på Beates mage for den var jo bare så flat. Det var nok ikke tvil om at vi måtte begynne å trene! Kanskje skulle vi begynne på S.A.T.S sammen?⁽¹⁷⁾ Hm, nei det ble vel vanskelig med ungene og sånt … også var det veldig dyrt, for det hadde noen hørt. Det beste var nok å gjøre sit-ups hjemme på gulvet. Det finnes jo så mange varianter og alle hadde forslag til effektive sådanne. Dermed ble diverse varianter sit-ups utført på kjøkkengulvet.

Det ble forslått at vi, neste tirsdag skulle ha en "sminke-dag" - en skikkelig jentedag! Alle skulle ta med seg det de hadde av sminke og hårting ... så kunne vi jåle oss litt! Inger sa at hun trengte en klipp. Kunne noen klippe panneluggen hennes da - på tirsdag? Jo da, det kunne Beate godt gjøre. Inger mente at Beate som hadde så fin stil kunne vel også hjelpe henne å kjøpe nye klær for hun trengte å fornye seg litt. Toril virket ikke så interessert i denne sminkepraten, og hun spurte meg om jeg hadde et forslag til hva slags bøker hun burde legge opp til særoppgava de skulle ha i norsk. Jeg hadde vel lest en del bøker siden jeg var student? Inger ble også med i samtalen. Hun hadde nemlig bestemt seg for å legge opp feministisk litteratur og derfor hadde valgt Amalie Skram. Jeg fortalte Toril at jeg hadde lagt opp Ingvar Ambjørnsen i min særoppgave på gymnaset - at bøkene hans var lettleste og artige. Hun hadde aldri hørt om ham, men skulle sjekke litt rundt.

Det tok ikke lang tid før alt om mager, sminke og særoppgaver var glemt. Alle hadde nemlig gått fra middagsbordet mer eller mindre utilfredsstilt, så vi fant ut at vi måtte jo ha dessert. Det ble romstert i skaper, kjøleskap og fryser etter noe godt. Vi fant ingenting annet enn noen gamle kjeks som ingen hadde lyst på. Vi kunne jo spleise på noe? Entusiasmen ble skyhøy. Ja! Toril hadde bil, så hun kunne kjøre ned på butikken for å handle, men kunne hun låne telefonen først? Hun kikket på meg. Selvfølgelig, sa jeg, du vet hvor den er.

Det var ikke lett å bestemme seg for hva slags dessert vi skulle velge, men etter en livlig diskusjon ble vi enige om sjokoladepudding med vaniljesaus og is til ungene. Toril var tilbake på under ti minutter. Imellom tiden hadde vi andre dekt på stuebordet og trakta kaffe. Jeg regna ut at vi skyldte Toril 30 kroner hver. Samla i sofakroken kosa vi oss lenge med den puddingen! Men samtalen begynte å gå trått. Det dukket opp lange perioder med litt trykkende taushet. Bevegelsene i sofaen var begynt å få et urolig og rastløst preg over seg. En kikka fort på klokka. Siri var den første til å si det høyt; vi har jo egentli' ikke så mye å snakke om når ikke Åste og Aina-Marie er her?

Mye av det vi gjorde den ettermiddagen ville aldri blitt gjort dersom lederne var tilstede. Ingen ville leita etter noe godt i skapene eller ligget på gulvet og tatt sit-ups. Ingen ville heller ha funnet på at vi skulle spleise på sjokoladepudding. Den litt fjasete stemningen var ikke vanlig. Vi oppførte oss som en gjeng venninner. Tross alt dette var jeg student med greie på bøker og stadig var det små tilfeller hvor det ble forventet at jeg som leder tok avgjørelsene: Kunne Toril låne telefonen? Kunne vi spleise på sjokoladepudding til dessert? Alle kikket spørrende på meg.

Før vi satt oss ned med desserten var det bare slike små spørsmål som indikerte mitt ansvar og min lederrolle. Når så samtalen rundt stuebordet gikk i stå, var min tidligere venninne- og studentrolle fullstendig borte. Mødrenes urolige kroppsspråk og blikk visste at de følte seg tydelig beklemte. De kikket på meg med spørrende blikk. Hadde ikke jeg noe å si? Det var gruppelederens "jobb" å legge opp til samtaler og føre temaene videre. I denne situasjonen sviktet jeg nok min lederrolle fordi jeg regnet med at gruppa ville drive seg selv. Jeg hadde tatt det som en selvfølge at de ville finne nok av ting å snakke om.

Ikke bare ble jeg tildelt og levde meg inn i rollene som leder, student og venninne, men disse rollene hadde selvfølgelig varierende betydning for den enkelte mor. Adgangen jeg fikk til deres forskjellige arenaer varierte alt etter hvordan de definerte meg. Mitt eget forhold til hver og en av kvinnene var også meget forskjellig. Et par av mødrene kom til å stå meg nær. Vi fikk god og personlig kontakt og jeg tenker på disse som venner. Den relasjonen jeg etablerte med lederne var relativt stabilt preget av min studentrolle. De delte sine erfaringer omkring sine stillinger med meg og de fortalte meg om det meste av det som foregikk med mødrene, men jeg registrerte også tilfeller hvor jeg ble holdt utenfor - det vil si at de sannsynligvis vurderte fortløpende hva jeg hadde behov for å vite.

Forskningsetikk og dilemma

Med tre forskjellige posisjoneringer (student, venninne og leder) overfor mødrene, måtte jeg på et tidlig tidspunkt forholde meg aktivt til tre sett med begrensinger og muligheter. Ettersom jeg var klar over mitt eget rollerepertoar trenger ikke en sjonglering med disse rollene innebære noe etisk dilemma. Når Inger sa jeg hadde vært en go' syteklut, så var det ikke min studentrolle hun visste til og nettopp derfor beskriver jeg ikke den episoden eller historien hun sikter til i avhandlinga. Mitt formidlingsansvar har hele tiden vært ovenfor mødrene og lederne på Huset, og jeg føler ikke at jeg i det ferdige resultatet har 'blandet kortene'. Gruppeleder Åste, som leste et tidligere eksemplar av avhandlinga, kommenterte heller ikke hvordan jeg behandlet dette.⁽¹⁸⁾ En viktig faktor i bevisstgjøringen rundt mine roller og forskjellige relasjoner i feltet har vært tilbakeføringsansvaret. Mødrene, lederne og barnevernet vil få tilsendt ferdige eksemplarer av avhandlinga og på mange måter har dette ført til at jeg har skrevet, eller forsøk å skrive, med deres øyne på meg som forsker.

I den grad det lar seg gjøre har jeg prøvd å bruke direkte sitater fra intervjuene. Både fordi intervjuene representerte en klar student/informant situasjon og fordi det å sitere informantene direkte synes å gi teksten en sterkere form for autensitet og nærhet. På denne måten håper jeg i stor grad å unngå et arbeidsetisk dilemma; det å presentere materiale som er preget av å være betroelser. Det føles også bedre å presentere dem slik - gjennom deres egne ord. Det er også en annen grunn til at intervjuene ble så viktige; i gruppa ble det sjeldent presentert sammenhengende fortellinger. I fellesskapet rundt spisebordet var det som regel bare bruddstykker av fortidige opplevelser som ble delt med de andre. Disse små bruddstykkene av fortellinger kunne være preget av sinne, frustrasjon og/eller glede. Som en følge av tausheten omkring egne opplevelser var det problematisk å få oversikt over deres forhistorie. Det var også vanskelig å spørre dem direkte om oppvekst, kjærlighetsforhold, møte med barnevern, stoffmisbruk osv når vi var sammen med de andre i gruppa. Det var under intervjuene at muligheten for å få et rammeverk til å plassere alle de små og usammenhengende fortellingsbruddstykkene inn i dukket opp.

Ordbruk i avhandlinga

"Brukere" er den offentlige terminologien på deltagerne i en slik gruppe. Hensikten med denne betegnelsen er å fremheve serviceaspektet mellom de som formidler velferdsordninger og tjenester og de som er avhengig av dem. Huset er et tilbud som mødrene er brukere av. Begrepet kan gi uheldige assosiasjoner fordi det bygger på en markedsallegori og underkommuniserer det faktum at "brukerne" ikke er en homogen gruppe mennesker.

Det henvises ofte til Huset som et tilbud til enslige mødre. Det er ikke helt riktig, for noen av mødrene har samboere eller kjærester som de mer eller mindre bor sammen med. De er heller ikke alle hjemmeværende mødre, ettersom noen går på skole store deler av uka, men de var derimot hjemmeværende da de først begynte på Huset. I mine analyser tar jeg hovedsakelig utgangspunkt i tiden før de begynte på skole. Å begynne på skole eller i arbeid er en del av en nedtrappingsprosess. Det anses å være tegn på at mødrene er klare til å slutte i gruppa. Barnevernets fagterminologi omkring et slikt forebyggende tiltak er mer presis og omfatter begreper som: utsatte mødre, risikogruppe, problembelastet gruppe, vanskeligstilte mødre. Barnevernet definerer mødrenes sosiale situasjon og ikke deres sosiale status.

Verken den offentlige eller den barnevernspedagogiske terminologien brukes internt på Huset. Der ble mødrene alltid kalt for "jentene", eller omtalt ved navn. "Jentene" røper det nære forholdet lederne har til dem. Et forhold basert på at de kjenner godt til den enkeltes fortid og nåtidige situasjon, samtidig som ordet synliggjør en morsfølelse og beskytterrolle overfor mødrene. Dette vil jeg komme tilbake til. Selv om jeg selv kalte dem "jentene" når jeg var på feltarbeid har jeg valgt å bruke den nøytrale, mer benevnende, termen "mødrene". Men jeg vil også, for å gi rom for språklig variasjon, omtale dem som kvinnene og brukerne.

Kapittel 4: Relasjoner etableres

Den første tiden på Huset er nesten alle mødrene engstelige og tilbakeholdende. Dette kommer først og fremst av at hun plutselig må forholde seg til en gruppe ukjente mennesker, men også av at tiltaket drives av barnevernet. De første hun møter når hun begynner er de to lederne Aina-Marie og Åste. Etter en informativ samtale med dem blir hun presentert for de andre mødrene i gruppa. Mitt mål med dette kapittelet er å identifiserer de forhold som påvirker, og som synes å styre, den sosiale samhandlingen mellom kvinnene på Huset.

Når jeg snakker om omstendighetene rundt det å begynne på Huset tar jeg ikke for meg barnevernet som institusjon, men heller den påkjenning det er å være underlagt barnevernet. Ingers historie er illustrerende i så måte;

Jeg er ikke ferdi' med dem

Inger tok kontakt med barnevernet for å få hjelp til å takle problemene med sin eldste datter. Det resulterte i at datteren, året etter, flyttet til sin far på Vestlandet.

Barnevernet tok jeg kontakt med sånn like før jeg starta på Huset. Jeg trur jeg ringte barnevernet, Huset og PPT omtrent på samme tid. Jeg kan være litt overaktiv no'n ganger, skjønner du. Jeg kunne nok ha tatt det mere med ro. Jeg (…) tok jo kontakt fordi jeg var bekymra for ungen, ikke sant. "Detta her klarer jeg ikke sjøl" - så følte jeg atte de tok min bekymring for ungen og snudde den mot meg - atte dette var en bekymringsfull situasjon, lissom. (…) Synes hele framgangsmåten var usmakeli', den appellerer ikke til å skape no' tillit. De kan gjøre alt muli' for meg framover, men jeg kommer aldri til å ha helt ... jeg følte bare ikke atte hu (barnevernskonsulenten) respekterte meg som person.

Dem brukte 1 ½ måned på å slå fast atte ungen var ulykkeli' og når jeg leste den rapporten blei jeg sjokka over hva slags ting som var blitt lagt vekt på. Det blei veldi' dumt det der - hu kunne ha gjort nøyakti' de samme tinga uten atte jeg blei sittans igjen og føle meg som ikke no'. (…) I rapporten følte jeg atte jeg blei tillagt en del problemer som jeg overhodet ikke har. Det sto blant annet atte jeg måtte få hjælp til å finne min voksenrolle ... det var no' om atte de måtte kjøre meg til arbeidskontoret. Det var jo ikke det som var problemet! Men åssen skal jeg komme meg videre når jeg kava så med [ungen]? Hu kom ikke inn om kvelden! Hu hørte ikke på meg! Det var jo derfor jeg var så sliten - samtidi' holdt den såkalte hjemmekonsulenten på med atte jeg ikke tok meg tid til'a. Jeg følte jo atte jeg fikk flere problemer med [ungen] etter dem starta. Fordi atte jeg blei mer amper mot'a, jeg følte atte'a ga meg så mye problemer og når de på toppen av alt brukte det som en unnskyldning for å ruinere meg. Jeg hadde ikke no' integritet igjen etter det opplegget med dem. Derfor var det litt godt å få [henne] unna. Hu hadde fått en venninne, ikke sant, og dem hadde en idé om atte det å bo på barnehjem var bare sååå bra. Der hadde de nemli' en stor trampoline i hagen, fikk gotterier, masse lommepenger og trengte ikke gjøre lekser. Så de to bestemte seg for å gjøre alt de kunne for å komme på barnehjem, da. De trudde det var et slags hotell for barn. Jeg holdt på å tørne for de fant på så mye faenskap. Jeg fortalte det til dem (på barnevernet) atte nå har'a bestemt seg for å gjøre helvete helt til'a kommer på barnehjemmet. "Da er jo det veldi' vikti' atte det ikke skjer," sa dem. "At'a ikke får vilja si på det." Jeg holdt på å koke over asså. Åsså var det jo jeg som ikke greide å ta vare på'a, det var jeg som ikke greide å passe på'a - det var jo jeg. Alt ungane gjør gærnt så har du skylda sjøl. Det hører jo ungen etter hvert.

Åsså var det når vi skulle ha middag "Nei, da var'a ikke sulten. Jammen, sett deg å spis allikavel. Nei, hu var ikke sulten" Så da rydder jeg bordet, åsså går'e en halv time åsså vil'a ha brødskive. "Nei, nå blir det ikke no' før til kvelds for vi har nettopp spist middag". Ja, da skulle'a ringe til både politi og barnevern og det var ikke måte på hvor fælt hu hadde det. Det er jo klart det blei en stressfaktor for meg åsså det. For jeg regna med atte alt'a sa til dem ville slå tilbake på meg og da blei det jo til at'a fikk vilja si til slutt … for jeg orka ikke mer. Jeg orka bare ikke høre atte det var mer gærnt med meg.

Hu hjemmekonsulenten, hu skulle lissom gi meg råd. Men det minna mer om en fotballkamp og atte hu hadde dommerfløyta. Hu skulle lissom gå inn i en situasjon; jeg "måtte bruke stemmen annerledes" og etter hvert så sier jo [ungen] sjøl atte "du må ikke bruke den stemmen der, mamma". Da går det ikke lenge, da … de ser bare på den ene tingen av gangen i steden for å se på helheten av hva som egentli' skjer. Etter det blei jeg litt forbanna på dem - jeg blei skeptisk til hennær (konsulenten). Det er vel kanskje veldi' personavhengi' hvem du møter på kontoret der. [Men, d]et var jo ikke no' samarbeid mellom dem! Det er det jeg ikke skjønner. For når det var møter der ville alle atte jeg skulle komme - skjønner ikke atte de ikke kunne ha ett samla møte. Så jeg sa til dem atte "når det skal være møte så ønsker jeg atte alle skal være der. For hu (hjemmekonsulenten) kommer hjem til meg, skriver opp det som er skjedd til dere og dere oppfatter det kanskje forskjelli' fra hennær igjen." Da blir det sånn (hun spriker med fingrene) kommunikasjon og ikke sånn (samler dem) - det er det jeg reagerer på! For hva er egentli' vitsen med å blande inn flere folk når de ikke prater sammen? "Jammen vi prater om det på kontoret" - det blir så dumt. Om jeg skulle gått den veien og fått meg en utdannelse så hadde jeg aldri klart å jobba på den måten. Det er mange måter å hjælpe folk på - men det som er vikti' er vel at den du hjælper skal sitte igjen med en følelse av å fått hjælp og ikke å ha blitt tråkka på mer! Atte hjælpa du gir er go'. Om de hjælper meg aldri så mye, så vil jeg nok alltid være bitter for den såkalla hjælpa jeg fikk med [ungen]. Jeg tok nemli' kontakt med andre steder åsså, men de fikk bare beskjed om å holde seg unna - så jeg mener at jeg blei hindra i å få hjælp med ungen.

Om det har ordna seg nå? Jeg er ikke ferdi' med dem, jeg skal ha vurdert den delen som inkluderer [ungen]. Det er mye jeg har fått greie på som har skjedd som de ikke har hatt lov til å gjøre. Det er mye jeg har fått greie på nå i ettertid, men jeg skal vente til alt har roa seg. Jeg har jo vært så sliten sjøl atte (…) og jeg har vært i kontakt med advokat for å se på den delen av det. Er det min feil så … det har ikke no' med atte hu blei flytta - for den tanken hadde jeg vært inne på sjæl. Men atte det skulle skje på en ryddi' måte lissom.

Det handler om å skape trygghet

Inger gikk på Huset mens saken hennes ble behandlet. Når hun senere på høsten fikk en reaksjon på alt presset hun hadde vært utsatt for den siste tiden var det dit hun ringte. På telefonen med Åste hadde hun gitt uttrykk for at hun var lei seg og hun hadde spurt om ikke hun kunne komme ned på Huset for å snakke om det. Lederne diskuterte telefonsamtalen seg i mellom og Aina-Marie mente at;

ja, [en reaksjon på hele den nye situasjonen] måtte bare komme. Nå har jo alt vært så bra med henne lenge. Hu trenger å få det ut.

Åste og Inger var på lenge på kontoret. Den første delen av dette kapittelet skal handle om hvorfor mødrene henvender seg til lederne når de har det tøft.

Makt er, i følge Lisbet Holtedahl (1986), knyttet til definisjon av situasjoner eller nærmere bestemt til å definere hvilke sider av personen som skal anses relevante i det gitte møtet. I praksis betyr dette at man leder andre menneskers handlingsmuligheter, og at man på denne måten styrer eller strukturerer det mulige utfallet av samhandlingen. Makt er altså ikke noe man ubetinget 'har' - det er en teknikk man utøver ved å forhandle seg frem til de reglene som skal gjøres gjeldende i den videre samhandlingen (Foucault 1982).

Et forsøk fra ledernes side på å åpne for slike regelforhandlinger er den første samtalen hver enkelt mor må på før hun begynner på Huset. Dette første møtet mellom mor og ledere er ofte sterkt preget av hennes usikkerhet og nervøsitet, og nesten uten unntak møter hun opp sammen med en representant fra den henvisende instans; barnevernet, sosialkontoret eller helsestasjonen.⁽¹⁹⁾ Representanten er en kvinne hun kjenner fra før og som kjenner til hennes bakgrunn. Dermed føler hun seg tryggere på situasjonen. Siri forteller:

Barnevernet var med og fulgte meg, så snakka vi sammen med de lederne. Jeg var veldi' negativt innstilt. Men jeg tenkte (på det barnevernet hadde sagt) atte "du må bare begynne på detta herre for ellers så må vi vurdere no' annet. Siden du er aleine så trur vi ikke du er no' go' mor lissom".

Noen av kvinnene er altså utsatt for varierende grader av press fra barnevernet for å begynne, men ofte med den forsikring at de selv skal få velge om de vil fortsette i gruppa etter en avtalt tid. På sikt skal deltagelse altså være frivillig.

Innledningsvis i møtet forteller Åste eller Aina-Marie litt om hva de gjør i gruppa, det blir snakket om hva mora ønsker med hensyn til matlaging og om hun selv har noen ideer for utflukter eller aktiviteter. Videre informeres mora om at Huset drives av barnevernet, men at dette kun er på et administrativt nivå⁽²⁰⁾ og at det absolutt ikke foregår noen aktiv rapportering til barnevernet, i alle fall ikke uten at den det gjelder orienteres og involveres. Det presiseres at lederne og alle de andre kvinnene i gruppa har taushetsplikt. Lederne vet at dette med barnevernet må tas opp, og avklares, på en hverdagslig måte. Ansikt til ansikt med den enkelte mor må Huset ufarliggjøres. Aina-Marie og Åste sørger dermed for at den maktfaktoren barnevernet representerer allerede fra første stund blir nedtonet, uviktiggjort og underkommunisert i denne nye konteksten. Åste forteller om hva slags forhold hun som gruppeleder har til synliggjøring av makt på Huset:⁽²¹⁾

Makt - det er både og. Det er veldi' sjeldent jeg truer med det. Det er no' av det værste jeg gjør - samtidi' må vi gjøre det klart for alle atte rusmisbruk og barnemishandling ikke er gangbart og atte vi da har meldeplikt overfor barnevernet. Det er når det går utover ungen atte det er vikti'.

Videre blir mora satt inn i hva det forventes av henne som bruker av Huset; at hun møter opp til avtalte tider, at hun gir beskjed når hun ikke kommer og at hun hjelper til med felles gjøremål. Aina-Marie og Åste vil også gjerne høre litt om hva den enkelte mor forventer seg av gruppedagene. Lederne forsøker å skape en opplevelse av gjensidighet ved å fokusere, ikke bare på Husets regler, men også på at det er viktig for dem å vite hva hun ønsker og at de er der for henne. Hvordan gjensidighet fungerer som sosialt fenomen på Huset tar jeg opp i kapittel 6. En kan si at denne samtalen fungerer som en innføring i den enkeltes roller, med en klargjøring av relevante rettigheter og plikter. Det gjøres klart at det forventes at hun med utgangspunkt i denne informasjonen innordner seg i gruppa.

Ved gå inn i rolleforhandlinger med den skeptiske mora klarer Åste og Aina-Marie å unngå at barnevernet knyttes opp til hvordan hun definerer dem og Huset. Ved å avkrefte en slik angst allerede i første samtalen, åpner lederne for et relativt stabilt og tillitspreget forhold mellom leder og den enkelte mor. Heretter vil ledernes kjennskap til den enkeltes bakgrunn og deres diffuse, men nå ubetydelige, tilknytning til barnevernet gjør dem til nøytrale rådgivere og støttepersoner for gruppa. Utfallet av rolleforhandlingen gir lederne god adgang til mødrenes private rom og de blir betrodde støttespillere fordi de har en slags insider kunnskap om hvordan barnevern- og sosialsystemet fungerer. De blir sentrale formidlere mellom mor og system; et mellomledd hvor man uproblematisk kan få tips og forklaringer på hvordan en bør eller kan forholde seg til systemet (Hem 1994). Toril ser tilbake på den første tiden;

I begynnelsen snakka jeg veldi' mye med [Åste og Aina-Marie] for det var så mye greier med barnevernet. Jeg visste bare ikke åssen jeg skulle takle ting. Hva jeg skulle si, hva jeg skulle gjøre? Åsså var jeg jo veldi' mistenksom overfor barnevernet. Da kunne jeg spørre litt der på Huset om hva de ville ha gjort - åsså tenkte jeg litt på det de hadde sagt. Om de hadde gjort det sånn, hva skulle jeg gjøre da? De sa jo ikke hva jeg skulle gjøre, men de kom med forskjelli'e meninger. Så kan du tenke deg sjøl … tenke deg til resten sjøl. Det er grusomt godt å få flere meninger om'n er veldi' usikker.

Husets mange rom

Det er ikke bare lederne som skaper trygghet og som virker beroligende på mødrene. Omgivelsene har mye å si for hvordan et individ definerer en situasjon og med dette i tankene blir den første samtalen lagt til stua - det triveligste rommet på Huset. Som resten av rommene er stua beholdt slik at det i størst mulig grad ligner en stue i et helt vanlig hjem. Et sted hvor man føler seg trygg.

Huset oppleves ikke bare trygt fordi det er innredet etter visse gjenkjennelige prinsipper, men også fordi det innenfor Husets fire vegger eksisterer en fullstendig kvinneverden. Mange av mødrene i gruppa har et vanskelig og anstrengt forhold til menn, og dette er det tatt høyde for ved å skape et sted utelukkende for kvinner.⁽²²⁾ I løpet av de fem månedene jeg var på feltarbeid der så jeg bare to menn innenfor døra. Den ene var Borgers sosialkontorssoneleder som stakk innom for å gi Inger nøkkelen til hennes nye leilighet, den andre var julenissen på juletrefesten. Anjas samboer kom for øvrig et par ganger for å hente henne, men han ble alltid stående på trappa og kom ikke inn. En mann er altså svært sjelden å se på Huset, og jeg tør påstå at mange ble ganske overrasket da julenissen ikke var en utkledd dame slik alle hadde forventet. Den årlige juletrefesten samlet begge de to gruppene til mat og moro. Både barn og voksne ventet spent på julenissen - og ryktene ville ha det til at Siw (praktikanten) skulle være nisse. Da julenissen kom inn i stua forandret stemningen med ett karakter. Det var jo ikke Siw, men en mann! Mødrene ble stille og fikk et urolig kroppsspråk. De stilte seg bak barna. Når nissen så forsvant ut døra igjen, med en hale av unger bak seg, pustet mange lettet ut. Alle kikket spørrende på hverandre og på lederne - hvem var den mannen?⁽²³⁾ Så kom latteren;

Herregud, jeg fikk helt sjokk, jeg! Plutseli' sto det en gubbe i stua! Vibeke Vågenes sin beskrivelse av det kjønnede rom kan være meningsfull her.⁽²⁴⁾

Hun skriver;

"[d]et kjønnede rom er en dualistisk kontinuerlig konstruksjon som endres i takt med situasjonen" (2000:107).

I det daglige blir dette dualistiske aspektet, som Vågenes henviser til, urelevant på Huset fordi den kvinnelige ladningen er total. Allikevel merker man, etter kort tid der inne, at opphold i de forskjellige rommene stiller varierende forventninger og implisitte "krav" til hvordan folk snakker sammen og oppfører seg. Denne inndelingen er ikke etablert etter kjønn, men etter grader av offentlighet. Erving Goffman ([1959]1974) ville kalt dette områdeadferd og henvist til sine begreper front- og backstage.⁽²⁵⁾ Områdeadferd viser ganske enkelt til at omgivelsene legger synlige føringer på det sosiale samværet. Rommene ser ut til å ha en betydning utover de rent praktiske og funksjonsmessige.⁽²⁶⁾

Kjøkkenet er morgenens første samlingssted. Her sitter lederne med kaffekoppen når man kommer, og det er her dagens nyheter utveksles og diskuteres. Atmosfæren på kjøkkenet preges ofte av morgenfriske mennesker, åpenhet, humor og latter. I stua er det også en god stemning, men når man trekker inn dit i tiden før lunsj eller middag har samhandlingen et mer intimt preg, og ser i stor grad ut til å foregå på to- eller tremannshånd. Det er sjelden man sitter helt inntil hverandre i sofaen - med mindre det etter middagen står kake og kaffe på bordet. Når samtalen inkluderer flere dreier det seg nesten alltid om drømmer, ønsker eller sladder, ellers er samtalene i stua oftest preget av lavmælt snakking gjerne på tomannshånd. Når lunsj eller middag serveres, samles gruppa i spisestua. Rundt bordet er samhandlingen igjen preget av åpenhet og fellesskap. Det ser ut til at det er rundt bordet de fleste lar fasaden falle i offentlighet. Her er det man opplever de tydeligste rolleforhandlingene; tilståelser av ymse slag, krangler og utbrudd.

Barnas lekerom og særlig syrommet representerer en mulighet til å trekke seg stille tilbake. Der unngår man i stor grad å bli konfrontert med de andre, og en tilbaketrekning dit signaliserer et tydelig ønske om å være alene eller være i fred. Det var på syrommet Siri holdt til de første månedene hun og sønnen var på Huset. Siri forteller også at hun på denne tiden var veldig redd barnevernet, og når hun så noen fra barnevernskontoret komme til Huset trakk hun seg tilbake til syrommet. Her følte hun seg tryggere.

Den første tida på Huset? Åh herregud, jeg satt jo bare med ungen på syrommet der. Tørte ikke gå ut å spise med de andre eller no'n ting. De som jobber der sa at det kunne ta opptil et halvt år før en gikk seg til, men jeg blei jo veldi' godt kjent med dem først. Tenk at jeg ikke tørte spise med de andre ... det er jo no' av det som er ålreit nå. Herregud, det er jo det jeg gleder meg til nå!

På Åstes kontor foregår samtaler som ingen andre skal få høre - det er stedet for private og hemmelige samtaler med lederne. Både ansatte og mødre bruker kontoret slik og følgelig blir dette et rom hvor man oftere lar fasaden falle og prater om det som oppleves vanskelig. Om noen får en telefon fra barnevern eller sosialkontoret tas den her inne. Hit innkalles mødrene til de halvårlige samtalene hvor de blant annet må svare på et spørreskjema angående egne ambisjoner og ønsker for tiden videre på Huset. Samtidig som de forsiktig konfronteres med de målsettingene de tidligere hadde satt seg og enda ikke nådd.

Et fristed - et definisjonsspørsmål

De siste 20 årene har vært preget av en turbulent familieutvikling. Familien har blitt privatisert og intimisert. Samtidig er den tidligere så lukkede kjernefamilien i ferd med å åpne seg, i form av nye sammensetninger og ansvarsfordelingsmodeller (Sørhaug 1996). Kontroll av familiens sammensetning, helsetilstand og legitimitet er fremdeles offentlige anliggender. Helsekontroller for barn er en type offentlig tilbud som mottas med takk. Barnevernet, derimot, utøver en type uønsket kontroll i familielivet (Haavind 1987), og med makt til å fjerne barn fra hjemmet representerer denne etaten alle foreldres verste mareritt. Barnevernet representerer en instans som har hjemmel til å ta kontroll over familiens egentlige kjerne; barna. Det er derfor man allerede første dagen bevisst nedtoner barnevernets rolle på Huset som uønsket kontrollør. En kobling mot, og fokusering på, dette ville gjort møtedagene uutholdelige for alle parter. Toril forteller at dette var svært viktig for henne:

Først så ville jeg ikke begynne på Huset fordi det var barnevernet som dreiv det og fordi jeg trudde atte alt som du gjorde der nede blei rapportert til barnevernet. [Derfor var jeg] veldi' forsikti' med alt jeg sa og gjorde der i begynnelsen. Jeg var jo allerede under barnevernet og skal du hele tida være på et sted som barnevernet følger med på … det blir veldi' slitsomt, ikke sant? Derfor ville jeg egentli' ikke begynne der, men så skjønte jeg etter hvert atte det ikke var bare sånn … eller jeg snakka med no'n som sa atte Huset ikke hadde no' med barnevernet å gjøre. Da slappa jeg litt mere'a etter hvert.

