Til verdens ende og tilbake - Antropologiens historie
Kapittel 4. Ekspansjon og institusjonsbygging

Thomas Hylland Eriksen & Finn Sivert Nielsen

Bergen, Fagbokforlaget 2002 (an unabridged version of the printed text with only minor editorial differences but excluding the bibliography)
See the book's homepage at: http://www.anthrobase.com/Browse/home/hst/

Innhold

Oxford og LSE, Columbia og Chicago
Miljøet rundt Mauss
Kultur- og personlighetsskolen
Cultural History
Sapir og etnolingvistikken
Chicago-skolen
"Kinshipology"
Funksjonalismens siste skanse
Noen outsidere

Vi går inn i en kritisk fase i faghistorien. Pionertiden er slutt, gründerne dør eller deres innflytelse avtar, en ny generasjon gjør seg klar til å overta roret. "Revolusjonen" - som Radcliffe-Brown og Malinowski kalte den - hadde lagt det faglige og institusjonelle grunnlaget for moderne antropologi. Nå skulle faget vise sin dugelighet, overleve og vokse. Det skulle vinne innpass i ledende akademiske miljøer, utdanne studenter, avholde konferanser, utgi tidsskrifter og bøker, utvikle en profesjonell identitet og fagetikk. Det skulle profileres i mediene og påvirke politiske og økonomiske beslutninger. Sist, men ikke minst: Det skulle forskes - og faget skulle tiltrekke seg de statlige og private sponsormidlene som gjorde forskningen mulig. Alt dette forutsatte at revolusjonen ble temmet og bygd inn i faste institusjonelle rammer. Som Weber ville sagt: en karismatisk vekkelse avløses av rutinisering. I antropologien varte denne stabiliseringsfasen frem til slutten av 1940-årene.

Nå oppløses endegyldig den samfunnsorden som viktorianerne hadde levd i og trodd på. Både opplysningstidens og romantikkens bilde av individet ble knust i andre verdenskrig, da vitenskapen ga oss atombomben og nasjonalismen Auschwitz. Etter krigen løste også koloniimperiene seg endegyldig opp. Avkolonialiseringen medførte ikke bare endring i koloniene selv, som snart ble viktige studieobjekter for antropologer, den diskrediterte imperialismens ideologiske overbygning. The white man's burden, la mission civilisatrice, forpliktelsen til å spre sivilisasjonens lys til verdens fjerneste og mørkeste avkroker, var ikke lenger uttrykk for et moralsk høyverdig sinnelag, men for kulturell arroganse og utbytting. Dette var en kulturkritikk som kom til å fremtvinge flere bølger med faglig selvransakelse i etterkrigstiden.

Det er kanskje overraskende at det var i disse turbulente årene at antropologien etablerte seg som moderne akademisk disiplin og begynte å få innflytelse i samfunnet. 1930-årene var et produktivt tiår, og krigen bidro ikke nevneverdig til å bremse fagets vekst. Problemene ulmet under overflaten, særlig i britisk antropologi, som hadde knyttet seg så nær opp til én bestemt samfunnsteori. Men også i USA og Frankrike, under Boas' og Mauss' velvillige hegemonier, lå konfliktene på lur. Selv om de radikale opprørene lot vente på seg - til krigen var over, til den eldre generasjonen gikk av og nye universitetsstillinger ble utlyst - kan vi også før 1950 iaktta en spenning mellom ortodokse og heterodokse strømninger i de nasjonale tradisjonene. Spenningene hadde sitt utspring i at faget gradvis etablerte seg ved nye universiteter og etnografiske museer. Det utviklet seg lokale tradisjoner og mål på faglig kvalitet. Nye institusjoner oppsto, som på den ene side var en forutsetning for faglig institusjonalisering, på den annen side en årsak til at motsetningene i faget vedvarte og økte.

Som vi har sett, hadde moderne antropologi fra første stund et outsiderpreg. Antropologene var globale forskere og "marginale innfødte" (Freilich 1970) som fartet rotløst rundt i verden som et ledd i sitt profesjonelle liv - prototypen var Radcliffe-Brown, som tilbrakte tiår på turné mellom London, Cape Town, Sydney, Chicago, Oxford, São Paulo og Alexandria. Uforholdsmessig mange var dessuten personlig marginale - av utenlandsk herkomst (Malinowski, Boas, Kroeber, Lowie), kvinner (Richards, Colson, Benedict, Mead), fra de lavere klasser (Haddon, Radcliffe-Brown) eller fra koloniene (Fortes, Schapera, Gluckman, Srinivas, Firth). Kanskje var det derfor faget fra begynnelsen av profilerte seg som kontroversielt, og hadde lett for å identifisere seg med marginale posisjoner, også politisk. Da Malinowskis populærforelesninger om livet på Trobriand-øyene ble fremført til stående applaus på en lyn-turné gjennom USA i 1926 (Stocking 1996: 293), viste de at antropologien hadde betydelig kulturkritisk potensial. En annen ting var at Malinowski, med sine nykker og pretensjoner ikke alltid var politisk korrekt. Han forsvarte Sør-Afrikas rasesegregering som "en midlertidig nødvendighet" - inntil han selv fikk anledning til å besøke landet og ble en uttalt kritiker (Stocking 1996: 413-414). Radcliffe-Brown, som kjente de lokale forholdene, hadde vært kritisk fra begynnelsen av (Kuper 1999: xiii-xiv). Boas, på sin side, fremsto gjennom et langt liv som en radikal og synlig forkjemper for minoriteters rettigheter verden over. Hans angrep på eugenikken gjorde ham upopulær i politiske kretser, og bevilgninger til nye stillinger ved Columbia ble lenge fryst (Silverman 1981: 161). Sentrale antropologer kunne altså aktivt motsette seg faglig rutinisering, hvis den kom i konflikt med deres politiske og etiske overbevisninger.

Det har vært hevdet (for eksempel av Asad 1973) at britiske antropologers studier av innfødt politikk var mistenkelig anvendbar for kolonimakten. Noe er det nok i slike anklager. En del koloniadministratorer ble etterutdannet av Malinowski og Radcliffe-Brown, og systematisk satsning på slik undervisning ble forsøkt (med lite hell) i Cambridge. Vi kjenner enkelttilfeller av direkte oppdragsforskning, men slike tilløp til anvendt antropologi var unntakene. Saken var at kolonimyndighetene stort sett var likeglade med antropologien. Byråkratene stilte seg uforstående til det nye og uprøvde faget og betvilte dets nytteverdi. Vi ser dette best av at britiske myndigheter nesten aldri finansierte feltarbeid. Britiske antropologer i 1930-årene fikk med få unntak sine feltarbeidsmidler fra amerikanske stiftelser som Carnegie- og Rockefeller-fondene - etter at Radcliffe-Brown og Malinowski tidlig i 1920-årene hadde vekket Rockefeller-familiens interesse for moderne britisk antropologi. (Se Stocking 1996, kapittel 8, for en diskusjon av disse spørsmålene; se også Kuper 1991, kapittel 4 og Goody 1996.)

Mye tyder på at antropologene både ble pålagt og valgte en selvpålagt marginalitet, og at de verdsatte den friheten fra imperiale interesser som denne posisjonen ga. Til dels var dette simpelthen fordi de i liten grad interesserte seg for anvendt forskning. De ville vitenskapeliggjøre faget og merittere seg akademisk, og dertil krevdes ikke anvendelighet, men grunnforskning, "forskning for forskningens skyld". Til dels hersket det også gjensidig skepsis mellom den antropologiske outsider og kolonistyret. På feltarbeid kom antropologene i kontakt med lokale embetsmenn og fikk innsikt i hvordan deres styre artet seg i praksis. Det kom lett til konflikt, noe allerede Malinowski fikk merke. Mistenksomheten var så stor at antropologer ofte hadde problemer med å få forskningstillatelse i koloniene (det hjalp ikke om man også var jøde og venstreradikal, to "sosiale former" som var utbredt blant forskerspirene). Koloniadministrasjonen var altså ofte ikke bare likegyldig til antropologien, men direkte fiendtlig.

Med fagets institusjonalisering følger spredning og diversifisering, man tvinges i økende grad til å ta stilling til fagets rolle i verden, og man stiller spørsmål om fagets anvendelse og forskningsetikk. I det følgende skal vi se hvordan disse tendensene utfolder seg i de ulike nasjonale fagmiljøene.

Oxford og LSE, Columbia og Chicago

I 1930 fantes det bare to antropologiske fagmiljøer av betydning i Storbritannia. Kraftsenteret var i London, spesielt ved LSE, hvor Seligman satt som professor fra 1910 til 1940, og hvor Malinowski hadde vært student og senere foreleser for nesten hele neste generasjon av britiske antropologer. Miljøet var personavhengig, og derfor sårbart, men etter Malinowskis avreise til USA i 1938 ble kontinuiteten videreført av en av hans eldste og mest lojale studenter, Raymond Firth (f. 1901), som hadde vært ved LSE siden han kom dit fra New Zealand tidlig i 1920-årene. London-miljøet bevarte sin vitalitet gjennom 1930- og 40-årene og opplevde en ny storhetstid rundt 1950 under opprøret mot strukturfunksjonalismen.