Huset skal være et fristed og et pusterom fra uønsket kontroll - et positivt innslag i hverdagen. Dette krever en hårfin balanse mellom makta barnevernet representerer og den avmaktsfølelsen, eller tvangsfølelsen, mange av kvinnene møter på Huset med. En balanse alle kan leve med og som, først og fremst, innebærer at de klarer å ta fri fra klientrollen. Statusen som barnevernsklient viser til en bestemt posisjon i den sosiale strukturen. Man kan si at den angir et sosialt definert trekk, og videre at den legger føringer på personens rettigheter og plikter. Det er denne klientstatusen som forsøkes gjort irrelevant når lederne avliver forestillingen om Husets direkte kobling til barnevernet. De åpner for at her på Huset kan man snakke fritt om ens problemer; om ens forhold til barnevernet og, ikke minst, at på Huset er man ikke klienter. De ønsker å skape troverdighet. Begrepet troverdighet har en del konnotasjoner knyttet til seg som bør presiseres for den videre sammenhengen. Troverdighet beskriver noe som kan ha usikre elementer, men som en tross alt velger å tro på. I denne konteksten blir ambivalensen til å ta og føle på fordi det handler ikke om hva Huset og lederne er per se, men hva de kan fremstå som.

På mange fører altså Aina-Marie og Åstes introduksjon til Huset til at mødrene bevisst søker deres råd og erfaringer. De føler, som regel, ikke at lederne representerer barnevernet, men samtidig oppleves deres direkte kjennskap til den enkeltes sak og barnevernets vanlige prosedyrer som svært nyttig. Alle svarte benektende når jeg spurte dem om de følte seg overvåka av barnevernet når de var på Huset, men paradoksalt nok kjente samtlige til noen andre i gruppa som følte seg overvåka - det gjaldt bare ikke dem. Å føle seg overvåka av barnevernet på Huset er trolig et periodisk fenomen knyttet direkte til gangen i barnevernets saksbehandling av den enkelte. Den første perioden mor er på Huset intensiveres kanskje denne følelsen fordi hun opplever et visst press til å delta. Perioder som dette kan komme og gå. Maktbalansen svekkes og trygghetsfølelsen på Huset forsvinner og visa versa. Igjen forteller Toril:

Før var jeg veldi' mistenksom på de, hata de og trudde de var bare ute etter å ta rotta på meg, ikke sant? Men nå så … de er der for å hjælpe deg, da og de hjælper deg - hvis du vil det sjøl. Det er ikke sånn som det har stått i avisene "de kom og henta ungane" - det er bare tull! De har så streng taushetsplikt atte de kan ikke forsvare seg, ikke sant? Jeg hata de jeg åsså - i begynnelsen. Jeg hadde rusproblemer og var redd de kom til å ta fra meg ungane, ikke sant? Så jeg måtte gå og ta urinprøver og hele pakka. Men nå skjønner jeg atte det eneste de vil er atte ungane skal ha det bra, og atte det har dem om mora har det bra med seg sjøl.

Alle mødrene tar med seg positive og/eller negative opplevelser fra, og tanker om, barnevernet til Huset. For å forstå hvordan de opplever møtedagene er det viktig å se på omstendighetene rundt hvordan de havnet der. Jeg beskrev innledningsvis i kapitlet hvordan Ingers møte med barnevernet ikke ble slik hun hadde håpet, senere har jeg tatt for meg noen av de andre mødrene som opplevde å bli utsatt for press for å begynne på Huset og viktigheten av det første møtet med lederne. Ved kaste lys over hva som forgår på dette første møtet ønsker jeg å vise hvordan brukerrollen konstrueres via rolleforhandlinger. Disse forhandlingene ligger til grunn for en oppdagelse og beskrivelse av den prosessen som skaper sosiale former - altså regelmessigheter i individers oppførsel (Barth 1994). Dette betyr at jeg ønsker å gripe fatt i og fremheve etableringsgrunnlaget for relasjoner mellom menneskene på Huset. Det er tydelig hvordan de, i begynnelsen, kommer frem til en slags situasjonsdefinisjon, hvor de skaper og forsøker opprettholde en enighet om hvilke regler som gjelder eller som skal gjelde. En situasjonsdefinisjon inneholder nødvendigvis en tolkning av omgivelsene, hendelsen som førte dem dit, og av de som er til stede ved møtet (ibid.).⁽²⁷⁾ Prosessen som leder frem til denne enigheten består av å overkommunisere det som bekrefter det relevante, og samtidig underkommunisere det som kan bryte med det (Barth 1994). Jeg går nå videre med en beskrivelse av et møte hvor en situasjon ikke blir tolket eller forstått likt av de involverte. Dette fordi omstendighetene som førte mora til Huset legger sterke føringer på hvordan hun oppfatter og definerer situasjonen. Det neste avsnittet skal handle om Anja.

Et sted må grensa gå …

Når Anja hadde bestemt seg for å beholde barnet hun gikk gravid med ble hun innlagt på Blå Kors Klinikken for å følge et avrusningsprogram. Fire måneder etter fødselen fikk hun og barnet flytte hjem til samboeren. Det ukentlige oppmøtet på Huset er et ledd i barnevernets oppfølging av mor og barn.

[I] begynnelsen var det (møtet med barnevernet) fælt … jeg var helt uttafor … begynte å grine og det var helt forferdeli'. Nå går'e greit lissom for det er ikke så skummelt som jeg først trudde. Du skjønner, før jeg blei sendt på Huset hadde jeg jo vært igjennom ganske mye. Jeg var jo på Blå Kors fra jeg var 1 ½ måned på vei til [babyen] var en måned. Så blei jeg sendt [utenbys] i tre måneder. Så blei jeg sendt hjem … åsså måtte jeg gå på Huset to ganger i uka. Jeg hadde jo aldri vært der før og måtte jeg plutseli' forholde meg til enda flere nye mennesker. Det blei veldi' slitsomt for meg egentli'. Men så lenge de (barnevernet) ville det så … Jeg må si atte jeg har ikke vært med på alt de har sagt atte jeg skulle gjøre, men en må passe seg for å nekte seg utta for mye av det de vil ha deg til å gjøre. Det er litt lurt å samarbeide med dem om du først har planer om å [beholde ungen]. (…) Jeg var jo [på Huset] først på samtale, men jeg følte meg helt sånn derre … rar. Jeg ville jo ikke være der, men jeg bare måtte. (…) Neei, jeg likte meg absolutt ikke der til å begynne med - ville helst slutte. Nå er'e sånn passe ålreit, men jeg ser ikke no'n grunn til at jeg må være der egentli'. Ikke no'n som helst grunn. Det er det presset jeg ikke liker … (…) Sånn som i går da jeg blei bare dritsur på hu derre med det lange lyse håret - det er så dumt - det bare skjedde. Jeg blei bare plutseli' dritsur, jeg skjønte ikke bæret sjøl jeg. Det er det presset - jeg klarer bare ikke å være der.

Det har vært et kjempepluss for meg i forhold til [barnevernet] atte jeg går på Huset - det har de sagt til meg. [Konsulenten] sa det rett ut når jeg kom hjem atte "du har vært igjennom en hard tørn". Det sa'a rett til meg og hu synes jeg hadde vært kjempeflink! Atte jeg har vært så flink er jo et kjempepluss i boka. Jeg sa hele tida til dem atte "jeg visste jeg ville greie det herre her" ... men som hu sa så "er'e mange andre som har sagt det og de har ikke greid det". " Neimen, jeg vet jeg greier det," sa jeg og da var jeg enda gravid. De trudde meg ikke, trur jeg.

Men nå begynner jeg å bli lei! Jeg var på møte på sosialkontoret for ikke så lenge siden - det møte ordna jeg sjæl. Jeg ville vite "å lenge det her skal pågå?" Sa atte: "Nå begynner jeg å bli lei av hjemmebesøk, Huset og pissing og alt! Nå synes jeg det for holde - for nå har dere holdt på med meg så lenge! - Ja, de skulle kutte ut hjemmebesøk da." Så fikk jeg lov gå på Huset bare en gang i uka og ta urinprøver en gang i uka, men de kunne ikke kutte ut no' mer syns de ... men de skulle vurdere det igjen til sommer'n, da. Så hvis det ikke er nok da så ringer jeg til advokaten min. Ja, da er'e nok asså! For jeg har gått på urinprøver og blitt passa på siden jeg var halvannen måned på vei med ungen. Nå er'n halvannet år! Da kan du jo tenke deg å lenge de har holdt på med meg ... da begynner'n blir lei! Et sted må grensa gå. Fader heller, de må jo kunne stole på folk!

Anja har aldri lagt skjul på at hun ikke ville begynne på Huset. Dette er også grunnen til at regelforhandlingene Åste og Aina-Marie la opp til i første møte med henne ikke skapte den troverdighet de ønsket; verken om stedet eller om dem som ledere. Anja fokuserer på hva Huset egentlig er og hun klarer ikke å se hva lederne forsøker å få det til å fremstå som. Dermed finnes det heller ikke noe fundament for en maktbalanse hun vil klare å trives med. Hennes opplevde avmaktsposisjon gjør ikke Huset til et fristed, men til en konstant påminnelse om barnevernets makt og hennes egen manglende selvstendighet. Så lenge hun må møte på Huset gjøres hennes rolle som klient imperativ. Denne statusens imperativitet synliggjør hun ved å la andre, i dette tilfellet lederne, ta ansvaret for at hun får noe ut av møtedagene. De må aktivisere henne, og således sørge for at hun ikke kjeder seg. Lederne sier at Anja er klientifisert; hun har latt 'systemet' ta ansvar for hvordan hun lever livet sitt over lengre tid, og nå synes hun å trives med denne ordningen. Til tross for at Anja er sterkt imot barnevernets krav til hennes deltagelse, sier hun det ikke høyt i gruppa. Hun gjør akkurat som alle de andre mødrene og forholder seg som oftest taus om hvorfor hun er der. Hun snakker ikke om at hun er barnevernsklient.

Forvaltning av en stigmatisert status

De deler av en persons selvopplevelse som berøres av andres bekreftelser og reaksjoner kalles selvbildet og utgjør individets identitet (Gullestad 1989). Det kan imidlertid være nyttig, for den videre analysen, å skille mellom sosial identitet som er knyttet til de roller man spiller og personlig identitet som er ens egen oppfattelse av hvem man er. Med et bredt fokus på samhandlingen i gruppa kan det være nyttig å gjøre som Goffman ([1963]1990) og gå enda et skritt videre ved å dele den sosiale identiteten i to: virtual og actual - den tilsynelatende og den faktiske. Den tilsynelatende sosiale identiteten skapes av de forventninger og krav vi møter personen med, mens hennes faktiske sosiale identitet kan bestå av helt andre egneskaper enn vi forventet. Det kan være egenskaper vi slett ikke aksepterer eller som reduserer våre tanker om henne. Det blir en uoverensstemmelse mellom hvem vi tror hun er og hvem hun selv føler hun er. Goffman (ibid.) hevder en slik diskrepans oppstår som en følge av forholdet mellom stereotypi og egenskap. Stereotypien er knyttet til en omstendighet individet som regel er klar over og hun forsøker å holde den skjult.

At det er iverksatt barnevernstiltak rundt deg og dine barn vekker nødvendigvis assosiasjoner og er grobunn for negative forestillinger om deg som mor. Derfor foretrekker du å holde det for deg selv. Du vet at når statusen som barnevernsklient kommuniseres opplever du aldri å få en positiv bekreftelse på selvbildet ditt. De allmenne holdninger knyttet til denne statusen er så sterke at det oppstår en situasjon hvor individet blir diskvalifisert fra å få full sosial aksept (ibid.). Statusen er stigmatisert. Begrepet stigma refererer da til en egenskap ved din person som blir dradd i sterk tvil av andre. Stigmabegrepet, slik det brukes i norsk antropologi, er farget av den måten Harald Eidheim presenterte det i artikkelen "When Ethnic Identity is a Social Stigma" (1969). Eidheim viser, med henvisning til Goffmans rolleanalyse, hvordan samer på kysten av Finnmark, i samhandling med nordmenn, underkommuniserer sin etniske tilhørighet. I Eidheims tilfelle er stigmaet noe man ikke kan flykte fra, fordi tegn og symboler knyttet til det er en del av den lokale kunnskapen folk har om hverandre. Siden disse kvinnene lever i en langt mer moderne kontekst enn hva Eidheim skisserte fra Nord-Norge - en kontekst hvor førstehåndskunnskap om ens naboer ikke lenger er en selvfølge, og siden barnevernsstigmaet ikke er markert ved noen synlige tegn, er det opp til den enkelte mor om det skal kommuniseres. Dette gjør denne typen stigma annerledes enn et etnisk stigma. Dette gjør også at individet selv, i stor grad, kan avgjøre hvordan det kommuniseres og i hvilke sosiale sammenhenger det gjøres relevant.

Når en mor begynner på Huset 'vet' alle hvorfor hun er der. Hun er der fordi hun har problemer, trenger hjelp og hun er sannsynligvis under oppsyn av barnevernet. Hun er allerede, før hun får sagt noe, bare ved å møte opp, dradd i tvil av de andre mødrene. Vanlig praksis, med hensyn til stigmas sosiale gyldighet, er at det finnes sosiale arenaer hvor det ikke er gyldig (Eidheim 1969, Donoghue 1966, Engebrigtsen 1992, Goffman [1963]1990). En stigmatisert gruppe bruker stigmaet positivt når de møtes - de anvender det til å legitimere et fellesskap. I møte med andre barnevernsklienter forblir derimot barnevernsklient stigmaet gyldig og det representerer intet grunnlagt for gjensidig identifisering. Det er hovedsakelig dette som skiller stigmaet knyttet til det å være 'barnevernsklient' fra andre sosiale stigma. Denne gyldigheten blir tydelig i en mors møte med resten av gruppa; de er skeptiske til henne og til hennes bakgrunn. Derfor trenger gruppa ekstra tid til rolleforhandlinger. Disse forhandlingene er ikke av en så eksplisitt art som den man finner med lederne, men foregår heller ved at man 'lekker' ut informasjon om seg selv når det passer og vurderer de reaksjonene en får.

Ettersom møtet med negative reaksjoner oppleves identitetstruende og ubehagelige forsøker man i det lengste å unngå konfrontasjoner som kan skille den tilsynelatende- fra den faktiske sosiale identiteten. Toril forteller at;

på grunn av atte jeg hadde no' med barnevernet å gjøre så var jeg redd for atte de (lederne) skulle sitte å fortelle det til alle, lissom.

En kan forsøke å unngå at slike situasjoner oppstår ved hjelp av underkommunisering eller avkrefting. Siden en avkreftelse kan være vanskelig å forsvare i lengden forblir underkommunisering identitetsstrategi nummer en. I praksis betyr dette at man i gruppa holder mye informasjon om seg selv og sin bakgrunn tilbake - alle mødrene er forskjellige i så måte og praktiserer selvfølgelig dette i varierende grad. Det at de generelt sett tier om egen status hindrer dem ikke i å snakke om de andre mødrene som verre enn en selv. De drar de andre i tvil og dermed hever de seg selv over dem og deres stigma:

(…) [D]e folka som går der de syns jeg virker så rare. [J]eg kjente til no'n av dem fra før og det er jo folk med problemer da. Eller folk som har det vanskli' med det eller det. Et eller annet er det jo med de som går der, de er jo ikke helt … det er jo no' de er der for.

Å snakke nedsettende om de andre i gruppa rettferdiggjør, i neste omgang, at man har minimal kontakt med dem. Sosial omgang med dem kan skade det bildet du ønsker andre skal ha av deg.

Det er greit å prate med dem der, prate med dem på butikken og si hei og sånn, men jeg føler ikke det er no'n der nede jeg har no' løst til å omgås jevnli' med,

er det en mor som sier. Denne strategien fører til et selvklart dilemma i en mødregruppe hvor fem av seks mødre lever eller har levd med barnevernsproblematikken tett innpå seg, og hvor et utvida sosialt nettverk ville betydd svært mye. Det finnes selvfølgelig også et annet argument for å ha liten privat kontakt; kontakt med andre i liknende situasjon kan være vanskelig i forhold til barnevernet. Anja møtte dette problemet;

Jeg holdt på å bli venner med hu derre Toril da, men … hu bor her oppe (i nærheten av meg), skjønner du. Nei, men hu prater jo bare sånn derre rus og flipp flapp ut på by'n … da gidder ikke jeg. Vi har jo en del ting til felles vi da for hu hadde jo drivi å rusa seg hu åsså - men begynner jeg å tulle med det derre igjen så mister jeg jo ungen … det går jo ikke an.

Til nå har jeg tatt for meg hvordan møtet med mennesker som allerede er klar over hvordan din situasjon arter seg. I dette møtet kaller Goffman individet discredited (dradd i tvil), og jeg mener at måten mødrene møter hverandre på hindrer dem i å etablere relasjoner slik som de gjorde med lederne. Nå skal jeg illustrere hvordan den samme statusen kommuniseres utover den konteksten Huset setter rammer for. Det dreier seg om situasjoner hvor man ikke allerede er dradd i tvil for sin status, men hvor man risikerer det; discreditable.

Møte med "de betydningsfulle andre"

"De betyningsfulle andre" kan være sentrale grupper mennesker hvis bekreftelse betyr mye for din identitet (Engebrigtsen 1992). Goffman konstaterer i boken "Stigma" ([1963]1990) at vi alle lever med stigma, og som et resultat av dette har vi lært oss å håndtere heller tvilsom informasjon om oss selv i møte med 'de betydningsfulle andre'. Ved å ha et bevisst forhold til hvordan personlig informasjon håndteres og bestyres kan man unngå å bli dradd i tvil. Det finnes som sagt ikke noen synlige tegn eller symboler på din status som barnevernsklient. Via aktiv informasjonskontroll kan man derfor unngå å bli knyttet til stigmaet. Under et intervju med Toril kom vi inn på nettopp dette. Forut for dette intervjuet hadde jeg fått høre at hun ikke likte å snakke om Huset når hun var på skolen.

- Jeg lurer på åssen du snakker om Huset til andre mennesker?

- På skolen og sånt, mener du? Jeg går ikke rundt å reklamerer for det, om det er det du mener? For atte, hm … kanskje etter en stønn når vi blir bedre kjent så … Andre dagen jeg var på skolen så var det ei av de andre som begynte å prate om Huset og sånn. Da blei jeg helt sånn HYSJ!! Jeg gidder ikke presentere meg med - ikke det atte det er no' gærnt med Huset asså, for før jeg begynte på skolen så var jeg åsså helt sånn atte "ja, jeg går på Huset" det var greit lissom - men nå som jeg har begynt på skolen så tenkte jeg atte jeg gidder ikke å presentere meg sånn, ikke sant? "Huset? - åffer går'ru der'a?" Masse sånne spørsmål, det klarer jeg bare ikke. Derfor ville jeg ikke presentere meg med det - Huset og barnevernet. De kan bli kjent med meg først - føre de fikk vite det.

- Åssen trur du folk ville ha reagert om de hadde fått vite det'a?

- De ville vel blitt veldi' nysgjerri'e, da. Det er jo derfor jeg ikke vil si no' til no'n om det. Det er jo naturli' atte folk blir nysgjerri'e, ikke sant? Jeg vil heller atte de skal kjenne meg først - så kan jeg jo heller si åssen det er. Det er jo meg de skal bli kjent med, ikke det jeg har gjort tidli'ere. Jeg orker bare ikke å forsvare meg mer - for jeg har forsvart meg sååå mye. Nå må jeg være ferdi' med det!

Toril forsøker unngå koblingen folk kan gjøre mellom henne, Huset og barnevernet fordi hun føler at det krever at hun forsvarer seg selv. Derfor er det bedre å unngå at en slik kobling gjøres til hun føler seg tryggere på situasjonen og menneskene i den.

Periodevis ser det ut til at det er knyttet et stigma også til Huset - et rykte som de som går der føler de må forsvare seg mot. Ryktet baserer seg i stor grad på at det er et barnevernstiltak, men også på et par episoder hvor mødre på Huset var innblandet i omsorgsovertakelses saker. Allikevel, det at man går på Huset utsettes ikke i så stor grad for underkommunisering som barnevernsklientstatusen. Det kan lett gjøres irrelevant i samhandling; man kan, som Toril, bare la være å si at man går der eller man kan si det er drevet av sosialkontor eller helsestasjon. Husets status som barneverntiltak preges av hva slags fora den enkelte befinner seg i, og ikke minst om man opplever det som tvang å være der. Anja sier at hun aldri forteller noen om at hun går på Huset og at ingen spør henne om det. Til og med Beate som ikke har noe konkret med barnevernet å gjøre er forsiktig når hun snakker om at hun går der - hun sier det krever mye forklaring og rettferdiggjøring:

Folk reagerer veldi' skeptisk "hva er det for no'?" Det spørs jo helt åssen syn de har på barnevernet da, men jeg sier som regel at det er sosialkontoret som driver [Huset]. For ikke så lenge siden fikk jeg høre no'n rykter om atte det var for helt gærne folk - og da måtte jeg jo forklare litt. (…) Jeg har faktisk anbefalt Huset til to stykker. Det var bare hu ene som møtte opp og hu fikk helt hetta når hu fikk høre atte det var barnevernet som dreiv det. Jeg blei jo fortalt det jeg åsså, men jeg tenkte ikke no' særli' over det. De sa det var et tiltak for å hjelpe folk og atte det ikke var no' sånn alvorli'e greier. For min del var det helt greit - jeg er jo ikke pålagt å gå der.

Så lenge man selv har et anstrengt forhold til barnevernet underkommuniserer man gjerne det at man går på Huset - ellers brukes den personlige og positive erfaringen med tiltaket til å avkrefte de ryktene som går, især på Borger. Siri forteller hvordan hun takler det, og hun påpeker at det det egentlig handler om er å være trygg på seg selv;

(…) Flere hadde sikkert møtt opp om det var no'n andre som dreiv Huset, men for meg gjør det ikke no' lenger. Bare så lenge jeg ikke merker no' til barnevernet så er'e greit - det gjør ikke meg no'. (…) Jeg må si jeg har fått bedre sjøltillit nå. Er ikke lengre flau for å si atte jeg går på Huset. Det er det nemli' mange som er og de har sånne egne (uttrykk som) "skal du på det stedet?" Det syns jeg er rart, men jeg var jo i den samme fasen tidli'ere sjøl.

***

De fleste gruer seg til å begynne på Huset. De er preget av hvordan de ble henvist, hvem som henviste dem, hvem som driver Huset og det å måtte forholde seg til ukjente mennesker. Derfor blir det første møtet med lederne vesentlig for hvorvidt de klarer å slappe av der og trives, eller om de simpelthen ikke takler den ambivalente måten det forventes at de forholder seg til et barnevernstiltak på. Det finnes mange eksempler på mødre som ikke har taklet det og som, etter kort tid, har slutta. Ledernes evne til å skape trygghet og troverdighet rundt dette tiltaket er derfor avgjørende for de relasjonene lederne og den enkelte mor fra nå av vil ha til hverandre. Deres måte å ta den enkelte mor i mot på, gjøre henne trygg og stille seg selv til rådighet som støttespillerer med 'spesial kompetanse', åpner for et stabilt forhold mellom dem.

Møtet med resten av gruppa tar en annen form - ens egen nysgjerrighet og skepsis møter gruppas skepsis og nysgjerrighet. Ens eget stigma møter deres. Siri forteller:

Det har kommet og gått mange nye. Den eneste som har blitt der, i det siste, er vel Inger. De (nye) er veldi' skeptiske og det er ikke så rart, men jeg sier det til dem atte det er håp - for jeg åsså var veldi' skeptisk. Jeg trives med denna gruppa jeg, men vi maser jo hvert år om atte det skal komme no'n nye og når det først kommer no'n nye så blir vi … lissom helt annerledes. Vi blir usikre og - jeg trur faktisk det er bedre sånn som det er nå (…) - for når det kommer no'n nye så kan du lissom ikke prate om det du pleier føler du.

Trygghet på hverandre etableres over tid og når man går inn i gruppa med skepsis, og også blir møtt med skepsis og usikkerhet, da har man en lang bli-kjent-prosess foran seg. Det fristedet lederne skisserte med muligheter for hobbyaktiviteter, matlaging og fellesskap lar vente på seg. En må gå inn i regelforhandlinger med gruppa og i disse forhandlingene må individet ta høyde for at barnevernsklientstatusen er kjent. Den anonymiteten en mor har i møtet med folk flest finnes ikke på Huset. Her stilles hun ansikt til ansikt med en gruppe kvinner som vet om hennes status og som selv har den samme statusen, men istedenfor å identifisere seg med henne eller ta seg spesielt av henne, er de skeptiske til henne. Opplevelsen av stigma som møter stigma gjør dem alle ekstra sårbare og i forsvarsposisjon. Her kommer forskjellen mellom møtet med lederne og gruppa tydelig frem: Åste og Aina-Marie avkrefter behovet for en forsvarsposisjon og skaper trygghet, mens møtet med mødrene skaper usikkerhet og behov for underkommunisering. Allikevel etableres relasjoner mellom dem og etter hvert som ukene går blir de tryggere på situasjonen og på hverandre som personer.

Kapittel 5: Relasjonenes sosiale uttrykk

Relasjonene mor etablerer med lederne og med de andre mødrene i det første møtet synes å få et sosialt eller relasjonelt særpreg. Dette særpreget kaller jeg relasjonenes sosiale uttrykk. Dette kapittelet skal, med utgangspunkt i samhandlingsteori utviklet av Goffman ([1959]1992), diskutere relasjonenes sosiale uttrykk. Jeg vil synliggjøre det sosiale samværet i gruppa, samt den enkeltes forvaltning av sitt private rom ved å se på; (i) mødrenes forhold til hverandre og på (ii) mødrenes forhold til lederne. Dette vil gi et bilde av de forutsetningene som legges til grunn for samhandling.

Hva vi gjør og hva vi sier

Erving Goffman (ibid.) tok tidlig i bruk metaforer og dramaturgi som pedagogiske instrument i samfunnsvitenskapen. Innenfor antropologien er hans rolleanalyse spesielt preget av Berreman (1962), Eidheim (1969) og Barths (1994) arbeider. Det er særlig to aspekter ved Goffmans samhandlingsteori ([1959]1992) jeg vil trekke frem. Det ene er at vi spiller roller, at vi til daglig ikke alltid viser vårt hele og sanne jeg når vi interagerer med andre. Han fremhever hvordan den enkeltes identitet og selvfølelse stadig blir satt på prøve under sosiale møter. Dette gir opphav til forskjellige slags 'strategier' hos individet for å unngå å miste ansikt, og for å gi inntrykk av egenverd gjennom bekreftelse fra den andre. Altså, sier Goffman, vi alle har en slags offentlig fasade og bak denne finnes en skjult autensitet. Ved å påpeke dette kommer vi inn på det andre aspektet ved hans arbeid som er av relevans her; den velkjente backstage/frontstage dikotomien. Med denne konstaterer han at selvet har to hovedregioner for samhandling i samfunnsstrukturen. Vi realiserer oss selv via ritualer og rutiner på frontstage som støttes av backstage. Frontstage representerer scenen hvor det meste av den sosiale samhandlingen foregår. Backstage er det som befinner seg bak scenen - i kulissene. Her kan man i en viss grad føle seg fri fra prestasjonspress og 'være seg selv' - her finnes åpenhet og tillit. Ens hjem; spesielt soverom og bad, tjener som backstage områder hvor en kan skjule mindre imponerende aspekter ved seg selv. Dette er områder hvor man også skaper og vedlikeholder frontstage ved hjelp av klær, sminke og hårfrisyrer (Collins 1988).

På Huset er en slik regionalisering av selvet tydelig. Det er klare forskjeller i hvordan mødrene forholder seg til lederne og hvordan de forholder seg til hverandre. Jeg vil vise at det finnes en rekke institusjonaliserte regler for adferd som legger føringer på relasjonenes potensiale. Det er allikevel en ulempe med Goffmans dikotomi, og det er at den blir for 'liten', eller unyansert, når den anvendes på empirien fra Huset. Den presenterer en enten/eller situasjon, og fanger ikke opp de mange nyansene og gråsonene i relasjonene. Goffman har selv senere gått bort fra dette perspektivet (1974) fordi, som han sier, verden er ikke en scene. Jeg synes perspektivet er nyttig for å illustrere adferd, eksempelvis forskjeller i hvordan man oppfører seg når man er hjemme eller ute blant folk. Goffmans hovedpoeng er kun, i følge Thomas Hylland Eriksen (1993), å vise ved hjelp av et konseptuelt rammeverk at det finnes sosiale konvensjoner som styrer alt vi gjør. På Huset kan Goffmans dikotomi bli en nøkkel for å presisere og kontrastere de to relasjonelle mønstrene som er fremtredende i samhandlingen. Derfor vil jeg innledningsvis bruke frontstage/backstage dikotomien for å synliggjøre hvordan mor/mor og mor/leder relasjonen kan oppfattes som relasjonelle motpoler.