Det andre viktige britiske miljøet i 1930 lå i Cambridge, hvor Haddon og Frazer ledet instituttet til de gikk av rundt 1940. Også her fikk flere fremtredende antropologer sin utdannelse (for eksempel Bateson, Richards, Needham og Goody), men miljøet var lite ekspansivt, og instituttets rykte ble etter hvert ganske loslitt (det var her man forsøkte seg med kursing av koloniadministratorer). Forholdene endret seg først da generasjonsskiftet kom, tidlig i 1950-årene.

Oxford, hvor Tylor hadde presidert frem til 1909, hadde en ærverdig tradisjon, men i 1920-årene var det lite aktivitet. I 1935 kom imidlertid Evans-Pritchard til instituttet, og to år senere trådte Radcliffe-Brown selv inn i et nyopprettet professorat. Dermed ble instituttet det udiskutable sentrum for britisk strukturfunksjonalisme, en posisjon det bevarte i mange år. Men i 1930 lå alt dette ennå i fremtiden.

Den viktigste institusjonelle nydannelsen utenfor Vesten i 1930-årene foregikk i det sørlige Afrika. En nøkkelperson her var Max Gluckman. Gluckman studerte først i Sør-Afrika, dernest i Oxford under Evans-Pritchard, og kom til Nord-Rhodesia (nå Zambia) i 1930. Åtte år senere var han med på å grunnlegge Rhodes-Livingstone instituttet i byen Livingstone, hvor instituttet lå til det flyttet til hovedstaden Lusaka i 1952. I tiårene fremover skulle forskere ved dette instituttet gjøre pionerstudier av sosial endring i det sørlige Afrika, og da Gluckman senere ble professor ved Manchester i 1949, fikk miljøet en institusjonell forankring i Storbritannia, hvor det ble kjent som Manchester-skolen.

I 1931 flyttet Radcliffe-Brown til Robert Parks institutt i Chicago, hvor han ble i seks år. Som nevnt (kapittel 2) opprettholdt man her en øy av europeisk sosiologisk teori med antropologisk tilsnitt, og forskerne lot seg villig inspirere av Radcliffe-Browns elegante, durkheimske tilnærming, som lot seg forene med Parks interesse for Weber og Simmel. Om noen år ville en ny Chicago-antropologi være under oppseiling, og denne skulle sette sitt umiskjennelige preg på sentrale forskere i neste generasjon, som Erving Goffman, Clifford Geertz og Fredrik Barth.

Men hovedtyngden i amerikansk antropologi i 1930 lå i New York City, hvor Boas hadde grunnlagt det antropologiske instituttet ved Columbia University allerede i 1896. Nå var han nettopp ferdig med å uteksaminere sitt annet kull av dyktige og energiske studenter. Av det første kullet som tok doktorgraden i 1901-11, hadde to, tysk-amerikanerne Alfred Kroeber og Robert Lowie, reist vestover og etablert et nytt institutt ved Berkeley, hvor Boas' kulturhistorie etter hvert ble videreutviklet i en ny og uventet retning. En annen, Alexander Goldenweiser (av ukrainsk opprinnelse), hadde etablert seg ved New School of Social Research i New York City, hvor han skulle bli en inspirator for neste generasjon av Boas' studenter. En fjerde student fra denne tiden, Edward Sapir, hadde grunnlagt antropologisk lingvistikk som subdisiplin og blitt professor i Chicago. En femte, den polskfødte Paul Radin, var en outsider som flakket rundt fra universitet til universitet i USA og Europa og skrev innovative etnografier, hvor informantene fikk komme til orde til en grad som ikke ble vanlig før med den amerikanske postmodernismen i 1980-årene. I kontrast til denne brokete forsamlingen av innvandrere - flertallet var dessuten jøder - var Boas' andre kull studenter, som ble ferdigutdannet i 1920-årene, lutter amerikanere. De mest kjente var Melville Herskovits, Ruth Benedict og Margaret Mead. Benedict og Meads videreføring av Boas kom til å dominere amerikansk antropologi frem til 1960-årene.

Men miljøene i USA var større og mindre oversiktlige enn i Storbritannia. Columbias dominans var langt fra total, og i 1930-årene kom en rekke viktige antropologer på banen i USA, som ikke hadde direkte forbindelse med miljøet rundt Boas. En av dem var Robert Redfield (1897-58), som hadde sin utdannelse fra Chicago, hvor han i 1934 ble professor og videreutviklet Chicago-skolens interesse for landsbystudier i Øst-Europa, India og Latin-Amerika. En annen var arkeologen Leslie A. White (1900-75), som hadde hatt Goldenweiser og Sapir som lærere. White etablerte seg ved University of Michigan rundt 1930, og utviklet en marxistisk inspirert nyevolusjonisme i direkte opposisjon til Boas. På samme tid hadde sosiologen Talcott Parsons (1902-79) - en systemteoretiker av verdensklasse - fått jobb ved Harvard, hvor han i over 40 år skulle arbeide med en syntese av blant annet Durkheims og Webers sosiologi. Han utviklet en metodologisk individualisme som forente antropologiske, sosiologiske og psykologiske perspektiver, og som etter hvert utfordret ikke bare Boas' relativt teoriløse partikularisme, men også strukturfunksjonalismen. Ralph Linton (1893-53), som hadde sin utdannelse fra Harvard i 1920-årene og stod for en mer systemorientert samfunnsteori enn Boas, utga flere kjente bøker på denne tiden (kapittel 5). Og i 1937 innledet George Murdock (1897-85) sitt livsprosjekt ved Yale University - Human Relations Area File - en enorm database over kulturell variasjon verden over, som ble et samlingspunkt for mange forskere i årene fremover.

Da andre verdenskrig nærmet seg, begynte det også å dukke opp etablerte europeiske forskere i USA, som påvirket det amerikanske miljøet. Radcliffe-Brown hadde under sitt besøk i Chicago hatt kontakt med blant andre Sapir, Redfield og Linton. Senere tilbrakte Malinowski et par år ved Yale, hvor også han fikk kontakt med Sapir. Et tredje eksempel var Gregory Bateson, som knyttet bånd mellom britisk strukturfunksjonalisme og den psykologiske antropologien til Benedict og Mead. Et fjerde var ungareren Karl Polanyi, som hadde vært professor i økonomisk historie ved Universitetet i Manchester til han flyttet til New York i 1940. Få år senere fikk han stilling som historiker ved Columbia, hvor han ble en inspirasjon for etterkrigstidens økonomiske antropologer.

Denne lange listen med navn kan virke uoversiktlig, men den omfatter da også de fleste toneangivende antropologene i det britiske og amerikanske miljøet i 1940- og 50-årene. I dette og de to neste kapitlene skal vi gjennomgå deres arbeid og de skoler de grunnla i større detalj, og forsøke å synliggjøre deres rolle i etterkrigstidens antropologi. Men først skal vi en tur til Frankrike, hvor Mauss og hans medarbeidere var i ferd med å virkeliggjøre sitt store program i praksis.

Miljøet rundt Mauss

Antropologiens institusjonalisering kom sent i Frankrike, og det var først i 1926, da Mauss, Lévy-Bruhl og søramerikanisten og diffusjonisten Paul Rivet (1876-58) stiftet det etnologiske instituttet ved Université de Paris, at systematisk opplæring i faget kom i gang. Blant de tidligste studentene peker Marcel Griaule (1898-56) seg ut. Griaule dro på sin første ekspedisjon til Abysinnia (Etiopia) i 1928, hvor han samlet lingvistiske og etnografiske data som han utga i flere bøker. Da han kom hjem tok han initiativ til en av tidenes største etnografiske ekspedisjoner. Prosjektet, finansiert av den franske stat, besto i å sende en tverrfaglig forskergruppe tvers over Afrika gjennom det franske koloniriket, fra Dakar i Senegal til Djibouti i Etiopia. Dakar-Djibouti ekspedisjonen (1931-33) skulle blant annet samle etnografisk materiale til det nye Musée de l'Homme, som ble åpnet under Paul Rivets ledelse til Verdensutstillingen i Paris i 1937. Og slik sett var ekspedisjonen en suksess. Den kom hjem med over 3.500 gjenstander, 6.000 fotografier og 1,6 km film, og dokumenterte tretti nye afrikanske dialekter.

Men Griaule var fra begynnelsen av misfornøyd med metoden. Som den første franske antropolog, tok han til orde for langvarige og intensive feltstudier av enkeltsamfunn, og selv om han fortsatte å lede klassiske regionale ekspedisjoner, til Mali (1935), Kamerun (1936-37) og Niger (1938-39), var det et annet prosjekt som var hans hjertebarn. Allerede under Dakar-Djibouti-ekspedisjonen hadde Griaule støtt på dogon-folket i Mali, som han møtte igjen i 1935. Han bestemte seg for å virkeliggjøre sitt feltarbeidsideal her, og startet en forskningsgruppe som i 25 år opprettholdt en konstant tilstedeværelse blant dogonene - som takket være denne innsatsen i dag er et av de best studerte folkene i verden. I 1938 publiserte Griaule Masques Dogons, en kompleks bok som har vært gjenutgitt flere ganger. Dels er den en empirisk dokumentasjon av myter, masker og begravelsesritualer, dels en analyse av forholdet mellom disse og andre faktorer i dogon-samfunnet. Analysen munner ut i en diskusjon av dogonenes personbegrep.