Fra side 60 og utover vil jeg komplementere frontstage/backstage dikotomien med et annet av Goffmans begreper; inntrykkskontroll ([1959]1992) (impression management). Inntrykkskontroll retter søkelyset mot det performative aspektet ved den sosiale identiteten, og det synes derfor å være et mer dynamisk verktøy enn frontstage/backstage. Det er nærliggende å tro at inntrykkskontroll først og fremst anvendes i den såkalte frontstagepregede adferden. Inntrykkskontroll har videre den virkning at den generer visse stereotype former for adferd. Disse formene er da et resultat av de situasjonelt bestemte kravene for over- og underkommunisering (Barth 1994). Under presenteres en typisk samtale slik den gjerne foreløper rundt middagsbordet på Huset:

Rundt middagsbordet

Hva ville du gjort om du vant en million? var denne dagens heteste samtaleemne rundt middagsbordet. Det var på ingen måte første gang alle satt slik og drømte i fellesskap. Som vanlig tok entusiasmen overhånd og alle pratet i munn på hverandre. Alle har ønsker om reiser til fjern og nær, så følger gjerne drømmer om klær, bil og hus. Det drømmes om små og store ting. En forteller at en av hennes venninner har en venninne som også er alenemor - hun hadde faktisk vunnet en million ved å spille lotto en gang! Hun hadde brukt pengene opp nesten med en eneste gang - de hadde bare forsvunnet og det betyr jo bare at en million kroner ikke er så mye penger i disse dager. Etterpå ble det diskutert om man burde sette av penger til ungen slik at den hadde noe til utdannelse når den ble større, men det blir ikke noen diskusjon rundt akkurat det - noen sier de ville gjort det, mens andre ville leve for pengene her og nå!

Dette er en typisk setting for en uforpliktende og engasjerende samtale. Det paradoksale i at en samtale kan være uforpliktende og samtidig høyst engasjerende tar jeg opp i siste kapittel. Samtalen utspilles rett etter middag - det står fremdeles tallerkener på bordet - og den er uhøytidelig basert på en hypotetisk virkelighet. Det uhøytidlige preget forsvinner derimot fort når mer reelle ønsker og frustrasjoner kommer frem. Alt er så dyrt og alle pengene bare forsvinner til julegaver og vinterutstyr til ungene. Lista er så altfor lang. Når de kommer til det punkt i samtalen hvor reelle behov kommuniseres begynner mødrene konsekvent å henvende seg til Åste eller Aina-Marie for råd. Ingen av de to lederne er særlig begeistra for denne spesielle typen samtaler hvor livet og lykken synes å bli målt i penger (jfr. Heen 1995) og de har til nå bare sittet stille og hørt på. Når mødrene nå begynner å inkludere lederne i diskusjonen utvikler den seg raskt til å bli en dialog mellom den enkelte mor og lederne. I det øyeblikket en mor går inn i en dialog med lederne forsvinner det uhøytidelige preget og de fleste bryter opp fra bordet eller begynner å snakke direkte til en annen. Den generelle tendensen er at når samtalenes uhøytidelige drømmerier erstattes av frustrasjoner tar lederne over med sine praktisk orienterte ansikt-til-ansikt råd. De foreslår at det for eksempel settes en annonse i avisa for å få tak i brukte ski og akebrett eller at en kan henge opp en lapp på butikken for det vet de om at noen har gjort tidligere - og de fikk tak i både ski og støvler til en rimli' penge!

Hva preger relasjonene?

Foreløpig er det to ting å gripe fatt i her; hvordan mødrene snakker til hverandre og hvordan de snakker til lederne. Grovt skissert ser det slik ut - og jeg bruker fortsatt den ovenfor nevnte 'pengepraten' som eksempel for å illustrere og kontrastere hovedforskjellene i de to relasjonstypene; (i) penger som nøkkelen til sosial deltagelse og personlig opplevelse deles med gruppa og (ii) pengemangel som rent praktisk problem og dets påfølgende utrygghet diskuteres med lederne. Det er ikke penger som er det vesentlige her, det som er viktig er å se mønsteret i hvem som sier hva til hvem. Det kunne likegodt vært snakket om menn, fritidsaktiviteter eller venner.

Måten mødrene snakker til hverandre på kan kobles til forrige kapittels påstand om underkommunisering som identitetsstrategi. Denne strategien, som innbærer å holde faktiske forhold skjult, tydeliggjøres enda mer om den hektes på Goffmans dikotomi om frontstage/backstage. Slik jeg ser det domineres samhandlingen i gruppa av at de i fellesskap stadig etablerer og forvalter frontstage som hovedregion. Samtalen holder seg til uforpliktende meningsutvekslinger, drømmer om materielle og personlige goder, nyheter og sladder om løst og fast. Samtidig som denne kommunikasjonsformen holder uønskede forhold og personlige hemmeligheter på avstand, ser den ut til å skape en mulighet for mødrene til å dele en virkelighet basert på andre kriterier enn den de selv lever i. De kan drømme seg bort sammen. Disse drømmeriene har utgangspunkt i en hverdag de har felles, men som de ikke liker å diskutere.

Lederne blir i mye større grad enn de andre i gruppa innlemmet i reelle problemer og hverdagslige utfordringer av forskjellig art. En egenskap ved denne relasjonen er at mor deler av sitt private rom og sine private behov med lederne. Dette synes å være er en mer åpenhjertelig måte å forholde seg til sine samtalepartnere på enn den man generelt opplever i gruppa. Det er når denne åpenhjertigheten synliggjøres at de andre mødrene trekker seg ut fra samhandlingssituasjonen.

I det følgende skal jeg gjøre nærmere rede for nyansene i relasjonene mellom mødrene og mødrenes relasjoner til lederne - dette for å vise at den idealtypiske frontstage/backstage dikotomien jeg har presentert ovenfor blir for statisk. Dikotomier forblir beskrivelser av idealtyper, og i hverdagen vil disse to ytterpunktene sjelden fremtre i rendyrket form.

Mødrene; "Så nær, men ikke altfor nær lissom… "

Samtalen rundt middagsbordet gir et lite innblikk i hvordan kvinnene realiserer seg selv i gruppa, samt hvordan de bruker gruppa som sosial arena. De sosialiserer og skaper et samhold, i stor grad, basert på fremtidige drømmer og nåtidige ønsker om utvidet sosial deltagelse og personlig opplevelse. Deres moraldiskurs er oftest generell og abstrakt, ikke konkret og personlig slik som blant kvinnene i Gullestads " Kitchen-table Society" (1984). Den usikkerheten jeg beskrev i forrige kapittel som preget mors møte med de andre i gruppa slipper ikke helt taket selv om tiden på Huset gir det Hilde kaller; (…) mer innsikt i andres væremåter. Hun forklarer hva hun mener:

Tidli'ere ville jeg på en måte ikke vedkjenne meg den typen mennesker - ex ditt eller -datt. Nå er'e helt greit å si hei til dem på gata. Det er jo mennesker det åsså - og på Huset har jeg fått muli'het til å bli kjent med personene bak problemene. No'n ganger kan det en sjøl har gjennomgått virke mindre når en ser hva andre har gått igjennom.

De deler etter hvert mye latter og et slags samhold i gruppa, sier Hilde videre, men tross dette har ingen funnet seg noen nære venner i gruppa. Dette kan skyldes, som jeg tidligere har beskrevet, at mødrenes problemområder er meget varierende. Noen er, det barnevernet anser for å være, tungt belastet og andre er "bare slitne", slik som Hilde. Beate oppgir også forskjeller som hovedargument for at hun

ikke har no' til felles med de andre jentene. Den eneste jeg kanskje kan prate litt med er Toril - jeg syns ikke jeg har kommet no' særli' inn på verken Siri eller Inger.

Det å faktisk ha noe til felles - morsrollen, barnevernet, økonomisk situasjon og hverdagsliv som hjemmeværende - men å ikke anerkjenne det, skaper en følelsesmessig avstand mellom mødrene. Denne avstanden forblir karakteristisk for samhandlingen i gruppa og over tid har den blitt den mest legitime form å basere samhandlingen på. Den er blitt institusjonalisert. Poenget som følger, er at denne samværsformen til tider føles vanskelig for noen. Den hindrer dem å ta del i hverandres dagligliv, og i å dele sitt eget med de andre. Anja, for eksempel, hadde håpet at de kunne:

Lage no' godt å spise, sitte og kose vårs og prate sammen inne i stua. Det er jo aldri no'n som sitter der! Hu ene sitter jo alltid på systua der aleine og som regel så er'e jo tomt i stua. Der kunne vi samles mer - åsså skulle jeg ønska atte vi kunne prata litt mer seriøst. Som regel så sitter de jo bare å pratær tull … det kan være atte jeg har blitt litt rar, litt mer voksen av meg etter jeg fikk [ungen], lissom. Jeg var tøysete og flippete sjøl, jeg - før jeg blei gravid. Var helt sprø og fikk sånne derre enorme latterkick. Jeg kan jo få det nå åsså da, men jeg skulle ønske de ville snakke litt mer om sånne derre husli'e ting eller … gardiner, pusse opp - orntli' prat. Ikke bare sånn guttegreier og sex.

Anja slipper kun unntaksvis til med sine interesser og samtaletema i gruppa, og hun forsøker sjelden - i stedet er det lederne hun forteller om den nye sofaen sin eller om den matretten hun ønsker å lage. Anja synes også å ha en annen kvinnestandard enn de andre. Hun veier sin, og andres, vellykkethet som husmor eller hjemmeværende opp mot et relativt fast ideal - bestemora. Gruppa oppfatter dette som et gammeldags kvinnebilde og, i tillegg til andre faktorer som Anjas stadige uttrykk for mistrivsel, skaper dette en slags uforenlighet mellom henne og resten av gruppa. Det er allikevel ikke bare Anja som opplever at man ikke kan snakke om det en har lyst til. Siri påpeker at hun synes det å holde samtalene overfladiske og upersonlig er vanskelig til tider. Hun er meget klar over at det kan komme reaksjoner og at hun bryter en grense ved å være for åpen i gruppa:

De andre (i gruppa) er mer overfladiske enn meg. Når de er på Huset så snakker de bare om det som skjer der og da lissom. (…) Sjøl så forteller jeg nok litt for mye no'n ganger - det kommer an på åssen folk reagerer. Men samtidi', så må jeg nødt for å vite ting - jeg orkær ikke gå rundt og lure. Da får jeg heller dumme meg ut når jeg spør!

Reaksjoner på det Siri hevder er 'å dumme seg ut' er sjeldent verbale - det blir heller trykkende stille i rommet, noen himler kanskje med øynene eller til og med later som om de ikke hører hva du sier. En føler rett og slett at folk tenker sitt. Ei mor bekreftet dette da hun fortalte meg at:

No'n er veldi' åpne og da tenker jeg bare "Uff! - vær så snill, ikke fortell meg det derre der!"

Det oppleves som beklemmende at noen blir for personlig, nettopp fordi det er etablert institusjonalisere regler for å unngå dette i gruppa. Regler som har som mål å opprettholde frontstage som hovedregion for kommunikasjon. I slike situasjoner trår lederne til og på mange måter forsøker de å redde situasjonen ved å svare saklig, eller også å vise at det er helt lov å snakke sånn på Huset. En dag var det for eksempel mye snakk om sex, menn og utroskap. En mor forteller detaljert og nært om sine egne tanker omkring dette. Stillheten blir til å ta og føle på rundt bordet. Hun merker dette og sier;

- Jammen, er det ikke sånn for alle da? Aina-Marie - har du aldri opplevde det?

Aina-Marie åpner seg på samme måte som mora hadde gjort. Selvfølgelig har hun også tenk slike tanker. Ingen legger skjul på at de er overrasket over at Aina-Marie er så åpen og, ikke minst, over at hun har hatt slike tanker. Hun som både er gift og kristen! Igjen er det viktig å merke seg at her er det ikke hva de snakket om som er av analytisk interesse, men heller det at Aina-Marie aktivt gikk inn i dialog med mora og at hun åpnet seg på en måte lederne sjeldent gjør for å vise at det er lov å ha slike samtaler på Huset. Hun overkommuniserte både sin kvinnelige og sin seksuelle side for at ikke denne mora skulle tro at hun var alene. Hun klarte å kontrollere det inntrykket mora gav gruppa ved å bruke seg selv som eksempel.

Til tross for at mødrene forsøker å holde det meste av hva de sier og gjør innenfor rammene av det som oppfattes comme il faut i gruppa, finnes det eksempler på helt tydelige brudd med de institusjonaliserte reglene for samvær.

Inger og Siri har kjempe lyst til å reise en tur ut på byen en helg, men de mangler barnevakt. Mens vi spiser kommer Åste med et forslag om at datteren hennes og kjæresten kunne jo sitte for både Ingers og Siris barn? Siri ble sint - hun hadde ikke tenkt å ha noen klinende tenåringer som barnevakter.

- En vet jo aldri hva de kan finne på og [ungen] kjenner ikke han typa. Dessuten så liker'n ikke så godt mennær!

Hilde skyter inn at; kanskje [ungen] hadde hatt godt av å ha litt mer kontakt med menn? Siri snur seg fort mot henne og sier: Ikke bland deg du'a! Hilde tier. Inger tar ordet; du må ikke være så overbeskyttans overfor [ungen] når det gjelder andre mennesker. Siri eksploderte nesten; Å er'e du sier? Atte jeg ikke tillater [ungen] min å være sammen med andre mennesker?!!!

- Nei da, det er ikke det, men [ungen] blir kanskje usikker fordi du er det.

Inger må ro seg ut av diskusjonen fordi Siri truer med å fortelle alle noe Inger hadde gjort en annen gang. Siri er stille resten av middagen og går tidligere hjem. Siri sier senere at hun føler seg som 'kjerringa mot strømmen' - alle er mot henne.

Reglene for hva man kan snakke om i plenum kommer tydelig frem når samtalen dreier seg om menn. Jeg nevnte tidligere at menn var sjeldent å se på Huset, det snakkes likevel mye om dem. Om menn, sjalusi, holdninger til porno, ekteskap, penger, vakre filmstjerner, det perfekte forhold, det gode liv og fremtidsdrømmer. Med svært få unntak er slike samtaler basert på drømmer eller ønsker, faktiske forhold til menn refereres det sjeldent til.

En krangel bryter ut

Siri har over lengre tid vært avstandsforelska. Han er gift, har barn i samme klasse som henne og han jobber på et av utestedene i byen. Det er derfor hun hadde så lyst på en kveld på byen. Barnevakt problemet blir ordna ved at jeg sitter barnevakt for Siris sønn, og Åstes datter passer Ingers barn. På Huset har vi snakket mye om at de skal ut - det har blitt diskutert alt fra gode drinker, klær og til diskoteker som er bra. De reiser ut med store forventninger til kvelden.

Siri forteller meg bare at de hadde hatt det o.k da hun kom hjem utpå natten. Det er ikke før tirsdagsformiddag på Huset at alt blir fortalt. Det vil si alt blir ikke fortalt, fordi Siri og Inger ser ut til å ha inngått en slags avtale om at det er noe som ikke skal fortelles. Da Siri forsnakker seg med vilje blir Inger sur. Siden Inger blir sur, blir Siri også sur, og hun forteller oss hvor stygg han typen som Inger rota med var. Hun gjør litt moro ut av at Inger tok med seg en sånn fyr hjem og av hennes 'forkjærlighet' for eldre menn. Inger svarer med samme mynt og kommenterer Siris svakhet for andres menn. Det blir en skikkelig amper stemning mellom dem og de slenger en rekke spydige kommentarer til hverandre. Vi andre blir sittende som spørsmålstegn. De hadde tydeligvis ikke vært enige om hvilken bar de skulle være på. Siri beskylder Inger for "å henge etter gamlinger på et sted hvor det bare spilles svensktopp musikk", og Inger slenger noen kommentarer til Siri om hvordan "hun sikla på han der gifte fyren."

Bråket mellom dem starter i det øyeblikk Siri begynner å hinte til oss andre om et faktisk forhold. Om et forhold Inger tydeligvis har lyst til å holde hemmelig. Det er greit å drømme høyt om en partner i gruppa, men har man en så oppleves det som privat. Denne forvaltningen av det private rom er altså ingen rigid 'regel', men heller en generell tendens i gruppas kommunikasjonsform. Det vil hele tiden forekomme brudd i den etablerte samværsformen - det er det som skaper dynamikken i relasjonene. Man bare tar en sjanse og som Siri sier: Jeg er bare nødt for å vite ting, og hun kaster seg i det på tross av reaksjoner! Det jeg hevder skjer ved slike brudd på 'reglene' er at man ikke aktivt benytter seg av inntrykkskontroll. Likevel er det ikke vanlig med en slik verbale reaksjon som kranglingen i de to foregående eksemplene.

Lederne; fra mellommenn til 'mammaer'

Samtalen rundt middagsbordet får også tydeligere frem Åste og Aina-Maries potensielle betydning for den enkelte mor. Deres tilgang til, og kjennskap om, det mødrene holder hemmelig for de andre åpner for, som jeg har sagt tidligere, deres roller som personlige rådgivere og rettledere. Allikevel, etter som tiden går strekker deres funksjon seg langt utover det å være et forklarende mellomledd mellom bruker og system. De rettigheter og plikter som knytter seg til gruppelederstatusen ser ikke ut til å være aktive deler av Åste og Aina-Maries rolleadferd. Dette gir de av mødrene som har tidligere erfaring med sosialarbeidere en positiv overraskelse - ledernes menneskelighet.

Det er jo ikke sånn som jeg først trudde atte vi skulle sitte og spise i stillhet og bare prate om oppdragelse - ikke no' latter rundt bordet, lissom. Jeg tenkte atte Åste og Aina-Marie lissom hadde den jobben og atte da kunne de ikke være seg sjæl - men de er jo seg sjæl!

De rollemodellene Åste og Aina-Marie tilbyr viser engasjement og oppriktig interesse i mødrenes og barnas velferd. Den erfaring mødrene gjør seg med omsorg og oppmerksomhet fra disse to kvinnene, som er eldre enn dem selv, fører til helt spesielle bånd mellom mor og leder.⁽²⁸⁾ Åste forteller:

[D]en kontakten jeg får med dissa mødrene er en helt annerledes enn den de får oppe på [barneverns-] kontoret. Jeg var jo med Inger til Vestlandet for det med [ungen] og atte faren skulle få foreldreretten. Jeg stilte meg tilgjengli' for hennær på en helt annen måte enn det som er vanli' i sånt arbeid. Jeg hjalp hennær og vaske ut av leili'heta og vi har fått et mye bedre forhold etter alt detta. Det samme gjelder når Hilde var syk og jeg kom for å kjøre hennær rundt slik atte hu kunne få handla. Det er snakk om å kunne tilby no'n andre rollemodeller.

Det er utførelsen av disse rollemodellene og opplevelsen av omsorg som får Inger til å hevde at den viktigste jobben Åste og Aina-Marie gjør på Huset:

[E]r vel som mammar, det. (…) Jeg trur dissa damene blir en erstatning for mamma lissom … litt. Det jeg egentli' synes er ålreit med de to der da, det er det atte dem er mennesker og atte dem ikke har sånne fasitsvar til alt - for det er det værste jeg vet.

Det er en rekke gjenkjennbare tegn og symboler som setter i gang en slik assosiasjonsrekke hos Inger. Det er lederne som hilser dem i døra når de kommer om morgenen, de har hovedansvaret for matlaging og innkjøp til Huset, de viser stor interesse for barna deres, de setter seg ned og hører på hva mødrene sier, tar deres drømmer på alvor og stiller opp med trøst og forståelse når det er behov for det. Kontinuitet og regelmessighet er vesentlige elementer i omsorgsfunksjonen. Denne omsorgen kan, i det lange løp, ikke tilsluttes den omsorg en sosialarbeider viser sin klient og dette stimulerer mødrenes syn på Åste og Aina-Marie som 'mammaerstatninger'. Inger forteller, i samme åndedrag som ovenfor, om en episode som viser at dette er damer som bryr seg om dem. Tidligere på sommeren hadde hun begynte å sy på noen grytelapper

...bare for å sjekke hvor fort motor'n på den symaskinen gikk, men jeg gadd jo ikke gjøre dem ferdi'. Så plutselig, her om dagen, kommer Aina-Marie og så har'a gjort dem ferdi' for meg. Jeg blei rå overraska, jeg.

Ledernes rolleutøvelse uttrykker tillit, kunnskap og erfaring. I neste omgang skaper dette rom for at mødrene kan være åpne og føle seg trygge på dem. Inger sier jeg har brukt hu Åste til sånn syteklut mange ganger og hun tilkjennegir dermed at Åste tar del i hennes problemer. Men, Åste tar ikke del i hennes privatliv utover det Inger selv velger å fortelle. Mødrene selv henter ut den informasjon de ønsker å dele med Åste eller Aina-Marie.⁽²⁹⁾ For å illustrere denne selektive informasjonsutvelgelsen mødrene har overfor lederne introduserer jeg nok en dramaturgisk metafor: Mellom frontstage og backstage henger et sceneteppe. Dette teppet fungerer som et flytende grense mellom det man opplever som sitt private (backstage) og sitt offentlige rom (frontstage). I relasjonen til lederne er det mødrene selv som går bak dette teppet - inn i privatlivet sitt - for å hente frem det de vil dele med lederne. Det de vil ha råd og hjelp til. I relasjonen med lederne foregår en langt større pendling mellom regionene for samvær, enn hva som er typisk i mor/mor relasjonen. Teppet fungerer som en symbolsk grense og mødrene tar svært sjelden lederne med bak teppet - dette kommer tydeligere frem mot slutten av kapittelet under avsnittet 'Alle har hemmeligheter'.

Anja praktiserer et skarpere skille mellom sin tid på Huset og sitt private liv i eget hjem ovenfor lederne, enn hva de andre mødrene gjør. Hun søker ikke ledernes hjelp slik som de andre i gruppa. Hun gjør stadig et poeng av at hun har venner og familie som kan hjelpe henne. Anja ser ut til å demonstrere sin autonomi, overfor lederne spesielt og gruppa generelt, på forskjellige måter. Hun trekker seg vekk fra samhandlingen, går ut å røyker eller holder seg på kjøkkenet. Hun takker konsekvent nei til å få med seg restemat hjem - om ikke det er bakverk, for det liker hun. Hun takker også nei til å arve klær fra Huset.

Anja vil ikke arve klær

I skapet på syrommet finnes det mange avlagte klær. Lederne og en del av mødrene er flinke til å levere klær de ikke lengre har bruk for dit. På denne måten resirkuleres klærne. Det er for det meste barneklær det er snakk om. Mødrene blir alltid oppfordret til å sjekke i skapet før de reiser til byen for å handle nye klær. Det presiseres stadig at det er helt fine, hele klær og at man sparer penger på å ta dem isteden for å kjøpe noe nytt.

Anja står og roter litt blant klærna i skapet. Det ser til og med ut som om hun har funnet frem et par ting som hun liker. Lederne har ved flere anledninger forsøkt å få henne til å ta en liten titt blant klærne for å se om det var noe der hun kunne bruke. Nå har hun altså selv tatt initiativ til det og de to utvalgte plaggene ligger på sybordet. Hun står og kikker på en lue når Aina-Marie kommer inn og bemerker, med en anelse overraskelse i stemmen, at ja, den vil passe babyen hennes perfekt. Lua er jo bare helt nydelig - også så varm som den er. Anja svarer ikke med en gang, hun drar litt på det. Til slutt prøver hun å si noe om at hun ikke er helt sikker på om de faktisk trenger dem, men Aina-Marie er allerede i gang med å brette klærne for så å putte dem i en pose. Jeg legger posen på kommoden i gangen sånn at du husker'n når du går! Anja svarer ikke. Remaposen ble plassert godt synlig i gangen.

Da Anjas samboer kom for å hente henne senere på dagen var hun i ferd med å gå uten å få med seg posen. Aina-Marie reagerte fort og gikk etter henne med den, mens hun sa: Her er posen din, - du må jo huske å få med deg klærne. Det var på vei ned trappa at Anja snudde helt om. Nei, hun ville ikke ha de gamle klærne der. Det virket som om hun synes det var ubehagelig at typen kunne høre hva Aina-Marie sa og hun vrei litt på seg. Hun måtte iallfall snakke med ham om det først, for det kunne hende at han syntes de var for umoderne. Forresten så hadde de råd til å kjøpe nye klær til ungen selv, om det var det som trengtes. Hun gikk uten å ta med seg posen. Aina-Marie blir stående litt oppgitt igjen på trappa.

Torsdagen etter forsøkte både Åste og Aina-Marie å få Anja til å ta med seg posen med klær. Den lå ennå fremme på kommoden, slik at hun ikke kunne unngå å se den når hun kom den dagen. Lederne forsøkte å bringe det på bane flere ganger. Selv nevnte hun den ikke. Aina-Marie forsøker å overtale henne; hun kunne vel bare ta dem med hjem om så bare for å la typen se på dem, også kunne de jo snakke om det der? Nei, Anja står på sitt, det kommer ikke på tale.

Vi trenger ikke no'n gamle klær for [babyen] har nemli' ei bestemor som stadi' kjøper klær og andre ting til'n. Klær med rå go' kvalitet og greier! Vi klarer faktisk å skaffe egne klær asså!

Klærne ble til slutt lagt tilbake i skapet.

Denne episoden illustrerer, ikke bare, Anjas ønske om å være selvhjulpen, men også hennes avvisning og holdning til å få hjelp fra lederne. Anja holder fast på at hun ikke trenger Huset, og at den hjelpa de tilbyr der kan hun godt klare seg uten ettersom hun allerede har et godt sosialt nettverk og nære relasjoner i hverdagen sin.

Åste og Aina-Marie er forskjellige

Siri tar også opp at lederne nærmest er en foreldreerstatning, samtidig som hun fremhever at de ofte får et spesielt forhold til en av lederne - en favoritt leder:

Grunnen til atte jeg prater så mye med de som jobber der er atte jeg syns jeg trenger no'n som er eldre enn meg siden jeg ikke har no'n foreldre eller no'n andre å spørre om forskjelli'e ting da. Jeg syns nok atte jeg maser litt på de no'n ganger. (…) Jeg har fått veldi' go' kontakt med Aina-Marie - kanskje ikke fullt så bra med Åste … syns lissom Aina-Marie har prøvd å forstå meg i alle de åra hu har kjent meg. Hu har gitt meg mange bra råd.

Åste og Aina-Marie som personer appellerer forskjellige til den enkelte i gruppa. Aina-Marie, som har vært i denne jobben lengst, er den huslige av de to og hun tar det største ansvaret på kjøkkenet og syrommet. Hennes kristne livssyn gjør at hun er den man spør ved behov for kristen veiledning eller moralske råd om rett og galt. Hun er den første spør om man trenger barnevakt eller avlastning, fordi hun ved en rekke tilfelle har visst seg villig til å ta relasjonene med seg hjem.

Åste administrerer Huset og gruppa, både praktisk og økonomisk. Hun avgjør om det finnes penger til å dra på turer eller gjøre andre aktiviteter. Mødrene fortalte at de var skeptiske til Åste i begynnelsen - hun så streng ut. Beates oppfatning av henne er mer eller mindre sammenfallende med hva de fleste andre i gruppa uttrykte:

Åste er annerledes enn jeg først trudde. Hu var litt spesiell i begynnelsen, men nå liker jeg'a kjempe godt.

Det er henne de går til med praktiske spørsmål vedrørende barnevern og sosialkontor, om søknader, frister, priser og krav til barnehage og skole, samt mye annet papirarbeid. Kan hun ikke svare konkret der og da så sørger hun for at det blir sjekka opp. Det hadde for eksempel en tirsdag vært uttrykt noe bekymring fra en av mødrene angående hvordan hun skulle snakke til barnet sitt om kjønn og sex. Torsdagsmorgen hadde Åste kopiert opp en avisartikkel, denne inneholdt en rekke forslag til hvordan foreldre skulle veilede barna sine i forhold til kjønn og sex. På stuebordet lå det - tilfeldigvis? - en bok om hvordan barn blir til. Åste praktiserer, i større grad enn Aina-Marie, et skille mellom jobb og privatliv:

Det er en fare for å bli spist opp i en slik jobb. En må alltid sørge for å ha det godt med seg sjøl. Jeg for min del bruker en del fra utdannelsen min for å bevare avstand som fagperson.

Det er sannsynligvis dette forsøket på arbeidsfaglig distanse som gjorde mødrene skeptiske til henne i begynnelsen. Siri sa engang hun hadde vært syk at:

Hu derre Åste er mer (enn Aina-Marie) sånn … etter boka. Det virker som om de får en helt annen personli'het når de jobber for barnevernet. I fjor før jul da var jeg skikkeli' dårli' og da måtte Åste lissom være her hver dag i en hel uke for å hjælpe meg med ungen. Det syns jeg var vanskeli' - atte akkurat hu skulle se meg så sjuk og hjælpesløs for vi har aldri kommet no' særli' overens; men det er vel bedre nå.

Av en eller annen grunn så knytter Siri Åste mer opp til barnevernet enn hva hun gjør med Aina-Marie. Det har nok også sammenheng med hvordan Åste forsøker å holde en faglig distanse.

Alle har hemmeligheter

At Siri sier hun egentlig ikke likte at det var Åste som kom til henne når hun var syk antyder at lederne innlemmes forskjelling inn i den enkelte mors private sfære. Siri hadde foretrukket at det var Aina-Marie som kom til henne når hun var syk - fordi hun har et nærere forhold til henne. Et nært forhold betyr at man forteller mye om seg selv, men ikke alt. Det synes nemlig å eksistere en grense også for hva av informasjon som deles med lederne. Det er visse ting en ønsker skal forbli bak sceneteppet. Et eksempel fra en torsdagskveld:

Sammen med to mødre og deres barn står jeg i gangen rett foran kjøkkendøra. Vi holdt på å kle på oss og var nesten klare til å gå da Aina-Marie stakk hodet ut fra kjøkkenet og sa at det var rester igjen etter lapskausmiddagen.

Vil dere ikke ha det med dere hjem? Lapskausen er like go' den - om ikke bedre - når'n varmes opp imorra.

Den ene ungen som hørte dette reagerte spontant:

Å ja! Det er jo kjempe bra - mamma - for vi har jo ikke en eneste smule hjemme!!

Fort og med sammenbitt munn visker hun krast:

Hold kjeft!

Hun later som ingenting og fortsetter å kle på seg. Den andre mora og jeg veksler fort blikk - hun (den andre mora) venter bare et lite øyeblikk før hun snur seg mot kjøkkendøra, stikker hodet inn døråpningen og sier til Aina-Marie at hun, allikevel, ikke vil ha med seg noe restemat i dag for hun har allerede middag til i morgen. Alt blir dermed lagt oppi én boks og gitt til de som tydeligvis trengte det mest.

Denne episoden synliggjør den bevisste informasjonsutvelgelse mødrene praktiserer også overfor lederne. Dette et eksempel på at i frontstage gir man uttrykk for at alt er greit og under kontroll, mens hjemme - i backstage - er det mange uromomenter. En viktig del av denne består av å veie fordeler og ulemper opp mot hverandre. Fordelen med å si at man ikke har en smule i huset ville være at lederne skaffet mat. Ulempen ville være om de rapporterte det til barnevernet. En slik overveielse illustrerer godt at det tidvis finnes en ambivalent holdning til ledernes tilknytning til barnevernet.

Dette eksemplet presiserer samtidig hvordan grensen mellom det som anses som privat og offentlig forvaltes og mobiliseres i bestemte kontekster. Forvaltningen av den flytende grensen i mor/leder relasjonen står i kontrast til den mer faste og forutsigbare forvaltningen av det private rom i mor/mor relasjonen.

Serielle relasjoner

Forvaltningen av det private rom, i mor/mor relasjonen spesielt, får ringvirkninger for Husets potensiale som en sosial arena for samhold og fellesskap. Mødregruppene på Borger er satt i gang med tanke på at kvinnene har det til felles at de har barn og at de befinner seg i en vanskelig situasjon. Det viser seg at kvinnene har ulike oppfattninger og fortolkninger av sin egen og andres situasjon enn hva barnevernet har. De synes å vektlegge og fremheve andre forhold som sentrale i deres liv. Bare det å bli kategorisert som alenemor får Inger til å reagere;

Jeg føler atte det er mange som kategoriserer vårs, men det trur jeg er folk som sjøl lever i ustabile parforhold og som ikke kommer seg utta dem. Folk som har det bra har ikke den oppfatninga'a vårs. Det er folk som lever i parforhold og som sliter med økonomien - det er de som sier: "Jøss! Overgangsstønad, barnetrygd og farsbidrag!" Dem ser ikke åssen det virkeli' er. Det er jeg lei'a. Aleinemødre er ikke en bestemt type mennesker.

Anne Brith Hem har studert en rekke gruppetiltak iverksatt av sosialkontorer landet rundt og hun har gjort seg lignende erfaringer med relasjonenes sosiale uttrykk som jeg til nå har beskrevet. Hennes NKSH-rapport "Alene med barn" (1994) omhandler enslige mødre, deres erfaringer og forutsetninger for å få noe ut av forbyggende gruppearbeid. Hem benytter den franske filosofen og eksistensialisten Jean-Paul Sartres teori om grupper og serier for å illustrere det relasjonsmønsteret hun mener er typisk innad i disse gruppene. En serie, sier Sartre i "Kritik af den Dialektiske Fornuft" ([1950]1972), er en ansamling mennesker som tilsynelatende utgjør en enhet, men som ved nærmere ettersyn ikke har noe tilfelles utenom det at de oppholder seg på samme sted, med samme hensikt, men uten noen felles interesse i at de andre er der. Snarere tvert i mot; i den rene serien er den enkelte best tjent ved at de andre ikke er der - da når hun sitt eget mål fortere. Det motsatte av dette er gruppen hvor hver og en lykkes i å integrere egne handlinger med de andres på en slik måte at alle handlinger utgjør et felles foretagende. Hver og en er unik og ikke videre utskiftbar. I serien derimot er alle fullstendig utbyttbare med andre - en busskø er en serie.

Det er tydelig at mødregruppa ikke faller i noen av disse rene kategoriene og jeg følger Hems argumentasjon om at relasjonsmønstrene innad i gruppa heller må beskrives som noe midt imellom grupper og serier:

"Det er klart serielle innslag i alle gruppene, på den måten at hver og en av kvinnene er sterkt opptatt av sin private relasjon til gruppelederen, og sitt private utbytte av dennes tilstedeværelse i gruppa. De andre i gruppa reduseres fort til baktepper mot hvilket hver og en pleier sin egen kontakt og forfølger sine egne interesser (…). Samtidig [er det] av stor betydning for de fleste kvinnene at de andre gruppemedlemmene er der, og at tilhørighet og det sosiale fellesskapet er av tilsvarende stor betydning." (1994:135)

Hem innfører begrepet serielle relasjoner for å belyse den ambivalente holdningen mødrene har til hverandre. Hun hevder videre at graden av serialitet har noe med tid å gjøre. Hilde sier;

Trur ikke det er no' særli' fellesskap i gruppa fordi atte vi er forskjelli'e individer. Trur ikke det er nok med bare to år for å bli ei gruppe - vi trenger lengre tid. Sånn som Anja for eksempel, hu har jeg klart å nærme meg litt først nå. Hu snakka nesten ikke til meg i begynnelsen. Nå er'e sånn atte om bare vi to sitter ute og røykær så kan vi prate - det har først skjedd nå det siste halve året. Men, så er det jo det atte jeg ikke gikk ned dit (på Huset) for atte jeg skulle bli medlem av ei gruppe. Det gjorde jeg ikke. Det var helt og holdent for min del atte jeg begynte og det trur jeg det var for de andre åsså. De er bare ikke interessert i å … Det virker som om det er så mye forskjelli'e slag av oss der nede.

Serialiteten mildner over tid, men den slipper ikke helt taket fordi eget behov vurderes høyere enn det å pleie likheter, andres interesser og ønsker. Det er dette som sørger for at mødrene ikke føler seg forpliktet til å "investere" (Bourdieu 2000) i det sosiale samværet i gruppa. Mangel på forpliktelse og engasjement i de andre mødrenes situasjon er, etter alt å dømme, en egenskap ved mor/mor relasjonen. Dette vil jeg forsøke å synliggjøre ytterligere ved hjelp av transaksjonsbegrepet i neste kapitel.

***

Jeg åpnet dette kapittelet med å presentere Erving Goffmans dramaturgiske perspektiv ([1959]1992). Dette perspektivet er et verktøy for å belyse de relasjonelle forskjellene i hvordan mor forholder seg til gruppa og hvordan hun forholder seg til lederne. I første omgang hevdet jeg at kvinnenes relasjoner til, og kommunikasjon med, hverandre var generert av det første møtet de hadde med gruppas. Den åpenlyse skepsisen de da møtte la visse føringer på deres videre samværsform. Hver og en streber for å holde både samvær og samtaletema på et uhøytidelig og upersonlig nivå. I denne relasjonen blir få hemmeligheter avslørt. Her anvender jeg Goffmans frontstage begrep for å illustrerer at relasjonen preges av at man forsøker forme og kontrollere det inntrykk andre får av en ved å dele så lite som mulig. Som en motpol til denne samværsformen står mødrenes forhold til lederne. Det er åpent og basert på tillit. Goffmans backstage begrep gir mening her.

Da jeg skulle beskrive, og empirisk illustrere, de store variasjonene innad i relasjonene ble den idealtypiske dikotomien front- og backstage for snever. Det forekommer selvfølgelig elementer av under- og overkommunisering i begge relasjonstyper og dette skaper en dynamikk Goffmans dikotomi ikke klarer å fange opp. Den fanger ikke opp hvordan de forsøker å tilpasse seg eller distansere seg fra rollene. Noen, kanskje spesielt Anja, har et anstrengt forhold til lederne, samtidig som det ikke alltid hersker like stor enighet om å holde gruppesamtalene like upersonlig. Her gir begrepet inntrykkskontroll mer mening. Inntrykkskontroll er dynamikken som ligger innebygget i de sosiale relasjonene, og som gjør det umulig å samle dem i to idealtypiske båser.

Allikevel, etter jeg har illustrert og redegjort for dynamikken lar jeg relasjonene stå som motpoler til hverandre. Dette blir gjort for at en enkelt skal kunne forholdes seg til de to relasjonens typene som et sett mønster. I dette relasjonsmønsteret synes mødrene å være mer orientert mot lederne enn mot det potensielle fellesskapet i gruppa. For å skildre grupperelasjonene på en enkel måte følger jeg Anne Brith Hem (1994) som har studert et lignende sosialt tiltak. Hun setter relasjonsmønsteret opp mot Sartres teori om grupper og serier. Relasjonene i sitt studie beskriver hun som serielle. Dette begrepet er ment til å anskueliggjøre at gruppetilbudet spiller 'annen fiolin' i forhold til relasjonen til Åste og Aina-Marie. Mødregruppa er dermed ingen ekte gruppe med et kollektivt mål, men heller ingen serie hvor personer fremstår som erstattbare eller også overflødige.

Kapittel 6: Transaksjoner; forpliktelser og forventninger

Innledningsvis skal jeg se nærmere på barnevernets opprinnelige idéer og planer for sosial utveksling i mødregruppene. Disse kontrasteres til de bytterelasjonene som finnes i mødregruppa. Dette er et komparativt grep som vil gi inntrykk av i hvilken grad mødrene, via instrumentelle transaksjoner, "investerer" (Bourdieu 2000) i gruppesamholdet. Kapittelet vil også diskutere premissene for transaksjoner mellom mødrene og lederne. Dette siste vil vise hva som regulerer og begrenser samhandlingspotensialet mellom dem.

Barnevernets idé om fellesskap

"Medlemmene i gruppen kan hjelpe seg selv og hverandre ved å dele følelser, sammenligne erfaringer og holdninger, ved å utveksle ideer og ved å utvikle personlige forhold seg i mellom." (Einarsson og Sandbæk 1997:56)

Tanken bak tiltaket er at nært samsvar mellom mødrenes alder, behov og problemområder kan gjøre Huset om til en sosial arena for gjensidighet og fellesskap. Gruppesammensetningen er Åste og Aina-Maries ansvar, og for å møte barnevernets målsettinger om at samsvar gir grobunn for fellesskap blir den nøye planlagt. Da Hilde begynte på Huset ble hun, til tross for sine 34 år, plassert i den gruppa med de yngste mødrene som samles hver tirsdag og torsdag.

Jeg skulle vel egentli' vært på den andre gruppa, men der synes de (lederne) ikke jeg passa helt inn for der var det så mange kjærringer. Jeg er ikke sånn som de andre på min alder og derfor fant de ut at jeg passa bedre på den unge gruppa.

Når sammensetningen ikke fungerer tilfredsstillende for moras personlige utvikling, kan hun bytte gruppe. Beate på 21 år begynte i mandags/onsdagsgruppa fordi hun kjente en der fra før, men etter en tid ble lederne oppmerksomme på de eldre kvinnenes tendens til å dominere samværet og de flyttet Beate over til den mer aldersriktige tirsdags/torsdagsgruppa. Slik husker Beate det;

- Jeg var jo go' venn med [hu] på den andre gruppa så hu prata jeg jo mye med.

- Likte du deg bedre der da?

- Ja, men de tvinga meg … eller de tvinga meg ikke, men de ville absolutt atte jeg skulle begynne her da - enda jeg hadde det bra der (i den gruppa) jeg var fra før. De sa atte jeg burte bytte for det var så mye yngre folk i denna gruppa, men jeg ville gå [der jeg var] for der trives jeg. De masa om atte jeg skulle bytte gruppe lenge, åsså var'e en dag som jeg ringte for å si atte jeg ikke kunne komme og da sa Aina-Marie atte jeg kunne komme i morra "så kan du snakke med den nye gruppa". "Ja, jeg får vel det da". Så kom jeg ned da og siden har jeg gått her. Det ble tatt litt over hue på meg, men det er greit nå.

Slik forsøker lederne å skape et samsvar som, i neste omgang, kan tjenestegjøre som generator for at mødrene over tid vil utvide sin omgang med de andre i gruppa - utvide sitt sosiale nettverk som det heter i tiltakets målsettinger. Fra barnevernets side ønsker man at gruppa skal produsere en 'vi-følelse' - en kollektivitet. I tillegg til det rent følelsesmessig utbytte som oppstår ved å treffe og bli kjent med andre i lignende situasjoner, ønsker barnevernet videre at gruppa skal være grobunn for instrumentell gjensidighet - mødrene skal kunne hjelpe hverandre rent praktisk. En brukerstudie NOVA-forsker Kikkan Ustvedt Christiansen gjorde i 24 mødregrupper viser at:⁽³⁰⁾

"Nærmere tre firedeler av kvinnene hadde således utvidet sin omgang til å omfatte kvinner de var blitt kjent med i gruppene. (Disse)[d]eltagerne hjalp hverandre med praktiske ting og gjensidig støtte. De utvekslet barnepass, innkjøp og transport, lånte klær, mat og andre bruksgjenstander av hverandre, og var sammen på utflukter med barna. De instrumentelle sidene dominerte i denne utvekslingen, men følelsemessige aspekter ble nevnt." (1997:43)

Barnevaktproblemer I & II

I løpet av feltarbeidet fant jeg få eksempler på den utvidete omgangen Christiansen (ibid.) beskriver. Det eneste jeg med sikkerhet vet er at Inger i en periode besøkte Siri og at Anja og Toril var litt sammen et års tid tidligere. I disse tilfellene kan man si at det var noen følelsesmessige aspekter involvert - de var/er venner. Øvrig utvidet omgang var jeg vitne til kun to ganger: Da Siri og Inger reiste ut på byen sammen og når Beate, Siri, Inger og ei fra mandag/onsdagsgruppa dro på OFOs julebord.⁽³¹⁾ Utvidet omgang i form av å tilby hverandre instrumentelle tjenester var fraværende. Jeg observerte, derimot, et par tilfeller av forsøk på å stille opp som barnevakt:

I. Da Inger trengte barnevakt

Inger hadde i lang tid gledet seg til å flytte inn i ny leilighet. Den hun bodde i nå var veldig nedslitt. Sosialkontoret hadde somla unødvendig med å skaffe henne en ny, men nå var det altså like før hun og barna⁽³²⁾ kunne flytte inn i en leilighet oppe i punktblokkene. Broren hadde sagt ja til å hjelpe henne med transport, og Siri skulle være barnevakt for hennes minste barn. Åste hadde tilbudt seg å hjelpe henne med vaskinga, samt å låne henne støvsugeren fra Huset.

Endelig var dagen kommet og Inger var veldig spent. Broren var kommet langveis fra for å hjelpe henne med flyttelasset. Han hadde fått låne en tilhenger for to dager. Tirsdagsformiddag var hun som vanlig på Huset - flyttinga skulle ikke ta til før utpå ettermiddagen. Siri hadde sagt seg villig til å være barnevakt, men i dag var hun i dårlig humør. Det kom tidlig frem at hun egentlig ikke hadde særlig lyst til å sitte barnevakt.

- Kan ikke Åste og de passe'n for deg'a? De er jo avlastningsfamilien deres, og det er vel meninga atte de skal stille opp for deg?

Inger visste ikke hva hun skulle si og ble stående å kikke rart på Siri som fortsatte:

- Skal jeg sitte aleine i den tomme leili'heten din med to ungær? Herregud, det gidder jeg iallfall ikke … skulle jeg lissom sitte der og vente på at du blei ferdi' da?

Hun sto fremdeles på kjøkkenet. Inger hadde gått inn i stua, det virket som om de bevisst unngikk å møtes ansikt til ansikt.

- Åffer kan ikke [ungen din] komme hjem til vårs isteden?

- For atte jeg trur ikke han vil roe seg der. Det er lettære å ha'n i leili'heten hvor'n er kjent. Det blir jo bare no'n timer, da!

De snakker høyt til hverandre, men ettersom begge ble mer og mer irritert begynte lederne å fungere som mellommenn. Siri sa forklarende til oss som sto på kjøkkenet: atte jeg bare tar igjen for den gangen Inger lova å passe min unge! Aina-Marie og Åste forsøkte etter beste evne å mekle, men de la ikke skjul på at de synes Siri var vanskelig for hu hadde tross alt lova å sitte barnevakt et par timer.

Inger var fortvila, men innså at hun ikke ville komme noen vei med Siri for hun hadde tydeligvis bestemt seg. Enden på visa var at Aina-Marie tilbød seg å ta med seg ungen hjem over natta, slik at de kunne vaske og flytte så mye de bare fikk tid til. Inger var synlig letta og takka ja! Siri mumla noe om at;

...det hadde de (lederne) aldri giddi og gjort for meg - når jeg trenger barnevakt er'e ingen av dem som melder seg.

Jeg tok denne episoden opp med Inger da jeg intervjuet henne. Hun sa bare:

Jeg kommer iallfall ikke til å basere meg på hennær igjen.

II. Intervju med Toril

Under intervjuet med Toril kommer det frem at det er ikke første gang det dukker opp problemer rundt det å være barnevakt for noen i gruppa.

- Har du fått deg no'n venner på Huset? No'n du kan ringe til og kanskje få til å sitte barnevakt for deg?

- Det var en episode der opp, skjønner du, hvor ei var så fortvila fordi hu ikke hadde barnevakt. Så jeg tilbydde meg å være barnevakt for hennær, da. Jeg sa til'a atte hu bare kunne ringe for ungen kan jo sove her hos meg den - det er jo ikke no' problem for vi har jo plass. Hu sa det var greit og atte hu skulle ringe. Men så hadd'a plutseli' hørt no'n rykter om meg - om mine rusproblemer eller no' - så da tort'a ikke lenger å ha meg som barnevakt for ungen sin. Da tenkte jeg bare atte "nei vel, okay - da gidder jeg heller ikke å tilby meg mer!" Jeg blir veldi' sånn atte - "det er ditt problem da"! [Ryktene]⁽³³⁾ var jo ikke sanne da, men da gidder jeg heller ikke å tilby meg no' mer. Jeg ville aldri ha ringt dem (de andre i gruppa) og spørt (om de ville sitte barnevakt for mine barn) og jeg vil heller ikke tilby meg mer. Herregud, "jeg vil ikke ha deg på grunn'a det eller det" - som ikke var sant!! (…) Da gidder jeg bare ikke … jeg blir ikke sur eller no', jeg bare gidder ikke tilby meg mer.

Avbrutte transaksjoner

Barth (1994) hevder mellommenneskelige relasjoner har en transaksjonell karakter som skaper en forpliktelse til gjensidighet. Denne pålegger vi oss selv og andre hovedsakelig ved å inngå i forhandlinger om ytelse og tilsvarende motytelse. Det handler om å vise motparten tillit. Potensialet og behovet for instrumentelle bytteformer i en mødregruppe som denne er stort, men det ser ut til å begrenses av at mor/mor relasjonen får sitt sosiale uttrykk fra samhandling i det offentlige rom. At det private rom i så stor grad gjøres utilgjengelig for de andre i gruppa får dermed konsekvenser utover det kommunikative mønsteret jeg beskrev i forrige kapittel. Konsekvensene rammer både mulighetene for utvidet sosial omgang og de instrumentelle transaksjonsmønstrene. Transaksjon av, for eksempel, barnevaktstjeneste rammes fordi den faktisk forutsetter at man deler et privat rom hvor forpliktelser og tillit står sentralt. Fredrik Barths (1994) analyse av samhandlingen og transaksjonsmønsteret mellom skipper, notbas og fiskere på et fiskefartøy kan utgjøre en kontrast til mødrenes forsøk på transaksjoner. Barth beskriver hvordan fiskere, notbas, skipper gjennomfører transaksjoner som, i neste omgang, genererer markerte og forutsigbare transaksjonsmønstre. Mannskapets forventninger til notbasens 'fiskefølingsevner' er i samsvar med hans følelse av forpliktelse overfor dem til å 'føle fisken'. Deres kollektive mål gjør de opprinnelige opposisjonelle statussettene komplementære fordi hver avgjørelse tas med tanke på felles utbytte.

Eksemplene i 'Barnevaktsproblemer I & II' illustrerer relasjoner som hovedsakelig domineres av egne ønsker, behov og interesser. Unntaket er Toril som tydelig ønsket å hjelpe noen ut av en vanskelig situasjon, men det blir ingen hyggelig opplevelse for henne. Begge eksemplene synliggjør det serielle relasjonsmønsteret i gruppa, i den forstand at de illustrerer vekselvirkningen mellom gruppefølelsen og det individuelle. I utgangspunktet tilbyr de sin hjelp fordi de føler en forpliktelse. De kan senere tillate seg å avbryte transaksjonen fordi denne forpliktelsen ikke stikker særlig dypt. Når Bourdieu snakker om å "investere i spillet" (2000) mener han at denne "investeringen" skaper en interesse for samhandlingens utfall, nettopp en har investert eller satset tid, følelser og mening på å påvirke utfallet. Investeringen gir samhandlingen mening. Når en transaksjon avbrytes på Huset vises det liten interesse for utfallet og for følgende avbruddet får for den andre personen. Jeg tror det kan være den underliggende ambivalente holdningen til tiltaket og til de andre mødrene som spiller inn. La meg illustrere:

Selve tilbudet om barnevakt blir, i begge de empiriske eksemplene, oppfattet tydelig og positivt. Den første forhandlingen er over - Siri har sagt ja til å passe Ingers barn og Toril venter på telefonsamtalen som bekrefter når ungen kommer for å ligge over. Det er bare selve transaksjonen - gjennomføring av den forventede tjenesten som gjenstår. Like før hun skal innfri det hun har lovet Inger, sier Siri nei. Toril, derimot, opplever at hennes tilbud blir forkastet fordi vedkommende i etterkant av tilbudet har hørt rykter om henne. I Torils tilfelle blir hennes private rom, hennes fortid som rusmisbruker, et stigma som knyttes til hennes omsorgsevne. Dette er sammenfallende med det jeg hevdet i kapittel 4 - at stigma legger sterke føringer på potensielle relasjonsmønstrene. Toril får vite konkret hvorfor hun ikke får gjennomføre tjenesten, men i episoden som utspiller seg mellom Siri og Inger forblir avbruddets årsak uklart. Sannsynligvis bryter kommunikasjonen sammen fordi forhandlingene på forhånd ikke var helt avklart. Rollene var ikke blitt tydelig definert, slik som på fiskebåten (1994). Om noe lignende hadde skjedd på båten hvor hver enkelt, der og da, var uerstattbar ville det få store følger for alle i mannskapet. En avbrutt transaksjon ville sannsynligvis forårsake et sammenbrudd i arbeidsfellesskapet og endt med at ingen fikk verken fisk eller lønn. På Huset finnes intet tilsvarende fellesskap å bryte ned. Det ender kun med sure miner, og mer eller mindre direkte trusler om at dette vil få fremtidige følger fordi jeg gidder ikke tilby meg igjen og jeg skal iallfall ikke basere meg på hennær igjen.

Det ligger få, om noen, forpliktelser av gjensidig art knyttet til mødrenes forvaltning av sitt offentlige rom, og dermed vil heller ikke denne typen løftebrudd skape noen varige mén for relasjonsmønstret i gruppa. Tvert i mot vil transaksjonsbruddet ha en bekreftende virkning. Den avbrutte transaksjonen får en effekt utover seg selv fordi den aktiverer en skismogenetisk dynamikk (Bateson 1972). En skismogenese er en regenerativ sirkel der en viss type handling blir stimuli for motpartens neste handling. I dette tilfellet, fungerer hver avbrutte transaksjon både bekreftende og intensiverende på den skepsisen mødrene i utgangspunktet møtte hverandre med. Skismogenesen er symmetrisk og fører til at man ikke tilbyr seg å sitte barnevakt igjen. Den samme prosessen foregår i forhold til de forskjellige samtaletema som faller utenfor de institusjonaliserte reglene; måten de avbrytes på forsterker uviljen mot å utfordre 'reglene' neste gang. Ambivalensen i relasjonene forsterkes og den avbrutte transaksjonen synes å bidra til å opprettholde det institusjonaliserte samværet i gruppa. Følgende episode illustrer dette:

Skulle ønske …

Alle sammen satt i stua og drakk kaffe, da ei plutselig sa: Skulle ønske jeg hadde no'n som kunne sitte barnevakt for meg sånn atte jeg kommer meg ut litt - jeg kommer meg jo aldri ut. ⁽³⁴⁾ Utsagnet førte til stillhet og urolig kroppsspråk. Lederne var de første til å si noe. De forsøkte å hjelpe, å finne løsninger, men uten å spørre noen av de andre direkte om å stille opp. Det var ved en slik anledning at jeg tilbød meg å sitte barnevakt for første gang. Den generelle mangelen på respons fra gruppa ved denne typen forespørsler førte en gang til at noen kom med et forslag om at det burde være en slags barnevaktsstasjon på Huset. I utgangspunktet var det nok ment som en fleip, antakelig et forsøk på å avlede oppmerksomheten bort fra den trykkende stillheten. I alle fall, fleipen satte i gang praten igjen;

- Ja, alle kan spleise på å ha en fast barnevakt stasjonert her på Huset - for eksempel en lørdag i måneden? Det kan jo fungere på samme måte som avlastningsfamiliane gjør!

Det kom mange forslag, også noen av den litt fantasifulle arten. Åste avbrøt, etter en stund, den entusiastiske diskusjonen;

- Nå må dere huske atte det er faktisk ikke bare for mødrenes skyld at ungane er på avlastning. Det tilbudet er like mye til for at ungane skulle få oppleve en 'normal' familie - komme seg ut av den dameverden de til dagli' lever i. Spesielt detta med mannli' kontakt er vikti' for ungane, ikke sant?

Det blir stille. Praktikanten Siw⁽³⁵⁾ griper ordet etter Åste, og spør;

- Åffer bare bruker dere ikke hverandre som barnevakter'a?

Spørsmålet blir hengende i luften. Det blir et øyeblikks stillhet igjen - så går praten videre om ungenes forhold til menn. Ingen svarer på Siws spørsmål.

Åste og Aina-Marie mener mødrene har et kommunikasjonsproblem, og at redselen for forpliktelser som hindrer mødrene i å engasjere seg i hverandre som potensielle venner og medhjelpere. De snakker ikke skikkelig sammen, avslag og brutte løfter forekommer ofte. Sjeldent lages det klare avtaler og dermed skapes det rom for misforståelser. Lederne mener at mødrene knytter seg sterkere til dem fordi de viser at de er å stole på. Åste sier:

Det er vanskeli' å få dem til å snakke sammen - det ser ut som om de alle har huene fulle av egne problemer og atte det ikke er plass til andres. De har blitt skuffa så mange ganger at det virker som om de ikke vil forplikte seg til no', og atte de har vanskeli' for å følge opp løfter de har gitt. Dette er jo ting vi (som gruppeledere) er veldi' bevisste, så om vi har en avtale med dem så kommer vi til tida. Da blir dem ofte helt: "Jøss, du kom jo!" En annen ting kan faktisk være atte de har så dårli' sjøltillit atte de ikke trur no'n vil merke om de ikke møter opp eller atte de ikke snakker i gruppa.

En forutsigbar grense

En morgen ringer Hilde for å si at hun er syk og at hun ikke kan komme. Hun har vært sengeliggende i noen dager og det virker ikke som om hun blir noe bedre. Åste snakker med henne og det tar bare et par minutter før hun forsvinner ut døra. I farta forklarer hun at hun først skal en tur i banken og så skal hun handle mat for Hilde. Etterpå fortalte Hilde meg at;

...Åste var her når jeg var sjuk, skjønner du. "Skal jeg handle for deg" sa'a …"Kan jeg si ja til det'a?" tenkte jeg. En vil lissom gjerne klare seg sjøl.

Når Åste hjelper Hilde har de per definisjon ikke privatkontakt. For som Hilde sier; vi har aldri hatt privatkontakt og vi kommer vel aldri til å få det. Åste var jo på jobb da hun tilbød seg å hjelpe. Det samme var hun da hun hjalp Siri som var syk en hel uke i fjor jul. Privatkontakt med lederne ville innebære at de tilbrakte tid med deg og hjalp deg på sin fritid.⁽³⁶⁾ Når lederne er på jobb kan man, som Hilde gjør ovenfor, betenkt si ja til at de kommer hjem til en for å hjelpe. Betenktheten Hilde uttrykker er knyttet til følelsen av å være til bry og viser hvordan denne intensiveres kraftig dersom lederne tilbyr hjelp på sin fritid. Jeg spør Toril:

- Har du hatt no'n privat kontakt med lederne du?

- Hm …nei, åssen da tenker du? Jeg har ikke vært hjemme hos dem eller no' hvis det er det du mener. Jeg fikk telefonnummeret demmes en gang - sånn atte jeg kunne ringe hvis det var no'. Da var det ekstremt asså. Jeg kunne ringt dem, men jeg gjorde det ikke - tenkte det skulle være siste sjanse lissom. Isteden for å plage de - for det hadde vært for ille. De tilbudte seg da, men det er jo ikke demmes jobb å gjøre sånt på fritida.