Allerede her røpet Griaule dyptgående kunnskaper om "sitt" folk. Men det var først i 1946 at gjennombruddet kom. Da møtte han en gammel jeger som innviet ham i dogonenes kosmologi, et tema som ville oppta Griaule for resten av hans korte liv. Han rakk å utgi sine samtaler med den gamle jegeren, i Dieu d'eau: entretiens avec Ogotemmêli (1948; engelsk oversettelse 1975), en livlig blanding av intervjuer og etnografisk materiale som ble en bestselger. Men den fulle kosmologien kom først posthumt, sluttført av hans samarbeidspartner, Germaine Dieterlen (1903-1999).

Griaule var den første franske antropolog til å gjøre egentlig feltarbeid, og fra sin posisjon som den første professor i etnologi ved Sorbonne (fra 1942) gjorde han en stor innsats for å heve det metodiske nivået i fransk forskning. Hans metodeforelesninger ble utgitt i 1957, under tittelen Méthode de l'ethnographie. Her fastslo han betydningen av lange og intensive feltstudier. Men dette betydde ikke, som for Malinowski, at etnografen skulle arbeide alene i felten. Griaule opprettholdt de gamle ekspedisjonenes tverrfaglige og team-orienterte ideal - det var dette som gjorde det mulig å studere dogonene så lenge og grundig. Han tok også til orde for bruk av audiovisuelle teknikker som kunne fange opp en mer finkornet empiri enn det ellers var mulig å dokumentere. Den fotografiske og filmatiske dokumentasjonen av dogon-folket fortsatte etter Griaules død, og gir en unik innsikt i endringene i dette samfunnet over nesten tretti år.

Griaules innflytelse var fundamental i fransk antropologi. En hel generasjon ble opplært med hans metodeidealer, hans fokus på estetikk, hans interesse for visuell antropologi og Afrika. Det er her den franske cinéma vérité skolen i etnografisk film har sitt utspring. Skolen, med Griaules student Jean Rouch (f. 1917) i spissen, la vekt på å synliggjøre dialogen mellom filmteam og informanter på lerretet. Opp gjennom årene har Rouch laget over 100 filmer fra dogon-land og andre steder i Afrika, og hans ideer fikk innflytelse på direct cinema bevegelsen i USA i 1960-årene. Det var også hos Griaule at den sterke franske tradisjonen for afrikastudier hadde sin opprinnelse.

Griaules mest originale student var Michel Leiris (1901-90), som var med på Dakar-Djibouti-ekspedisjonen som Griaules sekretær. Leiris hadde lest etnologi, men ble i 1920-årene engasjert i surrealismen, en bevegelse i kunst og litteratur som ville revitalisere livsopplevelsen gjennom det absurde. Etter bruddet med surrealistene knyttet han seg til kretsen rundt filosofen og forfatteren Georges Bataille. Vel hjemme fra ekspedisjonen med Griaule, skrev han L'Afrique fantome (1934), en sjangermessig nyskapende, filosofisk og etnografisk reiseskildring, full av nærgående refleksjoner over antropologens rolle i felten. I kretsen rundt Bataille møtte han nå en annen etnolog og tidligere surrealist - Roger Caillois (1913-78) - som hadde samarbeidet med Mauss og religionshistorikeren Georges Dumézil (1898-1986) på et prosjekt om det hellige, og som var i ferd med å utvikle sin egen versjon av Durkheims teori (Caillois 1939). Caillois var politisk aktiv anti-fascist langt ut på venstresiden. Sammen med Leiris og Bataille tok han initiativet, i 1937, til dannelsen av det sagnomsuste Collège de sociologie pour l'étude du sacré, som i nitten måneder arrangerte seminarer og forfattet artikler om problemer knyttet til makt, mytologi og det hellige. Her deltok kunstnere, litterater og forskere i en lang diskusjon som kom til å inspirere både senere tiders franske materialistiske antropologer (kapittel 7) og de Leiris' og Caillois' eksperimenter i grenselandet mellom antropologi, litteratur og psykologi.

Allerede før Dakar-Djibouti-ekspedisjonen hadde Maurice Leenhardt (1878-1954) utført et av historiens grundigste feltarbeid helt på egen hånd, blant kanakene på Ny-Caledonia i Melanesia. Leenhardt bodde her fra 1902 til 1926, og kombinerte en vellykket karriere som misjonær med systematiske feltstudier og et intenst forsvar av kanakenes kultur mot imperiemakten. Tilbake i Frankrike fikk han, med hjelp fra Mauss og Lévy-Bruhl, en stilling i Paris, og i 1941 overtok han Mauss' professorat ved École pratique des hautes études. Leenhardts omfattende arbeid, utgitt i seks bind mellom 1932 og 1947, utmerker seg ikke bare ved sin etnografiske detaljrikdom, men ved sine subtile diskusjoner av kulturoversettelse, et tema som først kom på dagsordenen i engelskspråklig antropologi i 1970-årene.

I denne institusjonsbygningsfasen utviklet fransk antropologi seg nokså uavhengig av de angloamerikanske miljøene. Likevel var det enkelte brobyggere også da. For eksempel emigrerte Alfred Métraux, som hadde studert under Mauss, til USA i 1920-årene, hvor han skapte seg et navn som spesialist på søramerikanske indianere, og blant annet forfattet viktige deler av den monumentale Handbook of South American Indians (1946-50), som ble redigert av Lowies student, Julian Steward.

Kultur- og personlighetsskolen

I USA ekspanderte faget hurtig. Allerede før krigen var det sterke antropologimiljøer ved universitetene i Columbia, Chicago, Berkeley, Illinois, Yale, Michigan, Harvard og andre steder. Boas' mangslungne interesser og tilstrømningen av forskere fra Europa gjorde sitt til at antropologien utvidet seg i flere retninger, også tematisk.

En av Boas' mest direkte arvtagere var kultur- og personlighetsskolen, ledet av to av hans studenter som ble kjent langt utenfor faget for sine analyser. De to hadde lite å si om politikk og økonomi, men deres utforskning av forholdet mellom psykologi (personlighet, "karakter") og kultur (barneoppdragelse, kjønnsroller, verdier), berørte politisk brennbare spørsmål og ble gjenstand for bred debatt. Deres budskap var kulturrelativistisk. Vårt intellekt og følelsesliv var et produkt av kultur, ikke av biologi.

Ruth Benedict (1887-1948) kom fra solid amerikansk middelklasse, og levde lenge et liv man kunne forvente av en respektabel husmor av hennes stand. Hun var over 30 da hun oppdaget antropologien og kom til Columbia, hvor hun tok sin doktorgrad under Boas og Goldenweiser i 1923. Benedict gjorde feltarbeid blant nordamerikanske indianere, men er best kjent for to studier som bare delvis var feltbaserte - Patterns of Culture (1934, norsk utgave: Kulturmønstre, 1970) og The Chrysanthemum and the Sword (1946; svensk utgave: Blomman och svärdet, 1969). Særlig den første (som er oversatt til 14 språk) er en av antropologiens mest leste bøker. Benedict tok som utgangspunkt at kulturer var sammenhengende helheter, og at de som sådanne hadde andre egenskaper enn en simpel opphopning av deres deler skulle tilsi. Dette var for så vidt en tanke som strukturfunksjonalistene kunne si seg enig i. Men Benedict gikk lenger enn britene og hevdet at kulturelle konfigurasjoner fremsto som enhetlige psykologiske objekter, nesten som kollektive personer - en tanke Radcliffe-Brown avviste kategorisk. Benedicts inspirasjon kom fra blant annet fra Gestalt-teori, som tyske psykologer i tradisjonen fra Wundt hadde utviklet i sine studier av persepsjon. Mennesket, hevdet de, sanser ikke en verden av deler, men av hele gjenstander, hendelser og handlinger, som vi ser som ting i seg selv, som om de hadde konturer. Overført på antropologi betydde dette at man ved presis beskrivelse og innlevende fortolkning kunne håpe å identifisere slike helheter - eller konfigurasjoner - i kulturelle meningsunivers. En kultur var en slags kollektiv personlighet, med sine spesialiteter og særheter, sin stil. Empirisk kunne man nærme seg denne for eksempel gjennom studier av barneoppdragelse, og her knytter Benedict mer direkte an til psykologien.

En hovedkontrast i Patterns of Culture går mellom zuñiene og kwakiutlene, to nordamerikanske indianerfolk Benedict kjente godt (hun hadde selv gjort feltarbeid blant zuñiene i New Mexico, mens Boas hadde arbeidet med kwakiutler og beslektede grupper på den amerikansk-canadiske nordvestkysten). Zuñienes ethos var preget av gruppesolidaritet, diskret politisk lederskap, kjedelige ritualer, og en barneoppdragelse som fremhevet mildhet og underkastelse. Kwakiutlene favoriserte derimot eksesser og overdrivelser. De var ambisiøse og konkurransedreve, individualistiske og nytelsessyke - Boas hadde skrevet om deres potlatch-fester, aggressive gavebyttekonkurranser som Mauss henviser flittig til i Gaven. Benedict kaller denne konfigurasjonen dionysisk, i motsetning til zuñienes apollonske (begrepene hadde hun fra Nietzsche, som tok dem fra gresk mytologi og brukte dem til egne formål).