Det er grensen mellom arbeid og fritid som representerer den sterkeste restriksjonen på mor/leder relasjonen. Den er utslagsgivende for de instrumentelle transaksjoner fra leder til mor, samtidig som den virker begrensende på 'mammaerstatningsrelasjonens' fulle potensiale. Dette kommer jeg tilbake til. Moderne mennesker i lønnsarbeid er opptatte av å forvalte denne grensens gyldighet - det gjelder også for Åste og Aina-Marie. Jeg hevdet i kapittel 5 at Åstes forvaltning av det faglige aspektet i stillingen som gruppeleder skapte en distanse mellom henne og mødrene de første ukene på Huset. Denne typen forvaltning er ikke helt sammenfallende med hvordan man forvalter grensen mellom arbeid og fritid, men det er en likhet. Begge regulerer samspillet mellom mor og leder på Huset. Denne reguleringen setter grenser for deres, særlig mødrenes, handlingsalternativer og interaksjonsmuligheter (Berg og Lavik 1987). Åstes forvaltning av faglig distanse følger ikke arbeidets tidsnorm, men er derimot et sosialt uttrykk eller et særpreg ved hennes relasjon til mødrene.

For Toril er det å få hjelp av lederne på deres fritid absolutt siste alternativ. Man kan si at hennes vegring synliggjør arbeid/fritidsgrensens symbolske og kulturelle dominans. Toril gjør som de fleste mennesker ville gjøre, hun vurderer grensens gyldighet opp mot graden av alvor involvert. Det er den samme vurderingen som ligger til grunn når man ikke ringer til sin lege privat før det er skikkelig alvorlig eller tar kontakt med sin lærer en søndagsmorgen for å få hjelp med leksene. Derfor vil som regel ikke mødrene selv spørre om ledernes hjelp utover arbeidstiden. Den må tilbys. Det kan foregå slik: Åste og Aina-Marie får kjennskap til hva som står på og vurderer deretter å tilby hjelp etter samme prinsipp som mødrene - det skal være alvorlig og det skal heller ikke være for mye til bry i privatlivet. Det var alvorlig når Siri nektet å sitte barnevakt for Ingers barn - uten barnevakt vil flytteplanene gå i vasken. Aina-Marie visste også hvor mye det betydde for Inger å få flytte og derfor tilbyr hun seg å være barnevakt. Det ligger altruistiske aspekter i slik hjelp da man som regel ikke kan vente seg en tilsvarende ytelse tilbake. Dette betyr ikke at hjelpen ikke er verdsatt. Inger ga Aina-Marie en blomst som takk for at hun passet minstegutten hennes når hun skulle flytte.

Det som særlig utfordrer grensen mellom arbeid og fritid er det familiære aspektet ved relasjonen mellom mor og leder. Når lederne blir 'mammaerstatninger' blir grensen mellom arbeid og fritid diffus - kanskje spesielt for mødrene som ikke selv er forvaltere av denne grensen, men som forsøker å respektere den. Ved et par anledninger fortalte lederne at de hadde møtt den eller den mora i byen, for eksempel på lørdagsformiddag. De hadde vært på handletur med familien sin, da en fra gruppa hadde kommet bort og med en familiær tone hilste på mannen hennes og sagt; Ja, deg har jeg hørt mye om. Det hadde vært en litt rar opplevelse og det hadde føltes litt upassende. Skillet mellom jobb og fritid synes dermed å være høyst forutsigbart og etter klokka, men ikke desto mindre kan det være flytende og kontekst avhengig. Dette siste gjør jeg rede for i det kommende avsnittet.

Lederne stiller opp

Når jeg spør Siri om hun har fått noen nære venner i gruppa svarer hun:

- nei, ingen nææære venner, men vi er vel venner og kan treffes av og til. Hovedsakli' har jeg vel bare utvida nettverket mitt i forhold til de som jobber der - det er de jeg kan ta kontakt med om det er no' jeg lurær på.

- Men jeg trudde du var litt sammen med Inger på fritida - atte hu stakk innom deg no'n ganger?

- Vi er en del sammen vi, ja. Men grunnen til atte jeg pratær mye med de som jobbær der er atte jeg synes jeg trenger no'n som er eldre enn meg siden jeg ikke har no'n foreldre eller no', da.

Jeg forsøker å få Siri til å snakke om hennes utvida sosiale omgang med Inger, men hun leder hele tiden samtalen inn på hennes forhold til Åste og Aina-Marie. Det er de som er det viktigste tilbudet på Huset og de blir, i stor grad, stående som en motpol til mødrenes ambivalente forhold til hverandre som venner eller medhjelpere. Motpol fordi de fokuserer på stabile relasjoner, verdien av å holde løfter, skape tillit og ikke minst fordi de er ressursorienterte. Det er samtalen som er ledernes viktigste verktøy - det er de begge enige om; de fleste jentene mangler no'n som gidder å høre på dem. Vi griper fatt i det savnet, og forsøker å være positive og ressursorienterte. Mor/mor relasjonen ser ut til å være mer problemorientert. Noe som markerer seg i den stadige hentydningen om hvor 'rare' de andre i gruppa er. Det er ikke bare lederne som påpeker samtalens betydning, Beate sier nemlig;

Det vikti'aste de gjør er å prate med oss når vi har problemer, når det er no' vi lurær på og atte de stiller opp. De hjælper vårs i gang med ting - åsså er de råflinke til å sjekke opp ting for vårs.

Det synes vanskelig å skille det følelsesmessige fra det instrumentelle i forhold til lederne - de er sterkt vevd sammen. Det betyr svært mye at noen hører med interesse på det du har å si - at noen stiller opp og hjelper deg når du er syk eller når du skal flytte. Jeg har en rekke ganger tidligere beskrevet hvordan lederne hjelper mødrene med praktiske ting. De stiller opp som barnevakt og vasker ut leiligheten for dem (Inger). Åste henter og bringer Anja hver torsdag, fordi hun synes det er for langt å gå til Huset. De hjelper til med barn og daglige gjøremål når noen av mødrene er syke (for eksempel Siri og Hilde). Da Beate skulle begynne på fem ukers motivasjonskurs i regi av OFO stilte de opp som dagmammaer på Huset annen hver uke.⁽³⁷⁾ Mødrene viser alle til slike tilfeller når jeg under intervjuet spør hva lederne gjør for dem rent praktisk.

Intervjuet med Beate gir en pekepinn på hvor viktig ledernes praktiske hjelp er for mødrene. Nesten hver gang jeg spurte henne om Åste og Aina-Marie kom hun inn på et konkret problem de hadde hjulpet henne å løse. Dette ene problemet så ut til å danne en referanseramme for hele hennes syn på dem.

Om hvordan de hjalp Beate

Jeg begynte egentli' på den andre gruppa. Heldi'vis så kjente jeg ei av de som gikk der fra før. Så vi tok følge til Huset - vi gikk opp og ned dit sammen hver gang. Så blei jeg kjent med de andre i gruppa etter hvert. (…) Jeg hadde sikkert ikke følt meg så godt hjemme der om det ikke var for atte jeg kjente no'n der fra før. (…) Første tida grua jeg meg nok litt, men det gikk greit.

Hennes venninne i den andre gruppa har en datter på Beates alder - Veronica. Veronica og Beate kjente hverandre godt, og da Veronica skulle flytte hjemmefra ble det avtalt at hun kunne bo hos Beate en stund. Beate hadde da bytta gruppe og gikk ikke lenger sammen med Veronicas mor. Planen var at de skulle dele husleia og andre utgifter likt. Det gikk ikke lang tid før planene begynte å skli ut. Beate forklarer hva som var problemet:

Det var det atte hu bodde jo her i ni måneder, hu betalte så å si ikke for seg, ikke gjorde'a no'n ting her hjemme og hu gjorde alt hva hu ville. Hu tok inn masse folk her og bare styra. Så skulle'a låne penger av meg - så fikk jeg aldri tilbake de pengene - jeg har jo fått dem nå da, men det tok jo lang tid.

Beate havnet i et dilemma; hun hadde ikke råd til å betale alt og forholdet mellom dem ble bare dårligere og dårligere, men Beate klarte bare ikke å ta det opp med henne. For de skulle jo liksom være venninner!

Det [var] en del styr med det greiene med atte Veronica bodde her hos meg og da prata de lederne med meg og støtta meg. (…) Da blei jeg veldi' gla' for atte de stilte opp for jeg var veldi' nedfor for det var så mye tull. (…) Jeg bruker vel Huset mest når det er no' sånn følelsesmessig som plager meg … en kan vel si atte jeg snakker like mye med de (lederne) som med foreldrene mine. Men akkurat når det gjaldt det greiene med Veronica så har jeg ikke snakka så mye med mamma. Jeg holdt det på en måte skjult for de. Jeg ville nemli' ikke atte de skulle bli sinna og atte pappa hadde helt sikkert trua med å kaste hennær ut og å si det til mora hennes. Til lederne fikk jeg lissom sagt åssen det var - de fikk jo helt sjokk; "åssen kan det være sånn?"

Åste og Aina-Marie stiller opp for meg og bekrefter atte det ikke bare er jeg som tar feil særli' i forhold til det jeg har fortalt nå. Jeg stoler på dem fordi jeg vet sjøl atte jeg ikke er særli' tøff til å si ifra hvis det er no' jeg ikke likær.

Det var altså umulig å snakke med foreldrene om Veronica. De ville sannsynligvis reagere for sterkt og ødelegge forholdet mellom venninnene for alltid. Det var ikke det Beate ville, hun ville bare ha tilbake kontrollen over eget hjem. Det var til Åste og Aina-Marie hun gikk med dilemmaet sitt. De kom til å spille en viktig rolle i å løse denne konflikten for Beate. Siden Veronicas mor gikk på mandag/onsdagsgruppa sammen med sitt yngste barn så kunne lederne ta problemet opp med henne. I løpet av kort tid klarte de på en finurlig måte å løse Beates problem uten at det fikk følger for hennes vennskap med Veronica eller at foreldrene hennes ble innblandet. Beate var svært takknemlighet for dette.

***

Det eksisterer tilsynelatende ingen instrumentell gjensidighet i mødregruppa, men det finnes allikevel tegn til slik aktivitet. Det er denne aktiviteten jeg tok utgangspunkt i når jeg illustrerte hvordan transaksjoner innledes med forhandlinger, godkjennes, og så hvordan de litt senere avbrytes tvert. Ved å se disse avbrutte transaksjonene i forhold til det iboende serielle aspektet i relasjonen mor/mor blir den manglende forpliktelse til gjensidighet tydelig. Relasjonsmønsteret er preget av mødrenes fokus på sine individuelle mål og av en nedprioritering av de kollektive. Fordi følelsen av forpliktelse og gjensidighet forutsetter en viss kollektivitet ser ikke slike avbrutte transaksjoner noen større konsekvenser for gruppas samværsform. Forklaringen til dette finnes i det at avbrytelsen per se setter i gang en skismogenetisk prosess som sørger for å opprettholde det institusjonaliserte samværet hvor man slett ikke er pålagt å tilby sin hjelp. Slik sett bryter denne gruppa med barnevernets idé om felleskap og sosial utveksling i mødregruppene. Dersom transaksjonene var blitt gjennomført ville kravet til gjensidighet og kollektivisme våknet, og blitt gjort relevant i samhandlingen. Et slikt krav ville selvfølgelig forårsaket store endringer i mødrenes relasjoner til hverandre.

Ledernes jobb er å vise omsorg og å legge ting til rette for mødrene. Dermed innebærer transaksjoner med dem konkrete forventninger om gjennomførelse. Disse forventningene holdes i sjakk av hvordan lederne forvalter grensen mellom sitt arbeid og sin fritid, og av hvordan mødrene respekterer denne forvaltningen. Det er hovedsakelig denne forvaltningen som begrenser et bredere transaksjonsmønster og utvida sosial kontakt dem imellom. Grensen mellom arbeid og fritid er forutsigbar i relasjonen, og det er sjeldent kontakten krysser over denne grensen. Den hjelpen lederne tilbyr er svært verdsatt og er av like stor betydning både følelsesmessig og instrumentelt, derfor skiller jeg dem ikke fra hverandre.

Kapittel 7: Det sosiale utbyttet av tiden på Huset

Dette kapittelet skal handle om hvordan, og hvorvidt, Huset fungerer som sosial arena. Hovedpoenget blir å vise hva slags sosialt utbytte mødrene får av gruppesamværet til tross for mangelfulle kommunikasjons- og transaksjonsmønstre. Jeg har delt kapittelet i to. I den første delen tar jeg for meg mødrenes hverdag og hvordan denne på forskjellige måter fremkaller et sterkt behov for en sosial arena. Jeg har i tidligere kapitler hevdet at de sosiale mulighetene som finnes i gruppesamværet ikke nyttes til sitt fulle potensiale. Så, for å forstå at mødrene har et reelt sosialt utbytte av mødregruppa, til tross for intern misnøye og skepsis, og samtidig forstå hva dette utbyttet består i anvender jeg et tidsperspektiv som er knyttet opp til deres opplevelse av hverdagen som hjemmeværende.

Når isolasjonsprosesser settes i gang

De seks mødrene i gruppa har tilsynelatende en avgrenset omgangsform - en omgangsform hovedsakelig forankret i hjem og barn. De forteller at de opplever adgangen til det umiddelbare nærmiljøet som særlig begrenset. Dette er ikke et resultat av noen form for organisert ekskludering fra nærmiljøet for øvrig, men heller av en marginaliseringsprosess hvis utfall er at mødrene føler seg ufrivillig isolerte (Thomsen 1981). Forutsetningene for å etablere det Marianne Gullestad (1984) kaller et kitchen-table society er annerledes for mødrene i dagens Borger. Mange av dagens kvinner er i fulltidsarbeid og har derfor ikke tid til å treffes over en kopp kaffe. I tillegg knytter få av drabantbyens kvinner sin identitet opp til husmorrollen slik Gullestad (ibid:100-101) illustrer. Hennes studie fra 80-årenes Bergen viser også, i stor grad, til det jeg i kapittel 1 kaller 'normal familien,' mens de fleste kvinnene i mødregruppa bor alene med sine barn.

Mangel på sosialt nettverk kan i neste omgang sette i gang prosesser som leder ut i sosial isolasjon og ensomhet. Slike prosesser kan også få et skismogenetisk preg (Bateson 1972). I praksis kan det foregå på denne måten; en nylig innflyttet kvinne føler at adgangen til det umiddelbare nærmiljøet er begrenset, det er vanskelig å få kontakt med naboer og få innpass i etablerte venninnegjenger. Hun blir derfor sittende mye alene i leiligheten. De som bor i nærmiljøet merker at kvinnen holder seg for seg selv og inkluderer henne dermed ikke i sine sosiale aktiviteter, hvorpå kvinnen blir sittende enda mer alene og føler seg enda mer avskåret fra deres fellesskap. Og slik fortsetter det. Kvinnen kan altså, uten egentlig å være klar over det, bli dradd inn i en 'ond sirkel' hvor en rekke opplevde begrensninger, mangler, savn eller krav i hverdagen fører til en stadig større grad av isolasjon. Denne 'onde sirkelen' er en komplementær skismogenese fordi den verken er preget av konkurranse eller rivaleri, men heller av dominans og underkastelse. I følge Bateson (ibid.) vil en skismogenese, til syvende og sist, ende i en 'eksplosjon' eller en form for sosialt oppgjør dersom den ikke selvkorrigeres. Selvkorrigeringen tar til når en av partene bremser eller bryter ut av samhandlingen. Torils eksempel illustrerer dette:

For å unngå sladder og baksnakking begynte Toril å holde seg vekk fra naboene sine - slik at de ikke skulle få noe å sladre om. Torils reaksjon er tråd med hva Inger Haugen hevder i artikkelen "Til sladderens pris":

"Overbevisningen om at andre trekker sine slutninger og sladrer disse videre, er en effektiv kontroll på hva slags opptreden som de fleste stiller til skue" (1983:46).

Å stadig måtte kontrollere det inntrykket hun gir og samtidig føle at Borger ikke var et godt sted for barna å vokse opp gjorde at Toril, etter fire år i blokka, bestemte seg for at nå var det nok:

Det blei for mye sladring der. De (naboene) passer på alt du gjør eller om du gjør den minste lille feil. Jeg hadde jo en del rusproblemer og det blei mye sladring om det. Det var jo sånn at de fulgte med på alt du gjorde; når du kom og når du gikk - og ikke minst med hvem! Sto bak gardinene og glana gjorde de! Så det blei jo til at jeg holdt meg vekk fra dem, da. Men vi hadde det fint inne i leili'heten asså. Der trivdes jeg … hm … vi. Det var bare ikke et miljø jeg ville la ungane mine vokse opp i. Det (Borger) er en ghetto! Da jeg bestemte meg for å fløtte så ville jeg gjerne beholde kuratoren min i barnevernet og på sosialen for de kjenner meg. Jeg var over hodet ikke interessert i å starte med å forklare alt på nytt. Så derfor fløtta jeg hit under deres ansvarsområde. Det er jo litt dyrere her da, men de på barnevernet hjalp meg med å få etableringslån til å kjøpe denna leili'heten her. Her føler jeg meg tryggere med å la ungane være ute å leke aleine, åsså er naboene mere ålreite folk. De blander seg ikke i alt. Jeg regner faktisk med å bli boende her til ungane er store.

Toril tok et selvstendig valg og brøt ut. For mange synes ikke dette å være så lett fordi man selv er en aktiv del av den komplementære samhandlingsdynamikken. Det er heller ikke bare å bryte ut av sin sosiale hverdag fordi det inkluderer brudd med vante rutiner, trygghet og gjenkjennbarhet. Siri har bodd i sin leilighet på Borger i over syv år:

Det er jo mange som fløtter, men jeg trives vel fordi jeg føler meg trygg her og jeg vet hvor alt er - men jeg har ikke særli' lyst til å bo i en leili'het hele tida. Det er jo mye sladring her, spesielt om sommer'n er det plagsomt. Da sitter alle ute i en binge (en benkgruppe) og glaner på alle.

Et brudd krever at man må konfrontere sin eventuelle redsel for det som er fremmed og nytt. Det er da Huset og barnevernets forebyggende tiltak kommer inn i bildet, som et forsøk på å bremse eller korrigere den uheldige utvikling hos den enkelte mor - av hensyn til barna.⁽³⁸⁾

Kan Huset korrigere?

Huset er med andre ord, også, ment som et sted hvor mora skal få mulighet til å bryte ut av denne 'onde sirkelen'. Det er et sted for selvkorrigering og integrering. Hilde sier:

Du skal lissom ikke skille deg mye ut i samfunnet. Du skal ikke være særli' annerledes for da blir du fort skyvd ut på utsida og jeg trur kanskje det er derfor Huset er skapt … sånn for å få de andre tilbake - de som har problemer. Jeg har en følelse av at det er der for å integrere folk tilbake i samfunnet.

Batesons løsning på skismogeneseproblemet er å skape dynamisk likevekt eller steady state (1972). Det innebærer å skape systemer hvor samhandlingen skjer langs flere akser. Målsettingene som legges til grunn for samhandlingen på Huset er lagt opp rundt et slikt dynamisk likevektsprinsipp. Gruppa og lederne skaper alternative samhandlingsmuligheter for enkelt individet ved bare å være tilstede. Dette samværet åpner dører til nye bekjentskaper og relasjoner, og dermed skapes det rom for personlig endring eller selvkorrigering. Aina-Marie sier at viljen til personlig endring er svært viktig for hva man får ut av gruppa og tiden på Huset, for i bunn og grunn er det individet selv som må foreta korrigeringen. Det er selvfølgelig ikke alltid mødrene ønsker endring, det kan være at de trives i rollen som hjemmeværende,⁽³⁹⁾ men som regel er de åpne for nye innspill og inntrykk.

Mange av mødrene tar sine frustrasjoner omkring isolasjon og ensomhet med seg inn i på Huset, og intensiteten av disse opplevelsene vil nødvendigvis prege samhandlingen med gruppa og lederne. Dette framstilles godt i det følgende avsnittet.

Jula; den tøffeste tiden på året

Vi sitter ute og drikker kaffe. Det er midt i september og det er ennå deilig vær. Plutselig begynner en å fortelle oss at hun allerede nå sitter hjemme og gråter fordi hun gruer seg til jul. Det dreier seg ikke bare om selve julekvelden - det er hele pakka! Julehandel, juleforberedelser, romjula og nyttårsaften. Alle nikker enig - ja, det er deprimerende å tenke på.

Fra den dagen kom en dårlig stemning krypende over gruppa hver gang noen begynte å snakke om jula. Stemningen så ut til å forsterke seg ettersom månedene går mot desember. Barnas høye forventninger, dårlige minner fra egen barndom, mangel på venner, familie og dårlig råd fører til fortvilelse for en stor del av gruppa. Men det virker særlig tungt for Inger og Siri fordi de har ingen å feire jul med i år. Ingers familie bor på en annen kant av landet og hun har ikke planer om å reise dit for så å tilbringe jula i full krangel med dem! Siri og sønnen er ikke invitert noe sted.

På Huset forbereder Aina-Marie og Åste julefeiringen. De tenkte de skulle prøve noe nytt i år, for i fjor fikk de svært lite tilbakemelding fra mødrene om hva de egentlig kunne tenke seg å drive med i jula. Så derfor deler de, allerede i midten av oktober, ut et spørreskjema. Det inneholder en del punkter hvor man kan komme med kommentarer eller ønsker. Er det noe spesielt de ønsker seg til julemiddag? Er det noen kaker de gjerne skulle ha bakt og har de forslag til juleaktiviteter og juleverksted? Det står også at alle som vil er velkomne til å feire jul og nyttår på Huset, men at lederne ikke kommer til å være der. Responsen på skjemaet er heller laber. Det er bare Anja som umiddelbart benytter anledningen til å skrive ned sine ønsker. Hun kunne godt tenke seg at de hadde kalkun til middag en av dagene nærmere jul og at de bakte krumkaker. Hun gleder seg til jul og ønsker å forberede seg mest mulig. De andre kommer ikke med noen konkrete forslag. Lederne begynner å bli fortvilet over at ikke det vises litt mer initiativ og enda de på forhånd hadde bestemt seg for ikke å mase, så spør de om mødrene har fått tid til å se på skjemaet. Etter litt frem og tilbake blir det besluttet at det skal bakes lefser og krumkaker og at kalkun blir årets julemiddag. Ingen viser noen interesse for å bruke syrommet til å lage julegaver, men alle er enige om at juletrefest det må vi ha!

Uansett om mødrene gleder seg til jul eller ikke, så blir de frustrerte når julepresanger blir diskutert rundt middagsbordet. Det er Siri som begynner å snakke om det for hun lurer på hva de andre skal kjøpe til ungene sine. Samtalen ledes i neste omgang inn på hvor mye penger en egentlig skal bruke på gaver? Alle opplever kjøpepress i forbindelse med julehandelen - og er det forresten ikke slik at ungene får så altfor mange julegaver? Alle er enige at jo, det er bare helt vilt hvor mange gaver ungene får! Siri skyter kjapt inn i samtalen:

Det trenger i alle fall ikke vi å være redde for … for [guttungen] får ikke mange gaver og jeg får vel ingen.

Alle blir påfallende stille et øyeblikk og kikker ned på tallerkenene sine. Hun fortsetter;

Det er ikke gavene som er det største problemet med jula, synes jeg, det er falskheten! Alle skal lissom være så gla'e … og så falske! Ta bror'n min for eksempel. Vi ser ikke en dritt til'n hele året - ikke engang på guttungens bursdag hører vi no'! Men på lillejulaften da kommer'n innom. Smilende med gaver, kjempestressa og ikke tid til å sitte ned et eneste minutt. Han spør ikke engang om vi vil feire jula med dem, enda han vet at vi kommer til å sitte aleine. Alle skal lissom være med familien sin … Søstra mi skal være med svigerfamilien sin og jeg må jo innrømme at jeg er litt sjalu på hennær da, som har så bra forhold til dem.

I motsetning til Inger som nesten ikke snakker om jul, gruer Siri seg åpenlyst. Hun er opptatt av å høre om hvordan vi andre feirer jula. 'Vi andre' er hovedsakelig Åste, Aina-Marie og meg. Hvor mange vi er til middag, hva spiser vi, hva slags gaver vi bruker å få og hvem det er som gir dem? Hun har en drøm, forteller hun oss, om å komme seg vekk fra Borger og oppleve en skikkelig julefeiring. At hun og sønnen kan feire jul på en bondegård hvor det er mange dyr, kanefart og stearinlys. Et sted hvor alle kjenner hverandre godt, er blide og gir hverandre gaver som de virkelig mener noe med:

Ikke sånn dritt som salatboller eller lysestaker! Det er sånt du gir når du egentli' ikke bryr deg. Jeg ville mye heller hatt et kort som det sto noe personli' på - kanskje et ordtak eller no'? Jeg liker ordtak …

Seg i mellom leter lederne etter en løsning slik at verken Siri eller Inger blir alene i jula. De foreslår for dem at de kan jo kanskje feire jula sammen? De kan låne Huset? Da kan de feire julaften sammen her hvor alt ligger til rette for dem, til og med juletre finnes det jo her. Uten å se på Siri sier Inger;

Det gidder ikke jeg. Det blir for mye mas. Da vil jeg heller være hjemme hos meg sjøl hvor jeg føler meg friære til å gjøre hva jeg vil.

Både Aina-Marie og Åste er forberedt på dette svaret og har enda et forslag. Dere bor jo like ved hverandre og kan vel feire den sammen hjemme hos en av dere? Da slipper jo noen av dere å sitte alene - det ville jo være bra for ungene også det? De kikker forsiktig på hverandre og drar på det. Nei, ingen er egentlig interessert i å invitere den andre hjem til seg.

Jula nærmer seg nå med stormskritt, juletreet er pyntet og ennå har ikke lederne funnet noen løsning for Inger eller Siri. De synes det er for galt at de skal sitte hjemme alene og derfor kommer de frem til at å invitere dem hjem til seg privat er det eneste alternativet. Inger kjenner Åstes familie så det er naturlig at Åste inviterer henne og ungen til seg. Aina-Marie ber Siri og sønnen hjem til seg. Inger takker gladelig ja. Siri er litt mer skeptisk og begynner å spørre litt om hvem som skal komme og hva de skal spise.

Jo nærmere jula kommer jo mindre vil Siri snakke om den. Hun trekker seg stadig oftere tilbake til syrommet. Stemningsmessig topper det seg siste dag før jul. Det er tirsdag den 22. desember. De fleste møter tidlig opp denne dagen for å hjelpe til med kalkun middagen. Anja kommer vanligvis ikke på tirsdager, men hun gjør et unntak for denne. Hilde har tatt feil av tiden og kommer ikke før alle er ferdig med å spise. Siri er litt amper hele dagen.

Kalkunmiddagen er over og alle sitter mette og fornøyde i sofaen. Jeg ser Siri komme ut fra kjøkkenet og skal til å si noe til henne, men så oppdager jeg at hun ser lei seg ut og bestemmer meg for å ikke gjøre det. Ute i gangen kler hun fort på seg og går fra Huset. Sønnen har ikke helt oppfattet at; nå går vi! Han river til seg jakka si, mens han småløper ut døra etter mora. Aina-Marie følger etter dem ut på trappa. Alle som har fått med seg at hun går forsøker å rope 'hade' etter henne, men ingen synes det var beleilig å ønske henne en god jul.

Det er ikke før på nyåret jeg får vite at Siri takket nei til Aina-Maries invitasjon i siste liten. Hun syntes ikke hun kjente Aina-Maries familie. Det ville dessuten blitt for vanskelig for sønnen hennes fordi han er så sjenert. De feiret jula hjemme i leiligheten med gratinerte poteter og TV. Gutten sa han synes jula hadde vært kjedelig, men han hadde hatt det helt greit. Siri ville ikke snakke om det.

Ensomhet - et resultat av sosial isolasjon?

For Siri er det en realitet at hun ikke har noen å feire jul med og fortvilelsen over dette intensiveres etter som månedene går og desember nærmer seg slutten. Fra å være svært aktiv i gruppa trekker hun seg etter hvert påfallende vekk fra de andre mødrene. Hun snakker ikke lenger om jula. Hun tar heller ingen initiativer til å komme seg ut av situasjonen. Det blir tydelig at det ikke bare er det å være alene i jula som plager Siri. Hun føler seg ensom. Jula som semantisk kategori med sine mektige forbruksritualer og symbolske budskaper om et vellykket og gledelig familieliv gjør det verre for henne. Alle former for media brukes aktivt for å gi, både barn og voksne, overdreven, forenklet og stereotypisk informasjon om hvordan jula og julefeiringa skal foreløpe. Det er denne informasjonen Siri måler sin egen julefeiring opp mot.

Perlman (1987) hevder at ensomhet nesten alltid, og særs i tilfeller som Siris hvor den ikke er selvvalgt, vil innebære negative følelser. Følelser av tomhet, innholdsløshet, utilstrekkelighet og fremmedgjøring. I Siris tilfelle oppsto ensomheten som en følge av sosial isolasjon, men det er viktig å presisere at det å være alene verken er en nødvendighet eller en forutsetning for å kjenne seg ensom. Et enslig menneske trenger ikke være et ensomt menneske. Mens den som lever i en stor familie og har mange venner kan oppleve seg som fullstendig ensom.

Ensomhet er et yndet tema i skjønnlitteratur, poesi og filosofi. Dette gjenspeiler den store betydningen ensomhetsopplevelsen har for menneskers liv og virke. Innenfor samfunnsvitenskapen er det, med unntak av bl.a. Barbara Myerhoffs (1980) monografi om eldre jøders liv i California og Jeremy Seabrooks (1982) skildring av ensomhet som følge av arbeidsledighet i London, viet lite oppmerksomhet til ensomhet som sosialt fenomen. Det er innen gerontologi, psykologi og psykiatri ensomhetstematikken er best belyst. Her redegjøres det bl.a. for ensomhetsfølelsen som et resultat av en diskrepans mellom ens ønsker om sosial kontakt og ens faktiske oppnådde nivåer av sosial kontakt (Perlman 1987). Det er altså i det mentale feltet hvor forventninger til livet og livets realitet møtes og ikke samsvarer med hverandre at ensomhet kan oppstå som sinnsstemning. Det handler, som Georg Simmel ([1902]1990) i en liknende sammenheng allerede på begynnelsen av forrige århundre påpekte, om den enkeltes forhold til sine omgivelser og de påfølgende reaksjoner på dette. Personlige behov for fellesskap, engasjement og avhengighet blir på mange måter motarbeidet av samfunnets krav til individualisme.