Under andre verdenskrig bidro Benedict og andre antropologer til krigsinnsatsen mot aksemaktene. På oppdrag fra det amerikanske krigsministerium skrev hun en rapport om japansk nasjonalkarakter som ble en ny bestselger. På bakgrunn av skriftlige kilder og intervjuer med eksiljapanere, skildrer The Chrysanthemum and the Sword de kulturelle konfigurasjoner som var konstituerende for japansk ethos, med vekt på indre spenninger som kunne utløses under ytre press. Boken, som i dag debatteres hett av japanske antropologer og trykkes i stadig nye opplag, viser at manglende etnografisk nærhet av og til kan kompenseres for med et skarpt blikk og gode intuisjoner.

Benedicts prosjekt føyde seg inn i Margaret Meads (1901-78) bredt anlagte studie av nasjonalkarakter under andre verdenskrig. Sammen med blant andre Alfred Métraux, Mead utforsket nasjonen som en kollektiv psykisk konfigurasjon som kom til uttrykk i holdninger, verdier og oppførselsmønstre hos individer. Arbeidet ble allerede den gang møtt med skepsis blant antropologer. Men Mead og Benedict forutsatte ikke, slik det ofte ble fremstilt, at alle nasjonens borgere bokstavelig talt mente eller følte det samme, men at de delte et underliggende intellektuelt register (eidos) og en følelsesmessig klangbunn (ethos) (Bateson 1936). Tanken om nasjonalkarakter har heller ikke forsvunnet fra faget, og den vekkes til live igjen i vår tids nasjonalismedebatt (kapittel 8). Men Mead huskes i dag ikke så mye for dette arbeidet, som for sine bøker om kjønnsroller og barneoppdragelse i fjerne strøk. Hennes bøker fra mellomkrigstiden, Coming of Age in Samoa (1928), Growing up in New Guinea (1930) og Sex and Temperament in Three Primitive Societies (1935), tilhører fagets bestselgere. Med unntak av Frazer (The Golden Bough; som kommer på en avgjort førsteplass), Bateson (Steps to an Ecology of Mind), Benedict (Patterns of Culture) og Lévi-Strauss (Tristes tropiques) er det ingen antropolog i dag som siteres så ofte på Internett som Mead.

Mead kom fra en liberal amerikansk akademikerfamilie, og hadde, som hun selv sier, aldri følt seg som offer for tidens diskriminerende kvinnebilde (Mead 1972). Hun studerte ved Columbia under Boas og Benedict, og gjorde feltarbeid på Samoa, Ny-Guinea og Bali (det siste med Bateson, som hun da var gift med). Hun var en aktiv popularisator og foredragsholder gjennom hele sitt liv. Roy Rappaport, som hadde studert ved Columbia og senere ble elev og venn av både Mead og Bateson, fortalte under et gjesteopphold ved Universitetet i Tromsø i 1995, om hvordan den lille, runde kvinnen mot slutten av livet lot seg kjøre i rullestol frem til podiet, da hun etter en dag full av reiser og møter skulle holde foredrag for flere tusen kvinneaktivister - for så å reise seg og tale formfullendt i et par timer og motta forsamlingens bifall stående. Mead overgikk til og med Boas i rollen som politisk talerør og brannfakkel for antropologien i USA. Hennes budskap var kulturkritisk: Hvis personligheten formes av kulturen, kan personligheten forandres ved å forandre kulturen. Marginaliseringen av minoriteter eller kvinner skyldes ikke medfødte egenskaper. Politisk endring er mulig. Meads kontrast mellom den frie barneoppdragelsen på Samoa og den strenge stilen i USAs middelklasse ble flittig sitert av feminister og andre som ville endre den amerikanske "konfigurasjonen" av kjønn og familiemønstre.

I antropologien var Mead aldri ukontroversiell. Hun gikk med polemisk glød gikk inn for et kulturdeterministisk menneskesyn - som mange, på begge sier av Atlanterhavet, reserverte seg mot når det kom i ekstrem form. Blant britiske antropologer var omkvedet at Meads bøker var uvitenskapelige og preget av ullen synsing. Britene så seg som forvaltere av Radcliffe-Browns positivistiske forskningsprogram - og det var ikke god tone å snakke om temaer som "personlighet", som ikke kunne observeres og utforskes presist. Evans-Pritchard konstaterte surt at bøkene til Mead var "chatty and feminine" (Evans-Pritchard 1951a: 96). En mer alvorlig kritikk var at Mead hadde gjort dårlig feltarbeid og var preget av forutinntatte meninger (se kapittel 7).

I dag husker vi også Mead og Benedict for deres pionerarbeid innenfor psykologisk antropologi, som ble videreutviklet av blant andre Cora du Bois (1904-91) - en av Kroeber og Lowies studenter ved Berkeley. Denne faggrenen erobret etter hvert en sentral plass i USA, og opplevde i 1980-årene, sammen med medisinsk antropologi, en eksplosiv vekst (kapittel 8; se Broch 2000 for et overblikk).

Cultural History

Mens Benedict og Mead videreførte Boas' psykologiske interesser, fulgte Kroeber og Lowie opp hans interesse for kulturhistoriske spørsmål. Kroeber var Boas' første student og senere hans nære medarbeider, og hadde som ham en tysk-jødisk bakgrunn, selv om han var født i USA. Etter å ha grunnlagt det viktige antropologiinstituttet ved Berkeley i 1901 og bygd opp et av verdens store etnografiske museer der fortsatte han å forske og undervise til han gikk av i 1946. Kroeber var, som Boas, en altmuligmann i faget, men hans hovedinteresse var kulturhistorisk, og han skrev flere store sivilisasjonshistoriske studier fra Europa og andre verdensdeler. Gjennom et langt liv samlet han enorme mengder data om nordamerikanske indianere. Hans Handbook of the Indians of California (1925) er et tusensiders etnografisk verk, og i Cultural and Natural Areas of Native North America (1939) legger han også stor vekt på den historiske dimensjonen. Som Boas, tok han avstand fra Graebners kulturkretslære, og tok til orde for en idé om kulturell integrasjon som ikke var ulik Benedicts. I den berømte artikkelen "The superorganic" (1917, gjenopptrykt i Kroeber 1952) hevdet han at kulturer var overorganiske helheter med en egendynamikk som ikke var ulike en organismes. Argumentasjonen minner for så vidt om Durkheims metafor på samfunnet som en organisme, men Kroeber gikk atskillig lenger enn franskmannen. Han beskrev oppdagelser som var gjort av forskjellige mennesker samtidig og uavhengig av hverandre, noe som han betraktet som et bevis på at kulturer "lever sitt eget liv" og at tidsånden utfolder seg uavhengig av enkeltpersoner.

Selv om Boas hadde hevdet et lignende syn tilbake i 1896, mente både han og Benedict at Kroeber gikk for langt i retning av å reifisere (tingliggjøre) kulturen som noe som eksisterte utenfor og uavhengig av mennesket. Til slutt gikk Kroeber med på et kompromiss og foreslo at "kultur kan studeres som om den er virkelig" (1952: 113, vår utheving). Han beveget seg dermed fra en ontologisk til en metodologisk bestemmelse av det overorganiske, og anbefaler at kulturen studeres som om den var overorganisk, uten nødvendigvis å forutsette at den faktisk er det.

Sapir og etnolingvistikken

Edward Sapir var en annen amerikaner med tysk-jødisk bakgrunn, som studerte flere indianerspråk, tilbrakte 15 år ved Canadian National Museum i Ottawa og spilte en viktig rolle som bestyrer av de etnografiske samlingene ved University of Chicago på slutten av 1920-årene. Senere flyttet han til Yale, hvor han grunnla og i flere år ledet et nytt antropologisk institutt. Sapir regnes som etnolingvistikkens far, og hans hovedverk, Language (1921), er fremdeles et standardverk i lingvistisk antropologi, en subdisiplin av faget som lenge var en amerikansk spesialitet, men som i senere år har fått en stadig viktigere plass i faget også internasjonalt (se Hoëm 2000 for en oversikt). Sapir utviklet, sammen med Benjamin Lee Whorf (1897-1941), Sapir-Whorf-hypotesen om forholdet mellom språk og kultur. Denne hevdet at språk er grunnleggende forskjellige i syntaks, grammatikk og vokabular, og at disse forskjellene innebærer dypere ulikheter i språkbrukernes forhold til seg selv og samfunnet. En hopitalende indianer vil oppfatte verden - sanse, tenke om, handle i den - på en helt annen måte enn en engelsktalende europeer. Synspunktet har senere ofte blitt kritisert, men det overlever i modifisert form i 1990-årenes kognitive antropologi (kapittel 9).

Sapir var en brobygger mellom amerikansk og europeisk antropologi. Han var godt belest i klassisk sosiologi, og hadde kontakt med både Radcliffe-Brown og Malinowski under deres USA-besøk. I det amerikanske fagmiljøet var han en teoretisk inspirator. Hans perspektiv på kultur kom for eksempel til å påvirke både Kroeber, Benedict og Mead, og gjennom dem store deler av den amerikanske antropologien. Mens kultur hos Boas hadde vært en helhet mest i navnet, la Sapir grunnlaget for et begrep om kulturell integrasjon som lignet lingvistikkens. Han betonte at kulturell integrasjon ikke betyr at kulturens medlemmer er enige i allting, men at de har et felles grunnlag for uenighet. Det er som med språket. De talende bruker samme grammatikk, også når de krangler. Antropologens rolle blir dermed å avdekke de skjulte tattforgitthetene som ligger under de synlige kulturuttrykkene. I slike passasjer aner vi Sapirs gjeld til europeisk sosiologi, og han foregriper tanker som blant andre Lévi-Strauss snart skulle gå mye lenger med. I den store debatten om kulturbegrepet som tok til i amerikansk antropologi i 1960-årene og har fortsatt til i dag, avliver kritikerne lett og gjerne Benedict eller Boas, men de skygger som regel unna Sapir, som er vanskeligere å få has på.

Chicago-skolen

Allerede i Boas' levetid hadde det etablert seg en bred vifte av forskningsinitiativer som på ulike måter videreførte hans tanker. Noen av disse skulle etter hvert lede fra Boas' utgangspunkt, men selv om hans studenter avvek fra læremesteren, var hans klo synlig, i det minste indirekte, i det meste av det de foretok seg. Hans interesse for kulturhistorie og diffusjon, språk, symboler og psykologi gjorde amerikansk antropologi langt mer variert enn de europeiske tradisjonene.

I tillegg var det, som nevnt, også mange antropologer i USA med en helt annen bakgrunn enn Boas; her var miljøet i Chicago, grunnlagt av Park og Thomas på 1890-årene, det viktigste eksemplet. Park hadde studert under Simmel i Berlin rundt århundreskiftet; og Chicago-gruppen ble også påvirket av Weber under hans USA-besøk i 1904 (Schwartz 1989: 61). Disse inspirasjonene kom godt med når Chicago-forskerne satte seg som mål å forstå de interetniske forholdene (race relations) i den sydende metropolen Chicago som mottok en stri strøm av innvandrere - svarte fra Sørstatene, jøder, irer, skandinaver, italienere og østeuropeere. Det var ikke rart at Simmels ideer om storbyen og hans betoning av flyktige og ufullstendige sosiale former fant gjenklang her. Park beskrev dette mangfoldet som the American melting pot. Begrepet stammet fra et populært melodrama om innvandrere i USA, forfattet av en brite som ikke selv var innvandrer (Schwartz 1989). Park brukte begrepet til å spørre om kulturblandingen ville føre til nivellering av kulturforskjeller, eller om kulturene fortsatt ville eksistere som avgrensede fellesskap når de ble integrert i et felles arbeidsmarked. Chicago-forskerne ga ulike svar på dette spørsmålet.

Chicago-forskerne er dessuten kjent for sitt arbeid med tradisjonelle jordbrukere (peasants) i Latin-Amerika, Øst-Europa, og (flere år senere) India. Peasant-studiene hadde sine røtter i jordbruksstudier utført av tyske og østeuropeiske sosiologer, historikere og økonomer (vi minner her om Webers bidrag). Et eksempel var den russiske økonomen Alexander Vasilevich Chayanov (1888-ca. 1938), som i årene rundt første verdenskrig utviklet en teori om peasant-økonomi som senere fikk stor innflytelse. Chayanov, som ble utrensket i Stalin-tiden og var lite kjent i Vesten før i 1950-årene, la blant annet vekt på at når peasants ikke vil produsere for profitt, er det fordi de lever en marginal selvbergingstilværelse som gjør dem uvillige til å ta risiko. Dette ble en grunnleggende tanke i senere tiders utviklingsantropologi (se Helle-Valle 2000). En annen viktig østeuropeer som fikk direkte innflytelse på Chicago-skolen, var den polske dikteren og landsbysosiologen Florian Znaniecki. Znaniecki og Thomas knyttet nære bånd, og mens Znaniecki var i Chicago under første verdenskrig, ferdigstilte de sitt fembindsverk, The Polish Peasant in Europe and America (1918-20), som utvilsomt er alle senere peasant-studiers stamfar.

I 1934 ble Thomas og Znanieckis arvtager, Robert Redfield, professor i Chicago. Redfield var oppflasket i Chicago-skolen, men fikk en heftig innsprøytning av Boas' partikularisme under Sapirs tid i byen, fulgt av en sterk dose strukturfunksjonalistisme under Radcliffe-Browns besøk. Dessuten var han gift med Robert Parks datter, og hadde undervist i flere år ved Parks institutt, før antropologi ble skilt ut som eget institutt i 1930. Redfield gjorde feltarbeid i Mexico i 1920- og 30-årene, og ledet store prosjekter på Yucatán og i Guatemala. Teoretisk fokuserte han særlig på to spørsmål. For det første: Har peasant-samfunn en egen kultur, eller er deres livsform et produkt av økonomisk nødvendighet? Redfield svarte klart ja til det første alternativet, mens for eksempel Chayanov kan tolkes i begge retninger. Redfield var opptatt av hvordan livsformen til peasants preget deres mentalitet; her ligner hans holdning Benedicts. Redfields andre spørsmål var hvordan man i peasant-studier skulle forene data fra det lokale plan (landsbyen som feltarbeideren studerte) med data fra det globale og nasjonale plan (som påvirket og begrenset bøndenes handlingsfrihet). Hans svar vektla igjen kulturfaktoren, og viet økonomi og politikk liten oppmerksomhet, noe han ble kraftig kritisert for av materialistisk orienterte peasant-forskere som Steward (kapittel 5). Han postulerte et kontinuum fra folkekultur til urban kultur, fra små (lokale) til store (statsbærende) tradisjoner. Forskningen på Yucatán dekket både landsbyer, småbyer og større byer, og når Redfield beveget seg fra landsby til by, fant han større grupper, sterkere individualisering, sekularisering og differensiering. Gjennom migrasjon og kontakt ble altså folkekulturen gradvis mer lik den urbane kulturen. I mellomtiden levde bøndene, om ikke i smeltedigelen, så i spenningsfeltet mellom kulturer.

Chicago-forskerne var tidlig ute med mange viktige problemstillinger. Allerede i mellomkrigstiden studerte de etnisitet, bykultur, migrasjon, peasants og urbanisering - temaer som først ble vanlige i 1970-årene. Chicago ble også arnestedet for en egen mikrososiologisk tradisjon, som fokuserte på begrensede situasjonsanalyser, for eksempel innen institusjoner eller i kulturmøter. I 1950-årene skulle særlig to forskere bære denne interessen frem: Erving Goffman (1922-1982) som er kjent for sine subtile mikrostudier og sitt arbeid om rollespill, og Raymond Birdwhistell (1918-1994), en pioner innenfor studier av krysskulturell kommunikasjon og kroppsspråk (kapittel 5).

Hvorfor kom disse problemstillingene så sent andre steder? Grunnen er på ett plan enkel. Verken innvandrere i Chicago, halvurbaniserte polske bønder eller personalet på et sykehus hadde en "opprinnelig" kultur, og ble ikke ansett som passende objekter for antropologisk forskning. Lenge etter at flertallet av antropologer hadde mistet interessen for teorier om menneskehetens urtilstand, levde forestillingen videre om at noen kulturer er mer autentiske enn andre. Dragningen mot afrikanske stammer og halvt utdødde indianerfolk var sterkere enn interessen for hybridkulturene som dannet seg som et resultat av moderniseringen. At denne preferansen ikke var noe rigid prinsipp, ser vi av Radcliffe-Browns begeistring for Chicago-skolens arbeid i den etnisk blandede storbyen. Det var ikke av prinsipielle grunner at man ikke studerte de samme tingene ved Oxford. Det var bare at de "ekte primitive", når det kom til stykket, likevel ga større prestisje. Og strengt talt var ikke dette så rart, siden slike samfunn raskt var i ferd med å forsvinne, og man prioriterte, dels av humanitære, dels av faglige grunner, å dokumentere deres kultur og samfunnsformer før det var for sent.

"Kinshipology"

I 1930- og 40-årene var altså det amerikanske antropologimiljøet det største og mest mangfoldige i verden. Likevel, da forfatterne av herværende bok fikk sin innføring i faget i Oslo rundt 1980, var det ikke amerikanske navn vi lærte å forbinde med denne tiden. Amerikanerne var enten for populære (Mead) eller for spesialiserte (Sapir). De klassiske tekstene var skrevet av briter - Radcliffe-Brown og Fortes, Evans-Pritchard og Gluckman, Forde og Leach - som holdt seg til de ekte "primitive", og som dertil, med den mest "siviliserte" eleganse, beskrev de strukturelle prinsippene som styrte deres liv, uten å forfalle til empiriangst eller føleri.