Det finnes forskjellige måter å mestre ensomhet på. Mange mennesker jobber døgnet rundt fordi de ikke har noe sosialt liv eller noen å komme hjem til. For å bryte ut av ensomheten er det i de fleste tilfeller avgjørende med sosial støtte eller selvkorrigering. Lederne på Huset forsøker å være til støtte for de andre mødrene og for Siri. For henne blir Huset en måte å mestre ensomheten på, men når jula kommer overvinner hun ikke ensomhetsopplevelsen ved å være på Huset. Tvert i mot, gruppa ser ut til å forsterke følelsen av ensomhet for Siri. I gruppa blir det enda tydeligere for henne at hun er den eneste som ikke har et sted å gå til. Lederne er de som bryter inn og foreslår en rekke alternativer. De forsøker å hjelpe henne med å korrigere, for å bruke Batesons ord, men de klarer ikke å bryte mønsteret. De klarer ikke å stoppe den 'onde sirkelen' som Siri, ufrivillig, er havnet i. Det er det bare hun selv som kan gjøre.

Taushet og usynlighet

En rekke stereotypier er knyttet til ensomhet og i mange tilfeller virker vi sosialt predisponerte til å tenke på ensomme personer som triste og svake. Derfor hersker det ofte en generell uvilje mot å erkjenne ensomhet både overfor seg selv og andre. For å beholde en viss verdighet overfor andre, så vel som for seg selv, forblir ensomhet et personlig problem og folk flest gjør sitt beste for å skjule denne indre smerten.

Siri sier hun føler seg aleine, at hun savner flere venner og hun skulle ønske hun kom seg mer ut. Inger sier at hun holdt på å kjede seg i hjæl når hun flytta til Borger. En annen forteller at hun holdt på å gå på veggane og at en av grunnene til at hun begynte på Huset var for å sleppe og sitte så mye aleine med en liten unge. Beate fortalte meg at hun hadde hatt det vanskelig i ungdommen:

Jeg var veldi' stille og sjenert tidli'ere. Så jeg blei lissom sittans så mye aleine … jeg var vel ikke akkurat med på så mye.

Ingen bruker ordet 'ensom' om seg selv. De stereotypiene vi har om ensomme mennesker legger føringer på hvordan vi snakker om egen ensomhet, og det synes være mer sosialt legitimt å kjede seg enn å være ensom. Dermed blir det langt enklere å snakke om ensomhet som 'å ha det kjedelig'. Jeg opplevde likevel at det lå mye følelser implisitt i disse utsagnene, i konteksten de ble fortalt og i mødrenes ansikter, så derfor velger jeg å tolke en del av dette materialet som uttrykk for ensomhet. Når det gjelder stemningen på Huset før jul og Siris oppførsel var det tydelig at hun at hun følte seg ensom - selv om hun aldri sa det rett ut. Det finnes to tydelige paradokser i fortellingen om Siris jul. Det første er at samtidig som hun sliter med sterk ensomhet og økt behov for sosialt samvær, så isolerer hun seg mer enn vanlig. Hun viser mindre og mindre initiativ. Ensomheten går fra å være en tiltagende prosess til å bli en permanent tilstand preget av passivitet og resignasjon. Det andre paradokset er at ingen av de andre mødrene snakket med henne om hennes ensomhet eller tok noe initiativ for å hjelpe henne. Dette siste bekrefter min påstand om den allmenne erkjennelsen av ensomhet som et personlig problem. Det oppleves ubehagelig å måtte snakke om ensomhet og stort sett later folk som om de ikke har lagt merke til det.

Ensomhet blant småbarnsmødre

I den første fasen når jeg var aleine med ungen følte jeg ... Jeg er et veldi' frihetstrengans menneske og det var en veldi' hard periode for han åsså. For han merka jo ting og tang, og sov ikke på nettane og sånt - og jeg jobba jo hver dag. Jeg følte atte ungen var en klamp om foten - det gnager meg ennå i samvitti'heta - for jeg visste ikke åssen jeg skulle få meg barnevakt sånn atte jeg kunne komme meg litt ut. Jeg hadde jo hatt følge med han (faren til ungen) siden jeg var 17, så jeg visste lissom ikke hva frihet var da. Også plutseli' satt jeg der aleine og kunne ikke gå ut midt i uka fordi jeg ikke hadde noen til å sitte barnevakt engang. Det varte fram til ungen var en fire, fem år. Da var det værste over og jeg skjønte lissom hvor mye han egentli' ga meg. Det var på en måte da jeg fant roa. Nå kan jeg sitte hjemme og lage meg en biff og ikke orke og tenke på å gå ut - sjøl om alle andre er ute. Det tok tid å finne den roa. Jeg kommer til å slite med det resten av livet - det atte jeg var sånn den første perioden - bare kjefta og kjefta! Ungen skjønte jo ingenting, for jeg ville jo bare ut. Pluss at jeg gjorde reint hver dag … sånn helt hysterisk! Jeg skjønte det ikke sjøl, men jeg har skrivd dagbok som jeg ska' gi til'n når'n blir større. Jeg har skrivd for å forklare.

Slik framstiller Hilde sine første år som alenemor. Hun var i begynnelsen av tyve åra, hadde venner og familie, men følte seg alene og isolert fordi hun som enslig mor ikke hadde muligheten til å utnytte kontaktene i den grad hun selv ønska. Begrenset egen aktiv fritid forsterker Hildes følelse av rastløshet og frustrasjon. Det er dette som senere fører henne inn i ensomhet og passivitet overfor sønnen.

For Siri var saken annerledes da hun fortalte at hun og sønnen feiret nyttårsaften på Huset i fjor. Hun fortalte hvor deilig det var å slippe alt bråket og festinga i blokka:

Hele blokka har jo fest, bare ikke vi! Vi kan jo ikke engang høre på vår egen musikk så høyt spiller de! Jeg blir jo bare rå misunneli' da, og jeg orker bare ikke sitte der å høre på atte alle andre har det så gøy.

Å være på Huset var en deilig forandring for dem begge, sier hun og legger til:

Det er forresten ikke noe moro for ungen som kommer på skolen uten no'n ting å fortelle de andre ungane etter jul og nyttår.

For Siri er det mangel på sosialt nettverk som gjør at hun er mye alene og at hun føler seg ensom. Tidligere nevnte jeg at det er knyttet en rekke stereotype holdninger til det å være ensom. Disse fører til at man unngår å snakke om det og at man forsøker å skjule det. Siris avsluttende kommentar: Det er forresten ikke noe moro for ungen som kommer på skolen uten no'n ting å fortelle de andre ungane etter jul og nyttår påpeker nettopp dette. Hvis sønnen ikke har noe å fortelle fra juleferien vil moras fraværende nettverk bli 'synliggjort' for hans klassekamerater. Siri forsøker dermed å kompensere for sitt manglende sosiale nettverk ved å bruke Huset som alternativt sted å være på nyttårsaften, samtidig hun sørger for at sønnen har noe nytt å fortelle de andre ungene ved skolestart. Ved å feire nyttår, men ikke jula på Huset understøtter hun et par semantiske forskjeller mellom de to feiringene. Jula skal være koselig, familiær og privat, mens nyttårsaften skal være fest, venner og offentlig. Huset ble et offentlig rom for henne, og dermed en slags erstatning for den festen hun gjerne ville vært på.

Å leve alene gjør deg ekstra oppmerksom på ting som mange andre tar for gitt. Tian Sørhaug (1996) hevder at et familienettverk av besteforeldre og skilte foreldre er i ferd med å erstatte kjernefamilien eller den såkalte 'normal familien'. Med dette åpnes det for en annen form for sosialitet, en sosialitet preget av åpne grenser i en slags 'storfamilie'. Halvparten av mødregruppa har et slikt støttende familienettverk (Anja, Beate og Toril), mens de tre andre (Siri, Hilde og Inger), av ulike grunner og i varierende grad, må klare seg selv. Mangelen på nære relasjoner gjør det også vanskelig å dele opplevelsene rundt det å være mor med noen. Slik er det for Inger; hun har hatt liten sosial omgang utover det som blir organisert i mødregruppa og på skolen der hun begynte i høst.

Det tøffaste for meg er jo manko på familie i hele tatt da. Jeg har ikke no' forhold til mora eller faren min, eller til broren min for den sakens skyld. Det er jo ingen her i nærheten som kan støtte meg. Jeg har lissom bestandi' vært den som har klart seg på egen hånd og sånn sett så syns jeg at jeg har vært veldi' aleine med ungane. Det værste med å være aleine med dem er vel det at det ikke er no'n rundt som kan se - for når ungane gjør no' ålreit, no' positivt så er det bare jeg som opplever'e lissom. Så jeg har no'n ganger lyst til å lage no'n svære plakater av begge ungane og henge dem opp på by'n! Se her alle sammen: Jeg har to skikkeli' ålreite unger!

Tidens dobbelthet: morstid og 'min tid'

Ensomhet og sosial isolasjon påvirker vår opplevelse av tid.⁽⁴⁰⁾ Dette kom tydelig frem når mødrene fortalte meg om hvordan de opplevde det å være hjemme med barn. De beskrev en følelse av å stå stille i tid og rom - på stedet hvil, kombinert med en erkjennelse av at tiden løper. Tiden får en slags dobbelthet over seg - rask og stillestående på en gang. Dette gir et bilde av et tidsmiljø som ikke er entydig lineært, men en komplisert blanding av linje og sirkel (Johansen 1984).⁽⁴¹⁾ Det eksisterer, både allment og faglig, et relativt fritt forhold til tid som et objekt - tid er noe man har eller mister. Dette forholdet vedlikeholdes av dagligspråkets konkrete bruk av tidsbegrepet, hvor tid blir et slags a priori rammeverk for alle handlinger og all historie (Bourdieu 2000). Bourdieu stiller seg kritisk til dette og hevder at "practice is not in time but makes time (…) (2000:206).

Dersom praksis skaper tid, og tid er et erfaringsprodukt av de praksiser man inngår i, så er det aktivitetene i rollen som hjemmeværende mor som skaper en opplevelse av sirkulær tid. Disse aktivitetene representerer ingen konkrete brudd i tiden fordi de konstrueres rundt utførelsen av stadig tilbakevendende oppgaver som bleieskift, matlaging og vasking. Barnet vokser, mens selv sitter en fast i en 'gjentagelse'. Gjentagelse er det overordnede prinsipp i sirkulær eller syklisk tid (Bech-Jørgensen 1994). Samtidig forblir de fleste andre roller i kvinnens rollerepertoar ustimulerte. De blir lagt bort. Dette er roller som har sitt feste i den såkalte lineære tiden - den kumulative og irreversible tidsopplevelsen hvor fokuset er rettet fremover (Johansen 1984). Disse rollene iverksettes av skole og utdanning, arbeid, fritid, sosial utveksling og sosialt samvær. Toril begynte på skolen høsten 1998 og hun illustrerer tidens dobbelthet slik:

Jeg var så lei av å stå stille - nå vil jeg framover! Kanskje ikke sånn kjempe langt framover, men jeg synes jeg har stått stille i veldi' mange år nå og ikke kommet no'n vei. Skolen er jo slitsom no'n ganger - jeg er jo lissom bare vant til å gå hjemme. Det er uvant og slitsomt, men deili' fordi jeg får no' mer lissom. Det er godt det skjer no' i livet mitt, for de siste åra har det lissom bare dreid seg om bleier og Se & Hør. Jeg har jo faktisk begynt å bli gammal! [D]et er jo moro der (på skolen) åsså, men no'n ganger er det sånn at en vet en bare må dit og da er det rå slitsomt for en får jo ikke tid eller ork til å gjøre alt det andre en skal. (…) Det er allikavel skremmans å se for seg to år på skolen. Jeg har vært inne på tanken om videreutdannelse, men jeg har ikke planlagt no'… jeg må vel bli ferdi' med de to åra her først. Jeg må lissom ikke tenke for mye på at det er snakk om to laaange år for da blir det bare for mye for meg og jeg mister alt håp om åssen jeg skal klare det.

Det er ikke bare tidens dobbelthet som synliggjøres i dette sitatet. Torils opplevelse av to laaange år sier mye om hva slags tidsperspektiv hun har. Edmund Husserls fenomenologiske filosofi kan være meningsfull her. Husserl søker en forståelse menneskers indre tidsbevissthet (1931).⁽⁴²⁾ For å begrepsfeste vår indre tidsbevissthet skiller han mellom to erfaringskategorier; protention⁽⁴³⁾ og project (i Bourdieu 2000). Slik jeg forstår Husserl så viser protention til en prerefleksiv forlengelse av nåtiden, en slags synlig kvasi-nåtid, mens project innbefatter et brudd med nuet hvor individet retter dermed bevisst sikte mot fremtidens realiteter (ibid.). Her bør man være oppmerksom på at både sirkulær og lineær tid innebærer kontinuitet, men project som tidsopplevelse har en diskontinuitet i seg. Dette er sammenfallende med hvordan Bourdieu ser for seg at tidsopplevelsen er et resultat av brudd - aktiviteter eller sosiale handlinger forårsaker slike brudd og disse skaper en opplevelse av tid. Torils sitat tydeliggjør at hun opplever de to årene på skolen som en forlengelse av nåtiden og ikke som et brudd med den. Å fullføre utdannelsen er ikke et fremtidsprosjekt, men et nåtidsdilemma. Begrepsparet protention og project vil jeg komme tilbake til senere i kapittelet.

Ingen av kvinnene i gruppa er i lønnet arbeid og de har dermed ikke et skille mellom arbeidstid og fritid.⁽⁴⁴⁾ Tiden ser isteden ut til å bli delt to inn i to erfaringskategorier eller praksiskategorier som jeg har valgt å kalle morstid og 'min tid'. Morstid er den tiden en tilbringer med barn eller bruker på de daglig rutinene og gjøremålene som oppstår i kraft av det å være hjemmeværende mor - den sirkulære eller oppgaveorienterte tiden. Med 'min tid' viser jeg til den tiden når en aktiviserer roller som bryter med 'gjentagelsen' i morstiden. Aktivitetene gir tiden annet preg fordi en oppnår tilfredsstillelse, ikke bare som mor, men for eksempel som venninne, kvinne eller student. Det er også derfor jeg snakker om morstid og 'min tid' som praksiskategorier - det er handlingene eller praksisene som skaper den respektive tidsopplevelsen. Det er knyttet forventning om sosialt utbytte til 'min tid'. 'Min tid' er dermed ikke i samsvar med Rosemary Deems beskrivelse av own time som en slags pause fra stress og mas som "(…) may be very important in allowing individuals to 'slow down'" (1996:16). 'Egen tid' eller 'tid for seg selv' kan man for eksempel få om kvelden etter barna har lagt seg. 'Min tid' er heller ikke kompatibel med begrepet 'fritid' som forutsetter en lønnsarbeidertilværelse (ibid.). Samtidig vil fritid for lønnsarbeidende mødre ofte inkludere morstid eller familietid. Likevel, det er to trekk ved fritid som er sammenfallende med 'min tid'. Det første er at behovet for fritid oppstår som følge av lange dager i lønnsarbeid, mens behovet for 'min tid' er et produkt av lange og ofte ensomme dager som hjemmeværende mor. Det andre likhetstrekket er at begge begreper; fritid og 'min tid', forvaltes som knapp tid. Ettersom begge begrepspar forsøker å dele hverdagen i to lar jeg begrepene morstid og 'min tid' stå parallelt til den tradisjonelle oppfattelsen av arbeidstid og fritid.

Mangel på sosialt nettverk og sosiale aktiviteter gjør sitt til at morsrollen på mange måter blir total, og at hverdagen oppleves som ren morstid. Den totale morsrollen er av omnipresent karakter: Den er 'i' deg og 'rundt' deg hele tiden. Det er en rolle en vanskelig tar fri fra, og det er en rolle det ikke er legitimt å virkelig klage over eller å mistrives med. I denne sammenheng er det viktig å huske at mødrene henvises til Huset fordi de har problemer med plikter og ansvar knyttet til morsrollen. Hilde gir på side 97 og 98 en beskrivelse av sine første år som enslig mor. Denne beskrivelsen plasserer begrepene 'min tid' og morstid i en empirisk kontekst. Hilde sier nesten bokstavelig at hun ikke hadde 'min tid' og at det ble kimen til mye frustrasjon:

Jeg følte atte ungen var en klamp om foten - det gnager meg ennå i samvitti'heta - for jeg visste ikke åssen jeg skulle få meg barnevakt sånn atte jeg kunne komme meg litt ut.

Hun anskueliggjør videre hvordan jakten på tid sammen med venner gikk utover trivselen i morstiden og førte til lange perioder med frustrasjon og utilfredshet for mor og barn. For Hilde sto morstiden eller morsrollen i veien for 'min tid' og opplevelse av ensomhet og innholdsløs tid manifesterer seg nærmest i den. Det tok lang tid før hun klarte å finne roa i tilværelsen som enslig mor og å trives med morsrollen. Det tok lang tid før hun aksepterte at morstiden var fullverdig tid.

Forestillingen om et samtidig nærvær

'Min tid' handler om selvrealisering, men ikke slik vi vanligvis tenker om selvrealisering - som et fremtidig mål på en lineær tidsakse. På samme måte som morstid handler 'min tid' om nåtiden, og om å gjøre det beste ut av nuet. 'Min tid' innebærer et nåtidig ønske om sosialt utbytte og sosial tilfredshet for et voksent menneske som tilbringer hele dagen med barn. At 'min tid' inkluderes i nuet kan man høre når mødrene snakker om Huset og hva de ønsker å få ut av gruppa. Siri forteller hvorfor hun møter på Huset:

[Håper å få] no' ut av den dagen. Jeg synes det er greit at vi bare sitter der og skravler for det er mange oss som har behov for det når vi går hjemme med ungær hele da'n.

Alle, med unntak av Anja som må være der, ⁽⁴⁵⁾ sier mer eller mindre det samme. De møter opp for sin egen del. De bruker Huset for å aktivisere andre roller eller sider ved seg selv enn hva de får gjort i hjemmet. At de har fått tilgang til Huset i kraft av å være mor, eller barnas utbytte av møtedagene, er det ingen som nevner.

Det er ikke nytt at kvinner er hjemme med barna sine, det som derimot har endret seg er fraværet av tidligere tiders multiplekse relasjonsmønstre, samt det fraværet av det som den danske kultursosiologen Bech-Jørgensen (1994) har kalt samtidig nærvær. Samtidig nærvær er et begrep som uttrykker sosialitetens tidsmessige og romlige struktur. Bech-Jørgensen bruker begrepet for å forklare hvordan subjektivt opplevde begivenheter blir samordnet i handlingsfellesskap. Dette begrepet må ikke forveksles med legemlig nærvær som betyr at noen fysisk befinner seg i din umiddelbare nærhet og kan nås ved hjelp av sanser, språk eller kroppsbevegelser. Samtidig nærvær dreier seg om samfunnets kollektive dagsrytme, og om hvordan man identifiserer seg med den anonyme massens sosialitet (Øian 1998). I det daglige er denne identifiseringen rettet mot folk som lever rundt deg; naboene dine, drabantbyen, byen og landet.

Det er lønnsarbeidets tidsnorm som synkroniserer dagens og døgnets sosiale rytme (Bech-Jørgensen 1994). Derfor er det hovedsakelig marginalisering fra lønnsarbeid og fritid som fører til isolasjon fra det samtidige nærværet. Det blir, særlig i feministisk litteratur, hevdet at kvinner ikke opplever skillet mellom arbeid og fritid like meningsfullt og virkelig som menn fordi de i langt større grad engasjerer seg i reproduktive oppgaver (Deem 1988 og 1996).⁽⁴⁶⁾ Om skillet mellom arbeidstid og fritid oppleves meningsfullt eller ikke vil individer bli marginalisert fra hverdagslivets relasjoner ved ikke å få ta del i det (Bech-Jørgensen 1994, Øian 1998). Individet vil miste muligheten til å befinne seg på rett sted til rett tid (Øian 1998). Dette betyr ikke at hun ikke kan forestille seg de anonyme massers sosialitet, fordi både lineær og sirkulær tid har den egenskapen at man kan forestille seg, og eventuelt identifisere seg, med dette 'noe' som finner sted samtidig - uten at en selv er tilstede (Anderson 1991). En marginalisering fra det samtidige nærværet vil sannsynligvis styrke forestillingen om dets sosialitet. Her kan det være viktig å påpeke noe Bech-Jørgensen selv ikke tar opp i sin tese om samtidig nærvær (1994); livet er ikke bare hverdag - det er også fest. Forestillingen om et samtidig nærvær intensiveres i forbindelse med festligheter. Når det går mot kveld den 24. desember er forstillingen om at alle spiser ribbe og åpner presanger slik som deg og din familie av en slik dimensjon at den skaper en følelse av å være en del av et større handlingsfellesskap. Siris forestilling om alle andres julefeiring, samt hennes reaksjon på å tilbringe den alene med sønnen vitner om en følelse av å falle utenfor dette handlingsfellesskapet. Fravær av et samtidig nærvær i hverdagslivet vil trolig ikke frambringe den samme intense opplevelsen som Siri hadde i forbindelse med jula. Det er likevel ingen tvil om at det å sitte alene igjen i leiligheten når drabantbyen tømmes for arbeidsfolk klokken halv åtte om morgenen, for så å være den som venter på at de skal komme slitne hjem utpå ettermiddagen, også skaper en bevissthet om isolasjon. Til tross for dette mener jeg at denne typen bevissthet gir en langt mer vag følelse av å være ufrivillig isolert enn den konkrete erkjennelsen som oppstår i forbindelse med høytidene. Derimot vil det å sitte igjen i leiligheten når alle er på jobb intensivere følelsen av innholdsløs tid og skape et behov for sosialitet. Det er dette mer generelle behovet jeg skal ta opp i det følgende.

Hvordan realiseres 'min tid' i gruppa?

I foregående kapitler har jeg redegjort for mødrerelasjonens sosiale uttrykk ved å anskueliggjøre; mors første møte med Huset, de institusjonaliserte regler for det sosiale samværet, samt den manglende instrumentelle gjensidigheten i gruppa. Nå vil jeg vise det sosiale utbyttet det skapes rom for i mor/mor relasjonen, og deretter knytte dette opp til begrepsparet protention og project.

Mødres hverdag kan altså oppleves både ensformig og begrensende både fordi det sosiale nettverket ikke er tilfredstillende og fordi de ikke er en del av lønnsarbeiderregimet. I hverdagen blir derfor identifisering og sosialitet en mangelvare. Med dette i tankene spurte jeg en mor om hva hun syntes hun hadde til felles med de andre mødrene?

- Det må vel være det å ha behov for å ha kontakt med andre, det - vi snakker aldri no' dypere enn det lissom, svarte hun.

Ikke bare påpeker hun at samtalene holdes på et upersonlig nivå slik jeg beskrev i kapittel 5, men hun hevder også at identifiseringsgrunnlaget dem i mellom er behovet for kontakt med andre. Ikke med andre mødre eller med andre kvinner, men med andre mennesker.

Når en mor først begynner på Huset representerer møtedagene et klart brudd med hverdagsrutinene og opplevelsen av den totale morstiden. Tiden på Huset oppleves da som lineær fordi den har en helt tydelig begynnelse og ende. Timene må fylles med mest mulig og i denne første perioden fungerer Huset som et project for mødrene - det var noe ukjent, men allikevel realiserbart. Toril forteller om sine første uker på Huset at hun:

(…) var (…) så full av energi! Da skulle jeg lissom gjøre masse og da syns jeg det blei så mye eting - alle satt jo så leeenge ved matbordet! Ete, det kunne jeg gjøre hjemme, ikke sant?

Hun forventer at tiden på Huset skal være fullverdig - at den skal inneholde mer meningsfullhet enn det å spise. Fullverdig tid innebærer sosialt "spill" (Bourdieu 2000), altså ikke bare uforpliktende kontakt, men samhandling med reelle muligheter for gevinster og tap i nær fremtid. På individnivå kan det være så enkelt som at når man går til sengs den kvelden så føler at man har opplevd noe nytt. Sosialitet i form av nærhet og samvær rundt matbordet er, i seg selv, ikke tilfredstillende eller tilstrekkelig meningsfylt i denne første perioden fordi man har forventninger til tidens innhold - det vil si til aktivitetene.

Etter en tid vil den største energien og entusiasmen over bruddet med morstiden legge seg og sakte men sikkert vil tiden på Huset bli innlemmet i nåtiden, og til slutt vil den bli en forlengelse av den - Husserls protention (1931). Slik er det for mine informanter; Huset og gruppa ble fort en del av nåtiden, og mange fortalte at de opplevde Huset som kjedelig. Vi sitter jo bare der, sa de og ga uttrykk for at de ønsket at lederne arrangerte flere aktiviteter. At lederne skulle arrangere flere turer. Når realisering av 'min tid' blir innlemmet i det Husserl kaller protention (ibid.), i nåtiden, ser det ut til at kravet til tidens fullverdighet og meningsfullhet blir redusert til gjennomgående å dreie seg om å tilfredstille behovet for sosial kontakt og nærhet med andre. Man tar del i en sosialitet og, via denne, realiserer man 'min tid' - her og nå. En kan for eksempel se på hvor viktig måltidet er for gruppa. Mange av mødrene uttrykte at måltidet var det viktigste med hele møtedagen, men samtidig virker det som om det tar tid før de setter pris på det å samles rundt bordet (jfr. Toril som i begynnelsen syntes det ble altfor mye eting). De ser ikke på mødregruppa som en arena for fremtidig endringsmuligheter, men heller som en arena for nåtidig sosial tilfredsstillelse. Siden jeg i denne analysen tar utgangspunkt i deres opplevelse av gruppa som sosial arena, tar jeg ikke for meg deres personlige endring eller fremtidsvisjoner. Det er en helt annen analyse som selvfølgelig kunne vært spennende å knyttet opp til project.

I gruppa tilfredsstilles behovet for sosialitet og nærvær på to plan; opplevelsen av nærvær i tid og rom og mer konkret via samtalen. I forlengelsen av nåtiden blir ikke de sosiale aktivitetene av samme viktighet, men heller en maksimal utnyttelse av tiden sosialt. Fordi man opplever Huset som fri fra barn er 'min tid' fremdeles, selv om den er nåtid, en knapp ressurs og den forvaltes deretter. Det er utnyttelse av denne tiden som knapp ressurs som etterlyses når det mot slutten av dagen blir stille rundt stuebordet og ei mor sier;

- Vi må finne på no' å snakke om da - vi må jo utnytte den lille tida vi har her!

I protention eller nuet kan man tenke seg at kravet til "investeringer i sosialitetens spill" (Bourdieu 2000:206-245) senkes. Det er ikke lenger gruppesamtalens innhold, dybde eller utfall som er av størst betydning, men heller den sosiale tilfredsstillelsen og opplevelsen av nærhet som kanaliseres av voksenfellesskapet. Jeg sier ikke at samtalens innhold blir uviktig, bare at individet synes å sette lavere mål for sin opplevelse av fullverdig tid. Dette fører til at samtalens innhold får lavere prioritet. Fellesskapet eller samholdet som er etablert på Huset generer ingen attraktive sosiale spill som en kan investere i fordi relasjonene er serielle, og nær sagt frie for forventninger og forpliktelser.

Nettopp fordi den sosiale tilfredsstillelsen kanaliseres via voksenfellesskapet og ikke via samtalens innhold, kan samtalene anta den paradoksale formen av å være uforpliktende og sterkt engasjerende på samme tid (se kapittel 5). Ved å entusiastisk utveksle sladder, nyheter, drømmer og ønsker for fremtiden skapes et grunnlag og et rom for følelsesmessig og gjensidig sosial tilfredsstillelse. Det er voksenfellesskapet som gjør mødregruppa til et attraktivt fristed og et pusterom fra morstiden, og det er det å samtale som gir det sosiale utbyttet og som tilfredsstiller behovet for 'min tid'. Det kan sammenlignes med det å treffe venner på en kafé. Det er ikke alltid så viktig hva vi snakker om når vi er der, bare vi treffes og får skravla litt sammen. Noe helt annet ville det være å møte en ny kjæreste på den samme kaféen. Da hadde hva som ble sagt og gjort vært svært viktig - det ville hatt fremtidig betydning for forholdet og en kan si at han ville vært et project.

Når jeg nå skal knytte mødrenes realisering av 'min tid' opp mot gruppas kommunikasjonsmønster slik jeg redegjorde for det i kapittel 5, blir denne litt lette og uhøytidelige kafémentaliteten tydelig. Samtalens lave prioritet mellom mødrene reflekteres i de institusjonaliserte reglene for kommunikasjon - hvor mors personlige rom underkommuniseres eller holdes skjult. Gregory Bateson (i Andersen og Ellingsen 1992) hevder at vi til vanlig ikke reflekterer over prinsippene for hvordan vi kommuniserer med hverandre. En slik refleksjonen oppstår først når reglene for kommunikasjon ikke lenger følges. Om vi går tilbake til eksemplet med din nye kjæreste. Hadde han tilbrakt timer på kaféen med å fortelle deg hvor forelska han var blitt i venninna di, ville du reagert. Han hadde brutt reglene for kommunikasjon mellom kjærester. Det handler altså om en kombinasjon av feil person, feil sted og feil tid. Denne kombinasjonen starter en refleksjonskjede. Slike refleksjoner oppstår i gruppa når ei mor blir for personlig og de andre opplever det hun snakker om som ubehagelig. Avsnittet 'En krangel bryter ut' i kapittel 5 illustrerer hva som skjer når ens samtalepartner flytter fokus fra det å fortelle over til selve innholdet. Inger og Siri gjenopplever sine opplevelser fra en lørdagskveld på byen med gruppa som ivrig publikum da begge, på et tidspunkt, begynner å legge merke til hva det er den andre egentlig sier. I dette empiriske eksemplet blir faktiske og private forhold luftet for gruppa av motparten. Det er plutselig motparten som forvalter ens personlige rom. Dette bryter fullstendig med de etablerte reglene for samvær i gruppa og nesten umiddelbart blir det en amper og kranglete stemning mellom dem.