Før Malinowski forlot Storbritannia i 1938, hadde han vært lærer for nesten alle de dominerende skikkelsene i de neste 25 årenes britiske antropologi. Men det var først etter Malinowskis avreise og Radcliffe-Browns hjemkomst fra USA at disse studentene begynte å markere seg faglig. Firth, en av Malinowskis første elever, hadde bitt seg fast ved LSE, hvor han ble professor i 1944, og hvor han i skrivende stund fremdeles er aktiv. Midt i 1930-årene fikk Evans-Pritchard jobb ved Oxford. Han var i gang med å modernisere instituttet da Radcliffe-Brown ankom til et nyopprettet professorat der i 1937, og etter at Radcliffe-Brown trakk seg tilbake ni år senere, ledet Evans-Pritchard instituttet frem til 1970. Men det kom få nye stillinger før i 1950-årene. Daryll Forde, som hadde studert ved Berkeley under Kroeber og Lowie, kom til University College London i 1945. Men i Cambridge kom det ingen åpninger før Haddon og Frazer var døde og krigen var slutt. Først i 1950 gikk Meyer Fortes inn i Frazers professorat, en stilling han beholdt til 1973. I 1939 hadde Max Gluckman etablert seg sammen med Godfrey Wilson ved Rhodes-Livingstone-instituttet i Zambia. Avbrutt av kortere opphold i Oxford og London - og av lange afrikanske feltarbeid - bygde de to opp et dynamisk fagmiljø her, som tiltrakk seg antropologer fra Europa og USA til langt ut i 1950-årene. Rhodes-Livingstone instituttet ble ledet av Gluckman til han i 1947 flyttet til Oxford, og (to år senere) overtok han Polanyis professorat ved University of Manchester (kapittel 5).

I resten av kapittel 4 skal vi diskutere arbeidet til disse og andre av tidens britiske forskere. Vi begynner med den ortodokse, radcliffe-brownske strukturfunksjonalismen, og beveger oss deretter gradvis ut i periferien av britisk antropologi.

***

Vi begynner med selve symbolet på ortodoksien, Meyer Fortes (1906-1983). Fortes dro på sitt første feltarbeid i 1932, til Gullkysten (nå Ghana), og i 1940- og 50-årene utga han en serie arbeider om to av de største og mest komplekst organiserte folkene i dette landet - ashanti og tallensi. Særlig hans bøker om tallensi (1945, 1949a) regnes som klassikere. Fortes ble født i Sør-Afrika og studerte, som Radcliffe-Brown, opprinnelig psykologi. Han leste et par år under Malinowski ved LSE, men midt i 1930-årene brøt han med sin lærer, etter en episode han selv beskrev slik: En gruppe studenter, blant andre han selv og Siegfried Nadel, hadde fulgt Malinowskis undervisning og fått grønt lys av ham til å bruke hans ideer i sine prosjektbeskrivelser. Men da de gjorde det, beskyldte Malinowski dem for plagiat, og ba dem underskrive en erklæring om at ideene var hans. Selv fortalte Malinowski en annen historie. Men uansett: Der Firth, den sindige newzealanderen, forholdt seg til Malinowskis utbrudd med stoisk ro og en stor klype salt, ble Fortes dypt fornærmet. Stocking påpeker at flere av Malinowskis mannlige studenter (men få av kvinnene) hadde lignende historier, og antyder at noen kan ha fortalt dem fordi de følte behov for et fadermord (Stocking 1995: 421-22). I alle fall fikk Fortes senere rikelig anledning til å markere eget faglig revir: Han beskjeftiget seg med slektskap - et tema Malinowski skrev lite om, selv om han lenge bebudet en bok om slektskap hos trobrianderne.

Det var ikke minst takket være Fortes at britisk sosialantropologi ofte ble omtalt ironisk som kinshipology - "slektskapologi". Kritikerne hevdet at britene fokuserte så sterkt på slektskap at de fjernet seg fra fagets holistiske tradisjoner. I 1951, i en debatt med Firth, anklaget amerikaneren George Murdock britene for å danne en slags sekt, som avskar seg fra det globale antropologiske fellesskap. Men Murdock bekreftet også at det var skjedd en "revolusjon" blant yngre amerikanske antropologer som en følge av deres møte med britisk sosialantropologi (Stocking 1996: 432f).

Strukturfunksjonalismens høydepunkt var årene 1947-49, da både Radcliffe-Brown, Fortes, Gluckman og - ikke minst - Evans-Pritchard befant seg samtidig ved Oxford. Leach (1984) beskriver Evans-Pritchard (1902-1973) som "a very English gentleman". Han leste opprinnelig historie ved Oxford, men fattet interesse for antropologien og kom til LSE for å studere under Malinowski. Forholdet mellom de to var aldri det beste, og også faglig var de uenige: Der Malinowskis styrke var de lange, detaljerte empiriske beskrivelsene, var Evans-Pritchards ideal den klare, stringente analyse. Da Radcliffe-Brown gjorde en gjesteopptreden i England i 1931, på vei fra et professorat i Sydney til et i Chicago, var Evans-Pritchard dypt imponert. Senere skulle han og Fortes bli de sentrale utøverne av radcliffe-brownsk sosialantropologi.

Men Evans-Pritchard gikk alltid sine egne veier. Flere år før han ble kollega med Radcliffe-Brown, hadde han etablert seg ved Oxford som moden forsker, med lange feltarbeid i Sudan bak seg, og et treårig opphold som professor i sosiologi i Kairo. Begge hans første bøker bærer preg av denne selvstendigheten, og begge regnes blant fagets absolutte høydepunkter. Den første, Witchcraft, Oracles and Magic Among the Azande, kom i 1937 - samme år som Radcliffe-Brown kom til Oxford. Monografien omhandler verdensbildet til et jordbruksfolk i Sør-Sudan, som Evans-Pritchard forsøker å forstå ved å kombinere to analytiske tilnærminger: For det første er boken en uvanlig klar, eksplisitt redegjørelse for en fremmed tankeverdens implisitte logikk - her tar den opp tråden fra Tylors og Frazers tidlige studier av magi (kapittel 2). For det andre er den en funksjonalistisk studie av sosial integrasjon i durkheimsk stil. Evans-Pritchard smir disse tilnærmingene sømløst sammen. Troen på orakler og hekser er både rasjonell (på sine premisser) og samfunnsbevarende. Men bokens viktigste budskap er dens vektlegging av de hverdagslige, selvsagte, praktiske sidene ved azandenes verdenssyn. Tro og tenkning er ikke noe abstrakt som foregår utenfor dagliglivets hendelser, men uatskillelig flettet inn i hverdagen. Den følger en konkret og pragmatisk handlingslogikk, ikke enn en abstrakt formallogikk. Azande-monografien er en av fagets mest leste bøker og stimulerer fremdeles store debatter i faget.

Evans-Pritchard gjorde mye for å bygge bro mellom britisk og fransk antropologi. I Witchcraft trakk han veksler på Durkheim, men boken kan også leses som et langt argument mot Lévy-Bruhls idé om at "primitiv" tenkning var prelogisk. Evans-Pritchard viste at azandene var fullkomment rasjonelle gitt at deres utgangspunkt. Han presiserte riktignok, i et tillegg til boken, at hekser ikke fantes, og at vitenskap representerte en overlegen type kunnskap. Men han forteller også at han selv organiserte sitt hushold under feltarbeidet ved hjelp av azandenes orakler, og at dette fungerte utmerket.

I 1940 kom Evans-Pritchards andre hovedverk, The Nuer. Dette er en rikholdig bok med mesterfulle kapitler om både økologiske forhold, estetikk og opphavsmyter, men de mest kjente delene handler om politikk. Mens azandene var jordbrukere, var nuerne kvegnomader i det golde landskapet noen mil lenger nordøst i Sør-Sudan. Nuerne hadde ingen formell politisk ledelse, men var organisert i et hierarki av patrilineære klaner, subklaner og ættelinjer. Grupper som sto "nær hverandre" i dette systemet (for eksempel familiene til brødre eller fettere) hadde også beiterettigheter i områder som lå geografisk nær hverandre. De ble naturlige allierte, og slektskapssystemet generaliserte dette, så man i enhver konflikt med en fjern slektning kunne mobilisere alle felles slektninger som genealogisk sett var nærmere en selv enn han. Dette betydde på den ene side at nære konflikter ble dempet, siden slekt som ikke var felles ble utelukket fra konflikten. På den annen side var det en effektiv måte å mobilisere allianser på. I tilfelle konflikt med en annen stamme (som ikke var i slekt med noen nuere), ville hele nuer-stammen gå mann av huse for å bekjempe den felles fienden. Evans-Pritchards tour de force (som forskere som Leach, Barth og Rappaport senere har søkt å gjøre ham etter) består i å vise hvordan politisk mobilisering er mulig i et samfunn uten formelt politisk lederskap, og hvordan interne konflikter hindres i å komme ut av kontroll. Én kontrollmekanisme var kravet om at bare felles slektninger kunne mobiliseres, men Evans-Pritchard viste også betydningen av andre faktorer, som ekteskapslojalitet på tvers av avstamningssystemet, og nærværet av en rituell leder (leopardskinnhøvdingen) som fungerte som megler i visse typer konflikter.

The Nuer er et mer entydig strukturfunksjonalistisk enn Witchcraft. I siste kapittel redegjør Evans-Pritchard for sitt syn på sosial struktur, som han definerer, i Radcliffe-Browns ånd, som et abstrakt system av sosiale relasjoner, som fortsetter å eksistere selv om personene byttes ut. Men kontinuiteten fra hekseristudiet er også til stede. For Evans-Pritchard er både hekseri og slektskap eksempler på "måter å tenke på", og han søker i begge bøker å vise hvordan disse tenkemåtene henger sammen med det Bourdieu (1980) senere skulle kalle le sens pratique - praksisens logikk (kapittel 7).

Med Fortes' studier av tallensi og ashanti og Evans-Pritchards av azande og nuer, forflyttet det regionale tyngdepunktet i britisk antropologi seg definitivt fra Stillehavet til Afrika. Som nevnt, hadde Seligmans arbeid i Sudan banet vei for denne utviklingen, og i 1930- og 40-årene var det i all hovedsak afrikanske samfunn som stimulerte teoriutviklingen i britisk antropologi.

Strukturfunksjonalismen var ikke en statisk doktrine, men en teori som utviklet seg og til slutt overskred seg selv. 1940-årene begynner med utgivelsen av to viktige bøker om afrikansk slektskap - The Nuer og African Political Systems (se nedenfor). Tiåret ender med tre like viktige utgivelser, fra samme område og med samme tematikk - Fortes' The Web of Kinship among the Tallensi (1949a; oppfølger til 1945), Radcliffe-Brown og Fordes African Systems of Kinship and Marriage (1950), og Evans-Pritchards Kinship and Marriage among the Nuer (1951b). Kontrasten mellom disse to bokseriene viser grafisk hvor britene hadde beveget seg i andre verdenskrigs tiår.

African Political Systems (1940) demonstrerte virtuost at ættelinjer (lineages) spiller en nøkkelrolle i politisk organisering i Afrika. Forfatterne delte afrikanske samfunn inn i tre typer: statsløse, egalitære (jegere og sankere); statssamfunn (som Buganda-kongedømmet); og en mellomtype av statsløse samfunn organisert i segmentære ættelinjer (som nuerne). Denne nærmest evolusjonistiske generaliseringen fremsto som et synlig tegn på hvor langt faget hadde kommet på få år.

Ti år senere har fela fått en annen låt. De tre bøkene som kom i 1949-51 skiller alle mellom det Evans-Pritchard kalte slektskap (kinship) og avstamning (descent). Det første tilhørte husholdssfæren (domestic sphere). Det andre er en offentlig (political-jural) sak. Slektskapssystemet står som et stabilt kategorisystem som forbinder det hjemlige og det offentlige. Men disse kategoriene er idealtyper, ikke virkelige, som hos Radcliffe-Brown. I praksis kan de tøyes, fortolkes og erstattes, og både i det offentlige og i hjemmesfæren finnes det praktiske og taktiske hensyn som predisponerer folk til å manipulere kategorisystemet til egen nytte. De nye studiene av husholdsslektskap (domestic kinship) medførte derfor et fokus på spenningene mellom husholdseksterne og husholdsinterne krefter - mellom politikkens strategiske spill og dagliglivets krav. Endringen var fundamental, og Radcliffe-Brown skal etter sigende aldri ha akseptert den (Kuper 1996: 92). Hans stabile, positivistiske sosiale struktur var blitt en vev av krefter og motkrefter, ambivalente kategorier og kryssende lojaliteter. Den skarpe fokuseringen på politikk rundt 1940 var i ferd med å vike plassen for en bredere interesse for det komplekse forholdet mellom lokale og overlokale prosesser.

Et av ættelinjeforskningens viktigste bidrag var at den tydeliggjorde det uformelle aspektet ved politisk organisasjon og lederskap. Uformell politisk organisasjon er ikke forbeholdt ættelinjesamfunn, men spiller en stor rolle overalt i den moderne verden. I 1940-årene motsatte man seg enda en slik generalisering. Men perspektivet var i ferd med å skifte. Avstamning og slektskap var forskjellige ting. Offentlig politikk måtte skilles fra husholdets hverdagsliv. Slektskapsstudier hadde begynt sin lange vandring mot det intrikate og selvrefleksive spesialfeltet det er i dag (se Smedal 2000).

Funksjonalismens siste skanse

I 1930 var London-miljøet med Malinowski i sentrum det ubestridte tyngdepunkt i britisk antropologi. Ti år senere hadde Oxford etablert seg som en radcliffe-brownsk motpol. I 1950 hadde Radcliffe-Browns protesjeer satt seg fast ved Cambridge, Manchester og University of London, og miljøet rundt Firth ved LSE sto nesten alene. Dette betydde ikke at Malinowskis ættelinje hadde dødd ut. Selv om "malinowskianerne" tapte kampen om de nye stillingene som ble utlyst etter krigen, fikk flere av dem prominente posisjoner senere i livet. Edmund Leach (1910-89) er her det beste eksemplet. Han var bare noen år yngre enn Evans-Pritchard, og hans faglige bidrag var betydelige (kapittel 5), men noen fast akademisk stilling fikk han ikke. Leach hadde vært student under Malinowski og Firth i noen år, og fortsatte deretter ved LSE i diverse midlertidige stillinger. Først i 1953 fikk han fast jobb ved Cambridge (under Fortes), og først i 1972 (året Evans-Pritchard døde) overtok han professoratet. Andre av Malinowskis elever hadde større problemer. Østerrikeren Siegfried Nadel (1903-56) ble avspist med et professorat ved Australian National University i Canberra i 1950. Audrey Richards (1899-1984) fikk i 1934 en stilling ved LSE, men sa den opp for å arbeide med anvendt forskning og flyttet i mange år mellom London, det sørlige Afrika og Uganda. Først i 1956 kom hun til Cambridge, hvor hun grunnla The Centre for African Studies.

Den mest markante av Malinowskis elever var Raymond W. Firth. Firth "var en newzealender, hvis interesse for de 'vanskelige sosiale og økonomiske problemene' maoriene sto overfor, brakte ham til London i 1924 for å lese økonomi, men [han] gikk over til antropologien etter å ha fulgt Malinowskis første seminar" (Stocking 1996: 407). Firth var sterkt interessert i økonomisk antropologi, og flere av hans tidlige arbeider er viet dette temaet. Men han var primært empiriker og opptatt av det man kunne se og ta på (handling) heller enn av abstrakte strukturer som svevet i et hypotetisk superorganisk univers. Med denne systemskeptiske holdningen skrev han noen av fagets mest nitide etnografiske beskrivelser, særlig fra Tikopia, en øy i Mikronesia, hvor Firth gjorde flere lange feltarbeid. Han utga 11 større arbeider om folket på Tikopia, og hans mest kjente bok, We, The Tikopia (1936), er en 600-siders murstein som viser både styrkene og svakhetene ved Malinowski-skolens antropologi. De lange, detaljrike empiriske beskrivelsene dekker de fleste av tikopiernes institusjoner, men uten et samlende analytisk konsept, kan argumentasjonen til tider virke diffus.

Malinowskis metodologiske individualisme går igjen hos Firth. Det er det praktiske dagligliv, ikke abstrakte, "juridiske" (Radcliffe-Brown) eller "logiske" (Evans-Pritchard) prinsipper, som binder samfunnet sammen. Firths økonomiske arbeider viser de konkrete ferdighetene som økonomisk handling krever - og det varierende taktiske spill ferdighetene muliggjør - heller enn et stabilt regelverk som svever tidløst over spillet. Standpunktet gjorde ham populær blant de unge metodologiske individualistene som rykket frem i faget i 1950- og 60-årene, og hans teoretiske arbeid Elements of Social Organisation fra 1951 ble et viktig utgangspunkt for denne bevegelsen.

Sammen med bøker av Audrey Richards fra Nord-Rhodesia (nå Zambia), Isaac Schapera fra Bechuanaland (nå Botswana) og Reo Fortunes Sorcerers of Dobu (1932), er Firths monografier typiske for britisk, funksjonalistisk 1930-tallsantropologi. Disse arbeidene bygde på en generell idé om at alt hang sammen med alt annet, men kunne ha problemer med å vise at noe var viktigere enn noe annet. Her var Radcliffe-Browns antropologi overlegen, selv om de elegante modellene som Evans-Pritchard utviklet i nuer-monografien etter hvert skulle bli utsatt for flengende kritikk.

Noen outsidere

Som det fremgår, var det britiske miljøet både lite, elitistisk, konfliktfylt og lukket; likevel produserte det på få år noen av fagets største klassikere. Men miljøet var altså lukket, særlig for den som kom utenfra og ikke tilhørte verken den funksjonalistiske eller den strukturfunksjonalistiske fløy. Et eksempel er Arthur M. Hocart (1884-39), som fra 1909 til 1914 forsket på Fiji, Tonga og Samoa i Stillehavet. Han fikk aldri noen fast stilling i hjemlandet, men overtok Evans-Pritchards professorat ved Universitetet i Kairo i 1934. Hocart gikk klart mot strømmen i britisk antropologi. Han var opptatt av ritualer og sosiale hierarkier, og utviklet en komparativ metode med likhetstrekk både med Mauss' studier av bytte og ritualer, og med strukturalismen som senere ble utviklet av Lévi-Strauss. Så marginal var Hocart i sitt hjemland at hans innovative bok om kaster fra 1938 først ble utgitt på fransk. Først i 1970-årene ble hans bidrag gjenoppdaget i Storbritannia, takket være Rodney Needhams engasjement.

Annerledes gikk det med Elizabeth Colson (f. 1917) som kom fra USA i 1946 for å delta i et av Rhodes-Livingstone-instituttets prosjekter. Året etter flyttet Colson sammen med Gluckman, til Storbritannia, men etter Schaperas avreise fra Cape Town i 1950 til et professorat i London, dro hun tilbake til Afrika, hvor hun ledet Rhodes-Livingstone instituttet i noen år. Så jobbet hun under Gluckman i Manchester, inntil hun i 1954 oppga Storbritannia og flyttet hjem til USA, hvor hun ble professor ved Berkeley i 1964.