Ingen mødregruppe?

Barnevernets, sosialkontorets eller helsestasjonens hensikt med å få kvinnene til å begynne på Huset er i første omgang forankret i deres rolle som mor, så i deres behov for sosial kontakt. Det siste er forankret i tanken om sosial kontakt med andre mødre. Med tanke på hva de selv sier om hvorfor de begynte på Huset er det nærliggende å tro at de ikke kommer som en del av kategorien hjemmeværende mødre. Mye tyder på at de ikke engang kommer som mødre til gruppesamværet. Som jeg har hevdet forsøker man tvert i mot å få fri fra morsrollen mens man er på Huset. Dette kan også kommuniseres overfor barna om de, mens mor samtaler, begynner å kreve hennes oppmerksomhet:

Nei, nå må du ikke mase sånn på mamma! Du vet jo hvor lite jeg får snakka med andre voksne? Nå er det min tur til å kose meg litt. Du kan vel leke litt inne på lekerommet? Hm?

Siden de ikke synes å finne fellesskap i kraft av sine roller som mødre så forsvinner mye av barnevernets opprinnelige målsettinger for denne typen forebyggende gruppearbeid. Barnevernsansvarlig ved Borgersone sosial- og barnevernskontor kommenterer dette og påpeker at der et nytt aspekt ved Huset og mødregruppene:

Tidli'ere var den vikti'ste grunnen til å henvise og motivere jentene til å begynne på Huset atte der var det andre barn og det atte det selvfølgeli' ville være bra for deres barn å komme i kontakt med andre. Alle som starta da var jenter med utviklingspotensiale både i forhold til jobb og skole. Det de trengte var samhøri'het med andre. Nå finnes det nesten ikke barn der lengre og dermed er mye av fundamentet eller lokkingsmekanismen i tiltaket er blitt borte. (…) Det har skjedd en endring der nede som jeg ikke forstår. Det hele er blitt som en fristilt satellitt og det kreves en revurdering av hele tiltaket slik det fremstår i dag. (...) Fellesskap uten barn - det blir lissom bare ikke det samme det ... Det ser ikke ut som om det er så mye fokus på kvinnene som omsorgspersoner lenger. Det ligger et større fokus på kvinnene og deres behov, mer eller mindre, uavhengi' av barna.

Realisering av 'min tid' i gruppa ser ut til å gå på bekostning av det potensielle mødrefellesskapet hvor mulighetene for gjensidig identifisering ligger. Denne fraskrivingen eller underkommuniseringen av morsrollen finnes derimot ikke i relasjonen til lederne. Igjen blir mor/leder relasjonen stående som mor/mor relasjonens motpol. Her er morsrollen ikke bare imperativ, men den legitimerer på mange måter det familiære forholdet mellom dem. En mor behøver en mor. Morsrollens imperativitet har forblitt implisitt i mine beskrivelser av leder/mor relasjonen. Det jeg derimot har diskutert, spesielt i kapittel 6, er samtalens betydning mellom mor og gruppeleder. Dette blir selvfølgelig enda en kontrast til hva jeg nettopp har hevdet om mødrenes samvær og samtalens betydning mellom dem.

***

I dette kapittelet har jeg forsøkt å lokalisere hva som ligger til grunn for mødrenes sosiale utbytte av tiden på Huset. Hva slags behov mødregruppa tilfredstiller, og følgelig hva slags funksjon den har som sosial arena. Alle mine informanter beskrev sitt hverdagsliv som hjemmeværende som preget av forskjellige grader av marginalitet. Denne marginaliteten innebar først og fremst en generell mangel på nære relasjoner, samt begrenset adgang til nærmiljø, arbeidsmarked og fritidsaktiviteter. Jeg har forsøkt å illustrere hvordan en slik opplevelse av hverdagen kan føre til en stadig tiltagende sosial isolasjon og senere hvordan sosial isolasjon kan aktivere ensomhet. Ensomhet er et mangefasettert og stigmatisert sosialt fenomen med konsekvenser for hvordan en opplever og takler hverdagen. Huset blir stedet hvor man kan få hjelp til å bryte ut av en vanskelig og ensformig tilværelse. Inger tok i mot denne hjelpen i forbindelse med jula - det gjorde ikke Siri.

Opplevelsen av hverdagen som fullstendig regulert etter barnas behov for omsorg, skaper en følelse av å 'bare' være mor. Morsrollen ser ikke ut til å tilfredstille ens sosiale behov og produserer følgelig et ønske om tid hvor rollen som mor ikke nødvendigvis er aktivisert. Tiden som hjemmeværende får en dobbelthet over seg; morstiden - med sine oppgaveorienterte sysler dominerer dagen og, gjør på mange måter, den ene dagen lik den neste. Tiden som hjemmeværende oppleves også som isolerende og her anvender jeg begrepet samtidig nærvær (Bech-Jørgensen 1994) for å illustrere hvordan mødrene føler de blir satt utenfor et større handlingsfellesskap. 'Min tid' er det andre tidsaspektet jeg tar opp i dette kapittelet. 'Min tid' er en lineær tid med fokus på et sosialt utbytte, men den realiseres i nuet. Fordi en mangler nettverk og muligheter til å realisere behovet 'min tid' i hverdagen blir Huset en sluse for dette.

Realiseringen av 'min tid' setter det å samtale i sentrum, ikke samtalens innhold. Å samtale skaper en følelse av nærvær, den skaper en mulighet for identifisering med andre voksne, og den tilfredstiller behovet for sosialitet. Det er først og fremst de institusjonaliserte reglene for samvær som tillater det å samtale å få førsteprioritet og ikke samtalens innhold. Slik skapes et rom for en 'her-og-nå-selvrealisering'. Et slik fokus på egne interesser og behov fører til at de ikke klarer å utnytte de muligheter som opprinnelig tilbys dem i gruppa. Muligheter i form av hverandre som potensielle venner og barnevakter, gjensidighet og fellesskap. Meningen er at Huset skal aktualisere andre roller enn morsrollen, men ikke på bekostning av den.

Kapittel 8: Avslutning - en ny sjanse

Barnevernets idé bak Huset er klar nok; det skal gi en gruppe mødre en ny sjanse til å få det bedre med seg selv og, kanskje mer prekært, til å bli bedre mødre. Fundamentet i prosjektet, slik det fremstår på Borger i dag, forekommer likevel å være en ullen blanding av det synlige barnevernet og det usynlige barnevernet, av frivillighet og tvang, av noen mødres påfallende store behov for hjelp og av andre mødres små behov. Ikke bare bryter dette fundamentet med forestillingen om mødrene som brukere av et velferdstilbud hvor serviceaspektet er av betydning, det bryter også med mange av forutsetningene for å danne fellesskap i gruppa. Dette er poenger som bringer meg tilbake til avhandlingas innledende kapittel. Her hevdet jeg at når barnevernet konstruerer en sosial arena spesielt tilpasset en gruppe mødres sosiale behov oppstår det en grunnleggende usikkerhet over tilbudets agenda. Denne usikkerheten manifesterer seg i en ambivalent holdning til det potensielle fellesskapet i gruppa. Denne holdningen har hele tiden vært grunnleggende i min analyse, og blitt synliggjort hovedsakelig som brudd i samhandlingen, men også som en generell tilbakeholdenhet overfor gruppa. Bruddene har, blant annet, vært på reglene for kommunikasjon og på transaksjoner. Det er denne ambivalensen en mor forsøker sette ord på når hun, med en viss ironisk undertone, forteller om hva slags assosiasjoner faste oppmøtetider og lukkede grupper ga henne da hun først begynte på Huset:

Jeg hadde vært med på no' à la detta (der jeg bodde) før - og jeg hadde vel trudd det var sånn det var her åsså (…) - mer åpen barnehageakti'; at vi kom og gikk som vi ville. Det var jo det jeg visste om. Nå syns jeg det er helt greit med faste tider, men det var ei stund jeg tenkte som så atte "søren heller - hva slags vernabedrift er detta herre?" Ja, men det er sant! Du sitter jo der og lager mat og syr!

Hun påpeker motsigelsen mellom sitt eget sosiale behov og Huset som et tilbud tilpasset dette, samt en generell usikkerhet omkring hvordan barnevernet definerer hennes sosiale behov. I denne avhandlinga har jeg forsøkt å identifisere hva slags relasjoner som oppstår under disse forutsetningene og hva slags sosiale behov som tilfredsstilles i dem.

En relasjonell forklaringsmodell - oppsummering

Hvordan anvender seks mødre muligheten til å bli kjent med nye mennesker, til å etablere relasjoner og til å knytte kontakter? En relasjonell forklaring på dette innebærer at jeg fortolker adferd ut fra gjensidig påvirkning gjennom samhandling. Jeg har derfor observert hvordan mine informanter handler overfor hverandre og med hensyn til hverandre. Dette står i motsetning til egenskapsforklaringer - hvor man forklarer adferd utfra en tillagt indre egenskap ved en person (Wadel 1991).

I kapittel 4 har etablering av relasjoner vært av spesiell interesse. Det første møtet en ny mor har med lederne, og de andre i gruppa, blir grunnmuren i hennes kommende relasjonsmønstre med dem. Dette møtet genererer nemlig regler for samvær og samhandling. I og med at Huset er et barnevernstiltak oppstår en usikkerhet og for mange blir denne så sterk at man kan snakke om redsel eller angst. Siri forteller at:

Hver gang det var en beskjed fra [barnevernet] så blei jeg helt … jeg var sikker på at jeg kom til å ende opp på psykriatiske på grunn av de. (…) Det var en periode jeg var så redd de skulle ta fra meg ungen fordi jeg ikke ville begynne på Huset.

Usikkerheten veies opp mot nødvendigheten av å innfri barnevernets krav, men også opp mot egne sosiale behov. I forhold til lederne blir denne ambivalensen på mange måter holdt i sjakk av ledernes underkommunisering av Husets og deres egen faglige tilknytning til barnevernet. Mødrene, derimot, møter hverandre med en relativ åpenlys skepsis. Denne skepsisen er fundert i det faktum at siden du er på Huset må det være 'noe galt' med deg. Dette 'noe galt' er et stigma knyttet til statusen som barnevernsklient. Dette stigmaet legger, i neste omgang, sterke føringer på gruppas relasjonsmønstre i den forstand at det ikke gir rom for gjensidig identifisering og fellesskapsfølelse.

Relasjonen til lederne og til de andre mødrene får, med det første møtet som springbrett, to forskjellige karakteristika. Det er dette som er av analytisk interesse i kapittel 5. Forenklet kan det framstilles slik; mor/mor relasjonen er preget av avstand og skepsis, mens mor/leder relasjonen innebærer åpenhet og tillit. Utslagsgivende for begge relasjonsmønstrene er mors forvaltning av sitt private rom. For å illustrere kommunikasjons- og samhandlingsmønsteret som institusjonaliseres anvender jeg innledningsvis Goffmans frontstage/backstage dikotomi ([1959]1974), men problemet med denne dikotomien er at den ikke fanger opp ambivalensen i relasjonene. Hans begrep inntrykkskontroll, med vektlegging av under- og overkommunisering som sosiale fenomen, fanger derimot opp dynamikken, bruddene og tendensene i relasjonene. Ved hjelp av en rekke empiriske eksempler fra samhandlingssituasjoner blir det tydelig at avstand holdes til de andre mødrene ved å underkommunisere det en opplever som sitt private rom - det Goffman ville kalt backstage. Tendensen eller den institusjonaliserte 'regelen' for samvær er å ikke ta personlige behov eller problemer opp med gruppa, men med lederne. For å demonstrere hvordan de to relasjonene møter forskjellig behov hos mødrene viser jeg til en typisk scene fra middagsbordet. Her er vekslingen mellom de to relasjonene tydelig. Mødrene snakker om drømmer og ønsker seg imellom, mens overfor lederne er bekymringer sentrale, og konkrete råd ønskes. Lederne får fort status som 'mellommenn'. Dette innebærer at de får status som nyttige informasjonskilder mellom velferdssystemet og den enkelte mor. Relasjonen mellom dem får, etter som tiden går, et familiært preg - lederne synes å bli 'mammaerstatninger' for noen av mødrene.

Selv om relasjonen til lederne preges av stabilitet og mødrenes åpenhet, dukker det opp tilfeller hvor ambivalensen også her er tydelig. Tilfeller hvor mødrene holder informasjon tilbake for Åste og Aina-Marie nettopp fordi de jobber for barnevernssystemet. Dette er i samsvar med de fleste relasjoner vi inngår i - det er noen ting vi holder hemmelig for våre foreldre, nettopp fordi de er våre foreldre. Det er ingen tvil om at mødrene setter stor pris på lederne og at disse er med på å holde gruppa sammen. Det kan se ut som om lederne er grunnen til at mange av mødrene i det hele tatt møter på Huset.

Sartre ([1950]1972) skiller mellom grupper og serier. En gruppe er preget av felles mål og kollektivitet, mens serier betegner mennesker som møtes uten en kollektiv agenda. Som for eksempel når enkeltindividet setter seg selv og sine behov i fokus fremfor et eventuelt fellesskap. I mødregruppa finnes mye latter og et slags samhold, men intet overordnet kollektivt mål. Det finnes heller ingen tegn til ren individualisme - få hadde møtt opp på Huset om ikke det var for resten av gruppa og lederne. Samværet kan derimot sies å være av seriell art (Hem 1994) - mødregruppa ser rett og slett ut til å bli forutsetningen for å kunne tilfredsstille egne interesser og egne behov. Begrepet serielle relasjoner fanger samtidig opp den innebygde ambivalensen som finnes i gruppa. I det ene øyeblikket er alle venner og føler samhold, i det neste er plutselig alle de andre 'rare' og en selv er den eneste normale i hele gruppa.

I kapittel 6 blir fraværet av nære relasjoner, gjensidig identifisering og kollektivitet i gruppa diskutert opp mot barnevernets idé om utvida sosial omgang og viable transaksjonsmønstre. Barnevakt er et eksempel på en svært ettertraktet og etterlengtet tjeneste blant mødrene, men det foregår ingen utveksling av denne tjenesten. Instrumentelle transaksjoner generelt tilbys altså svært sjelden, og når de først tilbys er verken forpliktelsen eller forventningen til tilbudet særlig høy. Dette fører til at tilbudet kan trekkes tilbake og at transaksjonen kan avbrytes. Serielle relasjoner krever ingen sosial investering i fellesskapet og transaksjonsavbruddet får derfor ikke noen særskilte konsekvenser. Det virker derimot bekreftende, og til dels intensiverende, på den følelsesmessige avstanden i mor/mor relasjonenes sosiale uttrykk, nettopp fordi transaksjonsavbruddet per se fremkaller et enda mindre grunnlag for å etablere fellesskap. På denne måten formes det stadig sterkere serielle relasjoner. Avbrytelsen av transaksjonen vedlikeholder skepsisen til de andre, den fører til at ingen tilbyr seg å hjelpe ettersom de ikke kan forvente hjelp tilbake.

Nettopp fordi mødrene ikke viser ansvar og forpliktelse overfor hverandre er Aina-Marie og Åste opptatt av å være til å stole på. Ved å møte til avtalt tid og holde ord bidrar de til å opprettholde og virkeliggjøre sin troverdighet som ledere. Dette er også et ledd i idéen om å være gode rollemodeller. Når lederne inngår i transaksjoner med mødrene finnes det en konkret begrensning; grensen mellom arbeid og fritid. Lederne, som de fleste lønnsarbeidere, forvalter denne grensen konkret etter klokka og alle transaksjoner med mødrene skal derfor, i utgangspunktet, finne sted i løpet av arbeidstiden. Empirien viser at det finnes et visst slingringsmonn her - mødrene får ved enkelte anledninger hjelp utover Aina-Marie og Åstes arbeidstid. Når lederne vurderer om de skal stille opp utenom arbeidstiden blir deres tilbud vurdert opp mot graden av alvor for den involverte mora.

I kapittel 7 vinkler jeg fokus vekk fra relasjoner og relasjonsmønstre. Fokuset rettes her mot hvordan de individuelle behov for sosialitet tilfredsstilles i gruppa, samt på hvilken måte dette foregår. Her drøfter jeg mødrenes sosiale utbytte av gruppa opp mot det relasjonelle rammeverket jeg har beskrevet i de foregående kapitler. Innledningsvis skisserte jeg mødrenes hverdag som hjemmeværende, og poengterte at dette er kvinner som opplever tilgangen til nærmiljø og det øvrige samfunnsliv som begrenset. Slike opplevelser av hverdagen skaper et behov for sosialitet, et behov som, i neste omgang, tas med inn i gruppa og påvirker samhandlingen der.

Hverdagen som hjemmeværende mor er bygget opp rundt reproduktive oppgaver knyttet til hushold og barn. Tiden oppleves sirkulær - den ene dagen er lik den andre. Ved å sammenlikne seg med "de betydningsfulle andre", de som har jobb eller skole å gå til, vokser det frem en følelse av å stå stille og av ikke å komme seg videre i livet. Dette stadfester den lineære tidserfaringens kognitive, sosiale og kulturelle dominans (Øian 1998). Det er i denne sammenheng jeg introduserer begrepene morstid og 'min tid' som erfarings- eller praksis kategorier. Dette er kategorier jeg plasserer parallelt til arbeidstid og fritid, men jeg påpeker også at de har forskjellig meningsinnhold. Enkelt sagt er morstid den tiden en tilbringer med barn eller i morsrelaterte aktiviteter. 'Min tid', derimot, er den tiden en får mulighet til å aktivisere andre sider ved seg selv. Denne tiden medfører et ønske om sosialt utbytte. Jeg kobler ønsket om sosialitet ikke bare opp til deres hverdag, men også opp mot opplevelsen av å være isolert fra det samtidige nærværet (Bech-Jørgensen 1994). Med dette begrepet kobles det meste av det jeg tar opp i kapittelet; tid, aktiviteter og mellommenneskelige relasjoner. Huset og gruppa gir mødrene en mulighet til å realisere 'min tid'. Dette innebærer at mødrene møter opp i gruppa med sine individuelle behov for sosialitet og et slags 'her-og-nå-selvrealiseringsbehov'.

For å få frem at både 'min tid' og morstid er nåtidig anvender jeg to begreper; protention og project (i Bourdieu 2000). Protention (Husserl 1931) som erfarings- eller praksiskategori blir særlig relevant for min argumentasjon rundt mødrenes sosiale utbytte av tiden i gruppa. Jeg hevder at mødrene innlemmer tiden med gruppa i nuet (protention) og de senker dermed kravet til tidens meningsfullhet og fullverdighet. Under disse omstendighetene er ikke samtalens innhold det viktigste. Det viktigste er nærheten til andre mennesker i tid og rom, kombinert med den sosiale tilfredsstillelsen det gir å samtale. Når samtalens innhold er viktig henvender mødrene seg til lederne - i denne relasjonen blir morsrollen imperativ. Mitt poeng er at når disse seks mødrene kommer til Huset for å realisere 'min tid', så kommer de ikke som mødre. De kommer, først og fremst, som kvinner med sosiale behov. Tilfredsstillelsen av dette behovet 'tilrettelegges' gruppas serielle relasjoner, kommunikasjons- og transaksjonsmønster ved at individet setter fokus på opplevelse av nærvær og sosialitet, isteden for på fellesskap og nære relasjoner. Man kan dermed ikke snakke om en mødregruppe per se.

Systemets agenda og integrering

Velferdssamfunnet gir disse mødrene en ny sjanse. En ny sjanse til knytte bånd med det øvrige samfunnsliv, til å bli en del av det samtidige nærværet (Bech-Jørgensen 1994) og til å møte velferdsstatens forestillinger om kjønn og familie. Denne sjansen bekrefter langt på vei Foucaults (1979b) tese om den moderne makt; isteden for å straffe mødrene fordi de faller utenfor den institusjonaliserte modellen av 'normal' familien settes det i verk integrerings- og sosialiseringstiltak med forebyggende effekt på ytterligere sosiale avvik.

At mennesker faktisk faller utenfor den sosiale struktur eller samfunnets matrise, en matrise vi anser for å utgjøre en slags totalitet av samfunnets standardiserte relasjoner (Foucault 1982, Eriksen 1993), synliggjør mangfoldet som finnes i sosialt liv. Ikke alle følger reglene eller er enige om normene til enhver tid, og med bakgrunn i dette fortas en kategorisering av normalitet og avvik. Sosialt mangfold blir således et sosialpolitisk dilemma om avvik. Huset som sosial organisasjon er en synliggjøring av det Foucault kaller disiplineringsmakt, og tiltaket blir et godt utsiktspunkt til en del sider av hvordan det moderne samfunnet takler sine sosiale dilemma. I dette kapittelet vil jeg kort se nærmere på hva den bakenforliggende velferdstanken om integrering og endring innebærer for disse hjemmeværende mødrene. Jeg vil altså forsøke å se hvordan individet reagerer eller 'svarer' på de sosiopolitiske tendensene jeg beskrev i første kapittel.

For mødrene impliserer integrering en endring.⁽⁴⁷⁾ Denne endringen har to forskjellige strukturelle utgangspunkt: (i) barnevernets ønske om en normativ utvikling i morsrollen og (ii) det sosialpolitiske ønske om endring som relativt konkret handler om integrering via lønnsarbeid.

Barnevernets målsettinger, slik de presenteres i kapittel 3, uttrykker en idé om at personlig endring og utvikling vil fremkalle nødvendige forbedringer i den daglige omsorgen av barna. For å oppnå dette blir tiltaket langt på vei tilrettelagt den enkelte mors behov- det tas spesielle hensyn til den enkeltes interesser, hennes sterke og svake sider. Eksempel på dette kan være den tiden lederne tilbringer med Anja på kjøkkenet fordi hun ikke fant seg til rette i gruppa og fordi hun likte å lage mat, eller når de hjelper Beate som sliter med matematikk. På sikt vil en slik styrking av moras ferdigheter komme barnet til gode. Morsrolle og endring i forhold til mors omsorgsevne er et tema jeg ikke forfølger i avhandlinga fordi det ville krevd adgang utenfor den konteksten Huset representerte. Samtidig ble morsrollen svært sjeldent ble tatt opp og diskutert i gruppa. Dette synliggjør et aldri så lite paradoks - morsrollen var imperativ i relasjonen mellom dem, men dens utførelse ble sjeldent konkret kommentert. Åste forklarer det slik:

Når det gjelder foreldrekompetanse sier vi svært lite. Vi bare gjør ting og håper atte de tar oss som rollemodeller. Vi driver jo med en del praktiske ting som for eksempel matlaging. (…) No'n tar det at vi snakker til eller 'kjefter' på ungen deres helt greit og uten problemer - andre reiser fullstendi' bust! For barnas del kan det være godt å se andre voksne og kanskje bli gla' i andre voksne. Mødrene trenger jo åsså å vite at andre voksne kan være vikti' for barna demmes.

Velferdsstatens idé om endring er derimot av en langt mer konkret og målbar karakter, og det er den som er mitt fokus i de følgende avsnittene. Den handler om ervervelse av lønnsarbeid, om å bli integrert i storsamfunnet. I gruppa snakket mødrene mye om fremtiden og dens potensielle innhold. Den ble diskutert høyt i gruppa eller lavmælt med Aina-Marie og Åste dersom man var på leting etter personlige løsninger - ofte med bekymrede stemmer, men like ofte med drømmende blikk.

Avhengighetsrelasjoner

På individnivå har et slikt integreringstiltak som Huset per se en vedlikeholdene effekt på modellen av 'normal' familien og av kvinnen som kone, mor og lønnsarbeider - i den forstand at kvinner skal motiveres ut i utdannelse og arbeid. Dette er en konsekvens som synliggjør den vekselvirkende diskursen som til enhver tid foregår mellom stat og individ. I kapittel 1 eksemplifiserte jeg denne vekselvirkningen i forhold til forestillingen om 'normal' familien. 'Normal' familien er en sosiopolitisk forestilling eller norm som påvirker hvordan vi definerer oss selv og familien vår. Samtidig vil vår definisjon påvirke hvordan denne normen opprettholdes på det sosiopolitiske plan. Tiltakene oppretteholder også forestillingen om at det å være hjemmeværende med barn, over lang tid, er sammenfallende med arbeidsledighet (Øian 1998). Å være arbeidsledig er en sosial status som medfører en til dels stereotypisk karakteristikk av din sosioøkonomiske situasjon, samt et reelt økonomisk og personlig dilemma. Dette dilemmaet skaper videre en økonomisk systemavhengighet hos den enkelte. Hilde som ble ufør etter tolv år i fast arbeid sier at; du får jo penger for no' du ikke gjør - det var deili'ere å hente lønningsslippen på fabrikken.

Enslige hjemmeværende kvinners roller som mor og forsørger er gjennomsyret av avhengighetsrelasjoner til ytre instanser. All økonomisk støtte gis til dem i kraft av deres rolle som mor - i tillegg er de også i varierende grad avhengig av hjelp, godvilje og samarbeid fra barnevern, trygdekontor og sosialkontor. Tian Sørhaug hevder at [i] vår kultur har avhengighet blitt et spørsmålstegn ved ens fundamentale verdi som menneske (Sørhaug 1996:156). Sørhaugs påstand blir langt på vei bekreftet når Siri forteller om drømmemannen sin. Han måtte like både barn og dyr og, la hun til; jeg orker ikke være sammen med en som er i samme situasjon som meg - en som må gå på trygd. Da mister jeg sjøltilliten på det menneskets vegne.

Lønnsarbeidets identitetsbærende kraft er av en slik størrelse at et fravær av det, samt de påfølgende avhengighetsrelasjoner, innebærer et tap av seg selv. Dermed blir slike relasjoner underspilt, underkommuniserte og fornektet (ibid.). En erkjennelse av avhengighet, tapet det innebærer og skammen det medfører, fører derfor ofte til en 'kamp' for løsrivelse. En kamp for å fremstå som en autonom person. Autonomibegrepet benyttes primært som definisjon på frihet, selvstyre og selvkontroll. Denne kampen kan anta minst to former. Den første, og mest synlige, er handling, for eksempel å begynne på en utdannelse med det mål å bli kvalifisert arbeidskraft. Den andre formen er et verbalt oppgjør med tingenes tilstand slik som Inger gjør i det kommende eksemplet.

Et verbalt oppgjør om autonomi

Inger er temmelig irritert. Da hun var på sosialkontoret i forgårs fikk hun beskjed om at siden hun nå i lengre tid hadde levd under det som var den økonomiske normen så kunne hun søke på det de kalte et 'klestillegg'. Dette er en relativt vanlig ordning som de fleste gladelig benytter seg av, da det faktisk betyr ekstra penger å kjøpe klær for. Nå står hun i gangen og forteller meg og Beate om det. Hun snakker høyt, og snart kommer de andre fra stua for å høre hva som foregår;

Sosialkontoret bør være et sted som skal hjelpe når du ikke har tak over hue og ikke mat i magen, ikke til noe annet, ingenting annet! Misbruk hater jeg - det er det værste jeg vet! Jeg blei grådi' fornærma da hu (på sosialkontoret) mente det ville være naturli' at jeg søkte på det klestillegget, fordi jeg hadde levd under normen en stund da. Jeg blir fornærma fordi atte ... okay, jeg gikk kanskje ikke så veldi' fint kledd lissom, men var det ikke bra nok det jeg hadde på meg lissom? Om det er sånn atte folk kommer igjen og igjen så er'e no' som heter matlapper. Syns det ville vært bedre med gode gammeldagse matlapper. Jeg mener det! Sosialen skal jo ikke være et sted der du får luksus. Jeg blir sjokkert når jeg hører hva folk rundt meg egentli' klarer å få til ... det er jo ikke det som er meninga. Liker ikke den derre "vi skal ta hva vi får" holdninga. Syns det er på tide atte folk flest - inkludert meg sjøl - bør tenke litt mere på hva de kan yte for samfunnet og ikke bare på hva samfunnet kan gjøre for vårs.

Hun fortsetter med å si at hadde det vært opp til henne skulle det heller vært en slags loppemarked ordning der oppe på sosialkontoret. For dette 'klestillegget' skaper jo en følelse av at en går med klær det står 'sosialkontoret' på og det er jo bare råflaut. En eller annen skyter inn, med en litt småfortvila stemme; Men det står jo ikke sosialen på klærna og vi - iallfall gjør jeg det - må jo bare ta det vi kan få! Nei, så lenge det finnes helt fine klær på loppemarked synes Inger de sosialkontorfolka skulle forlange at folk handla der isteden. Det skulle bare mangle!

Tenk bare på hvor mange millioner kroner som går til Borger i overgangsstønad hvert eneste år - og vi klager på innvandrerne! Jeg syns det begynner å bli teit ... det skal ikke være forlokkans (å gå på sosialen). Jeg syns summane begynner å bli store nok - det skal på en måte ikke lønne seg å ikke jobbe!

I det følgende vil jeg kort drøfte denne episoden i lys av begrepene avhengighet og autonomi.