En helt annen slags outsider var Darryll Forde (1902-73), som var utdannet som arkeolog i Storbritannia, men som ble omvendt til antropologien av Kroeber og Lowie under et opphold i Berkeley. Forde kom hjem fra USA med et kulturøkologisk program, fant en alliert i Evans-Pritchard, og fikk en anerkjent posisjon i det britiske miljøet som professor ved University College London. I Habitat, Economy, and Society (1934), gjennomgår Forde ulike tilpasningsformer fra hele verden, diskuterer forskningen om disse, sammenligner dem, og gir bud på en generell metodisk og teoretisk tilnærming til forholdet mellom økologi og samfunn. Fordes bok fikk stor innflytelse. Uten å ta avstand fra strukturfunksjonalismen, påpekte han en alternativ tilnærming til studiet av samfunn, og la dermed grunnlaget for en egen spesialgren innenfor britisk antropologi. Forde, som samarbeidet nært med Radcliffe-Brown og Evans-Pritchard, fikk økt popularitet da opprøret mot strukturfunksjonalismen i 1950-årene kom, og studier av erverv og sosial endring i lokalsamfunn ble viktige. Skolen han grunnla, lever fortsatt videre i britisk antropologi, og University College London har den dag i dag en nærmest amerikansk kulturantropologisk profil som savner sidestykke i Storbritannia.

Men den mest særpregede britiske outsideren var Gregory Bateson (1904-80). Bateson kom fra en kjent britisk akademikerfamilie, og hadde selv planer om å bli biolog, som sin far, genetikeren William Bateson. Men under en togreise til Cambridge overtalte Haddon ham til å konvertere til antropologien (Lipset 1982). Han studerte i Cambridge sammen med blant andre Audrey Richards og Reo Fortune, under Haddon og Frazer. På vei til feltarbeid på Ny-Guinea i 1928 stoppet Bateson i Sydney, hvor Radcliffe-Brown trollbandt den unge mannen med sine forelesninger. Han fikk et vanskelig feltarbeid, som han selv beskrev som mislykket. Mens han var i felten, etter sigende mens han padlet kano nedover Sepik-elven, møtte han Reo Fortune og hans kone, Margaret Mead, som også var der på feltarbeid. Beskrivelsen av dette møtet er blitt en faghistorisk klassiker. Av både Meads memoarer (1972) og biografien til Mary Catherine Bateson (1985) fremgår det at møtet var intenst - også intellektuelt. De tre kastet seg over antropologien og livet i sin alminnelighet, diskuterte forskjellene mellom folkene de studerte, og analyserte sine personlige forhold. Da det var over, var Fortune og Mead skilt, mens Bateson giftet seg med Mead og flyttet til USA i 1939.

Møtet mellom Mead og Bateson er interessant fordi det så tydelig synliggjør forholdet mellom britisk og amerikansk antropologi i 1930-årene. Batesons beundring for Radcliffe-Browns kjølige analyser ble utfordret av Benedicts innsikt i psykologi og følelsesliv. Hva var antropologens rolle - å avdekke sosiologiske prinsipper eller å forstå subtilitetene i mellommenneskelig kommunikasjon? Utelukket det ene det andre? Eller fantes det et analytisk språk som kunne favne begge?

I Batesons monografi Naven, som kom i 1936 (året før Evans-Pritchards azande-bok), er disse spørsmålene stadig uavklarte. Boken omhandler iatmul-folkets naven-ritual, der onkler kler seg som kvinner og mimer homoseksualitet til ære for nevøer som har gjort noe storartet. Etter å ha strevd lenge med materialet, konkluderte Bateson med at han ikke klarte å finne én analytisk tilnærming som ga en fullgod forståelse, og han bestemte seg derfor for å angripe stoffet fra tre forskjellige perspektiver. Et av disse kaller han "sosiologisk og strukturelt"; her er Radcliffe-Brown inspiratoren. De to andre perspektivene kaller han "eidos" (kulturens kognitive og intellektuelle stil) og "ethos" (kulturens emosjonelle stil), og her merker vi Benedicts innflytelse. Ethos var, som før nevnt, Benedicts begrep for konfigurasjoner i den kollektive psyke.

Bateson forsøkte å få de tre perspektivene til å gå opp i en større helhet, men måtte gi opp. Naven, slik den utkom i 1936, fremsto derfor først og fremst som en uløst gåte. I 1958 kom monografien i en ny utgave med et langt appendiks, som forsøkte å binde sammen den sprikende analysen. Bateson fortsatte altså å arbeide med problemene som Naven stilte i over 20 år, og det han hele tiden søkte etter, var kanskje en formel som kunne forene Radcliffe-Browns formelle modelltenkning med Benedicts poetiske blikk for emosjon og estetikk. "Poesi," som han sier det i en artikkel fra 1967, "er ikke en slags forvrengt og påpyntet prosa, men prosa er heller en poesi som er blitt avkledd og naglet til en Prokrustes-seng av logikk" (Bateson 1967: 136).

Naven var et arbeid som falt mellom mange stoler og derfor fikk liten innflytelse i sin samtid. Men bokens prestisje har vokst, og det har vist seg at Bateson foregrep flere av de store endringene som begynte å manifestere i faget seg rundt 1950 (kapittel 5). Et sted diskuterer han begrepet "funksjon", slik det ble brukt av Radcliffe-Brown og Malinowski. Funksjonsbegrepet, sier Bateson, er problematisk fordi det er teleologisk - det forklarer årsaken ut fra dens virkning. Hvis vi sier at naven-ritualet har til funksjon å opprettholde iatmul-samfunnet som helhet, forutsetter vi at helheten kommuniserer tilbake til individet hva dens "behov" er. Men hvis vi vil komme videre og avdekke hvordan denne kommunikasjonen faktisk foregår, hvordan enkeltmennesket lærer seg hva helhetens "behov" er, må ideen om funksjoner erstattes av en mer fleksibel tenkning om sosiale prosesser. Bateson analyserer naven-ritualet som et produkt av to motstridende sosiale prosesser, som hver for seg er "skismogenetiske" (de produserer stadig eskalerende konflikt), men som nøytraliserer hverandre og til sammen virker til å stabilisere samfunnet (se Bateson 1936 og 1935).

"Prosess" og "kommunikasjon" var nøkkelord for Bateson, og med slike interesser var det ikke rart han vant gehør hos opprørerne i 1950-årene. Men før dette brakte Batesons interesser ham i kontakt med det tverrfaglige miljøet i USA som i 1940-årene grunnla de moderne informasjonsvitenskaper: kybernetikere, matematikere, biologer, økologer, etologer, persepsjonspsykologer og psykiatere. Allerede før krigen viste han og Mead sin vilje til å gå nye veier, da de sammen startet et visjonært prosjekt - et toårig "fotografisk feltarbeid" på Bali, som dokumenterte de fine nyansene i balinesisk kroppsspråk. Resultatet, Balinese Character: a Photographic Analysis (1942) er i dag en antikvarisk sjeldenhet, et album med 759 sort-hvitt fotografier (utvalgt fra 25.000 fotografier og 22.000 fot 16 mm film), gruppert og kommentert så de gir en visuell fremstilling av balinesisk ethos (Mead 1972).

Under krigen var Bateson dels i England, dels med på Meads "studier av nasjonalkarakter på avstand". Dels arbeidet han med en teori om kommunikasjon som har påvirket mange senere antropologer (se neste kapittel). Han arbeidet i økende grad tverrfaglig, og hans faglige forankring i antropologien ble etter hvert svekket.

***

Det synes passende å avslutte dette kapittelet med Batesons tidlige karriere. Han var en billedstormer og eksentriker, og hans første store teoretiske prosjekt var å bygge bro mellom britisk og amerikansk antropologi. Selv betraktet han resultatet som mislykket - noe som burde minne oss om at kløften mellom de to tradisjonene var høyst virkelig. Mens amerikanere studerte symbolsk mening, kulturmønstre og forholdet mellom språk og samfunn, fokuserte britene på sosialt liv, statusrelasjoner, slektskapssystemer og politikk. Fransk antropologi fulgte et tredje spor, som vi tar opp i kapittel 6. Selv om de fleste faghistorikere vil hevde at antropologien tross alt var ett fag, var Atlanterhavet og selv Den engelske kanal effektive demarkasjonslinjer ved slutten av andre verdenskrig. Og selv om det ville være en overforenkling å påstå at disse grensene er like intakte i dag som den gang, ville det være like galt å hevde at de er utvisket.

De neste to kapitlene omhandler den drøyt tjueårige perioden fra slutten av andre verdenskrig til den radikale bølgen fikk sitt gjennombrudd i Vesten sent i 1960-årene. Mens kapittel 5 presenterer de endringene som skjedde i antropologenes forståelse av den materielle verden og samfunnet, viser kapittel 6 hvordan forståelsen av mening og symbolbruk endret seg parallelt med dette. Inndelingen går delvis på tvers av de tre nasjonale tradisjonene - for endringene som beskrives overskrider i økende grad nasjonale grenser. Det er som om de nasjonale tradisjonene begynner å løse seg opp, straks de er etablert. Og dette er kanskje ikke overraskende, gitt antropologenes ambisjoner om å være "globale forskere", og den eksplosive utviklingen av globale kommunikasjonsmidler som fant sted i disse årene.