Når Inger beskriver hvorfor hun oppfatter tilbudet om 'klestillegg' som fornærmende viser hun til sine egne klær som kanskje ikke var så flotte, men som på ingen måte signaliserte at hun trengte nye. Resepsjonisten på sosialkontoret tok hennes posisjon som villig mottaker i en avhengighetsrelasjon for gitt og det skapte en svært negativ reaksjon hos Inger. Denne reaksjonen innebærer at hun begynner å manipulere med symboler nesten på linje med hva Robert Paine skildrer i artikkelen "Grace out of Stigma"(1988). Den læstadianske lære la opp til en snuoperasjon hvor et tidligere stigma - det å være fattig i materiell forstand - ble i lys av et nytt religiøst budskap, sammenfallende med åndelig rikdom. Isteden for å foreta det Cohen (1985) kaller en symbolic reversal, erstatter Inger sosialklient stigmaet med et annet stigma som ikke i så stor grad symboliserer avhengighet. Å handle klær på loppemarked indikerer kanskje dårlig råd, men ikke desto mindre rommer det en kvasi-romantisk forestilling av å klare seg selv - av ikke å være avhengig. Kommentaren fra en av de andre mødrene om at det står jo ikke sosialen på klærna, ser ut til å underkommunisere sosialklient stigmaets (les: avhengighetens) synlighet og rettferdiggjøre eget valg. Inger erkjenner åpent sin avhengighet, men denne erkjennelsen blir stående i skyggen av hennes tilsynelatende valgfrihet og vetorett innenfor denne relasjonen. På samme tid viser hun en paradoksal blanding av lojalitet og besserwisserholdning overfor velferdsstaten. Inger vil ikke misbruke systemet, hun føler ikke at sanksjonene for å være økonomisk avhengig av staten er sterke nok og hun har forslag til hva som kan gjøres. Hun går faktisk til det skritt hvor hun sanksjonerer seg selv foran de andre ved å vise til matlapper og til at hun, som verken har jobb eller yter noe for samfunnet, ikke bør ha luksus.

Verdighet i arbeidet

Eksemplet får godt frem den pågående kampen mellom avhengighet og autonomi. Det er i stor grad fraværet av lønnsarbeid som gjør følelsen av avhengighet dominerende. Integreringsaspektet slik det presenteres i forhold til dette tiltaket argumenterer for den nære sammenhengen mellom arbeid og lykke. Kun ved å bryte med sine avhengighetsrelasjoner kan individet oppnå autonomi - arbeid og lykke. Richard Sennet (1980) hevder autonomi blir en byrde dersom man ser det som en frihet. Slik jeg forstår ham forstår han autonomi først og fremst som muligheter for makt. Det er den tilsynelatende friheten eller uavhengige fronten i det å være autonom som imponer og tiltrekker andre på mystisk vis (ibid.). Når Inger sto i gangen foran kjøkkenet og fortalte oss hva som hadde hendt på sosialkontoret hadde hun nettopp en slik mystisk virkning på oss. Vi samlet oss rundt henne med en påfallende undring i blikket og sugde til oss hvert eneste ord hun sa. Inger viser nemlig at hun har makt til å ta et oppgjør med sitt avhengighetsforhold og hun gjør det slik at alle kan høre det.

Drakampen mellom avhengighet og autonomi, i alle fall slik den framføres av Inger, ser i siste instans ut til å dreie seg om å beholde sin verdighet. Opplevelsen av å stå som den svakeste part i en maktrelasjon skaper et ønske om å gjeninnføre et balanseforhold hvor en ikke blir fratatt mer verdighet enn nødvendig. Verdighet blir i denne sammenheng en sosial og identitetsmessig størrelse med stor betydning for en persons selvfølelse. Tidligere var begrepet sterkt knyttet til forståelsen av ære. Ære var en kollektiv størrelse - ære hadde du blant annet på din familie og dine venners vegne og visa versa. I det vestlige moderne samfunn har ære begrepet mistet mye av sin relevans. Verdighet er derimot blitt et begrep som beskriver individuelle egenskaper, samt fordelene med å være fri for avhengighetsrelasjoner (Sennett 1977). At dette begrepet har endret meningsinnhold kan ses i sammenheng med at individualisering kanskje er blitt det mest fundamentale aspekt ved det moderne liv.

1993 & 1998: To erfaringer fra feltet

I 1993 var jeg, som nevnt i kapittel 1, ansatt som praktikant på Huset i over syv måneder. De erfaringene jeg gjorde meg på den tiden har under hele skriveprosessen fungert som et, til dels ubevisst komparativt, sideblikk på dagens gruppe. En sidestilling av disse erfaringene kan virke oppklarende og oppsummerende.

1993 var et 'turbulent' år på Huset - det kommer tydelig frem i årsrapporten (Årsrapport 1993). En mor ventet sitt femte barn og Aina-Marie var med på fødselen. En mor ble innlagt på psykiatrisk sykehus etter et selvmordsforsøk og en annen utviklet alvorlige spiseforstyrrelser. Likevel, det jeg husker best er en barnevernsak som forstyrret gruppeatmosfæren kraftig.⁽⁴⁸⁾ En mor med et lite barn ble henvist til Huset av barnevernet. Det var tydelig at hun var svært redd. Ingen fikk lov å røre babyen hennes og hun brøt ofte ut i gråt. Barnevernets makt ble, via hennes adferd, meget nær og reell for oss alle. Både ledere og mødre forsøkte å berolige kvinnen - Huset var ikke farlig. Da hun senere ble fratatt barnet fikk Husets troverdigheten en knekk - både internt i gruppa og lokalt på Borger.

I motsetning til dagens gruppe hvor det er svært få barn som møter fast, og hvor aldersforskjellen mellom dem er stor, hadde begge gruppene i 1993 mange barn på omtrent samme alder. Det er disse barna som utgjør den største delen av mine minner fra tiden som praktikant. I denne avhandlinga, derimot, er barna svært lite synliggjort - en logisk følge av at de fleste av dem sjeldent var tilstede. Likevel føler jeg at barna er svært viktige for relasjonsmønstret mellom mødrene i gruppa. Slik jeg ser det er det fraværet av gjensidig identifisering av hverandre som mødre som sørger for at potensialet i gruppa ikke utnyttes til sitt fulle, og i henhold til barnevernets målsettinger. Det er særlig et empirisk poeng som er sentralt for dette argumentet, og i det følgende vil jeg kort presentere og kontrastere dette i forhold til hvordan mødregruppene i 1993 fungerte.

Beate, Inger, Siri, Anja, Hilde og Toril er der de er i dag fordi de er mødre. Morsrollen deres rommer mye av det jeg har diskutert i denne avhandlinga. Morsrollen favner om opplevelsen av den totale morsrollen, den lange og repetitive hverdagen, kontakten med barnevernet eller helsestasjonen, henvisning til Huset og deltagelse i gruppa. Morsrollen favner også om mange gleder, men ettersom barna var lite på Huset ble disse gledene fraværende i teksten. Faktumet er at mødrene brukte lederne til å få hjelp, råd og støtte til det de opplevde som vanskelig - dette omfattet også barna. Inger forteller;

Hu eldste har vært der (på Huset) så lite … åsså har jeg prata så mye om problemene med'a. Så jeg syns det har kommet frem lite positivt om'a når jeg har vært der. Jeg har lissom ikke fått visst'a fram - den gode [jenta]… det er jeg litt sår på nå (som hu har flytta). Jeg har jo snakka veldi' mye negativt fordi jeg var sliten og fordi jeg ikke kom no'n vei med'a.

Det var allikevel ingen av mine informanter som opplevde barna som det viktigste argumentet for henvisning til Huset. Beate forteller at helsesøstera spurte om ikke hun ville ha en omgangskrets eller bli kjent med noen i samme situasjon. Hilde sier Huset ble foreslått for henne da det kom for en dag at hun, som følge av sin arbeidsuførhet, var mye alene om dagene. Det var heller ingen av mødrene som nevnte barna da jeg spurte om hvorfor de gikk på Huset. Når jeg spurte mødrene direkte om barnas utbytte av tiden på Huset var svarene varierende og stort sett var positive svar direkte avhengig av barnets alder. Barna selv, særlig de større, ga uttrykk for at de synes det var kjedelig fordi det ikke var andre barn der.

Mødrene fra 1993 ble henvist til Huset med det hovedargument at det ville være godt for barna deres å treffe andre barn. Dette argumentet førte til at den enkelte mor møtte opp på Huset - et sted hun anså være for mødre og barn - villig til å møte de andre som mødre. Den gjensidige identifisering fant sted a priori, og allerede i første møtet med gruppa vokste det frem et grunnlag for utvida sosial omgang og instrumentelle transaksjoner som for eksempel bytte av barnevaktstjenester. Vennskap mellom mødrene ble utviklet og dyrket videre. Sosiale stigma knyttet til status ble i stor grad gjort irrelevant ved å fokusere på barna og de andres rolle som mor. Mødregruppa i 1993 besto av langt færre barnevernsklienter. Det ble stilt få spørsmålstegn til hverandres omsorgsevne, slik Toril opplevde når hun tilbød seg sitte barnevakt, og transaksjoner om barnevakt hadde ikke det samme gjennomføringsproblem. Mødrefellesskapet hadde barna både som mål og middel - de utgjorde, langt på vei, det Sartre ([1950]1972) ville kalt en gruppe.

For å imøtekomme barnevernets målsettinger med mødregrupper er identifisering med de øvrige mødrene i gruppa ikke bare et ønske, det er en forutsetning. Den informasjon og de argumenter mødrene får av henvisningsinstansene indikerer at allerede før mødrene faktisk begynner på Huset blir det skapt en forestilling om hvilke behov som skal tilfredstilles i gruppa. Mye tyder på at de serielle relasjonene som er så typiske for mor/mor relasjonen har sitt utgangspunkt her, og at henvisningsinstansen er en slags 'premissleverandør' for relasjonene i gruppa.

Ved å ta utgangspunkt i relasjoner har jeg forsøkt å belyse hva det er i gruppa eller med gruppa som ikke fungerer i henhold til barnevernets målsettinger. Jeg har også forsøkt å illustrere at selv om gruppa ikke møtter barnevernets krav, forestillinger eller målsettinger, så er det 'noe' med møtedagene som faktisk gir tilfredsstillelse i den enkelte mors liv. Dette 'noe' hevder jeg er nærheten og følelsen av å oppleve noe annet - noe som skiller hver dag fra hverdag for å bruke Bech-Jørgensens (1994) ord.

For å anskueliggjøre den ambivalensen mødrene har overfor Huset og gruppa vil jeg avslutte med noe Anja sa under et intervju. Anja hadde nettopp forklart meg hvordan hun ble henvist til Huset, at hun ikke hadde noe valg, men at nå var det nok! Hun hadde presset på oppe på barnevernskontoret om å få slutte i mødregruppa. Da spurte jeg henne:

- Så du slutter (på Huset) da? Så fort du får klarsignal fra barnevernet?

- Jeg ja! Åh herregud!! … … eller kanskje jeg stikker innom av og til for nå har jeg jo blitt kjent med folka der.

Referanser

Anderson, Benedict (1991)
Imagined Communities: reflections on the origin and spread of nationalism, London: Verso

Andersen, Carl Chr. og Ellingsen, Guro Margit Havrevold (1992)
"Gregory Bateson - en innføring" i Samtiden Nr.3 1992

Ardener, Shirley (1993)
"Ground Rules and social Maps for Women: An Introduction" i Ardener, S (red) Women and Space. Ground Rules and Social Maps, London: Croom Helm in assoc. with the Oxford University Women's Studies Committee

Barth, Fredrik (1994)
Manifestasjon og prosess, Oslo: Universitetsforlaget

Bateson, Gregory (1972)
Steps to an ecology of mind, New York: Ballentines Books

Bech-Jørgensen, Birte (1994)
Når hver dag bliver hverdag, København: Akademisk Forlag

Berg, Anne-Marie og Lavik, Randi (1987)
Arbeidstid og dagliglivetsorganisering Arbeidsrapport nr. 50, Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet/ Fondet for markeds- og distribusjonsforskning

Berreman, Gerald D (1962)
Behind many masks: ethnography and impression management in a Himalayan village, Lexington, Ky.

Brostrøm, Bente (1995)
Grupper for mødre og barn - en utviklingsmodell Barnevernets Utviklingssenter, Temahefte nr. 7-1995

Brostrøm, Bente (1994)
Utviklingstiltak overfor utsatte mødre, Prosjektrapport: Lier kommune

Bourdieu, Pierre (2000)
Pascalian Meditations, UK: Polity Press

Bungum, Brita, Brandth, Berit og Kvande, Elin (2001)
Ulik praksis - ulike konsekvenser. En evaluering av kontantstøttens konsekvenser for likestilling i arbeidsliv og familieliv, Trondheim: SINTEF Teknologiledelse

Christiansen, Kikkan Ustvedt (1997)
Fra samvær til sjølutvikling. En brukerstudie blant mødre i et forebyggende barneverntiltak, NOVA rapport 29/97

Cohen, Anthony P (1985)
The Symbolic Construction of Community, Chichester: Ellis Horwood

Collins, Randall (1988)
"Theoretical Continuities in Goffman's Work" i Drew and Wootton (ed) Erving Goffman: Exploring the Interaction Order, Cambridge: Polity Press

Davies, Karen (1989)
Women and Time. Weaving the Strands of Everyday Life, Lund: Grahms Boktryckeri

Deem, Rosemary (1996)
"No Time for a Rest? An exploration of women's work, engendered leisure and holidays" i Time & Society Vol.5 Nr.1 1996

Deem, Rosemary (1988)
Work, Unemployment and Leisure, London: Routledge

Donoghue, John (1966)
"The Social Persistence of an Outcast Group" i De Vos, George og Wagatsuma, Hiroshi (red) Japans Invisible Race: caste in culture and personality, Berkeley, Calif.: University of California Press

Eidheim, Harald (1969)
"When Ethnic Identity is a Social Stigma" i Fredrik Barth (ed) Ethnic Groups and Boundaries: the social organization of culture difference, Oslo: Universitetsforlaget

Einarsson, Jóna Hafdis og Sandbæk, Mona (1997)
Forebyggende arbeid og hjelpetiltak i barneverntjenesten. Med vekt på myndiggjørende praksis, NOVA temahefte 2/97

Engebrigtsen, Ada (1992)
" Om stigma og sigøynere i Norge" i Long Litt Woon (red) Fellesskap til besvær? Om nyere innvandring til Norge, Oslo: Universitetsforlaget

Ericsson, Kjersti (1997)
Mødre uten menn i Kvinner i Tiden 2/97

Eriksen, Thomas Hylland (1993)
Små steder, store spørsmål; innføring i sosialantropologi, Oslo: Universitetsforlaget

Foucault, Michel (1982)
The Subject and Power i Critical Inquiry 8/4

Foucault, Michel (1979a)
Discipline and Punish, The Birth of the Prison, Harmondsworth: Penguin

Foucault, Michel (1979b)
The History of Sexuality, Bind I, London: Allan Lane

Goffman, Erving ([1963] 1990)
Stigma: Notes on the Management of Spoiled Identity, Hammondsworth: Penguin Books

Goffman, Erving (1974)
Frame Analysis: an Essay on the Organization of Experience, New York: Harper and Row

Goffman, Erving ([1959] 1974)
Vårt rollespill til daglig. En studie av hverdagslivets dramatikk, Oslo: Dreyers Forlag

Gullestad, Marianne (1989)
Kultur og hverdagsliv: på sporet av det moderne Norge, Oslo: Universitetsforlaget

Gullestad, Marianne (1984)
Kitchen-table Society: a case study of the family life and friendship of young working-class mothers in urban Norway, Oslo: Universitetsforlaget

Haugen, Inger (1983)
"Til sladderens pris - eller: om å være prisgitt sladderen" i Sosiologi i dag 4/83 Årgang 13

Heen, Hanne (1995)
"Money, Gifts and Gender" i Borchgrevink og Gullvåg Holter (red) Labour of Love. Beyond the self-evidence of everyday life, Aldershot: Avebury

Helle-Valle, Jo (2000)
"Fra modernisering til globalisering" i Nielsen, Finn S. og Smedal, Olaf (red) Mellom himmel og jord. Tradisjoner, teorier og tendenser i sosialantropologien, Bergen: fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke A/S

Hem, Anne Brith (1994)
Alene med barn: om sosialt arbeid med enslige forsørgere, NKSH-rapport, 94:3: NotaBene

Hewitt, Martin (1991)
"Bio-politics and Social Policy: Foucault's account of welfare" i Featherstone, Hepworth og Turner (ed) The Body: social process and cultural theory, London: Sage Publications

Hoecklin, Lisa (1998)
"'Equal, but different'? Welfare, gender ideology and a 'mothers' centre' in southern Germany" i Edgar, Iain R. og Russell, Andrew (ed) The Anthropology of Welfare, London and New York: Routledge

Holtedahl, Lisbet (1986)
Hva mutter gjør er alltid viktig: om å være mann og kvinne i en nordnorsk bygd i 1970-årene, Oslo: Universitetsforlaget

Husserl, Edmund (1931)
Ideas: General Introduction to Pure Phenomenology, London: Allen and Unwin

Haavind, Hanne (1987)
Liten og stor: mødres omsorg og barns utviklingsmuligheter, Oslo: Universitetsforlaget

Johansen, Anders (1984)
Tid är makt, tid är pengar. Tidsmedvetande, livshållning och samhällelig tvång i historisk och komparativt perspektiv, Malmö: Röda Bokförlaget

Krogstad, Anne (1989)
"Hermes møter pønkere" i Brox, Ottar og Gullestad, Marianne (red) På norsk grunn: sosialantropologiske studier av Norge, nordmenn og det norske, Oslo: Ad Notam

Krogstad, Anne (1986)
"Pønkere og symbolendring. Fra ekstern provokasjon til intern moralisme" i Tidsskrift for samfunnsforskning 27/6

Krohn-Hansen, Christian og Vike, Halvard (2000)
" Makt og symbolske former - perspektiver på politikk" i Nielsen, Finn S. og Smedal, Olaf (red) Mellom himmel og jord. Tradisjoner, teorier og tendenser i sosialantropologien, Bergen: fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke A/S

Myerhoff, Barbara G (1980)
Number our Days New, York: Simon & Schuster

Nielsen, Finn Sivert (1996)
Nærmere kommer du ikke… Håndbok i antropologisk feltarbeid, Bergen: Fagbokforlaget

Paine, Robert (1988)
"Grace out of Stigma; the Cultural Self-Management of a Saami Congregation" i Ethnologica Europaea Vol. 18

Perlman, Daniel (1987)
"Further Reflections on the Present State of Loneliness Research" i Hojat, M and Crandall, R (ed) Loneliness: Theory, Research, and Applications. A Special Issue of the Journal of Social Behavior and Personality, 1987 vol.2, no.2 (Part 2)

Rudie, Ingrid (1984)
"Innledning" i Rudie, Ingrid (red) Myk start - hard landing: om forvaltning av kjønnsidentitet i en endringsprosess, Oslo: Universitetsforlaget

Ryen, Morten (1989)
Sosialt problem eller ny familietype? Synet på eneforsørgere i politikk og forskning, INAS-Rapport 89:9, Oslo: Institutt for sosialforskning

Sandbæk, Mona ([1992]1995)
Forebyggende barnevern, Oslo: Universitetsforlaget

Sartre, Jean-Paul ([1950] 1972)
Kritik af den Dialektiske Fornuft: teori om de praktiske helheder, København: Vinten

Schutz, Alfred (1967)
The Phenomenology of the social world, New York: Northwestern University Press

Sciama, Lidia (1993)
"The Problem of Privacy in Mediterranean Anthropology" i Ardener, Shirley (red) Women and space. Ground Rules and Social Maps Cross-Cultural Perspectives on Women, Vol. 5 Oxford: Berg

Seabrook, Jeremy (1982)
Unemployment, London: Quartet Books

Sennett, Richard (1977)
The Fall of the Public Man, New York

Sennett, Richard (1980)
Authority, New York: Knoph

Simmel, Georg ([1902] 1990)
"Storbyene og åndslivet" i Dag Østerberg (red) Handling og Samfunn. Sosiologisk teori i utvalg, Oslo

Spain, Daphne (1992)
Gendered Spaces, Chapel Hill: The University of North Carolina Press

Sørhaug, Tian (1996)
Fornuftens fantasier. Antropologiske essays om moderne livsformer, Universitetsforlaget

Sørhaug, Tian (1982)
Ansatte og innsatte på et psykriatisk sykehus: makt, gjensidighet og ansvar, Oslo: Oslo occational papers in socialanthropology, 6

Sørum, Arve (2000)
"Sosialantropologiske grunnvoller" i Nielsen, Finn S. og Smedal, Olaf (red) Mellom himmel og jord. Tradisjoner, teorier og tendenser i sosialantropologien, Bergen: fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke A/S

Thomsen, Michael (1981)
Det e' den løgneste gaten så går i to sko, Hovedoppgave i sosialantropologi, Sosialantropologisk institutt: Universitetet i Bergen

Vågenes, Vibeke (2000)
"Det prototypiske kjønn" i Birkeland, Inger J. og Hanssen, Bjørg Lien (red.) Menneskers rom, Oslo: Unipub Forlag

Wadel, Cato (1991)
Feltarbeid i egen kultur: en innføring i kvalitativt orientert samfunnsforskning, Flekkefjord: SEEK

Wikan, Unni (1992)
"Beyond the words: The Power of Resonance" i American Ethnologist vol.19 3/1992

Øian, Hogne (1998)
Arbeidsfri og fritidsløs. Om unge arbeidsledige i Oslo og deres møte med det etterindustrielle lønnsarbeidsregimets krav om lineære karrierer, Avhandling til Dr. Polit.- graden: Universitetet i Oslo

Øvrige kilder:

Barnevernsnemndas møtebok (1990) Mødregrupper på [Borger] sak nr. /90

Årsrapport (1993) Ledernes rapport til Borger sone sosial- og barnevernskontor

Noter

1. Alle person- og stedsnavn er fiktive.

2. Barnevernets målsettinger for tiltaket blir presentert i kapittel 3.

3. Begrepet forvaltning er en forkortelse av Ingrid Rudies 'identitetsforvaltning' (1984) som uttrykker at våre roller ikke er statiske eller forutsigbare aksiomer, men at de hele tiden er under forhandling.

4. Per definisjon er barnevernsklienten barnet, men siden denne statusen som regel viser tilbake til forsørgers omsorgsevne vil den heretter betegne dem.

5. Når jeg anvender begrepene offentlig og privat rom henviser jeg til Goffmans ([1959]1974) frontstage og backstage dikotomi - med fokus på hvordan individet kommuniserer. Jeg viser ikke til den mye omdiskuterte dikotomiseringstradisjonen omkring den private og offentlige sfære, hvor kvinner assosieres med det private og menn med det offentlige (Sciama 1993) og hvordan dette tilsynelatende begrenser kvinners innflytelse i det offentlige.

6. Her kan man selvfølgelig også bruke begrepene tilskrevet og oppnådd.

7. Deriblant utdanning, arbeidsmarked og økonomi.

8. Her blir Foucaults (1979b) tese om normeringsmakt svært relevant. Denne diskuterer jeg på side 8.

9. Kontantstøtten er på ca. 3000,- per måned og utbetales kun fra barnets ett års dag og til det fyller tre år.

10. De fleste enslige forsørgere er kvinner (Haavind 1987, Ericsson 1997)

11. I Norge har ikke husmorrollen gjennomgått en slik 'revitalisering' som Hoecklin (1998) skisserer.

12. Begrepet "lukkede grupper" viser til at man vanligvis henvises dit av sosialkontor, barnevern eller helsestasjon. Det er ikke et åpent tilbud for alle som er hjemme på dagene.

13. Punktblokker er kvadratiske boligblokker.

14. Tidligere ble det arrangert grupper for innvandrerkvinner på fredagene.

15. Dette beskriver jeg i det kommende kapittelet.

16. Finn Sivert Nielsen (1996) omtaler slik rollependling med begrepet kontekstskift.

17. S.A.T.S er en populær treningssenterkjede.

18. I begynnelsen av mai ble det sendt et eksemplar av en nesten ferdig avhandling til Huset. Det er ingen av mødrene i gruppa som bruker Huset pr. i dag, men samtlige fikk brev om at et eksemplar fantes der og at de kunne lese det om de ville. Dette fikk jeg ingen tilbakemelding på - det var kun Åste som gav respons.

19. Inger er den eneste i denne gruppa som møtte uten en slik representant.

20. I barnevernspedagogikken sier man at kontrolldelen er nedtonet (Sandbæk [1992]1995).

21. Bare ved en anledning hørte jeg en av lederne 'true' med rapportering til barnevernet. Det var da Inger hadde sittet å fortalt om masse festing og moro at Åste, spøkefullt, sa Jasså, så det er det jeg skal skrive i rapporten til barnevernet? Inger svarte kjapt og uberørt tilbake: Ja, det må du gjerne for jeg føler ikke jeg har no' å forsvare overfor de! En stund etterpå grep Åste fatt i Inger og spurte henne om hun synes det hadde vært stygt sagt av henne - dette med barnevernet? Inger sa det var helt greit.

22. Det har tidligere vært snakk om å starte fedregrupper, men mangel på hjemmeværende fedre stoppet dette prosjektet. Det har allikevel aldri, så vidt jeg vet, vært snakk om å inkludere de hjemmeværende fedrene i mødregruppa.

23. Åste hadde fått lederen i Fosterforeldre Foreningen til å stille opp. Denne foreningen låner Huset et par ganger i måneden.

24. Termen 'det kjønnede rom' brukes i betydningen av at de ulike kjønnene 'strekker seg ut' og lader rommet. Det handler om kvinnelig og mannelige rom (Spain 1992, Ardener 1993, Vågenes 2000)

25. Dette begrepsparet vil jeg komme tilbake til i neste kapittel.

26. Både Gullestad (1984) og Sørhaug (1996) er opptatt av hjemmets symbolikk. Denne symbolikken er ikke direkte overførbar i dette tilfellet fordi Huset ikke er et vanlig hjem. Det er dog investert både følelser, penger og tid i å få det så nært et vanlig hjem som mulig

27. Barth har hentet begrepet situasjonsdefinisjon fra Goffman. Goffman (1974) har senere påpekt at situasjonsdefinisjon vanligvis ikke skapes i det enkelte møtet - den bare oppfattes korrekt og individet forholder seg deretter.

28. Dette båndet går selvfølgelig begge veier, selv om jeg i denne sammenhengen hovedsakelig er opptatt av mors forhold til lederne.

29. Lederne har selvfølgelig adgang til informasjon om den enkelte på sosial- eller barnevernskontor, men denne informasjonen er uvesentlig i denne sammenhengen.

30. Det er sannsynlig at gruppa på Borger var med i denne undersøkelsen, men dette kunne ikke Åste bekrefte fordi undersøkelsen må ha funnet sted før hun begynte å arbeide der.

31. Oppfølgingsordningen for enslige forsørgere. Det er trygdekontoret som driver opplysnings- og sosialiseringsarbeid overfor denne mottakergruppen.

32. Eldste datteren bodde hos sin far, men kom annen hver helg med toget fra Vestlandet.

33. Anja nevnte også Torils rusproblemer i et sitat i kapittel 4. Toril selv hevder at dette er problemer hun nå er kvitt.

34. Ved et par anledninger ble det uttrykt konkrete behov for barnevakt. Jeg opplevde slike forespørsler som rettet mot hele gruppa og ikke mot en enkelt mor.

35. Jeg nevnte Siw så vidt i kapittel 2 og 4. Hun var en kvinne i 40 årene som hadde praksisplass på Huset som praktikant med ansvar for å aktivisere barna. Hun var mye sykemeldt i perioden jeg var der.

36. Inger er den eneste som hevder hun har privatkontakt med Åste. Åstes familie er nemlig avlastningsfamilien til Ingers yngste og det innebærer kontakt utover Huset.

37. Fem ukers motivasjonskurs ble arrangert av OFO (Oppfølgingsordningen for enslige forsørgere) ved jevne mellomrom. Disse var spesielt lagt til rette for enslige forsørgere som ønsket seg ut i skole eller arbeidsliv ved å fokusere på arbeids- og skolemuligheter, motivasjonsstimulering, bedriftsbesøk osv.

38. Denne utviklingen har ikke alltid sitt utgangspunkt i et manglende sosialt nettverk, men også i rusproblemer, angst, sosial arv, osv. - som alle på forskjellige måter kan starte marginaliseringsprosesser

39. Dette betyr allikevel ikke at de også trives i rollen som husmor. Det følger visse forestillinger og plikter med husmorrollen, som ikke finnes i rollen som hjemmeværende.

40. I dette kapittelet fanger jeg ikke opp den teoretiske kompleksiteten i tidsbegrepet og jeg lar derfor mange interessante debatter omkring tid forbli urørt.

41. Anders Johansen (1984) ville sannsynligvis tilføyd punktuell tid

42. Alfred Schutz (1967) snudde på Husserls fokus og rettet det utover mot det intersubjektive. Hvordan en forstår andres bevissthet, mens en lever i sin egen.

43. 'Protention' er et arkaisk engelsk begrep som betyr å strekke ut i tid - få noe til å vare lengre.

44. Inger og Toril har nettopp begynt på skolen, men jeg vil ta utgangspunkt i hvordan de snakket om tiden før skolen. De første månedene på skolen var en stor overgang for dem og de ga uttrykk for at de var mye slitne.

45. Anja: Jeg ville ikke begynne jeg … men, jeg måtte. Nei, jeg likte meg ikke der til og begynne med - ville helst slutte. Jeg ville bare være hjemme, jeg.

46. Sosiologen Karen Davies (1989) sier at i det moderne samfunn, hvor lønnsarbeid dominerer i stadig stigende grad, kan kvinners tidsoppfattelse kalles for spiralisk fordi den forener det sirkulære og det lineære.

47. Begrepet endring beskriver en enveis prosess hvor man ikke kommer tilbake til utgangstilstanden (Sørum 2000, Helle-Valle 2000).

48. Jeg nevnte denne episoden i kapittel 3